Definisjoner og tanker om tid

Tid. Til tross for at veldig mange har for dårlig tid, så dårlig at vi har laget et begrep som tidsklemme, så har vi mange ord og uttrykk med tid i seg. Hva betyr de alle sammen? Når kan vi bruke de? Og er det tilfeldig at mange folkeslag har nesten like mange ord for tid som inuittene har for snø?

Er det sunt med alle disse begrepene som handler om tid? Bidrar disse ordene i seg selv til at veldig mye handler om tid?

Denne gangen har jeg langt flere spørsmål enn svar, men jeg har mine tanker.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er når jeg har en miniferie sammen med mor at alle disse tidstankene kommer. Vi prater om gamle dager, eller før i tida. Vi minner hverandre på at vi skal ta oss god tid når vi spiser. Vi har det ikke travelt, sier vi når vi rusler ut på butikken. Men på onsdag så kommer dagen der vi må konstatere at disse dagene har gått fort, før vi rygger litt tilbake og er takknemlig for tiden vi fikk. Og dessverre så vet vi at det nok er en stund til neste gang vi sees. Og at det er en stund høres alltid litt snillere ut enn at det er lenge til.

Min farfar brukte, så vidt jeg kan huske, langt færre begreper enn vi gjør nå. Det var før i tiden (fær e tin), alternativt i gammeltida ( e gammeltin), eller i senere tid,( e sænartin) eller nå for tiden.(no fær tia). Han brukte nok andre ord og, men det meste kunne klassifiseres innafor de fire variantene. Han var født i 1887, så fær e tin for han var ikke bare et par tiår tilbake da jeg var barn for å si det sånn.

Jeg har etter hvert begynt å tenke litt. Jeg vet jo at min barndom er før i tida. Men er det ikke nå også i gamle dager? Hva er gamle dager? Er det et visst antall år, eller handler det også om utvikling og forandringer. Nå har jo ikke jeg levd verken før tv eller telefon, men før internett. Og før mobiltelefon, ja i alle fall før mobiltelefoner som ikke var blytunge og måtte kobles til strøm. 

Når jeg og mor prater om våre barndommer, så er de kanskje begge fra gamle dager mens hennes er før i tida og min er i senere tid, innafor gamle dager?

2020 er kanskje et år der tid ble litt annerledes for mange. En del mennesker har fått litt bedre tid, fordi reiseveien til jobb har blitt endret fra buss eller bil til innomhus. Mange trener også hjemme, eller rundt hjemmet. Det er en del barn og unge som har en pause i fritidsaktivitetene de ellers blir kjørt til, og det går ikke mye tid til utenlandsreiser for mange av oss heller. Dette må jo frigi noe tid, særlig for familier, så akkurat i 2020 så må det være en nedgang i antall mennesker som kjenner på tidsklemma. Det må jo være en positiv effekt, selv om det omtales som begrensninger eller restriksjoner. Og jeg tror at hvis det ikke bare defineres som begrensninger men som en mulighet til å rekonstruere dagene og livene litt , så ligger det en gevinst i det for mange.

Jeg pratet om tid, og om tidsbegrepene er påvirket av nyutvikling i den enkelte tidsperiode. Kanskje til en viss grad, men kanskje mer før enn nå. I de siste 20 årene har særlig teknologiens utvikling gått bare raskere og raskere. Mulighetene er utallige, og det er mye positivt som skjer for de eller oss som klarer å henge med. Jeg sier de eller oss, for jeg henger med i noe men ikke i alt. Yngre hjerner har større fart og bedre plass tenker jeg. Jeg tenker også at den hurtige utviklingen gjør at de leste tidsbegrepene må justeres litt etter hvem og når, hvis ikke ender vi med mye før i tiden og gamle dager som egentlig er i senere tid og ikke så lenge siden.

2020 har også gjort oss mer bevisst på tiden innenfor samme året. De fleste hytteeiere vet hvis lang periode i vår det ikke var lov å reise på hytta i en annen kommune. Smittetilfeller telles i døgn, i siste uke, i siste to uker og hittil i år. Det er viktig å holde oversikt over karantenedager og isolasjon, og når man var sammen med de enkelte venner eller nærkontakter man har.

Jeg sitter her og har min tidsregning. Jeg vet når jeg så kjæresten min sist, og jeg vet at de fire månedene som skulle gå til neste treff har blitt til over et år. Det er litt snedig å tenke på oss og tid, for vi er alltid på til ålt tid, og vi synes aldri at tiden strekker helt til. Vi kaller det ikke en tidsklemme, for det er ikke det. Det er mer at ønsker og realitet ikke alltid tar like lang tid, og vi har etter hvert lært oss til å ikke prøve å rekke over for mye men heller bruke tiden sakte. Kajakkturer, tid på balkongen, lage mat hjemme, rusle rundt med kamera..slike aktiviteter får tiden til å gå litt saktere, og gir en følelse av at vi har hele dagen uten stress. Jeg kjenner godt på at jeg ikke liker at jeg ikke har verken peiling på eller et egnet tidsbegrep som angir når vi sees igjen. Jeg kan se det er lenge siden jeg var hos frisøren sist, og jeg kjenner på at jeg ikke liker at alle begreper som snart, om ikke så lenge, om et par uker eller lignende er lite i bruk for tiden. Det er vel mer vi får se når det blir, hvis det går an til påske, kanskje til sommeren og slike diffuse uttrykk som er i bruk nå, uansett hvem man skal besøke eller hvis man skal dra, både innenfor og utenfor landegrensene. Vi bor alle på den metaforiske kysten der smittebølger kan oppstå og vaske bort trygg grunn igjen. 

Jeg har aldri vært glad i diffuse planer. Jeg kan finne meg i begreper som snart, om en liten stund, i ettermiddag, til sommeren og denslags, men det bør følges opp med noe mer konkret ganske raskt, særlig hvis det innebærer forflytning.

Lengre reiser er noe jeg både liker og trenger å telle ned til. Tid til å planlegge, tid til å glede meg, tid til å tenke. 

Jeg har i mange år sagt at jeg er så heldig at jeg har mye tid til å bare være. Jeg har mye tid som jeg disponerer slik jeg vil, og jeg prøver å gjøre noe godt ut av tiden jeg har. Men, jeg må jo si at i inneværende år så har det av og til vært bruk for begrepet uendelig mye tid, og ikke alltid med positivt fortegn. Jeg har kjent på en utålmodighet som jeg har måttet jobbe med for å ikke bli hengende i den. Det går greit, men utålmodigheten er som en litt innpåsliten sau på fjellet, den der ene som er fryktelig selskapssyk etter en måned på sommerbeite, og som følger etter deg. Etter mange runder får jeg sendt den tilbake dit den kom fra, men det tar litt tid. Underlig metafor, men det var det bildet som kom da.

Alt vi har, er tid. Det hjelper ikke å si at tiden går i fra oss. Vi har mye tid som vi må omdisponere, og kunsten for meg er å ikke tenke på hva jeg skulle ønske jeg kunne, men hva jeg kan. Jeg ser det blir mange like dager, men de er i system, og så lenge de er i system så klarer jeg meg fint. De dagene jeg har her hos mor, er et fint avbrekk fra den litt monotone hverdagen, men på torsdag er det tilbake i mønstret. Dag for dag, steg for steg. Som alt annet, så er det jo bare levd liv det også.