De fleste begynner å bli vant med at jeg lar meg inspirere av Elisabeth Gilbert (Liz). I dag morges leste jeg hennes gårsdagsinnlegg, og dette har surret og gått i hodet siden da. Innlegget hennes fortalte at det i går var ti år siden utgivelsen av den, for henne, mest revolusjonerende boken i hennes forfatterskap. Kanskje blir den overgått av Big Magic-boken hennes nå, hva vet jeg. Det jeg vet er at Eat Pray Love ble en bestselger, og den berørte mange. Jeg kunne fortsatt med mine lovprisninger av Liz og boken, men det er ikke poenget mitt. Boken er etter hvert publisert på mange språk, og her er poenget mitt: Det er, så vidt jeg kan se, kun den norske oversettelsen som har forandret tittelen. På norsk heter den Spis Elsk Lev, og jeg tror ikke det handler ikke om å finne klingende fengende tittel. Jeg tror det handler om at her måtte man unngå det skremmende Be-ordet. Ja, Gud forby hadde jeg nær sagt, om vi ikke skulle ha et ruvende Be som møtte oss på forsiden av en ellers upåklagelig bok.
Jeg skal selvfølgelig komme tilbake til denne religionsfrykten om et øyeblikk, men først av alt. For oss som har lest boken, eller sett filmen, så gir ikke tittelen samme mening på norsk som på engelsk. For, hun dro til Italia der hun spiste på seg muffintop og kjøpte større bukser. Videre dro hun til India, der hun bodde i et kloster. Og, det er mulig norske klostre er annerledes tuftet, men jeg ar en følelse av at det er vanligere å be enn å elske i de fleste kloster. Fra India dro hun videre til Bali, der hun møtte sin nåværende ektemann, og selv om hun også selvfølgelig levde der, så elsket hun mer, nyforelskede som de var.
Men nei da, på norsk så er logikk underordnet så lenge vi slipper å ha Be på fremsiden av en bestselgende bok. Og jeg tror litt av frykten er at dette vil skremme bort kjøpere. Og kanskje ville en tittel som Spis Be Elsk gjort det også. For meg så virker det som om veldig mange, fler og fler, er veldig opptatt av å ikke være kristne, eller RELLIØS som det gjerne blir omtalt. Ja, jeg generaliserere sikkert stort nå, men det må til for å få fram poenget. Jeg kan moderere det, men det gjør jeg ikke. Jeg synes det virker som at dette for mange har blitt veldig viktig, men hva som er viktigst får jeg ikke helt tak i. Er det viktig å ikke tro på Gud eller høyere makter om du vil?. Er det viktig å være nøytral? Og hvem er egentlig nøytrale hvis man går dem etter i sømmene. Er problemet at man ikke vil si at man tror på noe fordi det kan støte andre? Handler det om maktbalansen kirke og stat? Ikke vet jeg, men jeg kjenner at det frustrerer meg litt.
Ikke for det at det er mange som ikke tror på Gud, eller ikke er medlem av kirken, eller ikke vil si hva de tror på. Alle må få gjøre hva de vil. Det jeg ikke liker er at Gudstro, tro på høyere makter og kristendom i særdeleshet nesten har blitt tabubelagt. Nyhetsopplesere kan ikke har kors rundt halsen, og terskelen for å kalle en historie for forkynnelse er lav. Kristen formålsparagraf i barnehagene er en møllestein som vrenges og vris på og strekkes til "vær mot andre som du vil andre skal være mot deg selv", men kall det en leveregel og ikke en kristen grunnverdi for pokker!
