Uttak til landslag

Jeg vet ikke når det var, eller hvor talentspeiderne har vært i forkant, men for meg så ser det ut som det har vært landslagssamling for hurpelandslaget i det siste. Og etter det jeg kan se, har rekrutteringen vært god.
Nei, hurpe er ikke et kompliment, ei heller er det et pent ord. Og jeg mener det i ordets rette forstand.
Nå skal jeg ikke se bort fra at noen ønsker å plassere meg der heller, på midtbanen eller på reservebenken. Jeg har jo tråkket på ømme tær opp gjennom livet jeg også. Men, jeg tør påstå at jeg ikke kan måle meg med elitespillere og goalgetterne på dagens hurpelandslag. For de er mildest talt rå, og i denne sammenhengen er ikke rå et kompliment.Og det er ikke kvinnekamp som hurpelandslaget spiller. Nei, det er også meget fascinerende. De går etter sine egne. De går etter kvinner, som enten er for hyggelige, for smarte, for dyktige eller andre store mangler.
Fremdeles like forvirret?
Ok. La meg ta eksempler da. I gamle dager, det vil si for ikke så mange år siden, så var det mer eller mindre vanlig å stå for sine meninger eller ytre sine meninger ved å starte med "for meg ser det ut som..." "Slik jeg oppfattet det..." eller andre lignende ting som presiserte at dette var slik jeg så eller hørte det. Jeg eide med andre ord ikke sannheten eller definisjonsmakten. Dette blir det mer og mer slutt på. Nå langes det ut i alle retninger med definisjoner og beskrivelser av medmennesker som får hårene til å reise seg på armene. Det finnes mennesker der ute som er tilsynelatende uten filter og sperrer og de blir fler og fler. De går heller for blod og destruering enn å innrømme at de muligens kan ha trukket forhastede slutninger, og ja, det bekymrer meg.
Det ser også ut som at samarbeid i noen sammenhenger er byttet ut eller forvekslet med det å rotte seg sammen eller konspirere. Og det er skremmende raske resultater når flere med tilsynelatende hullete filtre og lave sperrer slår seg sammen.
Jeg trenger ikke gå lengre enn til simple realityserier for å se dem i aksjon, og det er ganske så fascinerende. Vi hører de prater om og drømmer om jentefinale i søttien grader nord, eller farmen eller hva som helst. Og teoretisk sett har det vært muligheter flere ganger gjennom tidene. Men etter en uke, så har de klikket seg sammen i forskjellige konstellasjoner. Ja, da, gutta konspirerer og infiltrerer de også, men på annet vis. Disse jenteklikkene er mye mer intrikate. I det ene øyeblikket er det tårevåt klemming og evig og tro til Dovre faller, og i neste øyeblikk er det kald skulder. Varme smil eller lure snerr er hard å skille, og mens mange dyktige kvinner fintes ut av gutta, skyter resten av kvinnene seg selv i foten mens de vrir kniven rundt i andres rygger. Og så gråter de litt igjen.
I møte med disse fra det nevnte landslaget blir jeg så inderlig glad for at vi har så strenge våpenlover her i landet. For selv om ord, sagt som skrevet, kan være ødeleggende nok, så blir det i alle fall ikke massakre av en ondsinnet e-post eller et hatsk tilrop.
Jeg har lest bøker om jente-mobbing, som er et langt vanskeligere og mer utbredt fenomen enn vi liker å tenke på. Og når jeg leser disse bøkene, så tenker jeg at noen av disse jentene nok aldri blir helt voksne. De fortsetter med sine utfrysinger, sine diskrete rullinger med øynene og skjulte gester bak rygger. De rettferdiggjør sine meninger i eget hode, og når de ber om unnskyldninger så er det med den eksemplariske "jeg beklager at du oppfattet det jeg sa eller gjorde, som sårende eller ubehagelig. Det var ikke det jeg mente."  Det er ikke en unnskyldning, men en måte å legge skylden over på offeret, en slags "mobbing per unnskyldning", fordi mellom linjene så sier man at du skjønner ikke hva jeg sier, og det er din feil at du tolker det slik.
Jeg vet ikke når denne trenden startet eller strammet seg til, men den bekymrer meg. Det som bekymrer meg mest er at elitespillerne på hurpelandslaget er like fruktbare som den gjennomsnittlige fertile kvinne, så sjansene for at det kommer et juniorlandslag her er hundre prosent.Som jeg skrev tidligere, jeg er ingen engel, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har gått inn for å destruere noen uansett hvor uenig vi måtte være. Det er forskjell på en skarp tunge og en motorsag. Og jeg forbeholder meg retten til å si at jeg vet forskjellen.
Hvor jeg vil? Jeg vil at alle skal tenke seg om. Jeg vil at alle skal ta ansvar for seg selv, men også at det skal bli stuereint å si at "sånn kan du ikke si." eller "du kan ikke legge frem påstander som sannheter", eller "en påstand eller usannhet blir ikke sannhet selv om den blir fremlagt mange nok ganger". Jeg vil at folk skal oppføre seg som folk.
Jeg vet at jeg støtt og stadig maser om hjertevarme og medmenneskelighet. Men jeg gir meg ikke. Jeg vil ha mer omtanke, mer empati, mer vi , mer oss, mer felles godhet.