På vasstrukne treski i råtten vårsnø

Overskrifta denne gangen er en metafor i seg selv, men takket være stavekontrollen som konsekvent retter treski til tresko, så ble jeg klar over at den kanskje må desiffereres litt for de som aldri har gått på treski i våt smeltende vårsnø. Treskiene var for så vidt en fryd for de av oss som ikke syntes at nedoverbakker i full fart var en fryd, for de gikk ikke halsbrekkende fort i utgangspunktet. Og når de var blitt litt slitt, så trakk treskiene vann, og ble tyngre samtidig som de sugde seg fast til underlaget. Nå tenker jeg dere ser tegninga, så da fortsetter jeg på tankereisen min.
Jeg tror egentlig at barndommens skiturer på treski passet meg midt i blinken. Den fine svisjen for hver gang skiene gled gjennom snøen eller sporet. Den solide tyngden som holdt beina trygt i sporet. Den lette bremsingen på tur ned. Og treski tålte en stein eller en grein. Det ble bare en ripe, men den kunne fint bare være, eller pusses litt. I alle fall for slike nullkonkurranseinstinkt-barn som meg. Jo da, jeg kunne godt bli litt furten av å bli hengende etter når vi var på tur. Men gi meg skirenn og jeg ruslet på min måte i mitt tempo, og kunne like gjerne ploge i nedoverbakkene som å ikke ploge. Ikke rart at jeg aldri ble noen konkurranseskiløper.
Men så var det de metaforiske skiturene da. De er litt verre å håndtere til tider.
Starten på dette året har vært tung og treg, og derav de vasstrukne skiene. Det føles som om januar og februar har bestått mye av oppoverbakker i år, og det har vært litt dårlig med oppkjøring av løyper. Hver gang det har flatet litt ut, så har det enten blitt regn eller snø som har fått skiene til å ise og klabbe. Jeg har stabbet jevnt og trutt på de gamle åsnesskiene med kandaharbinding på, og beksømskoene har myknet for hvert steg, slik at de har vridd seg i de få nedoverbakkene som har vært, og når skoene vrir seg, blir styringa dårligere, og da bærer det fort ut i løssnøen. Det er ikke det at jeg ikke liker å gå i motbakker og ikke liker å måtte gå opp mine egne spor. Det er bare at det kan bli litt mye for en stakkar, og nå har det blitt det.
Det er kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og sjekke forholdene litt når det blir bråstopp i bakken.    Kanskje er det ikke treski jeg bør bruke lengre. Kanskje er det ikke glassfiberski og karbonstaver som er tingen heller. Det kan hende at jeg rett og slett ikke skal bruke ski i det hele tatt. Jeg trenger ikke å gå så drastisk til verk at jeg søker om scooterløyve, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal kontemplere den ideen heller. Kanskje er det sekken som er problemet? Kanskje er det feil meis eller feiljusterte stropper på den, eller det kan også være for mye unødvendig utstyr i sekken som gjør at den gnager seg ned i skuldrene mine.
Jeg tror det er tid for en 360 graders evaluering av både kropp og utstyr, for dette er mildt sagt umotiverende. Nå vil jeg ha lettere sekk, bedre utstyr, bedre smurning, bedre føre, bedre vær, bedre humør og enklere liv. Ferdig snakka.

Ti år siden utgivelsen av Eat, Pray, Love, og hvorfor heter den noe annet på norsk?

De fleste begynner å bli vant med at jeg lar meg inspirere av Elisabeth Gilbert (Liz). I dag morges leste jeg hennes gårsdagsinnlegg, og dette har surret og gått i hodet siden da. Innlegget hennes fortalte at det i går var ti år siden utgivelsen av den, for henne, mest revolusjonerende boken i hennes forfatterskap. Kanskje blir den overgått av Big Magic-boken hennes nå, hva vet jeg. Det jeg vet er at Eat Pray Love ble en bestselger, og den berørte mange. Jeg kunne fortsatt med mine lovprisninger av Liz og boken, men det er ikke poenget mitt. Boken er etter hvert publisert på mange språk, og her er poenget mitt: Det er, så vidt jeg kan se, kun den norske oversettelsen som har forandret tittelen. På norsk heter den Spis Elsk Lev, og jeg tror ikke det handler ikke om å finne klingende fengende tittel. Jeg tror det handler om at her måtte man unngå det skremmende Be-ordet. Ja, Gud forby hadde jeg nær sagt, om vi ikke skulle ha et ruvende Be som møtte oss på forsiden av en ellers upåklagelig bok.
Jeg skal selvfølgelig komme tilbake til denne religionsfrykten om et øyeblikk, men først av alt. For oss som har lest boken, eller sett filmen, så gir ikke tittelen samme mening på norsk som på engelsk. For, hun dro til Italia der hun spiste på seg muffintop og kjøpte større bukser. Videre dro hun til India, der hun bodde i et kloster. Og, det er mulig norske klostre er annerledes tuftet, men jeg ar en følelse av at det er vanligere å be enn å elske i de fleste kloster. Fra India dro hun videre til Bali, der hun møtte sin nåværende ektemann, og selv om hun også selvfølgelig levde der, så elsket hun mer, nyforelskede som de var.
Men nei da, på norsk så er logikk underordnet så lenge vi slipper å ha Be på fremsiden av en bestselgende bok. Og jeg tror litt av frykten er at dette vil skremme bort kjøpere. Og kanskje ville en tittel som Spis Be Elsk gjort det også. For meg så virker det som om veldig mange, fler og fler, er veldig opptatt av å ikke være kristne, eller RELLIØS som det gjerne blir omtalt. Ja, jeg generaliserere sikkert stort nå, men det må til for å få fram poenget. Jeg kan moderere det, men det gjør jeg ikke. Jeg synes det virker som at dette for mange har blitt veldig viktig, men hva som er viktigst får jeg ikke helt tak i. Er det viktig å ikke tro på Gud eller høyere makter om du vil?. Er det viktig å være nøytral? Og hvem er egentlig nøytrale hvis man går dem etter i sømmene. Er problemet at man ikke vil si at man tror på noe fordi det kan støte andre? Handler det om maktbalansen kirke og stat? Ikke vet jeg, men jeg kjenner at det frustrerer meg litt.
Ikke for det at det er mange som ikke tror på Gud, eller ikke er medlem av kirken, eller ikke vil si hva de tror på. Alle må få gjøre hva de vil. Det jeg ikke liker er at Gudstro, tro på høyere makter og kristendom i særdeleshet nesten har blitt tabubelagt. Nyhetsopplesere kan ikke har kors rundt halsen, og terskelen for å kalle en historie for forkynnelse er lav. Kristen formålsparagraf i barnehagene er en møllestein som vrenges og vris på og strekkes til "vær mot andre som du vil andre skal være mot deg selv", men kall det en leveregel og ikke en kristen grunnverdi for pokker!
Jeg husker for noen få år siden, da jeg abonnerte på et lite hefte som het The Daily inspiration. Det var en liten snutt for hver dag, og inspirasjonen var hentet litt fra daglig liv og litt fra bibelen. Utgiveren var UFBL, som er organisasjonen som kirken "min" i Florida er en del av. Av og til ble jeg så inspirert av dagens ord, at jeg delte små snutter fra den i statusoppdateringene på facebook. Det gikk ikke ubemerket hen for å si det sånn. Det å få liker-klikk har aldri vært et mål, så at de var fraværende var helt greit. Men å bli beskylt for å forkynne, eller bli spurt om jeg hadde blitt med i en sekt, eller bli spurt hvorfor jeg plutselig hadde blitt så "innmari relliøs", det stakk litt. Jeg fant det selvfølgelig interessant at det var stor toleransegrense for hvor utleverende bilder av barn som kunne legges ut, eller hvor mye syting klaging og sutring som var akseptert kontra hvor raskt et lite bibelsitat ble knurret til.
