Sandløperne og pelikanene

Sandløperen er en vadefugl. En unnselig liten en som ikke er særlig fargerik, men fascinerende på sin enkle måte. Jeg har blitt kjent med, og glad i disse små fuglene, på stranden i Florida. Der heter de sandpiper, og etter det jeg kan se, så er de i snipefamilien. Her i Norge er jo myrsnipa kjent som et bilde på en omsorgsfull og kanskje litt omhegnende mor som synes aller best om sine egne barn.
Men nå var det altså denne sandpiperen da.
Den vet jammen å utnytte øyeblikkene den. Den holder til helt nede i vannkanten. Og når bølgene trekker seg tilbake etter å ha vasket oppover stranden, så løper disse små fuglene etter mens de pirker i den våte og nå porøse sanden, for å finne små kryp og spiselig plankton. Når en ny bølge kommer, så løper de rett foran bølgen, så fort de tynne pipestilkbeina kan bære de, for så å snu og løpe etter bølgen ut mot havet igjen, mens de spiser i full fart. Utrettelig holder de denne aktiviteten i gang dagen lang. Innimellom flyr de unna en og annen bølge, eller de skrår bortover stranda for å finne nytt beite. Men stort sett så løper de. Og de ser så glade ut. De ser så uendelig fornøyde ut med denne matjakten sin, der sekundene teller. Jeg skulle likt å vite hva sandløperen tenker om oss i solstolen og med medbrakt kjølebag? Eller hva synes de om av vi går tur langt stranden uten annet formål enn litt trim.
Tenk å ha en slik evne til å se de raske mulighetene og utnytte sekundene og øyeblikkene. Tenk å gjøre samme aktiviteten om og om igjen, og se så glad ut. Ja, jeg er så uendelig glad i disse små vennene mine, for de får meg til å smile og de får meg til å glemme alt annet enn nettopp øyeblikket. Og jeg skulle ønske at jeg kunne være som dem. Ikke på stadig jakt etter mat, men flinkere til å utnytte mulighetene og tiden.
Kontrasten til disse små skapningene flyr over meg. Noen ganger i en lang rekke. Andre ganger i plog. Ganske så presise med sin sørgående runde klokken halv ett og nordgående i tre-tiden. Innimellom disse to faste kommer mindre grupper nord og sør, men den største samlede flokken holder seg til rutetidene. Pelikanene med sine seige vingeslag ser så bedagelige ut. Er det vind så utnytter de den til å flyte gjennom luften, med utbredte vinger. Aldri hastverk, bare jevn fremdrift. Jevnt og trutt, det kan jeg like. Steg for steg eller vingeslag for vingeslag.
Lurer på hva de tenker når de ser ned på oss tobeinte som virrer rundt i hverdagsjaget vårt?
Jeg skulle mer enn gjerne vært en sandløper eller en pelikan av og til. Kortsiktige mål og øyeblikksnytelse eller rolige vingeslag i fast mønster.
Jeg klager jo av og til over denne hamsterhjultilværelsen som jeg ofte ender opp med. Men kanskje det er noe jeg ikke ser, eller noe jeg kunne tilføre for å glede meg litt mer over det enkle og rutinepregede. Hverdagsglede er viktig. Og ekstra viktig er det for meg nå, etter fjorten dager med ferie og tosomhet. Delte, doble gleder.
Dette ble en rar liten snutt, men jeg måtte bare skrive en snutt mens jeg satt her og så på feriefuglebilder som jeg ikke har fått lagt inn på pc'n. Se der forsvant øyeblikket inn i et å, jeg må få lagt inn bildene på pc'n- loop.