Jeg vet ikke om det jeg observerte i går kan kalles tegn på et paradigme-skifte, men det er kanskje ikke så fryktelig langt unna. Egentlig så opplevde jeg at jeg var i en liten periode i et slags rom midt i mellom to tider. I og med at jeg ikke er sikker på om det var hjernen eller følelsene som tolket disse to små episodene, så må jeg kanskje forklare de litt sånn på den ene siden og på den andre siden, slik at jeg har dekket begge basene.
Etter denne kryptiske ingressen, skrider jeg til verket og starter med hendelse nummer en.
Før jeg skulle ta bussen hjem i går, gikk jeg på butikken som ligger nær bussholdeplassen ved jobb. Det er vinter, det er sibirkulde på dag nummer fem, og kjøreveien ned mot butikken var bar men litt glatt med blankpolerte fortau på sidene. Jeg snek meg ned på den bare kjøreveien, helt inntil fortauet, og møtte sinte blikk i hver en bil, enda jeg fint kunne passeres med minst en halv meter klaring på høyre side. Etter en kort handletur kom jeg ut fra butikken. Sibirkulden tilsier tykke ullvanter, og mens jeg sto der og strevde med handleposer og ullvanter hørte jeg et rabalder bak meg. Da jeg snudde meg, lå det en eldre mann der, rett ut på ryggen. Han var tydelig vis på vei inn, for rundt han lå det tre poser med flasker og bokser som skulle pantes. Mannen var våken og gjentok flere ganger at han bare snublet, før han satte seg opp. En dame som var på vei inn, løp rundt og samlet panten inn i posene igjen, mens jeg satte ned handleposene mine og satte meg på huk for å pratet med mannen og tilbød å hjelpe han opp igjen. Nei, dette går fint sa han og viftet med armene. Til tross for at alderssynet mitt tilsier progressive briller, så er det ikke dårligere enn at jeg fint kunne se at han ikke var supersprek, og godt kunne trenge en hjelpende hånd. Jeg tilbød derfor igjen en hjelpende hånd, og nå hadde også hun som hadde samlet sammen flaskene og boksene kommet bort for å tilby enda en hjelpende hånd.
I dette øyeblikk kom det en mann i førtiårene bort til oss. Den eldre mannen sa" der kommer en som kan hjelpe meg opp". Mannen i førtiårene sto rett foran den eldre mannen, og kunne med det ta tak i jakken til den eldre mannen når jeg og hun andre hadde tatt tak i hver vår arm og løftet han opp i stående først.
Tusen takk for hjelpen unge mann sa den eldre mannen og ofret ikke oss på sidene et blikk.
Mannssjåvinist, tenkte jeg først. Så tenkte jeg at han kanskje var så gammel at han var vant til gamle kjønnsroller og at det er menn som skal gjøre de tyngste løftene. Og så tenkte jeg mannssjåvinist igjen før jeg tok handleposene mine og gikk til bussen.
Bussen var stappfull da den endelig kom. Blant oss som gikk på, var det tre eldre damer, (75+), en mor som bar en sliten treåring, og meg. Alminnelig høflighet er fint, så jeg gikk inn sist. En ung dame tilbød moren og barnet etsete, slik at barnet fikk sitte. Så hyggelig.
De tre eldre damene gikk inn i midtgangen og ble stående rett ved et sete der det satt to menn i femtiårene. De gjorde ikke tegn til å tilby noe som helst. De så på disse damene, de så sannsynlig vis også mitt lettere indignerte blikk, før de ignorerte det hele og pratet videre om sitt. Dette kan jeg selvfølgelig overtolke som at disse mennene tenker at nå etter alt dette maset om likestilling, og at kvinner maser om å bli sett på som likeverdige så skal de jaggu ikke få noe særbehandling. Jeg kan alternativt se det som at det er slutt på tiden der menn var galante mot damene. Jeg kan se det som at vi er inne i tiden der først meg selv og så meg selv råder, eller egoismen lenge leve som det også kan kalles. Det siste kan ofte feiltolkes som at folkeskikken er død.
Begge disse episodene fikk meg til å tenke på far. Og det er nok derfra følelsene og tolkningen min kommer.
Jeg tenkte at far hadde aldri hadde avslått hjelp til å komme opp med grunn i at hjelpen ble tilbudt av kvinner. Far var moderne for sin tid. Han gav oss jentene masse tillit og betrodde meg oppgaver uavhengig av kjønnsroller. Vi skiftet både dekk og eksospotter sammen på den lille Ford fiestaen min, og både jeg og søstera mi ble, med den største selvfølge, spurt om vi kunne ta med drill og være med å skifte tak på hytta en sommer.
Far hadde heller ikke viftet bort meg og den andre kvinnen som om vi var plagsomme fluer, etter at vi hadde hjulpet han opp. Far hadde takket for hjelpen. Fordi det er det man gjør, helt enkelt, nå man får hjelp.
Far hadde også reist seg og tilbudt setet sitt til damene på bussen..ja, jeg tror det til tross for at han fikk kjeft av en dame da han gjorde nettopp det. Jeg må bare ta den historien, kort fortalt: Det var her i Oslo, etter at han ble pensjonist. Far var sprek for alderen og galant som han var så reiste han seg da det kom en eldre dame inn på bussen. " Du er ikke så mye yngre du enn jeg", glefset damen og stilte seg demonstrativt der barnevognene pleier å stå. Akkurat da syntes jeg far var ganske kul da han satte seg ned på setet sitt og sa med et huff: ja vel. Jeg reiser meg ikke en gang til. ( vi visste jo begge at han hadde gjort det hvis det kom en eldre dame inn på neste holdeplass.)
Hvor jeg vil hen?
Jeg synes at verden har godt av litt galanthet, og at det er er godt rom for galante både kvinner og menn. Jeg sier ikke at det skal være en regel at menn reiser seg for kvinner på bussen, men at vi yngre bør vise respekt for de som er eldre. Og så kan jo de eldre som ikke liker det, jobbe litt med å være takknemlig for at det tross alt er høflighet og gjengs folkeskikk.
Nei da. Jeg har ikke tenkt å sette meg ned med min utgave av " 333 Regler for god tone" fra 1954, og huffe over alt som ikke lengre følges, men jeg synes vi godt kan ta med oss de beste vanene fra mange tiår tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar