Det høres kanskje rart ut å si at jeg ble inspirert av det lutherske misjonssambandet til dette blogginnlegget, og det er kanskje ikke helt som det ser ut ved første øyekast. Det var uttalelsen om at "ikke alle som var medlemmer i den norske kirke burde få stemme ved kirkevalget, men at stemmeretten burde være forbeholdt regelmessige kirkegjengere" som ble inspirasjonen og innfallsvinkelen min. At jeg ut fra dette svinger over til nestekjærligheten og ender ut i en runde rundt bøkene til Anne Kath. Westly er kanskje litt overraskende for noen, men det er logisk hvis man ser litt skrått på verden.
Men for å starte med "Hvem er den regelmessige kirkegjenger, og hvem skal definer dem?"
Jeg skal ikke definer hverken regelmessig eller en typisk kirkegjenger. Men jeg tenker at etter å ha gått i kirken via internett i flere år, og etter å ha hørt på kloke, flotte dr. Rev. Mary Tumpkin både på internet og i levende live i UTC (Universal Truth Center) i Florida, så er nok min definisjon litt videre enn gjennomsnittet. Hvem som helst er den regelmessige kirkegjenger hvis jeg følger logikken til rev.Mary. For kirken, det var for rev. Mary UTC men hun åpnet også for at kirken, det er også der du vil den skal være.
For meg er det i skogen, og her jeg bor nå, blir kirken min Lillomarka. Og i min kirke er det like høyt under taket som i rev. Mary sin kirke. For hvem skal dømme levende og døde. Det er ikke vår jobb i alle fall. I Lillomarka, under en gran eller på en benk, kan jeg sitte og meditere over livet, døden og alt midt i mellom. I marka kan jeg sørge over de som har reist videre til neste oppdrag, og glede meg over nye verdensborgere. Jeg kan sende bønner i takknemlighet og be om hjelp og støtte. Jeg kan finne roen når jeg ser på en sildrende bekk, og glede meg over høstløvets fargeglade mosaikk. Og kanskje er vi flere som har marka som kirke. Og plutselig er vi regelmessige kirkegjengere.
Nestekjærligheten sto i fokus hos rev. Mary. I UTC ble alle nykommere ønsket velkommen med applaus og velkomstpakke. Vi håndhilste på sidemannen eller damen både foran og bak og til høyre og venstre. Vi smilte til hverandre og sang av full hals. Slikt blir det samhold og stemming av.
Første gang jeg var der, ble jeg presentert for alle som hun som hadde fulgt de på internett og som nå hadde kommet på besøk, helt fra Norge. Jeg følte meg nesten litt som bibelhistoriens bortkomne sønn som kom hjem igjen. Jeg må jo også si at det falt meg litt lettere å kose meg i en kirke som har et lite husorkester i stedet for orgel, og gospelsanger i stedet for de trauste salmene. Og så mye fargerike drakter og hatter, og prekestol i glass med friske blomster inni. Jeg måtte jo bare bli litt glad.
UTC presenterer seg som bibelbasert, men de leser ikke skriften ord for ord og de bruker ikke Bibelen til å slå folk i hodet (ja, billedlig talt altså). Når Jesus mettet store folkemengder med fem fisker og to brød, så var dette symbolsk og snakk om åndelig føde. Å stå opp fra de døde er å legge det gamle bak seg og starte på ny giv. God is good, all the time. Her er det ikke snakk om straff og helvete. For hvordan kan det finnes et helvete hvis alt er skapt av en god Gud?
Si hva du vil, men jeg kan i alle fall lettere fatte en slik tilnærming til den gamle boka som har skapt så mye frykt, forvirring og selvrettferdighet i flere århundre.
Og apropos gamle bøker. Det er jo litt underlig at så mange skal blåholde på at det som var skrevet for flere tusen år siden skal gjelde uendret den dag i dag, mens Guro, mormor og de åtte ungene og Aurora i blokk z ikke trykkes i nye opplag fordi de er blitt gammaldags. Ja kanskje er det ikke så vanlig lengre at flere generasjoner bor i same hus i skogen. Men det skjer jo fremdeles. Og jeg kjenner opp til flere barn som har mistet pappaen sin eller som har en tante rundtomkring som dagmamma. Om jeg vet om noen som har en hjemmeværende pappa som tar doktorgrad? La meg si det sånn: Jeg vet i alle fall om flere av de overnevnte barn og voksne enn jeg vet om folk som har gått på vannet eller stått opp fra de døde.
Og det er litt det det handler om her. Det er jo litt rart at Anne Kath. Westly på søttitallet ble kritisert for å skrive om bitteliten som kom ut av magen, og at hun sa skilsmisse høyt, mens kirken i generasjon etter generasjon får prate fritt om evig fortapelse og liv i synd, og dommedager og helvete.
Åh, som jeg savner rev. Mary som dessverre ikke er blandt oss lengre. Å som jeg savner hennes bibelbaserte tankerekker, fremført med fynd og klem, varme og humor. Tankerekker og prekener som like gjerne inneholdt historier om sjokoladekaker og mobiltelefoner som om sennepsfrø og brennende busker. Og like så savner jeg Anne Kath.sin myke stemme og glimt i øye. Det er ikke tilfeldig at jeg blander inn Anne Kath. og rev. Mary i samme historie. Disse damene har gitt meg leseglede på hver sin måte. Den ene bidro til undring, fundering og stor innlevelse tidlig i livet, og den andre bidro med det samme litt sånn midt i livet. Og begge disse damene har lært meg at man må tørre å skrive og lese litt fritt, og når livet skal skildres, så har alle fasettene sin plass. Og de har begge også lært meg å sette pris på ord, og at hvis jeg har noe å si, ja så må jeg bare si det og så får de som lytter eller leser ta ansvar for seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar