Hvis vi tenker godt etter. Når var det sist vi rundet nytt år og det ble helt likt som det eller de foregående? Jeg vil påstå aldri. Jeg vil også påstå at ingen år har innfridd alle forventninger, eller gått slik som planlagt, eller vært uten overraskelser eller små utfordringer. Det er jo det som er livet. Det er ikke strømlinjeformet. Jeg kan ikke forvente at alle er enig eller kjenner seg igjen lengre en til hit, så herfra og ut blir det jeg-form.
Jeg har latt meg rive med av begrepsbruken. Jeg har brukt "i disse koronatider" og "annerledes-året" helt ukritisk, uten å tenke på hva det gjør med meg. Jeg har blitt med i dragsuget der "tilbake til normalen" har holdt meg nede i en nedadgående strømvirvel som har tappet meg for luft og sørget for at jeg bare har trådt vannet og ventet på normalen i stedet for å la med føre med understrømmen og bli skylt opp på en ny strand der det er andre muligheter som venter. Nå er det på tide å tenke annerledes. Det er nå verden trenger kjerringer mot strømmen.
Før jeg starter refleksjonen for alvor, så vil jeg bare ta ett minutts stillhet for to store og vidt forskjellige personligheter, som har det til felles at de har bidratt positivt i livet mitt. De har bidratt med lun humor, visdomsord og klokskap, hver på sitt vis. Jeg siterer Desmond Tutu, som sier at "Vi er ikke ansvarlige for det som ødela oss , men vi kan være ansvarlig for det som reparerer oss igjen. Å navngi smerten er starten på reparasjonen av de ødelagte delene våre.". Den godeste Desmond Tutu sa også "Hvis alle homofobe kommer til himmelen, da vil jeg heller dra et annet sted". Jeg håper han har det godt der han er nå, og at visdommen hans lever videre, alltid.
Betty White ble nesten hundre år. Hun har nok en helt annen måte å se verden på enn Desmond Tutu, men hun vil like fullt være et savn, selv om vi sannsynlig vis har mange år fremover der sitater fra henne vil leve videre. Et av dem: " Jeg vet det høres snålt ut, men jeg prøver å se det komiske og fordelene ikke ulempene. Jeg kjeder meg når folk klager over det ene eller andre. Det er bortkastet tid".
Takk for det du var, du evige Golden girl.
Det er første dagen i et nytt år.
Jeg prøver å se for meg det blanke og ubrukte lerretet som er grunnet og klar til bruk. Jeg klarer ikke helt å etterleve det å ikke legge for mange planer eller å ta ting som det kommer, så det er både svake omriss og noen ganske tydelige streker allerede. Det er løse planer og kanskje noen forventninger. Det er en del av det å være menneske, en del av det å være meg.
Men, årets lerret har langt færre omriss og planer enn tidligere, og omrissene er svakere tegnet, og mer omtrentlig plassert. Det er mer tentativt og gir mer som for variasjon. Kanskje for å unnvike skuffelser. Men rissene er der, og det kjennes viktig.
Jeg tror at min jobb nå, her jeg står med penselen og paletten, det er å få på noen solide fargeklatter av håp og forventninger. Fargeklatter å glede seg til. Fargeklatter å se frem i mot, og som kan spre lys og liv på lerretet. Og for å få til det, så må jeg jobbe med dette annerledes-begrepet. Og jeg må slutte å vente på å gå tilbake til normalen. Det er jo egentlig ganske logisk, for det er jo sjelden at vi har rykket tilbake til start før 2020 også. Vi prater jo om etterkrigstiden, og vi prater om svartedauen, men ingen sier da at ting gikk tilbake til normalen i den anledning. De gjenoppbygde landet, men ikke slik det var før. Det ble bygd en bedre utgave, i alle fall når nye og bedre bygningsmaterialer ble tilgjengelig.
Jeg hadde en god samtale med mor i jula, om fremskritt og utvikling opp gjennom tiden. En av tingene vi pratet om var bestemor. Ta en hverdagslig oppgave som klesvask. Fra skylling i bekken, til vaskebalje i kjelleren. Fra mangletre til klesrulle på toppen av vaskemaskinen, vaskemaskin med separat sentrifuge til alt i ett. Kanskje har jeg hoppet over stadier her, men dere skjønner tegningen. De gjorde det de kunne med det de hadde, og satte pris på hvert et fremskritt. Men de satt ikke å ventet på fremskrittene. Kanskje de drømte om dem, kanskje de til og med lengtet, men her og nå var realiteten som etter hvert ble til, den gang da. De var med på en utviklingsbølge som er helt annerledes enn vår moderne utvikling med stadig nye dingser som vi ikke alltid trenger, og som må oppdateres støtt og stadig og ikke nødvendig vis til det bedre.
