Snøfall

Det er ikke til å unngå at det kjennes litt rart å sitte her på første juledag, i hjembygda men uten de faste innslagene i omgivelsene. Jeg ser ikke morgenrøden på fjellene Hjelmen og Hjelmkonnå. Jeg hører ikke spølinga fra parkeringsplassen på butikksenteret. Det er rart hvordan man kan savne småting, som utsikten eller lyder. Eller mor som setter på en ekstra kanne kaffe, med årets utvalgte julekaffe. 

Men selv om den var i ny utgave, så var julekvelden en god kveld i år også. Og mor var så fornøyd da jeg pratet med henne og tradisjon tro ønsket «te løkk me juln» tidligere i dag. 

Det er viktig å skape gode minner, og nye minner når tradisjonene og tidene endres. For gleden i her og nå, er glede som betyr noe. Og selv om omgivelsene ikke er de samme som tidligere, så har det sin egen sjarm å se utover fjorden, på isen på elva, den smale veien mellom de gamle trehusene eller fordums butikklokaler. Her som jeg som barn gikk og beundret julegaten med granbar og lys, og med nikkenissen i vinduet hos gullsmeden.

Men det var snøfall ja. For noen år siden skrev jeg i begeistring om julekalenderen på NRK, Snøfall. Et lite sted, nissens hjemsted, der små og store hendelser skaper spenning og lykke, latter og tårer om en an. Jeg har gledet meg gjennom serien, like mye begge årene den var sendt.

I dag var det et annet snøfall, et ekte et. Det lavet ned, store fuktige snøfiller som samlet seg lagvis og gjorde alt ensfarget og litt ufremkommelig. Jeg hadde ambisjoner om en tur i dette hvite, hvis det roet seg litt. Og tur ble det.

Anne Grete Preus har jo den beste beskrivelsen av øyeblikket der himmelen faller ned og alt blir hvitt. Hennes beskrivelse «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» er vanskelig å overgå. Så jeg har ikke tenkt å prøve heller. Men jeg lar meg inspirere av beskrivelsen hennes. For det føles litt som å få en sjanse til starte på nytt, når jeg går ut på en ubrøytet parkeringsplass. Når mine spor er de eneste, så føles det litt som å få gjøre ting på sitt eget vis, for ingen har gått der tidligere og lagt føringer for hvor jeg skal gå. Parkeringsplassen var som et blankt lerret. Herlig.

Ubrøytet gangvei kan jeg vel egentlig styre min begeistring for. Det er ikke samme følelsen når det er kilometer på kilometer med uberørt snø, i en passe mengde som går akkurat litt høyere enn skoene mine. Den hvite pudderflaten skjuler også alt av is som måtte ligge på lur, klar for å sette meg på prøve. I dag garderte jeg med med brodder. Litt fordi jeg blir mindre anspent enn når jeg går uten. Føler meg litt sikrere. En annen fordel er at jeg slipper å trå til som ufrivillig produsent av alternative snøengler. Snøenglene blir ikke så elegante som de skal være når man entrer produksjonsflaten med beina halvveis i spagat og armene som beveger seg i vindmøllemønster. Men med brodder så unngikk jeg altså det.

Denne snøen, som kommer når det er bare så vidt under frysepunktet, den fester seg så fint i trærne. Det var som å gå rundt i et julekort i dag. Alt var bomull og idyll. Det var ikke tungt å gå, bare litt tyngre enn vanlig, men jeg kjenner at jeg har brukt noen muskler som jeg ikke bruker på jevnere underlag. 

Øra blir også enda mer sjarmerende med snø som henger i busker og trær og som lager istapper som henger litt her og der. Det er nesten som Snøfall her også. Mangler bare en nisse og et lite bakeriutsalg. 

Mor og jeg mimret litt om gamle dager på Øra vi også i dag, da jeg stakk innom for en liten prat mens jeg var ute på tur. Vi pratet om lørdagshandel da jeg var lita jente. Mor husket vi syklet ned på Øra, mens jeg husker fra litt senere, da vi kjørte bil. Jeg husker at vi fikk fløtekaramellstenger som jeg fremdeles ikke vet om het langemann eller lagermann. Gode var de i alle fall. Kanskje enda bedre enn de firkanta fløtekaramellene med blått papir som vi kunne plukke en og en oppi pikpose. Noen ganger var det kassadamen (ja de het det den gangen) som plukket karamellene opp i posen, og da ble det med flere farger, både fruktkarameller og lakris. Det var godt det å, men fløtekaramell var klar favoritt.

Vi fikk også bruspulver, som var rosa og som vi nesten aldri laget brus av. I stedet fikk vi kjøpe kjærlighet på pinne som vi dyppet ned i bruspulverposen og hentet opp det rosa bruspulveret som bruset på tungen. 

En annen ting som både mor og jeg assosierte med når vi pratet om Øra, er tiden min hos tante Ingrid på Skjelnesset, som ligger nede ved fjorden hvis vi kjører litt lengre utover langs den. Jeg hadde det så fint der, og det er litt gøy å tenke på at jeg og kompis Dag Christian fikk lov til å løpe fritt rundt helt nede i fjæresteinene, i naustene og på kaia uten at noen stadig minnet oss om hvis forsiktige vi måtte være eller hvor farlig sjøen var. Vi fikk selvfølgelig beskjed, når vi gikk ut døra,  om å være forsiktig, men det holdt med den ene beskjeden. Jeg husker dagene som fulle av rollelek, aking, løping og som helt fantastiske. Også innetiden med tante Ingrid var innholdsrik. Hun var med på leken en del, og jeg var også veldig glad i å leke alene eller se på skolefjernsyn og trim for eldre om morgenen. Enkel underholdning på det glade 70-tallet.

Det er litt gøy at jeg får «nye» gamle minner når jeg er på annet sted enn jeg pleier. Jeg koser meg med minnene. Jeg finner roen i de gamle minnene, og lar nåtiden bare rusle litt på egen hånd. Jeg trengte denne kontrasten, fra det urbane livet til det helt landlige. Jeg sier jo at jeg bor landlig, rett ved Østmarka, i Oslo også. Men dette, dette er landlig på ordentlig. Alle jeg møtte da jeg gikk tur i dag, sa god jul, eller te løkk me jula. Vi var liksom i samme båt der vi stampet vei på gangveiene, og da ønsker man hverandre god jul.

Jeg vet ikke om tittelen snøfall passer til hele denne assosiasjonsrekken min. Det blir ofte slik når jeg skriver. Men kanskje ble snøfallet også påminnelse om at man ikke skal holde på for mye med snøen som falt i fjor. Det kommer ny snø hvert år, i egen mengde, på egent vis, på eget tidspunkt. Og som snøen så kommer det nye dager, nye høytider, nye utfordringer og nye løsninger.

Med de siste snøtankene runder jeg av for kvelden. La oss bruke dagen i morgen til å tenke gode tanker og gjøre gode ting, med eller for de vi bryr oss om, eller for oss selv.

Julebrev 2021

Det kjennes ikke ut som at det er så veldig mange år siden jeg sendte håndskrevne doble julekort til mine venner før jul, men det begynner visst å bli noen år. Det er bare årene som har gått så fort. Kanskje ikke de to siste årene da, men likevel. Et tiår fyker fort av gårde. 

2021 nærmer seg slutten, og i et normalt år så ville det vært mye å oppsummere. Et par turer til Florida, og minimum ett besøk derfra også. Noen turer til Surnadal, og en del kortreiste turer her med beste gjengen fra Vestby. Men som alt annet siden mars 2020, så blir også julebrevet noe alternativt og annerledes.

Jeg skal ikke kalle året for monotont, for det er da små og store gleder og hendelser gjennom året, uansett hvordan livet fortoner seg. Men det er helt klart at det er mye som blir likt hvis man tar bort det meste av reiseaktivitet, restaurantturer, besøk og menneskemøter, og erstatter det med (foto)turer i skog og mark, hjemmekontor, gitarspill og tv. 

Jeg kunne selvfølgelig ha gitt en beskrivelse av hver eneste tur til Mariholtet, Sarabråten, rundt Nøklevann og Østensjøvann, men jeg starter ut med å si at det har vært mange turer til de nevnte stedene. Alle turene har hatt sin sjarm, med og uten kamera, men jeg husker noen turer bedre enn andre.

På en av turene til Mariholtet fikk jeg komme inn for å kjøpe kanelbolle og kaffe selv om jeg hadde glemt munnbind. Det var egentlig ikke en tøying av reglene, men mer at det ikke var kø akkurat da, men slik sørvis settes likevel pris på. 

På en annen tur til Mariholtet så kom det en mann på sykkel som spurte om jeg kunne følge med på sykkelen hans mens han var inne og handlet. Et godt språkøre fra hans side gjorde at han hørte aksenten min, og med ett hadde vi mye å prate om da hans mor er fra samme bydgda som jeg er fra, og min tante hadde jobbet for hans bestefar. I en tid der det er få sosiale møter og mange ensomme skogsturer var de et kjærkomment avbrekk å møte et trivelig menneske å prate med over en kaffekopp.

Jeg har gått mange varianter av blåstier mellom Oppsal og Østmarksetera, og jeg har funnet mange alternative ruter på veien rundt Nøklevann, som byr på bratte bakker, våte myrer, mye blåbær og tyttebær og masse fuglesang. Et nært treff med en liten revunge bidro til sinnets munterhet, rådyr har løpt så gjørma skvetter når vi har kommet for brått på hverandre, og en og annen huggormen har bidratt til gratis pulstrening.  

Det var også i år jeg fikk betalt for mine mange ekspedisjoner tidlig og sent, i håp om å få sett bever. Det var til og med samme kveld som jeg fikk sett storlomen for andre gang. 

Til tross for at det har væt færre turer rundt Østensjøvannet i år, så har det blitt noen nye fuglearter på minnebrikken. Smaragdand, gluttsnipe, sandlo, fluesnapper og  nøtteskrike er alle i det stadig voksende fuglearkivet mitt. Jeg er altså så takknemlig for at jeg er gald i friluftsliv, fugler og fotografi. Det har vært min redningsplanke, mitt lyspunkt i en ellers litt grå tilværelse.

Min fjorten dagers ferie til Surnadal i juni ble alt annet enn grå. Jeg hadde jo et hovedoppdrag som var å få pakket ut av mor sin leilighet etter at hun flyttet inn på Surnadal sjukeheim, og selvfølgelig var tid med mor også viktig etter en tid der det har vært stor usikkerhet rundt det å reise, og å være i menneskemengder. Men midt oppi alt dette så fikk jeg oppleve Surnadals første Pride. Jeg endte til og med som en del av tv-innslaget. Mer fargerikt kunne det vel neppe blitt, med regnbueflagg i alle størrelser og mennesker i alle aldre. Jeg har skrevet eget blogginnlegg om dette, så jeg skal ikke repetere det, men en opplevelse som satte regnbuefargede spor i hjertet, det var det. 

Tiden etter sommerferien og frem til nå har vært ganske lik som første halvår. det har ikke vært mange treffene med mennesker utenom jobbsammenheng, men noen har det blitt. Jeg har væt på besøk hos tante og onkel med barn og barnebarn i Rælingen. En koselig tur rundt Nøklevann med Nicholai, Hege Therese, Dee og Molly var stor stas. Jeg hadde besøk av Line, en solskinnskveld på balkongen.

Den årlige lutefiskmiddagen på Lofoten med Gunn Heidi kunne gjennomføres i den korte perioden der mange (ikke jeg) trodde vi var ferdig med det verste av pandemien. Besøk av storesøster, med geocaching langs Alnaelva og rundt Østensjøvann, og på lutefiskmiddag på Gamle Raadhus er et koselig minne, og tre jobbrelaterte middager på restaurant like så. Det er rart å sitte her og skrive ned  "alle" de sosiale sammenhengene gjennom et år, på fem linjer.

Det er ikke mange dagene til jeg skal reise til Surnadal for å feire jul. Jeg pleier å skrive og si at jeg skal hjem til jul, men det føles for rart å skrive hjem til Surnadal nå som mor bor på sykehjem. Det er hjembygda mi, men hjem der har alltid vært der mor og far, eller bare mor, har bodd. Så da skriver jeg at jeg reiser til Surnadal for å feire jul da.

Jeg har med meg kamera og håper på nordlys. Jeg gleder meg til å bo i pittoreske omgivelser på Surnadals gamle handelssted Surnadalsøra, eller bare Øra som vi sier. Jeg gleder meg til å få tid med søstera mi og familien. Og jeg gleder meg til å få tid med mor igjen. 

Det er rart for oss alle første jula som mor ikke bor i eget hjem. Mest for henne, men også for alle oss andre. Ingen av oss har roret og regien lengre. Men som med alt annet, så tilpasser vi oss. Vi finner formen i dette nye. Vi får ta det som det kommer, bare vi får være sammen. Det er det viktige. Å være sammen. 

Med det ønsker jeg alle en god jul. Måtte dere være sammen, med de dere ønsker, når dere ønsker. Måtte vi alle få et godt år i 2023. Vi er ikke fri, vi er ikke tilbake der vi var, vi skal finne vår plass der vi er, og finne fram dit vi skal. 

 

Kalenderglede, kalendernedtur og julefilmkjør.

Det er andre året med «kanskje snart», og denne gangen hadde jeg nesten bestemt meg på forberede meg på å begynne å senke skuldrene og kanskje snart glede meg til å se etter billetter. Bra det bare var nesten da. For med denne flotte jokeren omikron så er det tilbake til «vi får ta et steg om gangen da vennen min».

Ja da, Raymond. Jeg ser at du ettertrykkelig presiserer at alle de som var på det berømte julebordet på Louise gjorde alt riktig…kanskje bortsett fra å ta sjansen på å samle 100 personer på samme sted til tross for nyheten om at det var en ny mutant, mye mer smittsom, på vei. Neida, jeg skal ikke bruke tid på å skyte fra hofta etter verken firmaet med den store forsamlingen, eller restauranten. Utfordringen min i dette er at utenlandske nyheter har fattet stor interesse for nyheten om at lille Norge, og Oslo, nå har det større utbruddet i Europa og kanskje verden. Og med et sånt rykte, så skal det ikke så mye til før grensene blir stengt for oss, slik som vi har gjort for de fra Sør-Afrika. Jeg kjenner at jeg ikke trengte enda en joker, enda en x-faktor, enda en nedtur nå. Og ja , det er som alltid mange andre som har større utfordringer nedturer, men jeg unner meg en times tid i kjelleren bare for å få igjen pusten og fotfestet for å ta disse berømmelige steg for steg igjen.

Så, hva kan jeg gjøre da, i denne mørke og kalde tiden med alle kan ikke og bør ikke. For det første så ser jeg julekalenderen på NRK super. Jeg vet det er barne-TV men jeg synes at årets kalender er sjarmerende og fin. Mange herlige barn og god stemning til tross for at fattigdom er en fellesnevner for mange av gjennomgangskarakterene. Jeg liker den, og hvem sier nei til 20 minutter med kos hver dag.

Mens jeg er inne på julekalender. I fjor hadde jeg kalender fra Pukka. En ny te hver dag. Litt sånn kalender for voksne. Så, i år tenkte jeg at jeg skulle finne meg en litt mer usunn kalender. Jentene på tunet sin sjokoladekalender var utsolgt der jeg prøvde, men så fant jeg en karamell-kalender. Eller fudge-kalender da. Jeg leste bare litt raskt bakpå den, for å sjekke at den var uten nøtter, og konstaterte at denne kunne jeg kjøpe. Jeg overså en ting. Eller tre ting. Ordene økologisk, glutenfri og vegan.

Det er ikke noe galt verken med økologisk, glutenfritt eller vegansk, men akkurat når det gjelder karameller? Skeptisk! 

Da jeg oppdaget disse store ordene, måtte jeg lese litt mer på innholdsdeklarasjonen. Melk er erstattet med kokosmelkpulver. I tillegg er det kokosblomstsukker og rissyrup. Og solsikkeolje. La meg si det slik. Kokos er en dominerende smak. Karameller får en annen konsistens uten smør, sirup og vanlig sukker. Hva der er som skaper den litt brente smaken er jeg usikker på. Men kort oppsummert. Jeg må lese på papiret for å vite hva smaken skal ligne på, men selv med litt godvilje så er det kun ingefærkaramellen som har smakt det som sto på papiret. Til gjengjeld var ingefærsmaken så dominerende at jeg fikk tårer i øynene. Resten av smaksopplevelsen så langt har vært kokos, kokos, kokos og brent kokos (påstått lakris-fudge). Ja ja, etter to år med stadige nedturer så var denne skuffelsen mer humoristisk.

Hva har dette med julefilmer å gjøre? Ingen verdens ting bortsett fra at takket være Fem, TV6, TV3 og TV2 livsstil, så er det julefilmer hver kveld med kos og hygge, komplikasjoner, rørende øyeblikk, snørr og tårer, latter og glede, pepperkaker, nisser, nordlys, snø og peisvarme. Og sist men ikke minst: Happy ending over hele fjøla.  Hver kveld inviteres jeg inn i nye småbyer, store byer, ødeland og fjell. I hytter og hus, små pensjonater eller hotell bakes det sugarcockies og det pyntes trær. Det spilles julespill og synges julesanger. Og jeg er med. To timer med tankefrihet og underholdning, noen kjente filmer som jeg så i fjor, men overraskende mange nye også. Jeg sier takk til flukten fra virkeligheten, lener meg tilbake og nyter det enkle og lette. Jeg liker en verden med lykkelige slutter.

PRIDE and prejudice

 I juni 2021 ble det arrangert PRIDE i Surnadal. For meg som er vokst opp som skeiv i denne bygda, var det en gledelig overraskelse å se at noen hadde tatt initiativ til et slikt arrangement. I utgangspunktet trodde jeg at dette arrangementet var et direkte motsvar til at ordføreren ikke ville heise regnbueflagget i flaggstangen ved kommunehuset. Men dette var bare en liten bit av bakgrunnen.  Ordføreren endret mening etter hvert også, og la ut en inkluderende meningsytring på sin facebookside, så jeg skal ikke henge mer ansvar på hennes skuldre.

Ved nærmere undersøkelser viste det seg at arrangementet hadde kommet i stand på ganske kort varsel, da flere i bygda følte det trengtes en motvekt til ulike påstander og fiendtlige holdninger mot oss som indentifiserer oss i en av gruppene som hører inn under regnbueparaplyen. De fleste av disse meningene ble uttrykt i innlegg i sosiale medier eller på en blogg som en av bygdas ivrige ekkokammer hamrer ut sine meninger i. Jeg har ikke tenkt å navngi noen, så jeg kaller bloggeren Dårlig Selvinnsikt (DS) for enkelhets skyld.

Før jeg går inn på DS sine nettbaserte eskapader, vil jeg ta meg tid til å fullrose de energiske og positive menneskene som arrangerte Surnadal sitt første Pride-arrangement. I og med at jeg ble invitert på pressetreff sammen med noen av dem før Pride, fikk jeg litt innsikt i hvor mye de hadde fått i stand på en uke. De var en liten gruppe, men de klarte å sørge for regnbueflagg utenfor mange butikker i miljøgata. De fikk brannvesenet, politiet og ambulansetjenesten til å stille som kortesje i toget, de skaffet regnbueflagg til en hel landsby, de skaffet til og med et stort flagg til kommunehusets flaggstang.

Jeg bor i Oslo, og har deltatt eller vært tilskuer til mang en parade, men aldri har jeg deltatt i maken til Pride som den i Surnadal. For det første var det veldig god oppslutning med mange som gikk i toget som gikk fra butikksenteret og til kulturhuset. For det andre, så var det mange generasjoner i det toget. Her gikk barn, barnebarn og oldebarn sammen med foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Naboer, venner og kolleger stilte opp for vise at vi bryr oss om hverandre. Alle som var der, møtte opp for å vise at det i Surnadal er solidaritet, empati, mangfold og inkludering. Jeg blir fortsatt rørt når jeg tenker på det.

Så langt om PRIDE. Nå er det over til den mørke siden, fordommene. Jeg skjønner at det skal være rom for ulike meninger, og jeg er glad for å bo i et land der ytringsfriheten står sterkt. Men det er fortsatt forskjell på ytringsfrihet og trakassering. Og det er forskjell på ytringsfrihet og rasisme. Ikke minst er det forskjell på ytringsfrihet og ren ondskap. 

Jeg har ikke lest alt som står i bloggen til DS. Jeg har lest nok til at jeg tror at autokorrektur rotet det til når hun laget tittelen, og at den skulle kalles «Skampletter fra høyrevingen.» Det er det jeg kaller den i alle fall, for her er det innhold som kan gi permanent gåsehud. Jeg har ikke tenkt å sitere så mye, men noe vil jeg tillate meg å kommentere.

Jeg har lest hennes innlegg der overskriften sier at Pride-markeringen sparket inn åpne dører.

Hun starter friskt med «Hvorfor Pride-markering i Surnadal? Er homoseksuelle plaget her i bygda? Det har ikke jeg inntrykk av.» Til å være så belest og belært som denne damen hevder å være, så burde hun ha fått med seg at den vet best hvor skoen trykker, den som har den på. Hele blogginnlegget bærer preg av at hun ikke har gått en millimeter i noen andres sko enn sine egne.

Hun skriver: «noen her i bygda mener at Navngitt Persons lokking av unge gutter i den alderen der de utvikler kjønnsidentitet, har bevirket at mange i miljøet endte opp som homofile.»

I en kommentar hun har skrevet på Facebook, er hun mer tydelig på hva hun mener. Der skriver hun: «Navngitt Person produserte nok en del homoer, etter det de selv har fortalt. Kanskje vi heller skal kalle ham pedo …. Når en opplever hvordan disse to pedoene blir hauset opp i Surnadal, må man kunne fastslå at Surnadal er et frigjort sted på dette området, og slik ikke har behov for noen pridedemonstrasjoner.»

Videre i blogginnlegget sitt skriver DS «Fra andre kilder har jeg også hørt at det er lett å vike ungdommer tidlig i tenårene over i homoseksuell legning. Derfor bør man kanskje tenke over det, nå når man skal presse homoseksuell praksis på barn, helt ned i barnehagen –før de får høre om vanlig seksualitet».  

Jeg vil vel si at større deler av hennes innlegg gir oss svar på «Hvorfor pridemarkering her i bygda?»

Jeg ser at hun skriver at hennes inntrykk er at i Surnadal er det «Live and let live». Hvis hun har det inntrykket, så kan hun ikke ha lest sin egen blogg.

Å ikke skille mellom, eller trekke sammenheng mellom pedofili og homofili har hun blitt konfrontert med tidligere. Hun benekter at det er det hun gjør. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan benekte det, når hennes egne ord i sitatet over omtaler en mann som «en pedo som produserer homofile». I tillegg skriver hun at en bygd som «hauser opp» pedoer, ikke trenger pridedemonstrasjoner. Jeg lar hennes ord tale for seg selv, og vil bare legge til at å kalle en markering for en demonstrasjon, også forteller noe om holdning.

Jeg burde kanskje kommentert mer bloggen hennes. Det at hun kaller det «de pårørendes dag», sier jo sitt. Det at hun skriver at alle nå har fått sagt sitt, sier enda mer. Sitatet fra et tidligere innlegg, der hun skriver at «jeg føler meg uvel i samme rom som en lesbisk kvinne, av helt naturlige årsaker», sier også noe om holdning, samt at det for meg gir en antakelse om en innbilskhet fra hennes side.

Jeg forventer ikke at alle skal sette seg inn i historien om det som startet som kampen for homofil frigjøring og mangeårig kamp for rettigheter, men da kan man heller ikke erklære at det ikke er et behov for flere pridemarkeringer og bruke benevnelsen «case closed» i den sammenheng.

Som sagt så har DS åpen facebookprofil. Jeg må bare ta med ett sitat til, fra DS sine innlegg i det hun kaller Flaggdebatten.

«En venninne i Oslo har hatt mannen sin på kommunalt sykehjem – demensavdelingen. Prideflagget hang i den offentlige flaggstanga der hele juni – som var pridemåned i Oslo. Dette førte til at ikke bare hennes mann, men alle beboerne ble aggressive, iltre, sinte og ustabile – fordi de visste på tross av sin demens, at det er det norske riksflagget som skal fly fra flaggstangen. Venninnen er for øvrig psykiater med doktorgrad, så hun var i stand til å gjøre riktige observasjoner.»

Jeg er egentlig litt målløs etter dette sitatet, men jeg lurer jo på flere ting.

Hvis det stemmer at denne høyt utdannede venninnen har konkludert med at et prideflagg medfører at alle beboerne på en demensavdeling blir iltre, aggressive, sinte og ustabile, så er ikke den doktorgraden i psykiatri mye verdt.

Jeg mener også at et menneske med en doktorgrad i psykiatri burde vite hvilken skade slike skjødesløse påstander kan gjøre hvis de blir presentert som en sannhet til en med lite inkluderende holdning til skeive. Ja da, jeg ser at innlegget tilsynelatende er et innlegg om at ingen andre flagg enn riksflagget skal heises i offentlige flaggstenger, men selv jeg, uten doktorgrad, kjenner igjen en skjult agenda.

Nå er det kanskje noen som lurer på hvorfor jeg kommer trekkende med disse gamle historiene om hendelser som for lengst er forbi.

Grunnen til det er at Surnadal Pride nå har startet forening. Første årsmøte var 29. oktober, og dato for neste års Pride er satt til 18. juni. Da nyheten ble lagt ut i sosiale medier, lot ikke DS vente på seg. «Holder det ikke med 1. runde? De nære og kjære fikk rope ut sin kvide og frustrasjon nå i år, og de homoseksuelle fikk fortalt hvor fælt de har hatt det …. Ingen av mine homoseksuelle venner går i pridetog. Det er for vulgært for dem. Og hvor stor prosent homoseksuelle deltar? De fleste er ute og viser sin toleranse uten å være homoseksuelle. Prektighetsbehovet fyller pridetogene.»

For en fantastisk dokumentasjon av egen uvitenhet dette er. Og språkbruken oser av holdning. 

Den konsekvente bruken av homoseksuell i stedet for homofil – å vende fokuset mot handlingen i stedet for personene – er ofte brukt av de som har negative holdninger mot homofile.

Det at hun kommenterer at flertallet av de som er ute og viser sin toleranse, ikke er homofile, oppfatter jeg mest av alt som et uttrykk for at homofili er noe som man i beste fall kan tolerere. Det er ikke mye inkluderende. Å si at prektighetsbehovet fyller pridetogene viser for meg at solidaritet er et dødt begrep for DS.

Men hun nøyer seg selvfølgelig ikke med dette. Neida.

På sin egen facebook-feed har hun lagt ut en tirade om innflyttere. Jeg siterer ikke hele, men tar med noen utdrag:

«En rekke innflyttere til Surnadal har det med å fortelle oss hvem vi er, hvordan vi er og hvordan de ønsker vi skal være.» «Spesielt godt vet de hvordan vi har vært, før de kom hit. Så tar de over roret og begynner prosessen med å forandre oss.»

Videre i uttalelsen spesifiserer hun hvem hun sikter mest etter, uten å nevne navn. Hun bare spesifiserer hvor personen ble født. Denne personen blir omtalt som besserwisser og som at hun spesielt godt vet hvordan vi her i Surnadal har behandlet våre homoseksuelle brødre og søstre i dalen.

Dette innlegget var dråpen som fikk begeret til å flyte over for min del. Jeg er født og oppvokst i Surnadal, men jeg føler ikke at jeg kan være i gruppen «vi» sammen med DS. Jeg er for mangfold og inkludering, men mennesker med klart uttrykte negtive holdninger mot homofile, i tillegg til rasistiske holdninger, kan jeg ikke identifisere meg med.

Jeg skal også ha meg frabedt å bli puttet inn i gruppen «våre homoseksuelle brødre og søstre», når det er DS som kaller oss det. Hun, som blir uvel av å være i samme rom som lesbiske, kan ikke omtale meg som søster.

Det verste av alt er at hun ikke ser ironien i sitt eget innlegg. Jeg skjønner at hun ikke liker å bli sett som det hun er, av folk som kommer tilflyttende. Jeg skjønner at hun ikke liker å bli irettesatt, motsagt eller forsøkt korrigert. Men at hun ikke ser at det er behov for et løft , er jo ubegripelig. 

Og selv etter denne tiraden skjønner hun ikke hun selv er en av de mange som gjør at Pride må være en årlig foreteelse. For selv om Pride er en feiring av skeiv kjærlighet og mangfold, så er Pride internasjonalt og handler om inkludering og solidaritet for alle.

Et stort hurra for dere som tok initiativ til årets Pride i Surnadal. En stor takk til dere som nå har tatt på dere verv i den nystartede foreningen. Jeg har aldri følt meg så velkommen og inkludert i Surnadal som det jeg følte meg 26.juni 2021.

 

Bare halvveis ut av bobla

Lørdag 25.09.2021 vil gå inn i historien som dagen da Norge gjenåpnet. Det var nedtelling på NRK sine nettsider. På kvelden var det tilløp til kaos i flere byer der folk sto i lange køer for å komme inn på restriksjonsfrie utesteder. Det var glede og jubel, forsterket bemanning fra politiets side og ekstra raushet i befolkningen med unntak av de som slåss da, men de pleier kanskje å havne i slåsskamp uansett?

Selvfølgelig er jeg glad for at landet igjen er erklært åpent og fritt. Men slik i det daglige så lurer jeg på hvor mye jeg vil merke det. Jeg vil selvfølgelig se færre folk med munnbind, og nå trenger jeg ikke å se an antall personer i butikken før jeg går inn. Hvis jeg ikke vil.

Men det er det store spørsmålet. For halvannet år med forsiktighet har lært meg at hvis jeg går i nærbutikken klokka sju om morgenen, eller åtte på kvelden, så er det nesten ikke folk der. Og der er jo helt nydelig. Likeledes er bussen til jobb som går klokka 0648 nesten tom. Håndvask er fortsatt anbefalt, og å holde seg hjemme når man er syk. Det er bra. Den meget omtalte meteren er borte, men jeg har ikke behov for å ha folk så tett innpå meg til vanlig. Jeg trenger ikke tenke så mye når jeg møter venner og kolleger, men hvermannsen kan godt være en meter unna for min del. Jeg kommer til å holde på disse nye vanene, fordi det er et pluss. Jeg er fullstendig klar over at jeg risikerer å bli sett på som raringen som lever etter restriksjoner som ikke finnes, men jeg har vært raring før jeg. Det går fint.

Reiserestriksjonene, som er det som påvirker livet mitt mest, har fremdeles minst to trinn til før det hjelper for min del, da min største lengsel er å kunne reise til Florida. Det er varslet både tre uker mellom hvert trinn, og at tidsperspektivet kan endre seg. I tillegg kan reiserestriksjoner innføres igjen ved behov. På toppen av dette så er det ikke lengre direktefly dit jeg vil, så nå er vi ti år tilbake i tid, med mellomlanding på Newark, med de værutfordringene og tidsbruken som det fordrer. Biden har sagt han vil åpne opp for innreise i November, med krav om negativ test og vaksinasjonsbevis, men uten karantene, så der kvalifiserer jeg da. Jeg håper i det lengste at det skal være mulig å reise i januar. Vi håper og drømmer, så får vi se når det nærmer seg.

Jeg brukte tittelen bare halvveis ut av bobla. Det er sånn det føles. Etter halvannet år med noe annerledes tilværelse, det meste av det uproblematisk men noe litt vanskelig, så er vi erklært fri med forhøyet beredskap. Vi kan leve som normalt, men vi skal ikke glemme at det fremdeles er smitte. Vi kan klemme og omgås i flokk, men oppfordres til å ta influensavaksine. Det blir litt som fortellingen om haren som hadde vært gift. Så bra da..men det var ikke så bra heller.

Jeg kjenner på en rar følelse. Det er forventningen om å være glad og lettet, samtidig som det ikke er så mye som er forandret sånn egentlig. Jeg tror det vil gå lang tid før jeg slutter å vente på at det kommer en ny regel neste dag. Jeg klarer ikke å glede meg. Jeg har stått rakt igjennom en pandemi, og klart alle de tilpasninger som ble innført. Jeg har mistet tid med mine nærmeste. Jeg har mistet viktig tid med mor, og to år uten kvalitetstid med kjæresten er uerstattelig og det gjør mye for livskvaliteten. Men jeg har stått i det. Helt til nå.

Nå, når vi fikk beskjed om at vi kunne senke garden litt, da havner jeg utenfor komfortsonen. Helt ulogisk. Helt uten forvarsel. Hodet er litt ullent og en dag sto jeg lenge foran vannkokeren før jeg skjønte at jeg ikke hadde slått den på. Jeg skjønner det er psyken som spiller meg et puss. Jeg skjønner at det ikke er farlig. Men det er likevel ikke godt. 

Nå er vi liksom tilbake til normalen. Og kanskje er det grunnen til at jeg denne helgen har kjent på ensomhet. Det har jo vært mange helger alene, både før og i pandemien, men nå etterpå så er det litt annerledes igjen. For nå er det ikke metersregler og kohortbegrensninger som gjør at jeg sitter her alene. Nå er det min egen feil fordi jeg har for liten flokk, og jeg strekker ikke ut en hånd for å ta kontakt med mine få. Jeg er alt for langt inne i «jeg klarer meg fint alene-bobla».

Dette innlegget skrev jeg for et par uker siden. Etter det har jeg fått tre kryss i sosial-kalenderen min. Heldige meg får søstera mi på besøk. I tillegg har jeg en middagsavtale og en konsertavtale med en venninne. Heldig som har noen som ber meg med. Hva eget initiativ angår, så må jeg ta meg sammen. Første steg jeg har tatt, var å dra tilbake på treningsstudio. Det føltes rart men veldig hyggelig å være tilbake. Det føltes trygt også, der alle gikk rundt med hver sin sprutflaske og klut. Det er velorganisert. Folk trener og holder på med sitt. Alle sier hei, smiler, eller nikker som en liten «du er en del av flokken og vi ser deg». 

En liten tanke til slutt. I helgen ble jeg overrasket av den litt tunge følelse av ensomhet. Jeg, som liker alenetid, som er god på alenetid, og som fyller alenetiden uten problemer, kjente på en litt sånn «alene i hele verden»- følelse. Følelsen kom kanskje, eller ble forsterket av at været var grått og fuktig, og det var løpet «Nøklevann rundt», som begge begrenset aksjonsradiusen i skogen. Men jeg kan i alle fall ikke ha det sånn. 

Det er mange måter å reparere denne følelsen. I dag ble løsningen å bake brød. For når jeg baker brød, så bruker jeg grunnoppskriften og alle rådene jeg har fått fra mor. Brødformene er også fra henne. I og med at søstera mi skal komme på besøk snart, så må jeg begrense bruk av hele korn. Grunne til at jeg husker det er at hun på et bakeri i Trondheim sa hun ville ha et brød som ikke så ut som en meisbolle. Muntert minne den handleturen der. Og minnene om meisbollekommentaren fører til enda et minne om når jeg fikk en scones som var så tørr at jeg lurte på om det var pappmache-modellen som skulle forblitt i monteren jeg fikk servert. Alltid når jeg baker brød, så tenker jeg meg tilbake til Koppang, for det var der jeg bodde i min første leilighet med kjøkken og tid til å bake eget brød. I tillegg så var det gørtidligvakta sin oppgave å bake brød i barnehagen, så jeg fikk god praksis i brødbaking i de to årene jeg bodde der. 

Nå sitter jeg her full av gode minner, i selskap av mange kjente og kjære, og ensomheten har gitt opp, og dratt et annet sted.

Jeg trur det bli bra jeg. Til slutt.

Det startet med reiseradioen, svingte innom et par lus før det endte i skogen

Jeg hørte litt på reiseradioen i løpet av sommeren. Jeg har ikke hørt på reiseradioen på mange år, men jeg kjente et behov for noe kjent og kjært, og da er radio et fint medium.

Jeg forbinder den med mange sommere på hytta. Madrass på berget, utsikt utover Trondheimsleia, frokost og reiseradioen. Kaffe, mange kopper kaffe, i alle fall etter fylte 14. Ja, jeg var tidlig på kaffedrikkinga. 

I år var det helt andre omgivelser, og jeg satt her alene, men stemninga den kunne jeg faktisk kjenne fremdeles. Programlederne var selvfølgelig ikke de samme. Det var også få kanarifugler som har rømt, og det var ikke lengre behov for å etterlyse folk ved hjelp av bilmodell og bilnummer nå som alle har mobiltelefon og minimum en sosial plattform de kan nåes på. Men badetemperaturer ble fortsatt lest opp. Og musikken, musikkstilen var den samme. Jeg hørte for eksempel Tre busserulls med Plukka plommor i Hardanger. Den er kjent og kjær fra min ungdom. Og i somrene på hytta, så var det noe musikk som mor og far husket fra sin ungdom. Ikke for det, med min musikksmak så var jo det meste min musikk også.

En dag var psykolog Sissel Gran gjest. Hun pratet om hvor beroligende fuglesang er, og hvor sunt det er for oss mennesker å gå ute og lytte til fuglesangen. Det var jo ikke akkurat et aha-øyeblikk for min del å høre det, men det er jo artig at fagfolk sier det jeg har tenkt sjøl.

Det er søndag, klokka er tolv, og jeg har hatt en uvanlig sen start på dagen. I går hadde jeg vært våken i fem timer på denne tiden, men i dag klarte jeg å sovne igjen, og våknet klokka ni. Det var uventet godt å sove så lenge.

Det skulle være sol og nærme seg tjue grader i dag, i følge nrk. Foreløpig er det litt skivebom, men jeg tenker at det kanskje da er anledning til sesongens første tur med en liten smak av høst. Det er nok ikke kaldt nok til at hjortelusflua har gitt seg, så jeg tenker jeg safer mest mulig ved å gå i lysløypa.

Hjortelusflua ja. En ekkel skapning jeg kun hadde hørt om og lest om før jeg hadde æren av å plukke av meg to av disse ekle krypene forrige helg. Jeg var i tett skog, med ulendt terreng og kratt, og det er visst der denne flua liker seg. Jeg kjente noe beveget seg på huden i nakken min, og fikk tak i uvesenet. Jeg husket den fra bilder, og den var akkurat like vanskelig å ta livet av som annen lus, og også de små svartfluene som legger seg flatt ned mot underlaget når du prøver å slå de. Jeg skrev at hjortelusflua var like vanskelig å ta livet av som annen lus. Der sporer jeg litt av da, for jeg husker godt da jeg var den heldige vinner av hodelus som barn. Lus var skambelagt, så den første reaksjonen var skrekk og panikk. Men så tok mine praktiske foreldre over. Mor med lusekam og far med støvsugeren, og så alt av hodeplagg inn i poser og ned i fryseren. Jeg vet ikke om det var mor som lærer eller far som praktiker som slo til, men i alle fall ble det hentet frem hvitt papir og lupe slik at vi kunne studere dette udyret. Det gjorde det litt mindre forsmedelig å være den som hadde dratt lusa i hus når det bar preg av å være et lite forskingsprosjekt. Etter nærstudiet å dømme så tror jeg kanskje likskapen har bidratt til hjortelusflua sitt navn, for de er ikke så ulike. Hjortelusflua er mye større da, og den har vinger som den kvitter seg med straks den lander på et vertsdyr. Det er litt ekkelt å tenke på, for den jeg tok, hadde kastet vingene. Men jeg var en dårlig vertinne, for jeg klemte livet ut av den og kastet den i lyngen. Før den rakk å bite, og før den rakk å gjemme seg i håret mitt.

Dette innlegget tok en helt annen vending enn da jeg startet ut, med koselige reiseradioen. Jeg tar en u-sving tilbake.

Det jeg hadde tenkt i år, men som jeg glemte å få med meg, var sesongens siste program av reiseradioen. Der de i alle år spilte En sommer er over, med Kirsti Sparboe. Jeg vet ikke om de gjør det fremdeles, og det var jo dette jeg skulle sjekke da. Kanskje jeg kan finne siste programmet i nrk-appen?

Jeg tror jeg må sjekke. Jeg er bedre på avsporinger enn vettug skriving i dag. Det er vel kanskje på tide å få på seg turtøyet og. Ut å kjenne på lukta av tidlig høst. Hver årstid har sin sjarm. Høsten har lukten og fargene.

Følg ditt indre kompass

Dagens overskrift er lånt. Innlegget er inspirert av den daglige inspirasjonen jeg får på e-post fra UFBL. Men for de som får litt hetta nå, så er det verken noe religiøst eller forkynnende i dette innlegget. Jeg lar meg bare inspirere av de gode ordene som kom på en dag jeg trengte det.

Jeg tror at i en tid der pressekonferansene kommer ganske tett, og der råd og befalinger endres, vokser eller avtar basert på rikets tilstand, statistikk og verden forøvrig, så er det lett å føle seg på gyngende grunn hele tiden. Det er lett å føle behov for å kvalitetssikre, dobbeltsjekke, endre og tilpasse seg og det kan gi en indre uro og stress. Det var derfor det var så greit å få denne e-posten i dag, med tema «lytt til intuisjonen din.».

Teksten slår fast det som er så lett å glemme. Vi kan ikke kontrollere verden i rundt oss. Når vi lar oss styre av alt for mange faktorer utenfor oss selv, så blir det for travelt. Det blir for mye må og skal, og for mye å huske på. Livet blir som en evigvarende karusell, og det er fort å bli svimmel. Og det er da vi må sjekke kompasset inni oss. Hva sier det om ståstedet og retningen videre?

Jeg sier selvfølgelig ikke at vi skal la være å følge de gitte anbefalinger, direktiver, lover og forskrifter som er gjeldende. Jeg sier bare at det er viktig å ikke glemme det vi kan kontrollere selv. Det er viktig å ta vare på det vi selv bestemmer over, og gjøre de tingene vi kan som er gode for oss. For selv om mye er styrt utenfra, så er det også et ansvar for den enkelte å stake ut sin egen kurs. Det er viktig å ha en stødig kurs å følge når vind og vær prøver å sende oss i alle andre retninger.

Jeg har rotet litt på opprørt hav noen uker nå. Jeg har vært misfornøyd og har måttet fokusere mest på å holde båten flytende. Det er lite tilfredsstillende å bare lense en halvfull båt i fri drift. Å bare bli kastet frem og tilbake uten stødig kurs er ikke for amatører, og det er lett å bli sjøsjuk. Til slutt drev jeg inn i en bukt, med stille vann. Der ble jeg liggende, uten fremdrift, for å få igjen pusten.

Nå har jeg sjekket kompasset og lyttet til intuisjonen min. 

Det var ikke så lett denne gangen, med dugg på glasset foran kompassrosen, og en intuisjon med fryktelig lav stemme. Det måtte en skogstur til for å klare å se og høre. En skogstur som ble en stille time, men også en metafor. Jeg klarte å finne noen nye og ukjente stier i et område der jeg har gått utrolig mange ganger tidligere. Jeg gikk på retning, med stier på kryss og tvers, men som likevel førte meg dit jeg hadde tenkt. Metaforen i dette ble for meg en øyeåpner. Uansett hvor mange veier du kan velge mellom så må du alltid ha et mål å sikte mot. Du må stille inn kompasset, finne marsretningen, og når du har skiftet spor flere ganger så sjekker du hvilken retning målet er, og finner en sti som går i riktig retning.

Jeg møtte en røyskatt på turen. Den levde opp til navnet sitt og skvatt inn i en liten åpning i ei røys. Men i stedet for å gjemme seg raskest mulig, så snudde den seg for å se hva jeg gjorde. Jeg fikk innvilget femten sekunder til å hive opp kamera, fjerne linsedeksel og ta et bilde. Kun ett. Da løp den videre innover i mørket. Det var også en lærdom. Å ta et raskt blikk rundt seg for å vurdere situasjonen er lett å huske. Det er verre å ta en sjanse på å løpe inn i det ukjente. Men jeg regner med at røyskatten kjente steinrøysa bedre enn meg, og den ser nok bedre i dårlig lys også.

Skal du lytte til egen intuisjon og holde egen kurs, så kreves det motivasjon. Det er der den største jobben er for meg akkurat nå. Det er så mange tilbakeslag som står på rad og rekke. Det er så mange setninger som følger mønstret Ja, det kan.. nei det var sånn også ja. Jeg prøver å sikte fremover, uten å dvele ved alt det som har vært. Samtidig så er det noe viktig jeg har lagt bort som jeg må finne frem igjen. Jeg har som regel vært glad i mitt eget selskap. Jeg har som regel vært god til å ikke kjenne for mye på ensomhet. Jeg har som regel vært god på å finne trygge hverdagsmønstre som loser meg gjennom dager og uker. Mønstre som tar vare på meg, som er trygge men som gir rom for endring når jeg ønsker og trenger det. 

Dette har jeg kommet litt ut av i det siste, og det er ikke bra for meg. Noen kaller meg firkanta, jeg kaller meg trygg. Noen kaller meg lite sosial, jeg kaller meg en overlever. Jeg må tilbake til fast rytme, jeg må ha den faste rytmen i bånn for å klare veien videre til målet som jeg har tilpasset så mange ganger at det ble litt usynlig. Når alt er i endring, må jeg ha noe fast og solid. Jeg må gjøre som jeg gjør i skogen på høsten. Av og til må jeg velge den stien som ikke går over skrått berg med barnåler på.

Vi har noen som skyter raskt fra hofta i sosiale medier. Vi får være glad for strenge våpenlover.

Jeg har gått i fella igjen, jeg har lest kommentarfelt. Jeg trodde det var trygt når det er i sånne hyggelige grupper som i følge beskrivelsen skal være en side for å dele turtips og bilder fra turer i Østmarka. Eller en gruppe som er for å dele fuglebilder i Oslo og Akershus, for å dokumentere første observasjon av de trekkfuglene, eller man kan få svar på hva slags fugl man har tatt bilde av. Jeg har meldt meg inn i disse gruppene for å få turinspirasjon, få positive impulser og lære fuglenavn og kjennetegn på deres habitater. En annen grunn er også for å få en avveksling fra noen grupper der det er mest bilder av kjæledyr på rømmen, kjæledyr funnet, flytteesker som kan gis bort eller bilde av søppel etterlatt på en plen sammen med en engangsgrill og en tirade om hvem dette kan være og hva de burde lært hjemme.

Jeg så ganske tidlig i vår at slike grupper for turglade folk har et lite knippe (Tante Sofie-)medlemmer som insisterer på å minne alle om bålforbud og båndtvang, gjerne med henvisninger til lovdata og Friluftsetaten, og av og til med illustrasjonsbilder av nedbrent skog og rådyr uten strupe. Men jeg tenkte at disse ville roe seg litt utover våren og tidlig sommer, og at det da ville bli mer romslig for turtips og deling av gode bilder. Det tok jeg feil gitt. Det er ikke mye som skal til for å trigge folk nå for tiden. 

Noen spør hva slags tursekk som anbefales. Mange kommer med gode forslag og erfaringer. Men det er alltid en eller annen som skal pirke med kommentarer som: «den sekken er ikke en damemodell,» hvis en stakkar har anbefalt en god sekk men til feil kjønn da. I beste mening, men det holder ikke.

Det var noen, heldigvis få, ufine kommentarer da årets villmarking skulle kåres. Hanan Abdelrahman som ble kåret i 2021, er fra Kairo. Hun har startet i det små med korte turer i Østmarka og blitt ordentlig betatt av friluftsliv. Hun inspirerer andre med entusiasme, fine bildehistorien og er også et godt forbilde på å bare legge igjen fotspor og bare ta bilder. Bymiljøetaten har laget en liten filmsnutt med henne, som man blir glad av å se. De aller aller fleste syntes dette var en flott representant, men noen få stemmer fra dypet mente at etnisitet var vektlagt. Er det mulig? Hvis ikke en som kun er vant til piknik i parken, og som ender opp med telt, sovepose og stormkjøkken i marka er verdt denne prisen, så vet ikke jeg.

I det siste har det vært bilder av multer og blåbær. I stedet for å være glad for å se at det er mye av begge deler, eller å unne plukkeren et par kilo bær, eller til og med si noe om den gode stemningen som er i bildet, så er det : «Det ser ut som du har plukka litt for tidlig. Multer skal jo være helt oransje, ikke med rødt i.». «Jeg liker ikke multer» er også en fin en. Det er jo en ærlig sak, men må man skrive det? Og en uke etter «det er for tidlig»- kommentarene så kommer nå: «Så fint at noen har tid til å vente til de er helt modne.», som et etterspark til de som etter andres mening plukket for tidlig.

Bilder av fugleunger skaper stor debatt. Det er jo en gang sånn at fugleunger må ut av redet da. Og mor og far finner mat litt lengre unna. Og, det er ville fugler dette. Men nei, da blir det høy puls og mange spørsmål om foreldrene har forlatt den. Så følger mange advarsler om å unngå å skremme foreldrene, ikke ta fugleungene med hjem mv. Dette blir etterfulgt av en større mengde linker til fuglehjelpa, fugleadvokatene mv. Jeg hadde tenkt å legge ut et av beverbildene mine i Østmarka-gruppa da. Men det har jo folk gjort før, og mens mange av oss beundrer og kommenterer vakre naturbilder også av litt sky dyr, så er det alltid en eller annen «Bever er ganske vanlig i Østmarka ja»- kommentar som gjør det mindre fristende. Og tips til fine turer orker jeg ikke å etterspørre. Hvis jeg skal spørre om tips, så må jeg eventuelt starte med at jeg ikke har hund, at jeg ikke skal overnatte så jeg ikke trenger oversikt over hvor man ikke kan telte. Jeg skal heller ikke tenne bål eller ha med primus, og jeg skal ta med søpla hjem. Det er vanskelig å starte med en sånn innledning uten å virke frekk, så jeg leser heller tipsene som andre får, innimellom alle forbudsorienteringene. 

Fugler i Oslo og Akershus er like «morsom». Et fint bilde av en tårnfalk får kommentaren: «Du har glemt å skrive hvor og når du tok bildet og hvilken fugl det er.» Det er også kommentarer som sier ting som «Jeg ser du bor i Follo» eller andre steder, som gjør at jeg skjønner at det er folk som går inn og ser hvor du bor. Ja, for man kan ikke ta bilder av fugler i Oslo og Akershus hvis man ikke bor her da eller? Jeg skal ærlig innrømme at det er fristende å legge ut en og annen fugl jeg har tatt bilde av i Surnadal, eller i Florida. Jeg kan jo ikke bli annet enn kastet ut av gruppen.

Nå har vi vært gjennom en pandemi, og folk har kanskje hatt litt mye tid til overs, eller litt lite sosial omgang slik at folkeskikken er litt utrent. Men nå er vi på gjenåpning minst trinn tre, så da er det på tide å komme tilbake til normalen. Senke skuldrene og ikke hogge sånn etter folk. Vi har nettopp mintes 22 juli. Ordene toleranse og inkludering går igjen. Det er gode retningslinjer.

Flere ganger har jeg fått opp gruppeforslag på Facebook om gruppen Moser i Norge, som er en gruppe som fokuserer på å artsbestemme og dokumentere utbredelse av mose i Norge. Det er regler som sier ar man ikke kan spørre om dekorasjoner og pynt med mose i, så det er helt klare linjer, så det kan kanskje være en og annen som legger ut en dekorasjon, og skaper bølger innimellom da, hva vet jeg. Likevel, jeg synes den gruppen blir mer og mer fristende. Mose kan umulig skape mye drama tenker jeg. Jakten på trollfri gruppe er i gang.

To uker etter ferien var jeg klar for å skrive del to av En annerledes reise

Jeg landet med et bløtt klask på en regnvåt rullebane på Oslo lufthavn etter fjorten dager i min barndoms dal. Med trussel om tordenvær og med 43 kilo baggasje stemte jeg for å opprettholde min egen beslutning om å ta taxi hjem. Noen ganger er det verdt hver krone selv om det ruller ut en del kroner på en sånn tur. Da jeg kom hjem pakket jeg ut av begge koffertene. Den siste runden med minner for denne gang. 

For en reise. Som jeg skrev i begynnelsen av ferien så var jeg forberedt på en reise i tid og generasjoner, og med minner som kunne komme strømmende i tide og utide. Nå som jeg sitter her på balkongen min igjen, to uker senere og til lyden av svaler og en fin bris i trærne, så kjenner jeg at jeg var jo ikke forberedt på hva disse to ukene skulle innebære i det hele tatt. Jeg ante konturene, og jeg visste om det fysiske og praktiske arbeidet. Men kombinasjonen av fysisk utfoldelse, praktisk organisering, gamle minner og nostalgi ble helt overveldende når det kom sammen med mange gode møter med gamle og nye venner og bekjente, vandring i kjent og trygt landskap samt flere besøk hos mor.

Jeg vet ikke helt hva som tok meg mest, men når jeg den siste lørdagen stirret ned i den oppfylte containeren og tok med siste rest ut av en leilighet med ekko i, da var jeg like tom som containeren var da den kom på torsdags morgen.

Jeg har sittet og analysert litt hvorfor jeg ble så overveldet av en oppgave jeg hadde mentalt forberedt meg så godt på. For meg er det to hovedelementer i dette.

For det første så tror jeg ett element var det å være i kontinuerlige kontraster i fjorten dager. Fra halvannet år med stort sett forutsigbar hjemmetilværelse og lite sosialisering ble det mye uforutsigbart og mange folk å prate med. I tillegg til familie ble det både spontan og planlagt prat med gamle venner, som brakte frem gamle minner fra min egen minnebank. Det ble tid til å bli kjent med nye mennesker også, og det er jo alltid krevende for en introvert sjel som ikke er vant med den slags så ofte. Jeg hadde for eksempel en meget hyggelig stund hos frisøren. En hjertevarm ung sjel som jeg fant tonen med idet jeg satte meg ned i stolen. Vi pratet i nesten tre timer, om alt mellom himmel og jord. Når var det sist jeg hadde anledning til det? 

Det ble jo også en overraskende Pride midt i ferien med alt det førte med seg av nye bekjentskaper, deling av tanker og graving i gamle minner. Selv om det var en gledelig og positiv opplevelse så er jo et så stort arrangement overveldende. Arrangementet fremkalte selvfølgelig noen vonde og såre følelser også, som ble bearbeidet og noen til og med ryddet vekk. Sånn bearbeidelse tar energi. Intervjuer brakte spørsmål som jeg skulle finne svar på, på stående fot, og som jeg måtte huske på skulle ut i eteren. Balansen mellom å være personlig samtidig som jeg ønsket at det skulle ende ut positivt på slutten var en fin øvelse.

Jeg skulle så gjerne delt mer av prideopplevelsen med mor, for hun var jo midt i min drakamp sammen med meg for over tretti år siden. Vi pratet litt om det, og hun synes det var stas at jeg var på tv og nettnyheter, og jeg minnet henne på at jeg aldri følte meg mindre verdt eller mindre elsket av mor og far og søster på grunn av min legning. Men vi kunne ikke prate for mye, ikke om noen store tema, for det blir fort for mye tanker å forholde seg til for mor nå.

Men det viktigste elementet i den overveldende opplevelsen er selvfølgelig tankeprosessen og alle følelsene rundt oppgaven som lå foran, bak og over meg hele veien. Hovedprosessen som jeg trodde jeg var så godt forberedt på. Rydding og sortering av minner og klenodier etter et rikt og langt liv. Et liv som er i endring og som byr på nye utfordringer.

Omstendigheten rundt en tømming av leilighet fordi noen har flyttet inn på sykehjem er et tydelig element som jeg ikke trenger å analysere for å skjønne. Men jeg tror det er mye dypere enn bare det å forholde seg til alle minnene og nostalgien. Jeg tror det for meg handlet vel så mye om det å sortere seg igjennom alle minnene til et menneske som for det første er en nær og kjær mor, men som for det andre er et menneske som har kommet til et punkt i livet der hun opplever at minnene forsvinner. Jeg tror det ble ekstra vond å kaste minner fysisk når de mentale er i ferd med å viskes ut. For selv om det er korttidsminne som viskes raskest ut, så er det en del av de gamle minnene som også har blitt borte eller litt frynsete i kantene. Det et ikke alltid logikk i hva som blir borte og hva som sitter. Og det er ingen fasit lengre, på hva som trigger hvilke minner, hvordan minnene henger sammen og om de gir en logikk. 

Menneskehjernen er jo på mange måter et mysterium, og det er så rart å ikke lenger vite hva som er best å gjøre eller si, i det som fra gammelt av var vanlige hverdagssituasjoner, men som nå kan oppleves ukjent. 

Det er mange årsaker, mye forsking, flere tester og statistikker og ikke minst definisjoner når mennesker mister deler av harddisken. Mor kaller det rett å slett «å bli glømma». Kanskje er det bedre å bruke et begrep man er fortrolig med, på egen dialekt, fremfor å skulle ta i bruk disse diagnoseordene. Vi skjønner jo godt hva vi snakker om. Og prater om det gjør vi, selv om det kan være litt vondt. For det er jo ikke bedre å fortie og samle opp inni seg hva dette er. Det er jo synlig og opp i dagen. Og det å flytte på alders- eller sykehjem gjør det jo enda mer synlig. 

Det å bli glømma og det å være vitne til at noen blir det, er to sider av samme tunge prosess. Det er sårt og det er så trist for begge parter. For det finnes ikke ord til trøst. Og det finnes ikke ord til å forklare hvordan det oppleves. Man er så midt i det, når det skjer, og det er i endring. Mye blir uforutsigbart, og mye blir annerledes. Det har blitt mye skrevet om, og det har blitt mer åpenhet. Mor ønsker vi skal være åpne om det slik at de som kjenner henne vet at hun ikke husker alt eller glemmer mye, alt etter som hvordan hun vil si det. Hun husker folk da. Og det er hun glad for. Men hun husker ikke alltid at de har vært på besøk. Det blir viktig med her og nå. De gode dagene og de små øyeblikkene av gull.

Som besøket på bursdagen min der vi to søstrene og mor spiste kroneis med jordbær og småpratet om hverdagslige ting. Øyeblikket var som et hvilket som helst annet år, eller et annet sted, der vi spiste kroneis og småpratet. 

Jeg samlet gode øyeblikk i de to ukene jeg var der. De føyer seg inn i rekken av gode øyeblikk hele livet samtidig som de blir ekstra viktig fordi de skal sløre over de triste øyeblikkene med fortvilelse. Vi står sammen og midt i alle øyeblikk, triste og gode, men jeg ønsker å ta med meg bare de gode videre. Fordi det er slik jeg vil huske mor, og det er sånn hun vil bli husket. Det vet jeg, og det er viktig.

Det er ikke lengre like skambelagt å bli dement. Eller glømma da. Det lages filmer og skrives bøker. det sies høyt og det forskes på. Men det gjør det jo ikke mindre vondt. eller sårt. Eller tungt. Det gjør det bare mer alminnelig. Det er viktig det å.

Å miste hukommelse bit for bit, er jo også å miste seg sjøl bit for bit. Det skaper behov for hjelp og støtte, noe som gjør at selvstendigheten blir mindre. Å vite at man ikke husker så godt, skaper usikkerhet og reduserer selvtilliten. Det skaper indre uro og forvirring, sorg og fortvilelse. For oss i rundt gir det mange av de samme opplevelsene og følelsene. Kanskje øker vår selvstendighet og hukommelse, fordi vi må være den andres hukommelse og bidra til selvstendighet i de situasjonene de fremdeles kan klare selv. Vi må være ekstra skjerpet og klare ut med mye vi ikke kan. Det blir mange tunge tanker som svever rundt. Og usikkerheten rundt hva det neste blir, er en voksende sky.

Jeg tror at for meg er savn den dominerende følelsen. Savn etter det dagligdagse. Savn etter å dele opplevelser. Savn etter å fortelle fritt om ting, uten å være bekymret for at de skaper forvirring. Savn etter de gode altmulig-samtalene med humor, alvor, diskusjon og kunnskapsdeling. Vi har fremdeles noen korte samtaler som er sånn, men de blir kortere og lengre imellom for hver uke som går. Øyeblikk er fint, men de blir også som små glimt av noe som nesten er borte, og de borer litt i hjertet og river et lite sår.

Nå har jeg rotet meg litt bort i alle tankene mine. Jeg har lest de igjen og igjen før jeg skal dele de, for jeg vil ikke være alt for personlig på mor sine vegne, samtidig som jeg vil dele litt fordi vi er mange i samme båten. Vi er mange som har nære og kjære som glemmer mer og mer, og som blir borte bit for bit.

Kanskje kan det være en trøst å lese noen andres tanker. 

Jeg skriver fordi det er min beste måte å sette ord på ting. Når jeg skriver, er ordene mine uhindret av klumpen i halsen, og jeg trenger ikke ta pauser for å puste eller samle meg. Jeg kan skrive, stryke ut, skrive på nytt, og bruke god tid på å finne ordene som jeg vil dele. Samtidig så finnes det ikke ord for alt, eller kanskje jeg bare sorterer de bort. Alt er ikke for internett. Alt er ikke for andre. Noe er bare mitt og mor sitt. Med et lite hjertesukk så deler jeg tanker fra ferien, en uvanlig men nødvendig reise, som kostet mye men som også gav noen gode minner som blir med videre.

Jeg føler meg litt som Marit 2.0

Jeg måtte skrive en liten oppfølger til innlegget om Surnadal Pride, som etter min mening var en stor suksess. Det kan sikkert oppfattes som sjølskryt å legge til en lenke til NRK Møre-og Romsdals reportasje, men jeg er avbildet og intervjuet både under paraden og på telefon før paraden, så da tar jeg den med. NRK Møre og Romsdal sin lenke

Man skal som kjent ikke denge en død hest for mye, ei heller overdrevent skvise sitronen, men det er jo mye som ikke er sagt og som ikke står på trykk her. Det som er viktig for meg i dette innlegget er å få folk til å forstå hvor mye et Pride-arrangement i egen hjembygd kan bety.

Jeg tror nok kanskje at mange som kjenner meg eller vet hvem jeg er, har oppfattet meg som rimelig trygg i mitt eget skinn. Jeg har jo blitt mer hardhudet med årene, det er sant, men et sted inni meg har jeg alltid hatt med meg usikkerheten med det å være annerledes. Jeg kan si til meg selv og andre at jeg først og fremst er (med)mennesket Marit, så kjæreste, så datter, søster, tante og venn, så barnehagelærer, spesialkonsulent…men når jeg blir pekt på som homofil, så kommer utryggheten og usikkerheten snikende. For da blir jeg redd for å ikke være bra nok. Hvis jeg blir bokstavelig talt pekt på, for eksempel av en ubetenksom og umoden gjeng med unge mellom 15 og 20, blir jeg livredd. For i flokk er de for meg en uberegnelig gruppe som har umodne og usikre holdninger som kan utgjøre en trussel. I slike tilfeller går jeg en annen vei. Jeg har flere steder i Oslo jeg unngår, og jeg er alltid forsiktig og årvåken hvis jeg leier kjæresten min ute blant folk.

Med alt dette i sekken satt jeg på bussen til lille Surnadal, og fikk se et Facebook-arrangement som sa Surnadal Pride. Så ble jeg oppringt av tidligere ordfører, og initiativtaker Lilly Gunn Nyheim, som hadde lest bloggen min og som inviterte meg med til pressetreff med det lokale nyhetsstedet Trollheimsporten. Det møtet, med en humørfylt gjeng som boblet over av energi og ideer til et arrangement de hadde begynt å planlegge en uke eller så i forveien, var positivt overveldende. (At bygdas mest frittalende uvesen hadde beskyldt dem for å ha en for stor overvekt av heterofile i arrangementgruppen, ble feid bort av veivende regnbueflagg).

Som nevnt i et tidligere innlegg, så ankom jeg Surnadal uken før denne helgen for å skulle pakke ned og rydde ut av min mors leilighet. Hun har flyttet inn på sykehjem, og det er aldri lett å skulle pakke ned de siste minnene fra det frie og gode livet før man må flytte til bemannede fasiliteter. Sykehjemmet er et veldrevet og godt sted, men det er likevel et sykehjem. Slike ryddeprosesser kan være krevende og en følelsesmessig marathon. Derfor var det helt perfekt timing å få denne energiboosten servert rett i fanget, midt mellom de to ukene. 

Lørdag morgen sto jeg på en gardintrapp for å rydde ut av et skap fullt av innrammede bilder. Jeg hadde akkurat planlagt sammen med min søster at vi skulle ta pause fra halv ett for å gå sammen i parade, og vi mimret, ryddet, slepte og dro rundt på tunge sekker og kasser fra klokken halv ti. Da ringte telefonen min, og det var NRK Møre og Romsdal. Mannen som ringte spurte om å komme ut, om å flytte, om å føle på usikkerhet og om følelsene inni meg når det nå ble Pride i surnadal. Tenk, han sa at min historie var så fin at de ville ha et intervju med meg og dokumentere meg i paraden, for de trodde min historie kunne gi håp. Det skulle den yngre Marit ha visst på åttitallet.

I går kveld fikk jeg en melding fra en god venninne som jeg ble kjent med på ungdomsskolen, og som har vært en kjær venn siden. Hun skrev til meg: «Vet du - jeg tror ikke jeg har sett deg så fri i bygda før, har jeg rett? Du stråler, og at du står så støtt og trygt i din egen historie gjør meg enda mer full av respekt for deg og det du har vært igjennom i årenes løp».

Jeg hadde ikke tenkt på det før jeg leste det, men ja. Jeg følte meg like fri som jeg følte meg da jeg var et lite barn. Før jeg kunne benevne følelser som riktig og feil. 

Håpet mitt nå, er at denne regnbueånden skal få rotfeste i bygda, i Norge og i verden. Jeg vil at ufine blogginnlegg, tweeter og hva det nå kalles, skal ties ihjel og ignoreres til støv. De gode stemmene kan overdøve grumset, og jeg håper nå at det er flere som meg som puster lettere. Sjå på det positive, vend ryggen til det negative. La livet bli så fargerikt som rengnbuen er. Tenk at jeg skulle bli så totalt Surnadalspatriot midt i livet. Gøytt asså

Nå blir det Pride-markering i Surnadal

Det kjentes litt ut som et historisk øyeblikk for meg, når det ble lagt ut nyhet om at det blir Pride-markering i Surnadal. Jeg skal være ærlig å si at da jeg skjønte, og motvillig innrømme for meg sjøl at jeg var skeiv, for 33 år siden, så var ikke denne bygda klar for Pride. Den var ikke en gang klar for å håndtere meg. Så når de nå vil markere inkludering og mangfold, så føler jeg mitt oppmøte som obligatorisk, og jeg har alt meldt meg på arrangementet.

Jeg vil starte med å si noe om foranledningen her, for dette startet på kommunestyremøte. Jeg utelater navn, og bruker heller titlene, men det er ikke hemmelige møter og de vil jo være gjenkjennelig i egenskap av titlene. Slik er det vel å være i politikken. Tilbake til møtet.

En av representantene i kommunestyret løftet spørsmål om å ha regnbueflagg i flaggstangen ved kommunehuset. Ordføreren gikk imot dette. Jeg ble klar over denne saken da en venn delte en avisartikkel på facebookveggen sin. Avisartikkelen er bak betalingsmur, men ordføreren skrev en kommentar på min venns side, som jeg siterer her da det ikke er større forhold her enn at ordføreren selv skriver sine egne kommentarer i sosiale medier. Hun (ordføreren) skrev følgende: «Har lyst til å kommentere at det er lov å flagge med alle slags flagg på flaggstenger i kommunen. Unntaket har vore flaggstenger knytt til offentlege bygg som f.eks. kommunehuset. Der må det foregå «eit offentleg arrangement av allmenn interesse» for å flagge med noko anna enn det norske (eller samiske) flagget. Dette er det no muleg for kommunane å avvike ifrå. Eg tykkjer den regelen vi har fungerer godt og så kan vi flagge med dei flagga som vi ønskjer på dei andre flaggstengene våre som vi har på kulturhusplassen eller andre stader. Pride, MOT, arrangement og festivalar er velkomne til å markere seg.»

Jeg skrev følgende i min kommentar: «Pride er vel litt mer enn et arrangement eller en festival. Ved å heise regnbueflagget så symboliserer man mangfold og inkludering. I tillegg så viser man solidaritet og man tar avstand fra den diskrimineringen som fremdeles foregår  i hele verden, også i Norge.»

Det jeg ikke skrev i kommentaren, mest fordi det var på en annen sin vegg, er at det er slike holdninger som hun viser, som stanser fremgang. Ved å skrive at «jeg synes den regelen vi har fungerer godt», i denne sammenhengen så sier ordføreren ganske mye. Det at hun ikke vil endre eksisterende regel for flagging, selv om det er åpnet for det, er jo selvfølgelig et valg. Men er det egentlig opp til den kvinnelige ordføreren, trygt etablert med mann og barn, å si at dette fungerer godt? 

Hun er kun et googlesøk unna å finne ut at hun selv ikke er helt innenfor målgruppen for regnbueflagget. For meg er utsagnet litt ekstra kuriøst når det kommer fra den andre kvinnelige ordføreren i bygdas historie. Her sitter hun, i en stilling som i mange generasjoner tradisjonelt har vært besatt av menn. Hvordan hadde hun følt det, da hun fikk jobben som ordfører, hvis noen hadde sagt at de var godt fornøyd med tradisjonen at det var menn som satt som ordfører her i bygda?

Det at hun hentyder at Pride er velkommen til å bruke flaggstangen ved kulturhuset, på lik linje med MOT og andre arrangement og festivaler, understreker for meg at hun hadde tjent på å Google «regnbueflagg» for å lest seg opp litt på historikken. Og hvis Google er for masete, så trenger man ikke følge så nøye med i nyhetene for å vite at LHBTQI- gruppen fremdeles blir diskriminert, til tross for alle rettighetene vi har fått i de senere årene. For selvfølgelig har vi fått mange rettigheter. Men vi er ikke i mål så lenge vi ikke er trygge for vold, hat og diskriminering. Og vi skal ikke langt utenfor eget lands grenser for å se politikken, forbudene og straffene som er vedtatt for å holde oss i sjakk, og holde oss nede. Med andre ord er regnbueflagget og Pride noe annet enn en festival. Det er en nødvendighet i kampen mot diskriminering og for inkludering.

Jeg skal ikke sitere andre kommentarer og bruke mer tekst fra Facebook-debatten i denne saken,  men denne debatten spredte seg, og det var flere små debatter etter hvert som folk delte avisartikkelen. Mange her ble opptatt av å vise at bygda er inkluderende og ønsker alle velkommen, uansett hvem de er. For meg, som har kjent på bygdedyrets ublide blikk, som har blitt hvisket om og pekt på, så er det rørende. Jeg har aldri blitt direkte avvist her i bygda, men jeg har ofte vært velkommen på nåde. Jeg skjønner at noen trodde det var raust og inkluderende for tretti år siden når de sa jeg var «velkomma færdi altså» (til tross for). Det opplevdes aldri godt å være velkommen til tross for, og jeg besøkte aldri de som sa det på den måten. Jeg følte meg ofte som en turistattraksjon, som man kunne peke på og le litt av, og prate om. 

Jeg skal ikke si mer om hvordan det var. Jeg ville bare lage et bakteppe for å vise at når det nå blir Pride-arrangement så er det et stort skritt i riktig retning. Jeg håper at mange som har flyttet herfra, eller enda viktigere de i LHBTQI- gruppen som bor her, og som har kjent på en klump i magen eller følt på blikkene opp gjennom årene, blir litt rørt over arrangementet. Eller glad, eller lettet. Jeg håper i alle fall det.

Og hvem vet, kanskje selv et så hellig hus som kommunehuset i Surnadal en gang i fremtiden kan sende et skrått blikk over til det vesle rådhuset i Oslo og se at det går an å henge opp regnbueflagg for å vise at de bryr seg. Et lite skritt for kommunestyret, et stort øyeblikk for LHBTQI.

En annerledes reise

Det er så mange regler fortsatt, om reisekarantener på hotell og hjemme, om vaksinepass og røde land , og jeg har gitt litt opp å orientere meg og holde meg oppdatert på regjeringen og folkehelseinstituttets sider. Jeg begynte å lese, men så Ble det er ett sett regler for vaksinerte, og ett sett for fullvaksinert, eller andre beskyttede. Det er definisjoner og blå lenker i enhver informasjonstekst som til slutt fører deg dit du begynte å lese. Jeg avventer til høsten, slik planen var i utgangspunktet, så får jeg se hva reglene sier da, for det er ingen karantenebestemmelser for den reisen jeg er på akkurat nå. 

Det var egentlig litt fristende å skrive på nynorsk, i og med at jeg sitter i barndomsbygda i skrivende stund. Dialekta her ligger nærmest nynorsken, og tankene mine er i brei dialekt, men jeg oversetter det til bokmål mens jeg skriver, for bokmål er litt lettere for oversettelsesprogrammer, hvis noen av mine engelsktalende venner skulle lese om reisen min.

Jeg er i barndomsbygda, i mor sin leilighet. Jeg kom på fredag, og de to første dagene ble det både besøk hos mor på sykehjemmet, pizza hos søster på Øra, flytting av sofa, sortering og navning av klær, litt planlegging, litt mimring, en tur på kirkegården for vanning og klipping. Alt i alt en fin overgang fra sololivet mitt i Oslo som i over et år med få unntak har foregått innenfor bydelsgrensene i bydel Østensjø.

Det er vel først nå, i denne morgenstunden som er litt sakte-tv aktig med morgenkaffe minutt for minutt, at jeg tar innover meg hvor rart det er å være her i mors leilighet alene. Det er når jeg ser rundt meg at jeg tenker på hvilken reise dette vil bli. En reise gjennom tid.

For selv om mye nostalgi og gamle minner gikk i containeren i 2014, da barndomsheimen ble tømt, så er det her i denne leiligheten de siste minnene er. De som ble tatt med videre i 2014, og som nå skal sorteres ned til en mindre minimum enn da. Det er rart, og det er sårt, og akkurat nå er det like hulter til bulter inni meg som det er i den lille ansamlingen på gulvet som er innholdet fra et skap som er flyttet til mors rom. Det kverner i hodet, av minner og litt panikk over denne sorteringsjobben. Mor har full tillit til vår vurderingsevne, så det er ikke det som rir meg. Men det sitter mye tyngre å skulle kaste noe her, enn når jeg med hard hånd kasserte glansbilder, minnebøker og foto fra barne-og ungdomstiden min for sju år siden. Eller når jeg flyttet mine egne ting etter 17 år, for tre år siden. Da fylte jeg 3 kubikksekken fra kast-i-sekk med gamle forhold og gammelt liv uten en eneste tung tanke.

Men dette er annerledes. For her er det fremdeles små biter av hele livet til hele vår lille familie. Uten forvarsel kan jeg åpne et lokk på en boks, eller trekker ut en skuff, og der ligger en gjenstand som setter i gang en rekke av minner.

Jeg er så heldig at alt som er av familieminner er glade og gode minner. Jeg sier ikke at hele livet mitt har vært knirkefritt og rosenrødt, men barndommen min var trygg, varm og god. Omsorgsfulle foreldre som planta sunt folkevett, naturkunnskap og turglede inn i oss alt fra tidlig alder. Likevel er det litt overveldende å sitte her i minnehaugen. Men er det noe livet har lært meg, og som jeg har hatt god nytte av siden pandemien snudde verden forøvrig på hodet, så er det å ta alt steg for steg.

Det er kanskje rart å starte dagen med å ta pausen først, men det er nå det er sol, så dagens reise starter med en liten fototur, før jeg skrider til verket. Man må bare begynne i et hjørne, om ikke helt bokstavelig. Steg for steg. Pust for pust. Reisen er i gang, og jeg må følge med.

En støttemarkering med bismak

Det er med blandede følelser og et litt tungt hjerte jeg skriver dette innlegget, en uke inn i pride-måneden.

Jeg ser at flere venner og også kjente store bedrifter på Facebook har endret profilbildet med en ramme som handler om pride, gjerne  med regnbuefarger. Det er godt å se engasjementet og støtten, men pride vil alltid ha en liten skygge for meg og kanskje flere med meg.

Med pridemåneden, og skeive dager så kommer haterne og trollene frem i kommentarfeltene og kronikkene. Det er de samme argumentene hvert år : «Kan de ikke bare være fornøyd med å få være i fred?» , « Hvorfor skal de ha en egen uke? Det finner ingen egen uke for heterofile», «De er så provoserende og sexfokuserte», «barn må skjermes for en sånn livsstil». Dette er bare noen overskrifter. Og det er jo interessant at man ikke ser behov for et fokus på rettigheter og diskrimineringsvern når argumentasjonen går i «dem vs oss», ofte i «De vs oss normale».

Men trollene er ikke bare på nett. I år har de startet friskt med stjeling, ødeleggelser og brenning av regnbueflagg ved offentlige bygninger og også ved private hus. 

Jeg ser at det er mange fordømmende kommentarer og støtteerklæringer for pride under nyhetsartiklene som forteller om hendelsene med regnbueflagg. Jeg ser skoler og deres vaktmestre gjør en stor innsats for å erstatte flaggene, og feste de annerledes slik at de ikke kan fires ned. Jeg verdsetter støtten i ord og handling, og rektorens uttalelse «vi kjøper gjerne ti flagg, og ti til. For dette skal vi vinne» er en solid støtteerklæring.

Men det er ikke bare støtteerklæringer. Under en av artiklene, sto det en kommentar om at dette var en direkte konsekvens av at man alltid skulle markere alt mulig. Vedkommende hadde sammenlignet det å henge opp regnbueflagg med det å henge opp flagget til favoritt-fotballaget. Når man markere alt mulig så må man regne med at det saboteres. Det er jo fristende å spørre om vedkommende kan liste opp land der det er dødsstraff eller fengsel for å heie på favorittlaget sitt. Eller om det noen gang har vært betegnet som diagnose innen psykiatrien å heie på samme lag. Eller hvor mange av lagets supportere som ble gasset ihjel i konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig. Men jeg lar det være.

Flere av disse tilfellene av regnbueflaggsabotasjer har vært ved skoler i bydelen jeg bor i. 

Det er pent sagt ubehagelig.

Det er nok mange som tror at med så mange rettigheter som LHBTQI- gruppen har fått siden kampen startet i Norge i 1948, så må det jo være helt greit å være skeiv nå. Og selvfølgelig har det vært stor fremgang siden 1948. Noe tok kanskje litt lang tid. Homofili var straffbart i Norge frem til 1973, og det ble ikke fjernet som psykiatri-diagnose fra WHO sine offisielle diagnoselister før i 1990. Noe er fortsatt omstridt, for eksempel det å gifte seg i kirken. 

Jeg orker ikke å grave meg ned. Poenget mitt er bare at det er ikke alltid det hjelper med rettigheter og lover som gir diskrimineringsvern. Følelsen du har inni deg påvirkes av holdninger og handlinger utenfor deg. Du skal være ganske tjukkhudet og trygg på deg sjøl, uavhengig av nedfelte rettigheter.

Tilbake til flaggene som blir stjålet eller revet ned og brent. 

Mens de fleste beskriver det som trist, gir støtteerklæringer og erstatter flaggene, så er det noen som kaller det «uskyldige pøbelstreker som alltid har funnet sted. De husker da sjøl når de var unge».

Det er mindretallet som feier det bort som pøbelstreker, og det er nok et mindretall som saboterer flaggene, men det hjelper ikke meg når det mindretallet bor i mitt eget nabolag. For selv om det mindretallet kanskje er i en flokk på bare fem, så er det mange for meg som er bare en, hvis de vil gå lengre enn å ødelegge flagg.

Jeg tenker at disse tydelige handlingene understreker at vi fortsatt trenger pride for å markere at vi aksepterer mangfold. Jeg har stor tro på folkeopplysning for å gi god kunnskap som kan bidra til holdningsendring. Jeg synes det er fint med pride, og jeg setter pris på alle som har regnbueflagg og pridemerker på profilen sin på sosiale medier. Likevel kjenner jeg på utryggheten når jeg vet at i min egen bydel, i mitt eget nabolag, så er det mennesker som brenner regnbueflagg. Og utryggheten kan ikke rettighetene fjerne. For utryggheten er inni meg.

Når det som var er det man har, og så blir det borte også

Jeg tror mange av oss ser for oss alderdommen og pensjonisttilværelsen som en tid der vi igjen kan gjøre det vi har lyst til. Eller..om vi ikke ser det for oss så er det det vi ønsker oss i alle fall. En ny tid for opplevelser. Det har blitt mer og mer vanlig med en «bucket-list», en liste med ting vi vil gjøre før vi dør.

Jeg har ikke laget meg en liste. Jeg prøver heller å tenke på hvordan jeg ønsker å ha det når jeg blir pensjonist og det handler mer om velvære og livsglede enn om lister over steder å besøke eller ting å gjøre. Selvfølgelig er det mange steder jeg gjerne vil se, men det er ikke det viktigste i livet. Det viktigste er helsa og gode opplevelser. Gode opplevelser, det være seg små eller store, i nærmiljø eller det store utland, som gir livsglede.

Etter hvert som jeg har blitt eldre, så er det flere nære og kjære som har falt fra. Mange for tidlig, men også mange etter et langt og godt liv. 

Jeg har etter hvert også opplevd flere som har fått en eller annen grad eller variant av demens, og som har gått fra å være et oppkomme av historie og gode minner, til å fundere på hvilken dag det er, flere ganger per dag.

Jeg blir nok aldri fortrolig med å se at folk jeg er glad i, går igjennom denne forvandlingen. Personligheten endres. Fokuset endres. Livet deres endres, og med det også biter av mitt liv. Jeg sammenligner det med en sorgprosess, for det oppleves sånn. Å være vitne til denne oppsmuldringen av solid og håndfast til flytende og utrygt. Tilværelsen og virkeligheten som skifter mellom gammelt og nytt. Et her og nå som blir forvirret med dengang da, og som skaper mange tunge øyeblikk og usikkerhet. Gleden over å huske fra gammelt av, som i neste øyeblikk blir til sorgen over å ikke huske i går. Det er tøft å være vitne til at mennesker endrer seg. Selvstendighet som blir avhengighet. Tilværelsens uendelige utrygghet og fremtidsfrykten som bølger som opprørt hav. Og det verste er at det finnes ikke ord å si, som kan skape trygghet. Det finnes ikke en oppskrift på å håndtere tankene deres, og hente tankene ned fra den forvirrende karusellen. Det som fungerer det ene øyeblikket, er feil i det andre, og vi havner ofte i en loop som bare går og går.

Jeg har alltid sagt at musikk er min minnebok. Det finnes en sang for enhver anledning, og de aller fleste av mine beste minner har et tilhørende lydspor. Hele sommere kan finnes i en eller flere sanger. Studieår har et annet lydspor. Møter med nye mennesker. Vi har som regel en felles sang. I alle fall i min minnebank. Jeg håper musikken vil trigge frem små elementer, små vakre minner, helt til det siste.

Jeg vet jeg er heldig som er bare litt over midt i livet, kanskje. Vi vet jo ikke hvor lenge vi skal være her, noen av oss, men statistisk sett har jeg i overkant av 30 år igjen. Det er en stund siden jeg tenkte at det var best å leve som om hver dag er den siste. Det blir for hektisk og påtatt. 

Men å gjøre noe som er viktig, og som betyr noe, er en god tanke. Og enda viktigere er det faktisk å gjøre noe godt for seg selv. Å ta vare på seg sjøl, og bygge et godt fundament for egen helse og sinn, er litt undervurdert i en tid da man skal ta vare på naturen og miljøet, ta vare på andre, tenke på kommende generasjoner som skal arve jorden. Det er er stort oppdrag. Jeg synes vi av og til må tenke litt mindre oppdrag. For når det kommer til stykke, så er det kun jeg som kan ta vare på og ta ansvar for meg. 

Jeg prøver å være snill med meg sjøl av og til. Det kan være den ekstra pausen på tur. Det kan være en ekstra vri på hverdagsmiddagen. Det kan være en strekk på sofaen, eller en halvtime med gitarspill. Det kan også være en kule med mangosorbet, eller en kirsebæryoghurt. Små gleder.

Jeg tror det er ekstra viktig å huske på seg selv når noen i din nærmeste krets har det vondt. Det ser og høres sikkert helt feil ut, men la meg få fullføre tankerekken. Jeg har en tendens til å ta inn tristhet og sårbarhet hos de jeg er glad i. Så mye at det tar litt for mye plass inni meg, og det gjør meg til en dårlig støttespiller for de som trenger det. Å la seg spise opp av andres følelser og behov, skaper en ubalanse som like gjerne kan føre til en storm som til en trygghet for den andre. Det er fort å glemme seg og sitt når noen roper i nøden, men jeg tror det er nettopp da vi skal ta et øyeblikk for bare oss sjøl. Det er en grunn til at du skal la motoren gå hvis du skal gi andres flate batteri startstrøm. 

Dette er dype tanker på en søndag. Dette er tunge tanker på hvilken som helst dag. Men vi har dette ene livet. Og når dagen går mot kveld, så er det hver og en som sitter med sitt eget dagsregnskap. Og det er viktig å gå med overskudd over i neste dag.

Den nye våren er her

Det spiller ingen rolle hva som er stengt eller åpen, om statistikktall og kurver fyker opp og ned, og framtidsutsiktene spås både lyse og mørke, nære og langt unna. Det spiller ingen rolle om temperaturen svinger fra pluss 17 en dag til minus 3 den neste. Det spiller ingen rolle om snøen forsvinner eller om isen fortsatt ligger tjukk på vann, på stier og veier i marka. Det kommer sikkert litt mer snø, men vårsnøen forsvinner like fort som den kommer. Og naboene har sikkert ikke skrapt frontruta på bilen for siste gang dette året. 

Jeg setter alt dette til side. Jeg trekker det ned til meg nå, selv om det sikkert også kunne stått vi.

En ny vår er alltid et nytt kapittel i boka. Og det er jeg som skal skrive min historie på de blanke sidene.

Ordene jeg velger vil sette tonen for stemningen, og ordene har mye av makten når de først er skrevet. 

Men jeg har makten over ordene jeg velger.

Det er opp til meg om jeg skriver om det halvfulle eller halvtomme glasset, og om regnbuene som ble tegnet i fjor, fortsatt gir håp. Det er mine ord som beskriver hverdagen min, og det er jeg som avgjør hva jeg fokuserer på. Jeg kan se på det å være hjemme både på jobb og fritid som ensomt, monotont, repeterende og kjedelig, eller jeg kan se på det som mindre stressende, forutsigbart, trygt og ukomplisert. 

Jeg kan skrive at jeg har mistet et år, eller at jeg i en periode må leve litt enklere for å ivareta egen og andres helse.

Fuglene synger mer, og det er flere varianter av sanger og sangstemmer. Det lukter av gress og skogbunn som nylig har blitt fri fra snøen, og lukten av surt smeltevann forteller at naturen gjør seg klar for en ny årstid. Den første pollendosen ble ført med vinden for flere uker siden, tradisjon tro i god tid før pollenvarslingen kom i gang, og minner oss om at or og hassel er i rute.

Jeg hadde min første tur uten brodder rundt Nøklevann sist i påsken . Det gav meg den samme smilende følelsen som når jeg i mine barneår fikk lov til å gå ut uten strømpebukse under buksa. For ikke å snakke om når steinhellene foran huset var bare og tørre og vi kunne teste de nye vårskoene der (med lovnad om ikke å gå ut på den bløte plenen). Jeg lurer på hvor mange timer med strikkhopping på oppdalskifer jeg har på CV-en. 

Snart vil isen smelte helt på Østensjøvannet og med det starter fuglenes familieforøkelse. Små dunete fugleunger med dårlige flyveferdigheter og uproporsjonerte vinger, bein og kropp vil få smilet og fotogleden frem i meg. Spenningen med å lete etter toppdykkerbarna mens de fremdeles er stripene med en rød flekk på hodet. Kanskje vil jeg få et blinkskudd av mor svømmende rundt med barn som er gjemt blant ryggfjærene. Kanskje får jeg et dramatisk bilde av spurvehauken som slår brutalt ned i den lykkelige sothønefamilien for å skaffe mat til sin familie. Våren er lang og mulighetene er mange, både til trim og fotomuligheter. Mulighetene for gode naturopplevelser står i kø, og selv om det blåser surt i dag, så er det solen med hjelp av vinden som gjør at den siste snøen får fart på seg.

Kanskje er det denne våren jeg får lønn for tålmodigheten og får et glimt av beveren i Nøklevann. Eller et glimt av skogens konge. Jeg så en rødrev krysse stien foran meg tidligere i uka. Det var stas.

Jeg gikk en lang tur i går. Det var overraskende skarp luft i vindkastene, så jeg var glad for at pessimisten i meg sørger for at en tynn ulltrøye var en del av påkledningen. Jeg gikk både på ukjente og kjente stier, og bakgrunnsmelodien hele veien var fuglesang, vindsus og klukking  fra åpne bekker. Etter hvert ble jeg også vant til at det som kunne vært en elg som blåste i nesa, hver gang viste seg å være en snørrete syklist.

Våren er her. Den byr på farger og nytt liv, og det er samme mønstret som alltid. Naturen har sin egen plan for gjenåpning, og den har jeg tenkt å følge med på.

Sett dagdrømmene dine i arbeid

 Overskriften er lånt fra den daglige inspirasjonen som jeg startet torsdagen min med. Det er ofte at det er enkeltord eller en setning som setter i gang min egen tankekvern, og denne gangen var det en setning som sa at det var stor sannsynlighet for at vi alle har hørt setninger som forteller oss at vi skal slutte å dagdrømme og heller følge med på det som blir sagt eller gjort.

Jeg har alltid hatt levende dagdrømmer. Flotte reiser i eget hode der drømmer har blitt virkelighet, der alt har gått bra og der jeg har lykkes med alt jeg har prøvd. Som barn så var de beste tenkestundene i en gyngestol, gjerne med musikk til, og ingen andre i umiddelbar nærhet. Men det kunne komme en dagdrøm svevende midt i en skoletime også. Bilturer kunne inspirere, og i Oslo-livet har t-banen vært et dagdrømsted, i de periodene jeg har hatt litt reisevei til jobb. I de senere årene har de beste tenkestundene vært over morgenkaffen, på lange flyturer eller på skogstur.

Tilbake til det å «slutte å dagdrømme og følge med i virkeligheten». 

Hvorfor skal vi avvise dagdrømmer som noe unødvendig og virkelighetsfjernt? Dagdrømmene, som også kan bli kalt fantasier, tar oss ofte med inn i en verden der vi lykkes. De setter farge på hverdagen, og gir oss håp om å bli bedre. Hva om vi leker oss litt, og putter dagdrømmene inn i noen av de kjente læresetningene eller visdomsordene som vi ser på plakater, krus og T-skjorter. «Enhver er sin egen lykkes smed», er et fint et. «Det som får fokus, vokser», er et annet. 

Jeg har tidligere skrevet om visualisering som teknikk. Jeg bruker det både som forberedelse og som motivasjon. Det trenger ikke være store ting som skal skje. Jeg har for eksempel brukt visualisering på dager der trening har vært mer en plikt enn en glede. Ved å gå igjennom øvelsene i hodet, eller se for meg løypa jeg skal igjennom, så blir jeg mer mentalt forberedt, og tenker annerledes på turen eller øvelsene når jeg kommer til gjennomføringen. Jeg vet at etter de tre øvelsene der, så kommer det to lettere som er som en liten hvile før tre harde øvelser til, men da er jeg halvveis igjennom programmet. Og da ser jeg for meg et par litt enklere igjen, og da er det kun to harde og tre lette igjen og så er jeg ferdig. Enkle grep som for meg har en stor funksjon.

Det  får meg til å tenke: Hva om dagdrømmene egentlig er en visualisering, skapt av underbevisstheten vår. Hva om noe av det vi ser i dagdrømmene våre, egentlig er underbevisstheten som jobber for å få oss nærmere målet. Hva om drømmene der vi lykkes, forsterker ønsket om å lykkes. Hva om drømmer er en bit av det fokuset som gjør at ting vokser. Hva om fokus og ønske blir en del av samme pakken, og at disse vokser frem slik at vi etter hvert oppnår det vi har drømt om, uten at vi jobber bevisst med det hele tiden? Så mange spørsmål. Ingen svar, bare inspirasjon til videre filosofering.

Ofte er det slik, i alle fall for meg, at hvis jeg prøver for hardt, og vil for inderlig, så tar det over for gleden på veien frem mot målet. Gleden blir så forbundet med målet, at gleden ikke blir oppnåelig før på målstreken. Det er mye reisevei som bare blir rutine på den måten. Det blir bare logistikk..grå logistikk.

Dagdrømmer kan også bli omtalt som å drømme seg bort. Det er klart at det alltid vil gå en grense mellom drøm og fantasi, og det er realistisk å tro at ikke alt er mulig. Men kan det ikke være litt sunt å drømme seg bort av og til? Å gi seg selv en liten pause. Et lite tanke-spa, som både er rensende og inspirerende.

Som barn kunne dagdrømmene overgå alt som er mulig og virkelig, og det kunne være eventyrlignende reiser som jeg la ut på, som jeg selv som barn visste ikke var noe som kunne skje. I voksenlivet bærer dagdrømmene mer preg av å være et produkt av ønsker og håp, og jeg tror at denne dagdrømmingen er en måte å ufarliggjøre de større drømmene. De kan inneholde det du ikke tør å håpe på, og er kanskje en konsekvens av at livet, uten at vi vil det, har lært oss at man fort kan gå på en smell, ikke kan få alt man ønsker seg, eller må nøye seg med litt mindre. Det er også læresetninger som aldri burde stå på en plakat.

En liten avsporing. Eller kanskje handler det om det samme.

Jeg så et program om «Stjernebarn» forleden. Nei, jeg snakker ikke om julekalenderens stjernebarn. Jeg snakker om de barna som mange tror er høyt utviklede vesener fra en planet, et stjernesystem, fra verdensrommet, som er sendt hit fordi de har viktig informasjon til oss jordboere. Viktig informasjon som skal få oss videre i utviklingen. Det var et veldig interessant program, med intervjuer av mennesker med titler både som doktor og professor, som pratet om disse stjernebarna.

Jeg har jo alltid vært tydelig på at jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi ser og vet, men jeg skal ikke begi meg ut på å mene noe om hva som er sant eller usant, for det får være opp til hver enkelt. Men hvis jeg skal tenke litt høyt om stjernebarna da. 

Vi vet jo at det finnes forskjellig grader av intelligens iblant oss. Det finnes høyt intelligente mennesker, mange blir kalt genier, og de jobber på mange områder og i alle yrker og samfunnslag. Det finnes barn som hopper over skoletrinn fordi de er veldig smarte. Vi vet jo også at både mennesker og dyr er født med mange evner, egenskaper og instinkter, og mange dyreunger er ganske selvstendige alt fra tidlig alder. Det er kanskje litt verre med menneskebarn. Ikke for det, nyfødte kan for eksempel drikke av glass/kopp, men denne evnen ser det ut til at de mister, og må lære på nytt igjen etter år med tåteflaske og tutkopp. 

Hva vet vi egentlig om andre evner som kanskje er medfødt men fordi de ikke holdes ved like, må læres på nytt?Vi vet i alle fall at sjøltillit og trua på at man kan klare alt man vil, som regel får noen kraftige tilbakemeldinger slik at de fleste modererer ideen om å være verdensmester og uovervinnelig ganske tidlig i livet. Kanskje det som de kaller stjernebarn er barn med høy intelligens, som har en iboende vilje til ikke å la seg påvirke de av utenomverdens restriksjoner og meninger? Kanskje de beholder det iboende og medfødte i tillegg til at de tar inn ny forståelse og kunnskap på annet vis enn gjennomsnittsmennesket, og på den måten fremstår som litt «overmenneskelig»?

Nok avsporing. Jeg ville bare få frem at det er mye å filosofere over, og det er mye vi ikke vet, men som svever omkring i underbevisstheten hvis vi har lyst til å ta det ned og med på et tanskespinn. Drømmer er gratis heter det seg. Og drømmer er ufarlig utforsking, tenker jeg. Personlig så liker jeg ideen om at drømmer er noe mer en bare ren underholdning. Jeg tror vi kan både lære og vokse i tillegg til at vi kan glede oss og få oss en pause.

Jeg vil slutte med et visdomsord fra Dr. Maya Angelou: «Vær en regnbue i en annens sky». Den er fin å ta med seg i livet og dagen.

En retrospektiv refleksjon

Jeg følte for en tittel som gir en ekstra tungegymnastikk, for trening er jo en av de nye utfordringene i livet har jeg skjønt. Jeg kjenner at jeg håndterer diskusjonen om stengte treningssentre slik som jeg har lært gjennom meditasjon og mindfulness: Jeg leser om det, jeg skjønner at det er et stort problem for mange, jeg forstår det ikke, så jeg slipper det. 

Nå har det snart gått et år i boblen, og det er mye som har blitt ny hverdag. Det er fortsatt mye å observerer og undre seg over, men det er også mye som jeg bare registrerer. Det blir litt som søppel som jeg ser i vannet på båttur, og som jeg ikke får tak i fordi farten er for stor og jeg ikke ser det før det er for sent å ta tak i. 

Det er litt rart hva som kan bli vanlig i løpet av kort tid, og jeg skal selvfølgelig ikke gå igjennom alle nye vaner og ritualer. Ei heller skal jeg gå igjennom alt det negative som det siste året har ført med seg. Men jeg måtte bare ta meg en pause og komme med noen betraktninger nå som vi snart er ved jubileumsdatoen for «da Norge stengte ned», som 12. mars 2020 går inn i historiebøkene som.

Det ble veldig raskt en endring i dominansen i nyhetsbildet og dermed også i kommentarfelt i sosiale medier. De årlige påminnelsene om bålforbud og båndtvang som pleier å starte i midten av mars, måtte tidlig vike for alle observasjonene av de som ikke overholdt meteren i skog og mark, og andre turveier. Etter hvert ble det i hovedstaden også selvutnevnt munnbindpoliti, som stadig var i opprør over medmenneskers vurdering av hva som var grensen for «når det ikke er mulig å overholde en meters avstand» i kollektivtrafikken. 

Dette ble selvfølgelig ikke bedre av at munnbind ble mangelvare i en periode der veldig mange skulle kjøpe dette samtidig. 

Så kom hytteforbud, reiseforbud og påske, og for en periode var også vindkraftmotstand og flyktningeleirer med umenneskelige forhold glemt. Jeg ble «rammet» av reiseforbudet og selv om jeg ikke har hytte så har jeg masse forståelse for all ergrelse i dette forbudet også. Likevel må jeg si at når sol og palmer måtte byttes ut med den alternative påsken, med milevis vandring i sikksakk mellom hengekøyer, små portable kokeinnretninger og nyanskaffede hvalper i hjemmekontoret ånd, så gikk det helt fint. Det går an å omstille hjernen ganske raskt til å nyte det man har når man ikke kan få det man vil. Det handler mer om vilje enn om evne etter min mening. 

Flaggdebatten før 17.mai-feiringen utgikk med bakgrunn i manglende feiring, og når Norgesferie ble det nye sydenalternativet, så fikk vi plutselig et større engasjement rundt smale og svingete veier, tuneller og fergekøer. Kanskje har mange litt godt av å komme utenfor komfortsonen og se hvordan hverdagslivets logistikk er utenom ring 1, 2 eller 3, eller Mosseveien og E6. Jeg tror ikke det skaper en revolusjon i empati og forståelse, men kanskje litt fler ser lengre enn sin egen navle etter en solid dose fergekø, eller tretten mil bak bil og campingvogn som du ikke kommer forbi da det er for smalt. Alle monner drar.

Pandemi eller ei. Det amerikanske presidentvalget fikk jammen sin plass både i nyheter og kommentarfelt. Det er ganske interessant å se, og etter mitt syn er det lett å heie frem noen når du bor i et annet land og ikke skal leve med konsekvensene av hvem som skal lede et land. Konspirasjonsteoretikerene ble flere og flere, eller mer og mer synlig, og etter hvert som valget nærmet seg slutten ble repertoaret deres utvidet til også å omfavne teorien om at pandemien var et påfunn, et politisk spill og en måte å kontrollere befolkningen på. 

Det er klart at det var fint å ha to bein å stå på i meningsytringene, for valget ble jo avgjort men pandemien og restriksjonene varer fortsatt. Etter hvert ble det også tid for vaksinedebatt og skremselspropaganda og de sedvanlige massespredningene av «forskningsbaserte fakta» rundt vaksiner.

Jeg stopper aldri å forundre meg over de mest ekstreme i kommentarfeltene. Selveste haterne. De som er  så ekstreme at motargumentene erstattes med gif-er fra gamle filmer. Påstander om at innføring av vaksinasjons-bevis er regjeringens måte å innføre tvangsvaksinering på er en variant. Menneskerettighetene er hyppig nevnt, og i et innlegg var Norge omtalt som et tyranni. Selvfølgelig blir vi som bruker munnbind, holder avstand og har tenkt å ta vaksine, omtalt som en saueflokk. 

Jeg måtte finne frem reisevaksinasjonskortet mitt jeg altså, som viser til reguleringer innført av WHO i 1969. Reisevaksinasjonskortet som ganske mange har. Jeg fikk mitt da jeg skulle reise til Etiopia, og det var anbefalt gulfeber-vaksine i tillegg til påfyll av poliovaksine. Ja, det er forskjell på anbefaling og krav, men bakgrunnen er det samme. Det er for å beskytte land mot innføring av smitte/overføring av smitte mellom land. Det interessante er at debattene om «tvangsvaksinering» og «vi skulle ha stengt grensene før, uten unntak» går parallelt.

Jeg skjønner at det er mange sinte og fortvilede folk der ute. Jeg skjønner at det er ytringsfrihet, ytringstrang og behov for å avreagere. Det jeg ikke skjønner er disse haterne som jeg kaller det, som også har en stor trang til å angripe enhver positiv kommentar. Jeg kan ta eksempel fra noe så uskyldig som min egen kommentar til en historie fra Texas. Historien var at når strømmen gikk og vannrørene frøs, så var det en butikkeier som skrev om at folk hadde brutt seg inn i butikken hennes for å skaffe seg vann, men de hadde lagt igjen penger for vannet, sånn at butikken til og med gikk med et lite netto overskudd for vannet. Dette var fremlagt som en positiv historie, og jeg kommenterte at den var fint å se en historie som fokuserte på de gode eplene i kurven, og ikke på det ene råtne eplet.

Det kom raskt en kommentar om at til min orientering så var det de råtne eplene for veltet hele treet. Det var mye mer i kommentaren, om politisk ledelse osv, men det er bare så interessant at en positiv kommentar også bringer frem behovet for å svare med skarpt skyts.

Jeg har nå snart et år bak meg der jeg har minnet meg selv på å se hva jeg har, se hva jeg kan, ikke fokusere på hva jeg ikke har og ikke kan. Det er ikke like enkelt, og jeg lykkes ikke alle dager, men det hjelper å fokusere på å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg har gjort noen få tilpasninger, som ikke oppleves som et hån mot meg som statsborger, eller en trussel mot menneskerettighetene og meg som selvstendig individ. Det opplevelse helt enkelt som en tilpasning til en «føre var»- situasjon som er et kollektivt ansvar for å håndtere en situasjon som vi må få bukt med.

Kall meg gjerne sau, sauer er som kjent ålreite dyr, så jeg kan godt være i kategorien ålreit.

Det er mye spådommer og tanker om når vi er ferdig med vaksinering, hvordan vi kan åpne opp byer og land igjen, hvordan våren vil bli, påsken, sommeren...Jeg leser med interesse, men samtidig er jeg avhengig av progresjon i to land for å kunne realiserer noen av drømmene. Så gjør som jeg har gjort. Jeg registrerer alle fremskritt men jeg orker ikke å lage håp som brister. 

Et helt år på tredemølle. På stedet hvil. Til og med uten tilgang på tredemølle. Jeg er fortsatt på dag for dag. Jeg ser fremover, men jeg prøver å ikke sette datostempel på håp og drømmer. Jeg kan kanskje driste meg til et «best før men også god etter», hvis jeg må. Men at det går fremover. At det blir bedre, sakte men sikkert. Det vet jeg. Og det er det viktige.