Hva er det med folk da?

Den første bloggen jeg hadde, het rett å slett "hva er det med folk da?". Den ble opprettet i en periode der jeg var en del på farten, og ofte kom hjem til mitt tomme hus med masse på hjertet, om folk. For det er så mye folk over alt, og det er så mange navlebeskuende mennesker som rett og slett oppfører seg som om det er bare en person ute den dagen. Det er bare en person som vil inn på flyet, bussen, toget eller som skal av det samme befordringsmidlet. Og det er bare en som har det travelt. Det er bare en som skal handle, eller gå eller prate..ja, dere skjønner tegninga hvor jeg vil hen.
Mange vil nok definere meg som i overkant lojal mot lover,  regler og instruksjoner. Og kanskje det. Men for meg så er det så enkelt som at noen har jo lagd disse lovene og reglene og instruksjonene, og det er jo da med den hensikt å regulere oss som bor i dette landet, slik at det skal gå litt lettere å administrere hele samfunnet. Og ja, det er mye jeg ikke helt skjønner at må være slik, men jeg klarer å følge det for det.
Og slik er det med de uskrevne reglene og normene som har dannet seg gjennom tiden også. God gammeldags folkeskikk. Jeg har vært inne på det tidligere også, men det er bare så fascinerende mange mennesker som bare lever i sin egen verden og ikke bryr seg om hva slags inntrykk de gir. Og de kommer seg gjerne opp og frem også, med mer eller mindre godt resultat og rykte. Jeg skal ikke ta enkeltpersoner som er der oppe, det blir for kleint. Dessuten er det mange nok å ta av som er rundt meg når jeg beveger meg rundt i byen og landet. Før jeg gyver løs på beskrivelsene så vil jeg i ren forfatterånd presisere at de jeg beskriver, er arketyper. Det vil si at de er sammensatt av fragmenter og er konstruerte personer og at enhver likhet med virkelige personer er helt tilfeldig. Og la meg bare si at hvis du kjenner igjen og kan navngi noen av disse typene jeg beskriver, så kan du jo vurdere om du kanskje skal si noe til de neste gang.
Jeg starter med de som har det mer travelt enn alle andre mennesker, og som ikke tar et hint. De ser for eksempel ikke det samme som meg når de ser plakatene som henger på busser og t-baner som sier "vis hensyn. Slipp de som skal av ut først før du går inn". Når jeg ser plakatene, tenker jeg at det er ren logikk det som står der. Men logikken er ikke den samme for de som trenger seg forbi oss dumme som står på siden og sperrer veien for de, for så å dytte seg inn foran de som skal av. Når vi ser de igjen inne, så sitter de med et selvsikkert smil, bredbeint og gjerne med tingene sine på setet ved siden av seg, mens de ser ut som de tenker "ha, se på meg da. Jeg fant et ledig sete mens dere sto der ute, dumme nek." Og når de skal av igjen, så dytter de seg frem foran de med rullator, krykker og barnevogner, for de bruker jo så mye av deres dyrebare tid at det gidder de ikke vente på. Jeg har i det siste også lurt på hvor mye hjelpemidler som må til, eller hvor gammel eller gravid folk må være før noen reiser seg fra de få setene foran som er merket med skilt som sier at de er beregnet for eldre og bevegelseshemmede. Det kan se ut som om du må ha både krykker og stokk, være over nitti eller at du rett og slett må føde der og da før noen reiser seg.
Men, etter hvert er vi inne alle sammen, dørene klapper igjen etter at sjåføren over høytalerne har bedt de som står i veien for døra om å trekke lengre inn, eller bedt de som holder opp dørene på t-banen slik at hun langt unna skal rekke fram, om å slippe døren, og så ruller vi videre. Og under veis får vi hele tiden siste nytt og et alt for intimt innblikk i noens liv der de utleverer seg inn i mobiltelefonen. Det ringes til NAV sosial og argumenteres for behov for støtte, det ringes til kredittselskaper for å høre hvor stor inkassoregningen egentlig er, det ringes til venner og venninner for å gi referat fra nattens eskapader og mange familiekriser med detaljrike skildringer av håpløse familiemedlemmer har blitt kringkastet for de som sitter nært nok til å høre det. Og det prates aldri lavt. Hvorfor kan de ikke vente, eller si at de ringer opp igjen, eller la være å ringe tenker jeg mens jeg desperat prøver å stenge de ute fra ørene og hodet mitt.
Jeg lager et eget avsnitt med flypassasjerer. Fordi der er det så mange forskjellige typer å ta av. Det starter ved innsjekk-automaten. Der burde det kanskje henge en plakat eller komme en melding om at det går an å ta med seg klistrelappene til baggasjen bort fra automaten, slik at andre kan sjekke inn mens man fester på lappene på kofferten. For det er ikke gitt at alle tenker sånn.
