Et annerlede nyttårsbrev

Er det en ny mote? Eller er det den sedvanlige utålmodigheta? Folk ønsket God jul på lille julaften, og Godt nytt år i går, eller tidlig på dagen i dag. Hvorfor så travelt? Er det fordi vi bare skal bli ferdig med det, og haste videre med de viktige gjøremålene og de travle livene våre? Har vi det like travelt som kjerringa i Vidar Sandbeck sin vise?..der det står Livet er så alt for knapt, kan hende, kjæm hu for sent, for sent til livets ende.

Ja, nå kan dere lure på hvor dette bærer hen. Hva slags nyttårsbrev er dette da mon tro..Vel, det har seg slik at når jeg satte meg ned for å skrive julebrev i år, så satte ordene seg fast i tastaturet. De stoppet mellom hjertet og hjernen, og ville ikke verken fram eller tilbake. Jeg prøvde å løse det med en billedkavalkade. Et bilde fra hver måned. Men det kjentes ut som om dette årets måneder har hatt plunder og herk, stress og armod, og noen like til død og begravelse i seg. Så det blir ingen årsrevy fra meg i år. I stedet blir det et underlig lite skriveri om livet som sådan og om streamede serier på TV2 play.

Jeg har ikke koblet tv-n inn i antenneuttaket her på hybelen. Jeg hare en cromecast og to apper som jeg kan finne underholdning i. Og to av seriene jeg har sett i år, er «A million little things» og «Yellowstone».

To vidt forskjellige serier, denne første en vennegjengs hverdagsliv på godt og vondt, og sistnevnte som jeg ikke er ferdig med ser ut til å være fra ville vesten plassert i nåtiden. 

Nå kan jeg godt innrømme at jeg er livende redd for hester, og så kan vi tenke at det vil diskvalifisere meg fra å identifisere meg med noen i Yellowstone. Men, jeg er hjulbeint så det holder og jeg liker whiskey. Og jeg må også si at de siste to årene i Bydel Østensjø gav meg erfaring både med folk som skyter fra hofta og dessverre også de som ikke tar seg fem øre fra å stikke kniven i ryggen på deg. For all del, det var mange gode kolleger der også, men det er jo en gang slik at det er de lovløse som setter størst spor. Lykkelig var jeg når jeg kunne snu nesa bort og ri lykkelig inn i solnedgangen i barndomsbygda. Jeg rømte ikke på noen måte, men de lovløse som lagde slosskamp i baren gjorde det lettere å ta den nye muligheten som åpenbarte seg, og starte på nytt i nye grønne enger.

Det finnes ingen grønne enger uten tistler, men alle vekster har sin rolle og sin verdi. Jeg er evig takknemlig for muligheten som dukket opp her, som en solsikkeeng i en ørken akkurat når jeg trengte den. Jeg er evig takknemlig for å komme hjem i tide for å følge mor til elva og over til nye grønne enger, og jeg er takknemlig for å få en jobb i hjembygda mi. Alle trodde det hadde rabla for meg da jeg søkte, fikk tilbud, takket ja og bare flytta. Ikke jeg. Jeg visste det var riktig. 

Nå er det ikke plankekjøring og stuereint alt som skjer her heller. Noen ganger så kjennes det litt Yellowstone ut, der man ikke leser loven på samme vis innenfor som utenfor gjerdet. Men jeg tar det dag for dag og bit for bit. Jeg kan det jeg kan, og jeg lar meg ikke dupere av påminnelsene om at jeg ikke er i Oslo, eller at jeg er i Surnadal nå. Jeg er et lovmenneske. Jeg har barnehagejuss fra Statsforvalteren. Jeg er god til å lese, og jeg kan forskjell på når det står skal eller bør, og jeg er ikke redd for å bruke det jeg kan. It ain´t my first rodeo. 

Nå ble det litt for seriøst kanskje. Poenget mitt er at jeg kjenner jeg er der jeg skal være, og jeg har en jobb å gjøre. Jeg er ikke hun fra storbyen som skal vise bygda hvordan vi gjør det i storbyen. Jeg er hun med over tretti års erfaring med folk i alle aldre og varianter, med erfaringer fra fagfeltet både fra eier og myndighetsiden, som tenker at jeg har en god nok bakgrunn til å kunne stå for det jeg tror på.

Jeg er også hun som etter trettfire år hjemmefra, tjueni år av dem i by, skjønte hvor jeg hørte hjemme hen og flytta dit jeg kjenner at lufta er klar nok og naturen er min, og der hjertet mitt har vært hele tida.

Starten her ble ikke som jeg trodde. Høsten ble ikke som jeg trodde. Tapet av mor lagde en mørk sky over planene jeg hadde og det jeg hadde sett for meg. Men fortsettelsen, livet fremover, det blir det jeg gjør det til. Og jeg har tenkt å gjøre alt for at det blir godt.

Jeg sørger ikke over å sende 2023 over i historien. Jeg gleder meg til å se hva 2024 byr på.

Hysj, e sett å tenkje.

Overskrifta er et sitat fra 1976- utgaven av meg sjøl. Scenarioet er gjentakende, og det er meg i en liten gyngestol ved skatollet der radioen sto, på Skjelnesset. Skjelnesset var barndomsheimen til far, og der hadde jeg glade dager hos tante Ingrid og bestefar den ene fridagen vi hadde fra skolen i første klasse. Jeg har blogger tidligere om Skjelnesstiden, og også hatt et innlegg om det i Jul på Nordmøre, så noe av dette vil kanskje være gjenkjennbart, men det er andre tanker her også.

Tilbake til gyngestolen. 

Den var lav, og med et grønt stoff som var litt veluraktig. Litt uthevet mønster i stoffet. Stolen var plassert ved vinduet der også skatollet sto, og i den stolen satt jeg når jeg hørte barnetimen for de minste og morgentimene med Reidar Morset. Men, den stolen var også favoritt-tenkeplassen min. Med radioen pratende i bakgrunn, og en lett bevegelse i gyngestolen, lot jeg blikket gli ut av vinduet. Fra det vinduet så jeg mest bærbusker og litt av huset til Stor-John og Olga, men det var et godt sted å feste blikket for en liten filosof i sin spede begynnelse. Og det var altså der jeg satt og tenkte når tante Ingrid kom og spurte om jeg ville ha noe, eller om vi skulle finne på noe,  og fikk svaret «Hysj, e sett å tenkje.». Kloke gode tante Ingrid ble verken støtt eller opprørt over dette svaret, men tok det til etterretning og lot meg tenke videre.

Jeg har tenkt ofte på denne episoden, og på den gode tiden på Skjelnesset. Jeg har alltid fremholdt at jeg er utrolig heldig som ikke gikk i barnehage da jeg var lita, for det hadde ikke passet for meg med så mange barn rundt meg hele dagen. Jeg er helt sikker på at jeg hadde blitt mast hull i hodet på, eller «blitt oppfordret til å leke med andre», som det heter på pedagogspråk, og jeg trengte tid for meg sjøl alt i tidlig alder. Jeg var hos flere dagmammaer, og var også hjemme med datidens praktikantordning. Alt dette var greit, men beste tiden var likevel på Skjelnesset. 

Småskolen var litt annerledes enn en barnehage ville vært. Å delta i klasserommet var styrt og systematisk, så det var enkle greier å forholde seg til. I friminuttene kunne jeg fint gli inn i bakgrunnen når jeg trengte det, og kunne tenke og observere fra det faste stedet mitt under bjørka i skolegården. Jeg husker selvfølgelig ikke i detalj hva jeg tenkte på, men det er kanskje riktigere å bruke begrepet dagdrøm. Visualisering er et voksent begrep, men jeg tror også at det kan være dekkende for noe av tankerekkene mine. Jeg forestilte meg hvordan ting ville være og forberedte meg før jeg tok steget ut i samleken med de andre. 

Det er førtisju år siden episoden på Skjelnesset. Tante Ingrid nevnte den ofte til meg, og da som en positiv ting. Det er enkelt å passe et barn som liker å dagdrømme, kan man kanskje tenke. Men det var ikke slik hun tenkte på det. Hun syntes det var så fint at jeg sa ifra hva jeg trengte akkurat da. Og vi gjorde mye koselig sammen utenom gyngestoltiden. Vi leste og dramatiserte det vi leste, og jeg var med på stell av hus og matlaging. De fleste dagene var jeg ute og lekte med Dag Christian og innimellom var Brage med også. 

Kanskje er det fordi det er en innehelg at det kommer så mye tanker ramlende. Kanskje er det fordi jeg er tilbake i hjembygda? Men kanskje er det også fordi jeg er tilbake i en stilling der jeg er mye tettere på barnehagehverdagen og jeg tenker litt på hvordan det er for dagens små filosofer blant alle disse barna som er i barnehagen. 

Vi er inne i en tid, og har vært det lenge, der det stadig letes etter svar og fasiter på barn. For min del synes jeg det er litt for ofte at det tenkes Autismespekter og ADHD og det er litt for mye sammenligning og kurver å henge observasjoner på. Jeg sier selvfølgelig ikke at det ikke er barn som hører inn under både den ene og den andre paraplyen eller gruppen, men kanskje er vi litt for ivrig med merkelappene?

Jeg er jo helt sikker på at det er barn der som kjenner som meg, at det blir litt mye aktivitet og lyd. Jeg er helt sikker på at det er barn der som trenger å sette seg ned og bare tenke og dagdrømme litt. Kanskje har de lyst til å si «Hysj. E sitt å tenkje» også. Kan hende de sier det og. Da håper jeg at vi som får beskjeden er oppmerksomme nok til å skjønne det. Jeg håper det er rom for å finne seg en krok. Og jeg håper vi er kloke nok til å se forskjellen på de som trenger en pause og de som ikke kan lekesignalene eller ikke får være med. Jeg håper vi er gode nok til å se de litt introverte, de med mindre behov for å sosialisere hele tiden, de som trenger en pause. Personlighet og personlige behov er jo nettop det. Personlig. Og selv om «normal»- definisjonen er litt mer oval enn firkanta nå, så tåler vi å strekke enda litt. Vi skal ikke glemme å måle enkeltbarnet med seg selv. 

Vi må ta godt vare på oss selv i dagene uten ordentlig dagslys

Vi skriver 16.desember, og for min del er det så langt en innendørs dag. Jeg har nettopp slått på lyset i taket, for stålampa og nattbordslampa holdt ikke tussmørket vekke i dag når regnet sildrer ned. Det er speilblank is utenfor, og selv om hovedveiene er bare, så er det noe is som må forseres før jeg kommer så langt, så jeg har i alle fall bestemt meg for å la bilen stå. Jeg får se om jeg tar en sjanse på en gåtur med de mest solide broddene jeg har senere. 

Jeg startet med kaffe og frokost i senga i dag, før det var antydning til glimt av dag. Det blir en egen stemning når kaffelukta sprer seg i rommet, og jeg kan lene meg tilbake på myke puter og ta den første slurken. Regnværsdager som faller på fridager bør nytes de også. Ja da, jeg har noen bør-punkter på lista mi, men de får bare vente. Jeg fikk en god stund sammen med gitaren min og et par sangbøker i stad. Det er kvalitetstid det. Hver en sang tok meg med på en minnereise, så jeg var ikke alene i sangstunden. Nå hviler gitaren og fingertuppene får lettere medfart med skriving på iPaden. Jeg har ikke satt på musikk i dag, men jeg hører suset av bildekk mot våt vei og et og annet bassdunk fra bilstereoen til en eller annen ungdom som ligger godt an til å få høreapparat som voksen. 

Jeg lurer på hvor mange som tenker som meg i dag, at det er en fin dag å være innendørs med egne tanker og kanskje en god bok. Vi trenger det alle sammen, det å sitte litt i ro og kjenne at pulsen går ned. Det er selvfølgelig en kunst å ikke tenke på det man egentlig hadde planlagt, hvis det er en slik dag, men det går kanskje an å omprioritere litt eller senke kravene noe. Det er ikke alt som er ugjort som gir langvarige eller kortvarige konsekvenser. Noe er mer «synd men sant, men slik ble det nå.» Jeg har brukt en del tid på den tankegangen på jobb også. Å være fornøyd med det jeg får gjort, og ta det jeg ikke fikk gjort, dagen etter. Jeg har brukt mange timer, dager eller uker i løpet av yrkeslivet på å tenke på det jeg ikke rakk før jeg gikk hjem, eller forlenget dagen for å komme i  mål. Jo da, det hender jeg gjør det nå også, jobber litt lengre for å komme i mål. Men jeg tenker litt mindre på det som ble liggende ugjort. Det er der neste dag, og så lenge det ikke går utover lønna eller helsa til noen, så går det fint.

