Førjulstid i Østerdalen

For mange år siden, det nærmer seg faktisk tretti, så bodde jeg på Koppang, i Stor-Elvdal kommune. Jeg leide leilighet av kommunen, i en tomannsbolig som lå på et gårdstun, på Gammelstu Trønnes. Jeg kunne skrevet mye om tiden på Trønns, på Koppang. Om milevis med skogsturer, om solide og gjestmilde Østerdøler. Jeg kunne skrevet om alle gangene da jeg skulle til kårfolket for å betale ved som jeg hentet sjøl i vedskjulet deres. Betalingsturene som nesten alltid endte med en hyggelig prat over kaffekoppen.

Men nå var det førjulstida jeg ville skrive om. For det er så koselige minner.

Jeg jobbet på avdelingen for de minste barna i barnehagen. Men noen av juleaktivitetene foregikk felles. Best husker jeg adventssamlingene, som vi holdt i biblioteket på skolen som barnehagen lå i en fløy av. Vi brukte Julekveldsvisa av Prøysen til formidlingen av juleevangeliet. Vi lagde julekrybbe, som fikk flere og flere figurer etter hvert vers. Seksåringene lagde vise menn, sauer, engler og og den hellige familie. Stjerna som sto å blonke, den lagde jeg i gull og glitter en kveld jeg hadde slikt å gjøre. Stemninga når vi satt der og sang julekveldsvisa, to vers for hver av de tre første samlingene og alle vers i siste samlinga, var helt magisk. 

Det var mye tradisjon i barnehagen. Stapping av pølser, baking av lussekatter og pepperkaker, og jeg tror set var et par sorter til med julekaker også. Nissegrøt og nissebesøk i skogen. Kanefart med hest og slede. Besøk til julegrana i sentrum. Det var mye julesang, og busstur til kirka, der menighetsbarnehagen fremførte julespill. Jeg kan ennå huske den ene lille, utkledt som sau, som plutselig tok seg en tur nedover midtgangen, før det bortkomne lammet ble henta inn igjen og vennlig geleidet tilbake til julespillet. Vi spurte sikkert på forhånd, men det var ingen reservasjoner for kirkebesøk i mine to år der. Alle ville at ungene skulle få delta på turen, med stemninga i kirka, julesalmer og julespill. Det var ingen tanker for at julekveldsvisa eller deilig er jorden har et for religiøst innhold til at de kan synges. Det handlet om tradisjon fra gammelt av, det handlet om at det er derfor vi feirer jul her, og ingen har vondt av et kirkebesøk eller en julesang.

Men det var ikke bare i barnehagen det var kos i førjulstiden. Det jeg husker aller best, var den dagen jeg ble invitert med på juletrehogst i Rendalen. Til gården der kollega Gjertrud var fra.

Østerdalen hadde rikelig med snø og kulde alt fra oktober, så det mangler ikke på julestemning og snødekte trær. Vi kjørte et lite stykke først, før vi gikk resten av stykket på en bratt skogsvei.Vi var mange som dro ut på tur for å hogge trær, barn og voksne i flokk og følge. Og det var med både kjelker og vedsleder som vi skulle bruke på tur ned igjen.

Da de som skulle finne tre, hadde funnet det, så skulle vi ned igjen. Veien var bratt og svingete, og det var kvast kjelkeføre. Jeg er ikke noe fartsfantom, så jeg tenkte at det tryggeste valget var å sitte foran på vedkjelken med mor i huset som sjåfør. Tenkt å ha slike fordommer og tru at gardkjerringer ikke kjører fort med vedkjelke. Jeg holdt meg fast med jerngrep, mens vi føyk nedover lia. Det gikk så fort at tårene trillet av vindtrykket, og etter hvert boblet latteren opp i meg når jeg kjente på den barnlige gleden over å virkelig fyke i vei. Etterpå var det kakao med krem og hjembakte brød med alskens godt julepålegg. Livlig prat rundt bordet, og små og store med friske røde kinn etter en fantastisk tur. 

Jeg tenker på mine to år i kong vinters rike. Skiturer, tråkking i elgfar, høye brøytekanter og turen hjem til Surnadal dette året, på lille julaften med defekt termostat, minus tjue og motorstopp på Kvikne. Når jeg ser tilbake, så var det to rike år som er koselig å se tilbake på. Vintrene var kalde, men det var som et eventyrlandskap fra oktober til langt uti april. Og kuldegradene i innlandslandskap er mindre kalde enn kaldgufsene fra Oslofjorden.

Jeg sitter og hører på vinden i trærne og regner som trommer mot ruta. Ute er det bekmørkt, og det er ikke et snøfnugg å spore. Det er ikke rart at jeg tenker på førjulsstemning et annet sted med skikkelig vinter. 

Jeg har noen ganger tenkt på hvordan livet hadde vært hvis jeg hadde gjort alvor av å kjøpe det lille huset jeg så på oppi Urbergskarsvegen, med hundegård i uthuset. Samtidig så er jeg glad for alt jeg har opplevd og alle jeg har møtt på min vei siden den gang, så det ble vel slik det var tenkt. Men Koppang har fortsatt en liten bit av hjertet mitt.

2020 går mot slutten og vi må rydde i kofferten for neste års reise

Det er tredje søndag i advent, og med tre tente lys så trenger jeg ikke slå på ekstra lys for frokostens adventsstund. Jeg har aldri tenkt på det tidligere, at ventetidens lys blir flere og gjør det lysere jo nærmere jul vi kommer. Jeg kommer tilbake til julen og lys i mørket senere.

Dagens overskrift er igjen inspirert av the daily inspiration som jeg får sendt på e-post og som jeg starter dagen min med hver dag. Jeg tror det var torsdagens eller fredagens inspirasjon, og egentlig handlet det om når du kommer til et punkt i en jobb, et prosjekt, et forhold eller andre situasjoner der du føler du har gjort ditt og det ikke er mere å gjøre. I slike situasjoner må man bestemme seg for hva man skal ta med seg videre og hva man skal sette igjen. Og dette var i grunnen lett overførbart til året 2020.

En reise er en fin metafor for hvert år, og 2020 er ikke noe unntak. Det har vært som en litt mer strabasiøs reise enn planlagt, med til tider litt for stor koffert som har mistet et hjul i løpet av turen. Selv om vi ikke er helt ferdig med året, så føler jeg at resten av reisen nå er ganske gitt, så jeg starter med ryddingen litt før jeg er i mål. Og etter hvert som jeg pakker ut, kommer minnene om det jeg har opplevd og lært.

Alle reiser, i alle fall mine reiser, starter med en plan og en forberedelse. Alt i november 2019 hadde jeg en løs plan for tur 2020. Påsken var det første store eventyret. Så var det en mer løs plan for august, og november, og jul hos mor.

Januar var grei, til tross for mye vinterklær i kofferten. Jeg nøt godt av at jeg bor i et område med mange hundeeiere, for de tråkker opp og holder ved like de blåmerkede stiene i marka, slik at jeg slipper å gå mer enn nødvendig i lysløypa. Jeg er forsiktig, og jeg ødelegger ingen skispor eller skøyteflater, men følelsen av å ikke høre til i lysløypa er like vel til stede. Så derfor er de blå stiene og hundeeierne en velsignelse. 

Februar gikk i samme stilen. Det hendte at kofferthjulene var litt vrange i snøen og kulden, men tankene på våren, tøvær og Floridatur holdt meg i ånde. 

Så kom mars. Jeg hadde som alltid en forventning om lettere og mer håndterlig koffert når vintergarderoben sakte skulle byttes ut med lettere tøy. Slik ble det ikke. 12 mars hadde det ene hjulet falt av, og det var vanskelig å få kofferten til å stå ordentlig. Og når jeg trillet den, så skjente den ut til ene siden. 

Det toppet seg litt for meg når jeg etter en lang uke med mye bæring av kofferten fikk melding om at flyet var kansellert. Det er ikke første gang jeg har opplevd kansellering. Det å ikke kunne reise var selvfølgelig en bitter pille. Jeg var skuffet, kjæresten like så, samt min søster med familie som jeg endelig skulle få dele Florida med. Men etter noen dager, når jeg hadde tenkt så lenge at jeg så fordelene ved den kansellerte reisen, så kunne jeg begynne å organisere innholdet i kofferten på nytt. 

La meg ta et raskt sveip over fordelene ved kanselleringen. Det er lett å se for seg scenarioet at vi ble sittende i Florida uten mulighet til å komme oss hjem. Det ville bydd på utfordringer som for få feriedager og da permisjon uten lønn. En evig kamp for å finne billetter hjem. Og slik som smittetallene eksploderte i USA, så ville det vært en langt mer usikker tilværelse enn den vi har hatt her hjemme. Og karantene ved hjemkomst hadde vært siste stopp før livet skulle rusle i gang igjen. Sånn sett så kunne vi i etterkant være glad at vi ikke fikk reist.

Det ble en ny nedtur når også innenlandsreiser ikke ble mulig, for da ble det heller ikke påske hos mor. Jeg satte meg ned ved kofferten og så på mulighetene. Og selv om den var tyngre enn normalt, så fikk jeg lettet den litt ved å ta bort siste rest av vintertøyet, og heller pakke turtøy. Masse turtøy, og annet treningstøy for dager med dårlig vær. 

Men kofferten inneholder ikke bare klær. Det ligger forventninger og drømmer i den. Disse måtte jeg nå pakke ut for å se litt nøyere på de. De fleste forventningene måtte brettes på nytt, slik at de fremdeles var med men de måtte ta litt mindre plass en stund. Drømmene måtte også pakkes om, og noen måtte legges på hylla. Det var litt tungt å gjøre det, men da jeg hadde tatt ut noen drømmer og lagt de på vent, så fikk jeg øye på en del ting jeg har i kofferten som nå ble veldig nyttig.

Jeg har mye alenetid i min koffert, og dette var nyttig nå som sosial distansering ble den nye normalen. Jeg trengte ikke tilpasse verken mål eller mengde vesentlig, så plutselig var jeg heldig med at jeg hadde pakker dette for lenge siden. Selvdisiplin og indre motivasjon til trening og turer i skog og mark lå også klart. Jeg trengte ikke bruke strykejern en gang. De var klare til bruk.

Arbeidsplassen ble byttet ut med hjemmekontor. Det trengte heller ikke så mye justering. Jeg kunne bruke samme mønstret. Måtte bare pakke et par ekstra tekniske finesser, så var jeg klar. Når april kom, så hadde jeg funnet et nytt fjerde hjul til kofferten, og syntes den var sånn høvelig bra å trille igjen. Den var ikke så tung heller.

Livet gikk sin nesten vante gang, bare uten fysiske møter med mine nærmeste. Jeg tok en sjanse på en togtur hjem til mor en uke i juni. Det var rart å ikke klemmes, men rart kan også bli en vane med tiden. Vi fikk tid i alle fall. For selv om jeg hadde en mindre koffert på den turen, så hadde jeg pakket mye tid.

Hjemme igjen fikk jeg til en skogstur med beste bryggerhusgjengen som ikke har bodd i bryggerhuset på en stund, men som like vel beholder navnet i mitt hode.

Systematikk og en trang til å gjøre som jeg blir bedt om, og stor sans for å følge regler er det også rikelig av i kofferten min. I løpet av året er det ikke få store eller små anbefalinger, forbud og påbud som har kommet. Jeg har tatt anbefalinger på alvor, og laget de om til ny praksis. Dette har gjort at jeg ikke har opplevd de store krisene når anbefalinger har blitt til restriksjoner. Her er det nok stor forskjell på innholdet i kofferten til folk, men for meg som har lite behov for å sosialisere, stort behov for å ha tid for meg selv, og også har samlet opp en god mengde selvstendighet i kofferten, så gikk det helt fint. Ja, det var faktisk sånn at i deler av 2020 så var der jeg som var normalen, og andre som måtte tilpasse seg til en tilværelse som er mer lik min normaltilværelse enn motsatt. Som jeg så spøkefullt tenkte på det: introvert er det nye ekstrovert.

