Å forsvinne i mengden som en sår tommel

Ikke vet jeg når folk begynte å male husene sine både innvendig og utvendig, men det er mange som har gitt seg i kast med å pusse opp gamle hus som har opplevd malingens historie på godt og vond. Etter som man kommer innover i lagene,så er det både gjenstridige og slitesterke lag som klamrer seg fast til malingslaget under eller selve trevirket. Ja, helt ufarlig er det vel ikke heller, da man kan finne både bly og arsenikk i de eldste lagene.

Jeg husker vi fikk ny fasade i murgården der jeg bor. Gården er fra 1927, og i og med at den er av det som defineres som typisk torshov-gård, så var byantikvaren inne i bildet med forlangende om at originalfargen måtte benyttes. Etter skraping på gamle vegger fant de frem til den samme gulfargen som det er på slottet, og dette ble godkjent som originalfargen. At de også fant en tilnærmingsvis vegvesen-oransje på en vegg innerst i redskapsboden ble forbigått i stillhet. Heldigvis.

Om det er fordi jeg sitter i barndomsdalen, eller om det er fordi jeg skal møte en barndomsvenninne i dag, det er jeg litt usikker på, men i dag er føler jeg meg som en torshovgård, med mur utenpå og tre inni.Nei, jeg sitter ikke her og føler meg gammel altså. Og jeg er ikke verneverdig, så jeg har stort sett valgt bort alle kravene fra velmenende bygningsarbeidere og forståsegpåere som har ment noe både om sparkel, farger og tekstiler opp gjennom åra. Det er ikke det at jeg er arrogant eller prinsippielt ikke ønsker råd, men noen av verdens selvutnevnte eksperter glemmer detaljer som for eksempel at mur trenger en spesiell maling som tillater at den får puste slik at den ikke forvitrer. Det er heller ingen garanti for at er blankpussede fasader holder seg sprekkfri og blank gjennom ulike påkjenninger fra elementene. Derimot kan det ofte være slik at de peneste fasadene trenger større og oftere vedlikehold enn de litt ubehandlede værbitte.

Jeg er for så vidt fornøyd med de siste malingsstrøkene, og noe av den mer omfattende restaureringen som har foregått fra tid til annen opp gjennom åra. Men jeg kjenner at når jeg må se tilbake på 46 år, så er det dessverre noen råtne planker og arsenikkholdige malingsflekker som kommer frem også. Det er ikke alt som har latt seg slipe bort. Nå er det ikke slik at alt er mitt eget verk. Å nei, jeg ha da fått hjelp til noen av de ugunstige fargelagene og hakkene og sårene både i treet og muren. Men de er der, og selv etter ferniss og sandpapir, så dukker de opp igjen når jeg minst ønsker det men for så vidt venter det.

Det som også er litt interessant, er at det er noen som med røntgensynet sitt bare skreller bort lagene og fargene jeg er fornøyd med, og kun ser grunnmuren og råbygget som jeg startet ut med og som bare hadde en tynn bordkledning inne og litt mørtel på utsiden da jeg flyttet herfra. For dem er jeg liksom den samme, uavhengig av år og påkostninger. De ser ikke et eneste påbygg, eller de anerkjenner det kanskje ikke, hva vet jeg. Det jeg vet er at jeg føler meg litt uvel når de ser rett forbi eikeparkett og kirsebærtre, eller når de ser mahogni som respateks og sponplater og mener at de vet hvem jeg er. Ikke for det, jeg skal ikke skryte på meg så mye edelt tre og granitt, med det finnes da en og annen flis innimellom som jeg er fornøyd med, og som kan synes vakker for de som tar seg tid.

Jaja, jeg blir kanskje litt rar av å sitte her i romjulsmørket, og jeg kan sikkert overtolke mye av det jeg ser. Men i dag, etter en natt med urolige drømmer og glimt av spøkelser så føler jeg meg litt rå i materialene, og skulle ønske det var et ekstra granittlag jeg kunne hente frem.

Fred på jord, fryd på jord

Nå sitter jeg i stua hos mor med dagens første kopp med kaffe. Turen i går gikk fredelig for seg, uten den store julekaosfølelsen. Jeg hadde hjertet litt i halsen da bussen kjørte på veldig isete veier et stykke, og man kunne kjenne at den både spant og slingret litt, men nå er hjertet på plassen sin igjen. Jeg hører på en nydelig konsert fra Nidarosdomen, og jeg må si at noen har gjort et glimrende arrangement der The Rose og Det hev ei rosa sprunge er flettet sammen i en nydelig rosenkrans med harmonier som kan røre ved de kaldeste hjerterøtter. Tenk om alle kunne ha den samme effekten av musikk som jeg har. Tenk om alle ble fylt med fred og indre ro når de hørte denne sangen. Tenk om alle kunne legge til ro både indre og ytre strider, og se for seg dette frøet som ved hjelp av solens kyss en vakker vårdag ble til en rose. Ingen kan vel være uberørt av et slikt bilde.
Jeg vet ikke, men jeg regner med at denne konserten kanskje skal avsluttes med Deilig er jorden, slik som mange julekonserter gjør. Ja, tenkt om vi kunne samle oss om å gjøre dette til en deilig jord under en prektig Guds himmel igjen. Nå som verden har blitt så liten at det faktisk snart er mulig å nå det punktet som er aller lengst unna uansett hvor du bor. Kanskje må du spare litt. Kanskje må du bruke både ski, sykkel, beina, tau og staver. Men det er sansynlig vis fysisk mulig.Og da hadde det vært så fint om det ikke var menneskene det skulle stoppe i. Ja, jeg vet jeg sier dette igjen og igjen, men det skulle da la seg gjøre, selv om vi bli fler og fler, å leve og la leve.
Nå beveger jeg meg ut i storpolitikken og der har jeg ingen ting å gjøre, så da trekker jeg det inn i stua til mor igjen.
Konserten fortsetter å glede meg, og jeg venter i spenning på den nyoppussede utgaven av tre nøtter til Askepott. Jeg kan ikke noe for det, men den er noe for seg selv. Det var noe eget med fortellestemme versus dubbing. Og hele settingen, med kostymer og hårsveiser, dette er underholdning på mange plan i mitt hode. Senere kommer Timmy Gresshoppe sin Donaldkavalkade, og mellom der må jeg på min vanlige julerunde på kirkegården. Julen er jo like full av kontraster som livet selv, så at den stille runden mellom steinene på kirkegården kommer midt mellom barnenostalgiske TV-innslag er på en måte slik det skal være. Vi har ikke større planer i dag enn å ta det med ro, og la dagen rusle sakte men sikkert mot ettermiddag og tidlig kveld. Klokka fem hører vi kirkeklokkene spille julen inn, og så kommer tante Jorunn og så er det julkveld for alvor. Det er ingen ting som er bedre enn å leve livet som et sakte-TV-program.
Nå toner Deilig er jorden stille ut i mange harmonier, tett etterfulgt av Silent night, og da er det på tide å avslutte blogginnlegget og spise sen frokost sammen med mor. Måtte julefreden senke seg i hver en verdens krok. Her spiller den i alle fall førstefiolin både i dag og i dagene som kommer.
Ha en velsignet julehøgtid.

Te løkk me jul'n

Egentlig så brukes uttrykket i dagens overskrift når vi møtes til frokost første juledag, men det passa bare så bra som overskrift på julebrevet mitt her på bloggen.
Jeg er så heldig så heldig. Her bor jeg i et rikt land, som er fullt av regler og skjemaer som regulerer det meste, og som kan være en utfordring men som skaper en trygg struktur. Og selv om regjeringen har skiftet fra rødt til blått, og det blå styret har endret på både det ene og det andre, så har det verken ført til revolusjon eller borgerkrig, og jeg som enkeltmenneske og enkelthusholdning har ikke merket så mye til det hele.
Året kort oppsummert har vært begivenhetsrikt, mest på den positive siden men det vil alltid være litt av hvert i et år. Livet og døden går hånd i hånd, og jo eldre vi blir, jo større er vel sjansen for at de stille sortiene blir flere. Fire gode mennesker som alle har vært i livet mitt i lange eller korte epoker har gått bort, og for meg er det midt i tapet nok en oppvekker og påminnelse om at ingenting er en selvfølge, og at det er viktig å sette pris på livet og menneskene i det hver dag. Det å sette pris på hverdagen, på jobben jeg har, på vennene jeg har, på familien og på kjæresten. Det å verdsette tak over hodet, mat og klær er kanskje gammaldags for mange, men jeg gjør det. Jeg er glad for alt som gjør dagene mine mindre bekymringsfull.
Apropos bekymringer. To av mine nærmeste har fått færre bekymringer dette året, og jeg har med det fått mindre sympatibekymring av den grunn.
Det startet med at Kelly-min solgte huset sitt og flyttet inn i leilighet ved stranden. Det er alltid en prosess å flytte, og jeg på utsiden var heller ikke uberørt, for alle hus har minner, og alle hjem medfører rutiner og vaner som ved salg må endres. Å finne nye mønster er alltid spennende og jeg hadde vidunderlige dager i Florida i mars, der vi fant frem til det nye vårt og oss i den nye tilværelsen. Det å ta heisen ned og gå til stranden var en egen luksusfølelse, og den beste nye vanen sammen med kaffe på verandaen om morgenen. Og Kelly er ikke lengre hus og hageeier, som er en stor økonomisk belastning i et land som har orkansesong og tilhørende ekstra forsikringspremier.
Påsken var hjemme hos mor, og det var siste gang i barndomsheimen, som ble solgt litt senere på våren.Det meste av flyttesjauinga gjorde mor, søster og svoger, men i løpet av påsken kastet jeg med hard hånd mye av remediene som har samlet seg opp gjennom egen barndom, og livet før og etter denne. Det er stor jobb å gå i gjennom over femti år med minner, selv om det har vært ryddet under veis også. Mental rydding blir det også av slikt, og det er kanskje den mentale containeren som var mest ustrukturert for min del. Men det er godt å ta prosesser når tiden føles riktig og målet er en lettere hverdag.
Sommeren var jeg på jobb, og det meste av den regnet bort så det var kanskje like greit. Men i august kom Kelly, og med henne kom solen. Det føles jo for så vidt sånn bestandig når vi møtes, men denne gangen var det faktisk helt reelt værskifte når hun kom, og det var sol nesten hver dag i de drøye to ukene hun var her. Vi hadde herlige dager både i Oslo, Trondheim, Drøbak og Surnadal, og vi hadde som vanlig for lite tid, men kvalitet overskygget som alltid kvantitet.
Høsten har vært lang. Rottene i kjellerboden var en dyr og ekkel affære, og regnet ville ingen ende ta.  Når november kom med ti dager i Florida var det et kjærkomment innslag, og ikke lenge etterpå var det 80-årsdag i Trondheim, og nydelig kirkekonsert med Embla i vår frues kirke.
Nå telles det kraftig ned til jul mens en liten forkjølelse har stukket kjepper i juleinnspurten på jobb. Men jeg har et par dager og noen timer før kursen settes mot Nordmøre, så jeg kommer i alle fall nærmere målet enn jeg er nå.
Ønsker alle en velsignet julehøgtid, og måtte det bli gode dager i 2016.

Heim til jul.

Dess nærare jula kjem, di meir kjem dei første setningane i ideen til eit nytt blogginnlegg på nynorsk. For i jula skal eg heim, og heim i denne sammenhengen det er heim til mor.  Og når eg er heime hjå mor så går det i brei dialekt som ligg tett oppunder nynorsk i mange høve.
Dagens innlegg vart av alle ting inspirert av ein reklame for NSB. Reklamesnutten viser eit par som sitt på toget heim til jul. Og di nærare dei kjem heimen til kvinna i paret, di breiare vert dialekta hennar. Og som eg kjenner meg att i det. Eg gler meg til å kunne tala på originalspråket mitt i fleire dagar til ende. For det er mesta same kjensla å kome heim og kunne tale Surndaling, som når eg kjem til Noreg att etter å ha vore i USA og tala og tenkt engelsk 24 timar i døgnet. For når eg er heime hjå mor så slepp eg å konsentrere meg om å finne dei rette orda, eg slepp å tenkja så gale på rett trykk på ord og samtalen flyt på ein heilt annan måte. Dialekta mi har ord som gjer at eg treng berre eit eller to ord for å beskrive tilstander og kjensler som eg må bruke både ei og to setningar for å erstatta på dette platte bokmålsliknade målet eg har endt opp med når eg er heime i Oslo. Ja, for i og med at eg har ein heim her, så er eg heime her og. I Surndala slepp eg å finne enklare synonym fordi eg brukar ord som er vanskeleg å forstå. Eg kan rett å slett tenkje meir på innhaldet enn på gramatikken.
Sjølvsagt tenkjer eg før eg talar i Surnadalen og, men meir for å finne dei rette orda til rett situasjon, ikkje fordi det skal bli forståeleg og rett.
Mange spør kvifor eg ikkje brukar dialekta mi her i Oslo og. I dei første åra så gjorde eg det ein del, men eg vart etter kvart litt lei av dei som tok opp att "artige" ord og lagde mykje artig ut av det midt i ein samtale, og på den måten fekk samtalen litt av hengslene. Eller dei som prøvde å bruke desse festlege orda sjølv, som regel med feil uttale og i feil samanheng, noko som kan vere utruleg irriterande ved tiande repetisjonen. Eg fann det og rimeleg lite konstruktivt å skulle arbeide i eit fleirkulturelt miljø med ei brei dialekt, for norsk er eit vanskeleg språk i seg sjølv, og da blir bokmål den naturlege fellesnemnaren her. Så på arbeid vart det bokmål som vart der naturlege valget, og ganske snart var dialekta mi lite nytta også i private samanhengar, så framt det ikkje var nordmøringar i nærleiken då.
Ja, eg har gjort nokre valg når det gjeld å nytte dialekta mi berre når eg talar med mine næraste derifrå, og når eg er heime i Surndaln. Men det er ikkje det same som å seie at eg ikkje saknar det. Ein annan ting som gjer at eg saknar dialekta mi, er at like gjerne som at alle folk har kjenslespråket sitt på morsmålet, så har eg det sterkaste kjenslespråket mitt på dialekta mi. Eg treng langt færre ord til å beskrive alle dei underlege tankane og kjenslene som surrar rundt inni meg, og det er litt godt å kunne seie mykje med få ord. Og ein ting er kjenslespråket. Ein anna ting er at assosiasjonane er heilt andre, og at mange av dei eg møter der oppe har vakse opp i samme bygda på samme tid, og difor lettare kan kjenne seg att i assosiasjonane mine. Ikkje for det, eg ser at folk kjenner seg att i ting eg skriv og seier uavhengig av bakgrunn og opprinnelse, men like vel. Det er noko eige med barndomsminner frå same tufter, stiar, skule og ein og anna plattdansen og pubrunden og.
Ja ja, det er pluss og minus med alle språk, alle miljø, alle bygde, byar og land. Men om ei drøy veke skal eg uansett attende til røtene, til litt lausluppen og uanstrengt kommunikasjon, barndomsminner og som i alles fordums tider så kan det vel henda at det er eit og anna spøkelset som blafrar litt innimellom alle dei gode minna og. Men fint det blir det, og eg kjenner meg heldig som er gjeve både røter og vengar. For då kan eg lande litt i jula for så å ta av mot nytt år og nye eventyr når jula er over.
Tidleg god jul til alle der ute. Det blir nok ikkje siste innlegg dette året, men dette er kanskje julekortet del ein.

46 år med lutefisk.

Til dei som vei at eg er 46 år, og tenkjer at eg har lagt på eit år for mykje i overrskrifta: eg åt min første smak med lutefisk fyrste gong i jula 1969. Og sidan har eg kosa meg med lutefisk kvart einaste år, og med unntak av to år, kvar julaftan.
Tradisjonen med lutefisk var far sin, og når mor og far skapte sine eigne tradisjonar for jula, så vart lutefisk julekveldsmiddag. Og eg har alltid vore glad i den tradisjonen. Eg kan hugse at mange av mine vener tykte synd i meg når eg var barn, fordi eg måtte ete lutefisk på julaftan, og eg kan framleis ikkje fatte å begripe kvifor. Men det eg veit er at det er mange som trudde og framleis trur at lutefisken skal vere skjelvande og geleaktig i konsistensen, og at han skal lukte stramt av lut. For dei som lurar: nei, han skal ikkje det. Den skjelvande geleaktige lutefisken er mislukka av to grunnar: for lenge i lut, og for kort tid i saltvatn før tilbereding. Ein perfekt tilberedt lutefisk skal ikkje skjelve på serveringsfatet, han skal vere såpass fast at han skivar seg slik som vanleg torsk gjer, og lukta skal ikkje rive i nasen.
No kan det hende at mi kjære mor dreg på smilebandet når eg sitt her og fortel korleis perfekt tilberedt lutefisk skal vere. Eg har kun tilberedt lutefisk ein gong, og det gløymer verken eg eller mor. Eg gjekk andre året på vidaregåande skule, og eg hadde valgt data som valgfag. Men; det var for få som hadde valgt dette valgfaget, så difor vart vi fordelt på andre valgfag der det ikkje vart fulle grupper, og difor hamna eg på skulekjøkenet to timar i veka i staden. Det var sikkert ikkje spøk å vera lærar for ei gruppe der halvparten ikkje var motiverte..men nok om det.
Før jul skulle vi mellom anna lage lutefisk, og eg vart sett til å tilberede denne fisken. Heil ærleg, eg hadde ikkje fulgt så frykteleg nøye med, men eg høyrde slik vagt i bakgrunnen midt i dagdrøyminga mi at det var viktig at fisken berre trekkte og ikkje koka. Ja da ja da, tenkte eg. Og gjekk i frå kjelen ei lita stund for å prate litt med dei andre som gjorde noko meir spanande. Ja, så vidt eg hugsar vart eg litt rive med i ein snøballkrig som vi hadde mellom to vindauge som var åpne for lufting ei lita stund. Vi heldt til i andre etasje, og vindauga var rett over taket over inngangsdøra, som det låg fin og kram snø på...men attende til lutefiskkjelen.
Eg hadde høyrt begrepet at lutefisken koka bort, men eg må innrømme at når eg kom attende til kjelen og løfta av lokket, så trudde eg at nokon alt hadde teke fisken ut av kjelen. Eg kunne ikkje tru at dei små tennisball-liknade greiene som duppa rundt i det uklare vatnet kunne vere dei fine fiskestykka eg hadde lagt der litt tidlegare. Lærarinna reiv seg sikker i håret når timen var slutt. Ja, ho gav vel for så vidt eit par tydelege tilbakemeldingar når ho kika ned i kjelen og. Det vart i alle fall ikkje noko lutefiskmåltid å tala om den dagen.
Men attende til notida.
Eg har òg opplevd at mine vaksne vener og kollegaer har blitt litt storauga når dei har høyrt kva eg er vand med, og foretrekkjer, som tilbehør til lutefisk. For det eg er vand med, og tykkjer aller best om, det er potetstappe, smør og flatbrød. I dei siste åra har eg og bruka lefse til, og grovkverna peppar, om det kan kallast tilbehør. Og så er det aller best med solo som drikke til.
Det er etter det eg har skjøna, mange ulike tradisjonar når det gjeld tilbehør til lutefisk, og det varierer sikkert frå heim til heim på Nordmøre og, som i resten av landet. Det er smak og behag dette. Sjøl trur eg vi har dette enkle tilbehøret til fordi det er vanleg tilbehør til fisk, og fordi vi likar smaken av lutefisk. Eg plar seie at eg har ete lutefisk sidan før det vart moderne å ete det. Og eg har alltid lika smaken. Og ja, eg må innrømme at eg fnys litt av dei som går på dei fine resturantane med flest mogleg variantar av tilbehør, og betaler i dyre dommar for å dynge ned lutefisken med så mykje poteter, lefse, sjølvblanda sennep, ertepurè, bacon, sirup, brunost og kven veit kva anna, at dei knapt kjenner fiskesmaken, for så å seie at dei har ete den beste lutefiskmiddagen dei har ete. Eg vil i nokre tilfelle påstå at mattilsynet ville krevd at dei definerte det som poteter med bacon, erter og sennep og eit hint av lutefisk.
Nei, eg sit ikkje her og meiner at alle må ha lutefisk på julaftan. Alle må få gjere det dei er vand med, ynskjer sjølv, og vil ha som tradisjon. Eg sit heller ikkje å meiner at alle må like lutefisk. Kvar sin smak. Men: eg er litt lei av at mat skal bli mote, og at ulike typar mat skal bli så "in" at folk må ete det enten dei likar det eller ikkje, og at folk skal kjenne seg nødt til å dynge maten ned med alle moglege smakar for å i heile tatt få motematen ned. Kan dei ikkje heller ete noko anna??
Ja da, det er sikkert vel og bra at tradisjonane vert videreutvikla og fornya. Men det gjer da vel heller ikkje noko om nokre av dei gamle tradisjonane vert halde i hevd heller. Det er sikkert fordomsfullt av meg å seie, men dette med å modernisere tradisjonane mesta forbi det gjenkjennelege, og i særs tradisjonsmaten, er kanskje enda meir feinsmecker og byfenomen enn noko anna. Og eg tykkjer det er litt synd.
No veit eg at eg har mange vener som hevdar at eg er det mest ur-norske dei veit om, og at eg er frykteleg tradisjonsbunde og tradisjonell. Eg er ikkje heilt sikker på kva som er kompliment og ikkje av desse utsagna, men eg trur heilt og fast på at om ein skal vere åpne for andre tradisjonar og kulturtrekk, og om ein skal respektere andre sine tradisjonar og kulturar, så må ein vere glad i og respektere sin eigen kultur og tradisjon. For når ei veit å sette pris på sitt eige, så kan ein betre skjøna kvifor andre hegner om sitt.
Tradisjonell og urnorsk eller ikkje, eg veit i alle fall at om 11 dagar så sitt eg heime hos mor og ventar på at vi skal ete lutefisk med potetstappe, smør, flatbrød og lefse. Og mest sansynleg har eg solo attåt. Og mjølkesuppe med sagogryn og kanel både før og etter. Og så får alle andre i resten av landet og verda elles gjere som dei vil.

Men fredsprisen er det vi som deler ut..

Ja, nå ble det litt overflod av "gode" innslag i media igjen, og selv om jeg skal filtrere så godt jeg kan, så må dere bare lese på eget ansvar.
Jeg har ti års fartstid i barnehager på Grønland i Oslo, og jeg må vel si at med det som utgangspunkt så synes jeg det tar litt av med hensynstakinga for tiden. Ja, hensyn og hensyn. Et klokt hode sa en gang " to assume is to make an ASS out of U and ME." Og det er litt av poenget mitt.
Ti år i barnehager i det som en gang var den største flerkulturelle smeltedigelen i Norge. Og gjennom de ti årene, der vi tilpasset oppleggene ved å prate med familiene og spørre hva de ønsket og hvilke eventuelle alternativer som kunne passe, så kan jeg ikke huske et eneste tilfelle der vi ikke fant en eller annen løsning. Noen barnehager samarbeidet med kirken på den tiden og i en periode var presten i egen person inne i barnehagene og hadde sangsamling et par ganger i måneden. Ingen fakkeltog og facebookoppslag. Ei heller avkryssingslister kan/kan ikke. Det var bare noen få som gjorde noe annet i den stunden sangstunden varte, og det behovet visste vi fordi foresatte hadde spurt om det. Og det var helt uproblematisk. Og jeg har heller Ikke i etterkant hørt at noen av barna har fått senskader av et og annet kristent ord i en eller annen sang.
Kirkebesøkene ble det opplyst om som alt annet opplegg, og da var det bare å si fra hvis man ønsket noe annet. Men det var ikke gjort så stort nummer ut av det. Og vi hadde veldig stor deltakelse på disse besøkene. Og gruppen som gjorde noe annet var like god blanding av flerkultur og etnisk Norsk som de som var i kirken. Ja, sjokkerende ikke sant..nei. Vi hadde nissefest, lucia, karneval, Eid-feiring, vietnamesisk og kinesisk nyttår. Vi sang julesanger, og ikke bare musevisa og romjulsdrøm. Og vi gikk rundt juletreet. Og barna hørte både om Muhammed og Jesus i løpet av året. Og serveringen tok høyde for halal/haram/vegetar/allergier og hadde det vært nå så hadde det vært glutenfrie alternativer også, for de som trengte det. Den eneste forskjellen fra da og nå var at hensynshysteriet ikke hadde startet. Vi tok like mye hensyn men vi gjorde det ikke til en kjempestor greie, og vi satt ikke og antok hvem som ville si ja eller nei, hvem som kunne eller ikke kunne. Barn og voksne fra alle verdens kanter og fra alle mulige slags hjem satt side om side, pratet og koste seg, og det var veldig lite fokus på hvem som hadde cært i kirken eller ei,eller hvem som var best å tro på, eller hvem som spiste hva.
Men på et høyere plan, lengre opp i systemene, der satt de som sendte signaler. Og fra de kom det stadig mer og mer politisk korrekthet. Jeg har vært gjennom hele raden, selv om vi ikke tok alt i bruk. Det var alt fra innvandrere, nye landsmenn, minoritetsspråklige, multietniske, flerkulturelle, bindestreksidentitet, immigranter, og sikker mye jeg har glemt. Vi har også det samme med diverse andre grupper som på sin måte er minoritet. Les diskrimineringsloven, se de forskjellige bokstavene, og vit at for hver gruppe bak disse bokstavene finnes det flere og flere begreper og ikke alle er gode begreper.
JA DA. Alt er så godt ment. Men ikke alle liker eller identifiserer seg med alle disse begrepene. Men det er liksom ikke så nøye, bare vi bruker det som er vedtatt riktig.
Og nå er det altså avkryssinger og nettdebatter i øst og vest. Kirkebesøkene er nesten blitt overskygget av løyve til gang rundt juletreet. Og mange av debattene er startet på vegne av noen som ikke er spurt og som ikke blir hørt, og som sannsynlig vis ikke har et overstrømmende og altoppslukende behov for nok en gang å bli plassert i bås og tillagt egenskaper.
Nå er det ikke bare erfaringen fra den fordums smeltedigelen som gjør meg engasjert. Inspirert av reklamen vil jeg si Minoritet er minoritet. Og jeg har opp gjennom årene blitt tillagt egenskaper og påsatt benevnelser som jeg ikke kjenner meg igjen i og som jeg ikke liker. Og det er lover og regler som vedrører og regulerer meg mer enn andre, og det debatteres og kjempes uten at jeg nødvendig vis har bedt om det. For all del, det er fremdeles rettigheter som må kjempes for i denne verden, men jeg skulle ønske at disse båsene ble litt videre og uten vegger og rett og slett borte.
Og i lys av disse nettdebattene og TV-debattene så ser ut som at folk ikke prater sammen lengre. Eller rettere sagt, det antas at folk ikke prater sammen lengre. Og det er så mange som skal prate på andres vegne uten å ha spurt først hva det er ønskelig at de skal si. Slutt med det.
Jeg tror mange kan prate på egne vegne hvis de slipper til. Jeg tror mange ikke føler seg støtt over å bli kjent med nye skikker og kulturer. Jeg tror bestemt at man kan leve side om side og kommunisere seg frem til løsninger uten spørreskjema og underskrifter. Det gikk an før. Hvorfor skal der ikke gå an nå?
Og midt oppi alle nettdebattene om integrering og ekskludering, der hatske kommentarer unnslipper moderatorer og selvsensur over en lav sko, så deler vi ut fredsprisen. Vi er jammen ikke snau.