Jeg skal ikke en gang begi meg ut på å forklare når denne dreiningen startet, eller hvorfor. Jeg har jo selv ment og mener fortsatt at Den norske kirken med dens kirkemøter og middelalderholdninger har bidratt til en viss grad til at mange velger bort barnetroen og kristendommen. Men jeg kan ikke noe for at jeg synes det er litt leit.
Det som jeg også tenker, er at mens noe av forandringen skjer inni, så tror jeg at langt mer skjer utenpå. Nå kommer jeg sikkert til å tråkke på noen tær som jeg ikke alt har tråkket på, men det er en del av det å blogge.
Jeg vil starte med en historie.
For noen år siden, like etter at jeg hadde hatt mitt første møte med kirken i Florida og vidunderlige Rev. Mary, sto jeg plutselig med begge beina og hele meg solid plantet i en turbulent tid som omhandlet både død, sorg, begravelse og fødsel i løpet av tre uker. Å skulle bidra til at dagene hang sammen og at verden gikk videre var en utfordring større enn jeg var, og jeg gjorde som Rev. Mary ville gjort: Midt i stormen så ba jeg om hjelp og styrke fra høyere makter. Jeg visste også at flere rundt om kring i verden ba for meg og alle de andre som var midt i stormen.
Det er alltid opp til den enkelte hva man ønsker å ta til seg eller ikke, men for meg var det styrke i det å vite at vi ble tenkt på. For meg var det styrke i å vite at akkurat da, ett eller annet sted, satt det noen som ville meg vel, og som ønsket at jeg skulle ha styrke nok til å gi mot og hjelp til de i rundt meg. For meg så var denne historien en øyeåpner. Og korset som jeg hengte rundt halsen min da, det har vært med meg hver eneste dag siden. For meg er det en påminnelse på at noe er større enn meg. For meg er det en trøst å ta tak i dette lille symbolet og holde litt ekstra når jeg kjenner meg svak.
Et lite paradoks, eller mer en kuriositet, er at dette korset kjøpte jeg etter at jeg fant det i en plastkasse på bakrommet i en butikk i Ethiopia, landet som av mange blir kalt kristendommens vugge.
Nei, jeg forteller ikke denne historien som et vitnesbyrd om den gangen jeg møtte Jesus eller Gud, eller "slik gikk det til at jeg ble kristen". For jeg er døpt og konfirmert, og selv om søndagsskolen er den eneste skolen jeg ar skulket, så har jeg alltid hatt barnetroen med meg.
Jeg tror også at etter å ha vært i kirken i Florida, så har jeg blitt mer liberal og "frikirkete" enn den norske kirken kanskje liker, og for meg så er tro noe som foregår inni meg og kirken min er like gjerne lillomarka eller favorittfjellet Strengen på Nordmøre.
Kanskje skrev jeg hele dette blogginnlegget for å si at det er ikke viktig hva du tror eller ikke tror på, men at jeg tror det er en styrke i å tro at du ikke står og går alene i dette livet, eller at du alltid må stå til rors selv. Og, bare så det er sagt. Jeg finner det rimelig å anta at hvis vi alle sammen sto foran i baugen på Titanic, eller satt i et fly men snuten vendt dramatisk nedover, så ville det nok ikke være bare meg knep igjen øynene og foldet hendene.

Frykten for høvler og sandpapir

Jeg var ikke så gammel da jeg fikk prøve en høvel for første gang. Og det var med stor respekt jeg forsøkte å etterligne far sine jevne drag bortover den ujevne og grove overflaten. Det var fascinerende å se det glatte sporet som høvelen etterlot seg, men det ble også nyttig lærdom å se hvor lite som skulle til før det ble hakk og striper. Jeg lærte fort at det krevde dyp konsentrasjon og en vennlig hånd for å få det ønskede glatte resultatet. Lyden fortalte når det var vellykket. Myke jevne svisj, og flotte krøllete spon fortalte meg når jeg hadde fått teket på det. Etterpå var det tid for sandpapir. Litt grovere først, med myk hånd slik at treet ikke fikk furer, og så det finkornede papiret til slutt. Finishen, som far kalte det. Jeg kan huske følelsen under fingertuppene og håndflaten når jeg strøk hånden over den ferdigpussede flaten. Så myk, men også så uendelig sårbar. Så utsatt for hakk, sår og striper. Det var nesten som jeg trakk et lettelsens sukk når første strøket med grunning var påført. For ikke å snakke om når alle lag med grunning og maling lå som et trygt og beskyttende lag over den sårbare myke overflaten jeg hadde fått et glimt av.
Det er ikke lett å beholde overflaten ubehandlet, ru og rustikk i en verden med høvler og sandpapir. Du må tviholde på barken for ikke å få den kippet av når barkespadene kommer fra flere kanter. Jeg tror du skal være rimelig tøff for å beholde orginalbarken gjennom puberteten og når barken er borte så er du mer utsatt for høvler, og da slipper du lett sandpapiret innpå deg også. En ting de nyslipte høvlene som etterlater seg den myke og sårbare overflaten. Verre er det med høvlene som har hakk i bladet som setter skjemmende spor. Eller høvlene med sløve blad som høvler og høvler over samme punktet uten å oppnå annet enn å lage en uren lyd og en ujevn flate. Og noen sier det skal være sånn og at det er livets gang, mens andre bruker masse tid på å gro ny bark.
Det er ikke lett å finne balansen mellom tykk bark og mykt tre,og det et ikke alle lag med maling som tåler å være ute i hardt vær. Lakk er mer bestandig, men ofte er lakken transparent og du mister liksom litt kontrollen selv med mattlakk. Maling kan være tykk og god, og du kan til og med skifte farge når du vil og leve litt kameleont, men fellene er mange. Mørke farger falmer og blir blasse, men er like vel vanskelig å male over med lyse farger uten å  legge til mange lag, og for mange lag får treet til å slutte å puste. Og tre som ikke puster, råtner til slutt.
De lyse fargene vil på sin side noen ganger gi inntrykk av renhet og en munterhet som ikke nødvendigvis stemmer med grunningen og lagene innenfor, og kan være utfordrende på vedlikeholdssiden. Det er vanskelig å beholde lyse farger rene i en forurenset verden, og den sorte stripen på et kritthvitt ytre stikker seg frem som en gjenglemt spiker i en gammel plank.
Kanskje er det slik at alle er litt av hvert. Kanskje barken er beholdt på noen områder mens det myke treet kan skimtes på andre. Kanskje lakken flasser litt ett sted mens dekkbeisen holder stand et annet sted. Kanskje er du tjent med å høvle av litt bark og slipe noen kanter, eller kanskje innhenter den beslutningen deg med en rungende baksmell når du minst venter det.
Det som er sikkert er at livet i snekkerboden er definitivt ikke for amatører, og en får bare gjøre sine valg som best man kan. Men jeg tror at det er like mye godt tre gjemt bak bark og maling som at blankskurte flater av og til bare er et tegn på godt sandpapir. Og midt i alt dette skal jeg leve mitt liv som best jeg kan, som den amatøren jeg er.

Mythbusters

Du trenger ikke se Mythbusters på TV for å avlive myter. I dette innlegget skal jeg avlive noen myter helt gratis, og uten å sprenge eller tenne på noe. Eller, det blir kanskje litt mer Marit gir råd og tips du ikke vil ha. Men frisk og fornyet, etter en urolig natt med dårlig søvn, fyrer jeg løs.
De første mytene jeg starter med er alder og å se yngre ut myter.
Nå vet jeg ikke helt hvorfor det er så viktig å ikke innrømme at man har levd de årene man har levd, men det er nå en annen sak. Den første myten jeg skal kaste meg over, er myten eller teorien mange har om at jo lengre man klarer seg uten briller, jo lengre holder man seg ung.
