Å sitte i solskinnstaten og håpe på regn

Alle som kjenner meg, vet at jeg lever for hver solstråle jeg kan få. Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på kalkstranda i Surnadal, på bergene ved hytta på Bystingen, eller på turer til greske farvann, ja til og med en tur til den, for nordmenn nesten, obligatoriske Gran Canaria.
Jeg koser meg i solskinnstaten Florida så ofte som jeg kan. Ja nå er det kanskje ikke solen som er den viktigste årsaken til at jeg drar hit, men solen er så absolutt en bonus.
Så hvorfor sitter jeg her og ønsker meg regn da?
Jeg har også tidligere skrevet om at det har sin pris å bo i paradis. Da handlet det om orkansesongen, som er fra første juni til første desember. Sist sesong var mine her midt i orkanen Irmas øye. Kategori 5, og fremdeles er det mange husløse. Det er ikke orkansesong nå. Nå er det brushfire/wildfire-season. Krattbrann er kanskje ikke den beste oversettelsen, men det er det jeg kommer på akkurat nå. Det er så tørt at det kun skal en liten gnist til, så er kampen i gang. Jeg sitter ute og skriver, og i dag er det kraftig røyklukt som inspirerer dette innlegget. Jeg er ikke i fare her jeg sitter, men i og med at jeg kjenner røyklukta så sier det seg selv at jeg ikke er så fryktelig langt unna.
Brannen jeg kjenner lukta av, som er en av flere pågående branner, har i løpet av uken brent et område på 64 kvadratkilometer.( det er omtrent på størrelse med Nesodden, eller litt mindre enn Lørenskog). De som bor nærmest, har hele uken vært klar til å evakuere på kort varsel. Grunnreglene er Prepare, Anticipate. Evacuate. Ved evakuering er det Fem P-ers huskeregel. Persons, pets, papers, preskriptions, personal need, personal items.
Ja, det har sin pris å bo i paradis. Solskinnsdager tørker ut vegetasjonen og rikelig med vind gjør det selvfølgelig verre å få kontroll på brannen. Store områder brenner ned. Fugler og dyr mister sitt habitat. Everglades krymper. Truede arter lider. Mennesker mister hjemmene sine. Infrastrukturen rammes. Det er store konsekvenser, her og nå og år frem i tid. Og det er rart å sitte her og vite at i løpet av denne skrivetiden har flere kvadratmeter blitt forvandlet til sot.
Så derfor. Derfor sitter jeg her og håper at værvarslet for lørdag med 80% sjanse for regn slår til. Og da håper jeg på en skikkelig Florida-skur, som er bøttevis og druknende. Jeg skal være ærlig å si at hvis jeg kunne bestemme, så hadde dette regnet kommet om natten i løpet av uken i stedet, men man kan ikke få i pose og sekk. Så jeg heier på regnet som er spådd. Jeg sender en stille bønn ut i vinden. Jeg er sikker på at den får selskap av flere. Jeg håper vi blir hørt.

Det er ikke så mye å lure på

Det er så mange som lurer på hvordan de blir når de blir gamle. Eller de sier "håper jeg ikke blir sånn når jeg blir gammel". Jeg lurer ikke på hvordan jeg blir når jeg blir gammel. Jeg tror nemlig at jeg er en av Norges yngste nittiåringer.
Her sitter jeg, i pensjonistmekkaet Naples, Florida.
Dagen startet ute på lanaien (som er kanskje veranda, kanskje balkong, i alle fall med netting slik at det er innsektsfritt). Her spiste jeg yoghurt med havregryn og frukt i, og kaffe. Et par svisker for fornøyelsens skyld, og så var jeg klar for å smøre meg inn med faktor 30, før jeg skulle rusle meg en tur bort til bassengområdet. Der borte kom jeg raskt i kontakt med Richard fra Michigan, som bare tar 20-minutters opphold i solen og som spurte om jeg hadde passet på å smøre meg, for solen er skarp på denne tiden av året. Så pratet vi litt om været i Norge og Michigan, og lovpriset den etterlengtede Floridavarmen som gjør godt for en stiv kropp.
Etterpå nikket jeg høflig hei til de to barnefamiliene som er her på ferie, før jeg la meg på solsengen med boken min. Jeg var nøye med at solhatten gav skygge til øynene og større deler av ansiktet, og etter drøye to timer gikk jeg tilbake til lanaien og skyggen, for det er viktig å passe på huden i den skarpe solen. Mitt tjueårgamle jeg sitter ett eller annet sted og ler så hun griner, særlig av den siste setningen. Mitt tjueårgamle jeg lå nemlig i solen fra 10 til 17 på en solskinnsdag.
Men det stoppet ikke her. Nei da. Jeg ruslet meg en tur ut i bakhagen her for å se på fuglelivet også. Jeg hadde til og med med meg kikkert. Er det en fink? Kan det være en Baltimore orial, og er det en bluejay jeg hører. Hvor er den, og der fikk jeg den i kikkerten ja. Kan det der ute være en lom? Nei, jeg tror det er en skarv. Og du, så vakre endene er i solen.
Midt inni der ble jeg plutselig mitt snart førtini-år gamle normale meg, som så ironien i at akkurat nå, når jeg hadde kikkert og et lite kompaktkamera, da dukket det opp to skilpadder og en skarv i den lille dammen. Og skilpaddene ser tydelig vis forskjell på kikkert og speilreflekskamera, for de gjorde ikke antydning til å la seg synke til bunns når jeg så på de i kikkerten. For å riktig demonstrere at de skjønte jeg var uten kamera, så svømte skarven bort til den ene skilpadden og terget den med nebbet, bare for å vise seg litt. Det er slike opplevelser man ser etter når man går timesvis i året med kamera og ekstra linser, og det er akkurat slike opplevelser man får de timene man er uten kamera og ekstra linser.
Nå sitter jeg her i den myke svale vinden. Skarven skriker, blujayen skriker også, men annerledes. Endene skvatrekvekker og finkene synger. Fiskene hopper og plasker, og skilpaddene padler stille forbi. Og kikkerten ligger på bordet ved siden av meg.
Jeg sitter her og lurer på om jeg blir så mye annerledes selv om årene ruller på. Nei det var feil. Jeg sitter her og konkluderer med at det er sånn det blir fra pensjonsalderen og ut. Fuglekikking. Små rusleturer i solen. Svisker etter frokost og en cognac på fredagskvelden.
Jeg konkluderer med at jeg har en jobb å gjøre før den tid. Se på meg hjemme også da. Det er skummet kulturmelk til havregrøten. Det er huffing over at dagsrevyen er så kraftig kost at jeg ikke kan se den hver dag. Det er progressive briller og brodder. Støttestrømper på fly og svisker. Det er sakte-TV på NRK, og det er flere år siden jeg var på mitt første cruise i Karibien.Jeg har rett å slett fått for god kontakt med min indre pensjonist. Jeg må lete frem igjen både barnet og ungdommen i meg. Førtiåringen i det minste.
Var det en karpe som hoppet der mon tro? Var det en fink som fløy der? Kanskje jeg skal kjøpe meg en fuglebok å ha her? Skal tro hva slags vær vi får i morgen. Det kjennes ikke ut på gikta som vi får noe regn i alle fall.

Flokken må vel ha rom for alle vel

Jeg ser det er så mange som har begynt å bruke begrepet "flokken" om seg og sine. Det ser ut som den mest vanlige flokken, blant mine venner, er det nye alternativet for kjernefamilie, men kjernefamilie med rom for alt. Her er det totalen som teller. Det trenger ikke være en av hvert kjønn som fyller opp begrepet foreldre. Det trenger ikke en gang å være to. Barna trenger heller ikke å ha samme mor eller far. Her er det mine, dine, adopterte, fosterbarn..det spiller ingen rolle, flokk er flokk. Hunden og katten, lamaen og akvariefiskene er med..jeg er litt i tvil om de fiskene kanskje, men jeg vil i alle fall ikke ekskludere noen. Men det stopper ikke her. Etter hvert som jeg blir eldre, så blir mine venner eldre også. Og da kommer barnebarna med i flokken.
Slik jeg ser det, er flokken et begrep som omfavner alle. Jeg bruker omfavner, for det er mye kjærlighet og omsorg i flokken slik jeg ser det. Det jeg liker best er at flokken ser ut til å romme det meste, og jeg håper det blir sånn.
Opp gjennom årene har jeg vært mye alene. Ikke ensom, men alene uten kjæreste. Mange av vennene mine har etablert seg i disse årene, eller vært etablert når vi har blitt kjent, og slik har jeg fått sett mange flokker fra innsiden. I flere av dem har jeg blitt inkludert som et medlem. Jeg blir jo litt på siden eller alternativt medlem, det skulle bare mangle. Men jeg har like vel vært en del av flokken, for kortere eller lengre perioder. Livet skjer hele tiden, og mange flokker har blitt fjernere for meg, men slik er det å være menneske. Vi forandrer oss.
Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om den politiske situasjonen og tendensene jeg ser i lille Norge. Men jeg tar med et par setninger midt inni her, før jeg skriver videre om flokken. I den siste tiden har det vært uro på den politiske arenaen. Og mye av uroen kan trekkes ned på verdier og holdninger. Det har vært meetoo- relaterte utfordringer, der flere har måttet gå eller forflytte seg. Dette medførte noe uro og splittelse, før de siste ukene kom med en ny politisk vind, og en ny splittelse i folket. Denne var verre, for her kom det politisk vind med kalde gufs fra førtitallet, og brune holdninger fikk en større plass og ble mer høylydt og synlig. Jeg grøsser, for her var det rasistiske undertoner som vi jo vet har bidratt til krig før.
Og det er da flokken blir viktig tenker jeg. Det er viktig at enkeltflokkene står sammen og jobber med verdier og holdninger. Det er i flokkene at gode holdninger bygges og trygghet skapes. Flokken tar vare på hverandre, støtter og hjelper hverandre, og de minste i flokken ser at det å dele er viktig. De minste i flokken får se at flokk er et tøyelig begrep, men samhold om omsorg er viktig, og det er et godt sted å være. Flokken kan inkludere mennesker etter hvert. Enkeltmennesker som mister flokken sin, finner en ny, eller fordelte i andres flokkaktiviteter.
Jeg har tidligere skrevet om at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Jeg har bare lånt setningen Ideen er fra native americans. Men det ligger mye godt i det. Og landsbyen, den består av mange flokker. Flokken er en viktig brikke i det som jeg før har skrevet om, der jeg sier at det begynner med hver og en av oss. Det er hver og en av oss som kan bidra til å gjøre verden trygg og inkluderende. Jeg sitter i Florida og skriver dette. Her er utspringet til det som i de siste ukene har vært mange marsjer for bedre våpenkontroll. Det var her det startet. Det var her de unge menneskene fant sin stemme først. Millioner av mennesker har vist sin mening, over hele USA men også i Europa.  Det er nok nå, sier de. Stem dem ut, sier de.
Vi har ikke så liberale våpenlover i Norge, og vi er ikke så opptatt av retten til å forsvare seg med hver man sitt våpen. Men vi har politikere som sprer frykt på annet vis, og mange mener vi må forsvare oss. Og kanskje må vi marsjere og si stem dem ut.
Det ligger et ansvar på våre skuldre nå. På landsbyen, på flokken og på enkeltindividene. Men jeg håper alle de vakre flokkene jeg kjenner, står sammen mot fremmedfrykten, hatske ytringer og den tilhardningen vi ser i og rundt den politiske arena. Jeg er ikke blind for at det alltid vil være enkeltindivider som både utnytter og forsurer, og det vil alltid være utfordringer knyttet til å leve i et rikt land med mange goder. Men et fattig land med få goder vil alltid ha større utfordringer.
Jeg mener vi har det så godt at vi må bry oss. Vi har det så godt at vi må jobbe for det. Det er her og nå. Og vi er her og nå. Dette klarer flokken hvis den vil.

For en forskjell en dag gjør

Dagens tittel er en direkte oversatt sangtittel. Jeg har hørt sangen spille inni hodet mitt flere ganger i dag. Det var godt å høre en slik melodi etter en litt desillusjonert lørdag med tilhørende blogginnlegg.
I går var det palmesøndag. Jeg våknet opp til masse fuglekvitter og sol.Jeg støvsugde leiligheten, skiftet på sengen og vasket sengetøy. Jeg pakket de siste tingene og ladet batterier i kamera og boka mi. Men det beste av alt: jeg fikk en drøy time med bok ute på balkongen, med varm sol i ansiktet. Mens jeg satt der ute, økte takten på takdryppet, og det dannet seg en liten søle i hjørnet på balkongen. Det har gått fra vinter til vår siden i går. Det var varmt nok til å sitte ute i pysjbukser og en collegejakke.
Boken jeg leser er en bok som er klassifisert som en moderne klassiker. Boken heter "a tree grows in Brooklyn", og tar meg tilbake til begynnelsen på 1900-tallet og en fattig familie som bor i Brooklyn. Boken vinkles fra forskjellige personers syn, men hovedpersonen er Francie som vi følger fra fødsel og opp gjennom. Det er klasseskiller, det er skam, det er lykkefølelse over gårsdagens annensorterings kaker og det er drømmer og tanker som bare et barn kan gjøre seg. Det er fiksjon fra en tid lenge før meg, men det er historie og det er kjent på en måte. Kjent fordi det er fragmenter av bøker jeg har lest tidligere.
I dag, mandag, startet dagen sakte. Jeg så ut på snøfnuggene som blåste rundt, og ble litt bekymret for flyverter. Men yr.no lover oppholds utover ettermiddagen. Før jeg rakk å gå i dusjen, ringte Nicholaien min. Åtte år og egen telefon. Skulle bare ringe for å si hei og god tur. For en herlig start på dagen.
Jeg kjenner meg klar for å reise nå. Klar til å sette kursen mot det som er mitt andre liv og mitt andre hjem. Det føles litt sånn. Som to liv. Ett helt og ett delt. Ett sammen og ett alene. Begge har sine kvaliteter, og til sammen blir de totalen. Og det er mitt og vårt, og det er vi som står i det og jobber mot mer, mot et mål der fremme.
Jeg sitter her, teller timer, leser nyheter om brushfires og red tides. Små trusler som påvirke stranddager og utetid. Men det er prisen for å reise til et tropisk sted. På samme måte som vi har øsende regnvær eller snøføyke og snøras som kan kludre til planene her, har de tørke, alger og orkaner der. Nå er det ikke orkansesong ennå. En ting mindre å tenke på.
Nå tenker jeg bare på å lette. Og lande. Og det første magadraget med varm luft som møter meg i flydøra. Og bilturen hjem.
Jeg gleder med til å være barbeint igjen. Barbeint i sandaler. Jeg gleder meg til å sitte på verandaen med boka mi, med helt andre lyder, andre lukter, ikke noe takdrypp eller snø som smelter. Det beste er at alt som er annerledes er kjent. Det er kjente rammer, bare et annet sted.

