Dagen i dag kom med blå himmel og sol. Jeg våknet ganske tidlig, sto opp og traktet kaffe, og gikk tilbake til sengen. Ingen ting er bedre enn å sitte i sengen, kjenne kaffelukten spre seg i soverommet, ta den første slurken med kaffe og se ut på blå himmel mens jeg legger planen for dagen.
Jeg hadde sett på facebook at det var observert lakseender på Østensjøvannet de siste dagene, så planen dreide seg ganske raskt om en fototur dit. I og med at det var første dagen med snø, var det også rimelig å anta at det ville være litt is i busker og kratt og kanskje litt på vannet også. Jeg planla ekstra linser og polariseringsfilter inn i fotobagen. Etter hvert var det tid for å iverksette plan fotoekspedisjon, og jeg kledte meg i ull og turutstyr. Lett og ledig, vindtett og passe varmt. Fotobagen ble pakket, og ekstra sekk med lue og vanter og sitteunderlag for å kunne stå på kne for eventuell makrofotografering. Hver gang jeg står i turklær og med fotobag, på tur ut, så tenker jeg :Tenk om jeg hadde vært på tur ut på jobb nå, som fotograf. Og så sukker jeg litt og tenker at jeg tross alt skal være glad for at jeg har en jobb å gå til, med gode folk og mange forskjellige oppdrag. Men det er jo alltid lov å dagdrømme.
Jeg hadde ikke helt beregnet at gårsdagens sørpe var dagens ruglete og glatte underlag. Jeg kan ikke si annet enn at skuffelsen var relativt stor når jeg etter to hundre meter kjente at den ene hoften ikke ville klare ut med kombinasjonen glatt underlag og nedoverbakkene ned til vannet, og oppoverbakkene hjem igjen. Alternative og mindre bratte bakker ville forlenge turen betraktelig, og var lite fristende på dette føret. Jeg tror det var da et par ufrivillige frustrasjonstårer meldte sin anmarsj, at jeg hurtig-evaluerte planen, forkastet den og la en ny plan.
Etter en helomvending gikk jeg tilbake dit jeg kom fra, og krysset veien over til inngangsporten til Østmarka. Lysløypa var mindre isete og lettere å håndtere for stive og trassige apostelhester. Som alltid inne i skogen, særlig så sent på året, kom solstrålene sildrende mellom trærne, og lagde skygger og lysglimt. Snøkrystaller og frosne vanndråper skinte som små diamanter, og jeg var så sent ute at det dryppet og sildret av alt som solen traff. Som alltid er det også med en viss travelhet jeg får tatt bilder når solen står så lavt. Jeg har aldri så lang tid som jeg ønsker for hvert bilde, for når solen lyser opp en frossen vanndråpe, så er det ikke lenge før dråpen smelter eller solen vandrer videre.
Jeg kan tenke meg at mange turgåere som passerte bak ryggen min der jeg sto på kne i grøftekanten med enden i været, ristet litt oppgitt på hodet og tenkte sitt. For la meg være ærlig: Når jeg finner et motiv jeg liker, da er jeg ikke så nøye på hvordan jeg tar meg ut, og jeg kan nok også se litt fanatisk ut når jeg skifter linser og filter og løper litt frem og tilbake mens jeg glemmer meg og prater med meg selv. Midt oppi dette kom det en mann med hund og fotoapparat ut fra en av sidestiene som går på kryss og tvers i skogen. Han kikket på meg og sa akkurat det jeg tenkte: Når man sitter på kontor og er byråkrat hele uka, så må man gjøre noe helt annet på en så vakker dag som dette.
Etter mye lengre tid enn tidligere turer var jeg fremme ved Rundtjern. Der lå isen nesten hel, og solen skinte i frostrøyken. Myra rundt var litt frosset og litt blaut, så det var like utfordrende som det pleier å være å finne det ideelle utgangspunktet for å ta bilder. Jeg trakk inn lukt av fuktig myr, av trær og lyng. Jeg beveget meg att og fram, ned på kne og opp igjen. Jeg fant skygger og solglimt. Jeg koste meg, jeg levde og glemt var lakseender og svaner ved andre vann.
Etter hvert skal jeg laste ned bildene på pcn for å se om jeg fikk bilder jeg kan glede meg over. Men det beste med hele turen var helomvendingen både bokstavelig og i sinnet. Det er ikke gitt at nederlag blir til gode opplevelser. Det er ikke gitt at ett vann kan erstatte et annet, eller en tur kan erstatte en annen. Men når det fungerer, er det en fryd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar