Barndomsrefleksjoner sett med både barnets og mine voksne øyne

Jeg har alltid tenkt at jeg har så få minner fra barndommen sammenlignet med andre jeg kjenner. Jeg har alltid trodd at det er bilder i album og det jeg har fått fortalt, sammen med det lille jeg husker selv, som har bidratt til de minnene jeg har. Det er jo ikke sånn. De har bare ikke vært synlig for meg før nå.

Før jeg skriver videre, så vil jeg bare klargjøre en ting. Nei, det er ikke terapi som har hentet frem minner nå. Og nei, det er ikke fortrengte minner fra traumer som har dukket opp. Det er minner om gode opplevelser og tid og rom til å være barn. Mye humor og mye glede. 

Jeg har bare ikke helt forstått mine egne minner, fordi de er i et litt annerledes format enn det jeg forventet. De ligger lagret som refleksjoner og betraktninger, og det var nå i jula, som jeg hadde mye alenetid i en av barndommens kjente kulisser, at jeg fikk ordentlig tak i de.

Det burde jo egentlig ikke overraske meg at barndomsminnene mine ligger der som refleksjoner. Men de ble litt mer interessante på et vis, da jeg skjønte det. For her ligger det viktig lærdom tror jeg, særlig for de som jobber med barn. Og særlig i en tid da det higes etter å sette merkelapper og karakterer på barna. Det lages parametere, det utvikles kartlegginger og tester, og det er bra for noen men ikke for alle. Du får ikke en trekanta pinne inn i et firkanta hull, og det er ikke sikkert den skal det heller. I noen tilfeller må du kanskje lage et trekanta hull i stedet.

Som barn ble jeg sett på som sjenert, litt stille og sannsynligvis både egen og sær. Når jeg tenker tilbake, så tenker jeg at jeg heller vil kalle det selektiv og kresen. Jeg hadde mine helt klare preferanser når det gjaldt mennesker jeg trivdes sammen med, og jeg var også meget hjemmekjær de første årene. Jeg foretrakk egen familie, og ofte voksne trygge mennesker fremfor flokker med barn. For oss som har vokst opp med Torbjørn Egners lesebøker, så fulgte jeg egentlig bare det mønsteret han hadde sett og bygd opp lesebok-verket sitt etter. Fra det helt nære i barndomshjemmet og med familie, til stadig mer utvidet horisont som nabobygda, nærmeste by og med verden der ute til slutt.

Jeg tror ikke jeg hadde flere stadier enn andre barn, men jeg tror jeg brukte mye tid på starten av livet på å observere og absorbere, for så å omforedle dette til det som skulle være mitt. Jeg var ikke et barn som kastet seg inn i alt nytt med liv og lyst. Jeg ville gjerne kunne ting før jeg prøvde de ut, og da ble det mye observasjon og tørrtrening. Jeg gjorde det som nå for tiden kalles visualisering. Jeg så for meg hvordan jeg skulle gjøre det og hvordan det ville føles.

Når jeg tenker tilbake, så tror jeg det er derfor den frie leken er så viktig for barn. Rolleleken er jo alltid varmt omtalt, men jeg tenker også på den totalt frie og tankeløse leken der du bare løper eller sykler så fort du kan med håret blafrende i vinden. Eller ruller nedover en skråning, og ender opp både sjanglete og uvel. Eller klatrer i trær bare for å klatre. Jeg husker så godt denne lekingen, for det var ingen måte å gjøre det feil på. Det var ingen regler, eller noen som ropte «Ikke sånn». Uten ansvar, uten tanker, bare for moro skyld. Mye av denne frie leken, samt uendelig mange timer med matchboks-biler i ulike sandkasser eller sandhauger, er noen av de kjæreste minnene mine. Og timene med lek da jeg var hos tante Ingrid, med nabogutten. Ubekymret, morsomt, leken blir til mens vi leker. Mye fysisk aktivitet med akebrett og spade, pinner, greiner, steiner og tau. Og litt senere, timesvis i fjæra på hytta, eller på bergene rundt hytta, et annet barndomsparadis.

Men tilbake til yngre år.

Jeg husker da jeg begynte på skolen. Jeg husker prestasjonsangsten. Angsten for hva alle disse 24 ukjente individene rundt meg skulle finne på. Før skolestart hadde jeg en del erfaring med andre barn, men det var mye sammen med den tålmodige storesøstera mi, og ofte i små settinger, så det var mye tryggere enn det en skoleklasse opplevdes som. Nå tror jeg skolestarten opplevdes mye verre for mine foreldre og søstera mi enn for meg. Gråten på morgenen og det som de så på som ensomhet gjennom skoledagen opplevde ikke jeg på samme måte. Jeg gjorde det jeg kunne best jeg. Jeg sto i utkanten, ved en bjørk i skolegården, og dagdrømte samtidig som jeg observerte de andre barna. Jeg så hvem som var morsomme, ikke så greie eller inkluderende i lek. Jeg så konkurransemenneskene og de impulsive. Jeg så alle reglene og konsekvensene av å bryte dem. Alt dette så jeg mens jeg sto under bjørka mi, tett inntil stammen. Den bjørka fikk ta del i alle observasjonene mine, og den var strategisk plassert rett utenfor vinduet på lærerværelset, så det var det tryggeste stedet i skolegården. Og jeg husker ikke dette som ensomt. Jeg husker det som et friminutt, som også var det offisielle navnet på de ti minuttene mellom timene. Og, den dagen jeg var klar for det, så gikk jeg bort fra bjørkestammen og ble med i leken, som jeg nå hadde en del ekspertise i. Jeg hadde jo sett andre tråkke feil, og andres feil kan man lære masse av.

