Statist i eget liv?

For noen år siden tok jeg en videreutdanning. Og i den forbindelse skrev jeg denne refleksjonen med utgangspunkt i spørsmålene: Hvor mange timer i døgnet styrer man selv? Hvor stor del av dagen er disponert ut i fra egne initiativ, upåvirket av skal og må utenifra?
Jeg starter med en dagsanalyse, som et forsøk på å finne ut hvor dreiningsbehovene er, for så å bevege seg inn i et dreiningsforsøk mens debatten går i eget hode.


Jeg våkner til behagelig musikk som strømmer ut fra klokkeradioen. Kjenner igjen melodien, og nynner litt. Lurer på om melodien kanskje er favoritten til programlederen, eller noen andre som er ansvarlig for programmet. Det er i alle fall ikke en melodi jeg har valgt. Men, jeg kunne jo valgt vekkerklokke i stedet for.
Står opp, og styrer morgenen min som  jeg vil, bortsett fra at jeg skal rekke et møte, hvilket tilsier at jeg må nå bussen som går klokken 0817 etter Oslo sporveiers tabeller. Må følge strømmen av morgentrette mennesker, over lyskrysset som er tidsstyrt, og ned til holdeplassen. Kunne tatt et valg på å gå til jobb, men har ikke ork eller lyst til det.
Møtet foregår etter agendaen som er lagt for det, men jeg kan komme med innspill under veis på noen av punktene. Ikke når jeg vil, men når det er min tur på talelisten. Jeg liker orden, så dette er jo nesten som etter eget ønske.
Etter møtet har jeg satt ned en egen liste over ting jeg skal gjøre når jeg kommer på kontoret. Skjønt egen liste? Den er jo satt ned i tråd med pålagte oppgaver som andre har bedt meg gjøre, eller som jeg ser det er behov for ut i fra egne observasjoner. Nu vel, rekkefølgen er min egen.
Med det samme jeg åpner kontor- døren, skjønner jeg at listen, det er hva jeg trodde jeg skulle gjøre men ikke det som skjer. På kontoret ligger det lapper med beskjeder om hvem jeg skal ringe, og hva det gjelder. I tillegg åpner jeg outlook, og tata.. et muntert signal og et tall som forteller meg at jeg har 14 ubesvarte e-poster. Kunne jeg valgt å ikke åpne innboksen? Kanskje, men da hadde de jo ringt for å spørre hvorfor jeg ikke har svart.
Sitter i telefonen for å ta unna samtalene. Noen er av en slik art at jeg kan sjekke noen e-poster samtidig. Uhøflig ja, men det er i alle fall selvvalgt uhøflighet. Etter fire samtaler banker det på døren, og inn kommer en søker til plass, som ikke har fått det, og som skal på kurs om to dager og som lurer på hvorfor hun ikke har fått plass til barnet enda det har gått en hel uke siden hun søkte. Åtte lange minutter med inngående forklaring senere, går hun ut. I døren møter hun min neste oppgave, en ansatt .
Denne kommer inn, lukker døren og bryter ut i gråt etterfulgt av all verdens opplevelser og følelser som har samlet seg opp de siste to måneder og som bare må ut.
En time senere, med nyinngåtte avtaler om oppfølgingsmøte og diverse handlinger både fra den ansattes og min side, vandrer den ansatte ut i verden igjen med lettet hjerte. Jeg er fornøyd med at det bare sitter en halv monkey on my back, men kunne også vært den halve foruten.
Det ringer på døren. Intern-posten bringer med seg mer arbeid, og jeg har ennå ikke besvart alle mailene, og listen jeg hadde satt opp over oppgaver er urørt. At telefonen har ringt innimellom alle disse hendelsene, er vel ikke verdt å nevne en gang.
Vel, jeg jobber på, og etter hvert er jeg klar til å starte på listen. Klokken er blitt godt over halv fem, og jeg kjenner at jeg ikke har spist på en stund. Hodet er fullt også og jeg beslutter å erklære dagen for avsluttet. Mitt valg.
Jeg løper av gårde for å rekke bussen, og kommer hjem. Bestemmer selv hva jeg skal ha til middag, og resten av kvelden tilbringes med gitarspill, tv, og å skrive en refleksjon om å være statist i eget liv.
Det er mye rart å reflektere over. Kanskje man ikke bør sette fokus på slike ting for ofte. Akkurat denne refleksjonen moret jeg meg litt med, men jeg ser at jeg lett kunne blitt irritert over hvor mange momenter som spiller inn og styrer dagene mine. Hva kan jeg gjøre for å styre litt mer av livet mitt?
Dagen etter er tom for møter, og første ledige stund etter e-postene (som jeg bare må sjekke) leser jeg den første delen av refleksjonen for mine nærmeste kollegaer. Vi tar en lang og befriende debatt om tid, verdier, parfymer og livskvalitet, og jeg får noen gode tanker og innspill som jeg noterer ned i full fart.
Akkurat der og da tar jeg en beslutning. Neste dag skal jeg foreta et eksperiment. Jeg skal ikke la meg styre av andre enn meg selv.
Vel. Jeg våkner til vekkerklokkens iltre signal den neste dag, og er klar for en selvstyrt dag. Jeg går ut av døren på et tidspunkt som er tilfeldig valgt, og går ned langs Torshovs gater. Jeg når dagens første mål: biblioteket. Finner en anbefalt bok der jeg finner et kapittel av Sartre, ateistisk eksistensialisme. Jeg leser ivrig, og blir sittende med et sitat: ”Vi er fordømt til frihet. Det finnes ingen grenser for vår frihet bortsett fra at vi ikke kan velge ikke lenger å være frie.” Med denne påstanden i hodet går jeg ut av biblioteket og til nærmeste holdeplass for å finne første og beste kollektive transportmiddel som måtte komme forbi. Slentrer inn på en buss og hopper av på jernbanetorget. (litt sprø der føler jeg, for jeg pleier å gå av på holdeplassen før.) Går så bort til kontoret, og setter meg ned ved min kjære pc. Jeg åpner ikke innboksen, men går i gang med å skrive på et foredrag som ikke er bestilt eller bestemt, men som jeg ønsker å holde. Et foredrag inspirert av egne opplevelser satt i sammenheng med medmennesker og medarbeidere rundt meg. Jeg drar inn medier og debatterer og argumenterer både på skjermen og i eget hode. Dette er moro.
Solen skinner, og jeg får lyst til å gå til vannspeilet for å forberede personalmøtet jeg skal ha om noen dager. Ja, man vil jo ikke sluntre unna heller. Bare tøye noen rammer.
Jeg har tenkt tanken, og da skal jeg gjøre det, tenker jeg og går fra kontoret.
Borte ved vannspeilet setter jeg meg ned med den bærbare pc-en som jeg har anskaffet i handlefrihetens ånd, og forbereder innlegg til møtet. Selv om innholdet er styrt av HMS, står jeg ganske fritt i valg av ord og eksempler. Koser meg i solen, og er vel så effektiv som jeg ville vært inne på det litt trange, mørkeblå kontoret mitt. Tenker litt på en film jeg så, om en som bare satte seg på første og billigste fly for å starte livet sitt på nytt. Kanskje mennesket skulle hatt en re- start- knapp slik som tamagochiene hadde? (Disse søte små elektroniske kjæledyrene som døde uten mat og stell.) Kanskje hadde Gudrun et godt poeng i går, da hun inne i debatten pratet om å glede seg over små ting, og om de som kaster bort det beste av livet sitt mens de er opptatt med å legge store planer for hva de skal gjøre når de virkelig skal begynne å leve. Kanskje er venninne Catrine inne på noe når hun prater om den gangen hun hadde spart til sofa i to måneder, for så å kjøpe sykkel fordi det var fint vær. Filosofien rundt valget var at hun så en større mulighet for å huske gleden over sykkelturene fremfor gleden over ikea- sofaen når hun en dag sitter i gyngestolen på aldershjemmet. Tar litt av i tankerekkene der, men blir hentet inn igjen av en fyr som skal bomme røyk.
Hva nå? Hva har jeg lyst til? Kan vel ikke si at jeg er spontan nok til å sette meg på første og beste fly til ukjent mål . Alternativet er å snike på første og beste trikk og se hvor jeg finner det for godt å gå av. Som sagt så gjort. Etter to holdeplasser må jeg le litt, for kommer brått på at trikken går på skinner, og mindre selvstyrt skal man vel lete lenge etter. Blåser i det og sitter og ser på mine medpassasjerer. Ser de at jeg er spontan tro?
Er litt sliten etter alle valgene jeg har tatt, og etter alle anstrengelsene for å være selvstyrt.
Kanskje ikke det er et mål i seg selv. Kanskje er målet å nyte de små gleder og sekunder når det virkelig skjer, for hvis man etterstreber å ikke være styrt, så blir man jo styrt av den tanken og da er man like langt. Kanskje man bare skal slå seg til ro med å være blåtrikk til vanlig, og heller se med fryd frem mot en solslyng og en avsporing innimellom.
Ferden ender på Frogner for min del. Jeg finner et egnet konditori, og setter meg ned ved et vindusbord med portvin og napoleonskake. Tar frem boken fra biblioteket, og avslutter min kamp for selvstyrt tid med et Sartre- sitat: ” vi eksisterer rett og slett i utgangspunktet, og så må vi bestemme oss for hva vi vil gjøre ut av det”.

Slike refleksjoner kan man leke  seg med til det uendelige. Styring av tid eller liv har for meg vært et tema alt fra tidlig alder. Planlegging og intens tankedebatt rundt store og små avgjørelser har til tider vært et hinder, men på en annen side har det også skapt en trygghet.
Jeg har levd store deler av livet mitt ut i fra forventninger og standardnormer, men også trosset disse til fulle. Er oppdratt til å holde tider og avtaler, ta hensyn til andres meninger og unngå at andre blir lei seg eller opprørt over min adferd. Farget av dette har jeg lagd rammer rundt meg selv. Rammene er preget av hva jeg aksepterer eller ikke aksepterer av andre like mye som av de forventninger jeg føler ligger der fra samfunnet rundt meg. Har til dels også lært meg til å akseptere at andre rundt meg gjør ting som jeg ikke aksepterer hos meg selv.
Nok utlevering, for dette kan ende i dyp indre debatt.
Poenget er at jeg ser gjennom refleksjonen  at jeg styrer meg selv mer enn andre styrer meg. Jeg konstruerer tidspress og forventninger i tillegg til de som er reelle fra omverdenen. Jeg funderer og problematiserer til det uendelige, og kanskje jeg egentlig fremdeles er på leting etter plassen min i denne store vide verden, og at jeg trenger disse rammene for ikke å få panikk.
Tross alt så blir jeg nesten mer sliten av å fokusere på at jeg ikke skal la andre styre store deler av dagen enn å la meg bli styrt. Kanskje har Sartre rett når han sier at vi er dømt til å være fri. Friheten er der, men jeg later som den ikke finnes fordi frihet skaper angst for at man ikke er betydningsfull.
En ting er i alle fall sikkert. Etter å ha tatt denne eksperimentdagen i teoriversjon (ja, for jeg hadde da vel ikke nerver til å gjøre det i praksis, må vite) har jeg fått masse energi. Jeg ser anledninger og muligheter, og om det kommer av refleksjonen eller av reklameinspirert Omega-3- inntak er vel ganske irrelevant. Tiden er min av og til, og jeg er stolt av det.