Jeg er målløs men skrivefør

For seks dager siden så jeg overskriften Russland i sorg over død klovn. Det var i følge notisen Ole Popov, Russlands største klovn, som var død i en alder av 86 år. Sett i lys av overskriftene i dag, så Kunne det jo vært være. Landets største klovn kunne blitt President. Hmm, når jeg ser mine egne ord, så er det fristende å tenke at når den største klovnen dør, så er det den nest største klovnen som rykker inn i tittelen største klovn. Videre kan jeg tenke at nå er det to store klovner, uten humor, ja såkalte Scary-clowns, som leder hver sin stormakt. Og det verste er at vi har sett bak masken på dem begge, og det vi så, var ikke pent.
Jeg lover at dette ikke skal være et langt innlegg om storpolitikk, men litt må jeg streife innom i og med at jeg sitter her jeg sitter. Med morgenkaffen min på balkongen i Florida.
Flertallet har talt, og ut i fra lovnader gjennom valgkampen går det nå mot hvitere tider i USA. Når muren mot Mexico er bygd, muslimer er nektet innreise og alle minoriteter inkludert homofile er trykket ned, og kvinners rettigheter er tilbake til 1900-tallet et sted, da kan Trump lene seg tilbake og se på sitt rike, et rike hvitere en draktene til de dom jeg ikke nevner med navn, men som har drakter med tre like bokstaver på og som dekker ansiktet mens de leker med ilden.
Maken til skummel massesuggesjon har vi ikke sett siden andre verdenskrig. Og for å dra en litt flåsete sammenligning fra norsk kontekst: yrkesfagene skapte flertall i skolevalget fordi det var lovet sprit i butikkene, lavere aldersgrense for motorsykkellappen og legalisering av marihuana.
For det er statistiske målinger som viser at majoriteten av stemmene som gikk til Trump er menn, en del av de rike, men det er også mange med lavere utdanning som har stemt på denne mannen. Og mange bor i distriktene, ikke de store byene.
Kjendiser er lamslått og målløse, de gråter og er skremte.Men det spiller ingen rolle. Det er et demokrati, og resultatet er hva det er.
Det blir skremmende å følge utviklingen, men i dag vil jeg igjen sitere Liz Gilbert sine ord: "Hvem ønsker jeg å være i denne situasjonen."
Og det er et av spørsmålene den enkelte amerikaner må stille seg og et standpunkt de bør ta midt i dette. For her nytter det ikke å være lamslått tilskuer. Her må det tas grep.Nå er det opp til kongressen, med underhuden Senatet og representantenes hus å rette opp ryggen og heve blikket.Kvinner og menn i de rette posisjoner må ta tak og ta denne nye hverdagen på alvor.
Den enkelte i befolkningen må følge med i sine delstater og gjøre de riktige valgene i dennes ulike distrikter. Her trengs det falkeblikk og kloke hoder, for selv om President er en posisjon med makt, så er den ikke allmektig.
Kjære resten av befolkningen i USA som ikke stemte frem Trump. Det er nå det begynner. Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer. Ryggen rak og blikket rettet mot målet,se det er bra.