På vasstrukne treski i råtten vårsnø

Overskrifta denne gangen er en metafor i seg selv, men takket være stavekontrollen som konsekvent retter treski til tresko, så ble jeg klar over at den kanskje må desiffereres litt for de som aldri har gått på treski i våt smeltende vårsnø. Treskiene var for så vidt en fryd for de av oss som ikke syntes at nedoverbakker i full fart var en fryd, for de gikk ikke halsbrekkende fort i utgangspunktet. Og når de var blitt litt slitt, så trakk treskiene vann, og ble tyngre samtidig som de sugde seg fast til underlaget. Nå tenker jeg dere ser tegninga, så da fortsetter jeg på tankereisen min.
Jeg tror egentlig at barndommens skiturer på treski passet meg midt i blinken. Den fine svisjen for hver gang skiene gled gjennom snøen eller sporet. Den solide tyngden som holdt beina trygt i sporet. Den lette bremsingen på tur ned. Og treski tålte en stein eller en grein. Det ble bare en ripe, men den kunne fint bare være, eller pusses litt. I alle fall for slike nullkonkurranseinstinkt-barn som meg. Jo da, jeg kunne godt bli litt furten av å bli hengende etter når vi var på tur. Men gi meg skirenn og jeg ruslet på min måte i mitt tempo, og kunne like gjerne ploge i nedoverbakkene som å ikke ploge. Ikke rart at jeg aldri ble noen konkurranseskiløper.
Men så var det de metaforiske skiturene da. De er litt verre å håndtere til tider.
Starten på dette året har vært tung og treg, og derav de vasstrukne skiene. Det føles som om januar og februar har bestått mye av oppoverbakker i år, og det har vært litt dårlig med oppkjøring av løyper. Hver gang det har flatet litt ut, så har det enten blitt regn eller snø som har fått skiene til å ise og klabbe. Jeg har stabbet jevnt og trutt på de gamle åsnesskiene med kandaharbinding på, og beksømskoene har myknet for hvert steg, slik at de har vridd seg i de få nedoverbakkene som har vært, og når skoene vrir seg, blir styringa dårligere, og da bærer det fort ut i løssnøen. Det er ikke det at jeg ikke liker å gå i motbakker og ikke liker å måtte gå opp mine egne spor. Det er bare at det kan bli litt mye for en stakkar, og nå har det blitt det.
Det er kanskje på tide å stikke fingeren i jorda og sjekke forholdene litt når det blir bråstopp i bakken.    Kanskje er det ikke treski jeg bør bruke lengre. Kanskje er det ikke glassfiberski og karbonstaver som er tingen heller. Det kan hende at jeg rett og slett ikke skal bruke ski i det hele tatt. Jeg trenger ikke å gå så drastisk til verk at jeg søker om scooterløyve, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal kontemplere den ideen heller. Kanskje er det sekken som er problemet? Kanskje er det feil meis eller feiljusterte stropper på den, eller det kan også være for mye unødvendig utstyr i sekken som gjør at den gnager seg ned i skuldrene mine.
Jeg tror det er tid for en 360 graders evaluering av både kropp og utstyr, for dette er mildt sagt umotiverende. Nå vil jeg ha lettere sekk, bedre utstyr, bedre smurning, bedre føre, bedre vær, bedre humør og enklere liv. Ferdig snakka.