Frykten for høvler og sandpapir

Jeg var ikke så gammel da jeg fikk prøve en høvel for første gang. Og det var med stor respekt jeg forsøkte å etterligne far sine jevne drag bortover den ujevne og grove overflaten. Det var fascinerende å se det glatte sporet som høvelen etterlot seg, men det ble også nyttig lærdom å se hvor lite som skulle til før det ble hakk og striper. Jeg lærte fort at det krevde dyp konsentrasjon og en vennlig hånd for å få det ønskede glatte resultatet. Lyden fortalte når det var vellykket. Myke jevne svisj, og flotte krøllete spon fortalte meg når jeg hadde fått teket på det. Etterpå var det tid for sandpapir. Litt grovere først, med myk hånd slik at treet ikke fikk furer, og så det finkornede papiret til slutt. Finishen, som far kalte det. Jeg kan huske følelsen under fingertuppene og håndflaten når jeg strøk hånden over den ferdigpussede flaten. Så myk, men også så uendelig sårbar. Så utsatt for hakk, sår og striper. Det var nesten som jeg trakk et lettelsens sukk når første strøket med grunning var påført. For ikke å snakke om når alle lag med grunning og maling lå som et trygt og beskyttende lag over den sårbare myke overflaten jeg hadde fått et glimt av.
Det er ikke lett å beholde overflaten ubehandlet, ru og rustikk i en verden med høvler og sandpapir. Du må tviholde på barken for ikke å få den kippet av når barkespadene kommer fra flere kanter. Jeg tror du skal være rimelig tøff for å beholde orginalbarken gjennom puberteten og når barken er borte så er du mer utsatt for høvler, og da slipper du lett sandpapiret innpå deg også. En ting de nyslipte høvlene som etterlater seg den myke og sårbare overflaten. Verre er det med høvlene som har hakk i bladet som setter skjemmende spor. Eller høvlene med sløve blad som høvler og høvler over samme punktet uten å oppnå annet enn å lage en uren lyd og en ujevn flate. Og noen sier det skal være sånn og at det er livets gang, mens andre bruker masse tid på å gro ny bark.
Det er ikke lett å finne balansen mellom tykk bark og mykt tre,og det et ikke alle lag med maling som tåler å være ute i hardt vær. Lakk er mer bestandig, men ofte er lakken transparent og du mister liksom litt kontrollen selv med mattlakk. Maling kan være tykk og god, og du kan til og med skifte farge når du vil og leve litt kameleont, men fellene er mange. Mørke farger falmer og blir blasse, men er like vel vanskelig å male over med lyse farger uten å  legge til mange lag, og for mange lag får treet til å slutte å puste. Og tre som ikke puster, råtner til slutt.
De lyse fargene vil på sin side noen ganger gi inntrykk av renhet og en munterhet som ikke nødvendigvis stemmer med grunningen og lagene innenfor, og kan være utfordrende på vedlikeholdssiden. Det er vanskelig å beholde lyse farger rene i en forurenset verden, og den sorte stripen på et kritthvitt ytre stikker seg frem som en gjenglemt spiker i en gammel plank.
Kanskje er det slik at alle er litt av hvert. Kanskje barken er beholdt på noen områder mens det myke treet kan skimtes på andre. Kanskje lakken flasser litt ett sted mens dekkbeisen holder stand et annet sted. Kanskje er du tjent med å høvle av litt bark og slipe noen kanter, eller kanskje innhenter den beslutningen deg med en rungende baksmell når du minst venter det.
Det som er sikkert er at livet i snekkerboden er definitivt ikke for amatører, og en får bare gjøre sine valg som best man kan. Men jeg tror at det er like mye godt tre gjemt bak bark og maling som at blankskurte flater av og til bare er et tegn på godt sandpapir. Og midt i alt dette skal jeg leve mitt liv som best jeg kan, som den amatøren jeg er.