Det er selvfølgelig ikke sånn at hele kofferten er velorganisert og er full av bare nyttige ting dette året. Det ligger en pose med sure sokker og annet skittentøy, og det er blitt med en del rusk og rask som jeg skal kaste ut før nyttår. Men, når det er sagt, så har jeg ikke tenkt å gå igjennom de posene her.

Det har vært mye fokus på alt vi ikke kan, og alt som er snudd til den negative dette året. Så mye, at jeg heller vil minne om det som har vært positivt og som vi kan ta med over i 2021 kofferten.

Noen familier må jo ha nytt godt av å måtte roe ned tempoet og tilbringe mer tid sammen. Det er mange som har timeplanen for full av aktiviteter utenfor hjemmet, slik at felles tid blir et savn.

Noen har hatt godt av å ha hjemmeundervisning, for eksempel de som ikke er så glad i at alt skal skje i grupper og at alt skal være så sosialt. Det må jo også ha blitt litt vanskeligere for noen mobbere, særlig disse skjulte og utspekulerte, nå som det er mindre grupper og annen type samvær mellom annet med avstand.

Noen mennesker har faktisk godt av litt alenetid, og å sysselsette seg selv i eget selskap. Kanskje er det også lærerikt å se hva mye alenetid gjør med en selv. Noen vil kanskje ta turen til ensomme mennesker litt oftere når vi går tilbake til tilværelsen etter denne unntakstilstanden.

Noe møtevirksomhet kan godt fortsette elektronisk, for vi har mange som trenger å lære seg å be om ordet og vente på tur. Vi har mange som har godt av å bli «mutet» innimellom, og uten reisetid så kommer folk mindre for seint. Joda, man kan logge seg inn sent i elektroniske møter også, men det er ingen som mister banen eller trenger 20 minutter når de blir minnet på møter de har glemt. Pling, og de er på.

Mange har lært å planlegge mer, tenke gjennom behov og unødvendig forbruk har fått ned. Dette har også været utmerket år for å lære seg nye treningsformer uten bruk av utstyr, og de som har villet det, har kunnet legge seg til gode kostholdsvaner. Mange har igjen begynt å bake eget brød, og lage mat fra bunnen av. 

For meg som har noen helseutfordringer, som faktisk har tatt mindre plass dette året, så har jeg fått fornyet håp nå som jeg har jobbet hjemmefra. Sykedagene mine har vært få. Det kommer av at det er færre stressfaktorer når man tar bort reisevei og fysiske møter. Jeg kan stå opp senere, ta en rolig morgen slik at kroppen løsner litt, og like vel begynne tidlig på jobb. Det er ingen parfymeutløst migrene, og ingen støy som utfordrer tinnitus. Det er ingen smitte av vanlig forkjølelse eller influensa rundt meg, og stivner jeg i løpet av dagen så trenger jeg mindre tid enn en gjennomsnittlig røykepause(for de som har det) til å gjøre et par tre øvelser som får meg i gjenge igjen. Jeg håper og tror at i en tid der man ønsker at folk står lengst mulig i jobb, og man har fokus på inkluderende arbeidsliv, så må hjemmekontordager kunne bli en del av tilretteleggingen for dette. Det er mye jeg kunne nevnt, men jeg tenker at dette kan inspirere folk til selv å finne fordeler vi skal ha med videre. 

Jeg lovte å komme tilbake til julen. Jeg tenker jeg runder av med den.

Jeg får, som veldig mange andre, en annerledes jul i år. Jeg hadde en liten uke sammen med mor tidlig i desember, som alternativ til julen. Mor er 85år, og jeg var lite fristet til å reise hjem til henne til jul, når det er så mange andre som også skal reise. Jeg ser det som økt smitterisiko, og vurderte at tid er tid, selv om det ikke er akkurat i julen. 

Mange andre får også en annerledes jul, når det er anbefalt å ikke møtes, eller begrense hvor mange som møtes, og hvor mange ganger man møtes. Jeg skjønner at noen vil få en dårligere jul på grunn av det. Det er triste tenke på, og vil nok sette spor i årene fremover. 

Men: mange vil bare få en annerledes jul. Og annerledes kan være helt fint det å.

Jeg husker tilbake da jeg var barn. 

Jeg husker mange julaftener med besøk av bestemor eller en eller to av mine enslige tanter. Jeg husker også julaftener med bare oss fire i familien. Jeg husker julaften hos bestemor i omsorgsbolig og på sjukehjem, og siden 2011 har det vært meg og mor, eller meg og mor og tante. Alle disse forskjellige julaftensminnene er gode minner alle sammen, bare forskjellig.

Jeg tror at mange kan klare å ivareta sine enslige slektninger i år som alle år for noen, mens andre kan gjøre det for første gang. For kanskje kan man nettopp prioritere de enslige foran en familie i tillegg, fordi familier store som små, har i alle fall hverandre. Og kanskje har noen godt av å være bare kjernefamilien. 

Da jeg var barn, da var 1.juledag en dag der vi ikke fikk besøke noen. Helligdagsfreden skulle holdes, og vi var hjemme ute eller inne, og holdt på med vårt. Jeg har alltid vært en lesehest, så det ble mye godstolen eller på magen på gulvet med en bok eller julehefte. Og bare familien på fire var for meg en fryd. Det kan jo være at noen kan ta frem igjen denne tradisjonen i år. Kanskje en familiedag i pysjen er noe mange kan trenge etter et rart år.

Jeg har gått igjennom kofferten. Skittentøyet har jeg lagt til vask. Jeg har ikke tatt ut så mye av alenetiden, for jeg liker å ha med meg rikelig av det jeg har mye bruk for, og jeg vil tro det fremdeles ligger en forventning utenfra om det i 2021 også. Jeg har vært forutseende nok til å pakke et par spenningsbøker i år. En av de heter vaksine. Den blir spennende å ta fatt på, og jeg håper det ikke er en thriller. Jeg pakker med meg noen drømmer, forventninger og håp også. Og hjemmetrening og turglede. For det vil jeg alltid ha bruk for. Og selvfølgelig er fotoapparatet med meg. Jeg nøler litt, men legger passet mitt i håndbagasjen. Og håper inderlig jeg får bruk for det.

Takk for turen i 2020 og god tur i 2021.

Definisjoner og tanker om tid

Tid. Til tross for at veldig mange har for dårlig tid, så dårlig at vi har laget et begrep som tidsklemme, så har vi mange ord og uttrykk med tid i seg. Hva betyr de alle sammen? Når kan vi bruke de? Og er det tilfeldig at mange folkeslag har nesten like mange ord for tid som inuittene har for snø?

Er det sunt med alle disse begrepene som handler om tid? Bidrar disse ordene i seg selv til at veldig mye handler om tid?

Denne gangen har jeg langt flere spørsmål enn svar, men jeg har mine tanker.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er når jeg har en miniferie sammen med mor at alle disse tidstankene kommer. Vi prater om gamle dager, eller før i tida. Vi minner hverandre på at vi skal ta oss god tid når vi spiser. Vi har det ikke travelt, sier vi når vi rusler ut på butikken. Men på onsdag så kommer dagen der vi må konstatere at disse dagene har gått fort, før vi rygger litt tilbake og er takknemlig for tiden vi fikk. Og dessverre så vet vi at det nok er en stund til neste gang vi sees. Og at det er en stund høres alltid litt snillere ut enn at det er lenge til.

Min farfar brukte, så vidt jeg kan huske, langt færre begreper enn vi gjør nå. Det var før i tiden (fær e tin), alternativt i gammeltida ( e gammeltin), eller i senere tid,( e sænartin) eller nå for tiden.(no fær tia). Han brukte nok andre ord og, men det meste kunne klassifiseres innafor de fire variantene. Han var født i 1887, så fær e tin for han var ikke bare et par tiår tilbake da jeg var barn for å si det sånn.

Jeg har etter hvert begynt å tenke litt. Jeg vet jo at min barndom er før i tida. Men er det ikke nå også i gamle dager? Hva er gamle dager? Er det et visst antall år, eller handler det også om utvikling og forandringer. Nå har jo ikke jeg levd verken før tv eller telefon, men før internett. Og før mobiltelefon, ja i alle fall før mobiltelefoner som ikke var blytunge og måtte kobles til strøm. 

Når jeg og mor prater om våre barndommer, så er de kanskje begge fra gamle dager mens hennes er før i tida og min er i senere tid, innafor gamle dager?

2020 er kanskje et år der tid ble litt annerledes for mange. En del mennesker har fått litt bedre tid, fordi reiseveien til jobb har blitt endret fra buss eller bil til innomhus. Mange trener også hjemme, eller rundt hjemmet. Det er en del barn og unge som har en pause i fritidsaktivitetene de ellers blir kjørt til, og det går ikke mye tid til utenlandsreiser for mange av oss heller. Dette må jo frigi noe tid, særlig for familier, så akkurat i 2020 så må det være en nedgang i antall mennesker som kjenner på tidsklemma. Det må jo være en positiv effekt, selv om det omtales som begrensninger eller restriksjoner. Og jeg tror at hvis det ikke bare defineres som begrensninger men som en mulighet til å rekonstruere dagene og livene litt , så ligger det en gevinst i det for mange.

Jeg pratet om tid, og om tidsbegrepene er påvirket av nyutvikling i den enkelte tidsperiode. Kanskje til en viss grad, men kanskje mer før enn nå. I de siste 20 årene har særlig teknologiens utvikling gått bare raskere og raskere. Mulighetene er utallige, og det er mye positivt som skjer for de eller oss som klarer å henge med. Jeg sier de eller oss, for jeg henger med i noe men ikke i alt. Yngre hjerner har større fart og bedre plass tenker jeg. Jeg tenker også at den hurtige utviklingen gjør at de leste tidsbegrepene må justeres litt etter hvem og når, hvis ikke ender vi med mye før i tiden og gamle dager som egentlig er i senere tid og ikke så lenge siden.

2020 har også gjort oss mer bevisst på tiden innenfor samme året. De fleste hytteeiere vet hvis lang periode i vår det ikke var lov å reise på hytta i en annen kommune. Smittetilfeller telles i døgn, i siste uke, i siste to uker og hittil i år. Det er viktig å holde oversikt over karantenedager og isolasjon, og når man var sammen med de enkelte venner eller nærkontakter man har.

Jeg sitter her og har min tidsregning. Jeg vet når jeg så kjæresten min sist, og jeg vet at de fire månedene som skulle gå til neste treff har blitt til over et år. Det er litt snedig å tenke på oss og tid, for vi er alltid på til ålt tid, og vi synes aldri at tiden strekker helt til. Vi kaller det ikke en tidsklemme, for det er ikke det. Det er mer at ønsker og realitet ikke alltid tar like lang tid, og vi har etter hvert lært oss til å ikke prøve å rekke over for mye men heller bruke tiden sakte. Kajakkturer, tid på balkongen, lage mat hjemme, rusle rundt med kamera..slike aktiviteter får tiden til å gå litt saktere, og gir en følelse av at vi har hele dagen uten stress. Jeg kjenner godt på at jeg ikke liker at jeg ikke har verken peiling på eller et egnet tidsbegrep som angir når vi sees igjen. Jeg kan se det er lenge siden jeg var hos frisøren sist, og jeg kjenner på at jeg ikke liker at alle begreper som snart, om ikke så lenge, om et par uker eller lignende er lite i bruk for tiden. Det er vel mer vi får se når det blir, hvis det går an til påske, kanskje til sommeren og slike diffuse uttrykk som er i bruk nå, uansett hvem man skal besøke eller hvis man skal dra, både innenfor og utenfor landegrensene. Vi bor alle på den metaforiske kysten der smittebølger kan oppstå og vaske bort trygg grunn igjen. 

Jeg har aldri vært glad i diffuse planer. Jeg kan finne meg i begreper som snart, om en liten stund, i ettermiddag, til sommeren og denslags, men det bør følges opp med noe mer konkret ganske raskt, særlig hvis det innebærer forflytning.

