Å skrive dette blogginnlegget kjennes litt dristig, men ikke dumdristig. Det er så mye inni et hvert menneske, som vi bare ser små glimt av. Og jeg er ikke imot litt mystikk, langt ifra. For eksempel så er det mye jeg får vite ved å ufrivillig bli deltaker i andres telefonsamtaler, etter mobiltelefonens inntog i menneskeheten, som jeg gjerne skulle ha sett forble ukjent for meg.
Derfor er det en viss gåing rundt grøten her nå, før jeg hiver meg inn i det egentlige innholdet.
Det nærmer seg jul, og det er mulig det alt har startet, men hvis ikke så vil snart alt ha et snev av jul i seg. Alle ord gjør seg visst bedre med jul foran. Nå er hun i gang igjen, tenker dere kanskje. Nei, jeg har ikke tenkt å skrive om julehysteriet og alle ensomhetsartiklene som vi snart vil finne i sosiale medier og presse. Jeg har tenkt å grave litt dypere, og komme frem med noe litt mer personlig, som jeg deler med få men som jeg nok har felles med mange. For med julen kommer alle forventningene om å være sosial. Det skal spises og drikkes i mange anledninger, for alle må vi sees en gang før jul. Som om julen er på en annen planet, og vi ikke vet om vi sees igjen.
Jeg har vel ikke lagt skjul på at jeg ikke er særlig begeistret for store selskap og festligheter. Kanskje jeg ikke har vært så diskret med å uttrykke min usikkerhet og minimale begeistring for slike settinger heller, men jeg får stadige tilbakemeldinger om "jøss, det har jeg aldri tenkt over", så noen lar seg forlede av et tilsynelatende rolig og bekvemt ytre. I årenes løp har jeg blitt flinkere til å være ærlig og takke pent nei, både til bryllup og bursdager, i stedet for å finne på unnskyldninger. Og ja, jeg sier flinkere, og jeg står inne for det, for en invitasjon kan man si ja eller nei takk til. Mange synes det er uhøflig, og vær så god. Det er lov det. For meg så har det vært min måte å unngå å bli regelrett syk. Når kaldsvetten kommer alt når invitasjonen kommer per post, e-post eller messenger, så har jeg rett og slett tatt meg den frihet å verne om meg selv og tatt bort presset ved å takke nei.
I årenes løp har denne uroen min forgrenet seg til å gjelde ikke bare store forsamlinger og høytidelige anledninger, men også begynt å omfatte mindre og uformelle anledninger. I slike anledninger har det ikke vært invitasjoner og ja eller nei, så jeg har på en måte bare forsøkt å gli under radaren. Dette er ikke nødvendig vis enkelt, og jeg finner det rimelig å anta at det er noen som har forstått at det er mer enn tinnitus og slitenhet bak når jeg avstår fra deltakelse i julelunchen eller julebordet og påskelunchen på jobb. Jeg står for de valgene også, men det kjennes ikke alltid greit ut.
Men så, plutselig en dag så slo det meg at nå hadde jeg blitt så flink til å si nei takk at det hadde gått en automatikkk i det. Jeg var i ferd med å bli helt uten sosial kalender. Ja, det var behagelig å slippe å tenke ihjel anledninger, og ukomplisert å ikke ha noe å skulle ville, men samtidig så er det noe med frivillig utenforskap som ikke er bra for verken sjelen eller personlig utvikling og trivsel. Og så var frøet sådd.
Det er kanskje optimistisk å skulle lære 48 år gamle hunder å sitte, og denne hunden er i alle fall ikke noen veskehund som bare kan flyttes med en håndbevegelse. Det har vært litt av en jobb, og jeg skjønte veldig fort at det var viktig å velge anledninger med omhu. Jeg har skrevet et eget innlegg om den ene anledningen, som var en utrolig fin opplevelse i en femtiårsdag.
Jeg skal ikke ramse opp anledninger, nedturer eller oppturer. Jeg vil heller si noe om hvor lite stuereint det oppleves å ikke fryde seg over invitasjoner til små og store anledninger.
Jeg har ikke oversikt over hvor mange rundt meg som kjenner det likedan. Jeg vet ikke hvor mange som har de samme klamme hendene og den samme klumpen i halsen med tanken på noe som veldig mange andre gleder seg masse til. Men det er ikke så ofte jeg hører noen si noe om det, så det tyder på at det a) ikke er så mange eller b) at det ikke er greit å si det høyt.
Jeg stanser opp litt her, for å klargjøre noe. Dette innlegget handler ikke om sosial angst. Jeg vil ikke henge det på introvert-knaggen heller. Jeg prater om en lavere grad av mishag, som ikke handler om diagnoser og definisjoner. Jeg vet at for mange er det et uoverkommelig problem å delta i samfunnet, og da handler det mer om en funksjonsnedsettelse. Det er ikke det jeg skriver om.
Jeg prater om at noe, for noen, er snikende mønstre og repetisjoner som etter hvert lever sitt eget liv hvis de får lov til å være uforstyrret. For meg handlet det om min egen fortrolighet med at "jeg bare er sånn at jeg ikke liker tanken på å delta i alle slags anledninger med masse mennesker". Jeg sier ikke at jeg ikke fortsatt har eller vil ha den, men jeg sier at jeg lot dette omfatte alt, og at for meg så ble det et vendepunkt fordi det ikke er greit. For å si det på en annen måte: Noen ganger er man sånn. Andre ganger kan man komme til et punkt at man ikke vil være det, i alle fall ikke hele tiden, og jobbe med det. For meg er det slik. Jeg prater bare for meg sjøl.
Motivasjonen for dette kommer altså innenfra. Jeg ønsker å utfordre meg sjøl litt, og målet er mer glede enn gru. Jeg har ingen ønsker eller ambisjoner om å bli en sosial sommerfugl, selv om jeg må si at jeg er litt misunnelig på de som er det.
Som jeg beundrer disse som kommer inn i et rom, rak i ryggen og strålende av sjøltillit. Disse menneskene som alltid har noe interessant å prate om. Som deler fritt av sitt repertoar og som ser ut til å ha det helt fantastisk hele kvelden. Disse menneskene går gjerne fra selskapet med nye kontakter i telefonlista si, og med uforpliktende avtaler om å ta en kaffe. Og så følger de det opp også.
Jeg er ikke ute etter å fylle opp kalenderen med kaffeavtaler, eller fylle kontaktlista mi med mange nye kontakter, fordi andre gjør det. Jeg vil bare glede meg til det jeg takker ja til. Jeg vil se frem til de få anledningene som jeg velger ut. Jeg vil smile når jeg ser en invitasjon, og glede meg helt frem til og igjennom festen, eller selskapet, slik som den femtiårsdagen som jeg takket ja til med en god følelse. Som jeg gledet meg til og gledet meg igjennom.
Hit hadde jeg skrevet i går, før jeg skulle møte to gode mennesker til en middag og pianobar-anledning. Jeg gledet meg til det, for middag for tre er oversiktlig og fint. Begge disse, mor og datter, elsker mennesker og anledninger, og i løper av dagen hadde det tilkommet fire stykker til middagsplanen. Denne informasjonen kom så tett før møtet at jeg fikk ikke tid til å verken tenke eller grue meg til at det ble flere. Og de fire ukjente jentene gled rett inn i settingen, og det ble bare, om mulig, enda hyggeligere av det.
Hvorfor et slikt overraskende utfall? Jo, fordi jeg ikke hadde tid til å tenke og dissekere hele anledningen på forhånd. Jeg bare ble med på det uten plan, og fant trygghet og ankerpunkter under veis når jeg trengte det. Plutselig kjente jeg meg komfortabel i mitt eget skinn, på grunn av at det som var kjent var trygt, og de ukjente ble kjent underveis.
Kanskje er det dette det handler om. Å se forbi behovet for forutsigbarhet. Å se enkeltmennesker hver for seg, med sine kvaliteter, fremfor å se de som en flokk. En alt for stor flokk. Kanskje?
Jeg sitter ikke med fasiten, og jeg lover ingen ting. Men gjennom å skrive, eller "tenke på ark", så kan det hende jeg kan se mønstret som har blitt for tydelig risset inn. Og hvis jeg ser mønstret, så kan jeg se hvor jeg kan endre det. Ikke for andre , men for meg. For det er jeg som kan gjøre noe for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar