Det er ikke så mye å lure på

Det er så mange som lurer på hvordan de blir når de blir gamle. Eller de sier "håper jeg ikke blir sånn når jeg blir gammel". Jeg lurer ikke på hvordan jeg blir når jeg blir gammel. Jeg tror nemlig at jeg er en av Norges yngste nittiåringer.
Her sitter jeg, i pensjonistmekkaet Naples, Florida.
Dagen startet ute på lanaien (som er kanskje veranda, kanskje balkong, i alle fall med netting slik at det er innsektsfritt). Her spiste jeg yoghurt med havregryn og frukt i, og kaffe. Et par svisker for fornøyelsens skyld, og så var jeg klar for å smøre meg inn med faktor 30, før jeg skulle rusle meg en tur bort til bassengområdet. Der borte kom jeg raskt i kontakt med Richard fra Michigan, som bare tar 20-minutters opphold i solen og som spurte om jeg hadde passet på å smøre meg, for solen er skarp på denne tiden av året. Så pratet vi litt om været i Norge og Michigan, og lovpriset den etterlengtede Floridavarmen som gjør godt for en stiv kropp.
Etterpå nikket jeg høflig hei til de to barnefamiliene som er her på ferie, før jeg la meg på solsengen med boken min. Jeg var nøye med at solhatten gav skygge til øynene og større deler av ansiktet, og etter drøye to timer gikk jeg tilbake til lanaien og skyggen, for det er viktig å passe på huden i den skarpe solen. Mitt tjueårgamle jeg sitter ett eller annet sted og ler så hun griner, særlig av den siste setningen. Mitt tjueårgamle jeg lå nemlig i solen fra 10 til 17 på en solskinnsdag.
Men det stoppet ikke her. Nei da. Jeg ruslet meg en tur ut i bakhagen her for å se på fuglelivet også. Jeg hadde til og med med meg kikkert. Er det en fink? Kan det være en Baltimore orial, og er det en bluejay jeg hører. Hvor er den, og der fikk jeg den i kikkerten ja. Kan det der ute være en lom? Nei, jeg tror det er en skarv. Og du, så vakre endene er i solen.
Midt inni der ble jeg plutselig mitt snart førtini-år gamle normale meg, som så ironien i at akkurat nå, når jeg hadde kikkert og et lite kompaktkamera, da dukket det opp to skilpadder og en skarv i den lille dammen. Og skilpaddene ser tydelig vis forskjell på kikkert og speilreflekskamera, for de gjorde ikke antydning til å la seg synke til bunns når jeg så på de i kikkerten. For å riktig demonstrere at de skjønte jeg var uten kamera, så svømte skarven bort til den ene skilpadden og terget den med nebbet, bare for å vise seg litt. Det er slike opplevelser man ser etter når man går timesvis i året med kamera og ekstra linser, og det er akkurat slike opplevelser man får de timene man er uten kamera og ekstra linser.
Nå sitter jeg her i den myke svale vinden. Skarven skriker, blujayen skriker også, men annerledes. Endene skvatrekvekker og finkene synger. Fiskene hopper og plasker, og skilpaddene padler stille forbi. Og kikkerten ligger på bordet ved siden av meg.
Jeg sitter her og lurer på om jeg blir så mye annerledes selv om årene ruller på. Nei det var feil. Jeg sitter her og konkluderer med at det er sånn det blir fra pensjonsalderen og ut. Fuglekikking. Små rusleturer i solen. Svisker etter frokost og en cognac på fredagskvelden.
Jeg konkluderer med at jeg har en jobb å gjøre før den tid. Se på meg hjemme også da. Det er skummet kulturmelk til havregrøten. Det er huffing over at dagsrevyen er så kraftig kost at jeg ikke kan se den hver dag. Det er progressive briller og brodder. Støttestrømper på fly og svisker. Det er sakte-TV på NRK, og det er flere år siden jeg var på mitt første cruise i Karibien.Jeg har rett å slett fått for god kontakt med min indre pensjonist. Jeg må lete frem igjen både barnet og ungdommen i meg. Førtiåringen i det minste.
Var det en karpe som hoppet der mon tro? Var det en fink som fløy der? Kanskje jeg skal kjøpe meg en fuglebok å ha her? Skal tro hva slags vær vi får i morgen. Det kjennes ikke ut på gikta som vi får noe regn i alle fall.