Femtiårskrise...eller

Det tenker jeg var en overskrift som pirrer nysgjerrigheten og får mange til å klikke seg inn for å se hvordan jeg beskriver femtiårskrisa mi. Noen tenker kanskje at jeg er litt for tidlig ute. Et drøyt år for tidlig til og med. Det oppleves kanskje litt frekt å entre skrivescenen med et innlegg om femtiårskrisen nå, og ta oppmerksomheten fra de som er født i 1968, og som med det har fortrinnsretten på sin side dette året? Som jeg bryr meg.
Nei, jeg er ikke midt i en femtiårskrise. Men det er kanskje litt krise i det at jeg ikke er på full fart inn i den? Frem til nå har jeg bare kommet dit hen at jeg har reflektert litt rundt krisebegrepet. Akkurat som  de andre tiårs-krisene, midtlivskrisen og andre tidsangitte og forventede kriser. Jeg undres kanskje mest over at krisebegrepet nesten utelukkende blir brukt som et negativt begrep. Det er ikke mye åpning for at krise kan gi mulighet for en positiv endring eller for vekst.
Jeg kjenner flere som alt har rundet femti. Og mange av dem har klart seg helt fint. De rundet svingen med stil, like vakre som de var dagenene og månedene før...ingen kroppslige forandringer som kom over natta. Med andre ord: tyngdekraften trenger tid. Ingen leverflekker eller ekstra grå hår å spore heller. Og humørsvingninger, hormonsvingninger og andre svingninger, ja de svingte like mye og like lite som de hadde gjort de siste årene. Jeg kjenner ikke så mange som har vært skikkelig kriserammet i den forbindelse heller. Nå er det jo ikke slik at jeg vet hva som skjer inni hodene på alle jeg kjenner, men det har i alle fall gått tilsynelatende bedre enn man skulle forventet, i en krise.
Livet mitt frem til nå har ikke vært plankekjøring og dans på roser hver eneste dag. Det har vært berg-og dalbane, hårnålssvinger, utforkjøringer og bulker. Det har vært små jordskjelv, og snøstormer midt i juli. Men det har også vært smule farvann, fantastiske sommerdager med sol og varme. Det har vært rosenrødt og sukkersøtt, og eddik og sitroner. Bomullsmyke landinger og mageplask.
Listen over metaforene for levd liv er lang og fargerik. Det får meg til å stoppe opp og tenke litt. Med alle disse tusener av forskjellige puslespillbrikker som til sammen blir snart førtini år, (og ja da; en del av disse brikkene er ganske så like og skal bli himmel eller hav). Med alle disse brikkene å velge i, hvor i all verden skulle jeg ha plassert de forutsagte tidsbestemte krisebrikkene? I alle fall ikke så viktigere posisjoner som i hjørnene eller i resten av rammen. Og ikke i hovedmotivet heller.
La meg ta for meg de to tidskrisene 30- og 40-åra.
Helt fra jeg var 19, hadde jeg gledet meg til å bli 30. Jeg har skrevet om det tidligere også, men hovedessensen var at jeg fra jeg var 19 hadde en ide om at når jeg ble 30, da var alt på stell, på alle arenaer i livet mitt.
Jeg var nygift da jeg fylte 30, så starten var jo som jeg hadde tenkt. Nå kom jo separasjon og skilsmissen mens jeg fremdeles var i 30-årene, så på den måten var det litt kriser i 30-årene, men det hadde med mye annet og ingen ting med alder å gjøre. Men kort fortalt, i og med at jeg la både giftermål og skilsmisse til samme tiåret, så var det verken tid eller energi til en tradisjonell tredeveårskrise der verden gikk under fordi 20-årene var tilbakelagt.Verden sto da vitterlig nok på hodet som det var.
Jeg kunne slått til med en førtiårskrise, hvis det ikke var for at jeg var så  glad for å forlate et turbulent tiår til fordel for er nytt, så jeg jublet mer over å få et nytt ubrukt tiår der jeg kunne prøve å gjøre det bedre enn det tiåret som jeg alltid hadde trodd skulle bli det beste.
Nå var  jeg i tillegg, det siste året før jeg fylte førti, alt for opptatt med å bli bedratt og dumpet av resultater av dårlig dømmekraft, og i tillegg hadde et hissig angrep av infeksjon i indre øre som tok rotta på balansenerven min. Nå kan det jo kvalifisere som krise, det å være totalt i ubalanse, men når det er mest fysisk så blir det liksom ikke det samme.
Men, tilbake til lettelsen over å fylle førti. Jeg var strålende fornøyd, fullstendig krisefri med tanke på alder. 40-årsdagen ble til og med feiret, og bursdagsfeiring er sjelden kost her i gården.
Men ikke nok med det.
Like etter jeg fylte 40, møtte jeg den beste jeg har i livet mitt. Selv om vi har tatt begrepene særbo og avstandsforhold litt vel på alvor i manges øyne, så har førtiårene forløpt ganske så lykkelig og behagelig Årene ruller på uten at jeg sitter og ser på det stigende tallet som et problem. Jeg må fremdeles telle fra 1969 når folk spør hvor gammel jeg er, men jeg ser jo at nå er det lett da, når jeg bare skal plusse på en i juli, og så en til neste år, så blir det nytt tiår.
Men så slår det meg. Kanskje er det noe jeg ikke har skjønt når det gjelder disse ti-årige milepælene?
Kanskje er jeg for lite opptatt av alderen min? Kanskje har jeg for få mål som jeg skal rekke før en gitt alder?Kanskje er jeg for realistisk, på grensen til pessimistisk, og unngår å sette for høye mål. Kanskje er jeg for lite ambisiøs?
Jeg har blitt konfrontert med kravene jeg har til meg selv, opp gjennom tidene. Jeg har en tendens til å forvente mer av meg selv enn andre. Gitt ansvar og opplevd ansvar kan være to forskjellige ting, og jeg kan være flink til å definere noe som innenfor min egen utilstrekkelighet mens jeg forklarer og forsvarer at andre ikke strekker til. Men dette er krav og ikke mål. Burde jeg ha flere mål?
Og akkurat når jeg skriver dette, så tenker jegvat jeg kanskje har skjønt en liten bit.
Jeg tror at disse alderskrisene kan være like mye en forventning og mer som en myte, en en fullblods krise. Jeg sier ikke at ingen har kriser i forbindelse med å runde et nytt tiår, men jeg tror at hvis man dukker litt bak krisene, så finner man mer enn tall. I mange tilfeller så tror jeg man finner knuste drømmer og illusjoner. Man finner mange og høye mål, og manglende evne til å se hva man har og er og ikke hva man skulle hatt og blitt.
Om jeg tar lett på det å nærme seg femti og ikke ha flere avkrysninger på merittlisten enn det jeg har?  Jeg vet ikke helt. Jeg tror kanskje jeg har mer en nok med å fokusere på å være fornøyd det jeg har oppnådd, og være glad for alt jeg har. Jeg tror ikke jeg blir mer fornøyd eller tilfreds av å telle minuser enn pluss, og jeg tror ikke jeg vil bruke energien min på å gråte over spilt melk og tapte drømmer.
Hit kom jeg i går, da jeg skrev første utkast. Og så lot jeg kladden ligge litt.
Og det var jammen bra, for i dag hadde Liz Gilbert skrevet noe viktig på siden sin. Utgangspunktet var et sitat fra Martha Beck : " Constant creative response". Og der tror jeg kanskje jeg fant litt svar på hvorfor eventuelle kriser har uteblitt, eller bare gått stille og udramatisk for seg. For i sitt innlegg skriver Liz om sitatet som et enkelt prinsipp for å leve. Er du lei deg, skap noe. Er du glad, skap noe. Kjærlighetssorg? Skap noe. Bruk alle gode eller dårlige opplevelser til å skape noe.
Her sitter jeg og skriver. Min foretrukne måte å skape noe på, og som jeg har gjort i snart tretti år.
Det startet med morsomme sanger og rim. Så ble det følsomme dikt. Flere sanger, små historier, metaforer. Bloggen min er en måte å dele noe av skapt tekst, mens noen tekster, dikt og metaforer kommer aldri til å bli delt.
Jeg har et år igjen på å bli rammet av en femtiårskrise, og jeg har lært at man skal aldri si aldri. Men da skriver jeg vel et nytt innlegg da, så har krisen fått gjort litt nytte for seg. Men hvis jeg skal si hva jeg i denne enden av innlegget, så er jeg litt roligere etter Liz sitt innlegg. Jeg tror ikke lengre at det er noe jeg ikke har skjønt. Jeg har heller på følelsen at jeg har skjønt det.