Jeg synger stille sanger

Her satt jeg i stillheten, og hørte kjøkkenklokken tikke seg vei mot leggetid. Jeg satt og tenkte på isen som sang så fint på Rundtjern på lørdag. Det er ikke alltid man kan høre isen synge, men på lørdag var den passe tynn, det drysset små isbiter ned fra trærne, og solens spill forsterket isens sang.
Noen ganger skulle jeg ønske at flere tok seg tid til å lukke munnen og lytte. Lytte til isens sang. Noen ganger skulle jeg ønske flere tok seg tid til å se på luftboblene i isen som får regnbuefarger i seg hvis sollyset kommer inn fra riktig vinkel og du har polaroidsolbriller på. Noen ganger skulle jeg ønske flere lyttet til vingen, til ekornet hissige advarsler eller til stillhetens sang, fremfor å la armer, bein og munn bevege seg i ett stadig kjør.
Det er noe eget med stillhet. Den er så myk og vâr rundt meg, og den er større i mørket. Og selv om stillheten ikke alltid er min beste venn, og av og til tar litt mye plass, så er det stillheten jeg savner oftere en lyd, selv om jeg elsker musikk. Og ut av kveldens stillhet, kom dette lille diktet

Jeg synger stille sanger, mens mørket faller på,
en stille sang for den som måtte lytte.
Det er så mye uro jeg ikke kan forstå,
så mye mas og alt til ingen nytte.

Det krangles i hver film, og i enhver debatt,
ja verden rundt er fylt med sinte stemmer.
Jeg tenker at de stilner, nå som det går mot natt,
når alle trekker inn i sine gjemmer.

Jeg kjenner jeg er sliten av verdens jag og mas,
og alle som er misfornøyd med noe.
Jeg undrer meg og tenker nå må vi gjøre stas
på alt det fine, alt det vakre gode.

Nei jeg er ikke alltid full av glede og humør,
og av og til så klager jeg for småting.
Men prøve kan jeg gjøre, kanskje enda mer enn før,
å la de lyse tanker bli min retning.

Se på det du har og vær litt glad for det du får,
vend ditt blikk mot der du sist så solen.
Tenk en vakker tanke om stedet der du står,
og gjør ditt beste med din tid på jorden.