Omgi deg med de som skjønner det

Tusen takk til Elizabeth Gilbert som nok en gang inspirerer meg, denne gangen med en enkel post: "surround your self with people who get it.". Det ligger så mye i disse ordene. Hun skriver fantastisk mye med en setning. Og jeg lar meg begeistre igjen og igjen.
Jeg leser denne setningen og lar den synke inn. Omgir jeg meg med de som skjønner det? Står jeg i det riktige blomsterbedet, med de riktige blomstene rundt meg? Får jeg passe med regn og sol, skygge og næring til at jeg utvikler meg videre i den retningen jeg skal?
Jeg husker en av de første gode dype samtalene jeg hadde med Kelly. En skikkelig tå-krummede gåsehudsamtale der jeg skjønte at vi to kom til å dele mye sammen. Samtalen var befriende trygg selv om vi beveget oss langt ut over datidens opprinnelige komfortsone da vi også penset inn på åndelige temaer og Gud. Sitatet som Kelly brukte, er om jeg ikke husker helt feil, hentet fra Maya Angelou. Det kan hende min norske oversettelse blir mindre fengende og rytmisk, og jeg tror kanskje jeg har lagt til litt gjennom årenes løp,men jeg prøver: For å sikre at du fortsetter å blomstre, så vil Gud enten fjerne ugresset eller plante deg om.
Jeg har tygd litt på den gjennom årene, og jeg tar den fram igjen nå,inspirert av Liz sitt sitat. For når jeg ser meg tilbake, så ser jeg at selv før jeg hadde samtalen med Kelly, så har nok prinsippet med luking og omplanting vært til stede selv om jeg ikke har vært klar over det. Forskjellen er at etter at jeg hørte denne fantastiske ideen, så har jeg ikke gjødslet og hegnet om ugresset, men akseptert at det har blitt fjernet. Og jeg har også sett tydeligere mening med å bli plantet opp. For selv om giftig og skrinn jord er et trygt og kjent sted, så kan du fint slå røtter på nye steder hvis du bare vil.
Nå er det ikke sånn at jeg sitter her og sier at jeg tar lett på det å bli røsket opp med roten og at jeg har smilt når det eldste ugresset har blitt luket bort. Jeg har til og med sett det vakre i ugresset og grått en skvett i prosessen. Men jeg tror at jeg ser litt annerledes på røtter nå enn tidligere.
I mange år var jeg en vaskeekte og typisk norsk furu. Litt frynsete i kanten etter ustanselig værskifte, men også litt kroket og usymmetrisk etter årelang tilpasning til vindretning og snøfall. Og jeg hadde kanskje levd slik til jeg råtnet på rot hvis jeg ikke hadde blitt utsatt for barfrost og snøfall brutale nok til å skjønne at de seige røttene mine bare måtte tåle å rives opp fra usunn jord og finne annen bolig. Seige røtter har måttet tilpasse seg litt av hvert og det har ikke vært uproblematiske møter med kampesteiner der jeg forventet porøs jord. Men en god porsjon stahet kan være gjødsel nok til å starte med.
Nå er det jo sånn i den botaniske verden at man krysser frem nye arter med forbedrede egenskaper og andre behov. Ikke det at jeg skal påberope meg forbedrede egenskaper i øst og vest, men jeg ser at min Florida-tilværelse har gitt meg ny inspirasjon og ideer til metaforer jeg ikke ville hatt hvis jeg for eksempel ikke hadde sittet i mange timer ute i hagen til Kelly og beundret Bromelliad-plantene hennes. Bromelliadene finnes i mange fasonger og farger, og de har robuste blomster som nesten ser kunstige ut, og som er voksaktige å ta i. De blomstrer bare i korte perioder, men når de gjør det, så er det nesten litt magisk.
For at dere ikke skal sitte der og tro at jeg ser meg selv som magisk og fargerik i korte perioder, så minner jeg om at det var røtter som var hovedpoenget her. Og jeg skal tilbake til røttene (no pun intended!). Bromelliadene har luftrøtter. De vokser like gjerne på steiner som i jord. De bryr seg ikke om at de må klamre seg fast til underlag som tilsynelatende ikke er beregnet for planter. De tar næringen sin ut fra luft og vann og sansynlig vis døde planterester, som jo er i ferd med å bli det andre blomster trenger, altså jord.
For meg, som bor i Norge og har fururøtter, så var dette en ny og ikke minst en nødvendig oppdagelse. Nødvendig fordi jeg i de siste årene har hatt to hjem og to hjemland men bare ett hjerte og ett liv. Og da er luftrøtter en nødvendighet.
For å runde av og lande dette må jeg tilbake til overskriften. Omgi deg med de som skjønner det.
Jeg tror at med all den omplantingen og lukingen jeg har opplevd, så omgir jeg meg med mennesker der majoriteten skjønner det. Eller ønsker å skjønne det. Jeg tror at hvis jeg endrer "det" til "deg", så blir det litt vanskeligere. Men jeg forventer heller ikke det av alle. Det er viktigere for meg at noen få skjønner meg men at majoriteten skjønner "det", enn motsatt. Jeg skjønner meg, og det er viktigst.
Og om du har kommet helt hit, og er usikker på hva du skal tro og mene om dette, så tenker jeg at hovedbudskapet mitt et dagens sitater, "omgi deg med de som skjønner det" og "luk vekk ugresset eller la deg plante om". For når alt kommer til alt så er det ditt liv, og din diamant å slipe.