Mor fortalte om da de fikk elektrisitet. Jeg husker ikke dato og årstallet, men mor husket dato og årstall og tidspunkt (klokka seks om ettermiddagen) for denne store hendelsen. Mor lyste opp da hun fortalte om gleden og magien de følte da de gikk fra rom til rom og slo på lyset med lysbryteren.
Tidligere har mor fortalt om tiden før elektrisiteten, og om skumringstimen. Timen der det var for mørkt til å jobbe uten lys, men der de satt i tussmørket før de tente oljelampa, litt for hvile men kanskje mest for å spare olje. Jeg tror at de innimellom holdt på skumringstimen etter dette også. Men etter at elektrisiteten kom, så ble skumringstimen mer for hvilens og hyggens skyld.
Med elektrisiteten kom etter hvert fryseren og kjøleskapet, som endret hvordan mat ble konservert. Mor prater fremdeles med fryd om de hermetiserte kjøttkakene eller ribben de hadde, før fryseren tok over for hermetisering av kjøtt. Vi har ofte lurt på om smaken var så mye bedre, eller om det var stemningen og færre anledninger som spilte inn, men mor holder på at bestemors hermetiserte produkter var noe helt eget. Og her stoler jeg på mor.
Mor har også for eksempel vært med på utviklingen fra personlig fremmøte i banken og giroblanketter, til innsending i konvolutt til telefonbank til nettbank og autogiro, avtalegiro og e-faktura. Jeg tenker at det ikke er rart om det går litt i ball nå med begreper og ordninger, og at hun av og til etterspør kontanter, for det har gått fort og det nyeste er lettest å glemme. Det er også litt imponerende i mine øyne, hvordan mor har håndtert internett, nettbank, bestillinger og henting av informasjon p nett helt frem til siste året. Hun var jo ikke helt ung da pc ble vanlig inventar i alle hjem.
For all del, jeg har også vært med på en rivende utvikling i min tid. Jeg skal ikke ramse opp, men det er litt moro å tenke på telefon for eksempel. Jeg husker den første veggmonterte mobiltelefonen vi hadde på hytta. Jeg husker min søsters første Nokia, på størrelse med et forvokst brillehus. Jeg husker årene da mobiltelefonene ble mindre og mindre, lettere og letter, billigere og mer tilgjengelig, før de igjen begynte å vokse og til slutt har så mye muligheter at ingen bruker mer enn halvparten av dem.
Hvor vil jeg med dette?
Jo. Alle årene som går inneholder noe nytt, noe annerledes. Mye kan være ved det gamle, og kanskje går man tilbake til gode vaner fra tidligere på noen områder, men det er ingen grunn til å kalle hvert år et annerledes år fordi det ikke er repetisjon av det foregående, eller fordi det byr på mer utfordringer enn du ønsker. Alle år byr på noe godt også.
Nå skal det sies at det har vært mer gjentakelser og repeterende adferd, tilbakeslag og utfordringer i de to siste årene enn det jeg har vært vant til. Jeg har ikke fått gjennomført alle planer, og det har væt nok av skuffelser på veien. Men det blir ikke bedre av at politikere, journalister og forskere i sin fremstilling gir meg inntrykk av at vi har en stående konkurranse om hvem som er rammet mest og hvem det er mest synd på i en pandemi. Jeg får det ikke bedre av at pressekonferanser starter med beklagelser over nye restriksjoner. Jeg får det heller ikke bedre av at de bruker så ufattelig mange ord, og så lange forklaringer at jeg til slutt ikke vet hva de sa eller hva som ble nytt. Det gjelder det samme for nettsidene til FHI, Regjeringen og Helsenorge også. Når lenkene videre går i ring slik at du til slutt ender opp der du startet, er sannsynligheten for at du er mer forvirret enn opplyst, veldig stor.
Å kalle år for et annerledes-år, gir oss forhåpninger som ikke nødvendig vis er sunne. Det kan gi håp om at "bare dette året er over nå, så blir alt som før, eller som vi vil".
Jeg får det ikke bedre av å fokusere på alt jeg ikke kan, og jeg får det ikke bedre av å lengte tilbake til normalen. Jeg kan ikke gå og vente på å komme tilbake til normalen, jeg må finne den nye veien, til det nye livet i det nye året. Og jeg tror faktisk ikke jeg er alene om å måtte tenke sånn.
Det er et nytt år. Jeg tenker at det må være et nytt år der jeg prøver å finne minst en ting jeg kan være takknemlig for hver eneste dag. Jeg skal finne de små og stor målene som jeg kan sette haker ved og si "Dette fikk jeg til". Jeg drømmer, selvfølgelig drømmer jeg. Men jeg må være forberedt på at også i år vil flere drømmer ta en annen retning enn planlagt. Min jobb er å unngå marerittene, eller stå igjennom de til jeg våkner.
Jeg må huske at jeg er min egen lykke smed. Og det er igjen opp til meg. Godt rykende ferskt år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar