For en forskjell en dag gjør

Dagens tittel er en direkte oversatt sangtittel. Jeg har hørt sangen spille inni hodet mitt flere ganger i dag. Det var godt å høre en slik melodi etter en litt desillusjonert lørdag med tilhørende blogginnlegg.
I går var det palmesøndag. Jeg våknet opp til masse fuglekvitter og sol.Jeg støvsugde leiligheten, skiftet på sengen og vasket sengetøy. Jeg pakket de siste tingene og ladet batterier i kamera og boka mi. Men det beste av alt: jeg fikk en drøy time med bok ute på balkongen, med varm sol i ansiktet. Mens jeg satt der ute, økte takten på takdryppet, og det dannet seg en liten søle i hjørnet på balkongen. Det har gått fra vinter til vår siden i går. Det var varmt nok til å sitte ute i pysjbukser og en collegejakke.
Boken jeg leser er en bok som er klassifisert som en moderne klassiker. Boken heter "a tree grows in Brooklyn", og tar meg tilbake til begynnelsen på 1900-tallet og en fattig familie som bor i Brooklyn. Boken vinkles fra forskjellige personers syn, men hovedpersonen er Francie som vi følger fra fødsel og opp gjennom. Det er klasseskiller, det er skam, det er lykkefølelse over gårsdagens annensorterings kaker og det er drømmer og tanker som bare et barn kan gjøre seg. Det er fiksjon fra en tid lenge før meg, men det er historie og det er kjent på en måte. Kjent fordi det er fragmenter av bøker jeg har lest tidligere.
I dag, mandag, startet dagen sakte. Jeg så ut på snøfnuggene som blåste rundt, og ble litt bekymret for flyverter. Men yr.no lover oppholds utover ettermiddagen. Før jeg rakk å gå i dusjen, ringte Nicholaien min. Åtte år og egen telefon. Skulle bare ringe for å si hei og god tur. For en herlig start på dagen.
Jeg kjenner meg klar for å reise nå. Klar til å sette kursen mot det som er mitt andre liv og mitt andre hjem. Det føles litt sånn. Som to liv. Ett helt og ett delt. Ett sammen og ett alene. Begge har sine kvaliteter, og til sammen blir de totalen. Og det er mitt og vårt, og det er vi som står i det og jobber mot mer, mot et mål der fremme.
Jeg sitter her, teller timer, leser nyheter om brushfires og red tides. Små trusler som påvirke stranddager og utetid. Men det er prisen for å reise til et tropisk sted. På samme måte som vi har øsende regnvær eller snøføyke og snøras som kan kludre til planene her, har de tørke, alger og orkaner der. Nå er det ikke orkansesong ennå. En ting mindre å tenke på.
Nå tenker jeg bare på å lette. Og lande. Og det første magadraget med varm luft som møter meg i flydøra. Og bilturen hjem.
Jeg gleder med til å være barbeint igjen. Barbeint i sandaler. Jeg gleder meg til å sitte på verandaen med boka mi, med helt andre lyder, andre lukter, ikke noe takdrypp eller snø som smelter. Det beste er at alt som er annerledes er kjent. Det er kjente rammer, bare et annet sted.