Så mye plakater og informasjonsskjermer som det er på vei mot sikkerhetskontrollen så bør det ikke heller ikkekomme som en bombe at belter med metall på må tas av. At flasker over 100ml ikke kan være med. At beholdere med flytende innhold skal være under 100ml og ligge i pose. De har jo til og med poser liggende fremme  til det formålet. Kan det være så vanskelig å legge pc, og  her i Norge også iPad, i egen boks? Og kan det være så vanskelig å ta med seg jakke, sko og belte bort fra båndet før man tar de på seg igjen, slik at vi andre også kommer frem til båndet og eiendelene våre? Kan der være så fryktelig vanskelig å forberede seg litt, sånn at køen går litt mer flytende? Det verste er at det gjerne er de samme folkene som lager køen som sitter med mobiltelefonen etterpå og klager høylytt til den de har ringt til hvor utrolig treigt det går i sikkerhetskontrollen.
Kun en håndbaggasje per passasjer. Hmmm, hvor mange kolli er egentlig det. Jeg ser stadig at det er for vanskelig å skjønne. Håndveske kommer i tillegg, og dermed har håndveskene blitt på størrelse med en duffel bag. Ja, for begrensninger på antall og størrelse på håndbaggasjen er jo bare for å irritere passasjerene. Det har jo over hode ingen ting med plassen i baggasjehyllene å gjøre. Og jeg må bare spørre: hadde det vært mulig å bære den håndbaggasjen som er for bred til å rulle ned midtgangen? Ja, jeg vet den har hjul. Den lager bare litt kø når den står kilt fast mellom to seter skjønner du. Ikke det nei. Og forresten. det hadde vært veldig fint om alle hadde gjort som de sa og fulgt dette " vi ber om at de som sitter på rad 25 og bakover, benytter inngangen bak i flyet". Ja, jeg vet at man da av og til må gå ned en trap og så ut og opp en trapp. Men det er et fåtall som ikke klarer det.
Så tar flyet av og man er hermetisert sammen med en masse mennesker, de som har vist sin beste side og de som har vist sin ikke fullt så heldig side. Og vaner og uvaner blandes sammen i skjønn forening. Jeg må nevne noen jeg har flydd ved siden av, og da særlig på langflightene mine til USA.
For det første: Å sitte i setet og bruke tanntråd etter måltidet, mens andre fortsatt spiser. Ikke sånn diskret altså. Nei, det var så smuler og matrester fløy. Ikke særlig hyggelig.
For det andre: Å okkupere toalettet i tyve minutter fordi man må skifte til joggedress og pusse tenner og fjerne sminken eller eventuelt ta på pysjamas på barnet sitt, før de skal sove. Jeg bare skjønner det ikke.
To ganger har jeg sittet ved nødutgang, midt i flyet, i de store flyene der det er rom for å stå og der kabinpersonalet har klappseter de kan sitte på. Ja, det er litt plass der, foran døren. Men det er da ikke et j..la trimrom. Og det er ikke sjarmerende å slå opp øynene og se rett inn i den hårete magen til han som står å strekker og tøyer, 20 centimeter fra ansiktet mitt.
Men noen har også stor underholdningsverdi. Det er ganske fornøyelig å høre utsagn som "jeg skjønner ikke engelsk. Jeg synes det burde være et krav at kabinpersonalet prater norsk", når jeg sitter i flyet på vei til USA. Hva har de tenkt å gjøre når de kommer frem? Og; når man sitter ved gaten, ett eller annet sted ute i verden, og venter på å gå ombord i et fly som skal til Norge. Hvordan kan man da tro at det er lurt å kommentere høylydt folk som går forbi, eller som sitter noen stoler lengre bort. Det bør jo ikke være en stor overraskelse hvis også den personen snakker og skjønner norsk?
Den siste utfordringen før man blir spredt for alle vinder etter en flytur, er å vente ved baggasjebåndet. Det er en del som ser ut til å tenke "Stå bak den røde linjen, det kan alle andre gjøre. Jeg venter nemlig på baggasje jeg". Eller hun som kom og trengte seg forbid meg med et "unnskyld", for så å stille seg rett foran meg, nesten på tærne mine. Hvorfor trodde hun jeg sto der, bak den røde linjen, ved baggasjebåndet på en flyplass. For moro skyld?
Hvordan avslutter jeg et blogginnlegg som dette? Jo, med å si at til tross for at alle disse menneskene får så mye plass i bloggen min og okkuperer tankene mine litt, så er det utrolig mange hyggelige mennesker i dette landet og i denne verden også. Og heldig vis så vises også de på mange måter både rundt meg og i mediebildet. Ved at de lages støttekonserter og innsamlingsaksjoner når krisene rammer. Ved at de gir av seg selv i frivillig arbeid, og reiser seg på bussen når andre trenger setet mer. Ved å aldri gi opp, og stå opp bade for seg selv og andre. Ved å gå foran som et godt eksempel.
Og takk og pris for det.