Kunsten å leve

Jeg kan ennå huske mitt første kamera. Et lite pentax kompakt- kamera. Jeg kjøpte det for konfirmasjonspenger, og var veldig fornøyd. Det var med over alt. På skoleturer og vanlige skoledager. Jeg ville feste alle mine venner og bekjente til film. Satte bildene inn i små album, og skrev kommentarer til. På ferieturer og andre små utflukter var det også med. Hjalp meg å huske gode opplevelser og vakre steder.

Jeg husker gleden da ventetiden på bildene var over. I begynnelsen sendte jeg inn bildene og måtte vente en uke. Alternativet var fem dager hos den lokale fotografen, senere ble det tre dager. Men stadig denne kriblingen. Var bildene gode nok? Var det blitt noe av alle?

Hver gang jeg så på bildene husket jeg stemningen, hva vi hadde pratet om, hvilken dag de var tatt og masse annet. Bildene ble min måte å huske på, på samme vis som jeg brukte  musikken til samme formål

En gang lånte min søster kameraet mitt da hun skulle i et bryllup. Jeg kan huske da vi fikk igjen bildene, og det var bilder fra en fest ingen av oss hadde vært på. For en panikk det ble.

Tilfeldighetene ville at hun som vi hadde fått bildene til, og som bodde i nabobyen 8 mil unna, gikk på skole sammen med en som hadde gått på skole sammen med meg. Og denne jenta hadde vært på den aktuelle festen. Flere telefonrunder senere kunne vi ringe til den andre uheldige fotografen og hun kunne fortelle at fortvilelsen var stor da hun fikk bilder fra et bryllup hun ikke hadde vært i. Heldigvis endte denne historien lykkelig ved at vi fikk sendt bildene med bussen til henne, og fikk våre bilder med bussen tilbake.

Sansen for naturfotografering fikk jeg tre år senere ved en ren tilfeldighet. Jeg var på hytta. Hadde nettopp fått interesse for å tegne med blyant, tusj eller kullstift, og manglet motiver. Jeg tok derfor med meg kameraet for å ta bilder av blader, trær, båter, naust og landskap for å ha noe å tegne etter. Da jeg fikk tilbake bildene, ble jeg litt overrasket over hvor fine bildene var i seg selv, uavhengig av om de var fine å tegne etter eller ikke.

Ikke lenge etter kjøpte jeg min andre pentax, med zoom og makro- funksjon. Samtidig meldte jeg meg inn i fotoklubb. Mange erfarne medlemmer delte villig sine kunnskaper. En ny verden åpnet seg. Plutselig var det ikke bare menneskene i bildet som betydde noe. Nå ble komposisjonen og  detaljene viktige. Jeg ble veldig oppmerksom på alle de små vakre undere som naturen bød på. Jeg begynte å se verden fra mange perspektiver og vinkler. Lys fikk en ny betydning. Været var ikke lengre stygt eller pent. Det ble heller snakk om hva slags muligheter og lysforhold dette skapte. Bilder tatt i storm var gode på sin måte, solnedganger vakre på en annen måte. Men ingen ting kunne slå soloppgangen.

Mine venner ble stadig oppringt, og ofte med ønske om de kunne ta på seg en rød genser, den tøffe skinnjakken, ha utslått hår eller andre ting som ville skape den detaljen som skulle perfeksjonere bildet. Og mange morsomme turer ble til på denne måten.

Etter hvert som interessen tiltok, meldte behovet for et mer avansert kamera seg. Jeg kjøpte min første speilrefleks. En Niklon f-601. Det var 25-års jubileum for nikon, så jeg fikk med to objektiver og en veske. Dette ble starten på et livslangt forhold til Nikon. Jeg kjøpte meg et stativ også, og dro på hytta på påskeferie. Det første bildet jeg tok var av en moseflekk der solen skinte. Det passet så bra med et bilde av et lyspunkt akkurat da, for kameraet ble virkelig et lyspunkt i tilværelsen. Dette bildet ble på mange måter symbol på de mange lyspunkt som til sammen blir livet.

Jeg var på mange, lange fototurer den påsken. Jeg komponerte bilder av verden og menneskene rundt meg. Hadde alltid med meg saks slik at jeg kunne fjerne uønskede elementer i makrobildene. Morgendugg med solens første stråler ble som gull, og gav hjertebank hos en nyslått hobbyfotograf. Denne våren var jeg også så heldig å oppdage et ørnerede med egg og senere også unge i. Passet meg vel for ikke å være for nærme, samtidig som jeg fikk spennende bilder av livets spede start.

Etter hvert var det som om jeg så verden gjennom søkeren både med og uten kamera. Jeg syntes det var en forbedret måte å se verden på. Det å glede seg over små detaljer ble for meg en viktig del av hverdagen. Jeg lærte meg også å ta bort overflødige eller irriterende detaljer fra mitt lille utsnitt av den store helheten. 

En venninne av meg stilte spørsmålstegn ved om det var sunt å bare se en liten rute av det store bildet. Om jeg ikke ble for detaljfiksert og navlebeskuende ved å se verden på den måten. Jeg var, og er fremdeles uenig i det. Jeg tror at ved å gjøre meg kjent med bit for bit av verden vil jeg kunne skjønne det store bildet bedre. Jeg tror at de små objektene jeg foreviger kan lede mot det store vakre motivet rundt neste sving.

Etter hvert som årene har gått, har jeg opparbeidet meg en anselig mengde bilder. Men i tillegg er det minner knyttet til hvert eneste bilde, og disse er minst like verdifull for meg.

Jeg husker alle turene tidlig om morgenen. Det å løsrive seg fra sengevarmen og sette seg i kald bil ble belønnet med bilder av landskap i gull. Ingen andre av mine bilder kan i mine øyne måle seg opp disse. Fordi morgenlyset er et godt lys å ta bilder i, og fordi soloppgangen er beviset på at alt kan starte på ny. Morgentåken og frostrøyken er trollsk, og gir spennende effekter samtidig som den plutselig forsvinner på litt mystisk vis.

Jeg husker alle timene på kne eller liggende på magen for å få riktig vinkel eller komme nærmere motivet. Det lærte meg mye om at  det ofte er lurt å revurdere ståsted, se ting fra andre vinkler og i andre perspektiver. Ofte må jeg jobbe litt med detaljene for å oppnå drømmebildet, og det er viktig å åpne opp blenderen litt. Slippe inn litt mer lys slik at de ugreie detaljene i bakgrunnen blir duse og ubetydelige.

Vann og is har alltid fascinert meg. Og det som kan se ut som fargeløst og kjedelig, får ved hjelp av polarisasjonsfilter og riktig vinkel alle regnbuens farger. Første gangen jeg fotograferte is med filter, var i –20 på elveisen på Trønnes. I min iver etter å få det perfekte motivet ble jeg sittende så lenge på kne at kroppsvarmen smeltet litt av isen som så frøs igjen så buksen min ble sittende fast i isen.

Det  aller beste med fototurene er at tid og sted slutter å eksistere. Jeg lever i en liten boble der jeg  bare er. Tankene er fokusert på det jeg gjør, og jobben mot å få bildet slik jeg vil ha det er det beste. Det å oppleve en slik indre ro samtidig som jeg skaper noe, er balsam for sjelen. Opplevelsen av mestring er alltid god, og jeg har aldri følt meg mislykket i slike øyeblikk. Jeg skrev tidligere at mitt livslange forhold til nikon startet med den første speilrefleksen, og det er sant. Jeg og kameraet er ett når vi er ute. Det har aldri sviktet meg, og jeg har alltid tatt godt vare på det. For meg har alltid jobben bak kameraet vært det viktigste. Jeg har aldri hatt mørkerom, og heller aldri lagd sandwicher av dias eller retusjert og beskjært så mye. Fra jeg fikk min første speilrefleks med 94% søkerbilde og frem til nå har dette vært litt juks. Å bruke den lille ekstra tiden bak kamera har vært verdifull, og det er der jobben skal gjøres.

Men så var det dette med å se ting i andre perspektiver og fra andre vinkler da.

I skrivende stund har jeg nettopp anskaffet meg en digital speilrefleks. Mitt livslange forhold med Nikon er ikke brutt, men det spørs om prinsippene med at all jobben skal gjøres bak kamera må revurderes. Jeg har alle rede begynt å orientere meg på bildebehandlingsfronten, for når jeg først skal inn i den digitale verden så skal jeg gjøre det ordentlig. Men jeg har fremdeles klare prinsipper i forhold til hva jeg er komfortabel med å gjøre og ikke. Jeg kan godt retusjere bort den ene grenen eller gresstrået som jeg ikke la merke til da jeg tok bildet. Røde øyne like så. Jeg kan også fjerne reflekser og til nød justere farger. Men: jeg vil at stemningen skal være ekte og at motivet skal være i den settingen som det var da bildet ble tatt. Været skal være slik det er og jeg skal fremdeles måtte forflytte meg selv og motivene for å få den rette bakgrunnen. Jeg ønsker fremdeles å vente til tåken kommer eller letter, og til solen titter frem og skinner akkurat der jeg ønsker. Fordi det er da jeg lever og da jeg ser hele virkeligheten med alle sine fasetter.

(Denne ble publisert i nynorsk versjon som "Å teikne med lys, eller livslang læring" i Jul på Nordmøre 2011)