Barnevognmafiaen

Dette innlegget har vært publisert tidligere, på den gamle bloggen min. Men selv etter syv år er det lite forandring på fronten. Det har i alle fall ikke blitt mindre sant for å si det sånn.

Hva er det med mennesker som blir foreldre? Mister de et gen eller en sperre av noe slag? Nei, det er ikke en menneskerett å få barn, og selvfølgelig er det en stor glede når de kommer. Og selvfølgelig er de det vakreste lille nurket som noen gang har sett verdens lys. Men de må jo ikke beskrives ned i minste detalj. Jeg kan da se selv. Og jeg kan beundre den nye verdensborgeren uten å få beskrevet hvordan bæsjen så ut i dag morges. Jeg klarer meg fint uten å få beskrevet den morsomme sekvensen der nurk gulpet masse på pappaen sin. Og jeg hører når de har luft i magen. Jeg trenger ikke få det bekreftet, høylydt, midt i café-besøket. Ja, for alle nybakte mødre går på café.
Nybakte fedre går tur, i full fart, for at barnet skal få frisk luft og den nødvendige søvnen. Og så kan far holde kontakt med jobben via bluetoothen i øret.
Men stikkordet var café.
Vi har fått en ny café borti gata der jeg bor. Med fantastiske bakverk, og nydelig kaffe. Jeg tenkte å spise frokost der den første lørdagen den var åpen. Men det var jeg ikke alene om.
Da jeg kom dit i halv tolv- tiden, som var lovlig sent for en frokost, ble jeg møtt av et overveldende syn. Ti barnevogner, nei jeg tuller ikke, ti stk barnevogner sto på rad og rekke utenfor. Jeg så at det var noen sportsvogner, hvilket beroliget meg litt på ammefronten, men bekymret meg på løpe og ropefronten.
Det er fint at det ikke er så tabu å amme på café lengre. Fint at verden har gått videre dere. Jeg hører dem over alt. Og er til dels enig. Men, når bordene står så trangt at jeg må sitte litt på skrå for å ikke dulte borti enten bakhodet på knøttet eller puppen til mor, da blir jeg litt forlegen. Men mest irritert. For selv om det er naturlig, så kan det være ganske ubehagelig å få andres privatliv servert på et fat bokstavelig talt. Og så opp å rape. Hyggelig det.
De med sportsvogn benytter seg av ammepausen ved å løpe uhemmet omkring i lokalet. Gjerne med lyd. Og ammende mor roper ”vær så snill å komme hit til mamma vennen min”, uten at det virker, for deretter å si at poden er litt urolig fordi han er i den alderen. Nei! Han er på café med mor og andre mødre. Og kjeder vettet av seg.
Etter å ha slukt en kanelsnurr og en kopp kaffe, freser jeg bort til bussholdeplassen. Jeg angrer med det samme jeg har gått på bussen, for skjønner at jeg har gått fra den ene barnevognfella til en annen. Kan noen hjelpe meg? Ja da, jeg reiser meg, og lemper ombord vogn med barn og poser. Neste holdeplass kommer vogn nummer to, og da vet jeg jo hva som vil skje på tredje holdeplass. Barnevogn nummer tre. Her er det to alternativer i historien. Det ene er at sjåføren sier at det kun er plass til to vogner, hvorav mødremafiaen blir aggressive og unisone, og viser sjåføren at de får plass. De bryr seg vel ikke om at de sperrer midtgangen og utgangen. Sjåføren nekter å kjøre før en går av, damene blir hissige, og jeg med flere kommer for sent til våre avtaler.
Den andre versjonen er at sjåføren ikke bryr seg, at vognene sperrer midtgangen, og at jeg nesten ikke kommer meg av når jeg skal. Jo da, den sist ankomne må til slutt trille ut for å slippe meg av, men bare så vidt. Og med en skikkelig furten mine. Ja, hvis jeg ikke har slik flaks at jeg får den ære å vente lengre enn lengst mens de to innerste vognene skal av i tur og orden, noe som fordrer lang stopp, lemping ut og inn og mye lirking og svette.
Jeg skal av i Brugata, for å gå bort til vannspeilet derfra. Smale fortau, lørdag og fint vær. Deilig å kunne spasere siksak og sidelengs mellom nye verdensborgere på hjul. Forkjørsrett fra alle kanter. Babyen skal fram. Og mor har nulltoleranse for de som går foran, og ignorerer de som går bak. Kanskje ammetåken ligger foran øynene? Jeg kjenner hjul som sneier ankler, og kalesjer som hekter seg i jakken min mens jeg går bortover grønlandsleiret. Tenker på utsagnet igjen. Det med at det ikke er en menneskerett å få barn. Nei. Men det er ikke en plikt heller. Og det medfølger i alle fall ikke forkjørsrett, påkjørsplikt og førsterett over alt.
Når jeg skal hjem igjen, tar jeg taxi.