Hybellivet før jul er ganske genialt. Det er ikke så mye storrengjøring å snakke om, og bakingen blir neste år. De tre nissene som har vært fremme siden oktober, sitter godt på hver sin plass, og selv skal jeg til Flatåsen en langhelg for selve julehøytiden. Nok en vri på julefeiringen for min del. Med årene så har det blitt noen varianter, og årets utgave gleder jeg meg litt ekstra til, for det er en stund siden jeg var sammen med søster med familie på julaften. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at et sceneskifte kan være lurt i et år der det har vært litt omkalfatringer og hurlumheier med jevne mellomrom. Jeg har trua på en gledelig jul. 

Nå tror jeg dagen er på sitt lyseste, som vil si sånn grålysning pluss, så nå skal jeg rigge på meg broddene og se om det er anledning til litt frisk luft og en liten tur på butikken. Det er jo bare å snu hvis det er tvilsomt føre der ute. Etterpå er det tid for bok og litt bakgrunnsmusikk etterhvert. Og kjenner jeg meg selv rett så blir det en julefilm eller to også. Jeg nyter livet og øyeblikkene, og kjenner på roen inni meg. Det anbefales. 

Oppdatering: jeg avlyste spaserturen før jeg kom ut. Det er ikke verdt risikoen. Får lufte litt innimellom i stedet.

Advent er forventningens og håpets tid

Jeg har skrevet julebrev og juleblogger tidligere år, om barndommens jul og om juletradisjoner i endring. Jeg har skrevet om juletrehogst i Rendalen, om annerledesjul i Covid-tid, alenejuler og familiejuler, og like til jul i Ethiopia. Så mange minner, så mye forskjellig, og minnene kommer hulter om bulter i adventstida hvert år. 

Nå er vi to uker fra julaften, og nok en annerledes advents-og juletid. I år er det mye som er forskjellig fra i fjor. Ikke en gang jeg kjennes ut som den samme. Men kanskje er det slik det er ment?  At alt er så annerledes at det blir som en ny start. Kanskje er det ut av all annerledesheten at gamle minner og nye tradisjoner forenes.

I dag har jeg hatt en riktig sløvedag, men en episode av snøfall 2, etterfulgt av to julefilmer fra Hallmark. Julekalender og julefilmer har vært faste følger i de senere årene, så det er kjent og godt og jeg trengte en sakte søndag i dag.

Hallmark sine filmer, Snøfall 2 og julekalenderen til Lise Dagrun på Facebook er alle tre påminnelser om håp. Og håp er et lys i mørketida, for uten håp er vi litt fortapt. 

Jeg skriver at advent er forventningenes tid. I år er jeg tilbake til barnehagehverdagen igjen, og der ser jeg forventningene glimte til i barna. Barna er jo mye flinkere til å fryde seg og være håpefulle enn det vi voksne er, men vi kan jo la oss inspirere? Tidligere i uka så jeg en liten gutt lyse opp da vi fant en pepperkake noen andre hadde oversett. Jeg var med på lysmesse i kirken, som også gav julestemning. 

Sist søndag var jeg på julegrantenning på kulturhuset. Fredag var jeg med flere fra en av barnehagene på julekonsert på kulturhuset, og en liten tur på Musters pub etterpå. I går var jeg med «ørarampen» på julebord på Hammerstuene. Tre annerledes førjulsaktiviteter for min del, som alle var gode opplevelser i trivelig selskap. En påminnelse om at adventstiden gir rom for nye tradisjoner eller enkeltopplevelser, som små ledestjerner frem mot jul.

Neste helg er det Travellin’ Strawberries som spiller på kulturhuset. Det er 32 år siden jeg hørte de «live» sist, så det blir enda et blaff fra fortiden som fletter seg inn i den nye veven som er livsbildet mitt. Etter hvert som skyttelen går frem og tilbake i dette nye Surndalskapitlet av livsveven min, så synes jeg fargene har blitt lysere og klarere. De har et tydeligere mønster og selv om det ikke er en helt tydelig plan, så blir bildet bedre for hver dag. Det er så mange brikker som har falt på plass siste året selv om en viktig bit også falt bort. Det ble ingen førjulstid med mor til stede sånn fysisk. Jeg vet hun gikk ut av tiden med fred i sinnet, og jeg vet hun er med meg og oss i ånden. Mor og  far fikk et nytt lys, og et hjerte lagd av mose på graven sin i går. Det var mor sin bursdag, den åttiåttende i rekken, og første bursdagen uten hovedpersonen. Livets gang eller livets sirkel. Minnene er med, og minner i adventstid er med på å bringe tradisjoner videre.

En liten adventsfilosofi er noe vi bør unne oss ofte. Tid i stillhet. Lyden av egen pust som bakgrunnsmusikk for egne tanker. Jeg er godt å bare kjenne på at man er. Bare roe helt ned til hvilepuls og la tankene enten seile eller også de kan hvile. Advent og jul er så mye, og ordet forventninger kan skape støy, men man kan også forvente en stille stund innimellom.

Nå skal jeg tre ut av stillheten og sette på litt musikk. Musikk som kaller frem vakre tanker og rolig pust. Vær. Pust og bare vær. Kjenn at du er, og at det er godt nok.

Å miste mor si bit for bit

Første del av dette innlegget vart skrive åttande oktober i 2023. Eg hadde budd i Surnadal i to veker, og mor hugsa at eg skulle kome flyttande, og eg hadde besøkt ho fire gonger, men mesta utan ord. Etter første delen var skrive, gjekk det raskt nedover med helsa til mor, og eg skjøna fort at dette innlegget ville bli eit post mortem innlegg. Difor er det litt blanda fortid og notidsform. 

Mange tykkjer kanskje det er rart å posta eit slikt innlegg etter mor sin bortgang, men eg vil vere ei stemme blant mange pårørande som mistar nokon bit for bit

Det er ingen løyndom at mor budde på sjukeheim, på avdeling Kåret, sidan våren 2021. Avdelingsnavnet er inspirert av dei gamle våningshusa på gardane, som hadde ein kår-ende der den eldste generasjonen flytte inn når ungfolket tok over ansvaret for drifta. Kåret er ei lita avdeling for demente. Mor budde der i over to år, og det var lange år både for ho sjølv og oss som er nærast. Eg budde, fram til hausten 2023 langt unna, og har difor sett større endringar frå besøk til besøk enn dei som har sett det gradvise med tettare besøk. Men vi har alle sett og opplevd utallige endringar og nye fasar, og det kjentes av og til ut som endringane kom tette som hagl, og det var umogleg å førebu seg.

I dei seinare åra har det vore mykje fokus på å få eit meir demensvenleg samfunn, og å få ut meir informasjon. Serien «Demenskoret» hadde stor suksess på NRK, med mange rørande, triste, gode og litt vonde historier. Folk tala ope om å vera pårørande og dei som var tidleg i forløpet delte sine tankar om å få ein slik diagnose. Det er ein del informasjon å finne på internett, og det er foreiningar både for direkte berørte og oss i rundt. Det har kome ut fleire filmar med tema Alzheimer eller anna demens-typar, og alle er både rørande, tankevekkande, informative og sjåverdig. 

Eg er sjølvsagt heilt for tilgjengeleg informasjon og tilrettelegging av samfunnet. Forsking og opplysning hand i hand, og mål om å løyse gåter og gjere framsteg med medisin og ymse trening og hjelp. 

Men på dagar når regnet hølja ned og eg hadde all verdas tid for meg sjølv anten heime i Oslo eller no på hybelen, så kunne det kome litt tungsinn sigande. For uansett håp og medisin, framgang og løyste gåter, rørande filmar og kor, når alt kjem til alt så mista eg mor mi bit for bit, og etter kvart var eg i tredje året med sorgprosessen som starta då endringane eskalerte og vi skjøna kva dette var.

Eg er evig takksam for at mor, og no eg sjølv og, bur i ein kommune som etter mi meining er eineståande på tilrettelegging av tjenester i heimane så lenge det er best, og omsorgsfull pleie på sjukeheimen når den tida kjem. Eg veit det er fleire som står i kø for plass, og eg trur aldri vi kjem til eit tidspunkt der alle får plass i den augneblinken dei treng det. Eg tek ikkje den debatten no, for dette innlegget er ikkje politikk. Mor mi er ikkje politikk. Ho var eit godt vakse menneske som etter eit langt og godt liv fekk denne vonde sjukdommen som tok frå ho dei siste åra og dagane som skulle vore gode.

Det er viktig med openheit om demens. Ja, det er det. Men det er sårt å vera open og det er ein balansekunst for meg. For eg vil ikkje utlevere meir enn det eg veit mor hadde delt om ho sjølv bestemte.

Eg veit ho var open sjølv i starten. Ho ville at folk skulle vite det, for det kjentes tryggare for ho. Ei fornuftig tilnærming som eg tenkjer gjorde det lettare for ho i det vesle samfunnet vi bur i. Ho har hatt mykje besøk i dei åra ho har budd på Kåret, og om ho ikkje har hugsa det så lenge, så har gleda vore der så lenge besøket varte. 

Det er sjølsagt viktig både å seie og å hugse at det har ikkje berre har vore dårlege dagar desse åra sidan demenssymptoma skaut fart. Vi har hatt mange gode stunder med alminnelege samtalar og minner frå barndom og levd liv. Vi har ledd mykje og tala i telefonen med jamne mellomrom. Det er slike minner som er viktige å samle på, for dei gode stundene må hjelpa meg å viske ut nokre av dei tøffe taka, for med demens fylgjer det mykje forvirring og endring. Det er ofte uro, bekymring og paranoia. Det er humørsvingingar og uforutsigbare dagar som kan endre seg på minuttet. Glede over god mat kan snu til aversjon for same mat dagen etter. Stedsansen vert borte, og mor har ofte trudd ho har vore ein anna plass på seminar, og gledd seg til å kome heim att. Sorga over å miste far har ho gått igjennom på nytt gong på gong, og sorga over å vera gløymsk var lenge stor. 

Det siste året var ho forbi tida då ho hugsa at ho gløymde. Siste to-tre månadene gjekk ho over i ein meir stille fase der vi måtte venne oss til at orda vart færre og færre, og tida i lag var redusert til kortare stunder der vi berre taust var i lag. I tida etter at eg flytta heim, var det mykje taust samvær. Mor visste at eg var der, og det hendte det kom ein pust med namnet mitt i. Eller ei kviskra setning. Tida med dei gjensidige samtalane var forbi, men i små fragment av tid så kunne det kome eit glimt i auga. Eit smil eller eit ord som bekrefta at mor framleis var der. Ho kjende meg framleis, men det var meir eit nikk som fortalte det, enn orda. Det er mykje kommunikasjon i å halde ei hand, og ein klem seier meir enn ord. 

Den 26. november las eg igjennom og redigert det eg skreiv den åttande til 15. oktober. Den siste halvanna veka etter det var mor sengeliggande og kommuniserte mest med ansiktsuttrykk. Brått bruka vi ord som palliativ smertelindring med smertepumpe, og vi sjekka etter kalde hender og føter som er tegn på dårlig sirkulasjon. Eg satt nokre timer attmed senga hennar mesta kvar dag, song litt og tala litt. Eg heldt ho i handa, strauk over kinn og kviskra god natt når eg gjekk heim. Eg trur at alle som har vore med ein dei er nær i denne siste dansen, har kjent på avmakta men og på takksemd over å vera der.

Eg vart tilkalla fleire gonger ved endringar i pustemønster, og satt ved senga og fann mønster i antal pust mellom stansene, og talte sekund for kvar ein stopp. I dei timane kjende eg på dilemmaet eller skamma over å håpa at det var over. Å telje sekund gjennom pustestansane og ikkje vite om eg håpa pusten sett igang igjen, eller om eg håpa det var over og at mor får fred.

Eg er så takksam for at mor fekk vera på Kåret i denne siste fasen og. Det var leid inn ekstra folk slik at det var nokon der heile tida dei siste ni dagane. Det var venlege ord og mykje omsorg både til oss pårørende og til mor. Luftmadrass for å unngå liggesår, smertepumpe, systematisk endring av liggestilling samstundes som dei såg an om det var naudsynt å forstyrra ho. Eg fekk både kaffe og middag om eg ville, og eg fekk god informasjon. Dyktige folk med gode verdiar er viktig i slike stunder.

25 oktober var det siste dagen til mor. Om ettermiddagen møttes vi søstrene der, og mor anda ut medan vi sat der. Så takksame over å få følgje ho heilt fram til siste grinda. Det var eit langt og godt liv som ebba ut. Alle bitane som var heile mor, med mange tankerekkjer, samfunnsengasjement, omsorg, song og latter, var med i nærare 85 år. Det tek eg med meg. Dei tre siste åra, der nokre av bitane datt litt frå, får vere att i skuggen av eit liv med mykje solskin.

Ein liten epistel til slutt. Om sorg. Sorg er ofte beskrive i fasar. Og eg kjenner fasane og kva dei står for. Eg skulle berre ynskja at alle skjøna og respekterte at sorg er individuelt, og at det ikkje er regler for korleis sørgende skal sørge. Dette har eg oppsummert i eit dikt.

Ikke fortell meg når jeg skal sørge,

for alle sørger på hvert sitt vis.

For mange har mor sin stemme stilnet,

mens jeg hører henne i nattens bris.

Ikke fortell meg at hverdagen kommer,

fylt av tomhet og gråt og savn.

Jeg har minner, og bærer gleden,

over at mor mi er trygt i havn.

Jeg har savnet og jeg har tårer

livet er jo en bølgedal.

Hvor og hvordan min sorg blir båret,

Det alene er mitt sitt valg.

Vis respekten for individet,

alle synger med hver sin stemme.

Noen sørger i store rom,

jeg skriver dikt mens jeg sitter hjemme.

Prefuneralske tanker.

Det er morgen, med morgenkaffe. Jeg sitter og kjenner litt på stemningen inni meg mens jeg lytter til lydene rundt meg. Som en liten meditasjon, eller distraksjon, for å finne roen før jeg skal i mor sin begravelse. Kanskje synes noen det er rart å skrive en blogg i dette øyeblikket. Jeg trenger det for å få tankene inn i et godt og trygt mønster for dagen jeg har foran meg.

Vi bruker ofte uttrykket begravelsesstemning for noe som er mørkt og dystert. Akkurat nå prøver jeg å finne lyst og vakkert. Eller mykt. I mange land er begravelse en feiring av levd liv, og det er det jeg kjenner på. Dette er en dag å minnes de gode minnene. Vi skal huske at mor fikk et langt og godt liv her på jorda.

Jeg hører en dompap utenfor. En monoton litt klagende lyd. Mor var så glad i fugler. 

Med unntak av havørn på hytta, mangfoldet på fuglebrettet hjemme på Midtbø og en heilo-jakt på Hitra, så var vi ikke så mye på fuglekikking sammen. Men, vi hadde mange samtaler om fugler og så masse på bildene mine etter at jeg fikk opp interessen for fuglefotografering igjen for seks år siden. Det var ikke mange arter som mor ikke hadde sett. Men begge hadde vi sett gjøk kun en gang, og aldri natteravn. 

Mor var så glad for at jeg hadde fugleinteressen, og at jeg er glad i å tegne og skrive. Jeg tror alle foreldre liker å se at egne interesser fenger egne barn. Nå ble jeg aldri noe ivrig i leikarring med folkedans på programmet, men jeg har da rytme og liker å danse i alle fall, selv om det ikke er Todalspols. 

Nå har dompapen fått besøk av en overivrig kjøttmeis som har et større repertoar av toner. 

Det er mange småfugler på kirkegården også. Det er litt fint å vite at det er fuglekvitter der, selv om de som ligger der ikke hører kvitret. Jeg prater jo med de som ligger der. For det er der minnesteinen er. Så da kan vel fuglene kvitre litt til minnesteinen også.

Dette ble mer om fugler enn om mor, tenker du kanskje. Jeg tenker at småfuglene er her for å snu tankene mine.

Mor sin siste dag var for halvannen uke siden. Dagen i dag er markeringen av det, men mor har alt reist.

Jeg tenker at nå er mor fri som fuglen. Nå er hun ikke innesperret i en gammel kropp eller avhengig av rullator. Jeg tenker på henne som over i neste oppdrag, for selv om 87 år er en god stund, så håper jeg det er mere etterpå. Jeg finner trøst i å tenke det, at det er noe mer. 

Nå er det jo ikke sånn at mor levde et monotont liv og satt med mye ugjort. Hun hadde et innholdsrikt og godt liv, med allsidige interesser og engasjement som gjorde at hun fikk gjort mye. Jeg tror så absolutt at hun kom i mål med veldig mye. Og hun var flink til å sette seg nye mål samtidig som hun levde i nuet også, om enn et litt planlagt ett.

Jeg er stolt av moren min og alt hun fikk utrettet i livet. Alle hjertene hun berørte. Styrken og viljen. Jeg prøver å ta opp i meg noe av dette for å komme meg gjennom dagen i dag. Det er sorg i dagen, men det er også takknemlighet for alt som mor fikk ut av livet.

Jeg siterer Ibsen. Ibsen har skrevet et dikt, som jeg tenker på nå som jeg sitter igjen uten foreldre.

De siste gæster

vi fulgte til grinden;

Farvellets rester

tog nattevinden.

I tifold øde

lå haven og huset,

hvor toner søde,

mig nys berused.

Det var en fest kun, 

før natten den sorte;

Hun var en gæst kun, -

og nu er hun borte.

Å ikke skjønne hva man savner før man finner det igjen.

Med tanke på overskriften, så kjenner jeg at jeg skulle skrevet på nynorsk nå som jeg er tilbake i en nynorsk-kommune. Men, så er det nå en gang slik at jeg vet at de fleste av mine lesere har bokmål som hovedmål, så da ble det bokmål nå. 

Innleggene mine har jo for meg alltid vært befriende kreative og ustrukturerte, som en motsats til det skriftlige jeg har produsert i jobbsammenheng. Bloggen er min måte å tenke høyt på, og en måte å dele litt av min indre verden, så da har hulter til bulter blitt en del av pakken. Derfor ble også dagens intro litt på siden av overskriften selv om den for så vidt var innom poenget.

Det har nå gått to uker i ny jobb, og jeg prøver å gradvis avvenne meg med å vifte med «jeg er ny»- skiltet så alt for ofte, selv om det fremdeles er flere ganger om dagen det er ting jeg ikke har hørt om eller kan helt. Jeg var jo psykisk godt forberedt på at det ville være mye nytt, men også mye kjent, og jeg kjenner at for hver gang jeg finner ut av nye systemer for gamle oppgaver, så blir jeg veldig fornøyd. Jeg kjenner også at jeg er godt i gang med å ta beslutninger og styre der jeg må, samtidig som jeg står stødigere i oppgaven og kan godt overlate beslutninger til andre der det er mulig og der det trengs, uten at jeg føler meg hverken forbigått eller undergravd av den grunn. Jeg føler at jeg er på god vei inn i hele stillingen, slik at enhetsledergenseren ikke lengre har for lange ermer eller trang hals. Den passer mer og mer, og har et tydelig mønster.

Ledelse er en av de tingene jeg ikke har skjønt at jeg har savnet. Det er ikke tittelen, det å være leder med beslutningsmyndighet, som har vært savnet. Det jeg har savnet er det å prøve å finne ut hvem som er god på hva, hvem som trenger hva, hvem som alt har litt tillit til meg og hvem som trenger å bli mer kjent. Det å finne de gode øyeblikkene er også kjent og så er det hverdagshumoren og gleden da.

Det er mye lun humor, god stemning og artige påfunn i barnehagene. I disse dager nærmer det seg Halloween, og det er kreative sjeler over alt som finner på artige kreasjoner som barna kan lage og pynte med. Det er et økende antall edderkopper, flaggermus, spøkelser og andre skapninger som henger fra tak og på vegger, og flere av barna viser meg rundt slik at jeg skal se all den fine pynten. Det er også befriende fritt for debatt om Halloween som en kommersialisert amerikansk oppfinnelse. Her er det gleden over skrekkblandet fryd og gleden over å kle seg ut som er i fokus. Man understøtter barnas fryd rett og slett. Stor stas.

Jeg hadde en plan for hva jeg skulle gjøre de første to ukene, og hvordan jeg skulle få deltatt på alle avdelingsmøter og pedledermøte og bli kjent fort med alle sammen. Etter første uken der hver dag ble annerledes enn jeg trodde, så har jeg falt tilbake til gamle takter der jeg fortløpende skriver ned ting jeg må gjøre eller huske, rødmerker det som haster, prioriterer alt som handler om folks lønn og godkjenner alle bilag, og så skjer det som skjer ut over det. 

Jeg har også fått tid til å sette meg ned litt på de ulike avdelingene. Kjenne pulsen på avdelingen og fått pratet med ansatte eller barn. Av barna har jeg blitt lest høyt for, sunget til, invitert inn i lek og tatt med på omvisning. Jeg har hatt noen som er trygge nok til å sitte sammen med meg eller på fanget, mens andre viser med hele seg at jeg er best på avstand. Jeg kan smiles forsiktig til hvis jeg bare sitter litt unna.

Dette er det jeg har savnet masse. Å smått og pent bli en del av miljøet og barnehagelivet. Å få se de spontane smilene, høre fnisinga og være vitne til øyeblikkene. 

Jeg har også savnet de dedikerte ansatte. Omsorgsfulle, med gode observasjoner og evne til å se totalen og enkeltdetaljene samtidig. Jeg har blitt invitert inn i tankerekker og undring, og føler meg velkommen. Og ingen ser ut til å lure på hvorfor jeg kommer på besøk. De bare anerkjenner at jeg er der, og gjør som de pleier.

Jeg har savnet disse dagene som for så vidt er hektiske, men der jeg er en del av et miljø som jobber med de som skal arve jorden, og jeg kan se at det skjer. Og, hva er vel bedre start på en fredag enn disco på puterommet. Jeg er så fornøyd med valget jeg tok. Tilbake til faget, til ungene og til folka som står opp for 

dem. En lederjobb er ikke no hvilehjem, og det vil være dager der jeg river meg i håret. Men like sant som at det er hverdager det er flest av, så er det gode dager det er flest av også.

Flaggspetten er vekkerklokke og regnet står mot ruta

 Jo mer teknologisk og digitale vi blir, og jo mer teknologi og duppeditter som kommer på markedet, jo mer bortskjemte blir vi av all gratishjelpen vi får.  Ta for eksempel tilgang på naturtro eller ekte lydopptak. Vi kan sjekke hva slags fugl vi hører, ved å ta liveopptak mens en app sjekker hva det er. Det er fint på mange måter, men det blir færre mysterier og langt mindre egeninnsats en tidligere. 

I mobiltelefonens spede begynnelse var det ringelyder tilnærmingsvis det vi hadde i telefonene med dreieskive og etter hvert taster. Så kom det digitale utgaver av kjente melodier. Nå kan mobiltelefoner eller vekkerklokker programmeres til å spille favorittlåter for å vekke meg og jeg kan sovne til bølgeskvulp eller regnskoglyder. Mulighetene er mange, og enda fler enn jeg trenger og liker.  Jeg må i alle fall venne meg til en del muligheter, og det er noe jeg velger bort. Litt manuell, avlogga eller frakobla vil jeg fortsatt være. 

Hva dette har med flaggspetter å gjøre? Jo, de to siste dagene har jeg blitt vekt av ekte og direktesendt lyd av flaggspett som sender avanserte morsesignaler til omverdenen ved å dundre løs på husveggen her jeg bor. Jeg har ikke sett den, men jeg har hørt varsellyder som jeg vet er flaggspett. Nå er det jo helg, så det at jeg har blitt vekt av den er ikke ensbetydende med grytidlig. Det kan se ut som den venter på dagslyset før den fyrer løs. Men det er en noe enerverende lyd å bli vekt av.

Første morgenen tenkte jeg at dette var universets måte å fortelle meg hvordan det føles å få noen for nærme hjemmet, for det har etter hvert blitt en del flaggspettbilder i nærheten av redeinngangen. Jeg har aldri fordrevet de fra redet, og det har vært med avstand og telelinse, men jeg kjente litt på at jeg fortjente den forstyrrelsen det ble i søvn. Nå er vi liksom uavgjort, jeg og flaggspetten.

Bilde av rede ja.

De bor jo i hule trær. Inngangshullet er ofte ikke så lett å se, så de fleste redebilder har blitt til på grunn av de sultne ungene som virkelig skrur opp lydnivået når de hører mor eller far komme med mat. Det kan virke som det er lyden av bevegelse som er trigger, for det kan gå et stykke tid fra de starter konserten og til maten kommer, så jeg mistenker at også mine bevegelseslyder er inspirasjon til konsert. 

Rent logisk vil jeg si at de heller burde bli helt stille for ikke å røpe lokasjonen, men her er det behovet for næring som vinner. 

Her er forresten ikke flaggspettene unike. Det er mange ganger jeg har tenkt at hvis ikke fuglene hadde satt i gang  varsellydene sine, så hadde jeg ikke oppdaget dem. Det er jo en tankevekker og en inspirasjon også det, at de små fuglene risikerer å røpe hvor de sitter hen fordi de skal varsle andre om faren som i mitt tilfelle da er en ivrig fotograf.

Det har vært lite fotografering siden jeg flyttet hit. Været har virkelig vist de gamle nordmørs-musklene sine, med sur vind og raust med regn. Det er en liten tilvenning det, samtidig som det er befriende få «ekstrem-vær»- benevnelser å spore. Jeg skulle selvfølgelig ønske meg flere dager med den skarpe høstlufta som hører soldagene til på denne tiden av året, men jeg tar det jeg får. Værskiftene og årstidene er en del av det kjente, og en regnværsperiode gjør soldagene ekstra fine.

Det virker som høsten er i ferd med å overlevere stafettpinnen til kong vinter. Det er tidlig, men snøen har krøpet godt nedover liene de siste nettene. 

Jeg kjenner på en takknemlighet over å endelig være ferdig med alt det praktiske som hører omplantingen til, og så kan jeg bruke regnværsdagene til å komme tilbake i skrivemodus, og gitarspillmodus.

I skrivende stund har flaggspetten kommet tilbake. Sola er nesten i ferd med å stikke seg frem, men foreløpig er skyene litt for dominerende over større områder. Jeg vurderer en flaggspettjakt, for jeg må jo se hva den holder på med. Og slik ruller søndagen videre.

Kan gamle bikkjer lære nye triks? Den som lever får se

Jeg har i skrivende stund bodd her i seks dager. Det var en rar følelse å komme opp trappa med kofferten sist søndag, og se det lille men store nok flyttelasset som sto stablet på hybelen. Kassene som jeg hadde pakket og tapet og sikkert flyttet fem ganger hver, før de reiste ut av stua mi på Oppsal for siste gang. Etter to dager, der jeg også flyttet hver kasse og ting minst fem ganger for å få litt system i utpakkinga og gjøre klart hjørne for hjørne, hadde jeg kommet i orden og kjente at nå bodde jeg her.

Overskriften antyder at noe er på gang, og at det er en pågående prosess vi må avvente for å se resultatet av. For å ha et sammenligningsgrunnlag så tar jeg et raskt tilbakeblikk.

Hvis jeg tenker på sist jeg flytta, så kasta jeg riktig nok mye så jeg ble kvitt en del gamle minner og ting, og startet på nytt med nye møbler, større plass og rett ved skogen. Jeg gjenopptok fotografering på alvor, og endret vel med det litt på vanene mine. Samtidig så var det mye jeg tok med meg av dagligvanene mine. Kjøkkenbordet sto likt plassert, og jeg satt på samme siden og samme stolen. Sengene var likt plassert, og jeg sov på samme side. Fjernsynet sto plassert annerledes, men jeg beholdt vanen med å slå det på og se serier til middagen. Morgenrutinen var lik, bare litt senere start fordi reiseveien var kortere. Treningsrutinene ble litt annerledes fordi jeg gikk rett fra jobb i stedet for hjemom for å skifte. Praktisk tilpasning, og ikke endret vane. Trening var rett etter jobb fremdeles.

Så kom pandemien, og alle vaner…forble de samme bare at det meste foregikk hjemme. Samme arbeidstid, samme lunsjtid, treningstid, middagsvaner med tv. Postpandemi endret bare tilbake til slik det var før, nesten.

Forrige avsnitt beskriver et i overkant firkanta vaneliv som jeg flere ganger har brukt metaforen om hamsterhjul for å beskrive.

Så flytter jeg tilbake til hjembygda, og inn på hybel i påvente av at min nye leilighet skal bygges. Det sier seg sjøl at det kreves noen tilpasninger når jeg rykker litt tilbake til start på denne måten. Nei, jeg tar ikke tilbake vanene fra hybellivet i Trondheim, og jeg går ikke tilbake til den Marit som sist bodde her som nittenåring. Rent bortsett fra turene i naturen og fotograferingen da.

Men jeg har ikke tatt med meg Oslo-Marit helt heller. 

Jeg håper at selv ei så firkanta og gammal bikkje som meg fremdeles kan lære noen nye triks.

Jeg merket noe under utpakkingen. Jeg var mindre systematisk. Jeg multitasket og sporet av, men jeg brydde meg ikke om det. Jeg var kreativ, og jeg var ikke stressa av esker som sto her og der. Senga er ikke min og står annerledes. Jeg har koblet iPod-en til lydplanken og lytter mye mer til musikken min. Det var jo en mye større del av livet mitt tidligere. Nå er musikken tilbake, med alle minnene og historiene den har med seg. Alt er plassert annerledes, og jeg liker det. I går så jeg tv for første gang på fem dager, men ikke til middagen. Jeg har ikke etabler faste vaner på så mye enda, men morgenkaffen er fast og bok på senga før jeg sovner. Trening vil bli satt i system også, bare jeg kommer i gang med hverdagslivet.

Nei da, jeg blir jo ikke helt ny av å flytte hit. Jeg har nok mange av mine godt etablerte vaner og uvaner fremdeles. Men jeg kjenner meg litt annerledes. Jeg gleder meg til å begynne i den nye jobben, og se hvordan hverdagslivet faller på plass, for med det kommer det noen vaner og systemer som jeg trives med. Det vil nok bli annerledes jobbdager enn jeg er vant med, men noe av innholdet vil være kjent fra tidligere jobber. Å finne system som skaper både forutsigbarhet men samtidig rom for det uforutsette er vel det jeg hadde som fundament sist. Og det er kanskje det som jeg håper kan gjenspeile seg i livet utenom jobb igjen. Jeg vil tilbake til hun som tok ting som det kom, med litt mer allsidighet og spontanitet.

Så får vi se da, om denne bikkja lærer seg nye eller gjenopptar gamle triks, eller om jeg bare er ei fillebikkje.

Faren for å snuble på målstreken.

 Jeg er jo bare en av veldig mange som lever med et konstant surr i hodet og med et økende antall pappesker plassert inntil veggen eller i boden. Den knirkende lyden av pappesker som skal brettes etter bestemt mønster for å sikre at bunnen og håndtakene holder, går som bakgrunnsmusikk etter jeg har lagt meg. Jeg sovner i siste hint av den, til å begynne med, stramme eimen av blank tape. Jeg er i innspurten nå, og har kommet så langt at det er en økende fare for at jeg pakker ned noe jeg kan komme til å trenge før jeg flytter. De siste eskene er med blandet innhold, og sannsynligheten for at det blir med noe som jeg kunne ha kastet er stor. Men jeg har da bil. Og ReMidt har anlegg for søppelsortering. Alt ordner seg.

Dagen i dag startet med tåke langt nedover tretoppene, og kaffe på sengen. Det er helgevanen min det, å drikke kaffe og lese litt før jeg står opp. Jeg kjente at jeg hadde lite lyst til å rydde mer. Ikke noe lyst til noe som helst. Hodet prøvde seg med en plan, men kroppen sa helt tydelig at den ikke orket å mase i dag.

Jeg prøvde meg på et lite initiativ like vel. Fikk tapet igjen skuffene på den største kommoden. Så var det tomt. Jeg la meg ned på senga igjen, med boka mi. Tror jeg duppet av litt også. Og så brøt sola gjennom skydekket og tåka. 

Jeg tenkte på skogen, jeg tenkte på vannene i nærheten. Så tenkte jeg på hekkeløperne og baneløperne som snubler på målstreken. Da tok jeg med meg lunchen min, vannglasset og boka, iPaden og laken til solstolen. Jeg tok til og med en pute med meg, og plasserte meg godt i solstolen ute på balkongen. Tjue grader, litt vind og varm sol. Som skapt for å unngå å snuble på målstreken. Selv jeg snubler ikke sittende i en stol. 

Skjærene skvatrer og messene kvitrer. Halvdaue veps kommer forbi, klasker mot vinduet og vingler videre. Jeg venter i spenning på om jeg får se grønnspetten utenfor her for tredje år på rad. Jeg har hørt den to ganger, men den har ikke vist seg. Kanskje må jeg lete etter grønnspetthabitat på Nordmøre. Er det grønnspett der? Jeg har pakket ned fuglebøkene mine. Jeg vet jeg kan google, men jeg tåler å leve litt lengre i spenning også. Jeg har god tid. Det er det jeg må huske. Jeg har god tid. Litt til nå, så har jeg god tid til å leve igjen. 

Vidar Sandbeck sier det så fint i sangen om kjerringa som hopper i serken, og fyker omkring som en hvirvelvind. Livet er så alt for knapt, kan hende, kjæm hu for sent, for sent tel livets ende.

Det ligger en moral i den visa. Man skal ikke skynde seg så mye at man ikke får med seg det man har i livet mens man lever det. 

Sist uke tenkte jeg på oksen Ferdinand. Som satt under korktreet sitt og luktet på blomstene, og drømte seg bort litt. Vi har mye å lære av han også. 

Jeg tenker på det nye livet som venter. Jobbdagene blir nok travle og annerledes, samtidig som noe blir kjent fra tidligere. Bratt læringskurve blir det, men spennende. 

Men heller ikke i en jobb rekker jeg mer enn jeg rekker.  Steg for steg. Det var det jeg sa de får. Det er det de får. Det pleier å holde det altså. Jeg pleier å komme i mål. Med god margin. Uten å snuble på målstreken.

Seks små uker

Det er siste dag i siste ferieuken. Jeg har bare hatt to og en halv uke, så det er ikke lenge nok til å glemme passord og…vent litt. Passordet mitt ja. Hva er det? Det får jeg finne ut i morgen. Nå er det søndag og ullpledd på balkongen. Det kan se ut som jeg får en liten solgløtt, men det har jeg trodd flere ganger denne uka. Jeg brer ikke av meg pleddet før jeg koker.

Nevø Edvard og kjæresten Edle har vært her denne helgen. De kom i går, og dro i dag. Oppdraget var å hente gitarene mine mv., for jeg har ikke så lyst til å overlate det til flyttebyrå. Byrået er jo sikkert flinke de altså, det er bare jeg som er rar. Men nå er sakene sendt av gårde, og stuen er enda litt tommere. Jeg har jo pakket ned alt av bilder og personlige ting fra før av, så leiligheten blir mindre og mindre personlig, og mer og mer et sted jeg holder til mens jeg venter på at det nye livet skal starte.

Det nye livet starter om sirka seks uker. Seks små uker, der mye skal skje. Nå blir det jo en periode med hybelliv sånn boligmessig mens leiligheten i Svartvassbakken bygges da, men det er en del av hele pakken. Det hører litt inn i bildet av hvirvelvinden jeg kastet meg ut i i juni. 

Jeg gleder meg til å ha kontor i barnehage igjen. Tett på faget, tett på barna, foreldrene og andre foresatte, og kollegaer. Godt å ikke bare besøke for noen timer, men kjenne en tilhørighet, et eierskap igjen. Spennende å se hvor mye kompetanse og ideer som er samlet. Å bli inspirert, og å prøve å inspirere. 

Jeg husker jeg leste en gang at det kinesiske tegnet for å lytte er sammensatt av tegnet for øyne, ører og hjerte. Det har jeg hatt med meg siden. Jeg har nok ikke vært flink nok til å leve etter det bestandig, men man kan alltid prøve å bli flinkere på det man kan og vet. Talk the talk og walk the walk er en god regel.

Etter åtte år med lovverk. Tolking av lovverk, veiledning etter det. Tilsyn etter enkeltparagrafer ved behov… det blir godt å sette seg på andre siden av bordet igjen. Fra myndighet til eiersiden. Jeg vet jo oppdraget, og kjenner ansvaret. Nå skal jeg  gå løypa jeg ofte har beskrevet. Nå skal jeg selv følge kartet, og nå skal jeg ikke være alene på tur. Jeg skal gå i flokk. Det blir fint.

Jeg er spent på hvordan det er å være barn i Surnadal nå for tiden, og spent på hvordan det er å jobbe i barnehage der, over tretti år siden jeg gjorde det. Jeg tror ikke livet går i en sirkel som sluttes. Jeg tror livet ofte går i ring, men i oppadgående spiral, og at selv om jeg er tilbake der jeg en gang startet, så er det tretti årringer lengre ut eller opp. Det er i to barnehager som har levd et liv uten meg, og som nå skal gå et stykke vei sammen med meg. 

Jeg har jo flere ganger kommet inn som ny etter noen andre, så det vet jeg noe om. Det er alltid spennende å være ny, og som regel er læringskurven bratt selv med mye kunnskap og erfaring. Men det har gått bra tidligere også, så det er ingen erfaringer som tilsier at jeg ikke får det til. Forskjellen fra tidligere er vel at jeg er tryggere på meg og det jeg kan. Og jeg tror aldri jeg har hatt denne ideen om at jeg vet best og kan mest. Jeg vet at jeg kan og vet mye og har samlet mye erfaring opp gjennom årene, men når det gjelder barnehage så lever man ikke etter one size fits all, men heller at det er mange veier til Rom. Og noen kommer med kart som har andre stier enn hovedveien inntegnet. Det er jo det som er spenningen. Å finne den eller de som leser kartet best, det er en del av hverdagen når du jobber med folk. Det er klart at hvis mange peker i vidt forskjellige retninger, så ligger det til lederrollen å ta en avgjørelse, eller sette kurs, men jeg kjenner meg sikker på at det er mange gode navigatører i skutene. Jeg får også Liv Arnesen sine ord i minnet. Hun fortalte om sine polekspedisjoner og var tydelig på at det er ikke alltid man skal bruke den største kiten og få den største farten. Man skal ikke ofre gode opplevelser og øyeblikk for å haste over målstreken. Veien mot målet er en viktig del av målet.

Alt dette surrer og går oppi hodet mitt i dag. Det er liksom ikke stille. Seks små uker å rekke alt på. Seks lange uker å vente. Tid er hva du gjør den til.

Den som ikke lever etter bibel og almanakk, den lever på slump

Overskrifta er et gammelt ordtak som jeg ikke hadde hørt før, men som sto i et intervju med Ivar Hol i lokalavisa «Driva». Ivar Hol er lokal værspåmann, som bruker almanakk, værtegn og månen til å spå langtidsvær gjennom sommeren. Bor du i Norge, så handler det mye om vær, og disse langtids-værmeldingene kan jeg huske alt fra tidlig barndom da både nitimen og reiseradioen var en del av morgenritualet i sommerferien.

Der sporet jeg litt av. Det var dette ordtaket som fanget min oppmerksomhet. For et fantastisk uttrykk. Nå kan det diskuteres hva det vil si å leve etter Bibelen, for det er litt etter som hvem du er og hvordan du leser Bibelen. For meg som leser den mer metaforisk og mer i den nytenkende kirkes lys, så er det faktisk mye i denne store boka som gir mening og som kan gi god retning for levd liv. Jeg har overrasket mange med å påpeke at mange av de ordtaket og uttrykkene som vi har tatt inn som små leveregler og pekepinner i livene våre, er hentet fra Bibelen. Hvis man ser den som noe mer enn en kun en religiøs skrift og ikke tar alt bokstavelig og som en uomtvistelig sannhet, så er det mye å hente, både av visdom og livslære. Det har kanskje noe for seg å ikke å komplisere ting så mye alltid. 

Jeg har jo skrevet noe om det i mange anledninger tidligere, men det faller seg naturlig å ta det med igjen her også: Det var nok først da jeg hørte Dr.Rev. Mary Tumpkin oversette Bibelen til nåtiden og tolke den i nåtidens lys, at jeg skjønte at det er leseren og tolkeren som sitter med makten, ikke boka i seg sjøl. Og rev Mary var veldig nøye med å påpeke at dette ikke var en bok som var ment for å slå folk i hodet med. Men man kunne finne noe med mening for seg inni den.

Så var det almanakken da, eller alnakkainnj som er uttalen jeg er vokst opp med. Jeg husker godt at både bestemor og mor hadde alnakka med seg i veska, og denne trykksaken er jo som en reservebibel i mange henseende. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da mor startet tradisjonen med alnakka som en av julegavene, men det har i alle fall vært tradisjon i godt over tretti år. Og, selv om internettet gjorde sitt inntog i livet mitt, så er det alnakkainnj som holder meg orientert om eventuelle sol- og måneformørkelser,  meteorsvermen og andre himmelfenomen gjennom året. 

Tradisjoner har jo en tendens til å endre seg med årene og folka, og i og med at mor ikke lengre er på butikk eller denslags, så har jeg sovet litt i timen. Nå er dette første året uten da, så jeg har husket det sjøl, men jeg skal nok ta meg sammen og sørge for at  tradisjonen fortsetter så lenge forlaget fortsetter å trykke de. Jeg vil kanskje tro at når jeg vender tilbake til mer grisgrendte lende så er det lettere å finne gode steder å observere nattehimmelen uten forstyrrende neonlys også.

Jeg vil tro at det ikke er så mange som antar at jeg er en som lever livet på slump selv om jeg verken hadde hatt bibel eller almanakk. Men nå er det herved bekreftet at jeg har begge deler, og til og med anvender begge deler, så da er en eventuell tviler kanskje overbevist. Det passet veldig godt å finne dette ordtaket og å skrive dette lille tankespinnet mens jeg sitter her i Surndaln, og har hatt to gode besøk hos mor. Vi pratet verken om almanakken eller Bibelen når vi treftes, men vi hadde gode stunder, stille samtaler om hvor god ei tid det er når man kan gå ut i kortermablusse og bare være til.

Anchor aweigh

Jeg skrev en kommentar for litt siden, om programmene til Ben Fogle. Han reiser rundt til verdens små utposter der han besøker folk som har heist anker og funnet seg en ny havn og et nytt liv som er helt annerledes enn det de har levd før. Ofte lever de i en dag til dag-tilværelse der de dyrker maten selv, bytter produkter og håndtverktjenester med naboen, fisker og har ei geit som gir nok melk til litt ost. Jeg har alltid beundret disse menneskene for motet de har, og også tenkt på hvor godt det må være hvis man finner fred og livsglede i en slik ny tilværelse. Jeg tenker også at en slik tilværelse ikke er for alle, og at jeg aldri hadde klart denne dag til dag for å skaffe mat og litt penger til det man ikke får dyrket eller byttet til seg. Men det går an å forandre mye i mindre skala.

Overskriften er valgt fordi ankeret på mitt livs skute er for tiden akkurat litt over havbunnen og reisen har så vidt begynt, selv om den mentale modningen og forberedelsen har pågått i to år. Egentlig burde jeg skrevet dette innlegget på nynorsk, for ferden jeg har startet på ender i en nynorsk-kommune, og jeg får nynorsk jobbtittel. Men nå foregriper jeg historiens gang litt.

For snart to år siden sto jeg på en trappestige i min mors leilighet og ryddet ut av det øverste rommet i et klesskap. Mor hadde flyttet inn på Surnadal sjukeheim, og jeg hadde to ferieuker slik at jeg, søster og svoger skulle sortere, rydde og tømme leiligheten. Slike prosesser gir mange tanker, og den dagen i trappestigen ble ekstra rar, for mens jeg (ironisk nok) sto med hodet inni et skap så ringte det en journalist som hadde fått mitt telefonnummer i forbindelse med at det skulle være Surnadals første Pride samme dag og de lurte på om jeg ville la meg intervjue på tv. Nummeret hadde de fått av en av initiativtakerne til Pride, som jeg hadde møtt dagen i forveien og i den forbindelse delte mine tanker og min historie fra den gang jeg bodde der og skjønte at jeg var skeiv, og etter hvert rømte fra bygda og fordommene.

Denne Priden ble startskuddet for prosessen inni meg. Det at det var Pride i hjembygda. Det at det var mange folk,  og mange generasjoner, som møtte opp og gikk i samlet flokk til sentrum. Det at det ikke var noen som sto med stygge tilrop eller plakater langs veien der vi gikk. Det gav håp. For første gang på over tretti år så jeg mulighetene til å flytte tilbake til røttene, til barndomsbygda, til gamle venner og nærmere den nærmeste familien min. På daværende tidspunkt satte jeg som mål å bo i Surnadal som pensjonist.

Tanker må modnes, ideer må ta form, jeg har visualisert og sådd frø i disse to årene siden. Jeg fikk et par dytt i ryggen, eller et spark der ryggen skifter navn,tidlig på året i år. Jeg vil ikke utlevere andre, så tar det som er mitt eget. Jeg ble alene igjen etter tretten år med langdistanseforhold. Jeg kava meg gjennom prosessen, og  jeg tok en langhelg i Surnadal i mars for å puste litt og besøke mor. Den langhelga kjente jeg på det å starte på nytt, men i kjente omgivelser. Påsken var jeg også i Surnadal, og da pratet jeg litt med søstera mi om at jeg kanskje ikke skulle vente til pensjonsalderen med å flytte tilbake. Jeg var mye på fototurer i påska, og det var kanskje da jeg forsto at det livet jeg lever i Oslo nå, det er godt overførbart til Surnadal, fordi jeg sjelden benytter meg av byfasilitetene. Jeg lever et landlig liv i ytterkanten i en storby.

Jeg trodde det var et tegn at det etter påske skulle være en jobbmesse i Oslo, der flere fra Surnadal skulle på stand. Så ble jeg kraftig forkjøla og kunne ikke delta. Jeg fikk tilsendt oversikt over stillinger som var aktuell, og så at det ikke var noen som passet, og tenkte at da var det ikke meningen ennå.

Rett før jeg skulle reise på en ukes ferie der i mai, dukket det opp en annonse på Facebook. En jobbannonse fra Surnadal kommune. Einingsleiar for to barnehager. Jeg svettet litt, jeg tenkte på om det er for tidlig, så ringte jeg søstera mi og sa: «Tykkje du e e toillåt vesst e søkje på stilling i Surndala no?» Nei, så klart du må søke, sa hun. Dagen etter ringte jeg kontaktpersonen, hørte litt mer om stillingen, og sendte elektronisk søknad. Etter en time hadde jeg psyket meg selv ned med alt jeg ikke hadde skrevet, og om jeg hadde skrevet motivasjonene for å søke, i riktig rekkefølge. Så sa jeg høyt:nå har du søkt. Nå er det opp til dem å se om du er aktuell. Så dro jeg på ferie og fikk noen gode mai-øyeblikk med mor i fire grader og tilløp til snø.

Man skulle kanskje tro at den uka, som var en kraftig påminnelse om det lumske nordmørsværet, kunne gi meg kalde føtter. Men det gjorde ikke det. Jeg landet litt ideene og følelsene, og jeg kjente på tanken om at får jeg jobben, så tar jeg den. Søknadsfristen var 31. mai, og jeg ventet i spenning, samtidig som jeg klarte å holde en ro og en optimisme inni meg. Så ble det intervju på teams. En nervøs affære for min del, men jeg kjente at håpet og ønsket inni meg ble stort. Så fikk jeg telefon på en torsdag ettermiddag, med tilbud om jobb. Jeg ble så inderlig glad, så rørt, og det var helt uvirkelig på en gang. Jeg logget meg ut fra jobb, ringte de som var mest orientert, og en time etterpå hadde jeg bedt om finansieringsbevis fra banken for boligjakt, og bestilt megler hjem. Da tilbudsbrevet kom i Digipost neste dag takket jeg ja, og ti minutter etter skrev jeg min oppsigelse i Bydel Østensjø.

Det tok dagene fra torsdag til søndag å lande etter dette. Nå har jeg hatt en nesten en uke til, og har begynt å glede meg til jobben. For tiden er det boligjakt, sortering, rydding og boligsalg som opptar hodet og fritiden. Boligmarkedet i Surnadal er utfordrende, så jeg er pessimist og optimist annenhver dag. Jeg ser for meg en tid i campinghytte i det ene sekundet, før jeg tenker det må da dukke opp noe det neste. Det er en spenning det å, men jeg kjenner at i de siste ukene har jeg etablert en tro på at ting ordner seg. Jeg har troen på at ting kan gå min vei, og jeg kjenner litt på at etter den røffe starten på året så er det kanskje mitt år likevel.

Dette er langt unna de reisene og de 180 graders rundsnuene som menneskene i Ben Fogle sine programmer gjør. Men i mitt liv er dette store grep. Jeg rykker opp nesten tretti år gamle røtter, og vender tilbake der mine gamle røtter fortsatt er, og det kjennes ut som et helt riktig grep. Jeg kjenner at jeg setter seil mot et nytt liv, men det er et fagfelt og en jobb jeg har vært i før. Det er ei bygd jeg kjente godt i mange år, og som jeg gleder meg til å bli kjent med på ny. Jeg har venner, kjentfolk og nærmeste familie i nærheten. Jeg tror til og med jeg skal klare å bli kjent med nye folk. Akkurat nå så hadde jeg ikke blitt overrasket om det popper opp en melding i panna på meg som sier at den nye programvaren var suksessfullt installert, for så optimistisk som jeg er nå, har jeg ikke vært siden jeg var et lite barn.

En liten epistel til slutt: Nei da, jeg er ikke så naiv at jeg tror at alt blir plettfritt, uproblematisk og bare pur lykke fra morgen til kveld resten av livet. Men det jeg vet er at jeg kommer bort fra storbygreiene. Det at det er så mye av alt. Folk, trafikk, kø, stress. I Surnadal blir alt i mindre skala, bortsett fra naturen, som er storslått og vakker. Jeg har trua, og det er inderlig godt å kjenne på.

Pride!? Nå igjen!? Er det nødvendig? Blir de aldri fornøyd?

Ja, så er det snart juni igjen. Internasjonal måned for Pride-markeringer.

Regnbuefargene kommer rundt profilbilder på Facebook og i flaggstengene rundt omkring. Jeg er selvfølgelig takknemlig for at så mange viser solidaritet. Det er hyggelig å se at det oppfordres til markeringer på tjenestesteder i Oslo kommune. Vi minnes om alle rettighetene som er kommet på plass i Norge, og jeg kan godt la være å tenke på at det har gått litt seint, for jeg har i min tid fått mange rettigheter og påminnelser om at verden har gått fremover, i alle fall i Norge.

Men medaljen har en bakside, for med Pride kommer nett-trollene, eller leserinnleggskribentene, flaggbrennerne og i fjor kom det jammen ut en hatsk mann med våpen også. Spørsmålet jeg har formulert i overskriften er en pen og nedtonet oppsummering av de spørsmål som årlig flyter rundt på internettet sammen med ropene om at vi mangler hetro-uke og at særlig hetro gifte menn føler seg som minoritet.

Se ut i verden, så får du svar på hvorfor Pride er nødvendig.

- Uganda har nettopp innført verdens strengeste lov mot homofile, som blandet annet åpner for dødsstraff for homofile personer. Å flagge med eller bære et regnbueflagg kan gi deg 20 års fengselsstraff. Det er til og med straffbart å unnlate å angi homofile til politiet hvis du vet om noen.

- Det er over 30 andre afrikanske land der homofili er ulovlig, men der loven ikke er så streng som i Uganda, hva nå det innebærer.

- Erdogan, som nettopp er gjenvalgt som president i Tyrkia, sa i talen rett etter valget: «Alle andre partier er pro LHBT, men LHBT kan ikke infiltrere oss. Familien er hellig.» En solid langfinger fra talerstolen der altså. En skjult trussel som skaper utrygghet.

- I Florida har Ron DeSantis jobbet taktfast de siste årene, mellom annet med innføring av forbud mot bøker som har uanstendig innhold som tema homofili, trans mv. Videre har han innført forbud mot tema seksuell legning og kjønnsidentitet i skolen, nå utvidet til og med 12. trinn. Det er også forbudt å finansiere mangfold og inkluderingstiltak. Denne mannen har nettopp annonsert at han stiller som presidentkandidat, og med disse holdningene (samt andre kvinnefiendtlige og rasistiske holdninger og innførte tiltak) så ligger han dessverre godt an. Flere stater har alt lover som åpner for at du kan trakassere LGBTQI+, herunder den finurlige at du kan nekte mennesker adgang til restauranter og barer og til og med nekte å levere takeout hvis de antas å ha en livsstil som strider mot eieren/servitørens religiøse overbevisning. Våkne mennesker i USA har alt startet kampanjen «Don’t make America Florida».

Dette var bare et lite knippe av holdninger og lover som gjør Pride nødvendig, og dette er hentet fra siste ukes nyheter. Sånn er det også å være i regnbuefamilien. Selv om legningen er bare en brøkdel av den vi er, så er Pride viktig så lenge noen kan miste livet eller bli fengslet på grunn av den brøkdelen. Vi får stadig påminnelser om at det ikke alltid er trygt over alt, og at noen synes vi har dårlig innflytelse og er en trussel mot familieverdiene.

Det er også derfor noen av oss er litt delt i det å skulle delta i store folkemengder, som den store paraden her i Oslo. Vi vet vi ikke er velkommen over alt. Det er en risiko og en liten sky, selv i det stort sett trygge landet vårt.

Jeg håper i år som i alle år at flaggene får henge i fred. Jeg håper noen troll lar tastaturet hvile. Jeg håper det kan være en solidaritetsmåned, uten opprør. Jeg for min del ønsker bare å få være i fred, og få leve livet slik jeg er. Jeg føler ikke det er for mye forlangt, og jeg tror ikke jeg skader så mange sinn på min vei. Og hvis du ikke ønsker å kaste bort omtanken og solidariteten på meg og oss i Norge, så kanskje du kan strekke deg til å være solidarisk med de i Uganda da. Alt hjelper.

Takk for at du bidrar med gode holdninger og solidaritet. 

En 180 graders vending.

 For to år siden skrev jeg et innlegg om den første Pride i Surnadal. Kanskje er det fordi vi nærmer oss juni at jeg tenker på den. Eller kanskje er det en sum av alt som har skjedd det siste halvannet året, eller bare siste halvåret.

Dere kan selvfølgelig gjøre som meg og gå tilbake for å lese hva jeg skrev, men det er ikke nødvendig. Det viktigste jeg tok med meg fra den dagen, og det viktigste budskapet i det blogginnlegget, er at jeg etter mange års fravær, etter mange år der jeg holdt den lille bygdas sneversynthet og sladder imot den, så fikk jeg se en annen side. Jeg fikk se alle menneskene som er åpne for alle, og som liker deg for den du er. Jeg fikk se et fellesskap mot nett-troll, og jeg fikk se et ønske om å vise frem at Surnadal er inkluderende og ønsker å være et godt sted å bo.

Jeg er ikke naiv. Jeg tror ikke at alle står bak regnbueflagget, eller at alle liker at det avholdes Pride. Men jeg har sansen for at bygda mi har et arrangement, og jeg tror det er viktig i det samfunnet vi lever i, at små bygder har en markering. Jeg tror at de små bygdepridene er mye viktigere enn den store festivalen som er her i Oslo, for i bygdene kommer budskapet om respekten for enkeltmennesket og anerkjennelsen for ulikheter mye tydeligere fram. 

Jeg kan sikkert tas for å være fordomsfull mot mine egne, og mot flere i regnbuefamilien når jeg skriver dette, men jeg tror at budskapet blir enklere og viktigere når det ikke blir så totalt overskygget av lakk og lær, glitter og nakenhet. Det skal være rom for alle som man er, det er hovedbudskapet bak paraden her også, men det kjennes ikke ut som det er så mye rom for den som bare vil gå for sine rettigheter. Det har blitt for mye sirkus, og de som måtte ha fordommer de får understøttet disse. Jeg tror at de som er usikre på hvem de er, de har ikke lengre den store massen med mennesker som ser ganske så ordinære ut og som går under ulike paroler som fremmer krav om likebehandling og trygghet. Da jeg sto og så på paraden for nesten tretti år siden, så opplevdes det så fint å se at innimellom de kreative innslagene som viste mangfoldet fra ytterpunkt til ytterpunkt, så var det mange som var som meg og deg. Vanlige folk. Stolte foreldre begynte å bli med under egen parole. Skeive familier. Ulike yrkesgrupper. Etter så mange år så oppleves det litt rart å se på paraden her og igjen kjenne på at jeg ikke hører til. Det oppleves også litt utrygt, med brenning av flagg og høylytte hatske ytringer, og dette ble jo også forsterket i fjor da det ble utført terror mot det skeive miljøet. Hatkriminalitet kan man også kalle det. Og ja, det var mange som protesterte mot at det var et angrep på det skeive miljøet, men til og med PST sier det nå.

Men i Pridetoget i Surnadal, der følte jeg at jeg hørte til. Der opplevdes det trygt. Og jeg tror det ble starten på det som har blitt en 180 graders vending. Det startet med at jeg kjente på at det ikke lengre var så trangt over skuldrene i den lille bygda. Det å se flere generasjoner med Surndøler som gikk for å vise at de er inkluderende gjorde noe med de tretti år gamle tankene jeg hadde. Deler av dette kan vel være at jeg har blitt voksnere, og at jeg ikke lengre er så styrt av hva andre måtte tenke og mene. Jeg har lært å heve meg over noe av den misunnelsen og jantelov-tankene som vi er omgitt av uansett hvor vi er. Jeg har lært meg at det er mange som ser mennesket først. Som ser meg som det jeg jobber som, eller som naturmennesket. Som fuglefotografen, som ordelskeren. Gitarspilleren. Flere ser hele mennesket, og en del av dette er at jeg er skeiv, men hva så.

Når jeg startet å lufte tankene til de jeg kjenner her, om å vende snuta hjem til barndommens dal, så er det selvfølgelig blandet respons. Jeg har fått et par påminnelser om at jeg lenge var helt tydelig på at jeg ikke skulle flytte tilbake. Og jeg mente det ganske lenge. Men det har forandret seg. Jeg har forandret meg. Noen lurer på hva jeg skal gjøre der, i den lille bygda. Litt artig spørsmål. Ja, jeg vet at det er flere innbyggere på Oppsal, men bortsett fra det så er det livet jeg lever ganske så overførbart til et liv i Surnadal. Jeg er på jobb, en tur på nærbutikken, en tur på treningssentret og så er det turer i skog og mark med og uten kamera. I tillegg leser jeg bøker og ser litt på tv. Jeg kjenner at det er større sjanse for at jeg blir mer aktiv i Surnadal enn her. Jeg tror kinoen og arrangementene på kulturhuset vil fremstå som lettere tilgjengelig en kulturlivet her. 

Igjen. Jeg er ikke naiv. Etter tretti år så har alle sine liv gått videre. Men så treig som jeg er til å etablere vennskap, så tror jeg ikke det er vanskeligere å gjenoppta kontakt med gamle kjente eller å bli kjent med nye folk der. Dessuten. Jeg har jo hele tiden dratt dit for å besøke mine med jevne mellomrom. Og jeg har i tretten år klart å ha et kjæresteforhold med Atlanterhavet og seks tidssoner i mellom. Så da bør det være en lett sak å beholde kontakten med de jeg har her. 

Kjæreste ja. Det er også en av faktorene som har endret seg siste halvår. Jeg er alene igjen, og uten reisevei og logistikk å ta høyde for, så det har vel også gjort sitt til at det kjennes ut som at tiden for å vende hjem er her. Jeg er bare meg, og kan flyttes på.

Det er selvfølgelig mye som må på plass. Jobb, sted å bo, selge det jeg har. Men tenk så mange som opplever at alt ordner seg, hver dag. På verdensbasis er det uendelig mange som får en jobb, som kjøper et sted å bo, som flytter inn, som flytter ut. Jeg har jo opplevd at alt ordner seg, og at snøballen har begynt å rulle i god flyt før. Det er jo ingen grunn til å være pessimist alltid. Jeg kan jo være en av dem jeg å.

180 grader rundt. Fra aldri mer, til å lengte hjem. Fra ung til over midtveis. Fra by til land. Fra fjern til nær. Jeg kjenner at jeg liker tanken, og så får det bli når det blir.

Det er mye å lære av orkanhåndtering

Mange år med turer til Florida har gitt meg relativt god innsikt i orkanhåndtering, både før, under og etter. Det er som i alle andre situasjoner, forskjell på folk, men de aller fleste som bor der følger med på nyheter og nasjonale informasjonssider, og forbereder seg slik de skal. Det er ikke få ganger jeg har fulgt med på informasjonssiden og sett et tropisk værsystem vokse seg opp via tropisk storm og til orkan. I ett tilfelle ble det en kategori 5, med landfall midt i der mine kjente og kjære bodde. 

Alle som bor i Florida (og sikkert andre steder som er utsatt for orkan, tornado, flom mv), blir gjentakende informert om at de selv er ansvarlig for å ha beredskap (mat, vann og andre nødvendigheter) til å klare seg selv i tre dager etter hendelsen inntreffer, og de som ikke følger evakueringsordre er på egen hånd til det er trygt å rykke inn for å hjelpe. De fleste som har gjennomgått en orkan, har batteridrevne stormlykter, radioer, noen har generatorer for å klare seg når strømmen blir borte, og de fleste er vant til å montere stormvern foran vinduene sine. 

Mens orkanen pågår, sitter de fleste i rom uten vinduer, gjerne på badet, og håper på det beste. Noen drister seg ut i de stille fem minuttene mens de er i orkanens øye, for å få litt frisk luft og et overblikk før siste runde. Når orkanen har passert, beveger mange seg forsiktig rundt for å taksere skadene på egen eiendom og så andres. Samtidig pågår kartleggingen av kjente og kjære, og hvem som eventuelt trenger hjelp. 

Dagen etter en orkan er mange i gang med skadebegrensning. Man får ikke nødvendigvis reparert taket umiddelbart, men det tettes med kraftige presenninger i påventede av befaring og permanent reparasjon.

Det som mange ikke tenker på, er at før, under og når orkanen drar videre, så følger det mye i etterdønningene dens. Stormflo, store bølger som graver ut strender og infrastruktur, styrtregn. Rundt selve orkanen er det mye kastevind som river med seg trær, hustak, inventar og større gjenstander. Mange hus står igjennom vinden, men blir oversvømt godt over første etasjen. 

Deler av Florida er tropisk, som vil si at det er en relativt høy luftfuktighet året rundt. Dette gjør at etter en orkan, så jobber takseringspersonalet fra forsikringsselskap på høygear for å taksere raskest mulig slik at arbeidet med å fikse skader kan begynne. De som har fått huset oversvømt, vet at vannskadde veggplater og gulv må rives ut snarest slik at det ikke begynner å mugge. Mange går sammen og tar hus for hus, slik at man får revet ut det fuktige så tørkejobben kan begynne, med gjennomtrekk og vifter så snart strømmen er tilbake.

Folk er folk. Selvfølgelig er det folk som utnytter en sånn krise også. De bryter seg inn og rundstjeler evakuerte hus. Det er falske håndtverkere og falske forsikringsagenter. Likevel, de aller fleste folk er redelige, hjelpsomme og med dugnadsånd. 

I større naturkatastrofer som dette, er presidenten raskt på banen for å undersøke om det må defineres som nasjonal katastrofe. Det haster med definisjonen, for med det samme det er gjort så kommer FEMA på banen. Dette er et føderalt byrå som bistår i håndtering av nasjonale kriser. I starten handler det om utstyr, penger og folk. I tillegg til FEMA så trår omkringliggende stater til, med folk og utstyr. Mat, vann, førstehjelp, midlertidige reparasjoner, rydding av farlige gjenstander.

Det er mye mer å skrive om orkanhåndtering, men jeg har tenkt å bruke orkanen som metafor videre.

Si at orkanen er en konflikt i en organisasjon.

For det første, kan organisasjonen stoppe det ved tropisk storm? Kan man skadebegrense på den måten, er jo det fint. Mange greier ikke det. Da blir spørsmålet: Tas det høyde for ringvirkningene og de ødeleggende kastevindene i områdene rundt konflikten? Er man klar over at stormfloa kan trekke med seg noen langt til havs, eller drukne dem i brunt grumsete og opprørt vann. 

Hvordan er organisasjonen på etterdønninger og opprydding? Er den i stand til å håndtere den første tiden etter orkanen alene? Klarer den å sørge for å dele på vann og mat og generatorstrøm, eller er det noen som spiser opp all næringen mens andre blir avspist med en skvett med vann.

Hvor mange er det som begynner oppryddingen før det begynner å mugne, eller råtne for den saks skyld? Og hvem sørger for å bygge opp igjen infrastruktur slik at de bølgene som ikke har stilnet, ikke får gravd bort mer av fundamentet.

De aller fleste bedrifter, organisasjoner, kommuner mv. starter oppryddingen av små og store utfordringer og konflikter med kartlegging av situasjonen. Flere benytter seg av konsulenter, interne eller innleid, som bistår med kartlegging. Det er selvfølgelig viktig å få kartlagt alle sider av en sak, men må det ta så inderlig lang tid hver gang? 

Konsulenter er fint, men en konflikt blir ikke nødvendig vis mindre av at noen kartlegger den. Folk med en ubehøvlet opptreden kan ofte bli verre av å bli pekt på, og hersketeknikker, mistro og splittelser fortsetter å utfolde seg mens kartleggingen pågår. Det hjelper ikke med grundig kartlegging og utfyllende rapport hvis arbeidsmiljøet og trivselen mugner og råtner i påventede av rapporten. En rapport som bare er en rekke ord satt sammen i ofte veldig fine men relativt lite handlekraftige og uforpliktende setninger. 

Kanskje flere bør lære av FEMA, og bistå med folk, penger og utstyr (kan også kalles handlinger, ikke bare ord) i tillegg til disse kartleggende konsulenten. Det hjelper ikke med fine ord når en kategori fem orkan har jevnet gode intensjoner, trivsel og trygghet med jorden. 

En presenning er ikke permanent, og en bil med vann og nødproviant holder ikke i lengden. Å rive ut noe av veggen ser ikke pent ut, men hvis det forhindrer mugg så tåler man å litt rot hvis det er et håp om at det blir bra til slutt. Og det er hele poenget. Strakstiltak og grep som synes, gir mere håp enn å vente på en eviglang rapport som er unntatt offentlighet når den endelig kommer. 

Egenomsorg

 Nå begynner jeg for alvor å tro at posen med steiner med ukens ord på er magisk. Jeg tok med meg steinen med ukens ord utenå se på den, og kom på den nå. Ukens ord er altså egenomsorg, og her sitter jeg, i pøsregn og vind, i ei lita bygd på Nordvestlandet. Jeg har tatt en ferieuke for å få en pust i bakken. Tid borte fra noe som for tiden drar litt for mye energi, tid sammen med familie som gir litt påfyll.

Ferie er jo egenomsorg i seg selv. Trenger ikke gjøre så mye, bare noe annet enn det daglige hamsterhjulet.  Nå skulle jeg gjerne hatt litt mer enn åtte grader og litt mindre regn, men jeg har med meg bøkene mine, så jeg kan ligge på sengen og oppleve verden herfra. Nå er det siste bøken i syv søstre-serien jeg leser. Atlas - historien om Pa Salt, som skal gi alle svarene på alle gåtene og spørsmålene jeg måtte ha og ikke ha etter de tidligere bøkene i serien. Det er mye egenomsorg i å kose seg med en god bok, i alle fall for meg. Folk er forskjellig, men gi meg en god bok og jeg kan kjenne den ultimate lykkefølelsen inni meg.

Egenomsorg ja. Det er jo litt egenomsorg i å besøke mor også, selv om det kanskje handler enda mer å vise omsorg i de besøkene. Jeg skal ikke begi meg inn på tankene jeg har om demens, de må få et eget blogginnlegg. Men vi kan vel være enig om at demens er en sykdom som kaster både den demente og de pårørende ut i en hvirvelvind og en berg-og dalbane av følelser og tanker, tårer og latter, prøving og feiling, og en knallbratt læringskurve mens man sammen skal prøve å få den demente trygt igjennom siste delen av seilasen på livets hav. 

Men alt er ikke opprørt hav i denne seilasen. Det er gode stunder også. Vi finner fremdeles mye vi kan prate om, jeg og mor, og i dag pratet vi om gode minner gamle dager i Surnadal. Vi mimret om bygdekveldene som vi deltok på, på Nordmøre folkehøgskule. Det var underholdning og dans. Skikkelig gammeldans, og hele familien var med. Larsens kvartett spilte nok på flere av disse kveldene, og for meg er disse kveldene minner for livet. Vi pratet også om hvor mye vi sang, både på skolen og hjemme. Mor mimret fra tiden som lærer, og alle skoleklassene der det alltid var noen som var mer musikalske og inspirerte de andre til å synge. Og så lo vi litt når vi tenkte på blokkfløytespill, der noen var gode mens andre bare fikk til ulyd. Som aspiranter til skolekorpset måtte vi spille blokkfløyte. En fin måte å lære noter, melodier, takt og rytme. Og sikker også en fin måte for noen å finne ut at man kanskje skulle finne en annen aktivitet.

Fugler er også et fint tema. Jeg er jo ivrig fuglefotograf, og fototurene mine er en viktig del av egenomsorgen min. Fugleinteressen har jeg nok fra mor, for hun har mange timer med kikkert, særlig i morgentimer eller ettermiddagstimene, når det er stor aktivitet. Jeg tar ofte frem telefonen da, og så kan vi se på bilder og prate om de forskjellige små fjærkledde vennene våre. Det er koselig, og vi får begge litt den samme roen som fuglekikkerturene gav og fortsatt gir.

I morgen er det nasjonaldag. Det er mange minner som strømmer på da også, og kanskje skal vi dele litt av dem i morgen. Eller kanskje vi prater om noe annet. Litt tid sammen skal vi ha i alle fall, og senere blir det tid med søster og svoger. 

Egenomsorg. Det er nesten litt rart å skrive at å reise hit til hjembygda er egenomsorg. For det har ikke alltid vært bare fryd, og jeg har ikke bare gode minner. Men med alderen så kommer kanskje den roen som man mangler i yngre år. Og jeg vil også si at den første Pride-markeringen i Surnadal sin historie, i 2021, var et vendepunkt for meg. Å se alle som ville vise at alle er god nok akkurat som vi er, gjorde et enormt inntrykk, og planter et frø inni meg, som har slått rot. Det å komme hjem igjen, har vokst fra å være en diffus tanke til et fremtidsmål. Jeg vet hva jeg har, men jeg vet også hva jeg får. Og etter snart tretti år i Oslo, så ser jeg at det livet jeg lever, er mer et liv på landet enn et byliv. Det eneste byaktige jeg driver med, er å benytte kollektivtransport. Ellers så er det naturen jeg lever for. Og her er jo de gamle fjellene og stiene mine.

Nå tror jeg Pa Salt og hans døtre skal få litt av tiden min, så kan tankene hvile litt. Nå kikker solen fram også. Små glimt i alle fall. Men du: Husk å ta deg tid til egenomsorg. Det er du som tar best vare på deg.

Kunsten å finne gode ladestasjoner

For de som måtte tro det, nei jeg har ikke kjøpt meg elektrisk bil. Ikke at jeg er i mot el-biler altså, men jeg har ikke bruk for bil så ofte at jeg eier en. Og hadde jeg hatt det, så ville det vært bare styr med parkering uansett i denne mer og mer bilfrie og sykkelvennlige byen. Jeg har ikke sykkel heller da, men det har jo ingen ting med det jeg skulle skrive om.

Jeg startet med å spore av fra første setning i dette innlegget. For det var ordet ladestasjon som var det forløsende ord her. Vi trenger et utvalg stasjoner, med variert innhold og forskjellig watt eller volt eller ampere alt etter som.

Kaffetrakteren på jobb er en av mine faste ladepunkter de dagene jeg er på jobb. Kommer jeg tidlig nok, er det nytraktet kaffe. Litt seinere er det gjerne slanter igjen. Koffeinet gjør sitt uansett, men jeg må si at morgenkaffen i helgene, fra egen trakter som renses regelmessig, og i sengen, føles enda mer energigivende.

På jobb er det også noen menneskelige ladepunkter. Noen mennesker er energigivende å prate med. Gjerne en samtale med litt latter og god humor. Mange har en god historie på lur. Ikke så mye som skal til for å få litt påfyll. Det er to ender på alle skalaer, og i andre enden av skalaen har vi noen som nesten kortslutter oss. Det er som å koble ladekabler til eget batteri for å gi startstrøm til noen, men så har du glemt å starte egen motor. Og så går de lykkelig videre, takker så vidt for hjelpen, mens du sitter igjen med flatt batteri. 

Nei, det er morsommere å tenke på ladestasjoner. Naturen er vel den største ladestasjonen for meg. Fuglelivet og fuglesangen gir noe ekstra. Et ekorn, en mår, en elg, ei snømus..alt som rører seg gir påfyll av energi, kanskje med unntak av huggormen da, men den får nå på sitt vis fart på blodpumpa den også.

Kanelboller og kaffe er det også å finne i marka. Det er hurtiglading. Men en kvikklunch i lomma er også et godt alternativ.

Sola, balkongen og solstolen er en super ladekombinasjon. Men hurtigruteturen med delvis regn og vind var også super lading på sitt vis.

Jeg tror at ladestasjoner som gir oss påfyll av energi kan være alt mulig. I dag dukket det opp en youtube-video fra åttitallet i Facebook-feeden min. Driftin’ med Trond Granlund og Marius Müller. God start sammen med morgenkaffen. Lukta av nybakt brød. Dusjen etter en god treningsøkt, og treningsøkta i seg sjøl. Noen ganger går nåla fra rødt til grønt av en god klem.

Det er så mye som kan gi energi, men i krevende tider kan det være vanskelig å se de gode ladepunktene. Jeg tror at i røff sjø så er det viktig å sette seg ned og ta en real pust i bakken. Finn ei bok eller en god film. Har du for mange som bruker deg som ladestasjon uten å gi litt energi tilbake, så må du finne påfyll av energi inni deg sjøl. Vi mennesker har alt vi trenger i oss sjøl. Jeg leste et sted at hvis du vil finne det mennesket som kan gjøre deg lykkelig, så må du se i speilet. Det er et godt poeng. Mange tror at man må ha noen andre for å bli hel. Mange tror at lykken ligger et annet sted enn inni oss. Jeg er ikke noe bedre enn alle andre,,og har i mange perioder lett etter påfyll og lykke i andre mennesker eller på andre steder.

Men kanskje er det så enkelt som at vi har alt vi trenger bare vi klarer å se det.

Kanskje vi kan være for oss sjøl det vi ofte er for andre. Kanskje vi kan sette like mye pris på våre egne ord som andres.

Se deg omkring, ute som inne. Se utenfor deg sjøl men også inni. Påfyll kan være så mangt, og kanskje er nærmeste ladestasjon nærmere enn du tror.

Når dagen er omme og natten vil komme

Jeg råde vil alle i ungdommens dager at de dog i tide må tenke seg om.
Man kan ikke kalle de dager tilbake, man ikke vite når Gud holder dom.

Når lyset blir utslukt og himlens dør blir lukt, 

når dagen er omme og natten vil komme, da er det for sent til å tenke seg om.

Jeg starter med å sitere fra en norsk salme i dag. Det er litt usikkert opphav til teksten, så derfor har jeg ikke skrevet navn, men jeg tenker at forfatteren hadde et klokt hode og at ordene vil fortsette å gi, alltid.

Jeg tror de aller fleste har kjent på denne følelsen som salmen beskriver. Dette øyeblikket der du vet at du ikke kan få noe ugjort. Eller øyeblikket du angrer på noe du skulle ha gjort, men ikke gjorde, og nå er det for seint.

Kanskje er det fordi det er en iskald regnværsdag, eller kanskje er det fordi jeg har tilbrakt en hel uke inne med en kraftig luftveisinfeksjon? Kanskje er det fordi jeg har en støyende tinnitusdag, eller fordi jeg ikke helt vet hva fremtiden bringer? Alle disse kanskje-teoriene vil som vanlig ikke gi meg noen svar. Jeg konkluderer heller med at jeg har en middels dag der tungsinnet er i ferd med å få overtaket, og det er bare jeg som kan gjøre noe med det.

Nå er det kanskje noen av mine nærmeste som tror at dette handler om at jeg fremdeles prøver å få hodet og hjertet på plass etter at jeg og kjæresten etter tretten år ikke er et par mer. Jo da, tretten år er lenge, og det var et tøft brudd, men jeg kan ikke henge håpløshetsfølelsen på det. Selvfølgelig legger det seg på topp av listen over livets fiaskoer, men jeg tror ikke at det er det som skaper tåken i dagen.

Jeg tror det er mine egne forventninger som skaper dritten. Nok en gang.

Milepæler har nok vært siktepunkter i livet mitt som i alle andres, men det ser ut som at det er bare rund-dagene som jeg når. Selv om det sikkert er en kunst å holde seg i live i tiår etter tiår, så er det jo ikke så mye egeninnsats som påvirker det at jeg når et nytt tiår.

Jeg har så mange burde og skulle, men jeg kommer liksom ikke i gang. Selv de enkleste små prosjekter blir bare liggende brakk. Jeg er låst i hamsterhjulet som går og går i samme spor. Jobb, trening,tv, bok, dårlig søvn, repeter i hverdagen. Fototurer som substitutt for jobb på helg.

Hvor er konsertene, kinoene, ut å spise, henge med andre folk. Det er nesten ikke-eksisterende og det er ikke verden rundt som har skylda, det er meg.

Dette ble mørkt. Mørkere enn jeg har skrevet på lenge. Så kommer jeg på ukens ord. Ukens ord er musikk. Jeg trenger musikk! Nå!

Jeg setter på Teigens beste, fra null til gull. Tekster som treffer.

Det starter litt mørkt det å. Først er det Mil etter mil, noe som for meg understreker hamsterhjulfølelsen. Linjen som sier «Hvil din kropp før din kraft ebber ut»,treffer som et slag i magen. Så mye for å muntre seg opp med musikk. Det fortsetter med å trenge En dags pause. «Det ække tvil, det er for sterkt, og jeg trenger en hvil». Godt jobba, Herodes Falsk. Du fikk jammen sagt det. 

Jeg er litt i tvil om jeg har satt på riktig musikk, for det blir bare mer og mer bekreftelser på at alt er litt grått og slitent. Min første kjærlighet frembringer flere vonde greier enn gode ting. Hvem trenger vel å bli minnet på at «jeg var ung og visste alt»,  før virkeligheten plutselig slo meg i hodet. 

Jeg er i ferd med å slå av hele greia. Do re mi og Glasnost passerer i en grøt og det samme gjør Sala Palmer.

Så endrer det seg. Jeg får en påminnelse om at alle trenger Noe å holde i, og at jeg ikke skal la meg holde nede av de som skriker mest og at jeg skal finne min egen vei å leve for det er det som er aller best. Det er jo nettopp det jeg har fortalt meg selv. Jeg må finne meg nye mål og ny mening, kanskje en ny retning. Når Du skulle sagt ifra toner inn, så vet jeg at ja, jeg skulle sagt ifra. Mange ganger, tidlig. Men det er vann under brua nå, så jeg får heller huske det til neste gang. 

Jeg får en liten oppsving av Summen av nå, for det er da noen nådde mål i løpet av mine snart 54 år, og jeg har da klart å komme hit, har jeg ikke. Og når Teigen synger at «det som var i går har vært og nå er nå», og at alt handler om å være presens, så vet jeg at han har rett.

Når Bli bra igjen kommer, så humrer jeg litt. Det er jo det jeg vet, jeg må bli bra igjen, og jeg må si til meg sjøl at jeg ikke har mista troen. Så får jeg ta på meg ta-meg-sammen-hatten, og bare ta tak i de prosjektene jeg har tenkt på. Jeg må rett å slett Slå ring om det vakre som fins. I Slå ring er det mye håp i ordene «Hvis vi seiler på ukjente hav mot steder vi aldri var før, da har vi reist både lenge og langt, men lengst har vi reist i oss sjøl.» Makan til god setning. 

Etter alle disse sangene dundrer Jeg gi’kke opp ut av lydplanken. Det er det som det egentlig handler om er det ikke? Å ikke gi seg? Åh, som jeg savner Jahn Teigen i dette øyeblikket. En konsert med han nå, det hadde vært noe å sikte mot. Fineste mannen med alle de vidunderlige tekstene. Og ja, noen prima Prima Vera tekster kan jeg også fremdeles le av.

Jeg lurer på om rekkefølgen er ment å være sånn på denne samleplata. Først trodde jeg den var kronologisk etter årene sangene kom ut. Men det er ikke sånn. Derfor lurer jeg på om det er en mening med det. At man må grave seg litt ned i starten for å komme ut i andre enden som en litt rufsete fugl Fønix. 

Når Gi meg fri strømmer ut i rommet, kommer det en liten tåre. For det er jo dette jeg gjør i øyeblikket. «Jeg sitter og ser på livet, og jeg sitter og ser på meg selv». Jeg er ikke alltid så sikker på at «selv om jeg er alene…så er jeg med å farger byens eget gatemaleri», men noen dager kan jeg tenke sånn. Og jeg bør vel egentlig ta med meg linjen om at jeg skal «holde fast på drømmen og min egen fantasi». For uten drømmer er vi ingen ting.

Jeg lar meg synke litt ned igjen når Det vakreste som fins kommer strømmende og fyller hele meg med vemod. Den sangen er for evig knyttet til ett menneske og ett menneske alene, og det river like mye i arrene etter sårene som det gjorde da sårene kom, selv etter mange mange år. Takk og lov for at Optimist rister meg ut av funken igjen. Som evig realist på grensen til dommedagsprofet så vil jeg vel aldri kunne kalle meg optimist, men kanskje jeg bør lytte litt mer til akkurat denne. «Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde, det fins en sol i øst som snart skal begynne å skinne», er ord å ta til seg. «Jeg har en tro, jeg har et mål som jeg skal finne», er neste steg. Det er opp til meg. Ja jeg vet, jeg vet.

Hvorfor slutter denne plata med Ensom natt? 

Som realist så er det for så vidt logisk at den ikke slutter i optimistisk ånd, men er det noe dypere her?  Ensom natt er vanskelig å sitere fra. Den kan se litt dyster ut, men det jeg tar med meg er litt det samme som at enhver er sin egen lykkes smed. Det handler om «å brenne en bro eller rive en mur, trekke opp en ny horisont eller finne ei stjerne et sted».

Men det viktigste i denne rekka av sanger, akkurat nå, er Jeg gi’kke opp. 

Takk for musikken Jahn Teigen. Og Herodes Falsk, som har bidratt med kloke ord.