Førjulstid i Østerdalen

For mange år siden, det nærmer seg faktisk tretti, så bodde jeg på Koppang, i Stor-Elvdal kommune. Jeg leide leilighet av kommunen, i en tomannsbolig som lå på et gårdstun, på Gammelstu Trønnes. Jeg kunne skrevet mye om tiden på Trønns, på Koppang. Om milevis med skogsturer, om solide og gjestmilde Østerdøler. Jeg kunne skrevet om alle gangene da jeg skulle til kårfolket for å betale ved som jeg hentet sjøl i vedskjulet deres. Betalingsturene som nesten alltid endte med en hyggelig prat over kaffekoppen.

Men nå var det førjulstida jeg ville skrive om. For det er så koselige minner.

Jeg jobbet på avdelingen for de minste barna i barnehagen. Men noen av juleaktivitetene foregikk felles. Best husker jeg adventssamlingene, som vi holdt i biblioteket på skolen som barnehagen lå i en fløy av. Vi brukte Julekveldsvisa av Prøysen til formidlingen av juleevangeliet. Vi lagde julekrybbe, som fikk flere og flere figurer etter hvert vers. Seksåringene lagde vise menn, sauer, engler og og den hellige familie. Stjerna som sto å blonke, den lagde jeg i gull og glitter en kveld jeg hadde slikt å gjøre. Stemninga når vi satt der og sang julekveldsvisa, to vers for hver av de tre første samlingene og alle vers i siste samlinga, var helt magisk. 

Det var mye tradisjon i barnehagen. Stapping av pølser, baking av lussekatter og pepperkaker, og jeg tror set var et par sorter til med julekaker også. Nissegrøt og nissebesøk i skogen. Kanefart med hest og slede. Besøk til julegrana i sentrum. Det var mye julesang, og busstur til kirka, der menighetsbarnehagen fremførte julespill. Jeg kan ennå huske den ene lille, utkledt som sau, som plutselig tok seg en tur nedover midtgangen, før det bortkomne lammet ble henta inn igjen og vennlig geleidet tilbake til julespillet. Vi spurte sikkert på forhånd, men det var ingen reservasjoner for kirkebesøk i mine to år der. Alle ville at ungene skulle få delta på turen, med stemninga i kirka, julesalmer og julespill. Det var ingen tanker for at julekveldsvisa eller deilig er jorden har et for religiøst innhold til at de kan synges. Det handlet om tradisjon fra gammelt av, det handlet om at det er derfor vi feirer jul her, og ingen har vondt av et kirkebesøk eller en julesang.

Men det var ikke bare i barnehagen det var kos i førjulstiden. Det jeg husker aller best, var den dagen jeg ble invitert med på juletrehogst i Rendalen. Til gården der kollega Gjertrud var fra.

Østerdalen hadde rikelig med snø og kulde alt fra oktober, så det mangler ikke på julestemning og snødekte trær. Vi kjørte et lite stykke først, før vi gikk resten av stykket på en bratt skogsvei.Vi var mange som dro ut på tur for å hogge trær, barn og voksne i flokk og følge. Og det var med både kjelker og vedsleder som vi skulle bruke på tur ned igjen.

Da de som skulle finne tre, hadde funnet det, så skulle vi ned igjen. Veien var bratt og svingete, og det var kvast kjelkeføre. Jeg er ikke noe fartsfantom, så jeg tenkte at det tryggeste valget var å sitte foran på vedkjelken med mor i huset som sjåfør. Tenkt å ha slike fordommer og tru at gardkjerringer ikke kjører fort med vedkjelke. Jeg holdt meg fast med jerngrep, mens vi føyk nedover lia. Det gikk så fort at tårene trillet av vindtrykket, og etter hvert boblet latteren opp i meg når jeg kjente på den barnlige gleden over å virkelig fyke i vei. Etterpå var det kakao med krem og hjembakte brød med alskens godt julepålegg. Livlig prat rundt bordet, og små og store med friske røde kinn etter en fantastisk tur. 

Jeg tenker på mine to år i kong vinters rike. Skiturer, tråkking i elgfar, høye brøytekanter og turen hjem til Surnadal dette året, på lille julaften med defekt termostat, minus tjue og motorstopp på Kvikne. Når jeg ser tilbake, så var det to rike år som er koselig å se tilbake på. Vintrene var kalde, men det var som et eventyrlandskap fra oktober til langt uti april. Og kuldegradene i innlandslandskap er mindre kalde enn kaldgufsene fra Oslofjorden.

Jeg sitter og hører på vinden i trærne og regner som trommer mot ruta. Ute er det bekmørkt, og det er ikke et snøfnugg å spore. Det er ikke rart at jeg tenker på førjulsstemning et annet sted med skikkelig vinter. 

Jeg har noen ganger tenkt på hvordan livet hadde vært hvis jeg hadde gjort alvor av å kjøpe det lille huset jeg så på oppi Urbergskarsvegen, med hundegård i uthuset. Samtidig så er jeg glad for alt jeg har opplevd og alle jeg har møtt på min vei siden den gang, så det ble vel slik det var tenkt. Men Koppang har fortsatt en liten bit av hjertet mitt.