Den stille uke

I morgen er det palmesøndag, og starten på den stille uke. I år har jeg tenkt å ta den stille uke på alvor, for jeg kjenner at jeg nok en gang har brent lyset i begge ender.

De som har lest noen av bloggen min tidligere, har kanskje fått med seg opp til flere innlegg som er skrevet etter en liten runde med flatt batteri. Det er flere metaforer både om vasstrukne treski i oppoverbakke og stupbratte kjellertrapper som man både kan ramle ned og slite seg opp igjen steg for steg.

Jeg prøver jo hele tiden å være bevisst på å passe på energireservene mine, slik at forbruket ikke er større enn deponiet. Men så er jeg jo bare et menneske da. Og det skal ikke så mye til før jeg setter inn et ekstra gear og dytter meg sjøl akkurat det lille ekstra for mye slik at det blir usunt.

Denne gangen vet jeg hva som utløste presset. Det var en kommentar med, for meg, litt kvasse kanter, som traff meg midt i magen og lagde et lite kutt. Det skal ikke store kuttene til i selvbevissthet og selvbilde, før det blør. Og i stedet for å sette på plaster og la det gro, så skrudde jeg på litt mer tempo, og brukte energi som jeg egentlig ikke hadde, og pushet fremover. 

Mange tenker kanskje at dette kalles å ikke gi opp, og at jeg bør se at jeg klarer mer enn jeg tror i og med at jeg faktisk økte tempoet. Det er selvfølgelig en måte å se det på. Men jeg har levd lenge nok med meg sjøl til å vite at det jeg gjorde, var å sette dampmaskinen kontrollspak ett hakk for mye frem, og her sitter jeg nå med en overopphetet kjele som takket være at det var fredag i går, ikke eksploderte og forårsaket langvarig driftsstans. Det kjennes ikke bra ut, når pulsen dundrer i ørene og hodet formelig koker. Når forbruket av syrenøytraliserende nesten er synkront med inntak av mat, er det på tide å bremse.

Så derfor.

I dag lå jeg lenge og bare kjente på at pulsen var helt i hviletempo. Jeg manipulerte de siste vonde tankene ut av hodet. Ja, det ble noen runder før de gav seg, men til slutt forble de inne i boksen sin. Jeg mediterte og brukte ulike teknikker og pusteøvelser helt til jeg kjente at jeg kunne stå på beina og puste fritt og glede meg over at jeg snart skal ut å reise.

Den beste måten å få hjerneaktiviteten ned på, er å tenke på skilpaddene i dammen jeg snart skal ha som morgenunderholdning. Skilpaddene som ligger og dupper i vannskorpen. Som padler i sakte fart dit de skal. Som synker til bunns mens luftboblene stiger opp, hver gang de ser en antatt fare nærme seg. Jeg er fremdeles usikker på om det ikke er bobler etter latter jeg ser når de synker raskt ut av syne hver gang jeg nærmer meg med et kamera. Det er så ukomplisert med skilpadder. Det er lydløst, og glidende bevegelser. Det er nok skilpaddene som var først ute med sakte-TV. De lever det til fulle.

En annen måte å roe ned på, er å tenke på manatees, eller sjøkuer. Klumsete og klumpete deiser de rundt i vannet med bevegelser som ikke egentlig er så effektive for fremdrift. Ikke hvis det skal gå fort i alle fall. Jeg har kun opplevd å se en ute i det fri. Det var på stranden. De er ikke så ofte i sjøvann, for de trenger varme. Men denne ene gangen, der var den. Den gled sakte forbi langs stranden, og jeg tok med meg( les kommanderte med meg) min kjære for å gå langs med stranden og passe på at ingen skulle svømme eller løpe ut og plage manateen. Ja, jeg er litt overbeskyttende overfor dem, for de er en truet dyreart. De er veldig utsatt, særlig for skader fra båter, fordi folk er hensynsløse eller ubetenksomme i båt, og manatees er for trege til å komme seg unna. Jeg synes de er helt vidunderlige, og til og med vakre. Jeg tror til og med jeg fikk en liten tåre i øyekroken da jeg så den ene langs stranden. Jeg ble så rørt over å få oppleve å være så nær den, og se en i naturlig omgivelse.

Jeg kjenner at jeg slapper mer og mer av jo mer jeg skriver. Nå er jeg klar for å pakke kofferten min etter hvert. Sommerklær. Bikini. Kamera. Kindle med flere hundre elektroniske bøker. Og på flyplassen venter min bedre halvdel. Det går bra. Nå går det bra. Jeg kjenner det i hele meg at jeg har det bra. Dette blir en vidunderlig reise, og en herlig stille uke, og en uke til.

Jeg må bare be om en uforbeholden unnskyldning.

Jeg må virkelig be om unnskyldning for at jeg var ganske så treig i nøtta deler av denne uken. La dere forresten merke til at jeg ber om unnskyldning og ikke gir en unnskyldning. Jeg forbinder det å gi en unnskyldning med for eksempel en konemishandler, som mener at kona sin opptreden gir han en unnskyldning til å slå. Å be om unnskyldning, forbinder jeg med en handling som er gjort i den hensikt å beklage en feil man i vanvare og uten mening har gjort, og som man ønsker tilgivelse for. En hjertefølt, ærlig og ekte unnskyldning synes jeg også det skal være, uten manuskript.
Nok om det.
Jeg ber om unnskyldning for at jeg i begynnelsen av uken ikke bare trodde selv, men også villedet et par andre til å tro at AP med Støre som talsmann, var opprørt over at justisministeren gikk inn for svekke rettssikkerheten her i landet ved å åpne for å kunne vedta utvisning av enkeltmennesker, uten dom. Jeg har ikke fått satt meg helt inn i det, men tror at terrorhandlinger kunne være en av årsakene til utvisning uten dom.
Videre trodde jeg at AP var opprørt over at justisministeren viste sin misnøye med å legge ut et lite passende innlegg på sin Facebook-side, og dermed tok debatten ned til et privat nivå, og til et nivå som er upassende for en slik debatt. Jeg trodde de var opprørt over at innlegget hadde en undertone av en " send de hjem dit de kommer fra" holdning. Jeg trodde kanskje også at de var litt opprørt over at innlegget fikk mye støtte og kommentarer av en slik karakter som tilsier at vi har mange med holdninger som er både rasistiske og sterkt nasjonalistiske, og som ved et sånt innlegg virkelig får utfolde seg i kommentarfeltene. Ja, kanskje burde man forvente at justisministeren modererte eller fjernet noen av kommentarene fordi vi, til tross for at ytringsfriheten står sterkt, har lover mot diskriminering og rasisme.
I min uvitenhet trodde jeg også at de forventet statsministerens engasjement i dette fordi hun ikke burde godta at justisministeren for det første vil svekke rettsssikkerheten og rettssystemet, og for det andre skyter fra hoften fra egen Facebook-side. Jeg trodde at de ønsket at statsministeren skulle ta ansvar og trekke debatten tilbake til storting og regjering, til samtaler og diskusjoner i ordnede former utenom sosiale medier.
Ja, her satt jeg og tenkte at nå var tiden inne for å konsentrere seg om politikk igjen, og ikke om hvem som har fornærmet hvem, hvem som har oppført seg upassende, hvem som skal be om unnskyldning og hvem som fortjener tilgivelse, hvis noen i det hele tatt gjør det.
Kanskje er det politikk selv om det virker som barneoppdragelse og trassalder. Jeg kan selvfølgelig ikke se bort fra det.
Jeg sitter ikke her og underkjenner følelsene til de som mener at justisministerens innlegg kom på et upassende tidspunkt og forsterket vonde følelser hos mange. Men hvis man ser bort fra det utrolig klønete tidspunktet; er det ikke holdninger som er problemet i dette, og som burde være en del av debatten? Og hvis det ikke er holdninger, er ikke problemet at vi har en justisminister som skyter fra hofta, med viten og vilje. (Uforbeholdne unnskyldninger til tross). Burde det i det minste ikke diskuteres hvor vidt man er privatperson og om man bør ha en profil på Facebook hvis man har et noe glissent filter for hva man kan og ikke kan i en så offentlig og høy stilling.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har sett alle nyhetssendingene denne uken. Men de jeg har sett, har dreid seg om antall ganger ordet unnskyld ble brukt, om hvor mange dager det tok før det ble bedt om unnskyldning ( eller gitt unnskyldning som noen mener det også kan hete). Det ble kommentert om det var innenfor eller utenfor manus, og om det var bestått eller ikke bestått.
Kanskje hadde jeg fått med meg nyansene og hva det handlet om litt tidligere, om ikke denne uken kom like etter forrige helgs fyllefest ( også kalt skifestival), som i flere dager gjorde det flaut å lese nyheter. Åh...når jeg skriver det nå så lurer jeg på; Kanskje det var festivalbegrepet som skapte misforståelsen? Skifestival, Roskilde-festival..festival er festival. Nei se, nå sporer jeg av like mye som ukens debatt gjorde.
Marit Arnstad var sitert flere ganger, både med at noen ganger handler det om folkeskikk og ikke politikk, og at unnskyldningen som til slutt kom, hørtes ut som om den var fra et trassig barn som ba om unnskyldning for at noen fikk vondt da det sparket men ikke for selve sparket.
Jeg vil vri på den og si at for meg ble ukens debatt ikke en debatt om hva som ble sagt men når det ble sagt, og at i denne anledningen føler jeg at man burde rykke tilbake til start.

Jakten på din egen nordstjerne kombinert med hemmeligheter.