Mulig det, men jeg tør påstå at å sitte med avisen eller mobilen hengende ytterst på fingertuppen, og med hodet godt tilbakelent samtidig som du myser, ikke nødvendig vis får deg til å se yngre ut.
Og nillebrillene, som passer sånn nesten til ditt behov, er heller ikke en tidsmaskin i minus. Særlig ikke når de henger litt frempå nesa mens du titter over glassene. Har du hørt om bestemor duck? Stikkordet her er bestemor.
En annen aldersavhengig myte er at både hockeysveisen og hentesveisen virker foryngelse og aldri går av moten.Beklager, men hockeysveisen er knapt nok for hockeyspillere, og noe fra 80-taller fortjener å få hvile i fred. Hentesveisen ser heller aldri vellykket ut. Donald Trumph har vel ekstremvariantrekorden, mens jeg også ser noen prakteksempler når jeg reiser kollektivt rundt i tigerstaden. Mens jeg er inne på uforyngende hårkreasjoner, så er det noen menn som beholder hestehalen selv om issen er nesten bar og hestehalen er mer som 80-tallets rottehalemote. Dere husker den tynne pisken som hang igjen i nakken? Trenger ikke si mer.
Til slutt i aldersmytesekvensen skal jeg kaste stein i glasshus og si mitt om hårfarging. Selv bedriver jeg mest med striping, både highlights og mørke striper for å skape liv og skjule grå hår. Men farging er et stort ansvar, for med farging kommer ettervekst. Og når etterveksten får midtskiller til å se ut som en middels bred autostrada i grått, da tror jeg det er på tide å gi seg med fargingen. For nok blir etter hvert nok, og grått hår er faktisk flott og skaper karakter. Og jeg håper jeg innser det når den tid kommer.
Andre myter og teorier jeg opplever som presserende er alle matmytene, eller reklamene som skal lulle oss inn i troen på at vi blir sunnere, miljøvennlige ja kort sagt bedre mennesker av å kjøpe eller ikke kjøpe produkter av ulikt slag, som for eksempel palmeoljen.
Plutselig ble den et kjempeproblem, og nillebrillene fikk en ny renessanse på matbutikkene, for nå skulle det leses innholdsdeklarasjoner. Nå er sikkert ikke palmeoljen helt sunn for oss, men jeg tror helt ærlig ikke at det er den vi dør av. Og, den største skadevirkningen har den på miljøet og regnskogen. Den anvendelige palmeoljen kommer fra palmer som trenger plass for å vokse, og igjen er det regnskogen som må vike unna. Og det er nok på lang sikt mer skadelig for oss enn det lite vi får i oss av palmeolje. Men jeg kan ikke bli for seriøs. Det jeg finner interessant, er alle produktene som er merket "helt uten palmeolje". Jeg har nok lurt litt på noen av de, og tenkt"har det noen gang vært palmeolje i det produktet?". Igjen: lite tid og lite penger til forsking, men mye tid til å fundere. Det jeg har funnet, var helt tilfeldig da jeg ryddet i et kjøkkenskap, og fant en gjenglemt suppepose fra Toro. Posen var over ti år gammel, og det var så vidt jeg husker før palmeoljen var et nevnt problem. Det var en pose med basis for kremet blomkålsuppe, som er et produkt som ruller over TV-skjermen i disse dager, med presiseringen helt uten palmeolje. Og det er ikke feil. Det er bare det at det var ikke palmeolje i den for over ti år siden heller. Men jeg er villig til å tro at den enkle setningen selger suppe.
Jeg avslutter med et spark til 30 days, mirakelpillene som får kiloene til å renne av. Og navnet tilsier jo at dette må være måneden før julebordsesongens beste venn. I reklamen sier damene, for det er aldri menn som bruker slankeprodukter jf. reklamen, at hun gikk ned mange kilo på 30days. I starten tenkte jeg ikke over det, og var fristet til å kjøpe en boks med 30days selv. Helt til jeg skjønte at det var minst to grunner til at de sa produktnavnet og ikke tredve dager i reklamen. For det første så er det for at folk skal huske produktnavnet. Men for det andre, så kan det høres ut som at produsenten lover noe, men ved å si jeg gikk ned åtte kilo på 30days, så lover de ingen ting, og de kan ikke bli tatt for villedende reklame sånn strengt tatt. For det forsvinner ikke åtte kilo på en måned ved at noen spiser de pillene. Det kan nok forsvinne åtte kilo hvis du spiser de pillene over en lengre periode. Men jeg tror det forutsetter at du følger rådene som står med liten skrift. Ja, for jeg har kommet så langt at jeg holdt en boks i hånden. Og der sto det at de hadde best effekt sammens med trim og et sunt kosthold. Med andre ord: spis mindre, tren mer og, hvis du har penger til overs, kjøp et produkt som du  kan gi æren for at du har klart å gå ned noen kilo ved bruk av sunn fornuft.
Hvor jeg vil med dette? Ingen steder. Jeg hadde bare lyst til å tenke høyt på helt meningsløse ting på morgenkvisten, før jeg skulle begi meg ut i verden for å handle litt. For bare tanken på Storosenteret gir meg grøssninger, så da er det greit å være ferdig med noen spark til verden før det. Ha en fortsatt fin dag.

Omgi deg med de som skjønner det

Tusen takk til Elizabeth Gilbert som nok en gang inspirerer meg, denne gangen med en enkel post: "surround your self with people who get it.". Det ligger så mye i disse ordene. Hun skriver fantastisk mye med en setning. Og jeg lar meg begeistre igjen og igjen.
Jeg leser denne setningen og lar den synke inn. Omgir jeg meg med de som skjønner det? Står jeg i det riktige blomsterbedet, med de riktige blomstene rundt meg? Får jeg passe med regn og sol, skygge og næring til at jeg utvikler meg videre i den retningen jeg skal?
Jeg husker en av de første gode dype samtalene jeg hadde med Kelly. En skikkelig tå-krummede gåsehudsamtale der jeg skjønte at vi to kom til å dele mye sammen. Samtalen var befriende trygg selv om vi beveget oss langt ut over datidens opprinnelige komfortsone da vi også penset inn på åndelige temaer og Gud. Sitatet som Kelly brukte, er om jeg ikke husker helt feil, hentet fra Maya Angelou. Det kan hende min norske oversettelse blir mindre fengende og rytmisk, og jeg tror kanskje jeg har lagt til litt gjennom årenes løp,men jeg prøver: For å sikre at du fortsetter å blomstre, så vil Gud enten fjerne ugresset eller plante deg om.
Jeg har tygd litt på den gjennom årene, og jeg tar den fram igjen nå,inspirert av Liz sitt sitat. For når jeg ser meg tilbake, så ser jeg at selv før jeg hadde samtalen med Kelly, så har nok prinsippet med luking og omplanting vært til stede selv om jeg ikke har vært klar over det. Forskjellen er at etter at jeg hørte denne fantastiske ideen, så har jeg ikke gjødslet og hegnet om ugresset, men akseptert at det har blitt fjernet. Og jeg har også sett tydeligere mening med å bli plantet opp. For selv om giftig og skrinn jord er et trygt og kjent sted, så kan du fint slå røtter på nye steder hvis du bare vil.
Nå er det ikke sånn at jeg sitter her og sier at jeg tar lett på det å bli røsket opp med roten og at jeg har smilt når det eldste ugresset har blitt luket bort. Jeg har til og med sett det vakre i ugresset og grått en skvett i prosessen. Men jeg tror at jeg ser litt annerledes på røtter nå enn tidligere.
I mange år var jeg en vaskeekte og typisk norsk furu. Litt frynsete i kanten etter ustanselig værskifte, men også litt kroket og usymmetrisk etter årelang tilpasning til vindretning og snøfall. Og jeg hadde kanskje levd slik til jeg råtnet på rot hvis jeg ikke hadde blitt utsatt for barfrost og snøfall brutale nok til å skjønne at de seige røttene mine bare måtte tåle å rives opp fra usunn jord og finne annen bolig. Seige røtter har måttet tilpasse seg litt av hvert og det har ikke vært uproblematiske møter med kampesteiner der jeg forventet porøs jord. Men en god porsjon stahet kan være gjødsel nok til å starte med.
Nå er det jo sånn i den botaniske verden at man krysser frem nye arter med forbedrede egenskaper og andre behov. Ikke det at jeg skal påberope meg forbedrede egenskaper i øst og vest, men jeg ser at min Florida-tilværelse har gitt meg ny inspirasjon og ideer til metaforer jeg ikke ville hatt hvis jeg for eksempel ikke hadde sittet i mange timer ute i hagen til Kelly og beundret Bromelliad-plantene hennes. Bromelliadene finnes i mange fasonger og farger, og de har robuste blomster som nesten ser kunstige ut, og som er voksaktige å ta i. De blomstrer bare i korte perioder, men når de gjør det, så er det nesten litt magisk.
For at dere ikke skal sitte der og tro at jeg ser meg selv som magisk og fargerik i korte perioder, så minner jeg om at det var røtter som var hovedpoenget her. Og jeg skal tilbake til røttene (no pun intended!). Bromelliadene har luftrøtter. De vokser like gjerne på steiner som i jord. De bryr seg ikke om at de må klamre seg fast til underlag som tilsynelatende ikke er beregnet for planter. De tar næringen sin ut fra luft og vann og sansynlig vis døde planterester, som jo er i ferd med å bli det andre blomster trenger, altså jord.
For meg, som bor i Norge og har fururøtter, så var dette en ny og ikke minst en nødvendig oppdagelse. Nødvendig fordi jeg i de siste årene har hatt to hjem og to hjemland men bare ett hjerte og ett liv. Og da er luftrøtter en nødvendighet.
For å runde av og lande dette må jeg tilbake til overskriften. Omgi deg med de som skjønner det.
Jeg tror at med all den omplantingen og lukingen jeg har opplevd, så omgir jeg meg med mennesker der majoriteten skjønner det. Eller ønsker å skjønne det. Jeg tror at hvis jeg endrer "det" til "deg", så blir det litt vanskeligere. Men jeg forventer heller ikke det av alle. Det er viktigere for meg at noen få skjønner meg men at majoriteten skjønner "det", enn motsatt. Jeg skjønner meg, og det er viktigst.
Og om du har kommet helt hit, og er usikker på hva du skal tro og mene om dette, så tenker jeg at hovedbudskapet mitt et dagens sitater, "omgi deg med de som skjønner det" og "luk vekk ugresset eller la deg plante om". For når alt kommer til alt så er det ditt liv, og din diamant å slipe.

Uttak til landslag

Jeg vet ikke når det var, eller hvor talentspeiderne har vært i forkant, men for meg så ser det ut som det har vært landslagssamling for hurpelandslaget i det siste. Og etter det jeg kan se, har rekrutteringen vært god.
Nei, hurpe er ikke et kompliment, ei heller er det et pent ord. Og jeg mener det i ordets rette forstand.
Nå skal jeg ikke se bort fra at noen ønsker å plassere meg der heller, på midtbanen eller på reservebenken. Jeg har jo tråkket på ømme tær opp gjennom livet jeg også. Men, jeg tør påstå at jeg ikke kan måle meg med elitespillere og goalgetterne på dagens hurpelandslag. For de er mildest talt rå, og i denne sammenhengen er ikke rå et kompliment.Og det er ikke kvinnekamp som hurpelandslaget spiller. Nei, det er også meget fascinerende. De går etter sine egne. De går etter kvinner, som enten er for hyggelige, for smarte, for dyktige eller andre store mangler.
Fremdeles like forvirret?
