Jeg har egentlig prøvd å ikke være så fryktelig politisk engasjert sånn i det offentlige rom og på bloggen min. Og kanskje blir det ikke så politisk innlegg dette heller. Men akkurat i kveld kjenner jeg at jeg er mektig irritert på en av disse kirkens mørkemenn, og akkurat nå var det ikke greit å sitte alene i egen stue og være opprørt og såret. så da blir det blogginnlegg da.
Egentlig var timingen på det nyhetsinnslaget jeg så i kveld forferdelig dårlig. Men det kan jeg komme tilbake til når jeg har blitt litt blidere.
Bakgrunnen for at mannen var på tv, var at i forbindelse med at Åpen folkekirke nå har fått flertall, så kan det se ut som at det ved avstemming i neste kirkemøte kan bli flertall for å vigsle homofile i kirken. Og mannen som ble intervjuet sa at han var fryktelig lei seg og at han kanskje måtte se seg om etter et annen kirkesamfunn. Men først skulle han kjempe helt til slaget eventuelt er tapt da, selvfølgelig. Ja, han sa det. Slaget er tapt. Og slaget er, sånn som jeg skjønner det, å regne som tapt når de ville store horder av homofile strømmer inn i kirken for å gifte seg.
Og hvorfor var han lei seg? Jo, for kirkelig vielse av homofile er en trussel for selve ekteskapet og ødeleggende for barna. For ekteskapet er for mann og kvinne, og alle barn har rett på en egen far og en egen mor.
Er det jeg som har sovet i timen nå? tenker jeg. Riktig nok så trodde jeg når jeg var sånn tre-fire år gammel at man automatisk fikk barn når man giftet seg. For jeg kjente ingen som var gift og som ikke hadde barn. Men jeg var ikke blitt så mye eldre før jeg visste at dette ikke var hele sannheten.
Så da lurer jeg litt på denne mannens store generaliserende bekymring. Hvis jeg hadde giftet meg med den jeg elsket, i kirken. Hvilke barn er det som ikke ville hatt en egen mor og en egen far av den grunn? Tror denne mannen det samme som mitt fire år gamle jeg, at blir du gift så blir det barn? Er det påvist en større sammenheng mellom kirkelig vigsel og barneproduksjon enn borgelig vigsel og barneproduksjon? Og hvilken trussel ville vi vært mot ekteskapet?Jo jeg ser at vi ville vært en trussel overfor heterofile ekteskap som den eneste annerkjente formen for ekteskap, men å si at vi ødelegger ekteskapet som institusjon er vel å ta det litt langt eller?
Og hva med alle barna som bor sammen med bare mor eller bare far etter skilsmisse eller død? Hva med enslige som adopterer eller bruker donor? Vil det også bli mitt ansvar at disse barna har bare en forelder hvis det blir lov for oss å gifte seg i kirken da eller? Ja da," oh du selvopphøyede bibelsiterer fra nyhetene:" jeg kan generalisere jeg også.
Jeg vet jo det at kirkemøte, helt siden partnerskapsloven , og senere den felles ekteskapsloven kom, har forsøkt å få opphevet disse lovene igjen. Og dere kan tro hva dere vil, men for meg er det faktisk både sårende og opprørende at noen få utvalgte skal ha avstemming, og være for og i mot, noe så personlig som min rett til å gifte meg med den jeg vil. Og jeg synes det er krenkende og sårende at en mann skal stå i beste sendetid og si at jeg er en trussel mot ekteskapet, og at barna vil lide hvis jeg fra 2017 kan velge å gifte meg i kirken...
Så var det dette med den dårlige timingen da, som jeg skulle komme tilbake til etter at jeg hadde spydd ut litt gruff.
Jo. Hele dette ble en gedigen nedtur etter at jeg hadde vært litt høy etter en helt fortreffelig lørdagskveld sist helg, da jeg var på fest hos gode venner. De aller fleste på denne festen var kvinner. Og de aller fleste var homofile, (eller lesbiske hvis vi må bruke det ordet.) Og jeg vet at mange synes det er litt rart at det skal være slik ekstra stas å være mange homofile samlet på ett sted. Men for meg er det av og til det. For meg er det så enkelt som at det er veldig befriende og deilig å være majoritet for en kveld. Det er godt å slippe å "komme ut" til nye mennesker og lure på hvordan de tar det. Det er befriende å slippe å tenke på at noen kan finne historier fra livet mitt underlig, fordi jeg bruker pronomenet "hun" når jeg prater om kjæresten min, og å kunne bruke det kjønnsnøytrale ordet kjæresten bare hvis det passer best inn i setningen. Det er deilig å kunne le litt av normer og fordommer, og slippe å forklare eller oppklare så mye. Det er godt å se at alle de flotte menneskene i en så tilsynelatende homogen gruppe er like individuell, unike og særegne og passer like lite i bås som alle andre.
Mange av dere vil kanskje synes dette er rare utsagn, og la det være sagt: jeg sier det ikke for å krenke noen. Jeg har mange omsorgsfulle og gode venner, familie og kollegaer som ikke bryr seg om hvilken fil jeg kjører. Men forskjellen er at det er noe med det å skjønne forstå og lytte kontra det å ha vært der og å vite. Og, selv om vi er i 2015, og selv om verden har gått så fremover at vi kanskje til og med skal få gifte oss i kirken hvis vi vil, så er jeg aldri hundre prosent trygg på at det er greit at jeg er som jeg er, hele meg. Og selv om jeg er først Marit, kvinne, datter, kjæreste, kollega, blogger, gitarist mv.... For en liten del av de der ute, så er jeg en minoritet, og et problem, ja til og med en trussel.
Og med en litt nølende finger trykker jeg publiser...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar