Melodi grand prix...Eurovision song Contest..hvor ble du av

En av årets høydepunkter da jeg var barn, var Melodi Grand Prix, eller Eurovision song contest som det sannsynligvis også het da, men det gav vi blaffen i. Det var Grand Prix, og det var en festaften. Og etter hvert som vi ble eldre, måtte vi tilbringe siste halvdel med øretelefoner ved stereoanlegget, for radiosendingene startet senere, og da hadde vi opptakskassett og selvfølgelig notater som fortalte oss hvilke sanger fra hvilket land som skulle tas opp.
Men la meg spole litt tilbake.
Før denne festkvelden hadde vi hatt norsk finale. Og, til orientering: nå snakker jeg tiden før alt ble bare rot. Jeg prater om den tiden der den norske finalen var et lørdagsprogram, i beste sendetid på NRK, med mange finalister. Jahn Teigen var med i den norske finalen mange ganger. Anita Skorgan hadde min favoritt over alle favoritter "Casanova", som jeg fremdeles mener burde vunnet. Henning Sommero, barndomsbygdas kjendis, var med. Tramteatret. Hanne Krogh. Dollie deLuxe. Anita Skorgan igjen. Og i mange år var Kari Gjerdrum den evige korpike i flere innslag. Det var ikke måte på hvem som deltok i dette showet. Men det var én kveld, én finale, og én vinner som gikk videre til den store finalen. Senere ble det noen traurige seanser med delfinaler, både i lørdagsunderholdnings-programmer og andre varianter. Men la oss ikke dvele ved det. La oss henge litt i den tiden da det var én kveld med norsk, og én kveld med internasjonal finale. Og størst av alt var internasjonal finale.
For det var i den internasjonale finalen at alle, i mine barndomsår, sang på sitt lands språk. Det var det beste med hele Melodi Grand Prix.
Tyrkia og Finland med sine uforståelige, eller kan vi si kaudervelske, tekster. Frankrike med sitt forførende amorøse språk, tett fulgt av Italia. Tyskland med sitt kommando-bjeffende språk. Portugal..Sveits..Israel.. og de skandinaviske språkene da, som vi nesten forsto alt av. Men Gud forby at vi likte Sveriges eller Danmarks sang. Og av det to, aller største fiende var Sverige.
Hvor mange ganger har vi ikke hørt kommentatorstemmene uttrykke håp om svensk og dansk  stemme, fordi vi er skandinaviske. Og like mange ganger har vi hørt hvor mange ganger Norge har stemt på Sverige men ikke fått noe tilbake....ja da, i senere tid, når alt ble å finne på Internett, har selvfølgelig noen kontrollert disse faktaene. Og det var ikke store forskjellene mellom gitte og mottatte poeng. Men de kveldene, da vi hadde fått dobbel null (Mil etter mil med Jahn Teigen), trippel null( Aldri i livet med Finn Kalvik), tolv poeng (samii ædnan med Sverre Kjelsbergs og Mattis Hætta), da sverget vi hevn over svenskene og danskene og finnene, fordi de ikke viste skandinavisk eller nordisk brorskap og samhold. Drit i de som sier at det handler ikke om å vinne men å delta. Er det konkurranse så er det krig.
Og enda en ting: dette var før semifinale og annet delfinaletull. Det var til og med strengt forbudt å spille sangene på radio før finalen. Så her var det en kveld, en sjanse og en avstemming. Og veldig sjelden var det favoritten min som vant. Ups..du så kanskje ikke den komme eller? Det at jeg ikke nødvendig vis har heiet på Norge eller hatt Norges sang som favoritt hvert år? For det har jeg ikke. To av mine tyske favoritter var Lass die sonne in sein herz og Rüchsicht. Ingen av disse vant da. Making your mind up, med Storbritannia og Buck fizz var en annen favoritt, og de vant jo også. Jeg digger fortsatt Israels Hallelujah, med Milk and honey og Italias Gente di Mare.  Og takket være originalspråk, så satte ABA ni bi aba ni ba varig spor. Og Johnny Logan var en god vinner. Men Carola sin Främling satte også spor, selv om den ikke vant.
Men Norge har også satt spor da. Jeg ble omtrent bergtatt av fiolinisten i Norges Secret Garden, med Nochturne. Om det var fiolintonene eller den grasiøse måten å spille på er jeg kanskje litt usikker på. Men da La det Swinge vant, var det ville tilstander. Da løp jeg rundt i Surnadal sentrum sammen med gode venner og sang la det swinge og seiern er vår etterpå.
I tillegg til sanger på flere språk, så er det verdt å nevne alle de kunstferdige kostymene. For ikke å snakke om dans og annet sceneshow som noen ganger kunne ta oppmerksomheten bort fra enhver sang. Her snakker vi ikke bare Teigens bukseseler og Mattis sin stjernelue, men også en flokk russiske bestemødre, Buck Fizz sine fargerike 80-talls korte skjørt og Tysklands kostymer da de sang Djengis Kahn.
Men Melodi Grand prix var jo ikke bare sang og kostymer heller. Det som tok lengst tid, og dette var før telefonavstemming og SMS-tull,det var avstemmingen. Og med det fikk vi lære at land het forskjellig på flere språk. Og med avstemmingen lærte vi også tallene på fransk, engelsk og det enkelte vertlandets språk. Hvem skulle trodd at allemagne er det samme som Tyskland og at quatre point  egentlig er en lav sum og ikke en vakker høy sum.
Jeg sitter og skriver dette mens land etter land lirer av seg den ene etter den andre engelskspråklige poplåten, i årets internasjonale finale. Jeg klarer ikke å plukke ut en favoritt. Jeg klarer ikke å skille landene fra hverandre. Jeg tar meg til og med i å savne grandprixgeneral Jostein, som plutselig forsvant fra hele dette showet etter en eller annen direktesendt fadese som jeg ikke lenger husker hva handlet om.
Uansett. Det kan se ut som om jeg er kommet opp i en alder der jeg kan sverge til at, om ikke alt så var noe bedre før. Og jeg savner det gode gamle Melodi Grand prix. Jeg kunne til å med kalle det Eurovision song contest jeg, hvis jeg bare fikk tilbake tiden der alle sang på sitt eget språk.  For det var tider det.