Fra tid til annen finner jeg bøker som ikke er skjønnlitterære, men som fanger min interesse av ulike grunner. Den siste i rekken er " Finding your own north star - Claiming the life you were meant to live", av Martha Beck.
Når jeg gir meg i kast med bøker som dette, så leser jeg ikke hele boka i ett. Jeg tar den inn i små porsjoner, innimellom en skjønnlitterær bok. (Det er her "Hemmeligheter"kommer inn, men jegkommer tilbake til den). Denne typen, altså ikke-skjønnlitterære bøker, leses utelukkende i godstolen eller kanskje på verandaen her eller i Florida, eller eventuelt på solsenga eller i solstolen. Regelen er vel at disse bøkene aldri leses i senga. Jeg vet det høres firkantet ut, men denne typen bøker er grublebøker, og jeg kan ikke legge meg til å sove med det siste kapitlet av en sånn bok i hodet.
Nå er det kanskje noen som reagerte på den noe selvkonstruert klassifiseringen ikke-skjønnlitterær litt lengre opp? Det er et bevisst valg fra min side. Jeg synes ikke genrebenevnelsen faktabøker eller fagbøker er dekkende , for det er ikke alltid dokumenterte fakta i bøkene. Det er ofte en blanding av synsing, egne observasjoner, litt fag og litt fakta. Ikke vil jeg kalle det selvutviklings- eller selvhjelpsbøker heller. Det handler vel om mitt utvalg av bøker, som har en spennvidde som ikke lar seg samle under et paraplybegrep. Så derfor, bær over med meg når ikke-skjønnlitterær ble løsningen på samlebegrep fra min side.
Som tittelen sier noe om, så handler den siste boken om å finne sin egen ledestjerne, og det livet du er ment å leve. Sagt på en annen måte, så er dette hjelp til å skjønne hvor man er, hvor man burde være, og veien dit hvis man ikke er der man skal. Kanskje er det selvutvikling, kanskje er det en annerledes GPS eller kompass, eller kanskje er det så enkelt som at forfatteren har klart å skrive ned noe som jeg egentlig har tenkt men ikke har tatt hel inn over meg før jeg leser det nå.
Jeg har ikke kommet så langt i boka ennå. Jeg er midt i kapittel tre av totalt femten. Nå synes du kanskje at det er litt tidlig å skrive en bokanbefaling basert på et så lite grunnlag, men når jeg lar meg begeistre fra første side, så klarer jeg ikke vente med å si det høyt.
Boken er bygd opp slik at jeg må lese kapittel for kapittel i den rekkefølgen de står, da det ene kapitlet gir mening inn i det neste. Det er små tankeøvelser eller oppgaver under veis, som setter tankene i sving. Jeg finner det rimelig å anta at mange starter på denne boken i håp om at den er en veiviser eller trylleformel som gir leseren et nytt perspektiv og kanskje et nytt liv i andre enden. Jeg er ikke en av de. Da hadde jeg ventet til jeg hadde lest ferdig hele boka før jeg anbefalte den eller eventuelt kritiserte den fordi den ikke virket. Det som gir min tommel opp er at boken setter tankene i sving, og stiller spørsmål som får meg til å stoppe opp og tenke. Og alle spørsmål er det jeg som har fasiten til. Det er også en bonus.
Så var det hva dette har med hemmeligheter å gjøre da. "Hemmeligheter" eller "the secret keeper" av Kate Morton, er en av bøkene som jeg har kombinert nordstjerne-boken med. Nå kan det hende det var et dumt valg, for Hemmeligheter er for meg en ganske altoppslukende bok. Jeg leste den for fem år siden også, så dette var gang nummer to. Men Kate Morton sine bøker bør etter min mening leses minst to ganger. Jeg har lest de fleste av Kate Morton sine bøker, og jeg foretrekker å lese den engelske utgaven. Dette er selvfølgelig smak og behag. Jeg har blitt glad i alle bøkene hennes, men Hemmeligheter er en av de jeg er mest betatt av. Dette handler om så mye.
Måten boken svinger mellom fortid og nåtid uten at det er forvirrende, handler om stor skrivekunst. Språket, beskrivelser av menneskers personlighet og landskap er også i særklasse. Jeg blir dratt inn i handlingen fra side en, og lever inni boken helt til den overraskende slutten. Jeg ser hele boken som en film inni hodet mitt, og jeg føler det de føler. Oppbyggingen av boken, i flere bolker der hver av hovedpersonene får være stjerne i hver sin bolk samtidig som alle er med i alle bolkene...Genialt spør du meg.
Nå skrev jeg lengre opp at jeg ikke kunne lese om å finne veien til nordstjernen på senga, fordi hodet ble for fullt. Det er nesten sånn at Hemmeligheter ble for mye som sengelektyre også, fordi jeg av og til sovnet med en av hovedpersonenes tanker i hodet mitt, og våknet midt på natten fordi jeg tenkte på noe, som jeg etter hvert skjønte at jeg egentlig ikke trengte å jeg tenke på i det hele tatt.
Jeg anbefaler begge disse bøkene, av hver sine grunner. Kate Morton får deg til å glemme her og nå for en liten stund, og tar deg med på en reise både i tid og sted. Hun øser vakre bilder, såre og gode tanker og kloke betraktninger ut over sidene i boken, og lar deg kjenne litt på det å være menneske.
Martha Beck gjør litt det motsatte. Hun prøver å få deg til å gå litt inn i deg selv og se på hva du kan og hvor du er. Hun prøver å få deg til å stake ut en kurs som gavner deg og som kan være fremmende for trivsel og helse. Men hun tvinger deg ikke. Hun bare ber deg pent eller oppfordrer deg.
Kombinasjonen av disse bøkene var interessant for min del. Å leve seg inn i andres tilværelsen og liv, samtidig som å snu noen steiner i eget liv er utfordrende og spennende på en gang. Å flykte litt samtidig som jeg skal stikke fingeren i jorda gir en opplevelse av å se meg innenfra og utenfra på samme tid. Nå er jeg ferdig med Kate sin bok mye raskere enn Martha sin, så da tenkjer jeg at jeg må elese om igjen en annen bok. Det må vel bli "the distant hours" ("en svunnen tid") av Kate Morton det da. Vel, da har jeg ikke tid til å skrive mer. Nå skal jeg forsvinne inn i en svunnen tid.

En episode av Friends kan også være både inspirasjon og metafor.

Jeg er en av dem som lar meg underholde av "Friends". Mye på grunn av humoren, men også fordi det er noen episoder som virkelig tar verden på kornet.
En av disse episodene handler om Monica som i sin iver etter å bli kjent med naboene, setter ut en skål med hjemmelagd godteri. Dette er populært, men etter hvert som ryktet om det gode godteriet sprer seg, blir det ikke nok til alle. Naboene banker etter hvert på døra hos Monica og etterspør eller forlanger mer, noen er sure. Jeg husker ikke helt hvordan episoden ender, men jeg husker det som at det som startet som en hyggelig gest blir et press for den velmenende Monica, og takknemlighet snur til utakknemlighet og krav fra naboene.
Jeg er vokst opp i et hjem der dugnadsånden levde blant oss. Alt som barn var vi med og bidro så mye som alder og evner tilsa. De to eneste gangene jeg kan huske at jeg var uvillig til å hjelpe til, var en gang vi skulle slippe ut sauene hos bestemor og bestefar. Jeg bar et lam i hendene, som selvfølgelig tisset på anorakken min. Da forsvant velvilligheten min på et blunk. Den andre gangen var da det skulle settes poteter, og jeg skulle være en av to bakpå potetsetteren på traktoren. Det var ikke selve jobben som var problemet. Det var ikke det at det var vanskelig å stå bakpå der, og passe på at det kun var en og en potet som gikk opp det lille samlebåndet som hentet poteter opp fra kassen og matet de opp i mekanismen som puttet de ned i jorden. Jeg beklager den dårlige beskrivelsen, men jeg var rundt seks år, så det er en stund siden. Poenget var at det var ikke jobben i seg selv som jeg var uvillig til. Problemet var velmenende voksne som gjentatte ganger hadde fortalt meg hvor viktig det var å pelle av eventuelle poteter som var for mye raskt nok, slik at fingrene ikke kom for nær der potetene forsvant inn i et rør. For hvis jeg fikk fingrene i klem der, så ble fingrene kappet av.
Jeg skjønner det var godt ment, men utsikten til å få fingrene kappet av, var mer enn skremmende. Jeg ble med på jobben like vel, men jeg kan fremdeles huske hvordan den kombinerte frykten for å miste en finger kombinert med å stå på en noe ustø innretning bakpå en traktor, fikk beina mine til å skjelve.
Jeg skal ikke ramse opp alle dugnadsjobber jeg har vært en del av opp gjennom årene, men jeg tar med meg noen eksempler fra voksenlivet før jeg kommer til punktet der jeg skal fusjonere Friendsepisoden og dugnadsånden inn i en oppsummering, eller til dagens moral. Vi får se.
I årene fra jeg var nitten frem til jeg nærmet meg førti, hadde jeg mange venner som flyttet på seg. Det var ikke alltid de flyttet så langt, men de hadde alltid en del ting som skulle fra a til b. Av og til var det jeg og den lille fiestaen med nedleggbart sete som var ønsket. Andre ganger var det bare meg. Det er mange tunge og mindre tunge esker, poser, møbler, hvitevarer, brunevarer og annet som jeg har bidratt til å forflytte. Rammemadrasser og vaskemaskiner blir aldri en vane, for å si det slik. Den største flyttejobben var kanskje når en barnehage skulle flyttes fra ett hus til et annet. Mitt bidrag var etter kontortid, for jeg måtte gjøre min egen jobb først. Dette var før man syntes man kunne forsvare å bruke flyttebil til den slags, så det var bil og henger lånt fra driftsavdelingen, og trettifem timer overtid på en uke i stedet. I tillegg til pakking og bæring så skulle vi jo også montere møbler, male gamle utemøbler og henge opp persienner og gardiner og pakke ut alle eskene som vi hadde pakket tidligere.
Jeg har også minner fra mange og lange trapper. Jeg har ikke så mange venner som har flyttet fra første etasje til første etasje. Men jeg har flere som har flyttet fra tredje ett sted til fjerde ett annet sted, og også fra sjetteetasje til sjetteetasje. Visste dere at doble rammemadrasser ikke nødvendig vis går inn i en heis? Selvfølgelig var det i den sistnevnte flyttingen.
Den siste flyttingen jeg var med på, uten flyttebyrå, var for over ti år siden. Det øyeblikket jeg var så sliten at jeg kastet opp, det øyeblikket var da jeg bestemte meg for at det var på tide å sette noen grenser. Dette var siste gang jeg var med på å bære en vaskemaskin. Siden da har jeg betalt meg ut av det i mine egne flytteprosessen og sagt høflig nei til andres.
Og her er det historiene flettes inn i hverandre.
Det jeg hadde med meg hjemmefra, var ikke bare dugnadsånden, men også å sette pris på hjelp fra andre. Det var å takke nei til betaling for å bidra med en hjelpende hånd, men alltid tilby betaling eller annen godtgjørelse hvis jeg ba andre om hjelp.
Med denne ballasten var jeg godt rustet for verden, men også utsatt for noen slag i trynet, i mangel på et bedre uttrykk. Eksemplene jeg brukte, om flytting, er bare en del av dette bildet. Dugnadsånd er mer enn fysisk arbeid. Det handler også om gruppeeksamener, eller budsjettrapporteringer. Det er i sommerfestkomiteer eller bryllupsforberedelser. Det er i planlegginger og evalueringer, i møter og det kan til og med være på ferie eller i pauser.
Ønsket om å bidra ligger i ryggmargen, men det er her godterihistorien til Monica kommer inn. For i løpet av årene så har jeg lært å sette grenser. Jeg har prøvd å finne en balanse mellom ønsket om å bidra opp mot vurdering om jeg kan. Det kan handle om kunnskap og tid, men også om jeg har kapasitet og energi. Og du skal være ganske så sterk for å tåle dette. For mens takknemligheten over de gangene jeg sier ja stort sett alltid er der, så kommer dette litt i skyggen av de gangene jeg sier nei. Det er alltid interessant dette hvordan folk spør. Det er alltid lagt frem som et valg. Det er alltid et "bare hvis du kan altså" eller "hvis du har tid". Men etter nei, så virker det med få unntak som om det er helt sant. Da bankes det på døren og forlanges godteri.
Jeg har prøvd flere taktikker. Noen ganger har jeg prøvd å bidra med det lille ekstra jevnlig i de periodene jeg har overskudd til det. Det er godteskåla til Monica om igjen. Det går greit så lenge det er godteri igjen, men med det samme det er tomt, så spiller det ingen rolle hvor lang periode den var full eller halvfull. Poenget mitt er ikke at folk skal ta bølgen for meg eller være kjempetakknemlig når jeg bidrar. Poenget mitt er ikke en gang at jeg trenger å få en takk når jeg gjør en oppgave som er noen andres, eller gjør en gjerning som underlette noens hverdag i jobb eller fritid.  Det som er vanskelig er når små bidrag blir en vane som så blir en forventning og som ender opp som et problem.
Er det slik det har blitt? Er det ikke nok å bidra når man kan? Skal man bidra når man ikke kan også. Selvfølgelig skal man det. Det er jo slik vi holder liv i bedriftshelsetjenester, psykologer, fysioterapeuter, manuellterapeuter, rekreasjons-steder og resten av rekken. Det hadde vel ikke vært noe poeng i alle bøkene om utbrenthet og livsmestring hvis vi ikke sørget for å gå på en smell i stedet for å avgrense og tilpasse tilbud og etterspørsel.
Jeg husker så godt denne friendsepisoden. Jeg husker øyeblikket Monica sin glede over å gi ut godteri ble overskygget av forventningene og kravene om at dette skulle skje daglig og i større mengder. Noen ganger kan jeg tenke på dett og samtidig tenke på når jeg var liten, og mor fortalte historier fra når hun var barn. Når hun for eksempel husket at de fikk appelsin første gang etter krigen. Og at hun lurte på om de appelsinene var ekstra gode, eller om det handlet om at hun fikk det så sjelden at det ble ekstra stas og smakte ekstra godt når hun fikk det.
Jeg leser det jeg har skrevet, og jeg ser at jeg har skrevet slutten på dette innlegget flere ganger, men jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken en jeg skal velge, så jeg lar de bare stå alle sammen.
Jeg måtte bare si det høyt. Og så får de der ute bare lukke ørene hvis det blir for tøfft for de.