Ok. La meg ta eksempler da. I gamle dager, det vil si for ikke så mange år siden, så var det mer eller mindre vanlig å stå for sine meninger eller ytre sine meninger ved å starte med "for meg ser det ut som..." "Slik jeg oppfattet det..." eller andre lignende ting som presiserte at dette var slik jeg så eller hørte det. Jeg eide med andre ord ikke sannheten eller definisjonsmakten. Dette blir det mer og mer slutt på. Nå langes det ut i alle retninger med definisjoner og beskrivelser av medmennesker som får hårene til å reise seg på armene. Det finnes mennesker der ute som er tilsynelatende uten filter og sperrer og de blir fler og fler. De går heller for blod og destruering enn å innrømme at de muligens kan ha trukket forhastede slutninger, og ja, det bekymrer meg.
Det ser også ut som at samarbeid i noen sammenhenger er byttet ut eller forvekslet med det å rotte seg sammen eller konspirere. Og det er skremmende raske resultater når flere med tilsynelatende hullete filtre og lave sperrer slår seg sammen.
Jeg trenger ikke gå lengre enn til simple realityserier for å se dem i aksjon, og det er ganske så fascinerende. Vi hører de prater om og drømmer om jentefinale i søttien grader nord, eller farmen eller hva som helst. Og teoretisk sett har det vært muligheter flere ganger gjennom tidene. Men etter en uke, så har de klikket seg sammen i forskjellige konstellasjoner. Ja, da, gutta konspirerer og infiltrerer de også, men på annet vis. Disse jenteklikkene er mye mer intrikate. I det ene øyeblikket er det tårevåt klemming og evig og tro til Dovre faller, og i neste øyeblikk er det kald skulder. Varme smil eller lure snerr er hard å skille, og mens mange dyktige kvinner fintes ut av gutta, skyter resten av kvinnene seg selv i foten mens de vrir kniven rundt i andres rygger. Og så gråter de litt igjen.
I møte med disse fra det nevnte landslaget blir jeg så inderlig glad for at vi har så strenge våpenlover her i landet. For selv om ord, sagt som skrevet, kan være ødeleggende nok, så blir det i alle fall ikke massakre av en ondsinnet e-post eller et hatsk tilrop.
Jeg har lest bøker om jente-mobbing, som er et langt vanskeligere og mer utbredt fenomen enn vi liker å tenke på. Og når jeg leser disse bøkene, så tenker jeg at noen av disse jentene nok aldri blir helt voksne. De fortsetter med sine utfrysinger, sine diskrete rullinger med øynene og skjulte gester bak rygger. De rettferdiggjør sine meninger i eget hode, og når de ber om unnskyldninger så er det med den eksemplariske "jeg beklager at du oppfattet det jeg sa eller gjorde, som sårende eller ubehagelig. Det var ikke det jeg mente."  Det er ikke en unnskyldning, men en måte å legge skylden over på offeret, en slags "mobbing per unnskyldning", fordi mellom linjene så sier man at du skjønner ikke hva jeg sier, og det er din feil at du tolker det slik.
Jeg vet ikke når denne trenden startet eller strammet seg til, men den bekymrer meg. Det som bekymrer meg mest er at elitespillerne på hurpelandslaget er like fruktbare som den gjennomsnittlige fertile kvinne, så sjansene for at det kommer et juniorlandslag her er hundre prosent.Som jeg skrev tidligere, jeg er ingen engel, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har gått inn for å destruere noen uansett hvor uenig vi måtte være. Det er forskjell på en skarp tunge og en motorsag. Og jeg forbeholder meg retten til å si at jeg vet forskjellen.
Hvor jeg vil? Jeg vil at alle skal tenke seg om. Jeg vil at alle skal ta ansvar for seg selv, men også at det skal bli stuereint å si at "sånn kan du ikke si." eller "du kan ikke legge frem påstander som sannheter", eller "en påstand eller usannhet blir ikke sannhet selv om den blir fremlagt mange nok ganger". Jeg vil at folk skal oppføre seg som folk.
Jeg vet at jeg støtt og stadig maser om hjertevarme og medmenneskelighet. Men jeg gir meg ikke. Jeg vil ha mer omtanke, mer empati, mer vi , mer oss, mer felles godhet.