Mens jeg snakker om observasjoner. Det var ikke bare barn som ble observert. Det er ikke få lærere jeg har parodiert oppgjennom skoleårene. Dette er det mor som minte meg på, men når hun sa det så kunne jeg huske både observasjonene og parodiene. Jeg hadde noen helt klare favoritter. De med mange gjentakende gester og ord. De som tok mye plass i et rom. De som hadde andre dialekter. Det må jo ha vært et mareritt for mor som var kollega med disse lærerne, å få de parodiert på hjemmebane. Jeg hadde såpass teft at parodiene ble holdt innenfor husets fire vegger, men de må jo ha skapt noen muntre tanker hos mor i møte med disse kollegene.

Jeg nevnte dagdrøm. Dagdrømmer og visualisering er kanskje to sider av samme sak. Jeg var et barn med stor fantasi, og med mange filmer gående i hodet. Jeg likte veldig godt å sitte i godstolen min og lytte til musikk mens jeg lot tankene fly. Jeg kjente da og jeg vet nå at jeg trengte disse stundene fordi jeg var som en svamp for alle sanseinntrykk. Nå heter det hypersensitiv personlighet, eller høysensitiv. Da het det bare sær. Jeg ble selvfølgelig invitert med på aktiviteter og lek, eller oppfordret til det, men jeg fikk også alenetid. Jeg fikk lov til å sitte i fred med musikken og tankene mine. Eller med bøkene mine.

Jeg lærte meg å lese da søstera mi begynte på skolen, så fra fire-årsalderen haltet jeg i gang med bøker med store bokstaver, trebokstaver kalte vi det da, før jeg fant bøker med stor skrift, før jeg skjønte at størrelsen på bokstavene ikke hadde så mye å si. Jeg kunne å lese uansett.

Livet mitt fikk en helt ny mening med bøker. Jeg leste mye Anne-Kath. Westly og Torbjørn Egner, før jeg gikk videre til Bobsey-barna, Lykkebarna, Hardyguttene mv. Vi hadde et godt og stadig voksende utvalg bøker hjemme, med medlemskap i bokklubbens barn. Skolens bibliotek fikk vi også benytte, men jeg var stadig fortvilt over maksgrensen på antall bøker vi kunne låne. Det samme var det med folkebiblioteket. Der var det maks tre bøker per uke. Dette løste jeg ved å se på bredden på bokryggen mer enn på seksjonen som bøkene sto i. Det var vel kanskje noen bøker som ikke var helt etter min modenhet, men jeg vil si at å lese for eksempel boken om Louis Armstrong i fjerde klasse, utvidet horisonten kraftig. Jeg hadde ikke hørt så mye verken om rasisme eller ungdomsfengsel på den tiden, så den boka satte spor.

Jeg kjenner jeg har sporet litt av, eller svingt utenom mye. Jeg er usikker på om jeg har fått frem poenget med dette skriveriet. For jeg hadde en intensjon som var større enn det å dele barndomsminner. Jeg har en lengre historie jeg skrev for 16 år siden, som ligger litt i bakgrunnen for dette innlegget. Det er en uferdig historie, og en dag skal jeg skrive den ferdig. Historien forteller meg at jeg alt for 16 år siden hentet frem flere minner en jeg trodde jeg hadde, men så gikk skrivingen litt i stå og så sank minnene tilbake inn i dvalen igjen, og dukket opp igjen nå.

Da jeg leste den historien, ser jeg at hvis man leser med pedagogøyne, så var jeg et barn som passet godt inn i merkelapp-bokser med behov for oppfølging. Og jeg takker vår herre for at jeg fikk slippe det. For jeg tror ikke jeg hører hjemme i de boksene. Noen vil kanskje si se uenig, men min opplevelse er at jeg hadde bare behov for lengre tilvenning, mer forberedelse og refleksjon, før jeg kunne tre ut av kokongen min med fragile vinger som skulle bli styrket nok til å bære meg gjennom livet.

Jeg har blitt kritisert i mitt yrkesliv, når jeg har gitt støtte til foreldre som ønsket å gi barnet sitt litt mere tid før det ble full utredning med PPT, BUP og andre to- og tre-bokstavers forkortelser som alle jobber for barnets beste, men som alle oss andre også kan skyte bom. Jeg har alltid brukt hodet mer enn hjertet i disse sakene, og veid opp mot kunnskap, men jeg har aldri utelatt hjertet helt, og jeg har aldri gitt bastante råd, kun gitt rom for refleksjon.

Ja, det er mange barn som trenger mer støtte, oppmuntring og tilrettelegging enn andre. Og de skal få det. Men jeg vil alltid hevde at det finnes de som utvikler seg utenom kurvene og standardene, men som like vel er på rett spor bare de får den tiden de trenger. Jeg prøver ikke å være en av disse som vokste opp uten hjelm og bilbelte og som det ble folk av. Jeg prøver bare å minne om at menneskehjernen og menneskesinnet er komplisert, og at vi trenger en romslig verden som har plass og tid. Identitet og personlighet er så mye, og skal man tenke menneskets beste så må man alltid huske det.