Jeg husker for noen få år siden, da jeg abonnerte på et lite hefte som het The Daily inspiration. Det var en liten snutt for hver dag, og inspirasjonen var hentet litt fra daglig liv og litt fra bibelen. Utgiveren var UFBL, som er organisasjonen som kirken "min" i Florida er en del av. Av og til ble jeg så inspirert av dagens ord, at jeg delte små snutter fra den i statusoppdateringene på facebook. Det gikk ikke ubemerket hen for å si det sånn. Det å få liker-klikk har aldri vært et mål, så at de var fraværende var helt greit. Men å bli beskylt for å forkynne, eller bli spurt om jeg hadde blitt med i en sekt, eller bli spurt hvorfor jeg plutselig hadde blitt så "innmari relliøs", det stakk litt. Jeg fant det selvfølgelig interessant at det var stor toleransegrense for hvor utleverende bilder av barn som kunne legges ut, eller hvor mye syting klaging og sutring som var akseptert kontra hvor raskt et lite bibelsitat ble knurret til.
Jeg skal ikke en gang begi meg ut på å forklare når denne dreiningen startet, eller hvorfor. Jeg har jo selv ment og mener fortsatt at Den norske kirken med dens kirkemøter og middelalderholdninger har bidratt til en viss grad til at mange velger bort barnetroen og kristendommen. Men jeg kan ikke noe for at jeg synes det er litt leit.
Det som jeg også tenker, er at mens noe av forandringen skjer inni, så tror jeg at langt mer skjer utenpå. Nå kommer jeg sikkert til å tråkke på noen tær som jeg ikke alt har tråkket på, men det er en del av det å blogge.
Jeg vil starte med en historie.
For noen år siden, like etter at jeg hadde hatt mitt første møte med kirken i Florida og vidunderlige Rev. Mary, sto jeg plutselig med begge beina og hele meg solid plantet i en turbulent tid som omhandlet både død, sorg, begravelse og fødsel i løpet av tre uker. Å skulle bidra til at dagene hang sammen og at verden gikk videre var en utfordring større enn jeg var, og jeg gjorde som Rev. Mary ville gjort: Midt i stormen så ba jeg om hjelp og styrke fra høyere makter. Jeg visste også at flere rundt om kring i verden ba for meg og alle de andre som var midt i stormen.
Det er alltid opp til den enkelte hva man ønsker å ta til seg eller ikke, men for meg var det styrke i det å vite at vi ble tenkt på. For meg var det styrke i å vite at akkurat da, ett eller annet sted, satt det noen som ville meg vel, og som ønsket at jeg skulle ha styrke nok til å gi mot og hjelp til de i rundt meg. For meg så var denne historien en øyeåpner. Og korset som jeg hengte rundt halsen min da, det har vært med meg hver eneste dag siden. For meg er det en påminnelse på at noe er større enn meg. For meg er det en trøst å ta tak i dette lille symbolet og holde litt ekstra når jeg kjenner meg svak.
Et lite paradoks, eller mer en kuriositet, er at dette korset kjøpte jeg etter at jeg fant det i en plastkasse på bakrommet i en butikk i Ethiopia, landet som av mange blir kalt kristendommens vugge.
Nei, jeg forteller ikke denne historien som et vitnesbyrd om den gangen jeg møtte Jesus eller Gud, eller "slik gikk det til at jeg ble kristen". For jeg er døpt og konfirmert, og selv om søndagsskolen er den eneste skolen jeg ar skulket, så har jeg alltid hatt barnetroen med meg.
Jeg tror også at etter å ha vært i kirken i Florida, så har jeg blitt mer liberal og "frikirkete" enn den norske kirken kanskje liker, og for meg så er tro noe som foregår inni meg og kirken min er like gjerne lillomarka eller favorittfjellet Strengen på Nordmøre.
Kanskje skrev jeg hele dette blogginnlegget for å si at det er ikke viktig hva du tror eller ikke tror på, men at jeg tror det er en styrke i å tro at du ikke står og går alene i dette livet, eller at du alltid må stå til rors selv. Og, bare så det er sagt. Jeg finner det rimelig å anta at hvis vi alle sammen sto foran i baugen på Titanic, eller satt i et fly men snuten vendt dramatisk nedover, så ville det nok ikke være bare meg knep igjen øynene og foldet hendene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar