Om nuppere, blåbærstrass og piercing i navlen og litt til.

Av og til, noen dager, er assosiasjonsrekkene mine rolige, kontrollert og lette å følge. Men som oftest så flyr de i alle retninger ut i fra hvor jeg er og hva som blir sagt rundt meg. Og det kan nok hende at dette av og til gir seg utslag i et forvirrende blog-innlegg. Sånn som nå.
I dag startet hodet mitt på høygir i lunchen; for jammen er det mye man kan prate om og spinne videre på i lunchen. Og selv om nuppere var fra gårsdagens lunch, så ble det med i dagens blogg bare fordi det er passet inn i overskriften.
For å starte med nuppere da, i og med at det står først i overskriften. Nuppere er sånne som meg, som lett får nupper på klærne. Det være seg hva slags stoff som helst, nuppene kommer snikende etter kort tid. Så fint at det finnes et begrep for oss, tenker jeg. Personlig tror jeg også dette har en sammenheng med statisk elektrisitet, for jeg opplever ofte å få støt når jeg tar i metall. Den logiske sammenhengen her har jeg ikke tenkt å forklare, for dette er tross alt en blogg og ikke en vitenskapelig avhandling.
Når det gjelder blåbærstrassen, så ble dette altså lansert som begrep på de små stilkene på blåbærene. Her ble det googlet på opp til flere mobiltelefoner uten at det ble funnet bevis, men jeg syntes dette begrepet er vel verdt å innføre. Blåbærstrass ble til blåbærbling i mitt hode, og dermed kunne jeg lett se for meg små, forfengelige og pøntesjuke blåbær som sto der med litt strass på og blinket så fint i høstsolen. Ja da, fantasien tar litt av i svingene. Men blåbærassosiasjonen stoppet etter blingbildet.
For når jeg hadde tenkt bling, så tenkte jeg på bussturen hjem i går. Bussturer er altid tid for assosiasjoner og irritasjoner og samfunnsstudier, og gårsdagens busstur var intet unntak. Da bussen stoppet ved en holdeplass, strømmet det inn elever fra videregående skole. Og ja, jeg er enig i at man skal være glad i den kroppen man har og man skal være seg selv og alt det der, men det går ann å kle seg moderne og kult og alt mulig samtidig som man tar hensyn til størrelser, lengder og fasonger. Jeg oppsummerer kort: Less is more; ikke når det gjelder skjørt- topp-og shortslengder.
Piercing i navlen; kan være pent men ikke fullt så pent når navlen er det mest utstående punktet på overkroppen. Tynne topper og t-skjorter krever mye av undertøyet. Og en annen ting; Vil jeg se undertøyet til de jeg tar bussen sammen med. Nei?
Jeg føler meg selvfølgelig litt gammel når jeg sitter med litt sånne "ungdommen nå til dags"- tanker, men i forhold til generasjon " å jeg bare, og de bare, og hun bare, og da bare og serr lissom"- generasjonen så er jeg gammel. Jeg kjenner meg skikkelig "klar for bingo-gammel" når jeg hører skravla går på tomgang i en sjargong jeg ikke en gang orker å prøve å skjønne. Trøste å bære. Men det skal de ha disse unge, i alle fall de på bussen som jeg tar. Det er ikke de som sitter med designerhåndvesken på setet og ser sur ut når de skjønner at jeg har tenkt å sette meg. Nei, de med veskene på setet er litt eldre. Ikke mye, men nok til at de har flyttet hjemmefra og er litt lengre unna oppdragelse og innflytelse fra foreldrene. eller hva vet jeg, kanskje det er en missing link- generasjon her der folkeskikk var helt ut og egoismen satt i høysetet..sammen med Gucci-veska. Om jeg sier noe til de, nei hvordan skal jeg klare det. Da må jeg jo rope da for å overdøve musikken som stormer ut av øreproppene. Samme øreproppene som mange joggere har, slik at de ikke hører syklistenes fortvilte pling når de, joggerne altså, krysser gangveien rett foran syklistene. Ja, for det er visst slutt på å se seg for samtidig som man jogger og hører på musikk.
Ja ja. På slutten av dagen i dag satt jeg lettere svett på 70-bussen som nå har ny trase gjennom nye Dronning Eufemias gate, og mens minuttene nærmet seg fire som var tiden min hos frisøren prøvde jeg å slappe av og nyte utsikten utover sjøen samtidig som jeg forsøkte å overhøre de tre unge jentene bak meg som diskuterte om holdeplassen tollboden lå ved Oslo S eller Nationalteateret.
Vi var fremme ved holdeplass rådhuset før de fikk konkludert, og jeg sprintet opp til rådhuspassasjen og rakk frisørtimen med.... et to minutter og ett døgns nødskrik. Sees til same tid i morgen da sa jeg til frisøren før jeg tok meg en pause i høstsolen før neste kollektivopplevelse.