40 er det nye 30, 50 er det nye 40 og så videre..

Nå er jeg i Trondheim for å feire mor sin runde dag på forskudd. 80 er det nye..hva vet jeg. Jeg vet i alle fall at mor nå er på samme alder som bestemor var da hun var gammel dame. Ikke for det, Bestemor var også sprek, men hun var like vel gammel i forhold til mor som fyker omkring med fitbit og iPad.
Nei, mor er ikke så gammel som bestemor var på samme alder, men hun er like vel av den gode gamle generasjonen som det var veldig trygt og godt å ha som mor. Jeg hadde ikke en hjemmeværende mor, men jeg hadde alltid en tilstedeværende mor. En mor som ikke måtte skrive ferdig en sms eller en e-post på mobilen før hun kunne svare på det jeg lurte på. En mor som lærte meg å bla opp i leksikon og lese meg til ting jeg lurte på. Mor hadde tid, et fang og visdomsord når jeg trengte det, og mor hadde aldri så mye egne ting å gjøre annet enn at vi hadde tid til turer i skog og mark, med eller uten bærbøtter, med matpakker eller grillpølser.
Jeg hadde en mor som lærte meg at alt jeg hadde lyst på kostet penger, men at jeg kunne spare til det jeg ikke bare kunne få. Vi hadde sparebøsse som ble tømt i sparebank-uka hvert år. Da jeg fikk min første jobb, som praktikant på lønnstrinn 2, opprettet jeg etter råd fra mor en regningskonto, og siden den gang har jeg aldri vært for sent ute med å betale for meg. Mor lærte meg overslagsregning, slik at jeg alltid var sikker på å ha nok penger når jeg kom til kassa i butikken.Jeg lærte det jeg vil kalle alminnelig folkeskikk, så som høflighet, å ta hensyn, å dele, å sette pris på og ta vare på både folk og ting.
Mor og far var et team opp gjennom hele oppveksten min og delte oppgavene seg i mellom. Jeg vet at mor aller helst ville hatt far ved sin side, både hver dag de siste årene som har gått siden han døde og nå på den store dagen. Men mor har vært en hverdagshelt siden hun ble alene også.
Flotte moren min er 80 år. Mor er på trening et par dager i uken, må jo få trent litt 4x4, som er favoritten nå etter at hun sluttet med pilates. Hun har sagt opp fasttelefonen til fordel for mobil, og på selve bursdagen sin skal hun på  kinarestaurant med venninnene.
Den fine moren min har skapt en ny hverdag, og i vår flyttet hun fra huset sitt og inn i leilighet. Fordi hun er fornuftig og syntes det var lurt å flytte mens hun ville det, før hun måtte det. For hun er jo realist og vet at hun ikke blir yngre. Men. Man kan jo lure på det da, for det hun ønsket seg på bursdagen, som hun fikk veldig mye på forskudd fordi det var litt gøy å få den mens det ennå var bare veier og stier, var en fitbit. Det synes jeg er moro. At min mor ønsker seg en fitbit, og at hun liker bedre å sjekke hvor langt hun har gått, på appen på iPaden i stedet for på den nye laptopen hun har kjøpt.
Jeg er så heldig at jeg har en mor som vi skal feire i helgen. Og snart skal jeg møte henne på bussen. Og senere kommer søster med familie, og vennene fra helt tilbake til gamle dager.
Gratulerer med dagen og hurra for mor.

The reason for the season, eller: hvorfor skal vi feire høytider som vi spiser twist

Dette innlegget ble skrevet på i anledning Thanksgiving i 2015, men det er visst bare å føye til litt og få med årets nye debatter og så er det tidsaktuelt igjen, eller skal jeg si høytidsaktuelt.
Jeg husker så godt første gang jeg hørte på en preken av rev. Mary, som var prest i kirken i Florida som jeg har besøkt mange ganger. Første preken hørte jeg på internett, og det nærmet seg advent og julehøytid. Og det er hun som har gitt inspirasjon til første del av overskriften. For hun sa "Let us not  forget the reason for the season". Og jeg likte så godt dette utsagnet, for det er viktig. Særlig nå som religion får skylda for mye, og hevnen sitter løsere enn tilgivelsen. Når hatet overskygger kjærlighet og mørket tar fargene ut av regnbuen.
Jeg skal ikke ta stilling til rett eller urett og hvem som kom først av høna og egget. Jeg vil ikke være en del av massen som definerer sannhet, og jeg skal heller ikke si hva som er løgn.
Jeg kjenner bare at akkurat nå, når vi skrider inn i adventstiden, så har jeg lyst til å minne om at en gang i tiden, kanskje særlig da vi var barn, så var dette en tid full av forventninger. Det var en tid for å glede seg. Jeg kan trekke det ned på jeg-plan, og så kan dere se om dere kjenner dere igjen.
Da jeg var barn så var adventstiden fylt av små ting som bygde opp forventningene opp mot julekvelden. Adventskalenderen ble åpnet luke for luke, og før sjokoladekalenderens inntog, samlet jeg små plastfigurer i spreke farger, som vi kunne tre på en snor og lage smykke av. Det var rosa kameler og gullfargede blomster, blå fisker og grønne ekorn. Og for hver figur var jeg ett steg nærmere julaften.
Luktene i huset var mange og annerledes. Mye gode lukter av småkaker som jeg fikk være med å bake. Mor lagde lammerull, leverpostei og sild, og vørterkake og julekake. Lukter og smaker utfylte hverandre og jeg kunne nesten ikke vente til alt dette skulle være faste innslag i dagen en hel uke.
Hvordan gavene kom inn i huset usett, og når de ble pakket inn, var for meg et mysterium. Nissen hadde en kort karriere i min jul, da det ble for mye for en stakkar det året nissens besøk sammenfalt med at mor var ute et øyeblikk. Etter den julen ble tradisjonen at vi fant gavene i skapet på soverommet hos mor og far, og bar de inn under treet selv. Jeg kan ikke huske om vi ble fortalt at nissen hadde lagt de i skapet heller. Jeg tror bare hele nissen ble forbigått i stillhet.
Men en del av adventstiden var også det å tenne lys hver søndag. Og på skolen ble vi fortalt om den gravide Maria som brukte den aller første adventstiden til å bære frem barnet som ble født i en stall og lagt i en krybbe. Og vi hørte om gjetere og engler, og tre vise menn som var konger fra østen, og som fulgte en stjerne for å se dette miraklet. Og vi hadde medfølelse med disse menneskene som ikke fikk rom i herberget.
I min skoletid var vi på skolegudstjeneste uten forutgående debatter, og alle hadde det koselig. Vi var høytidsstemt og fikk julebudskapet formidlet som en del av innføring i tradisjon og religion. Jeg tror alle kom uskadet fra det, og vi hadde også litt godt av å skjønne at i hellige hus så oppfører man seg som folk. Man tier stille når presten prater, og man synger når det er tid for det. Vi tålte fint å synge julesanger som inneholdt både Jesus og engler og frelser og Gud. For det var jo derfor vi feiret jul, og det var en del av hele desember for de aller fleste.
Nå må jeg selvfølgelig legge til at selv om hovedbudskapet gikk inn, så var det noen av de gode gamle julesalmene og sangene som var litt for vidløftige og som gav andre bilder i hodet enn Jesu fødsel. Jeg er vel ikke helt alene om å se for meg tre vise-menn med gitar og fløyte, på vei for å beskue det nyfødte guttebarnet. Og kanskje er jeg heller ikke alene om å irritere meg over faren hans som sto og lo mens Maria måtte stelle dette barnet. Og alle englene som dalte ned bak skjulet..hva skulle de der å gjøre. Og hvem eier alle de små armene som kommer her? Ja, nå er den endret til Her kommer, Jesus, dine små da. Kanskje er de små blandt de ti som gledet seg mens Jerus(l)a(h)jem for alt jeg vet. Men til tross for litt forvrengte bilder i hodet til vriene tekster, vi fikk med oss at vi ikke feiret jul kun for å spise god mat og få gaver og ha noen fridager. Vi hadde fri og spiste god mat og hadde fri noen dager fordi det var høytid. Og høytiden var fordi en frelser var født. Og dette var en del av kulturen.
For å trekke det tilbake til siste del av overskriften: Hvorfor skal vi feire høytider som vi spiser twist.
Metaforen er enkel og jeg regner med at de fleste har skjønt hvor jeg vil hen. Særlig hvis vi se det hele opp mot Thanksgiving og black friday:  hvorfor skal vi bare ta inn tradisjonen med salg og ikke måltidet som familier samles i fellesskap rundt. Et måltid der de husker og gjerne også setter ord på hva de er takknemlig for. Jeg tror vi hadde hatt godt av å måtte se tilbake på året som har gått og se hva vi har å være takknemlig for. For uansett for leit også vrient et liv kan være; for majoriteten av oss er det alltid noe å være takknemlig for. Om ikke annet, så får vi være glade for at vi våknet opp hver dag og at vi har mat på bordet eller en jobb å gå til eller tak over hode eller barn eller barnebarn eller tantebarn, ja, mange kan faktisk krysse av for hele denne listen.
Og tilbake til julen. Nå er det da snart bare maten og gavene og fridagene igjen. Og det verste er at det i det siste har blitt så populært å skylde på det flerkulturelle samfunnet det at vi feier Jesus og alt innhold som har med han å gjøre under teppet, for at ingen skal bli støtt. Hallo! Julebudskapet har blitt overskygget av kjøpestress og kjøpepress, søndagsåpne butikker, pinnekjøttmangel og diskusjoner om hvor tidlig julemarsipanen kommer i butikkene i flere ti-år.
Jeg tror vi hadde hatt godt av å ta noe av høytidsstemningen tilbake. Kanskje kan en times tid på en kirkebenk være det som skal til for å samle tankene for noen. Litt som en alternativ mindfullness-pause. Kanskje kan en litt gammaldags første juledag der vi ikke fikk dra bort, men skulle være hjemme, kan gjøre godt for mange.
Nei, jeg er ikke blind for at mange sørgelig nok har det bedre med ikke å være hjemme. Jeg har ikke glemt alle de som ikke har det bra i hjemmene sine i julen. Og jeg beklager at innlegget handler om alle de andre denne gangen. Men noen ganger så er det kanskje slik at majoriteten må ta seg litt sammen og slakke på eget tempo og egen fråtsing og kjøpefest før de se de andre og kan strekken ut en hånd til dem.
Jeg tror ikke det er skadelig om vi tar en pust i bakken og tenker over hva opprinnelsen til høytiden var. I det minste kan vi jo prøve å stresse litt ned og tenke tilbake på den gangen da desember også var en tid der vi kunne samles og tenne et lys eller fler på søndags ettermiddag eller kanskje ved frokosten. Jeg tenker også at jeg trenger ikke være prest eller fly i rundt med stempel i panna der det står "kristen" eller "skikkelig religiøs" for å huske at julen er noe mer, og at hvis jeg går litt bak budskapet så kan det handle om å gi rom for noen som trenger det, eller å samles om noe vi tror på, eller om at gleden ved å gi kan være like stor som å få. Og kanskje kan også budskapet handle om at de minste, barna, de er født like nakne og uskyldige uansett hvor de blir født, og kanskje er en av disse minste den som kan frelse oss med nye ubesudlede tanker om at vi sammen kan oppnå noe vi alle vil.
I tilfelle noen lurer: Jeg har ikke vært i kirken på julaften på flere år, men selv om julaftensgjengen har krympet i antall, og vi har endret tradisjoner etter som hvem som kunne forflytte seg og hvem som ønsket  selskap eller ikke, så holder vi på tradisjonen med bordvers før middag, Juleverset fra Stangvik (Et lite barn så lystelig) og opplesing av en høytidsbønn (fra en gammel salmebok,)etter maten. Til og med den første juleaften med bare mor og meg, holdt vi på dette. Også for min del gjorde det godt å bli minnet på at det finnes noe(n) der ute som er større enn meg .
I og med at det er Thanksgiving: Jeg er takknemlig for tak over hode, fast jobb, kreativiteten og skrivegleden, men ikke minst for alle menneskene som jeg har å være glad i og som inspirerer meg til  å gjøre det beste ut av dette ene livet som jeg er i her og nå. Jeg kan bli flinkere til å utnytte mulighetene mine, det har jeg erkjent mange ganger, men mitt beste får være godt nok, også for andre.
Fred på jord, fryd på jord, ha en fortreffelig adventstid. Og jeg håper at flere med meg denne adventstiden ikke bare plukker favorittbitene men gleder seg over hele posen.

Vi, eller noen, elsker å bli lurt...og er det de samme som alltid venter på januarlønna?

Det er på tampen av black Friday. En adoptert tradisjon, fra USA, som det er to opprinnelser til. Den ene forklaringen er de lange bilkøene dagen etter Thanksgiving. Ja, som en svart fredag der alt så mørkt ut jf blåmandag da kanskje. Forklaring nummer to er at handelsstanden adopterte "black friday" begrepe fra kø-begrepet. De brukte det som begrep på fredagen etter Thanksgiving, men i betydningen at dette var dagen der de tilbød noen varer til reduserte priser for å lokke til seg kunder. Og det er rimelig å anta at det var da som nå: når du først var ute på shopping, så kjøpte du jo med deg andre ting du fant også selv om det var til full pris. Og på den måten gikk mange forretningers bunnlinjen i svart i stedet for i rødt, altså i pluss i stedet for i minus.

Sånn oppsto black friday, og handelsstanden her i Norge har slengt seg på bølgen. Men ikke helt. Det er ikke helt de samme crazy- tilbudene her, selv om noen tror det. I tillegg så tror jeg, og la meg si at dette er bare en antakelse eller noe jeg da tror,  men jeg tror at de varene som vi, eller noen, får kjøpt til 30% redusert pris på black friday, det er de varene som man kan kunne kjøpt på januarsalg til 50% redusert pris. Ja da, man får kanskje da kjøpt noen julegaver som det er for seint å kjøpe i januar...kanskje. Men ikke nok med det; på black friday kjøpes det mye varer til full pris fordi det er like greit å ta med seg når man er på shopping. Og de varene er jo de man kunne kjøpt på januarsalg, til 30til50% redusert pris. Så dere som sier at dere har tjent penger på black friday; ikke si det. Man tjener aldri på å bruke penger. Til dere som bruker begrepet spart, som er et litt riktigere begrep; dere tar også feil. Dere har kanskje unnlatt å bruke 30% av det som varen kostet på de varene som var nedsatt, men dere har samtidig brukt 20% mer enn det den ville kostet på januarsalg. I tillegg har dere brukt 50% mer enn nødvendig på de varene som dere kjøpte til full pris, som ville kostet halvparten på januarsalg. Hovedpoenget her er: handelsstanden brukte begrepet om den dagen i året da de reduserte prisene for å lokke kundene til seg, for at bedriftene skulle snu minus til pluss....ta et hint.

Og når jeg først er på spare og tjene og økonomi-begreper forøvrig. Det er et fenomen jeg aldri kommer til å skjønne, og vi er snart midt inne i det nå.

Nå har vi fått novemberlønn, og om 15 dager kommer desemberlønn med halv skatt. Og hvert år så er det noen som venter desperat på januarlønnen, fordi det er så lenge siden desemberlønn. Hva er det å skjønne, lurer du kanskje på. Jo..til tross for at vi bruker en del mer penger enn vanlig når det nærmer seg jul, så er det jo litt fascinerende at det er tomt for penger før januar-lønn, fordi: det er normal lønn i november. Femten dager etter novemberlønn kommer desemberlønn. Det vil si at det da er igjen ca en halv novemberlønn hvis man er vant til å få lønnen til å vare en måned. Dette kan man teoretisk sett da bruke litt til gaver men også bør man sette av litt til januar som etter manges sigende er en måned med masse utgiftener. Desemberlønnen er med halv skatt, så her er det ekstra penger å hente. Det vil jo si at med halve novemberlønnen og de ekstra halv skatt pengene, så skulle det være nok penger helt ut til januarlønn. Det handler bare om ikke å gå bananas når en stor desemberlønn kommer ramlende inn på konto før novemberlønnen er brukt opp, og med ekstra penger hilsen halv skatt. Men nei...hvert år i min yrkeskarriere har jeg hørt om denne fryktelige januar med masse regninger og ingen penger fordi det er halvannen måned fra desemberlønn til januarlønn.

Og, hvis min teori eller fordom eller antakelse stemmer, så vil det være noen av disse som trodde de nøt godt av både black friday og Januarsalg, mens de i realiteten brukte opp novemberlønnen på dette, og ble gående uten penger i halve januar fordi desemberlønnen kun varte de halvannen måneden det kunne vare med et normalt forbruk.

Si hva dere vil om meg og mi økonomistyring, men jeg finner det rimelig å anta att det å sette av penger til regninger på en egen konto hver gang lønnen kommer, er lurt. Det å sette av det som ikke er brukt,  hver gang man får lønn, er lurt. Det å sette av deler av novemberlønnen når desemberlønnen kommer er lurt. Det å sette av halv-skattbeløpet i desember til den dagen du virkelig trenger pengene, er lurt. Å sette av feriepenger til du skal ha ferie, og ikke bruke de du får de, er lurt. Si hva du vil, men det er jo dette det blir buffer av, og det skaper en større økonomisk frihet og færre luksusfellen-episoder.Og med det er det vel slutt på økonomi-moralpreken.

Da syskjenbånet på Gjøvik giftet seg med Janteloven

Jeg kunne kanskje kalt dette innlegget noe slikt som "da småskalaempatien ble overskygget av storpolitikken". Men jeg hadde ikke lyst til det, for jeg har ikke tenkt å være så politisk som en slik overskrift hadde antydet. Jeg skal bare slenge litt innom av og til.
Nå vet jeg ikke hvor godt Alf Prøysens "Æille har et syskjenbån på Gjøvik" er, men kjernen i sangen er at uansett hvor god du er, så er det alltid noen som er bedre. En strofe fra sangen kan jeg vel unne meg å sitere før jeg raser videre: "og når vi ramse firegangen utenått og fort, satt syskjenbånet vikar når lærinna skulle bort". Herlig. Jeg ser for meg at dette var oppbyggende for selvfølelsen for den jevngamle guttungen som endelig hadde lært seg firegangen.
Janteloven har jeg ikke tenkt å sitere noe som helst fra. Det ser ut til at den sitter i ryggmargen til mange, og denne helgen synes jeg altså at det kunne se ut til at syskjenbånet og Janteloven hadde giftet seg.
Sosiale medier er på godt og vondt. Jeg synes absolutt at det kan ha mye positivt ved seg, og frem til i helgen så har jeg også syntes at det har vært et funksjonelt verktøy for å vise hva man synes om det som måtte hende av katastrofer og andre uretter som preger nyhetsbildet. Derfor likte jeg ikke helt den dreiningen som dette tok i helgen. Når empati ikke kan utrykkes i den grad den enkelte måtte ønske. Når empati blir kritisert og vurdert i korrekt/ukorrekt-skalaen. Når den enkeltes følelser skal veies på riktig eller feil- vekten... Da kjenner jeg at jeg skriker litt inni meg.
Jeg har ikke tenkt å ramse opp  alt jeg observerte, men bare nevner et par eksempler. Det startet med sympatiske uttrykk i form av tricolor-profilbilder på facebook. Plutselig var det helt feil fordi det bare var fokus på terroren i Paris, og ikke angrep som hadde skjedd mellom annet i Beirut dagen før. Folk ble beskyldt for å være sneversynte og unyanserte, og viste sin sympati bare for den ene og ikke for den andre.
Hvor langt skal vi trekke det da?
Skal vi slutte med den årlige TV-aksjonen fordi det ikke samles inn penger til alle viktige saker samtidig? Skal vi slutte med rosa sløyfe i oktober og Movember, fordi det ikke er en måned for hver type kreft? Skal jeg slutte å være Redd barna- fadder fordi jeg ikke er Plan-fadder også? Skal vi lære den oppvoksende generasjon at hvis de ikke kan hjelpe alle så kan de la være å hjelpe noen som helst? 
Det var også et innlegg der deler av budskapet var at folk kunne slutte å be for de i Paris, for de trengte ikke mer religion,  det hadde de nok av. Det de trengte var musikk og dans og champagne.
Det er mulig jeg er helt på viddene nå, men jeg har en sterk fornemmelse av at de fleste av mine venner for eksempel på facebook hadde tatt det ille opp, eller rett å slett lurt på hva jeg holdt på med, om jeg hadde postet en statusoppdatering på lørdag morgen der jeg oppfordret folk til å danse og drikke champagne i sympati med ofrene i Paris. Nå er det mulig at noen ble støtt eller følte seg krenket over at jeg valgte å be for Paris og for menneskeheten som sådan også, men jeg kan heller stå inne for det.
Men tilbake til kjernen: Jeg blir rett og slett både skuffet og trist over at medfølelse og empati nå blir vurdert og taksert. Jeg synes det er fint at mennesket har evne til empati, medfølelse og sympati, og om dette vises i stor eller liten skala burde være underordnet. Det viktigste må da være at vi tar vare på og fremmer medmenneskeligheten og gir uttrykk for den.
Like lite som at mennesker har rett til å bestemme at andre fortjener å leve eller dø burde mennesker sette begrensninger eller regler for hvordan følelser skal uttrykkes.
Det finnes ingen riktig eller feil måte å håndtere kriser på. Alle har sin egen måte, og mens noen kan ta inn over seg og håndterer flere og/eller store kriser på strak arm, trenger noen å dele totalen inn i små deler og håndtere bit for bit.
Det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på. Noen sørger inni seg, andre uttrykker sin sorg høyt og stort, noen trenger lang tid, andre foretrekker å komme seg fort videre og heller ta etterraksteren senere.
Det er skrevet mye både i skjønnlitteraturen og i faglitteraturen, om positive forsterkere. Det som får fokus vokser, og positive forsterkere skaper mer ønsket adferd. Og i min verden er det å tolke sympati som politisk uttrykk ikke mye nyansert i seg selv, og for meg er det i alle fall ikke en positiv forsterker.
Til slutt vil jeg bare si at; Ja, jeg ser ironien i at jeg kritiserer innleggene som kritiserte hvordan andre uttrykte sympati, da de kritiserende innleggende også på mikronivå, sannsynligvis var uttrykk for følelser. Men det ville jo aldri bli nye innlegg i bloggverdenen hvis jeg analyserte alt ned til mikronivå.

You can't go home again

Overskriften er ikke min, det er Tomas Wolfe sin. Og det handler ikke om at grensene er stengt eller at du har mistet billetten din. Det handler om at når du har vært på reise, så befinner du deg på et litt annet sted når du kommer hjem igjen. Du er ikke den samme og da blir ikke hjemmet ditt det samme heller kanskje?
Jeg er fryktelig glad i å være på tur. Jeg er fryktelig glad i å reise, selv om det for omverden kanskje ikke virker helt sånn når reisefeberen tar seg opp allerede en uke før jeg skal dra. Jeg er jo en planlegger og et rutinemenneske, og det er alltid litt krevende å skulle holde full oversikt og tilrettelegge for alle eventualiteter både i forkant og på tur. Men jeg koser meg for det. Planleggingen er en del av det å glede seg, og jeg gleder meg ned til minste detalj.
Det starter jo med å finne datoer for reisen. Så er det å finne gode billetter, og i min verden er det enten direktefly eller god tid men ikke for god tid på mellomlandinger. Og helst ikke avganger fra Gardermoen tidligere enn kl. 9. Hvis jeg skal bo på hotell, er det alltid greit å se på andres evalueringer i tillegg til avstand til kollektivtransport eller eventuelt sentrum eller andre delmål på turen. Jeg tror ikke dette er unikt i det hele tatt. Dette er bekvemmelighetshensyn som veldig mange reisende tar tenker jeg.
Men, det er når det nærmer seg dato for reising at jeg kanskje blir litt over-forberedende. Jeg må alltid pakke i så god tid i forveien at jeg har tid til å pakke om et par ganger for å supplere med det jeg har glemt, eller ta ut det som er overflødig. I håndbagasjen er det alltid et ekstra sett med undertøy, en bikini hvis jeg skal til en varm destinasjon og på den kalde tiden av året og med mellomlandinger i de kalde deler av Europa, en tynn ullskjorte. Reiser jeg med Norwegian har jeg alltid med pledd, og jeg har alltid en passe tykk langermet genser. Alt dette er selvfølgelig et resultat av erfaringer som å miste flyet og måtte overnatte i Newark, en iskald tur fra Pisa, kalde timer med å vente på flyet i Paris eller vente to døgn på bagasjen i Florida.
For en uke siden lå det to bikinier i et hjørne sammen med et par treningsshortser og treningsskjorter, og i andre hjørnet lå det en capribukse og noen t-skjorter. Sandalene i midten kikket seg rundt og sa: "håper vi får med oss litt flere på veien hjem, for dette er kjedelig"
Turen til Florida gikk som smurt, med mellomlanding på Gatwik. Imigration og customs her gikk unna i full fart, for vi som har vært her tidligere, og har reist med ESTA før, vi får gå i en annen kø og den går raskt. Som alltid er det aller beste med hele turen det øyeblikket når jeg ser Kelly som venter på meg, og nest best er å gå ut i den varme kveldsluften. Fra da av er jeg hjemme i mitt andre hjemland. Opplevelsene har vært mange, men tid til å bare være er også høyt oppe på prioriteringslisten. Og sand mellom tærne, sol og bølgesus er som en spabehandling for vinterblek hud, stive ledd og overaktivt hode.
I skrivende stund sitter jeg på verandaen og kjenner en mild bris ruske meg i håret. Bikiniene og treningsshortsene har fått litt selskap for hjemturen som er om fire dager hvis jeg teller med i dag. Som vanlig er jeg ikke klar for å dra hjem, og som vanlig vet jeg at Tomas Wolfe har rett.

Allehelgensdag og hverdagsheltene.

I dag er det allehelgensdag, og dette landets og mange lands kirkegårder og minnelunder er fylt av tente lys. Kirkene er bedre besøkt på denne dagen og selv har jeg tent et lys til minne om alle de som nå er her kun i ånden. Det er en fin gammel tradisjon, og det er godt å sende en tanke til de kjære som jeg ikke lengre ser, og smile av et godt minne vi har felles.
Men hvis jeg skal være helt ærlig; bortsett fra det tente lyset så gjør jeg dette relativt ofte. Ja, det går nok ikke en dag uten at jeg har en eller annen i tankene som jeg lever litt ekstra for akkurat den dagen. Mange av mine daglige gjøremål inneholder et kjært minne om noen, og de ikke-daglige aktivitetene har også et fragment av noens innspill eller inspirasjon.
Jeg synes fortsatt det er fint med en allehelgensdag eller de dødes dag som det også er i noen land. Men, jeg kan ikke la være å tenke på alle helgenene som fremdeles er her, som jeg kan ringe eller skrive til, som jeg kan klemme og rose, og som jeg kan fortelle hva jeg mener om og føler for.
Der er jeg ikke like flink. Bare så det er sagt, så har jeg ikke googlet "helgen", men jeg har kanskje en følelse av at ett av kriteriene for å bli helgen er at du er død. Men jeg tror de fleste kan leve fint med at jeg strekker helgenbegrepet litt akkurat som englebegrepet også er strukket ut til å kunne omfavne levende mennesker.
Det er egentlig litt rart å tenke på. Her sitter jeg og skriver til de som måtte lese det, og finner ord etter ord som jeg setter i rekkefølge slik at det blir setninger med mening. Og mange gir meg tilbakemelding på at de liker det jeg skriver og at jeg er så flink med ord. ja, noen sier ting som at "du får jammen sagt det du". Likevel så sitter det mange der ute som ikke vet hva de betyr i livet mitt. De vet ikke hva jeg setter pris på eller ikke setter pris på for den del. De vet ikke at jeg tenker på dem, at jeg siterer dem, at jeg bruker det at jeg har lært av dem eller at jeg rett og slett bare er glad i dem. Til tross for at det er "de levende sin dag" hver eneste dag så lenge hjertet slår i brystkassa på den enkelte, så er det lett å glemme at en dag er den siste for alle. Ja ikke for det. Jeg er nok kanskje en knivsodd mer realist enn gjennomsnittet, og ser livet og døden hånd i hånd til de plutselig skiller lag. Men dette forhindrer meg ikke fra å tenke "neste gang" veldig ofte.
Det er så mange dager som har blitt merkedager på sett og vis. Morsdag, farsdag, bursdag, valentinsdag for å ta et knippe. Men uansett hvor mange slike dager som finnes, så vil der alltid være hverdager det er flest av. Og det er alle disse hverdagen som jeg skal få til å gå rundt etter at noen er død. Det er på hverdager jeg kjenner på ensomhet eller sorg eller glede. Det er på hverdager jeg føler meg lite verdt og som en liten prikk i et gedigent bilde. Ja, det er ikke gitt at jeg en gang føler meg som en fargeprikk i det store bildet enkelte dager.
Jeg klarer ikke la være å tenke at hvis alle som har vært på en kirkegård og tent et lys i dag, hadde dratt på besøk til en som ble glad for det, så hadde det vært veldig mange som fikk besøk i dag. det hadde vært veldig mange som slapp å sitte i ensomhet, og som fikk et løft. Som følte seg betydningsfull og satt pris på, og som kanskje fikk noen å dele tanker om en som burde vært der med. Ja, for jeg mener fremdeles at det er fint med allehelgensdag. Men den blir kanskje enda bedre hvis man deler det med en levende helgen.

Å spille på alle strengene

I går fikk jeg gitaren til far i hus. Den står sammen med to andre gitarer, og sammen er de en vakker trio til hvert sitt bruk. Jeg har gode minner om gitaren til far. Jeg kan høre når han stemte den og avsluttet stemmingen med å spille "Flickan i Backafall" som han plystret til. Far kunne plystre, med en spesielt vakker tone, og i dag har jeg stemt gitaren og plystret "Flickan i Backafall" til ære for han.
Når jeg ser på gitaren nå, så kjenner jeg at den gitaren var den som fikk meg til å kjøpe min første gitar. Ja, i tillegg til at når jeg tok førskolelærerutdanning, så var det obligatorisk med gitar, og siden jeg  sjelden har lært meg noe helt fra bunnen av på skolen, så lærte jeg 20 grep før jeg begynte på utdanningen for å være sikker på at jeg kunne noe i alle fall.
Gitar er sosialt, og jeg har mange gode allsangminner og soloopptredenminner både fra skoletiden og i årene som kom etter det. Med årene så oppgraderte jeg først fra den enkle skolegitaren til en litt grommere en, som flyttet inn sammen med meg på Koppang. For fire år siden prøvde jeg en skikkelig flott en i USA, en Taylor med stålstrenger som spilte seg rett inn i hjertet mitt. Da jeg kom hjem, førte tilfeldighetene meg inn på et gitarsenter som akkurat da skulle selge ut hele lagret av Taylorgitarer, og jeg kjøpte meg en gudinne som synger på en måte som får meg til å skjønne sangtittelen" when my guitar gently weeps".
Men nok om den konkrete gitarsamlingen min. Hva har så livet mitt til felles med gitarer?
For det første, så er sang og musikk en viktig del av meg og mitt. Den finnes en sang for enhver anledning, og som jeg har skrevet om før så er minnene mine tonesatt og hukommelsen min er sånn sett litt avhengig av musikk for å fungere. Men hvis vi går dypere enn det da.
Gitaren må være stemt for å klinge bra og den kan ikke være sur. En sur gitar skaper misstemning og disharmoni. Alle strengene må stemmes, og hvis man ikke bruker elektronikk til den slags, så kan man som jeg gjør stemme den lyseste e-strengen først og så stemme streng for streng etter den foregående. På den måten blir alle strengene i harmoni med hverandre, og selv om den første e-en blir for høy eller for lav, så klinger strengene fint sammen likevel. Minner ikke så rent lite om en hverdag i mine øyne. Starten på dagen er som e-strengen. Får jeg den i boks, så faller resten av dagen inn i rekkefølge og blir preget av starten på dagen. Det hender jeg har dager som starter med en e som siger, og da ender jeg gjerne med å finjustere gjennom hele dagen. Og veldig ofte er da den groveste e-strengen brumlete og ugrei når det kommer til kvelden.
Gitarer er vare for klimaendringer og temperatursvingninger. Fuktig vær kan rett og slett endre hele strukturen i gitaren, og solen gjør den ustemt. Rask temperaturskifting skaper ulyd og innimellom kan strengene som er belagt med metall, irre. Nå er jeg for min del fryktelig glad i sol, og blir sjelden ustemt i de anledning, men temperaturskifter i og rundt meg har virkelig en innvirkning både på tone og struktur for meg også. Utformingen på en gitar varierer fra merke til merke. Det er lange og tynne eller kortere og tykkere hals. Det er store kasser og mindre kasser. Det er stålstrenger eller nylonstrenger. Forskjellige tretyper. Det viktigste er å finne noe man trives med, som har en god gjenklang og som tilfredsstiller dine forventninger.
Alle som har spilt gitar, har tatt et feil grep her og der. Gjerne kommer de overraskende, og plutselig er du i utakt og kanskje havner du rett ned i en lang strofe som går i moll før du kommer deg inn på rett spor igjen. Moll er ikke udelt negativt det, men det er ofte litt godt å komme seg over i en liten og lett A-dur etter en slik opplevelse. Det fine med gitar er at du kan leke deg med sangene og spille de både i dur og moll, og du kan legge de opp eller ned slik at de passer stemmen din. Du kan klimpre på en og en steng eller flere i sammen, noen ganger alle. Du kan spille melodi eller akkompagnere deg sjøl eller andre, og vekselspillet skaper variasjon som kan være kjærkomment.
Av og til ryker en streng. Akkurat det skjer også veldig ofte når du minst venter det, og når det passer som dårligst. Ofte er det en sentral G eller H som ryker. Jeg har alltid sett på de som de mest sentrale og mest i bruk, helt til jeg røk en E. Da skjønte jeg at alle strengene har sin rolle og sin betydning, og det gikk ikke an å fortsette før den nye strengen var plassert.
EHGDAE. Navnene på strengene. E for ego tenker jeg. Det starter jo som regel med en sjøl, og det er jeg som er det viktigste i mitt liv hvis jeg er ærlig og skreller bort alt jeg tror jeg er avhengig av for å eksistere. Uten meg er det ikke mitt liv, og det er jeg som er ansvarlig for meg og mitt, og alt må  stemmes inn for å skape den harmonien jeg trenger. At jeg starter med den tynneste strengen som meg er ikke ubevisst, for i den store sammenhengen så er lille meg ikke så fryktelig stor.
Neste ut er H, selve hjertestrengen. Får jeg stemt opp den etter meg, så er jeg kommet langt. Den er med på å skape fylde og vitalitet i livssangen. Jeg ser at det er lurt å ha en ekstra H på lager, for det hender at denne strengen blir utsatt for stort press og slitasje. H strengen skal også harmonere med andre sin H, og dette er skjøre greier. Jeg har røket flere H-strenger opp gjennom, og jeg har alltid skiftet ut en og en streng, noe som kan være litt utfordrende fordi det er lett å glemme at den er ny, helt til jeg drar fingrene over alle strengene og hører at en er helt ute å kjøre. Proffene skifter ut alle strengene samtidig, og det hadde kanskje vært lurt av og til. Å starte med helt nye strenger er selvfølgelig også utfordrende, for da siger alle strengene litt, men ikke like mye. Det blir derfor gjerne en periode med mye finjustering og spill for å få alle strengene i harmoni igjen, men til gjengjeld så låter det flott når perioden er over. Strenger av stål siger ikke like mye og holder seg gjerne samstemt fra dagen etter de er skiftet. Men det er en annen klang og ikke alltid det passer til formålet selv om de gjerne synger både høyere og lengre.
G må være glede. Glede er også sentralt i en sang, og det er nok derfor G er den tynneste av de tre tykkeste strengene, og belagt med metall på nylonstreng-gitarene. Det er sikkert helt feil begrep å bruke, men det kan jeg ikke bry meg så mye med midt i en tankestrøm.
D er i min verden drømmene. Uten drømmer ble det en fargeløs harmoni, og drømmer er drivkraft for kreativiteten og skaperevnen. Nå ser jeg hvorfor D og H er så sentrale strenger. De er jo med i veldig mange grep, og har alltid en sentral rolle i melodi og fingerspill for min del. Drømmer og hjerte er også sentrale funksjoner i livet mitt, og jeg må ofte velge om jeg skal følge drømmen eller hjertet. Det er alltid en fryd når de harmonerer slik at jeg kan gjøre begge deler.
A. Jeg tenker kanskje at den står for arbeid eller ansvar. For jeg må ha et arbeid eller et ansvar for å ha en mening. Og arbeid kan gjerne være både reell jobb eller i overført betydning. Og da er jeg tilbake til den siste E-en. Den som slår an tonen. Hadde det ikke vært for at jeg stemmer strengene nedenfra og opp, så hadde kanskje denne E-en stått for ego, men jeg tror kanskje den står for energi. Den er grov, den vibrerer, den slår an tonen og den samspiller ofte med meg og hjertet og gleden. Da har jeg vært gjennom streng for streng. Seks strenger, som alle henger sammen. Som alle er avhengig av hverandre for å skape min livsmelodi, mine unoter, mine feilgrep og mine dur og moll-dager. Og med det fader jeg ut med myke toner og lar strengene hvile litt før neste strofe.

  

Om gamle villaer og vedlikehold..eller kanskje helt enkelt om vennskap

Igjen er har et notat på Elizabeth Gilbert sin facebook-vegg inspirert meg til å skrive. Det ser ut til at hun er min muse for tiden. Hennes innlegg handlet i dag om et menneske som hun møtte i en periode i livet sitt der hun trengte energi inn, visdomsord og distraksjon. De to møttes akkurat da hun trengte det, og var venner helt til han døde. Og dette gav meg inspirasjon til vennskapshuset.



Vennskapshuset mitt er en gammel villa. Et kråkeslott med loft fullt av støvete minner og klenodier.  Huset er fylt av gode minner og nostalgi, og på veggene henger det bilder som vitner om levd liv. Store og små hendelser i glass og ramme. Noen er falmet og andre har sprekker i glasset, men de henger med. Jeg ser på dem ofte. Smiler eller gråter. Savner eller mimrer. Jeg viser de fram til gamle eller nye beboere, og jeg finner alltid en ledig spiker til flere.
Gamle hus trenger kjærlighet, ettersyn og vedlikehold. De krever at man tar ansvar og noen ganger må man kanskje også rive ned deler av det gamle fundamentet og bygge deler på nytt fordi det har falt litt sammen i ene hjørnet fordi vi ikke passet på godt nok. Som andre hus kan de bli for små etter hvert fordi det kommer flere til, og kanskje må jeg pusse opp et av de gamle rommene for at de nye skal trives og føle seg hjemme. Jeg har et par tilbygg der vi ikke fulgte forskriftene til punkt og prikke, og som ble satt opp litt utradisjonelt. Men det bare ble sånn der og da. Vi har ikke tenkt å rive ned tilbygget, for det bor jo noen der som er viktig og det var jo derfor vi satte opp rommet i full fart. Og det har jeg aldri angret på.
Det vil alltid være sånn at en del av bildene som henger på veggene vil bringe assosiasjoner og latter frem hos noen, mens andre ikke var med da bilde ble tatt. Da må jeg passe på å fortelle nok til at alle til slutt kjenner historien bak bildet, men ikke så mye at noen kjenner seg utenfor. Det er mye ansvar og vedlikehold med en gammel villa, og jeg prøver så godt jeg kan å sette av nok tid til at alle føler seg hjemme i alle fall.
Min gamle villa har hatt folk ut og inn oppgjennom over førti år, og det er klart at det har gått hardt utover både tapet og gulvplanker oppgjennom tidene. Det er noen hakk i gulvplankene som ikke nødvendig vis vekker bare gode minner, men det er like vel ikke alle ripene jeg har hjerte til å fylle i eller slipe bort. For den som laget dette såret var jo i villaen for en grunn, og hadde sin betydning i den tiden. Og selv om det ble en skade i gulvet til slutt, så er det også noen av disse ripene som minner om gode tider. Andre hakk og sår har jeg derimot slipt bort uten å blunke. Ja, jeg har til og med skiftet ut hele planken eller lagt nytt gulv i et helt rom eller kott, fordi det var på tide.
Det er godt og varmt i vennskapshuset mitt, og jeg er så heldig å ha mange beboere som er som meg selv. Vi er fornøyd med den tiden vi får sammen når vi har tid sammen, og så pleier vi vennskapet på avstand når vi ikke har tid til å sitte i samme rom. Samtalene over kjøkkenbordet er alltid gode i den gamle villaen. Her er det tiden som gjelder. Tid til å oppdateres litt, og tid til å legge en plan eller løse et problem. I stua kan vi slappe av og kjenne varmen fra peisen.
Jeg ser at vedlikeholdet på fasaden i villaen min er mindre og mindre viktig. I starten var det litt viktig, det å ha hvitmalte vegger og nyklippet plen. Alt skulle se så prektig og perfekt ut. Men etter hvert er det beboerne og hjerterommet som har blitt viktig. Det er ikke så viktig med nye gardiner hvis det går på bekostning av tiden ved kjøkkenbordet. Det er viktigere for oss å bidra inn med tanker og en utstrakt hånd, så får støvsugingen heller utsettes en dag. Men vi lar selvfølgelig aldri rotet og støvet ta overhånd. Det er bare alt til sin tid.
Det hender at jeg sniker meg opp på loftet sammen med en venn. Det ligger en del gamle ting der som jeg har forsøkt å sortere eller rydde i, og en sjelden gang i det rette selskapet får jeg hjelp til å rydde og kaste litt. Da hender det vi tenner et bål ute i hagen og lar bit for bit bli flammenes rov. Jo da, det kommer av og til en lumsk vind og blåser røyken rett i øynene så tårene spruter når vi står der og roter i bålet til vi er helt sikre på at alle glørne er slukket. Men da flytter vi oss og ser på bålet fra andre siden. I slike øyeblikk gjør det ingen ting å lukte bål etterpå.
Dessverre så vil det alltid være noen som flytter ut av villaen selv om hverken jeg eller de selv vil det. Det er alltid litt vanskelig å gå inn i de tomme rommene den første tiden etter slike flytteprosesser, og det er alltid like vanskelig å vite når jeg skal rydde ut de siste tingene. Det er vanskelig å vite når jeg skal slutte å gå inn i det tomme rommet og sette meg ned, tom og hjelpeløs. Eller når jeg skal pusse opp. For ikke å snakke om; skal jeg la noen andre flytte inn?
Det eneste som er likt hver gang, er  bildene. De henger fortsatt på veggen i gangen, for de vil jeg ha der for å minne meg på at de har bodd her. Ingen betyr så lite at man ikke har tatt et bilde som er verdt noe og som betyr noe for alltid.
Når jeg ser på mange andres vennskapshus, så ser jeg at det er både høyblokker og rekkehus der ute. Men jeg har ikke det behovet. Jeg synes villaen min er stor nok, og jeg kan alltids finne et ledig rom eller trekke ut sofaen i stua hvis det kommer overraskende besøk som skal finner ut at de skal være en stund. Men en ting vil jeg alltid passe på. Jeg vil aldri redusere takhøyden. Men like så som det er høyt under taket, så vil jeg alltid være selektiv med hvem som får nøkkel.

Et glass med vann som lengter etter havet

Overskriften er hentet fra en sang av et svensk band som heter "oh Laura" og en sang som heter "Release me". Og la det bare være sagt med en gang; det jeg ønsker å bli løslatt fra er alle mine egne skal og må og bør som jeg opp gjennom tiden har strikket meg en imaginær genser av. Genseren var helt grei selv om den klødde litt, men til slutt så ble må-ene og bør-ene til en pologenserhals og ermene knyttet seg bak på ryggen med et stort skal, og da måtte jeg sette meg ned å lytte til "Release me" for alvor.
Jeg tror absolutt ikke at jeg er alene om en slik genser, men jeg tror at alle må finne sin genser. Og jeg tror kanskje at min genser egentlig burde være en vest, med v-hals. Kanskje bør den være litt fargerik også. Og i mykt stoff. Elastisk, men ikke kunstig stoff. Ull er fint. Kanskje en Kari Traa- inspirert en. Litt sånn vill og uhemmet. Det kunne jeg trenge. Ikke helt ekstremsport, men litt utenfor komfortsonen.
Jeg vet ikke om dette er et bilde som folk kjenner seg igjen i, men noen dager så føler jeg at jeg nesten har svaret på et eller fler av de store spørsmålene livet byr på. Men bare nesten. Jeg får akkurat ikke tak i det, men jeg ser papiret det står på og det det eneste som forhindrer meg i å ta papiret og lese det, er en halv centimeter med skuddsikkert glass, som er akkurat nok ugjennomsiktig til at jeg klarer å se svaret. Jeg har knekt mang en negl når jeg har forsøkt å løfte denne glassruten til at jeg vet at det ikke går. Men hvem er jeg hvis jeg gir opp.
Andre dager når jeg ikke orker å prøve meg på det skuddsikre glasset, tar jeg frem kikkerten og klatrer høyt opp til kanten av ruten for å prøve å lese fra et annet perspektiv. Men hver gang, i det jeg vrir på hjulet for å stille helt skarpt, så forandrer kikkerten seg til et kaleidoskop, og alt jeg ser er åtte ruter med likedan mønster som til sammen blir et vakkert bilde med farger og detaljer som er en fryd for øye. Og som alltid, når jeg rekker kikkerten over til en annen for at hun eller han også skal få se det fine mønsteret, så skjelver jeg litt på hånden slik at de ser et helt annet mønster enn meg. Ikke det at det ikke er pent det også, men det er ikke det jeg ville vise.
Jeg fikk en oppgave en gang, av en meget klok dame. Hun ba meg lukke øynene og se for meg en scene. Og på den scenen skulle jeg se lyset fra en spotlight, og midt i der skulle jeg stå, i det øyeblikket i livet der jeg var mest fornøyd og tilfreds med meg selv.
Det er en interessant oppgave, og for min del så var det en oppvekker å se det jeg så. For jeg hadde kanskje forventet at det var en av disse milepæløyeblikkene som åpenbarte seg. Konfirmasjonsdagen kanskje, eller dagen jeg satte meg på mopeden min og kjente vinden ruske litt å håret som stakk ut under hjelmen. Den dagen jeg gikk ut fra biltilsynet på Sunndalsøra med førerkortet, fremdeles litt varmt etter lamineringen, i hånden. Da jeg fikk vitnemålet mitt etter tre år på Surnadal vidaregåande skule, eller øyeblikket jeg var ferdig med avslutningstalen siste dagen på DMMH. Men nei, det var ikke da. Det hadde forresten vært litt pinlig hvis det var da jeg fikk vitnemålet på videregående, for maken til umoden slubbert. Jeg sto i alle fag, men det var ikke en innsats jeg er stolt av.
Men øyeblikket jeg så, var noe helt annet, og et øyeblikk som sikkert ingen andre fikk med seg en gang.Jeg var kanskje en tre-fire år. Og jeg hadde nettopp fått en ny fin rosa genser med flettemønster. Og jeg hadde tatt den på meg og sto foran speilet med genseren på meg. Og jeg skakket litt på hodet, som sikkert var litt bustete etter at jeg hadde tatt på meg genseren. og jeg var så fornøyd med den som tittet tilbake på meg fra speilet. I ren narsiss-ånd sto jeg der og beundret mitt eget speilbilde og syntes at det ikke kunne bli bedre. At jeg aldri hadde sett bedre ut enn akkurat i det øyeblikket.
Er det ikke rart hvordan slike ting fester seg?
Nå er jeg kanskje også inspirert av Big Magic- boken til Elizabeth Gilbert som jeg har nevnt før. Hun skriver om dette med å holde sine egne evner og sin egen kreativitet tilbake fordi vi alltid tror at noen gjør alt bedre. Både hun og jeg tror at veldig mange av oss, eller i alle fall jeg, holdes tilbake fordi jeg skal være så sikker på at det jeg gjør blir bra nok og fint nok og vellykket, at jeg lar det være.
Og kanskje kommer jeg forbi frykten etter å ha lest hele boken hennes. Men jeg klarer ikke gi slipp på tanken om at jeg sitter med svarene selv, hvis jeg bare kan stole på det.
Nå er det ikke sånn at jeg går og lengter mot neste øyeblikk der jeg får en ny genser. Jeg lengter ikke en gang mot et øyeblikk der jeg står foran et speil og er strålende fornøyd med det jeg ser. Men jeg lengter mot et øyeblikk der jeg kjenner en sånn følelse inni meg. En følelse av å ville klappe meg selv på skulderen og si med høy stemme at nå, Marit. Nå er du virkelig der du hører hjemme. Nå er du der du alltid har ønsket å være i livet.Og det er en av de tingene jeg tror står skrevet på den lappen som jeg ikke klarer å lese fordi den ligger så nær så nær, men bak en halv centimeter med glass. Der tror jeg at det står et svar som jeg har bruk for.
Jeg tror også at like fullt som at enhver er sin egen lykkes smed, så tror jeg at enhver er sin egen påklager, dommer og fangevokter. Og jeg tror også at det må jeg bare slutte med hvis jeg skal bli det jeg egentlig skal være.
Og mer en noen gang holder jeg en nølende finger på venstre museknapp mens pilen hviler over knappen som sier publiser, før jeg med et svakt klikk sender mine innerste tanker ut i verdensveven.

Det er ikke så mye som skal til

Det er faktisk ganske lite som skal til. En liten setning, og assosiasjonsrekken er i gang. I dag så var startet det med at jeg var inne på facebook og så at jeg hadde fått en kommentar på gårsdagens innlegg som sa: Four Jets, de hadde jeg glemt. Dette utløste en trang til å høre Four Jets, og etter som jeg ikke har kassettene lengre, ble Youtube løsningen. Og midt inne i en jubileumsvideo, hvem skulle trodd at Four Jets hadde 50-årsjubileum i 2013, så hørte jeg "E kjæm så vel i hau dæ". Men den sangen er for meg mest kjent gjennom popgruppa Asbjørns, som for øvrig også sang "Sjanghay o hoi" . Asbjørns er om jeg ikke husker helt feil et avkom etter gruppa Baksida, men det er nyere kunnskap. Den tida jeg hørte på Asbjørns, som var på 80-tallet, visste jeg ingen ting om Baksida, for dette var før Youtube og Google var født. Men hvorfor har egentlig gruppa Asbjørns festet seg da. Jo, fordi på coverbildet på kassetten, der sitter eller står de rundt en melkerampe, og i den melkerampen er det en festplakat som sier at det er fest i Ringebu. Og på midten av 80-tallet, så hadde jeg en klassevenninne som het Marit, og hennes kjæreste var i Ringebu da, enten på jobb eller skole. Ja, det får da være grenser for hvor mye en stakkar skal huske.
Men tilbake til Four Jets, for det var de som utløste dette. Liv Mylius sang i denne gruppen. Og på coverbildet på den ene kassetten de hadde, så satt hun i en stol foran. Og sånn som jeg husker det, og beklager hvis dette bare var oppspinn, så var hun sittende fordi hun hadde hatt polio og var lam i bena. Og dette kan dere skjønne gjorde inntrykk på en stakkar fra en liten bygd på nordvestlandet der absolutt veldig lite skjedde store deler av tiden. Men stikkordet her er Mylius. For dette navnet hadde Liv til felles med en annen Mylius, Erling, som kanskje var kjent på den tiden også, men som for meg ble kjent som medlem av Travellin Strawberries. Egentlig ble jeg kjent med Travellin Strawberries da de hadde en fantastisk Beatles-forestilling i Trondheim mens jeg fremdeles bodde der (La meg gjette -90 eller -91), men de ble kanskje enda bedre kjent gjennom adventskalenderserien The julekalender. Og min søster Gjertrud vil kanskje for alltid ha et horn i siden til dem etter at hun en hel desember ble spurt om hun hadde funnet den store kassen med julpynt fordi navnesøster Gjertrud Sand i Tore Johansens skikkelse i the Julekalender stadig lette etter den. Tore Johansen så jeg forresten igjen da han spilte sammen med Dag Spantell på en juletrefest på Blindern i 1996, mens jeg jobbet i SiO-barnehagene. Artig det, og Dag Spantell var jo for kjendis å regne på den tiden, men på en barnejuletrefest så sang han kanskje ikke Gardenparty..nei, jeg tror ikke det..
Men det var Mylius ja. Og ikke det at jeg kjenner han, men en gang på slutten av nittitallet var han avbildet i Se&hør sammen med kona Ebba, og Ebba var min øvingslærer da jeg hadde en ukes praksis på Tonstad skole når jeg gikk på DMMH, og når jeg tenker på Ebba, så husker jeg stemmen hennes og at øynene alltid var så smilende. Og når jeg husker stemmen, så husker jeg at siste dagen i skolepraksis så var det sang i lunchen på lærerværelset, og slik fikk jeg høre Ebba synge "Those were the days", og etter det så tenker jeg alltid på allsang og god stemning når jeg hører den sangen.
Men Four Jets og meg går enda lengre tilbake. Den første sangen jeg hørte var "Aille mainn på plass", og den hørte jeg i stua på "Myrset" der bestemor og bestefar bodde. Det var ikke de som hadde kassetten. det var fetter Ragnar. Og da er det vel takket være han at jeg nå har mimret meg igjennom et par ti-år og tenkt på mennesker som jeg ikke har tenkt på på en stund.
Mens jeg tenker på alle disse menneskene og Four Jets så kommer plutselig gruppen Septimus ramlende inn i hodet? Hvorfor kom de ramlende inn samtidig her da. Det eneste jeg kan tenke på, er at de også hadde sanger som de hadde plukket inn fra det store utland og gjort norske. De hadde flere Smokey-sanger som de gjorde udødelige i min verden. " Åh, Kari" er kanskje ikke like velklingende som "Oh, Carol", men det funket det altså. Og Septimus, de ble introdusert for meg av storesøster Gjertrud og nabo "Majje".Det var eldre enn meg, og jeg kunne derfor nyte godt av deres utforsking av popmusikkverden i tillegg til mine egne lyttetimer. Når jeg tenker meg om, så var det Majje som brakte popgruppa Asbjørns inn i min verden også.
Nå sitter kanskje noen å leser dette og tenker: Hvem i all verden er det hun prater om? Disse gruppene er jo helt ukjente? Og hvorfor husker hun disse? Og det er jo dette som er så underlig å så fantastisk med dette livet. Musikken og det du husker fra barne- og ungdomstid eller resten av livet vil alltid være unikt for deg ut i fra hvor du er vokst opp og hvem du hadde rundt deg. Og selvfølgelig også smak og behag, men det kommer litt i skyggen for opplevelsene du har mens du hører musikken. I alle fall tror jeg det. Men så tror jeg heller ikke på tilfeldigheter, og jeg er også tilbøyelig til å tro at vi ikke nødvendig vis lever bare denne ene gangen, eller dette ene livet. Og Når jeg tenker på menneskene rundt og hva de betyr, så kan jeg ikke la være å nevne Elizabeth Gilbert, hun som skrev "Eat, Pray, Love" og nå sist den vidunderlige boken "Big Magic". Hun skrev senest i går om det å ha noen å lære av gjennom hele livet. Hun hadde overskriften "Go find Your Teachers", og et av budskapene var at vi trenger forskjellige mennesker som kan lære oss det vi ikke lærte av våre foreldre. Fordi ingen foreldre kan alt og kan lære barnet sitt alt. Fordi deres foreldre heller ikke kunne alt og kunne lære dem alt...jeg skal ikke stjele mer av artikkelen hennes, men den damen er en inspirasjon. Og hun formidler tankene sine på en herlig måte. og det beste er at hun ikke fremstiller det som noe annet enn det de er. hennes tanker, det hun tror på. Det er bare at det av og til går så rett hjem. Herlig å få påfyll fra de som bare har levd og lært. og kanskje er hun en av mine lærere? Men nå har jeg kommet langt nok bort fra musikken til at jeg setter strek for denne gang.

Kassetter eller Ipod, musikk er musikk

I anledning 40-årsdagen min satte jeg sammen en cd med sanger som lappet sammen livet mitt fra tidlig barnsben til fylte 40. Jeg kunne valgt hundrevis av sanger i tillegg til de rundt tjue som jeg valgte, men det er jo begrenset hvor tålmodige gjester kan være.
For noen dager siden så fant jeg igjen denne cd-en og ble hensatt til alle musikkminnene nok en gang. Det er kanskje ekstra lett å falle i tanker når jeg går hjemme med uartig helse en uke, men denne tankereisen var nå i alle fall lystbetont selv om den gikk litt i kuler og staup, og digresjonene løper hit og dit.


Jeg har alltid sagt at hvis jeg noen gang blir moden for alders- eller sykehjemmet, så må noen sørge for at jeg får med meg noe av min egen musikk, for der ligger alle minnene mine. Og jeg mener det helt seriøst. Album og bilder er kjekt å ha, men det er musikken som innehar følelsene, stemningen, minnebildene, årstallene og resten av bakteppet for det som er livet mitt fra da og frem til nå og fra nå og frem til når det måtte bli.
Jeg kan ikke si hvilken sang livet mitt startet med, men jeg hadde foreldre som var glade i sang og musikk, og jeg var et altetende barn både når det gjaldt mat og musikk, så det var ikke vanskelig å glede lille Marit. Jeg kunne gladelig høre på gammeldans og Alf Cranner, og nettopp gammeldans og viser er vel de to genrene jeg husker først. Wiggen, med brødrerna Lindquist fikk taktfoten til å gå like bra som Abba fikk den til å gjøre senere i livet. Alf Cranners visesang var vidunderlig, og jeg levde meg inn i tekster og melodier med hele meg. Jeg sang med, og ordene fra flere av visene sitter ennå. Tidlig 70-tall var en herlig tid, og heldig vis var det stuereint å like Vømmøl spellemannslag og Hans Rotmo, for dette var mens det mellom annet var kraftutbygging og fraflytting av bygdene som var temaene på den politiske fronten, og alle artigkarene og kvinnene fra Vømmøldalen var store personligheter som jeg fant stor underholdning i. At dette medførte at jeg trodde at en rype var en Vømmøl fordi den sto utstilt i et vindu sammen med en tiur, er en historie for en annen dag.
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da behovet for en time dedikert til musikk før jeg dro på skolen oppsto, men denne timen satte standard for stemningen inni meg før jeg måtte ut blant folk hver dag. Jeg hadde sanger for enhver anledning, og kunne snu enhver følelse eller indre uro til blank sjø. Jeg hadde Roger Wittaker som kunne plystre meg inn i et "Last farwell" , og Inger Lise Rypdal som kunne få meg på gråten når vi begge følte vi hadde "brent mine lys i begge ender". Frem fra glemselens skillingsviser satte dype spor, og etter disse trengte jeg muntre godmorgen-sanger av Four jets og knutsen og ludviksen for å komme meg til hektene igjen. Og Vikingarna har reddet dagen mang en gang med sin "Hallå Vestindien". Noe av morgenmusikken min var også inspirert av at onkel Jostein var til sjøs som vi sa på den tiden, og han kom hjem med popmusikk (mye amerikansk og britisk) som ennå ikke hadde kommet hit til Norge, og noen av disse kassettene fikk jeg låne eller ta over. Mange av disse var samlekassetter og derfor ble jeg kjent med mange nye artister som etter hvert ble populære her også.
Men livet er ikke bare morgener, takk og pris, selv om denne musikktimen gjorde det vel verdt å stå opp en time tidligere enn nødvendig. Jeg hadde jo ettermiddagstime også, samt at jeg og min søster stort sett sang oss gjennom alle bilturer frem til vi var ganske store. De første  baksetekonsertårene var a capella, for dette var før kasettspillerens tid i bilen. Etter hvert ble det radio og norsktoppen hver fredag på tur til hytta, men da har vi nådd til 80-tallet. Far hadde et litt anstrengt forhold til Tre busserulls "Plukka plommor i Hardanger" og Lars Kilevolds "Livet er for kipt", men han holdt ut.
Men, litt tilbake til a capella-søstrene i baksetet. Det var ikke alltid like smertefritt med valg av sanger, men stort sett gikk det greit. Vi var heller ikke alltid enig om hvordan sangen egentlig var, og noen ganger var teksten omdiskutert, men igjen; stort sett gikk det greit. Jeg tenker med gru på hvordan det måtte være å være familie når jeg insisterte på å resitere og resynge hele dyrene i hakkebakkeskogen med alle dens muntre viser og monologer og dialoger, med stemmeforvrenging og fortellerstemme om hverandre. Har jeg sagt at jeg hadde en veldig tålmodig familie? Ikke det, da er det på sin plass. Vel, de holdt ut. Tenk å kunne ha vært flue på veggen nå og sett på oss mens vi sang oss igjennom alle marsjer og musikkstykker som vi hadde i skolekorpset. Enda bedre; det året når søstra mi spilte bass og jeg althorn. Påslag og etterslag og litt melodi er nok best sammen med resten av korpset.
Men det var egentlig ikke den musikken som skapte de fleste minnene, selv om det er fornøyelig å tenke tilbake på. Etter hvert som jeg vokste til, ble musikken bakteppet for den verden jeg levde i inne i hodet mitt. Verden der jeg kunne være fri og slappe av, der ingen krevde noe. Pausene som jeg så sårt trengte for å hente meg inn igjen fra alle inntrykkene som jeg ble bombardert med i løpet av en dag. Det er nok i selskap med meg selv og musikken at de kreative sidene mine fikk utvikle seg mest. Jeg kunne se musikken når jeg hørte på den. Triste sanger var mørk lilla i fargen, og beveget seg som sakte bølger i bakgrunnen for scenene som teksten beskrev. I lillaskjæret kunne jeg for eksempel se skillingsvisens lille Anna komme hjem fra søndagsskolen, for så å bli slått av sin far. De gule fine fargene med litt rødt i var bakgrunn for både "Lyckliga gatan" (Anna Lena Løfgrens versjon) og "bombadilla life" (Franklin) som begge, i hvert sitt ti-år kunne jage vekk den mørke lilla stemningen. Veldig mange sanger var grønn og blå. De var fine i rytmen, fikk dansefoten på gli, og mange av disse sangene var fra "ti i skuddet", som var det store for min del fra midten på 80- til midten av 90- tallet.
Dagdrømmene ble inspirert av all denne musikken, og i en dagdrøm kunne jeg være alt jeg ville. Jeg har ikke tenkt å utdype hvem eller hva jeg var, for det er ikke vesentlig for andre enn meg. Men dagdrømmene er det som binder da sammen med nå, når jeg sitter og skriver små tekster, anekdoter, noveller eller hva jeg måtte kalle det. For dagdrømmene mine hadde ofte en fortellerstemme i bakgrunnen, min egen stemme som satte ord på tankene mine og historiene jeg drømte frem, og dette la et godt grunnlag for skrivespråket mitt som fremdeles plukker opp nye synonymer og vendinger den dag i dag.
Nå høres det kanskje rart ut for noe, at et barn eller en ungdom må høre på musikk i timesvis både for å forberede seg på dagen utenfor hjemmets trygge vegger og for å bearbeide dagen. Og tro meg, på den tiden var dette grunnlag for undring for meg også. Men etter hvert som årene i voksenlivet har gått  og mennesket har blitt sett på med litt nyere øyne enn Freud og Piaget, så har jeg slått meg til ro med at jeg nok faller godt under kategorien "hypersensitive personality (hsp)", som ofte fornorskes til høysensitiv, men som da også gjerne forveksles med overfølsom som i "griner for alt"...men tre steg tilbake; hsp-ere tar inn inntrykk raskere og sterkere, det være seg lys, lukt, farger, lyder, og til og med egne og andres følelser og stemninger. Og når jeg ser meg tilbake, så ser jeg at det var dette det handlet om. Det var så alt for mye å ta inn over seg og mennesker utgjorde hele tiden en x-faktor i den forstand at selv om mange var forutsigbare, så var mange litt uforutsigbare også. Men igjen, tålmodig familie og musikk var viktige faktorer som gav meg tid til å både absorbere og bearbeide men også ta pause fra alt i hop.
Men det var musikk jeg startet med. Musikksmaken har forandret seg opp gjennom hele livet, og også måten å lytte til musikk på. I tenårene var rytme og takt, selve stemningen i musikken, viktigst for meg. Hele kroppen lyttet til musikken. Bena trampet takten, fingrene trommet med. Hodet "bobbet" av og til hvis dansetrangen ble stor, og fremdeles hender det at jeg lytter med hele meg. Jeg prøver bare å styre det slik at jeg er alene når det skjer. Når førerkort og bil kom inn i livet mitt, ble kjøremusikk et viktig begrep. Det var så mangt det da, til mine venners fortvilelse og min glede. Cato Sanden, CCR, ABBA og Boney M er en salig miks som alle har akkompagnert meg mange mil. Tanita Tikaram like så, men hun er også et litt blandet kapittel i livet mitt. Bjørn Afzelius har båret meg gjennom litt av hvert og vi har rullet noen hundre mil sammen gjennom mange år.
Så, en stund etter at cd-en hadde gjort sitt inntog, var det slutt på kassetter for min del også. Og dette medførte et skifte i musikkverden min. Kassettene havnet i kasser i kjelleren hos mor og far, og videre ut i container ved påsketider da barndomsheimen ble tømt. Og med cd-ene kom Hanne Boel, Anne Grete Preus, enda mer Afzelius samt uendelig mange samlecd-er av typen "absolutt 90's" "absolutt 1,2,...eller hva det nå måtte være's" og "definitely summer, Winter, disco etc". Ofte var det behovet for en sang som utløste disse kjøpene, og så falt jeg for flere av sangene etter hvert som jeg hørte på. Etter at jeg solgte siste bilen min, en gang på 90-tallet, ble kjøremusikken til vaskemusikk, oppvaskmusikk, treningsmusikk, hvilemusikk og så videre. Og i årenes løp har mye av cd-ene funnet vei inn på ipoden min også.
Under veis i livet har jeg lært meg å spille gitar og har to, snart tre, gitarer stående i stuen. Dette har gjort meg enda mer oppmerksom på melodiene, tekstene og komposisjonens kunst. Jeg har ikke komponert mange sangene, men noen tekster har det blitt. Og mange sanger har fått ny tekst i anledning bursdager, jubileer og cabareer. Det er mye glede i å spille gitar, og dette er også en glede jeg har felles med kjæresten min. Og det er kanskje en fin overgang til å avrunde denne musikk-fortellingen med digresjoner.
De som kjenner meg, vet at jeg og Kelly møttes i et bryllup. Og noen av dere vet da også at vi sang en sang sammen i dette bryllupet. Det var ikke planlagt, og også bare hurtig innøvd. Og selv om vi ikke startet vår romanse den kvelden, så vil jeg alltid smile og tenke på oss når jeg hører "Could I have this Dance".
I tiden som fulgte den høsten så var musikk en viktig faktor på veien inn til hverandres hjerter. For hvordan flørter man med hverandre fra hver sin side av Atlanterhavet? Vel, en av måtene vi fant, var at vi sendte e-poster og la ved sanger som betydde mye for oss. Jeg fikk stifte bekjentskap med Ann Murray, Patti Labelle, Sugarland og Wynonna Judd, og Kelly fikk Anne Grete Preus som evig favoritt. Jeg skrev en gang en anekdote om denne tiden, der storparten av innholdet besto av sangtitler som vi hadde felles. Men den skal jeg ikke ta med her. Noe er ikke for å deles med alle.
Men musikken er alltid der for å deles. Og jeg tror at musikk gjør oss til bedre mennesker, enten vi nå danser til den, synger til den, mimrer eller gråter til den.

Om bussreiser, nettbanker, obligatoriske apper og mobiltelefoner som tenker sjøl.

I og med at T-banenettet i Oslo oppgraderes, og herunder Mortensrudbanen som jeg tar til jobb, er jeg den heldige bruker av buss for bane. Og for å komme til bussen for bane, så tar jeg buss. Og la det være sagt: det er mange dyktige bussjåfører der ute. Men det kan kanskje også se ut til at når det ble buss for bane, så måtte Ruter hente inn alt som kan krype og gå av busser og sjåfører. Kanskje er noen av disse sjåførene t-banesjåfører til vanlig, hva vet jeg. Jeg vet bare at plutselig ble bussreiseopplevelsen til tider litt blandet.
For eksempel: jeg skjønner at det kan være en utfordring å svinge ut og inn av busslommer i den hektiske rushtrafikken, og like utfordrende å starte og stoppe uten de brå rykkene. Men det er jo noen som får dette til, hver gang. Det er jo noen som klarer å få en behagelig flyt i kjøringen sin, uten at du fyker hit og dit i setet for hver start og stopp. Det er jo noen som klarer å ta svinger og rundkjøringer på en slik måte at ikke alle svingene blir en "kom- til- meg -sving", der vi må sette sjøbein for ikke å ramle ut av setet. Men det er en del som ikke kan det også.
Jeg beklager igjen, men jeg har heller ingen forståelse av at sjåfører glemmer å stoppe på en holdeplass til tross for at noen har trykket på stoppknappen. Ja, det er nok stressende å være sjåfør, men en del av pakken er vel å slippe folk på og av? Og når en stor rød lampe lyser på dashbordet, så er jo det et tydelig hint. Og mens jeg er inne på å slippe folk på og av: når noen har trykket på knappen for å stoppe bussen, eller trykker på knappen for å åpne døren utenfra for å gå inn: Da er det vel en stor fordel å åpne døren? Jeg bare nevner det. Her må jeg bare ta med en liten morgenhistorie jeg observerte. Situasjon: bussen var så forsinket at neste buss kom rett etterpå. En dame trykket på stoppknappen og stilte seg ved døren. Sjåføren kjørte rett forbi, og den forskrekkede damen sa: "Hei, du glemte å stoppe". "Ingen fare", sa sjåføren. "Det kommer en buss rett bak som tar med de som sto der.". "Ja, men det hjelper vel ikke meg som skulle gå av denne bussen?, svarte damen. Det ble rett og slett veldig stille etter det. Og damen måtte gå av på neste holdeplass. Heldig vis er det ikke så langt mellom holdeplassene i denne byen, men det tar jo som regel av de minuttene man ikke har om morgenen. Og apropos minutter om morgenen. Jeg skjønner at sjåfører har sympati med hverandre, og slipper hverandre fram i trafikken. det er kollegialt og veldig realt. Det er bare det at når den bussen jeg sitter i, slipper frem den bussen jeg skal over i, så er det nitti prosent sjanse for at den bussen jeg skal videre med kjører videre fordi jeg står inni bussen bak mens vi venter på grønt lys ved fotgjengerovergangen 100 meter fra holdeplassen. og ja da, det kommer en ny buss om en fem til ti minutter, men det er irriterende fem til ti minutter.
Ja ja, bybusser er bybusser. Når jeg tar buss ellers i landet, så er det stort sett fra Trondheim til Surnadal. Og da har jeg fri og det gjør ikke så mye om sjåføren er galant og slipper andre foran. Eller om han eller hun er galant og slipper av folk ved innkjørselen til huset der de bor i stedet for nærmeste holdeplass. For det har alltid vært sånn på de bussene, uavhengig av om de heter ekspressbuss eller ei. Man stopper der folk skal av. Ja, så fremt det ikke er en holdeplass som betjenes av et annet buss-selskap. Da er det ikke lov å ta med folk og slippe folk av der, selv om man skal innom den holdeplassen for å ta med noen fra den holdeplassen. Til og med sjåførene er fortvilt over den regelen. Men en regel er en regel.
Sånn, da var jeg ferdig med busshistorier for denne gang. Og så kan jeg heller gå over til å knurre over nettbanken som har skapt krøll igjen. Bakteppet er at jeg har en konto i USA som jeg bruker når jeg er der. Det har jeg hatt i flere år, og på de årene har det vært litt forskjellige greier med dette, og jeg tror nok noe beror på at det er en del uærlige mennesker som forsker seg på litt av hvert med utenlandske bankkontoer. For eksempel: I starten så fikk jeg brev hver gang jeg hadde overført penger, som orienterte om at dette ble rapportert inn til myndighetene. Helt greit, men jeg følte meg like vel litt som en skurk selv om jeg ikke gjorde noe galt. Jeg fikk også brev som fortalte meg at jeg brukte et "uvanlig" valg når det gjalt gebyr. Med fare for å være frekk: jeg fikk tre valg i nettbanken: enten alt gebyr trukket fra min norske konto eller litt gebyr her og litt der eller alt fra min USA-konto. Jeg så at det siste passet best i og med at begge var mine egne konti, men fikk altså da brev hver gang. Ja, så la være å ha det alternativet da hvis det er så #&%¤% uvanlig! For et år siden ble det en ekstra sikkerhetssløyfe på overføringene. Da var det først tallkode fra kodebrikken, og så passord. deretter fikk jeg en sms som gav meg en ekstra kode og som også sa at jeg var i ferd med å overføre penger til utlandet, og hvis det ikke var meg så måtte jeg ta kontakt. Men den slags sikkerhet liker jeg. Men i går fikk jeg en utfordring. For når jeg gikk inn i nettbanken og klikket på alternativet betaling til utland, så fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde tilgang til denne tjenesten. og når jeg ringte nettbanksupport i dag, så fikk jeg beskjed om at denne tjenesten ble automatisk sperret hvis man ikke brukte den ofte nok. Nå er hver tredje måned ikke så ofte, men jeg overfører stort sett når dollarkursen er lavere eller når jeg skal reise, men det er det da nå slutt på. Det er sikkert en sikkerhet i dette også, men litt irriterende å måtte planlegge eller "oppdatere" mulighetene. Som all annen programvare som må oppdateres og oppdateres. Ja, jeg skjønner hensikten med det også, men ta for eksempel Adobe, skype og itunes. Hvor mange oppdateringer skal de ha da? Det er jo hver gang jeg slår på pc`n.
Og så er jeg over på apper. Nærmere bestemt apper som jeg har på mobiltelefonen. De oppdaterer seg stort sett selv, men mange av dem får jeg ikke tatt bort. Fordi Samsung eller google har bestemt at disse er preinstallert, og da har jeg dem der enten jeg bruker dem eller ei. Jeg bruker ikke "hangouts", ""Chat on","play aviskiosk" eller andre "play ditt og datt". Men de er der og de blir der. og de irriterer meg fordi jeg ønsker å bestemme selv. Like dann som jeg ønsker å bestemme selv at smileysene mine ikke skal se ut som små romvesener med antenne på hode. Hva er det for en greie?. Og la meg ikke starte på stavekontrollen når jeg skriver sms eller legger inn kalenderavtaler. Denne funksjonen er nå blitt mer avansert enn jeg liker. Jeg liker at den foreslår hvilket ord jeg er i ferd med å skrive, for det er jo det den skal. men at den tenker fremover og foreslåt "Bjørgen" og "Larsen" som neste ord hver gang jeg skriver Marit, eller "Clarkson" hver gang jeg skriver Kelly, det er litt mye. og hva er logikken med at hver gang jeg starter setningen med "Tur til" så foreslår den "Libanon". Jeg har jo skrevet tur til Trondheim eller Florida eller flere andre steder, men det husker den ikke. Den insisterer på Libanon hver gang. Jeg liker ikke telefoner som tenker så selvstendig.
Sånn, nå er jeg ferdig irritert for en stund, og nå har solen fått litt mere tak der ute slik at det snart er varmt nok til å rusle en tur i skogen. Tenk om hele verden hadde vært like enkel som en tur i skogen. Det hadde vært noe det.

Om kirker og nestekjærlighet og gamle bøker i ny tid.

Det høres kanskje rart ut å si at jeg ble inspirert av det lutherske misjonssambandet til dette blogginnlegget, og det er kanskje ikke helt som det ser ut ved første øyekast. Det var uttalelsen om at "ikke alle som var medlemmer i den norske kirke burde få stemme ved kirkevalget, men at stemmeretten burde være forbeholdt regelmessige kirkegjengere" som ble inspirasjonen og innfallsvinkelen min. At jeg ut fra dette svinger over til nestekjærligheten og ender ut i en runde rundt bøkene til Anne Kath. Westly er kanskje litt overraskende for noen, men det er logisk hvis man ser litt skrått på verden.
Men for å starte med "Hvem er den regelmessige kirkegjenger, og hvem skal definer dem?"
Jeg skal ikke definer hverken regelmessig eller en typisk kirkegjenger. Men jeg tenker at etter å ha gått i kirken via internett i flere år, og etter å ha hørt på kloke, flotte dr. Rev. Mary Tumpkin både på internet og i levende live i UTC (Universal Truth Center) i Florida, så er nok min definisjon litt videre enn gjennomsnittet. Hvem som helst er den regelmessige kirkegjenger hvis jeg følger logikken til rev.Mary. For kirken, det var for rev. Mary UTC men hun åpnet også for at kirken, det er også der du vil den skal være.
For meg er det i skogen, og her jeg bor nå, blir kirken min Lillomarka. Og i min kirke er det like høyt under taket som i rev. Mary sin kirke. For hvem skal dømme levende og døde. Det er ikke vår jobb i alle fall. I Lillomarka, under en gran eller på en benk, kan jeg sitte og meditere over livet, døden og alt midt i mellom. I marka kan jeg sørge over de som har reist videre til neste oppdrag, og glede meg over nye verdensborgere. Jeg kan sende bønner i takknemlighet og be om hjelp og støtte. Jeg kan finne roen når jeg ser på en sildrende bekk, og glede meg over høstløvets fargeglade mosaikk. Og kanskje er vi flere som har marka som kirke. Og plutselig er vi regelmessige kirkegjengere.
Nestekjærligheten sto i fokus hos rev. Mary. I UTC ble alle nykommere ønsket velkommen med applaus og velkomstpakke. Vi håndhilste på sidemannen eller damen både foran og bak og til høyre og venstre. Vi smilte til hverandre og sang av full hals. Slikt blir det samhold og stemming av.
Første gang jeg var der, ble jeg presentert for alle som hun som hadde fulgt de på internett og som nå hadde kommet på besøk, helt fra Norge. Jeg følte meg nesten litt som bibelhistoriens bortkomne sønn som kom hjem igjen. Jeg må jo også si at det falt meg litt lettere å kose meg i en kirke som har et lite husorkester i stedet for orgel, og gospelsanger i stedet for de trauste salmene. Og så mye fargerike drakter og hatter, og prekestol i glass med friske blomster inni. Jeg måtte jo bare bli litt glad.
UTC presenterer seg som bibelbasert, men de leser ikke skriften ord for ord og de bruker ikke Bibelen til å slå folk i hodet (ja, billedlig talt altså). Når Jesus mettet store folkemengder med fem fisker og to brød, så var dette symbolsk og snakk om åndelig føde. Å stå opp fra de døde er å legge det gamle bak seg og starte på ny giv. God is good, all the time. Her er det ikke snakk om straff og helvete. For hvordan kan det finnes et helvete hvis alt er skapt av en god Gud?
Si hva du vil, men jeg kan i alle fall lettere fatte en slik tilnærming til den gamle boka som har skapt så mye frykt, forvirring og selvrettferdighet i flere århundre.
Og apropos gamle bøker. Det er jo litt underlig at så mange skal blåholde på at det som var skrevet for flere tusen år siden skal gjelde uendret den dag i dag, mens Guro, mormor og de åtte ungene og Aurora i blokk z ikke trykkes i nye opplag fordi de er blitt gammaldags. Ja kanskje er det ikke så vanlig lengre at flere generasjoner bor i same hus i skogen. Men det skjer jo fremdeles. Og jeg kjenner opp til flere barn som har mistet pappaen sin eller som har en tante rundtomkring som dagmamma. Om jeg vet om noen som har en hjemmeværende pappa som tar doktorgrad? La meg si det sånn: Jeg vet i alle fall om flere av de overnevnte barn og voksne enn jeg vet om folk som har gått på vannet eller stått opp fra de døde.
Og det er litt det det handler om her. Det er jo litt rart at Anne Kath. Westly på søttitallet ble kritisert for å skrive om bitteliten som kom ut av magen, og at hun sa skilsmisse høyt, mens kirken i generasjon etter generasjon får prate fritt om evig fortapelse og liv i synd, og dommedager og helvete.
Åh, som jeg savner rev. Mary som dessverre ikke er blandt oss lengre. Å som jeg savner hennes bibelbaserte tankerekker, fremført med fynd og klem, varme og humor. Tankerekker og prekener som like gjerne inneholdt historier om sjokoladekaker og mobiltelefoner som om sennepsfrø og brennende busker. Og like så savner jeg Anne Kath.sin myke stemme og glimt i øye. Det er ikke tilfeldig at jeg blander inn Anne Kath. og rev. Mary i samme historie.  Disse damene har gitt meg leseglede på hver sin måte. Den ene bidro til undring, fundering og stor innlevelse tidlig i livet, og den andre bidro med det samme litt sånn midt i livet. Og begge disse damene har lært meg at man må tørre å skrive og lese litt fritt, og når livet skal skildres, så har alle fasettene sin plass. Og de har begge også lært meg å sette pris på ord, og at hvis jeg har noe å si, ja så må jeg bare si det og så får de som lytter eller leser ta ansvar for seg selv.