Femtiårskrise...eller

Det tenker jeg var en overskrift som pirrer nysgjerrigheten og får mange til å klikke seg inn for å se hvordan jeg beskriver femtiårskrisa mi. Noen tenker kanskje at jeg er litt for tidlig ute. Et drøyt år for tidlig til og med. Det oppleves kanskje litt frekt å entre skrivescenen med et innlegg om femtiårskrisen nå, og ta oppmerksomheten fra de som er født i 1968, og som med det har fortrinnsretten på sin side dette året? Som jeg bryr meg.
Nei, jeg er ikke midt i en femtiårskrise. Men det er kanskje litt krise i det at jeg ikke er på full fart inn i den? Frem til nå har jeg bare kommet dit hen at jeg har reflektert litt rundt krisebegrepet. Akkurat som  de andre tiårs-krisene, midtlivskrisen og andre tidsangitte og forventede kriser. Jeg undres kanskje mest over at krisebegrepet nesten utelukkende blir brukt som et negativt begrep. Det er ikke mye åpning for at krise kan gi mulighet for en positiv endring eller for vekst.
Jeg kjenner flere som alt har rundet femti. Og mange av dem har klart seg helt fint. De rundet svingen med stil, like vakre som de var dagenene og månedene før...ingen kroppslige forandringer som kom over natta. Med andre ord: tyngdekraften trenger tid. Ingen leverflekker eller ekstra grå hår å spore heller. Og humørsvingninger, hormonsvingninger og andre svingninger, ja de svingte like mye og like lite som de hadde gjort de siste årene. Jeg kjenner ikke så mange som har vært skikkelig kriserammet i den forbindelse heller. Nå er det jo ikke slik at jeg vet hva som skjer inni hodene på alle jeg kjenner, men det har i alle fall gått tilsynelatende bedre enn man skulle forventet, i en krise.
Livet mitt frem til nå har ikke vært plankekjøring og dans på roser hver eneste dag. Det har vært berg-og dalbane, hårnålssvinger, utforkjøringer og bulker. Det har vært små jordskjelv, og snøstormer midt i juli. Men det har også vært smule farvann, fantastiske sommerdager med sol og varme. Det har vært rosenrødt og sukkersøtt, og eddik og sitroner. Bomullsmyke landinger og mageplask.
Listen over metaforene for levd liv er lang og fargerik. Det får meg til å stoppe opp og tenke litt. Med alle disse tusener av forskjellige puslespillbrikker som til sammen blir snart førtini år, (og ja da; en del av disse brikkene er ganske så like og skal bli himmel eller hav). Med alle disse brikkene å velge i, hvor i all verden skulle jeg ha plassert de forutsagte tidsbestemte krisebrikkene? I alle fall ikke så viktigere posisjoner som i hjørnene eller i resten av rammen. Og ikke i hovedmotivet heller.
La meg ta for meg de to tidskrisene 30- og 40-åra.
Helt fra jeg var 19, hadde jeg gledet meg til å bli 30. Jeg har skrevet om det tidligere også, men hovedessensen var at jeg fra jeg var 19 hadde en ide om at når jeg ble 30, da var alt på stell, på alle arenaer i livet mitt.
Jeg var nygift da jeg fylte 30, så starten var jo som jeg hadde tenkt. Nå kom jo separasjon og skilsmissen mens jeg fremdeles var i 30-årene, så på den måten var det litt kriser i 30-årene, men det hadde med mye annet og ingen ting med alder å gjøre. Men kort fortalt, i og med at jeg la både giftermål og skilsmisse til samme tiåret, så var det verken tid eller energi til en tradisjonell tredeveårskrise der verden gikk under fordi 20-årene var tilbakelagt.Verden sto da vitterlig nok på hodet som det var.
Jeg kunne slått til med en førtiårskrise, hvis det ikke var for at jeg var så  glad for å forlate et turbulent tiår til fordel for er nytt, så jeg jublet mer over å få et nytt ubrukt tiår der jeg kunne prøve å gjøre det bedre enn det tiåret som jeg alltid hadde trodd skulle bli det beste.
Nå var  jeg i tillegg, det siste året før jeg fylte førti, alt for opptatt med å bli bedratt og dumpet av resultater av dårlig dømmekraft, og i tillegg hadde et hissig angrep av infeksjon i indre øre som tok rotta på balansenerven min. Nå kan det jo kvalifisere som krise, det å være totalt i ubalanse, men når det er mest fysisk så blir det liksom ikke det samme.
Men, tilbake til lettelsen over å fylle førti. Jeg var strålende fornøyd, fullstendig krisefri med tanke på alder. 40-årsdagen ble til og med feiret, og bursdagsfeiring er sjelden kost her i gården.
Men ikke nok med det.
Like etter jeg fylte 40, møtte jeg den beste jeg har i livet mitt. Selv om vi har tatt begrepene særbo og avstandsforhold litt vel på alvor i manges øyne, så har førtiårene forløpt ganske så lykkelig og behagelig Årene ruller på uten at jeg sitter og ser på det stigende tallet som et problem. Jeg må fremdeles telle fra 1969 når folk spør hvor gammel jeg er, men jeg ser jo at nå er det lett da, når jeg bare skal plusse på en i juli, og så en til neste år, så blir det nytt tiår.
Men så slår det meg. Kanskje er det noe jeg ikke har skjønt når det gjelder disse ti-årige milepælene?
Kanskje er jeg for lite opptatt av alderen min? Kanskje har jeg for få mål som jeg skal rekke før en gitt alder?Kanskje er jeg for realistisk, på grensen til pessimistisk, og unngår å sette for høye mål. Kanskje er jeg for lite ambisiøs?
Jeg har blitt konfrontert med kravene jeg har til meg selv, opp gjennom tidene. Jeg har en tendens til å forvente mer av meg selv enn andre. Gitt ansvar og opplevd ansvar kan være to forskjellige ting, og jeg kan være flink til å definere noe som innenfor min egen utilstrekkelighet mens jeg forklarer og forsvarer at andre ikke strekker til. Men dette er krav og ikke mål. Burde jeg ha flere mål?
Og akkurat når jeg skriver dette, så tenker jegvat jeg kanskje har skjønt en liten bit.
Jeg tror at disse alderskrisene kan være like mye en forventning og mer som en myte, en en fullblods krise. Jeg sier ikke at ingen har kriser i forbindelse med å runde et nytt tiår, men jeg tror at hvis man dukker litt bak krisene, så finner man mer enn tall. I mange tilfeller så tror jeg man finner knuste drømmer og illusjoner. Man finner mange og høye mål, og manglende evne til å se hva man har og er og ikke hva man skulle hatt og blitt.
Om jeg tar lett på det å nærme seg femti og ikke ha flere avkrysninger på merittlisten enn det jeg har?  Jeg vet ikke helt. Jeg tror kanskje jeg har mer en nok med å fokusere på å være fornøyd det jeg har oppnådd, og være glad for alt jeg har. Jeg tror ikke jeg blir mer fornøyd eller tilfreds av å telle minuser enn pluss, og jeg tror ikke jeg vil bruke energien min på å gråte over spilt melk og tapte drømmer.
Hit kom jeg i går, da jeg skrev første utkast. Og så lot jeg kladden ligge litt.
Og det var jammen bra, for i dag hadde Liz Gilbert skrevet noe viktig på siden sin. Utgangspunktet var et sitat fra Martha Beck : " Constant creative response". Og der tror jeg kanskje jeg fant litt svar på hvorfor eventuelle kriser har uteblitt, eller bare gått stille og udramatisk for seg. For i sitt innlegg skriver Liz om sitatet som et enkelt prinsipp for å leve. Er du lei deg, skap noe. Er du glad, skap noe. Kjærlighetssorg? Skap noe. Bruk alle gode eller dårlige opplevelser til å skape noe.
Her sitter jeg og skriver. Min foretrukne måte å skape noe på, og som jeg har gjort i snart tretti år.
Det startet med morsomme sanger og rim. Så ble det følsomme dikt. Flere sanger, små historier, metaforer. Bloggen min er en måte å dele noe av skapt tekst, mens noen tekster, dikt og metaforer kommer aldri til å bli delt.
Jeg har et år igjen på å bli rammet av en femtiårskrise, og jeg har lært at man skal aldri si aldri. Men da skriver jeg vel et nytt innlegg da, så har krisen fått gjort litt nytte for seg. Men hvis jeg skal si hva jeg i denne enden av innlegget, så er jeg litt roligere etter Liz sitt innlegg. Jeg tror ikke lengre at det er noe jeg ikke har skjønt. Jeg har heller på følelsen at jeg har skjønt det.

Om tvetydige tegn i tiden på at verden står stille, eller går fremover, men for langt

Jeg vet ikke om det jeg observerte i går kan kalles tegn på et paradigme-skifte, men det er kanskje ikke så fryktelig langt unna. Egentlig så opplevde jeg at jeg var i en liten periode i et slags rom midt i mellom to tider. I og med at jeg ikke er sikker på om det var hjernen eller følelsene som tolket disse to små episodene, så må jeg kanskje forklare de litt sånn på den ene siden og på den andre siden, slik at jeg har dekket begge basene.
Etter denne kryptiske ingressen, skrider jeg til verket og starter med hendelse nummer en.
Før jeg skulle ta bussen hjem i går, gikk jeg på butikken som ligger nær bussholdeplassen ved jobb. Det er vinter, det er sibirkulde på dag nummer fem, og kjøreveien ned mot butikken var bar men litt glatt med blankpolerte fortau på sidene. Jeg snek meg ned på den bare kjøreveien, helt inntil fortauet, og møtte sinte blikk i hver en bil, enda jeg fint kunne passeres med minst en halv meter klaring på høyre side. Etter en kort handletur kom jeg ut fra butikken. Sibirkulden tilsier tykke ullvanter, og mens jeg sto der og strevde med handleposer og ullvanter hørte jeg et rabalder bak meg. Da jeg snudde meg, lå det en eldre mann der, rett ut på ryggen. Han var tydelig vis på vei inn, for rundt han lå det tre poser med flasker og bokser som skulle pantes. Mannen var våken og gjentok flere ganger at han bare snublet, før han satte seg opp. En dame som var på vei inn, løp rundt og samlet panten inn i posene igjen, mens jeg satte ned handleposene mine og satte meg på huk for å pratet med mannen og tilbød å hjelpe han opp igjen. Nei, dette går fint sa han og viftet med armene. Til tross for at alderssynet mitt tilsier progressive briller, så er det ikke dårligere enn at jeg fint kunne se at han ikke var supersprek, og godt kunne trenge en hjelpende hånd. Jeg tilbød derfor igjen en hjelpende hånd, og nå hadde også hun som hadde samlet sammen flaskene og boksene kommet bort for å tilby enda en hjelpende hånd.
I dette øyeblikk kom det en mann i førtiårene bort til oss. Den eldre mannen sa" der kommer en som kan hjelpe meg opp". Mannen i førtiårene sto rett foran den eldre mannen, og kunne med det ta tak i jakken til den eldre mannen når jeg og hun andre hadde tatt tak i hver vår arm og løftet han opp i stående først.
Tusen takk for hjelpen unge mann sa den eldre mannen og ofret ikke oss på sidene et blikk.
Mannssjåvinist, tenkte jeg først. Så tenkte jeg at han kanskje var så gammel at han var vant til gamle kjønnsroller og at det er menn som skal gjøre de tyngste løftene. Og så tenkte jeg mannssjåvinist igjen før jeg tok handleposene mine og gikk til bussen.
Bussen var stappfull da den endelig kom. Blant oss som gikk på, var det tre eldre damer, (75+), en mor som bar en sliten treåring, og meg. Alminnelig høflighet er fint, så jeg gikk inn sist. En ung dame tilbød moren og barnet etsete, slik at barnet fikk sitte. Så hyggelig.
De tre eldre damene gikk inn i midtgangen og ble stående rett ved et sete der det satt to menn i femtiårene. De gjorde ikke tegn til å tilby noe som helst. De så på disse damene, de så sannsynlig vis også mitt lettere indignerte blikk, før de ignorerte det hele og pratet videre om sitt. Dette kan jeg selvfølgelig overtolke som at disse mennene tenker at nå etter alt dette maset om likestilling, og at kvinner maser om å bli sett på som likeverdige så skal de jaggu ikke få noe særbehandling. Jeg kan alternativt se det som at det er slutt på tiden der menn var galante mot damene. Jeg kan se det som at vi er inne i tiden der først meg selv og så meg selv råder, eller egoismen lenge leve som det også kan kalles. Det siste kan ofte feiltolkes som at folkeskikken er død.
Begge disse episodene fikk meg til å tenke på far. Og det er nok derfra følelsene og tolkningen min kommer.
Jeg tenkte at far hadde aldri hadde avslått hjelp til å komme opp med grunn i at hjelpen ble tilbudt av kvinner. Far var moderne for sin tid. Han gav oss jentene masse tillit og betrodde meg oppgaver uavhengig av kjønnsroller. Vi skiftet både dekk og eksospotter sammen på den lille Ford fiestaen min, og både jeg og søstera mi ble, med den største selvfølge, spurt om vi kunne ta med drill og være med å skifte tak på hytta en sommer.
Far hadde heller ikke viftet bort meg og den andre kvinnen som om vi var plagsomme fluer, etter at vi hadde hjulpet han opp. Far hadde takket for hjelpen. Fordi det er det man gjør, helt enkelt, nå man får hjelp.
Far hadde også reist seg og tilbudt setet sitt til damene på bussen..ja, jeg tror det til tross for at han fikk kjeft av en dame da han gjorde nettopp det. Jeg må bare ta den historien, kort fortalt: Det var her i Oslo, etter at han ble pensjonist. Far var sprek for alderen og galant som han var så reiste han seg da det kom en eldre dame inn på bussen. " Du er ikke så mye yngre du enn jeg", glefset damen og stilte seg demonstrativt der barnevognene pleier å stå. Akkurat da syntes jeg far var ganske kul da han satte seg ned på setet sitt og sa med et huff:  ja vel. Jeg reiser meg ikke en gang til. ( vi visste jo begge at han hadde gjort det hvis det kom en eldre dame inn på neste holdeplass.)
Hvor jeg vil hen?
Jeg synes at verden har godt av litt galanthet, og at det er er godt rom for galante både kvinner og menn. Jeg sier ikke at det skal være en regel at menn reiser seg for kvinner på bussen, men at vi yngre bør vise respekt for de som er eldre. Og så kan jo de eldre som ikke liker det, jobbe litt med å være takknemlig for at det tross alt er høflighet og gjengs folkeskikk.
Nei da. Jeg har ikke tenkt å sette meg ned med min utgave av " 333 Regler for god tone"  fra 1954, og huffe over alt som ikke lengre følges, men jeg synes vi godt kan ta med oss de beste vanene fra mange tiår tilbake.