På kjente stier

I dag har vi vært på tur jeg og mor, fra egen sofa i egen stue. Etter 85 år er det mange gigabyte med minner, godt sortert i sine mapper. Selv om ikke alle nye bytes fester seg så godt på harddisken lengre, så er det mange kjente byte i de litt eldre mappene vi kan glede oss over.

Det er koselig å mimre litt over kaffekoppen etter frokosten. Det er trygt og godt å prate om velkjent stoff, og når vi prater om turer så har vi et vell av stier å gå, med mange sidespor.

Det var ikke vanlig med sydenturer i min barndom, og vi hadde heller ikke behov for syden. Vi hadde jo tante Margit og onkel Asbjørn på Kjose, ved Farrisvannet utenfor Larvik. På Kjose var det fint vær, og onkel Asbjørn hadde alltid ett eller annet relativt kortreist turmål der de hadde verdens beste wienerbrød, de søteste morellene eller jordbær. Det var flotte små strender eller smale sund. Det var et eventyr, selv for den som ble litt grønnaktig og bilsyk, og jeg husker det som om jeg levde i en Astrid Lindgrenfilm.

Sverige og Finland var utlandet på den tiden, med campinghytter eller telt. Minigolf og Pinball-maskin. Rare ord, polarbrød, tubeost, plastbestikk, papptallerkner og vaklete campingbord. Alt dette og enda mer var selve feriedrømmen.

Vi har vært på hytta også. Hytta var rekreasjonsstedet der livet og dagene gikk i sakte film. Mange fine turer i rydda stier så vel som litt mer ulendte dyretråkk. Havørnrede med egg i, og etter hvert ørnunger, eller havørn i stilig glidetur over himmelen, gjerne med en eller flere hissige måker etter seg. 

Niser som avslørte sine lokasjoner med et høylydt pust i vannskorpa, og en sjelden gang en gild flokk med staurhval langt ute i Trondheimsleia. Og Hurtigruta. Vi måtte alltid få med oss når Hurtigruta seilte forbi. Og en sommer passerte kongeskipet, det var nesten mer stas enn de store cruiseskipene. 

Adressseavisa var viktig informasjonskilde i de dagene, med oversikt over skip ut og inn av Trondheim havn. I tillegg var det i avisen vi fant oversikt over flo og fjære, som har stor betydning når man er ved kysten. Både båtturer, fiske fra land, bading og turer i fjæra var planlagt rundt den tabellen.

Surnadal og omegn byr også på mang en tur i skog og på fjell, eller langs sjøen. Vi har vært innom noen av de også. Og så må vi innom skiturene og de vel gjennomtenkte rasteplassene med ly, bål og klatretre. Jeg hadde nuppete nikkers etter klatring i trær med grov bark hele barndommen.

Og vi kan aldri nevne bål uten at vi kommer inn på det store pinsebålet som bestefar hadde dratt sammen kvist til et år. Det hadde nok vært hogst, og det var store mengder tørrkvist. Vi hadde tre meter lange pølsespidd, for nærmere kunne vi ikke stå, og det hele ble en smule hektisk med bæring av vann fra nærmeste bekk for å hente inn et litt utbredt bål. Men det gikk bra og ble et morsomt minne.

Gamle dager er fint. Det er et solid fundament der vi deltar på lik linje i samtalen. Det er uten apper og innlogginger. Vi trenger ikke routere og trådløse innretninger. Vi er rett på, og finner det vi trenger og assosierer fritt. Og det er koselig, for far er også med, og mange andre som vi ikke lengre ser. Og det er godt å vite at vi har så mye fint å minnes.

Og innimellom så ser vi på skirenn på tv. For vinter er skirenn, og går man ikke sjøl, så kan man se på. Og mimre litt samtidig. Sånt blir det gode dager og flere gode minner av.