Det høres kanskje rart ut å si at jeg ble inspirert av det lutherske misjonssambandet til dette blogginnlegget, og det er kanskje ikke helt som det ser ut ved første øyekast. Det var uttalelsen om at "ikke alle som var medlemmer i den norske kirke burde få stemme ved kirkevalget, men at stemmeretten burde være forbeholdt regelmessige kirkegjengere" som ble inspirasjonen og innfallsvinkelen min. At jeg ut fra dette svinger over til nestekjærligheten og ender ut i en runde rundt bøkene til Anne Kath. Westly er kanskje litt overraskende for noen, men det er logisk hvis man ser litt skrått på verden.
Men for å starte med "Hvem er den regelmessige kirkegjenger, og hvem skal definer dem?"
Jeg skal ikke definer hverken regelmessig eller en typisk kirkegjenger. Men jeg tenker at etter å ha gått i kirken via internett i flere år, og etter å ha hørt på kloke, flotte dr. Rev. Mary Tumpkin både på internet og i levende live i UTC (Universal Truth Center) i Florida, så er nok min definisjon litt videre enn gjennomsnittet. Hvem som helst er den regelmessige kirkegjenger hvis jeg følger logikken til rev.Mary. For kirken, det var for rev. Mary UTC men hun åpnet også for at kirken, det er også der du vil den skal være.
For meg er det i skogen, og her jeg bor nå, blir kirken min Lillomarka. Og i min kirke er det like høyt under taket som i rev. Mary sin kirke. For hvem skal dømme levende og døde. Det er ikke vår jobb i alle fall. I Lillomarka, under en gran eller på en benk, kan jeg sitte og meditere over livet, døden og alt midt i mellom. I marka kan jeg sørge over de som har reist videre til neste oppdrag, og glede meg over nye verdensborgere. Jeg kan sende bønner i takknemlighet og be om hjelp og støtte. Jeg kan finne roen når jeg ser på en sildrende bekk, og glede meg over høstløvets fargeglade mosaikk. Og kanskje er vi flere som har marka som kirke. Og plutselig er vi regelmessige kirkegjengere.
Nestekjærligheten sto i fokus hos rev. Mary. I UTC ble alle nykommere ønsket velkommen med applaus og velkomstpakke. Vi håndhilste på sidemannen eller damen både foran og bak og til høyre og venstre. Vi smilte til hverandre og sang av full hals. Slikt blir det samhold og stemming av.
Første gang jeg var der, ble jeg presentert for alle som hun som hadde fulgt de på internett og som nå hadde kommet på besøk, helt fra Norge. Jeg følte meg nesten litt som bibelhistoriens bortkomne sønn som kom hjem igjen. Jeg må jo også si at det falt meg litt lettere å kose meg i en kirke som har et lite husorkester i stedet for orgel, og gospelsanger i stedet for de trauste salmene. Og så mye fargerike drakter og hatter, og prekestol i glass med friske blomster inni. Jeg måtte jo bare bli litt glad.
UTC presenterer seg som bibelbasert, men de leser ikke skriften ord for ord og de bruker ikke Bibelen til å slå folk i hodet (ja, billedlig talt altså). Når Jesus mettet store folkemengder med fem fisker og to brød, så var dette symbolsk og snakk om åndelig føde. Å stå opp fra de døde er å legge det gamle bak seg og starte på ny giv. God is good, all the time. Her er det ikke snakk om straff og helvete. For hvordan kan det finnes et helvete hvis alt er skapt av en god Gud?
Si hva du vil, men jeg kan i alle fall lettere fatte en slik tilnærming til den gamle boka som har skapt så mye frykt, forvirring og selvrettferdighet i flere århundre.
Og apropos gamle bøker. Det er jo litt underlig at så mange skal blåholde på at det som var skrevet for flere tusen år siden skal gjelde uendret den dag i dag, mens Guro, mormor og de åtte ungene og Aurora i blokk z ikke trykkes i nye opplag fordi de er blitt gammaldags. Ja kanskje er det ikke så vanlig lengre at flere generasjoner bor i same hus i skogen. Men det skjer jo fremdeles. Og jeg kjenner opp til flere barn som har mistet pappaen sin eller som har en tante rundtomkring som dagmamma. Om jeg vet om noen som har en hjemmeværende pappa som tar doktorgrad? La meg si det sånn: Jeg vet i alle fall om flere av de overnevnte barn og voksne enn jeg vet om folk som har gått på vannet eller stått opp fra de døde.
Og det er litt det det handler om her. Det er jo litt rart at Anne Kath. Westly på søttitallet ble kritisert for å skrive om bitteliten som kom ut av magen, og at hun sa skilsmisse høyt, mens kirken i generasjon etter generasjon får prate fritt om evig fortapelse og liv i synd, og dommedager og helvete.
Åh, som jeg savner rev. Mary som dessverre ikke er blandt oss lengre. Å som jeg savner hennes bibelbaserte tankerekker, fremført med fynd og klem, varme og humor. Tankerekker og prekener som like gjerne inneholdt historier om sjokoladekaker og mobiltelefoner som om sennepsfrø og brennende busker. Og like så savner jeg Anne Kath.sin myke stemme og glimt i øye. Det er ikke tilfeldig at jeg blander inn Anne Kath. og rev. Mary i samme historie. Disse damene har gitt meg leseglede på hver sin måte. Den ene bidro til undring, fundering og stor innlevelse tidlig i livet, og den andre bidro med det samme litt sånn midt i livet. Og begge disse damene har lært meg at man må tørre å skrive og lese litt fritt, og når livet skal skildres, så har alle fasettene sin plass. Og de har begge også lært meg å sette pris på ord, og at hvis jeg har noe å si, ja så må jeg bare si det og så får de som lytter eller leser ta ansvar for seg selv.
Av og til må man se ting fra en annen vinkel
mandag 28. september 2015
onsdag 23. september 2015
En liten del av meg, en stor trussel mot kirken, familien og ekteskapet.
Jeg har egentlig prøvd å ikke være så fryktelig politisk engasjert sånn i det offentlige rom og på bloggen min. Og kanskje blir det ikke så politisk innlegg dette heller. Men akkurat i kveld kjenner jeg at jeg er mektig irritert på en av disse kirkens mørkemenn, og akkurat nå var det ikke greit å sitte alene i egen stue og være opprørt og såret. så da blir det blogginnlegg da.
Egentlig var timingen på det nyhetsinnslaget jeg så i kveld forferdelig dårlig. Men det kan jeg komme tilbake til når jeg har blitt litt blidere.
Bakgrunnen for at mannen var på tv, var at i forbindelse med at Åpen folkekirke nå har fått flertall, så kan det se ut som at det ved avstemming i neste kirkemøte kan bli flertall for å vigsle homofile i kirken. Og mannen som ble intervjuet sa at han var fryktelig lei seg og at han kanskje måtte se seg om etter et annen kirkesamfunn. Men først skulle han kjempe helt til slaget eventuelt er tapt da, selvfølgelig. Ja, han sa det. Slaget er tapt. Og slaget er, sånn som jeg skjønner det, å regne som tapt når de ville store horder av homofile strømmer inn i kirken for å gifte seg.
Og hvorfor var han lei seg? Jo, for kirkelig vielse av homofile er en trussel for selve ekteskapet og ødeleggende for barna. For ekteskapet er for mann og kvinne, og alle barn har rett på en egen far og en egen mor.
Er det jeg som har sovet i timen nå? tenker jeg. Riktig nok så trodde jeg når jeg var sånn tre-fire år gammel at man automatisk fikk barn når man giftet seg. For jeg kjente ingen som var gift og som ikke hadde barn. Men jeg var ikke blitt så mye eldre før jeg visste at dette ikke var hele sannheten.
Så da lurer jeg litt på denne mannens store generaliserende bekymring. Hvis jeg hadde giftet meg med den jeg elsket, i kirken. Hvilke barn er det som ikke ville hatt en egen mor og en egen far av den grunn? Tror denne mannen det samme som mitt fire år gamle jeg, at blir du gift så blir det barn? Er det påvist en større sammenheng mellom kirkelig vigsel og barneproduksjon enn borgelig vigsel og barneproduksjon? Og hvilken trussel ville vi vært mot ekteskapet?Jo jeg ser at vi ville vært en trussel overfor heterofile ekteskap som den eneste annerkjente formen for ekteskap, men å si at vi ødelegger ekteskapet som institusjon er vel å ta det litt langt eller?
Og hva med alle barna som bor sammen med bare mor eller bare far etter skilsmisse eller død? Hva med enslige som adopterer eller bruker donor? Vil det også bli mitt ansvar at disse barna har bare en forelder hvis det blir lov for oss å gifte seg i kirken da eller? Ja da," oh du selvopphøyede bibelsiterer fra nyhetene:" jeg kan generalisere jeg også.
Jeg vet jo det at kirkemøte, helt siden partnerskapsloven , og senere den felles ekteskapsloven kom, har forsøkt å få opphevet disse lovene igjen. Og dere kan tro hva dere vil, men for meg er det faktisk både sårende og opprørende at noen få utvalgte skal ha avstemming, og være for og i mot, noe så personlig som min rett til å gifte meg med den jeg vil. Og jeg synes det er krenkende og sårende at en mann skal stå i beste sendetid og si at jeg er en trussel mot ekteskapet, og at barna vil lide hvis jeg fra 2017 kan velge å gifte meg i kirken...
Så var det dette med den dårlige timingen da, som jeg skulle komme tilbake til etter at jeg hadde spydd ut litt gruff.
Jo. Hele dette ble en gedigen nedtur etter at jeg hadde vært litt høy etter en helt fortreffelig lørdagskveld sist helg, da jeg var på fest hos gode venner. De aller fleste på denne festen var kvinner. Og de aller fleste var homofile, (eller lesbiske hvis vi må bruke det ordet.) Og jeg vet at mange synes det er litt rart at det skal være slik ekstra stas å være mange homofile samlet på ett sted. Men for meg er det av og til det. For meg er det så enkelt som at det er veldig befriende og deilig å være majoritet for en kveld. Det er godt å slippe å "komme ut" til nye mennesker og lure på hvordan de tar det. Det er befriende å slippe å tenke på at noen kan finne historier fra livet mitt underlig, fordi jeg bruker pronomenet "hun" når jeg prater om kjæresten min, og å kunne bruke det kjønnsnøytrale ordet kjæresten bare hvis det passer best inn i setningen. Det er deilig å kunne le litt av normer og fordommer, og slippe å forklare eller oppklare så mye. Det er godt å se at alle de flotte menneskene i en så tilsynelatende homogen gruppe er like individuell, unike og særegne og passer like lite i bås som alle andre.
Mange av dere vil kanskje synes dette er rare utsagn, og la det være sagt: jeg sier det ikke for å krenke noen. Jeg har mange omsorgsfulle og gode venner, familie og kollegaer som ikke bryr seg om hvilken fil jeg kjører. Men forskjellen er at det er noe med det å skjønne forstå og lytte kontra det å ha vært der og å vite. Og, selv om vi er i 2015, og selv om verden har gått så fremover at vi kanskje til og med skal få gifte oss i kirken hvis vi vil, så er jeg aldri hundre prosent trygg på at det er greit at jeg er som jeg er, hele meg. Og selv om jeg er først Marit, kvinne, datter, kjæreste, kollega, blogger, gitarist mv.... For en liten del av de der ute, så er jeg en minoritet, og et problem, ja til og med en trussel.
Og med en litt nølende finger trykker jeg publiser...
Egentlig var timingen på det nyhetsinnslaget jeg så i kveld forferdelig dårlig. Men det kan jeg komme tilbake til når jeg har blitt litt blidere.
Bakgrunnen for at mannen var på tv, var at i forbindelse med at Åpen folkekirke nå har fått flertall, så kan det se ut som at det ved avstemming i neste kirkemøte kan bli flertall for å vigsle homofile i kirken. Og mannen som ble intervjuet sa at han var fryktelig lei seg og at han kanskje måtte se seg om etter et annen kirkesamfunn. Men først skulle han kjempe helt til slaget eventuelt er tapt da, selvfølgelig. Ja, han sa det. Slaget er tapt. Og slaget er, sånn som jeg skjønner det, å regne som tapt når de ville store horder av homofile strømmer inn i kirken for å gifte seg.
Og hvorfor var han lei seg? Jo, for kirkelig vielse av homofile er en trussel for selve ekteskapet og ødeleggende for barna. For ekteskapet er for mann og kvinne, og alle barn har rett på en egen far og en egen mor.
Er det jeg som har sovet i timen nå? tenker jeg. Riktig nok så trodde jeg når jeg var sånn tre-fire år gammel at man automatisk fikk barn når man giftet seg. For jeg kjente ingen som var gift og som ikke hadde barn. Men jeg var ikke blitt så mye eldre før jeg visste at dette ikke var hele sannheten.
Så da lurer jeg litt på denne mannens store generaliserende bekymring. Hvis jeg hadde giftet meg med den jeg elsket, i kirken. Hvilke barn er det som ikke ville hatt en egen mor og en egen far av den grunn? Tror denne mannen det samme som mitt fire år gamle jeg, at blir du gift så blir det barn? Er det påvist en større sammenheng mellom kirkelig vigsel og barneproduksjon enn borgelig vigsel og barneproduksjon? Og hvilken trussel ville vi vært mot ekteskapet?Jo jeg ser at vi ville vært en trussel overfor heterofile ekteskap som den eneste annerkjente formen for ekteskap, men å si at vi ødelegger ekteskapet som institusjon er vel å ta det litt langt eller?
Og hva med alle barna som bor sammen med bare mor eller bare far etter skilsmisse eller død? Hva med enslige som adopterer eller bruker donor? Vil det også bli mitt ansvar at disse barna har bare en forelder hvis det blir lov for oss å gifte seg i kirken da eller? Ja da," oh du selvopphøyede bibelsiterer fra nyhetene:" jeg kan generalisere jeg også.
Jeg vet jo det at kirkemøte, helt siden partnerskapsloven , og senere den felles ekteskapsloven kom, har forsøkt å få opphevet disse lovene igjen. Og dere kan tro hva dere vil, men for meg er det faktisk både sårende og opprørende at noen få utvalgte skal ha avstemming, og være for og i mot, noe så personlig som min rett til å gifte meg med den jeg vil. Og jeg synes det er krenkende og sårende at en mann skal stå i beste sendetid og si at jeg er en trussel mot ekteskapet, og at barna vil lide hvis jeg fra 2017 kan velge å gifte meg i kirken...
Så var det dette med den dårlige timingen da, som jeg skulle komme tilbake til etter at jeg hadde spydd ut litt gruff.
Jo. Hele dette ble en gedigen nedtur etter at jeg hadde vært litt høy etter en helt fortreffelig lørdagskveld sist helg, da jeg var på fest hos gode venner. De aller fleste på denne festen var kvinner. Og de aller fleste var homofile, (eller lesbiske hvis vi må bruke det ordet.) Og jeg vet at mange synes det er litt rart at det skal være slik ekstra stas å være mange homofile samlet på ett sted. Men for meg er det av og til det. For meg er det så enkelt som at det er veldig befriende og deilig å være majoritet for en kveld. Det er godt å slippe å "komme ut" til nye mennesker og lure på hvordan de tar det. Det er befriende å slippe å tenke på at noen kan finne historier fra livet mitt underlig, fordi jeg bruker pronomenet "hun" når jeg prater om kjæresten min, og å kunne bruke det kjønnsnøytrale ordet kjæresten bare hvis det passer best inn i setningen. Det er deilig å kunne le litt av normer og fordommer, og slippe å forklare eller oppklare så mye. Det er godt å se at alle de flotte menneskene i en så tilsynelatende homogen gruppe er like individuell, unike og særegne og passer like lite i bås som alle andre.
Mange av dere vil kanskje synes dette er rare utsagn, og la det være sagt: jeg sier det ikke for å krenke noen. Jeg har mange omsorgsfulle og gode venner, familie og kollegaer som ikke bryr seg om hvilken fil jeg kjører. Men forskjellen er at det er noe med det å skjønne forstå og lytte kontra det å ha vært der og å vite. Og, selv om vi er i 2015, og selv om verden har gått så fremover at vi kanskje til og med skal få gifte oss i kirken hvis vi vil, så er jeg aldri hundre prosent trygg på at det er greit at jeg er som jeg er, hele meg. Og selv om jeg er først Marit, kvinne, datter, kjæreste, kollega, blogger, gitarist mv.... For en liten del av de der ute, så er jeg en minoritet, og et problem, ja til og med en trussel.
Og med en litt nølende finger trykker jeg publiser...
onsdag 16. september 2015
Om støvler, den tropiske stormen Henri, ekstremværet Petra og syndefloden.
I dag tidlig satt jeg ved kjøkkenvinduet og så ut på de grå skyene som hopet seg opp på himmelen, mens jeg tenkte hardt på om jeg måtte ha på meg støvler. Jeg har nemlig resignert og gått til innkjøp av et par korte støvler etter å ha testet regndress og goretex-sko ved siste kraftige regnskyll.
Støvler er et ork å ha på seg. De er alltid litt for store slik at de lirker strømpene delvis av foten så de til slutt ligger som en ball fra midt under foten og frem. Strømpene ligger akkurat der du ikke når de, fordi støvelskaftet er for trangt til at du får hånden helt ned dit, og der ligger de mens den kjølige klamme støvelen lager blemme på den nå nakne hælen.
Støvler er tunge å gå med, og de lager lyd. støvler kan til og med være et ork hvis man ikke har de på og må bære dem. Bare prøv å ta støvelparet i en hånd og bær de med deg et stykke. Det tar ikke lang tid før de kjennes ut som de er ti kilo, og hånden verker helt opp til albuen.
Men hvorfor veide jegfor og i mot støvler i dag tidlig? Jo, fordi de på nyhene meldte om kraftig nedbør i disse dagene, men en ekstra topp på torsdag. Og da kunne det jo tenkes at det dryppet litt på onsdagen også, tenkte jeg.
Nå skal det sies at dette kraftige regnskyllet som nå har blitt oppgradert til ekstremværet Petra, ikke kom uventet for min del. I og med at jeg har kjæreste som bor i Florida, så følger jeg med på de nasjonale orkan-sidene og tidlig i forrige uke kunne jeg se et kraftig lavtrykk som kom inn over de karibiske øyer. I løpet av et døgn hadde lavtrykket vokst seg større og blitt en tropisk storm ved navn Henri, som med et latinamerikansk temperament blåste seg opp noen sekundmeter før han ristet litt vett i den formfulle og varmblodige Bahamas. Etter Bahamas gikk derimot luften litt ut av Henri, og før han nådde kysten av Florida ble han degradert til "fare for kraftig regnskyll". På fredag ble han erklært som oppløst og satte da skamfull kursen ut over Atlanterhavet mot Storbritannia og Norge. I og med at lignende episoder også skjedde noen ganger i fjor, kunne jeg denne gangen med bred erfaring spå at Henri var på vei hit med regn i bøtter og spann og gikk derfor til innkjøp av de tidligere omtalte støvlene.
Men; det jeg ikke kunne spå, var at den degraderte Henri skulle samle mot og styrke på vei over Atlanterhavet, og på et eller annet sted over Irland skifte kjønn og så komme ut som ekstremværet Petra, dette fryktelige fruentimmer som plalegger å oversvømme østlandet i morgen. Petra er visst ikke til å spøke med, noe hun forøvrig har litt til felles med dobbel-Petra, som har stor kraft og mening i Oscar Braathens "Den store barnedåpen". Og om jeg ikke husker feil, så var det Kari Diesen som hadde rollen som dobbel-Petra i fjernsynsversjonen av denne fantastiske litterære perlen. ( Til dere som er for unge til å skjønne hvem jeg prater om: Google. Og hvis dere må google: Hvem er Kari Diesen eller hvem er Oscar Braathen: Trist.)
Men tilbake til Petra, ekstremværet som skal rive broer ned på vestlandet, og forårsake oversvømmelser både her og der. Jeg lurer på om timingen er tilfeldig. For det kan da umulig være stor forskjell på vannmengden i et ekstremvær og i en syndeflod. Kan det tenkes at vår Herre har fulgt med på kirkevalget, og sett enkelte menighetsrådsmedlemmers flaue forsøk på å skremme velgere bort fra lokalene. Ja ikke alle velgere, bare de unge og de andre som kunne tenkes å stemme på Åpen folkekirke.
Kanskje satt vår Herre der og så på dette, og tenkte: Hmmm...det er ikke helt sesong for gresshopper. Og pest er så dramatisk. Nei la oss heller prøve med en god gammeldags syndeflod. La himlens sluser åpne seg slik at disse overivrige valgfunksjonærene blir minnet på at det var plass til mange dyr i arken.
.
Støvler er et ork å ha på seg. De er alltid litt for store slik at de lirker strømpene delvis av foten så de til slutt ligger som en ball fra midt under foten og frem. Strømpene ligger akkurat der du ikke når de, fordi støvelskaftet er for trangt til at du får hånden helt ned dit, og der ligger de mens den kjølige klamme støvelen lager blemme på den nå nakne hælen.
Støvler er tunge å gå med, og de lager lyd. støvler kan til og med være et ork hvis man ikke har de på og må bære dem. Bare prøv å ta støvelparet i en hånd og bær de med deg et stykke. Det tar ikke lang tid før de kjennes ut som de er ti kilo, og hånden verker helt opp til albuen.
Men hvorfor veide jegfor og i mot støvler i dag tidlig? Jo, fordi de på nyhene meldte om kraftig nedbør i disse dagene, men en ekstra topp på torsdag. Og da kunne det jo tenkes at det dryppet litt på onsdagen også, tenkte jeg.
Nå skal det sies at dette kraftige regnskyllet som nå har blitt oppgradert til ekstremværet Petra, ikke kom uventet for min del. I og med at jeg har kjæreste som bor i Florida, så følger jeg med på de nasjonale orkan-sidene og tidlig i forrige uke kunne jeg se et kraftig lavtrykk som kom inn over de karibiske øyer. I løpet av et døgn hadde lavtrykket vokst seg større og blitt en tropisk storm ved navn Henri, som med et latinamerikansk temperament blåste seg opp noen sekundmeter før han ristet litt vett i den formfulle og varmblodige Bahamas. Etter Bahamas gikk derimot luften litt ut av Henri, og før han nådde kysten av Florida ble han degradert til "fare for kraftig regnskyll". På fredag ble han erklært som oppløst og satte da skamfull kursen ut over Atlanterhavet mot Storbritannia og Norge. I og med at lignende episoder også skjedde noen ganger i fjor, kunne jeg denne gangen med bred erfaring spå at Henri var på vei hit med regn i bøtter og spann og gikk derfor til innkjøp av de tidligere omtalte støvlene.
Men; det jeg ikke kunne spå, var at den degraderte Henri skulle samle mot og styrke på vei over Atlanterhavet, og på et eller annet sted over Irland skifte kjønn og så komme ut som ekstremværet Petra, dette fryktelige fruentimmer som plalegger å oversvømme østlandet i morgen. Petra er visst ikke til å spøke med, noe hun forøvrig har litt til felles med dobbel-Petra, som har stor kraft og mening i Oscar Braathens "Den store barnedåpen". Og om jeg ikke husker feil, så var det Kari Diesen som hadde rollen som dobbel-Petra i fjernsynsversjonen av denne fantastiske litterære perlen. ( Til dere som er for unge til å skjønne hvem jeg prater om: Google. Og hvis dere må google: Hvem er Kari Diesen eller hvem er Oscar Braathen: Trist.)
Men tilbake til Petra, ekstremværet som skal rive broer ned på vestlandet, og forårsake oversvømmelser både her og der. Jeg lurer på om timingen er tilfeldig. For det kan da umulig være stor forskjell på vannmengden i et ekstremvær og i en syndeflod. Kan det tenkes at vår Herre har fulgt med på kirkevalget, og sett enkelte menighetsrådsmedlemmers flaue forsøk på å skremme velgere bort fra lokalene. Ja ikke alle velgere, bare de unge og de andre som kunne tenkes å stemme på Åpen folkekirke.
Kanskje satt vår Herre der og så på dette, og tenkte: Hmmm...det er ikke helt sesong for gresshopper. Og pest er så dramatisk. Nei la oss heller prøve med en god gammeldags syndeflod. La himlens sluser åpne seg slik at disse overivrige valgfunksjonærene blir minnet på at det var plass til mange dyr i arken.
.
søndag 13. september 2015
Hva er det med folk da?
Den første bloggen jeg hadde, het rett å slett "hva er det med folk da?". Den ble opprettet i en periode der jeg var en del på farten, og ofte kom hjem til mitt tomme hus med masse på hjertet, om folk. For det er så mye folk over alt, og det er så mange navlebeskuende mennesker som rett og slett oppfører seg som om det er bare en person ute den dagen. Det er bare en person som vil inn på flyet, bussen, toget eller som skal av det samme befordringsmidlet. Og det er bare en som har det travelt. Det er bare en som skal handle, eller gå eller prate..ja, dere skjønner tegninga hvor jeg vil hen.
Mange vil nok definere meg som i overkant lojal mot lover, regler og instruksjoner. Og kanskje det. Men for meg så er det så enkelt som at noen har jo lagd disse lovene og reglene og instruksjonene, og det er jo da med den hensikt å regulere oss som bor i dette landet, slik at det skal gå litt lettere å administrere hele samfunnet. Og ja, det er mye jeg ikke helt skjønner at må være slik, men jeg klarer å følge det for det.
Og slik er det med de uskrevne reglene og normene som har dannet seg gjennom tiden også. God gammeldags folkeskikk. Jeg har vært inne på det tidligere også, men det er bare så fascinerende mange mennesker som bare lever i sin egen verden og ikke bryr seg om hva slags inntrykk de gir. Og de kommer seg gjerne opp og frem også, med mer eller mindre godt resultat og rykte. Jeg skal ikke ta enkeltpersoner som er der oppe, det blir for kleint. Dessuten er det mange nok å ta av som er rundt meg når jeg beveger meg rundt i byen og landet. Før jeg gyver løs på beskrivelsene så vil jeg i ren forfatterånd presisere at de jeg beskriver, er arketyper. Det vil si at de er sammensatt av fragmenter og er konstruerte personer og at enhver likhet med virkelige personer er helt tilfeldig. Og la meg bare si at hvis du kjenner igjen og kan navngi noen av disse typene jeg beskriver, så kan du jo vurdere om du kanskje skal si noe til de neste gang.
Jeg starter med de som har det mer travelt enn alle andre mennesker, og som ikke tar et hint. De ser for eksempel ikke det samme som meg når de ser plakatene som henger på busser og t-baner som sier "vis hensyn. Slipp de som skal av ut først før du går inn". Når jeg ser plakatene, tenker jeg at det er ren logikk det som står der. Men logikken er ikke den samme for de som trenger seg forbi oss dumme som står på siden og sperrer veien for de, for så å dytte seg inn foran de som skal av. Når vi ser de igjen inne, så sitter de med et selvsikkert smil, bredbeint og gjerne med tingene sine på setet ved siden av seg, mens de ser ut som de tenker "ha, se på meg da. Jeg fant et ledig sete mens dere sto der ute, dumme nek." Og når de skal av igjen, så dytter de seg frem foran de med rullator, krykker og barnevogner, for de bruker jo så mye av deres dyrebare tid at det gidder de ikke vente på. Jeg har i det siste også lurt på hvor mye hjelpemidler som må til, eller hvor gammel eller gravid folk må være før noen reiser seg fra de få setene foran som er merket med skilt som sier at de er beregnet for eldre og bevegelseshemmede. Det kan se ut som om du må ha både krykker og stokk, være over nitti eller at du rett og slett må føde der og da før noen reiser seg.
Men, etter hvert er vi inne alle sammen, dørene klapper igjen etter at sjåføren over høytalerne har bedt de som står i veien for døra om å trekke lengre inn, eller bedt de som holder opp dørene på t-banen slik at hun langt unna skal rekke fram, om å slippe døren, og så ruller vi videre. Og under veis får vi hele tiden siste nytt og et alt for intimt innblikk i noens liv der de utleverer seg inn i mobiltelefonen. Det ringes til NAV sosial og argumenteres for behov for støtte, det ringes til kredittselskaper for å høre hvor stor inkassoregningen egentlig er, det ringes til venner og venninner for å gi referat fra nattens eskapader og mange familiekriser med detaljrike skildringer av håpløse familiemedlemmer har blitt kringkastet for de som sitter nært nok til å høre det. Og det prates aldri lavt. Hvorfor kan de ikke vente, eller si at de ringer opp igjen, eller la være å ringe tenker jeg mens jeg desperat prøver å stenge de ute fra ørene og hodet mitt.
Jeg lager et eget avsnitt med flypassasjerer. Fordi der er det så mange forskjellige typer å ta av. Det starter ved innsjekk-automaten. Der burde det kanskje henge en plakat eller komme en melding om at det går an å ta med seg klistrelappene til baggasjen bort fra automaten, slik at andre kan sjekke inn mens man fester på lappene på kofferten. For det er ikke gitt at alle tenker sånn.
Så mye plakater og informasjonsskjermer som det er på vei mot sikkerhetskontrollen så bør det ikke heller ikkekomme som en bombe at belter med metall på må tas av. At flasker over 100ml ikke kan være med. At beholdere med flytende innhold skal være under 100ml og ligge i pose. De har jo til og med poser liggende fremme til det formålet. Kan det være så vanskelig å legge pc, og her i Norge også iPad, i egen boks? Og kan det være så vanskelig å ta med seg jakke, sko og belte bort fra båndet før man tar de på seg igjen, slik at vi andre også kommer frem til båndet og eiendelene våre? Kan der være så fryktelig vanskelig å forberede seg litt, sånn at køen går litt mer flytende? Det verste er at det gjerne er de samme folkene som lager køen som sitter med mobiltelefonen etterpå og klager høylytt til den de har ringt til hvor utrolig treigt det går i sikkerhetskontrollen.
Kun en håndbaggasje per passasjer. Hmmm, hvor mange kolli er egentlig det. Jeg ser stadig at det er for vanskelig å skjønne. Håndveske kommer i tillegg, og dermed har håndveskene blitt på størrelse med en duffel bag. Ja, for begrensninger på antall og størrelse på håndbaggasjen er jo bare for å irritere passasjerene. Det har jo over hode ingen ting med plassen i baggasjehyllene å gjøre. Og jeg må bare spørre: hadde det vært mulig å bære den håndbaggasjen som er for bred til å rulle ned midtgangen? Ja, jeg vet den har hjul. Den lager bare litt kø når den står kilt fast mellom to seter skjønner du. Ikke det nei. Og forresten. det hadde vært veldig fint om alle hadde gjort som de sa og fulgt dette " vi ber om at de som sitter på rad 25 og bakover, benytter inngangen bak i flyet". Ja, jeg vet at man da av og til må gå ned en trap og så ut og opp en trapp. Men det er et fåtall som ikke klarer det.
Så tar flyet av og man er hermetisert sammen med en masse mennesker, de som har vist sin beste side og de som har vist sin ikke fullt så heldig side. Og vaner og uvaner blandes sammen i skjønn forening. Jeg må nevne noen jeg har flydd ved siden av, og da særlig på langflightene mine til USA.
For det første: Å sitte i setet og bruke tanntråd etter måltidet, mens andre fortsatt spiser. Ikke sånn diskret altså. Nei, det var så smuler og matrester fløy. Ikke særlig hyggelig.
For det andre: Å okkupere toalettet i tyve minutter fordi man må skifte til joggedress og pusse tenner og fjerne sminken eller eventuelt ta på pysjamas på barnet sitt, før de skal sove. Jeg bare skjønner det ikke.
To ganger har jeg sittet ved nødutgang, midt i flyet, i de store flyene der det er rom for å stå og der kabinpersonalet har klappseter de kan sitte på. Ja, det er litt plass der, foran døren. Men det er da ikke et j..la trimrom. Og det er ikke sjarmerende å slå opp øynene og se rett inn i den hårete magen til han som står å strekker og tøyer, 20 centimeter fra ansiktet mitt.
Men noen har også stor underholdningsverdi. Det er ganske fornøyelig å høre utsagn som "jeg skjønner ikke engelsk. Jeg synes det burde være et krav at kabinpersonalet prater norsk", når jeg sitter i flyet på vei til USA. Hva har de tenkt å gjøre når de kommer frem? Og; når man sitter ved gaten, ett eller annet sted ute i verden, og venter på å gå ombord i et fly som skal til Norge. Hvordan kan man da tro at det er lurt å kommentere høylydt folk som går forbi, eller som sitter noen stoler lengre bort. Det bør jo ikke være en stor overraskelse hvis også den personen snakker og skjønner norsk?
Den siste utfordringen før man blir spredt for alle vinder etter en flytur, er å vente ved baggasjebåndet. Det er en del som ser ut til å tenke "Stå bak den røde linjen, det kan alle andre gjøre. Jeg venter nemlig på baggasje jeg". Eller hun som kom og trengte seg forbid meg med et "unnskyld", for så å stille seg rett foran meg, nesten på tærne mine. Hvorfor trodde hun jeg sto der, bak den røde linjen, ved baggasjebåndet på en flyplass. For moro skyld?
Hvordan avslutter jeg et blogginnlegg som dette? Jo, med å si at til tross for at alle disse menneskene får så mye plass i bloggen min og okkuperer tankene mine litt, så er det utrolig mange hyggelige mennesker i dette landet og i denne verden også. Og heldig vis så vises også de på mange måter både rundt meg og i mediebildet. Ved at de lages støttekonserter og innsamlingsaksjoner når krisene rammer. Ved at de gir av seg selv i frivillig arbeid, og reiser seg på bussen når andre trenger setet mer. Ved å aldri gi opp, og stå opp bade for seg selv og andre. Ved å gå foran som et godt eksempel.
Og takk og pris for det.
Mange vil nok definere meg som i overkant lojal mot lover, regler og instruksjoner. Og kanskje det. Men for meg så er det så enkelt som at noen har jo lagd disse lovene og reglene og instruksjonene, og det er jo da med den hensikt å regulere oss som bor i dette landet, slik at det skal gå litt lettere å administrere hele samfunnet. Og ja, det er mye jeg ikke helt skjønner at må være slik, men jeg klarer å følge det for det.
Og slik er det med de uskrevne reglene og normene som har dannet seg gjennom tiden også. God gammeldags folkeskikk. Jeg har vært inne på det tidligere også, men det er bare så fascinerende mange mennesker som bare lever i sin egen verden og ikke bryr seg om hva slags inntrykk de gir. Og de kommer seg gjerne opp og frem også, med mer eller mindre godt resultat og rykte. Jeg skal ikke ta enkeltpersoner som er der oppe, det blir for kleint. Dessuten er det mange nok å ta av som er rundt meg når jeg beveger meg rundt i byen og landet. Før jeg gyver løs på beskrivelsene så vil jeg i ren forfatterånd presisere at de jeg beskriver, er arketyper. Det vil si at de er sammensatt av fragmenter og er konstruerte personer og at enhver likhet med virkelige personer er helt tilfeldig. Og la meg bare si at hvis du kjenner igjen og kan navngi noen av disse typene jeg beskriver, så kan du jo vurdere om du kanskje skal si noe til de neste gang.
Jeg starter med de som har det mer travelt enn alle andre mennesker, og som ikke tar et hint. De ser for eksempel ikke det samme som meg når de ser plakatene som henger på busser og t-baner som sier "vis hensyn. Slipp de som skal av ut først før du går inn". Når jeg ser plakatene, tenker jeg at det er ren logikk det som står der. Men logikken er ikke den samme for de som trenger seg forbi oss dumme som står på siden og sperrer veien for de, for så å dytte seg inn foran de som skal av. Når vi ser de igjen inne, så sitter de med et selvsikkert smil, bredbeint og gjerne med tingene sine på setet ved siden av seg, mens de ser ut som de tenker "ha, se på meg da. Jeg fant et ledig sete mens dere sto der ute, dumme nek." Og når de skal av igjen, så dytter de seg frem foran de med rullator, krykker og barnevogner, for de bruker jo så mye av deres dyrebare tid at det gidder de ikke vente på. Jeg har i det siste også lurt på hvor mye hjelpemidler som må til, eller hvor gammel eller gravid folk må være før noen reiser seg fra de få setene foran som er merket med skilt som sier at de er beregnet for eldre og bevegelseshemmede. Det kan se ut som om du må ha både krykker og stokk, være over nitti eller at du rett og slett må føde der og da før noen reiser seg.
Men, etter hvert er vi inne alle sammen, dørene klapper igjen etter at sjåføren over høytalerne har bedt de som står i veien for døra om å trekke lengre inn, eller bedt de som holder opp dørene på t-banen slik at hun langt unna skal rekke fram, om å slippe døren, og så ruller vi videre. Og under veis får vi hele tiden siste nytt og et alt for intimt innblikk i noens liv der de utleverer seg inn i mobiltelefonen. Det ringes til NAV sosial og argumenteres for behov for støtte, det ringes til kredittselskaper for å høre hvor stor inkassoregningen egentlig er, det ringes til venner og venninner for å gi referat fra nattens eskapader og mange familiekriser med detaljrike skildringer av håpløse familiemedlemmer har blitt kringkastet for de som sitter nært nok til å høre det. Og det prates aldri lavt. Hvorfor kan de ikke vente, eller si at de ringer opp igjen, eller la være å ringe tenker jeg mens jeg desperat prøver å stenge de ute fra ørene og hodet mitt.
Jeg lager et eget avsnitt med flypassasjerer. Fordi der er det så mange forskjellige typer å ta av. Det starter ved innsjekk-automaten. Der burde det kanskje henge en plakat eller komme en melding om at det går an å ta med seg klistrelappene til baggasjen bort fra automaten, slik at andre kan sjekke inn mens man fester på lappene på kofferten. For det er ikke gitt at alle tenker sånn.
Så mye plakater og informasjonsskjermer som det er på vei mot sikkerhetskontrollen så bør det ikke heller ikkekomme som en bombe at belter med metall på må tas av. At flasker over 100ml ikke kan være med. At beholdere med flytende innhold skal være under 100ml og ligge i pose. De har jo til og med poser liggende fremme til det formålet. Kan det være så vanskelig å legge pc, og her i Norge også iPad, i egen boks? Og kan det være så vanskelig å ta med seg jakke, sko og belte bort fra båndet før man tar de på seg igjen, slik at vi andre også kommer frem til båndet og eiendelene våre? Kan der være så fryktelig vanskelig å forberede seg litt, sånn at køen går litt mer flytende? Det verste er at det gjerne er de samme folkene som lager køen som sitter med mobiltelefonen etterpå og klager høylytt til den de har ringt til hvor utrolig treigt det går i sikkerhetskontrollen.
Kun en håndbaggasje per passasjer. Hmmm, hvor mange kolli er egentlig det. Jeg ser stadig at det er for vanskelig å skjønne. Håndveske kommer i tillegg, og dermed har håndveskene blitt på størrelse med en duffel bag. Ja, for begrensninger på antall og størrelse på håndbaggasjen er jo bare for å irritere passasjerene. Det har jo over hode ingen ting med plassen i baggasjehyllene å gjøre. Og jeg må bare spørre: hadde det vært mulig å bære den håndbaggasjen som er for bred til å rulle ned midtgangen? Ja, jeg vet den har hjul. Den lager bare litt kø når den står kilt fast mellom to seter skjønner du. Ikke det nei. Og forresten. det hadde vært veldig fint om alle hadde gjort som de sa og fulgt dette " vi ber om at de som sitter på rad 25 og bakover, benytter inngangen bak i flyet". Ja, jeg vet at man da av og til må gå ned en trap og så ut og opp en trapp. Men det er et fåtall som ikke klarer det.
Så tar flyet av og man er hermetisert sammen med en masse mennesker, de som har vist sin beste side og de som har vist sin ikke fullt så heldig side. Og vaner og uvaner blandes sammen i skjønn forening. Jeg må nevne noen jeg har flydd ved siden av, og da særlig på langflightene mine til USA.
For det første: Å sitte i setet og bruke tanntråd etter måltidet, mens andre fortsatt spiser. Ikke sånn diskret altså. Nei, det var så smuler og matrester fløy. Ikke særlig hyggelig.
For det andre: Å okkupere toalettet i tyve minutter fordi man må skifte til joggedress og pusse tenner og fjerne sminken eller eventuelt ta på pysjamas på barnet sitt, før de skal sove. Jeg bare skjønner det ikke.
To ganger har jeg sittet ved nødutgang, midt i flyet, i de store flyene der det er rom for å stå og der kabinpersonalet har klappseter de kan sitte på. Ja, det er litt plass der, foran døren. Men det er da ikke et j..la trimrom. Og det er ikke sjarmerende å slå opp øynene og se rett inn i den hårete magen til han som står å strekker og tøyer, 20 centimeter fra ansiktet mitt.
Men noen har også stor underholdningsverdi. Det er ganske fornøyelig å høre utsagn som "jeg skjønner ikke engelsk. Jeg synes det burde være et krav at kabinpersonalet prater norsk", når jeg sitter i flyet på vei til USA. Hva har de tenkt å gjøre når de kommer frem? Og; når man sitter ved gaten, ett eller annet sted ute i verden, og venter på å gå ombord i et fly som skal til Norge. Hvordan kan man da tro at det er lurt å kommentere høylydt folk som går forbi, eller som sitter noen stoler lengre bort. Det bør jo ikke være en stor overraskelse hvis også den personen snakker og skjønner norsk?
Den siste utfordringen før man blir spredt for alle vinder etter en flytur, er å vente ved baggasjebåndet. Det er en del som ser ut til å tenke "Stå bak den røde linjen, det kan alle andre gjøre. Jeg venter nemlig på baggasje jeg". Eller hun som kom og trengte seg forbid meg med et "unnskyld", for så å stille seg rett foran meg, nesten på tærne mine. Hvorfor trodde hun jeg sto der, bak den røde linjen, ved baggasjebåndet på en flyplass. For moro skyld?
Hvordan avslutter jeg et blogginnlegg som dette? Jo, med å si at til tross for at alle disse menneskene får så mye plass i bloggen min og okkuperer tankene mine litt, så er det utrolig mange hyggelige mennesker i dette landet og i denne verden også. Og heldig vis så vises også de på mange måter både rundt meg og i mediebildet. Ved at de lages støttekonserter og innsamlingsaksjoner når krisene rammer. Ved at de gir av seg selv i frivillig arbeid, og reiser seg på bussen når andre trenger setet mer. Ved å aldri gi opp, og stå opp bade for seg selv og andre. Ved å gå foran som et godt eksempel.
Og takk og pris for det.
torsdag 10. september 2015
Barnevognmafiaen
Dette innlegget har vært publisert tidligere, på den gamle bloggen min. Men selv etter syv år er det lite forandring på fronten. Det har i alle fall ikke blitt mindre sant for å si det sånn.
Hva er det med mennesker som blir foreldre? Mister de et gen eller en sperre av noe slag? Nei, det er ikke en menneskerett å få barn, og selvfølgelig er det en stor glede når de kommer. Og selvfølgelig er de det vakreste lille nurket som noen gang har sett verdens lys. Men de må jo ikke beskrives ned i minste detalj. Jeg kan da se selv. Og jeg kan beundre den nye verdensborgeren uten å få beskrevet hvordan bæsjen så ut i dag morges. Jeg klarer meg fint uten å få beskrevet den morsomme sekvensen der nurk gulpet masse på pappaen sin. Og jeg hører når de har luft i magen. Jeg trenger ikke få det bekreftet, høylydt, midt i café-besøket. Ja, for alle nybakte mødre går på café.
Nybakte fedre går tur, i full fart, for at barnet skal få frisk luft og den nødvendige søvnen. Og så kan far holde kontakt med jobben via bluetoothen i øret.
Men stikkordet var café.
Vi har fått en ny café borti gata der jeg bor. Med fantastiske bakverk, og nydelig kaffe. Jeg tenkte å spise frokost der den første lørdagen den var åpen. Men det var jeg ikke alene om.
Da jeg kom dit i halv tolv- tiden, som var lovlig sent for en frokost, ble jeg møtt av et overveldende syn. Ti barnevogner, nei jeg tuller ikke, ti stk barnevogner sto på rad og rekke utenfor. Jeg så at det var noen sportsvogner, hvilket beroliget meg litt på ammefronten, men bekymret meg på løpe og ropefronten.
Det er fint at det ikke er så tabu å amme på café lengre. Fint at verden har gått videre dere. Jeg hører dem over alt. Og er til dels enig. Men, når bordene står så trangt at jeg må sitte litt på skrå for å ikke dulte borti enten bakhodet på knøttet eller puppen til mor, da blir jeg litt forlegen. Men mest irritert. For selv om det er naturlig, så kan det være ganske ubehagelig å få andres privatliv servert på et fat bokstavelig talt. Og så opp å rape. Hyggelig det.
De med sportsvogn benytter seg av ammepausen ved å løpe uhemmet omkring i lokalet. Gjerne med lyd. Og ammende mor roper ”vær så snill å komme hit til mamma vennen min”, uten at det virker, for deretter å si at poden er litt urolig fordi han er i den alderen. Nei! Han er på café med mor og andre mødre. Og kjeder vettet av seg.
Etter å ha slukt en kanelsnurr og en kopp kaffe, freser jeg bort til bussholdeplassen. Jeg angrer med det samme jeg har gått på bussen, for skjønner at jeg har gått fra den ene barnevognfella til en annen. Kan noen hjelpe meg? Ja da, jeg reiser meg, og lemper ombord vogn med barn og poser. Neste holdeplass kommer vogn nummer to, og da vet jeg jo hva som vil skje på tredje holdeplass. Barnevogn nummer tre. Her er det to alternativer i historien. Det ene er at sjåføren sier at det kun er plass til to vogner, hvorav mødremafiaen blir aggressive og unisone, og viser sjåføren at de får plass. De bryr seg vel ikke om at de sperrer midtgangen og utgangen. Sjåføren nekter å kjøre før en går av, damene blir hissige, og jeg med flere kommer for sent til våre avtaler.
Den andre versjonen er at sjåføren ikke bryr seg, at vognene sperrer midtgangen, og at jeg nesten ikke kommer meg av når jeg skal. Jo da, den sist ankomne må til slutt trille ut for å slippe meg av, men bare så vidt. Og med en skikkelig furten mine. Ja, hvis jeg ikke har slik flaks at jeg får den ære å vente lengre enn lengst mens de to innerste vognene skal av i tur og orden, noe som fordrer lang stopp, lemping ut og inn og mye lirking og svette.
Jeg skal av i Brugata, for å gå bort til vannspeilet derfra. Smale fortau, lørdag og fint vær. Deilig å kunne spasere siksak og sidelengs mellom nye verdensborgere på hjul. Forkjørsrett fra alle kanter. Babyen skal fram. Og mor har nulltoleranse for de som går foran, og ignorerer de som går bak. Kanskje ammetåken ligger foran øynene? Jeg kjenner hjul som sneier ankler, og kalesjer som hekter seg i jakken min mens jeg går bortover grønlandsleiret. Tenker på utsagnet igjen. Det med at det ikke er en menneskerett å få barn. Nei. Men det er ikke en plikt heller. Og det medfølger i alle fall ikke forkjørsrett, påkjørsplikt og førsterett over alt.
Når jeg skal hjem igjen, tar jeg taxi.
tirsdag 8. september 2015
Om nuppere, blåbærstrass og piercing i navlen og litt til.
Av og til, noen dager, er assosiasjonsrekkene mine rolige, kontrollert og lette å følge. Men som oftest så flyr de i alle retninger ut i fra hvor jeg er og hva som blir sagt rundt meg. Og det kan nok hende at dette av og til gir seg utslag i et forvirrende blog-innlegg. Sånn som nå.
I dag startet hodet mitt på høygir i lunchen; for jammen er det mye man kan prate om og spinne videre på i lunchen. Og selv om nuppere var fra gårsdagens lunch, så ble det med i dagens blogg bare fordi det er passet inn i overskriften.
For å starte med nuppere da, i og med at det står først i overskriften. Nuppere er sånne som meg, som lett får nupper på klærne. Det være seg hva slags stoff som helst, nuppene kommer snikende etter kort tid. Så fint at det finnes et begrep for oss, tenker jeg. Personlig tror jeg også dette har en sammenheng med statisk elektrisitet, for jeg opplever ofte å få støt når jeg tar i metall. Den logiske sammenhengen her har jeg ikke tenkt å forklare, for dette er tross alt en blogg og ikke en vitenskapelig avhandling.
Når det gjelder blåbærstrassen, så ble dette altså lansert som begrep på de små stilkene på blåbærene. Her ble det googlet på opp til flere mobiltelefoner uten at det ble funnet bevis, men jeg syntes dette begrepet er vel verdt å innføre. Blåbærstrass ble til blåbærbling i mitt hode, og dermed kunne jeg lett se for meg små, forfengelige og pøntesjuke blåbær som sto der med litt strass på og blinket så fint i høstsolen. Ja da, fantasien tar litt av i svingene. Men blåbærassosiasjonen stoppet etter blingbildet.
For når jeg hadde tenkt bling, så tenkte jeg på bussturen hjem i går. Bussturer er altid tid for assosiasjoner og irritasjoner og samfunnsstudier, og gårsdagens busstur var intet unntak. Da bussen stoppet ved en holdeplass, strømmet det inn elever fra videregående skole. Og ja, jeg er enig i at man skal være glad i den kroppen man har og man skal være seg selv og alt det der, men det går ann å kle seg moderne og kult og alt mulig samtidig som man tar hensyn til størrelser, lengder og fasonger. Jeg oppsummerer kort: Less is more; ikke når det gjelder skjørt- topp-og shortslengder.
Piercing i navlen; kan være pent men ikke fullt så pent når navlen er det mest utstående punktet på overkroppen. Tynne topper og t-skjorter krever mye av undertøyet. Og en annen ting; Vil jeg se undertøyet til de jeg tar bussen sammen med. Nei?
Jeg føler meg selvfølgelig litt gammel når jeg sitter med litt sånne "ungdommen nå til dags"- tanker, men i forhold til generasjon " å jeg bare, og de bare, og hun bare, og da bare og serr lissom"- generasjonen så er jeg gammel. Jeg kjenner meg skikkelig "klar for bingo-gammel" når jeg hører skravla går på tomgang i en sjargong jeg ikke en gang orker å prøve å skjønne. Trøste å bære. Men det skal de ha disse unge, i alle fall de på bussen som jeg tar. Det er ikke de som sitter med designerhåndvesken på setet og ser sur ut når de skjønner at jeg har tenkt å sette meg. Nei, de med veskene på setet er litt eldre. Ikke mye, men nok til at de har flyttet hjemmefra og er litt lengre unna oppdragelse og innflytelse fra foreldrene. eller hva vet jeg, kanskje det er en missing link- generasjon her der folkeskikk var helt ut og egoismen satt i høysetet..sammen med Gucci-veska. Om jeg sier noe til de, nei hvordan skal jeg klare det. Da må jeg jo rope da for å overdøve musikken som stormer ut av øreproppene. Samme øreproppene som mange joggere har, slik at de ikke hører syklistenes fortvilte pling når de, joggerne altså, krysser gangveien rett foran syklistene. Ja, for det er visst slutt på å se seg for samtidig som man jogger og hører på musikk.
Ja ja. På slutten av dagen i dag satt jeg lettere svett på 70-bussen som nå har ny trase gjennom nye Dronning Eufemias gate, og mens minuttene nærmet seg fire som var tiden min hos frisøren prøvde jeg å slappe av og nyte utsikten utover sjøen samtidig som jeg forsøkte å overhøre de tre unge jentene bak meg som diskuterte om holdeplassen tollboden lå ved Oslo S eller Nationalteateret.
Vi var fremme ved holdeplass rådhuset før de fikk konkludert, og jeg sprintet opp til rådhuspassasjen og rakk frisørtimen med.... et to minutter og ett døgns nødskrik. Sees til same tid i morgen da sa jeg til frisøren før jeg tok meg en pause i høstsolen før neste kollektivopplevelse.
I dag startet hodet mitt på høygir i lunchen; for jammen er det mye man kan prate om og spinne videre på i lunchen. Og selv om nuppere var fra gårsdagens lunch, så ble det med i dagens blogg bare fordi det er passet inn i overskriften.
For å starte med nuppere da, i og med at det står først i overskriften. Nuppere er sånne som meg, som lett får nupper på klærne. Det være seg hva slags stoff som helst, nuppene kommer snikende etter kort tid. Så fint at det finnes et begrep for oss, tenker jeg. Personlig tror jeg også dette har en sammenheng med statisk elektrisitet, for jeg opplever ofte å få støt når jeg tar i metall. Den logiske sammenhengen her har jeg ikke tenkt å forklare, for dette er tross alt en blogg og ikke en vitenskapelig avhandling.
Når det gjelder blåbærstrassen, så ble dette altså lansert som begrep på de små stilkene på blåbærene. Her ble det googlet på opp til flere mobiltelefoner uten at det ble funnet bevis, men jeg syntes dette begrepet er vel verdt å innføre. Blåbærstrass ble til blåbærbling i mitt hode, og dermed kunne jeg lett se for meg små, forfengelige og pøntesjuke blåbær som sto der med litt strass på og blinket så fint i høstsolen. Ja da, fantasien tar litt av i svingene. Men blåbærassosiasjonen stoppet etter blingbildet.
For når jeg hadde tenkt bling, så tenkte jeg på bussturen hjem i går. Bussturer er altid tid for assosiasjoner og irritasjoner og samfunnsstudier, og gårsdagens busstur var intet unntak. Da bussen stoppet ved en holdeplass, strømmet det inn elever fra videregående skole. Og ja, jeg er enig i at man skal være glad i den kroppen man har og man skal være seg selv og alt det der, men det går ann å kle seg moderne og kult og alt mulig samtidig som man tar hensyn til størrelser, lengder og fasonger. Jeg oppsummerer kort: Less is more; ikke når det gjelder skjørt- topp-og shortslengder.
Piercing i navlen; kan være pent men ikke fullt så pent når navlen er det mest utstående punktet på overkroppen. Tynne topper og t-skjorter krever mye av undertøyet. Og en annen ting; Vil jeg se undertøyet til de jeg tar bussen sammen med. Nei?
Jeg føler meg selvfølgelig litt gammel når jeg sitter med litt sånne "ungdommen nå til dags"- tanker, men i forhold til generasjon " å jeg bare, og de bare, og hun bare, og da bare og serr lissom"- generasjonen så er jeg gammel. Jeg kjenner meg skikkelig "klar for bingo-gammel" når jeg hører skravla går på tomgang i en sjargong jeg ikke en gang orker å prøve å skjønne. Trøste å bære. Men det skal de ha disse unge, i alle fall de på bussen som jeg tar. Det er ikke de som sitter med designerhåndvesken på setet og ser sur ut når de skjønner at jeg har tenkt å sette meg. Nei, de med veskene på setet er litt eldre. Ikke mye, men nok til at de har flyttet hjemmefra og er litt lengre unna oppdragelse og innflytelse fra foreldrene. eller hva vet jeg, kanskje det er en missing link- generasjon her der folkeskikk var helt ut og egoismen satt i høysetet..sammen med Gucci-veska. Om jeg sier noe til de, nei hvordan skal jeg klare det. Da må jeg jo rope da for å overdøve musikken som stormer ut av øreproppene. Samme øreproppene som mange joggere har, slik at de ikke hører syklistenes fortvilte pling når de, joggerne altså, krysser gangveien rett foran syklistene. Ja, for det er visst slutt på å se seg for samtidig som man jogger og hører på musikk.
Ja ja. På slutten av dagen i dag satt jeg lettere svett på 70-bussen som nå har ny trase gjennom nye Dronning Eufemias gate, og mens minuttene nærmet seg fire som var tiden min hos frisøren prøvde jeg å slappe av og nyte utsikten utover sjøen samtidig som jeg forsøkte å overhøre de tre unge jentene bak meg som diskuterte om holdeplassen tollboden lå ved Oslo S eller Nationalteateret.
Vi var fremme ved holdeplass rådhuset før de fikk konkludert, og jeg sprintet opp til rådhuspassasjen og rakk frisørtimen med.... et to minutter og ett døgns nødskrik. Sees til same tid i morgen da sa jeg til frisøren før jeg tok meg en pause i høstsolen før neste kollektivopplevelse.
søndag 6. september 2015
Å lesa det er å elska
Ja, eg veit at det i songen står å leva det er å elska, men livet hadde ikkje vore det same utan bøker. Eg lærte å lesa når eg var fire år, og sidan har eg levd i bokverda. Eg har fryda meg og levd saman bobsey-og lykkebarna. Anne Kath. Westlys bøker om Mormor og de åtte ungene, Guro, lillebror og Knærten, og Aurora har alle lært meg noko om det å vera aleine, om livet i skogen, om bestevenner, bestemødre og fantasivener.
Når eg vart litt eldre, kanskje ti år, vart utvalget av litteratur styrt av begrensning på antall bøker ein kunne låne for to veker på biblioteket. Då vart bøkene plukka ut etter breidda på bokryggen, og slik vart det at eg las boka om Louis Armstrong, samtidig som eg pløyde gjennom utallige bøker om Hardyguttene, de hemmelige syv og Nancy Drew. Vitebegjæret fekk meg til å lesa boka om Mozart, Edison, Disney og Keller. På vidaregående måtte vi gjennom Sigrid Undsets "Elleve år", og Knut Faldbakkens "Uår", og da måtte eg lese Faldbakkens "Sweetwater" for å sjå korleis det gjekk. Særoppgåva vart skreve etter å ha lese trilogien "Medmenneske, Ragnhild og Siste leveåret" av Olav Duun. Anne Karin Elstad sine bøker vart og lese medan eg enno bodde på Nordmøre, og 80 Morgan Kane-bøker var avkoblingslitteratur gjennom førskolelærerutdanninga. Så vart det gåsehud og evig spenning med Anne Holt, Kim Småge, Karin Fossum og Unni Lindell. I smug las eg og "Portrett av et ekteskap", om det stormfulle forholdet mellom Vita Sachvill-West og Wirginia Wolff og Gudmund Vinlands "Villskudd". Eit dystert møte med homolitteraturen når sant skal seiast.
Eg har aldri lese Ringenes herre eller Harry Potter, men Bibelen har eg lese, og eg har prøvd meg på "Snorres kongesaga" og. Kate Morton, Cecilia Samartin og Anne B.Ragde har vore inspirerande følgjesvener, og dei nervepirrande bøkene til Dan Brown tok nattesøvnen bort i vekesvis, då eg ikkje kunne legge dei frå meg. Bøkene "Med egne ord" av Mulla Krekar og "Prosessen" av Gerd Liv Valla forbigåes utan kommentar. Klassikaren "Stormfulle høyder" av Emily Brönte var for min del ein nedtur, medan Sue Monk Kidd sine bøker tok meg med storm.
Så kjøpte eg meg elektronisk bok, ein Kindle, og med den er det Amazon som leverer bøkene. Sidan det har eg lese berre engelskspråklige bøker, som i starten senka tempoet litt, men som og gjev ein bonus med eit større engelsk ordforråd. Og slik vart eg og kjent med eit heilt univers av fantastiske forfattarar som eg ikkje visste om frå før, som skaper nye univers eg kan flykte inn i, leve og slappe av i. Fleire av dei nye forfattarane eg har vorte kjent med, er kvinner, og dei er dei store stjernene innanfor homolitteratur. Litt synd, for eg trur det snevrar av lesarskaren litt. men eg kan ikkje skriva om leseglede og pageturners utan å nevne Gerri Hill, Georgia Beers, Kim Baldwin og Kate Sweeney, berre for å nevnt nokon av mine favorittforfattarar innanfor skeiv litteratur genren, som kan gje håp og tru til unge og usikre, eller late bloomers, om at livet kan vera vel så bra for minoritetar som for majoritetar.
For å runde av dette vesle gledesutbrotet og hyllest til litteraturen og alle dei vakre forfattarsjelene der ute som har eit bodskap og som deler ein del av sjela og hjarta sitt med oss: det som alle desse forfattarane og elektroniske og fysiske bøkene alle har til felles, er at dei gjer at eg kan le og gråte, vente i spenning og puste letta ut. Eg kan reise i tid og mellom land, statar og kontinent, anten eg sit i eigen sofa eller i eit fly eller på eit tog. Og nokre gonger har desse litterære reisene same verknaden som ei fysisk reise: you can't go home again, som Thomas Wolfe så fint har sagt det.
Mi oppfordring til alle i dag er: les deg glad, les deg frisk, Les bøker.
For å runde av dette vesle gledesutbrotet og hyllest til litteraturen og alle dei vakre forfattarsjelene der ute som har eit bodskap og som deler ein del av sjela og hjarta sitt med oss: det som alle desse forfattarane og elektroniske og fysiske bøkene alle har til felles, er at dei gjer at eg kan le og gråte, vente i spenning og puste letta ut. Eg kan reise i tid og mellom land, statar og kontinent, anten eg sit i eigen sofa eller i eit fly eller på eit tog. Og nokre gonger har desse litterære reisene same verknaden som ei fysisk reise: you can't go home again, som Thomas Wolfe så fint har sagt det.
Mi oppfordring til alle i dag er: les deg glad, les deg frisk, Les bøker.
lørdag 5. september 2015
Statist i eget liv?
For noen år siden tok jeg en videreutdanning. Og i den forbindelse skrev jeg denne refleksjonen med utgangspunkt i spørsmålene: Hvor mange timer i døgnet styrer man selv? Hvor stor del av dagen er disponert ut i fra egne initiativ, upåvirket av skal og må utenifra?
Jeg starter med en dagsanalyse, som et forsøk på å finne ut hvor dreiningsbehovene er, for så å bevege seg inn i et dreiningsforsøk mens debatten går i eget hode.
Jeg våkner til behagelig musikk som strømmer ut fra klokkeradioen. Kjenner igjen melodien, og nynner litt. Lurer på om melodien kanskje er favoritten til programlederen, eller noen andre som er ansvarlig for programmet. Det er i alle fall ikke en melodi jeg har valgt. Men, jeg kunne jo valgt vekkerklokke i stedet for.
Står opp, og styrer morgenen min som jeg vil, bortsett fra at jeg skal rekke et møte, hvilket tilsier at jeg må nå bussen som går klokken 0817 etter Oslo sporveiers tabeller. Må følge strømmen av morgentrette mennesker, over lyskrysset som er tidsstyrt, og ned til holdeplassen. Kunne tatt et valg på å gå til jobb, men har ikke ork eller lyst til det.
Møtet foregår etter agendaen som er lagt for det, men jeg kan komme med innspill under veis på noen av punktene. Ikke når jeg vil, men når det er min tur på talelisten. Jeg liker orden, så dette er jo nesten som etter eget ønske.
Etter møtet har jeg satt ned en egen liste over ting jeg skal gjøre når jeg kommer på kontoret. Skjønt egen liste? Den er jo satt ned i tråd med pålagte oppgaver som andre har bedt meg gjøre, eller som jeg ser det er behov for ut i fra egne observasjoner. Nu vel, rekkefølgen er min egen.
Med det samme jeg åpner kontor- døren, skjønner jeg at listen, det er hva jeg trodde jeg skulle gjøre men ikke det som skjer. På kontoret ligger det lapper med beskjeder om hvem jeg skal ringe, og hva det gjelder. I tillegg åpner jeg outlook, og tata.. et muntert signal og et tall som forteller meg at jeg har 14 ubesvarte e-poster. Kunne jeg valgt å ikke åpne innboksen? Kanskje, men da hadde de jo ringt for å spørre hvorfor jeg ikke har svart.
Sitter i telefonen for å ta unna samtalene. Noen er av en slik art at jeg kan sjekke noen e-poster samtidig. Uhøflig ja, men det er i alle fall selvvalgt uhøflighet. Etter fire samtaler banker det på døren, og inn kommer en søker til plass, som ikke har fått det, og som skal på kurs om to dager og som lurer på hvorfor hun ikke har fått plass til barnet enda det har gått en hel uke siden hun søkte. Åtte lange minutter med inngående forklaring senere, går hun ut. I døren møter hun min neste oppgave, en ansatt .
Denne kommer inn, lukker døren og bryter ut i gråt etterfulgt av all verdens opplevelser og følelser som har samlet seg opp de siste to måneder og som bare må ut.
En time senere, med nyinngåtte avtaler om oppfølgingsmøte og diverse handlinger både fra den ansattes og min side, vandrer den ansatte ut i verden igjen med lettet hjerte. Jeg er fornøyd med at det bare sitter en halv monkey on my back, men kunne også vært den halve foruten.
Det ringer på døren. Intern-posten bringer med seg mer arbeid, og jeg har ennå ikke besvart alle mailene, og listen jeg hadde satt opp over oppgaver er urørt. At telefonen har ringt innimellom alle disse hendelsene, er vel ikke verdt å nevne en gang.
Vel, jeg jobber på, og etter hvert er jeg klar til å starte på listen. Klokken er blitt godt over halv fem, og jeg kjenner at jeg ikke har spist på en stund. Hodet er fullt også og jeg beslutter å erklære dagen for avsluttet. Mitt valg.
Jeg løper av gårde for å rekke bussen, og kommer hjem. Bestemmer selv hva jeg skal ha til middag, og resten av kvelden tilbringes med gitarspill, tv, og å skrive en refleksjon om å være statist i eget liv.
Det er mye rart å reflektere over. Kanskje man ikke bør sette fokus på slike ting for ofte. Akkurat denne refleksjonen moret jeg meg litt med, men jeg ser at jeg lett kunne blitt irritert over hvor mange momenter som spiller inn og styrer dagene mine. Hva kan jeg gjøre for å styre litt mer av livet mitt?
Dagen etter er tom for møter, og første ledige stund etter e-postene (som jeg bare må sjekke) leser jeg den første delen av refleksjonen for mine nærmeste kollegaer. Vi tar en lang og befriende debatt om tid, verdier, parfymer og livskvalitet, og jeg får noen gode tanker og innspill som jeg noterer ned i full fart.
Akkurat der og da tar jeg en beslutning. Neste dag skal jeg foreta et eksperiment. Jeg skal ikke la meg styre av andre enn meg selv.
Vel. Jeg våkner til vekkerklokkens iltre signal den neste dag, og er klar for en selvstyrt dag. Jeg går ut av døren på et tidspunkt som er tilfeldig valgt, og går ned langs Torshovs gater. Jeg når dagens første mål: biblioteket. Finner en anbefalt bok der jeg finner et kapittel av Sartre, ateistisk eksistensialisme. Jeg leser ivrig, og blir sittende med et sitat: ”Vi er fordømt til frihet. Det finnes ingen grenser for vår frihet bortsett fra at vi ikke kan velge ikke lenger å være frie.” Med denne påstanden i hodet går jeg ut av biblioteket og til nærmeste holdeplass for å finne første og beste kollektive transportmiddel som måtte komme forbi. Slentrer inn på en buss og hopper av på jernbanetorget. (litt sprø der føler jeg, for jeg pleier å gå av på holdeplassen før.) Går så bort til kontoret, og setter meg ned ved min kjære pc. Jeg åpner ikke innboksen, men går i gang med å skrive på et foredrag som ikke er bestilt eller bestemt, men som jeg ønsker å holde. Et foredrag inspirert av egne opplevelser satt i sammenheng med medmennesker og medarbeidere rundt meg. Jeg drar inn medier og debatterer og argumenterer både på skjermen og i eget hode. Dette er moro.
Solen skinner, og jeg får lyst til å gå til vannspeilet for å forberede personalmøtet jeg skal ha om noen dager. Ja, man vil jo ikke sluntre unna heller. Bare tøye noen rammer.
Jeg har tenkt tanken, og da skal jeg gjøre det, tenker jeg og går fra kontoret.
Borte ved vannspeilet setter jeg meg ned med den bærbare pc-en som jeg har anskaffet i handlefrihetens ånd, og forbereder innlegg til møtet. Selv om innholdet er styrt av HMS, står jeg ganske fritt i valg av ord og eksempler. Koser meg i solen, og er vel så effektiv som jeg ville vært inne på det litt trange, mørkeblå kontoret mitt. Tenker litt på en film jeg så, om en som bare satte seg på første og billigste fly for å starte livet sitt på nytt. Kanskje mennesket skulle hatt en re- start- knapp slik som tamagochiene hadde? (Disse søte små elektroniske kjæledyrene som døde uten mat og stell.) Kanskje hadde Gudrun et godt poeng i går, da hun inne i debatten pratet om å glede seg over små ting, og om de som kaster bort det beste av livet sitt mens de er opptatt med å legge store planer for hva de skal gjøre når de virkelig skal begynne å leve. Kanskje er venninne Catrine inne på noe når hun prater om den gangen hun hadde spart til sofa i to måneder, for så å kjøpe sykkel fordi det var fint vær. Filosofien rundt valget var at hun så en større mulighet for å huske gleden over sykkelturene fremfor gleden over ikea- sofaen når hun en dag sitter i gyngestolen på aldershjemmet. Tar litt av i tankerekkene der, men blir hentet inn igjen av en fyr som skal bomme røyk.
Hva nå? Hva har jeg lyst til? Kan vel ikke si at jeg er spontan nok til å sette meg på første og beste fly til ukjent mål . Alternativet er å snike på første og beste trikk og se hvor jeg finner det for godt å gå av. Som sagt så gjort. Etter to holdeplasser må jeg le litt, for kommer brått på at trikken går på skinner, og mindre selvstyrt skal man vel lete lenge etter. Blåser i det og sitter og ser på mine medpassasjerer. Ser de at jeg er spontan tro?
Er litt sliten etter alle valgene jeg har tatt, og etter alle anstrengelsene for å være selvstyrt.
Kanskje ikke det er et mål i seg selv. Kanskje er målet å nyte de små gleder og sekunder når det virkelig skjer, for hvis man etterstreber å ikke være styrt, så blir man jo styrt av den tanken og da er man like langt. Kanskje man bare skal slå seg til ro med å være blåtrikk til vanlig, og heller se med fryd frem mot en solslyng og en avsporing innimellom.
Ferden ender på Frogner for min del. Jeg finner et egnet konditori, og setter meg ned ved et vindusbord med portvin og napoleonskake. Tar frem boken fra biblioteket, og avslutter min kamp for selvstyrt tid med et Sartre- sitat: ” vi eksisterer rett og slett i utgangspunktet, og så må vi bestemme oss for hva vi vil gjøre ut av det”.
Slike refleksjoner kan man leke seg med til det uendelige. Styring av tid eller liv har for meg vært et tema alt fra tidlig alder. Planlegging og intens tankedebatt rundt store og små avgjørelser har til tider vært et hinder, men på en annen side har det også skapt en trygghet.
Jeg har levd store deler av livet mitt ut i fra forventninger og standardnormer, men også trosset disse til fulle. Er oppdratt til å holde tider og avtaler, ta hensyn til andres meninger og unngå at andre blir lei seg eller opprørt over min adferd. Farget av dette har jeg lagd rammer rundt meg selv. Rammene er preget av hva jeg aksepterer eller ikke aksepterer av andre like mye som av de forventninger jeg føler ligger der fra samfunnet rundt meg. Har til dels også lært meg til å akseptere at andre rundt meg gjør ting som jeg ikke aksepterer hos meg selv.
Nok utlevering, for dette kan ende i dyp indre debatt.
Poenget er at jeg ser gjennom refleksjonen at jeg styrer meg selv mer enn andre styrer meg. Jeg konstruerer tidspress og forventninger i tillegg til de som er reelle fra omverdenen. Jeg funderer og problematiserer til det uendelige, og kanskje jeg egentlig fremdeles er på leting etter plassen min i denne store vide verden, og at jeg trenger disse rammene for ikke å få panikk.
Tross alt så blir jeg nesten mer sliten av å fokusere på at jeg ikke skal la andre styre store deler av dagen enn å la meg bli styrt. Kanskje har Sartre rett når han sier at vi er dømt til å være fri. Friheten er der, men jeg later som den ikke finnes fordi frihet skaper angst for at man ikke er betydningsfull.
En ting er i alle fall sikkert. Etter å ha tatt denne eksperimentdagen i teoriversjon (ja, for jeg hadde da vel ikke nerver til å gjøre det i praksis, må vite) har jeg fått masse energi. Jeg ser anledninger og muligheter, og om det kommer av refleksjonen eller av reklameinspirert Omega-3- inntak er vel ganske irrelevant. Tiden er min av og til, og jeg er stolt av det.
Jeg starter med en dagsanalyse, som et forsøk på å finne ut hvor dreiningsbehovene er, for så å bevege seg inn i et dreiningsforsøk mens debatten går i eget hode.
Jeg våkner til behagelig musikk som strømmer ut fra klokkeradioen. Kjenner igjen melodien, og nynner litt. Lurer på om melodien kanskje er favoritten til programlederen, eller noen andre som er ansvarlig for programmet. Det er i alle fall ikke en melodi jeg har valgt. Men, jeg kunne jo valgt vekkerklokke i stedet for.
Står opp, og styrer morgenen min som jeg vil, bortsett fra at jeg skal rekke et møte, hvilket tilsier at jeg må nå bussen som går klokken 0817 etter Oslo sporveiers tabeller. Må følge strømmen av morgentrette mennesker, over lyskrysset som er tidsstyrt, og ned til holdeplassen. Kunne tatt et valg på å gå til jobb, men har ikke ork eller lyst til det.
Møtet foregår etter agendaen som er lagt for det, men jeg kan komme med innspill under veis på noen av punktene. Ikke når jeg vil, men når det er min tur på talelisten. Jeg liker orden, så dette er jo nesten som etter eget ønske.
Etter møtet har jeg satt ned en egen liste over ting jeg skal gjøre når jeg kommer på kontoret. Skjønt egen liste? Den er jo satt ned i tråd med pålagte oppgaver som andre har bedt meg gjøre, eller som jeg ser det er behov for ut i fra egne observasjoner. Nu vel, rekkefølgen er min egen.
Med det samme jeg åpner kontor- døren, skjønner jeg at listen, det er hva jeg trodde jeg skulle gjøre men ikke det som skjer. På kontoret ligger det lapper med beskjeder om hvem jeg skal ringe, og hva det gjelder. I tillegg åpner jeg outlook, og tata.. et muntert signal og et tall som forteller meg at jeg har 14 ubesvarte e-poster. Kunne jeg valgt å ikke åpne innboksen? Kanskje, men da hadde de jo ringt for å spørre hvorfor jeg ikke har svart.
Sitter i telefonen for å ta unna samtalene. Noen er av en slik art at jeg kan sjekke noen e-poster samtidig. Uhøflig ja, men det er i alle fall selvvalgt uhøflighet. Etter fire samtaler banker det på døren, og inn kommer en søker til plass, som ikke har fått det, og som skal på kurs om to dager og som lurer på hvorfor hun ikke har fått plass til barnet enda det har gått en hel uke siden hun søkte. Åtte lange minutter med inngående forklaring senere, går hun ut. I døren møter hun min neste oppgave, en ansatt .
Denne kommer inn, lukker døren og bryter ut i gråt etterfulgt av all verdens opplevelser og følelser som har samlet seg opp de siste to måneder og som bare må ut.
En time senere, med nyinngåtte avtaler om oppfølgingsmøte og diverse handlinger både fra den ansattes og min side, vandrer den ansatte ut i verden igjen med lettet hjerte. Jeg er fornøyd med at det bare sitter en halv monkey on my back, men kunne også vært den halve foruten.
Det ringer på døren. Intern-posten bringer med seg mer arbeid, og jeg har ennå ikke besvart alle mailene, og listen jeg hadde satt opp over oppgaver er urørt. At telefonen har ringt innimellom alle disse hendelsene, er vel ikke verdt å nevne en gang.
Vel, jeg jobber på, og etter hvert er jeg klar til å starte på listen. Klokken er blitt godt over halv fem, og jeg kjenner at jeg ikke har spist på en stund. Hodet er fullt også og jeg beslutter å erklære dagen for avsluttet. Mitt valg.
Jeg løper av gårde for å rekke bussen, og kommer hjem. Bestemmer selv hva jeg skal ha til middag, og resten av kvelden tilbringes med gitarspill, tv, og å skrive en refleksjon om å være statist i eget liv.
Det er mye rart å reflektere over. Kanskje man ikke bør sette fokus på slike ting for ofte. Akkurat denne refleksjonen moret jeg meg litt med, men jeg ser at jeg lett kunne blitt irritert over hvor mange momenter som spiller inn og styrer dagene mine. Hva kan jeg gjøre for å styre litt mer av livet mitt?
Dagen etter er tom for møter, og første ledige stund etter e-postene (som jeg bare må sjekke) leser jeg den første delen av refleksjonen for mine nærmeste kollegaer. Vi tar en lang og befriende debatt om tid, verdier, parfymer og livskvalitet, og jeg får noen gode tanker og innspill som jeg noterer ned i full fart.
Akkurat der og da tar jeg en beslutning. Neste dag skal jeg foreta et eksperiment. Jeg skal ikke la meg styre av andre enn meg selv.
Vel. Jeg våkner til vekkerklokkens iltre signal den neste dag, og er klar for en selvstyrt dag. Jeg går ut av døren på et tidspunkt som er tilfeldig valgt, og går ned langs Torshovs gater. Jeg når dagens første mål: biblioteket. Finner en anbefalt bok der jeg finner et kapittel av Sartre, ateistisk eksistensialisme. Jeg leser ivrig, og blir sittende med et sitat: ”Vi er fordømt til frihet. Det finnes ingen grenser for vår frihet bortsett fra at vi ikke kan velge ikke lenger å være frie.” Med denne påstanden i hodet går jeg ut av biblioteket og til nærmeste holdeplass for å finne første og beste kollektive transportmiddel som måtte komme forbi. Slentrer inn på en buss og hopper av på jernbanetorget. (litt sprø der føler jeg, for jeg pleier å gå av på holdeplassen før.) Går så bort til kontoret, og setter meg ned ved min kjære pc. Jeg åpner ikke innboksen, men går i gang med å skrive på et foredrag som ikke er bestilt eller bestemt, men som jeg ønsker å holde. Et foredrag inspirert av egne opplevelser satt i sammenheng med medmennesker og medarbeidere rundt meg. Jeg drar inn medier og debatterer og argumenterer både på skjermen og i eget hode. Dette er moro.
Solen skinner, og jeg får lyst til å gå til vannspeilet for å forberede personalmøtet jeg skal ha om noen dager. Ja, man vil jo ikke sluntre unna heller. Bare tøye noen rammer.
Jeg har tenkt tanken, og da skal jeg gjøre det, tenker jeg og går fra kontoret.
Borte ved vannspeilet setter jeg meg ned med den bærbare pc-en som jeg har anskaffet i handlefrihetens ånd, og forbereder innlegg til møtet. Selv om innholdet er styrt av HMS, står jeg ganske fritt i valg av ord og eksempler. Koser meg i solen, og er vel så effektiv som jeg ville vært inne på det litt trange, mørkeblå kontoret mitt. Tenker litt på en film jeg så, om en som bare satte seg på første og billigste fly for å starte livet sitt på nytt. Kanskje mennesket skulle hatt en re- start- knapp slik som tamagochiene hadde? (Disse søte små elektroniske kjæledyrene som døde uten mat og stell.) Kanskje hadde Gudrun et godt poeng i går, da hun inne i debatten pratet om å glede seg over små ting, og om de som kaster bort det beste av livet sitt mens de er opptatt med å legge store planer for hva de skal gjøre når de virkelig skal begynne å leve. Kanskje er venninne Catrine inne på noe når hun prater om den gangen hun hadde spart til sofa i to måneder, for så å kjøpe sykkel fordi det var fint vær. Filosofien rundt valget var at hun så en større mulighet for å huske gleden over sykkelturene fremfor gleden over ikea- sofaen når hun en dag sitter i gyngestolen på aldershjemmet. Tar litt av i tankerekkene der, men blir hentet inn igjen av en fyr som skal bomme røyk.
Hva nå? Hva har jeg lyst til? Kan vel ikke si at jeg er spontan nok til å sette meg på første og beste fly til ukjent mål . Alternativet er å snike på første og beste trikk og se hvor jeg finner det for godt å gå av. Som sagt så gjort. Etter to holdeplasser må jeg le litt, for kommer brått på at trikken går på skinner, og mindre selvstyrt skal man vel lete lenge etter. Blåser i det og sitter og ser på mine medpassasjerer. Ser de at jeg er spontan tro?
Er litt sliten etter alle valgene jeg har tatt, og etter alle anstrengelsene for å være selvstyrt.
Kanskje ikke det er et mål i seg selv. Kanskje er målet å nyte de små gleder og sekunder når det virkelig skjer, for hvis man etterstreber å ikke være styrt, så blir man jo styrt av den tanken og da er man like langt. Kanskje man bare skal slå seg til ro med å være blåtrikk til vanlig, og heller se med fryd frem mot en solslyng og en avsporing innimellom.
Ferden ender på Frogner for min del. Jeg finner et egnet konditori, og setter meg ned ved et vindusbord med portvin og napoleonskake. Tar frem boken fra biblioteket, og avslutter min kamp for selvstyrt tid med et Sartre- sitat: ” vi eksisterer rett og slett i utgangspunktet, og så må vi bestemme oss for hva vi vil gjøre ut av det”.
Slike refleksjoner kan man leke seg med til det uendelige. Styring av tid eller liv har for meg vært et tema alt fra tidlig alder. Planlegging og intens tankedebatt rundt store og små avgjørelser har til tider vært et hinder, men på en annen side har det også skapt en trygghet.
Jeg har levd store deler av livet mitt ut i fra forventninger og standardnormer, men også trosset disse til fulle. Er oppdratt til å holde tider og avtaler, ta hensyn til andres meninger og unngå at andre blir lei seg eller opprørt over min adferd. Farget av dette har jeg lagd rammer rundt meg selv. Rammene er preget av hva jeg aksepterer eller ikke aksepterer av andre like mye som av de forventninger jeg føler ligger der fra samfunnet rundt meg. Har til dels også lært meg til å akseptere at andre rundt meg gjør ting som jeg ikke aksepterer hos meg selv.
Nok utlevering, for dette kan ende i dyp indre debatt.
Poenget er at jeg ser gjennom refleksjonen at jeg styrer meg selv mer enn andre styrer meg. Jeg konstruerer tidspress og forventninger i tillegg til de som er reelle fra omverdenen. Jeg funderer og problematiserer til det uendelige, og kanskje jeg egentlig fremdeles er på leting etter plassen min i denne store vide verden, og at jeg trenger disse rammene for ikke å få panikk.
Tross alt så blir jeg nesten mer sliten av å fokusere på at jeg ikke skal la andre styre store deler av dagen enn å la meg bli styrt. Kanskje har Sartre rett når han sier at vi er dømt til å være fri. Friheten er der, men jeg later som den ikke finnes fordi frihet skaper angst for at man ikke er betydningsfull.
En ting er i alle fall sikkert. Etter å ha tatt denne eksperimentdagen i teoriversjon (ja, for jeg hadde da vel ikke nerver til å gjøre det i praksis, må vite) har jeg fått masse energi. Jeg ser anledninger og muligheter, og om det kommer av refleksjonen eller av reklameinspirert Omega-3- inntak er vel ganske irrelevant. Tiden er min av og til, og jeg er stolt av det.
Kunsten å leve
Jeg kan ennå huske mitt første kamera. Et lite pentax
kompakt- kamera. Jeg kjøpte det for konfirmasjonspenger, og var veldig fornøyd.
Det var med over alt. På skoleturer og vanlige skoledager. Jeg ville feste alle
mine venner og bekjente til film. Satte bildene inn i små album, og skrev
kommentarer til. På ferieturer og andre små utflukter var det også med. Hjalp
meg å huske gode opplevelser og vakre steder.
Jeg husker gleden da ventetiden på bildene var over. I
begynnelsen sendte jeg inn bildene og måtte vente en uke. Alternativet var fem
dager hos den lokale fotografen, senere ble det tre dager. Men stadig denne
kriblingen. Var bildene gode nok? Var det blitt noe av alle?
Hver gang jeg så på bildene husket jeg stemningen, hva vi
hadde pratet om, hvilken dag de var tatt og masse annet. Bildene ble min måte å
huske på, på samme vis som jeg brukte
musikken til samme formål
En gang lånte min søster kameraet mitt da hun skulle i et
bryllup. Jeg kan huske da vi fikk igjen bildene, og det var bilder fra en fest
ingen av oss hadde vært på. For en panikk det ble.
Tilfeldighetene ville at hun som vi hadde fått bildene til,
og som bodde i nabobyen 8 mil unna, gikk på skole sammen med en som hadde gått
på skole sammen med meg. Og denne jenta hadde vært på den aktuelle festen.
Flere telefonrunder senere kunne vi ringe til den andre uheldige fotografen og
hun kunne fortelle at fortvilelsen var stor da hun fikk bilder fra et bryllup
hun ikke hadde vært i. Heldigvis endte denne historien lykkelig ved at vi fikk
sendt bildene med bussen til henne, og fikk våre bilder med bussen tilbake.
Sansen for naturfotografering fikk jeg tre år senere ved en
ren tilfeldighet. Jeg var på hytta. Hadde nettopp fått interesse for å tegne
med blyant, tusj eller kullstift, og manglet motiver. Jeg tok derfor med meg
kameraet for å ta bilder av blader, trær, båter, naust og landskap for å ha noe
å tegne etter. Da jeg fikk tilbake bildene, ble jeg litt overrasket over hvor
fine bildene var i seg selv, uavhengig av om de var fine å tegne etter eller
ikke.
Ikke lenge etter kjøpte jeg min andre pentax, med zoom og
makro- funksjon. Samtidig meldte jeg meg inn i fotoklubb. Mange erfarne
medlemmer delte villig sine kunnskaper. En ny verden åpnet seg. Plutselig var
det ikke bare menneskene i bildet som betydde noe. Nå ble komposisjonen og detaljene viktige. Jeg ble veldig oppmerksom
på alle de små vakre undere som naturen bød på. Jeg begynte å se verden fra
mange perspektiver og vinkler. Lys fikk en ny betydning. Været var ikke lengre
stygt eller pent. Det ble heller snakk om hva slags muligheter og lysforhold
dette skapte. Bilder tatt i storm var gode på sin måte, solnedganger vakre på
en annen måte. Men ingen ting kunne slå soloppgangen.
Mine venner ble stadig oppringt, og ofte med ønske om de
kunne ta på seg en rød genser, den tøffe skinnjakken, ha utslått hår eller
andre ting som ville skape den detaljen som skulle perfeksjonere bildet. Og
mange morsomme turer ble til på denne måten.
Etter hvert som interessen tiltok, meldte behovet for et mer
avansert kamera seg. Jeg kjøpte min første speilrefleks. En Niklon f-601. Det
var 25-års jubileum for nikon, så jeg fikk med to objektiver og en veske. Dette
ble starten på et livslangt forhold til Nikon. Jeg kjøpte meg et stativ også,
og dro på hytta på påskeferie. Det første bildet jeg tok var av en moseflekk
der solen skinte. Det passet så bra med et bilde av et lyspunkt akkurat da, for
kameraet ble virkelig et lyspunkt i tilværelsen. Dette bildet ble på mange
måter symbol på de mange lyspunkt som til sammen blir livet.
Jeg var på mange, lange fototurer den påsken. Jeg komponerte
bilder av verden og menneskene rundt meg. Hadde alltid med meg saks slik at jeg
kunne fjerne uønskede elementer i makrobildene. Morgendugg med solens første
stråler ble som gull, og gav hjertebank hos en nyslått hobbyfotograf. Denne
våren var jeg også så heldig å oppdage et ørnerede med egg og senere også unge
i. Passet meg vel for ikke å være for nærme, samtidig som jeg fikk spennende
bilder av livets spede start.
Etter hvert var det som om jeg så verden gjennom søkeren
både med og uten kamera. Jeg syntes det var en forbedret måte å se verden på.
Det å glede seg over små detaljer ble for meg en viktig del av hverdagen. Jeg
lærte meg også å ta bort overflødige eller irriterende detaljer fra mitt lille
utsnitt av den store helheten.
En venninne av meg stilte spørsmålstegn ved om det var sunt
å bare se en liten rute av det store bildet. Om jeg ikke ble for detaljfiksert
og navlebeskuende ved å se verden på den måten. Jeg var, og er fremdeles uenig
i det. Jeg tror at ved å gjøre meg kjent med bit for bit av verden vil jeg
kunne skjønne det store bildet bedre. Jeg tror at de små objektene jeg
foreviger kan lede mot det store vakre motivet rundt neste sving.
Etter hvert som årene har gått, har jeg opparbeidet meg en
anselig mengde bilder. Men i tillegg er det minner knyttet til hvert eneste
bilde, og disse er minst like verdifull for meg.
Jeg husker alle turene tidlig om morgenen. Det å løsrive seg
fra sengevarmen og sette seg i kald bil ble belønnet med bilder av landskap i
gull. Ingen andre av mine bilder kan i mine øyne måle seg opp disse. Fordi
morgenlyset er et godt lys å ta bilder i, og fordi soloppgangen er beviset på
at alt kan starte på ny. Morgentåken og frostrøyken er trollsk, og gir
spennende effekter samtidig som den plutselig forsvinner på litt mystisk vis.
Jeg husker alle timene på kne eller liggende på magen for å
få riktig vinkel eller komme nærmere motivet. Det lærte meg mye om at det ofte er lurt å revurdere ståsted, se
ting fra andre vinkler og i andre perspektiver. Ofte må jeg jobbe litt med
detaljene for å oppnå drømmebildet, og det er viktig å åpne opp blenderen litt.
Slippe inn litt mer lys slik at de ugreie detaljene i bakgrunnen blir duse og
ubetydelige.
Vann og is har alltid fascinert meg. Og det som kan se ut
som fargeløst og kjedelig, får ved hjelp av polarisasjonsfilter og riktig
vinkel alle regnbuens farger. Første gangen jeg fotograferte is med filter, var
i –20 på elveisen på Trønnes. I min iver etter å få det perfekte motivet ble
jeg sittende så lenge på kne at kroppsvarmen smeltet litt av isen som så frøs
igjen så buksen min ble sittende fast i isen.
Det aller beste med
fototurene er at tid og sted slutter å eksistere. Jeg lever i en liten boble
der jeg bare er. Tankene er fokusert på
det jeg gjør, og jobben mot å få bildet slik jeg vil ha det er det beste. Det å
oppleve en slik indre ro samtidig som jeg skaper noe, er balsam for sjelen.
Opplevelsen av mestring er alltid god, og jeg har aldri følt meg mislykket i
slike øyeblikk. Jeg skrev tidligere at mitt livslange forhold til nikon startet
med den første speilrefleksen, og det er sant. Jeg og kameraet er ett når vi er
ute. Det har aldri sviktet meg, og jeg har alltid tatt godt vare på det. For
meg har alltid jobben bak kameraet vært det viktigste. Jeg har aldri hatt
mørkerom, og heller aldri lagd sandwicher av dias eller retusjert og beskjært
så mye. Fra jeg fikk min første speilrefleks med 94% søkerbilde og frem til nå
har dette vært litt juks. Å bruke den lille ekstra tiden bak kamera har vært
verdifull, og det er der jobben skal gjøres.
Men så var det dette med å se ting i andre perspektiver og
fra andre vinkler da.
I skrivende stund har jeg nettopp anskaffet meg en digital
speilrefleks. Mitt livslange forhold med Nikon er ikke brutt, men det spørs om
prinsippene med at all jobben skal gjøres bak kamera må revurderes. Jeg har
alle rede begynt å orientere meg på bildebehandlingsfronten, for når jeg først
skal inn i den digitale verden så skal jeg gjøre det ordentlig. Men jeg har
fremdeles klare prinsipper i forhold til hva jeg er komfortabel med å gjøre og
ikke. Jeg kan godt retusjere bort den ene grenen eller gresstrået som jeg ikke
la merke til da jeg tok bildet. Røde øyne like så. Jeg kan også fjerne
reflekser og til nød justere farger. Men: jeg vil at stemningen skal være ekte
og at motivet skal være i den settingen som det var da bildet ble tatt. Været
skal være slik det er og jeg skal fremdeles måtte forflytte meg selv og
motivene for å få den rette bakgrunnen. Jeg ønsker fremdeles å vente til tåken
kommer eller letter, og til solen titter frem og skinner akkurat der jeg
ønsker. Fordi det er da jeg lever og da jeg ser hele virkeligheten med alle
sine fasetter.
(Denne ble publisert i nynorsk versjon som "Å teikne med lys, eller livslang læring" i Jul på Nordmøre 2011)
Velkommen hit til bloggen min
Det hender som underteksten på headingen sier, at hodet mitt bare bobler over av all verdens tanker og inntrykk, og at dette strømmer ut og ned i tastaturet for så å bli til dikt eller anekdoter eller metaforer eller hva som helst.
Noe av dette har jeg postet på facebook. Og jeg har fått gode tilbakemeldinger. og til og med ønske om flere tekster.
Og derfor fant jeg det enklest å lage en blogg. Fordi det er lettere å publisere litt lengre tekster.
Jeg vil nok som tidligere dele små opplevelser og inntrykk jeg får gjennom levd liv og hverdager, men kanskje vil det komme noen gamle dikt og betraktninger under veis også.
Det som kanskje kan være litt utfordrende for noen, er at ordene i hodet kommer både på bokmål og nynorsk. Jeg ber om forståelse for det, da jeg er gammel nynorskentusiast og vokste opp med nynorsk som hovedmål.
Skulle du ønske å kopiere noe herfra, må du gjerne gjøre det, men da håper jeg at du forteller hvem som har skrevet det.
Da håper jeg at du finner noe du liker etter hvert som jeg får publisert litt her.
Noe av dette har jeg postet på facebook. Og jeg har fått gode tilbakemeldinger. og til og med ønske om flere tekster.
Og derfor fant jeg det enklest å lage en blogg. Fordi det er lettere å publisere litt lengre tekster.
Jeg vil nok som tidligere dele små opplevelser og inntrykk jeg får gjennom levd liv og hverdager, men kanskje vil det komme noen gamle dikt og betraktninger under veis også.
Det som kanskje kan være litt utfordrende for noen, er at ordene i hodet kommer både på bokmål og nynorsk. Jeg ber om forståelse for det, da jeg er gammel nynorskentusiast og vokste opp med nynorsk som hovedmål.
Skulle du ønske å kopiere noe herfra, må du gjerne gjøre det, men da håper jeg at du forteller hvem som har skrevet det.
Da håper jeg at du finner noe du liker etter hvert som jeg får publisert litt her.
Tanker i fri flyt
Og solen brøt igjennom, varmet litt.
En sky forsvant, nytt lys i min verden.
Jeg lengter mot en vår, men først er høsten her, og vinter..
Og første februar er lengre unna enn på lenge.
Har alltid vært en soldag, etter iskald januar, om enn i
alle fall i mitt hode.
Jeg ser på vannspeilet, på trailere som speiler seg,
kontraster.
Selve livet er kontrast til døden, som livet er fullt av
kontraster til dødens dag.
Jeg søker de klare tanker; de gode, fornuftige ord, men de
er ikke her. De gjemmer seg i rare tanker og kommer ut i rare formater. I form
av bilder. Fugler på vannet, i drift.
Jeg hviler, jeg har ikke mer å gi i dag.
Jeg er i en annen dimensjon. Litt vektløs, litt forsagt, men
trives i mitt selskap.
Lar pennen føre an – tanker flyr over arket.
Solen tegner pennens skygge – som skriver seg lengre ned på
siden, lager spor.
Er det ikke derfor vi er her? For å sette spor og så
forsvinne. Ser noen mine spor når jeg ikke lengre er?
Abonner på:
Innlegg (Atom)