Lengre reiser er noe jeg både liker og trenger å telle ned til. Tid til å planlegge, tid til å glede meg, tid til å tenke. 

Jeg har i mange år sagt at jeg er så heldig at jeg har mye tid til å bare være. Jeg har mye tid som jeg disponerer slik jeg vil, og jeg prøver å gjøre noe godt ut av tiden jeg har. Men, jeg må jo si at i inneværende år så har det av og til vært bruk for begrepet uendelig mye tid, og ikke alltid med positivt fortegn. Jeg har kjent på en utålmodighet som jeg har måttet jobbe med for å ikke bli hengende i den. Det går greit, men utålmodigheten er som en litt innpåsliten sau på fjellet, den der ene som er fryktelig selskapssyk etter en måned på sommerbeite, og som følger etter deg. Etter mange runder får jeg sendt den tilbake dit den kom fra, men det tar litt tid. Underlig metafor, men det var det bildet som kom da.

Alt vi har, er tid. Det hjelper ikke å si at tiden går i fra oss. Vi har mye tid som vi må omdisponere, og kunsten for meg er å ikke tenke på hva jeg skulle ønske jeg kunne, men hva jeg kan. Jeg ser det blir mange like dager, men de er i system, og så lenge de er i system så klarer jeg meg fint. De dagene jeg har her hos mor, er et fint avbrekk fra den litt monotone hverdagen, men på torsdag er det tilbake i mønstret. Dag for dag, steg for steg. Som alt annet, så er det jo bare levd liv det også. 

På kjente stier

I dag har vi vært på tur jeg og mor, fra egen sofa i egen stue. Etter 85 år er det mange gigabyte med minner, godt sortert i sine mapper. Selv om ikke alle nye bytes fester seg så godt på harddisken lengre, så er det mange kjente byte i de litt eldre mappene vi kan glede oss over.

Det er koselig å mimre litt over kaffekoppen etter frokosten. Det er trygt og godt å prate om velkjent stoff, og når vi prater om turer så har vi et vell av stier å gå, med mange sidespor.

Det var ikke vanlig med sydenturer i min barndom, og vi hadde heller ikke behov for syden. Vi hadde jo tante Margit og onkel Asbjørn på Kjose, ved Farrisvannet utenfor Larvik. På Kjose var det fint vær, og onkel Asbjørn hadde alltid ett eller annet relativt kortreist turmål der de hadde verdens beste wienerbrød, de søteste morellene eller jordbær. Det var flotte små strender eller smale sund. Det var et eventyr, selv for den som ble litt grønnaktig og bilsyk, og jeg husker det som om jeg levde i en Astrid Lindgrenfilm.

Sverige og Finland var utlandet på den tiden, med campinghytter eller telt. Minigolf og Pinball-maskin. Rare ord, polarbrød, tubeost, plastbestikk, papptallerkner og vaklete campingbord. Alt dette og enda mer var selve feriedrømmen.

Vi har vært på hytta også. Hytta var rekreasjonsstedet der livet og dagene gikk i sakte film. Mange fine turer i rydda stier så vel som litt mer ulendte dyretråkk. Havørnrede med egg i, og etter hvert ørnunger, eller havørn i stilig glidetur over himmelen, gjerne med en eller flere hissige måker etter seg. 

Niser som avslørte sine lokasjoner med et høylydt pust i vannskorpa, og en sjelden gang en gild flokk med staurhval langt ute i Trondheimsleia. Og Hurtigruta. Vi måtte alltid få med oss når Hurtigruta seilte forbi. Og en sommer passerte kongeskipet, det var nesten mer stas enn de store cruiseskipene. 

Adressseavisa var viktig informasjonskilde i de dagene, med oversikt over skip ut og inn av Trondheim havn. I tillegg var det i avisen vi fant oversikt over flo og fjære, som har stor betydning når man er ved kysten. Både båtturer, fiske fra land, bading og turer i fjæra var planlagt rundt den tabellen.

Surnadal og omegn byr også på mang en tur i skog og på fjell, eller langs sjøen. Vi har vært innom noen av de også. Og så må vi innom skiturene og de vel gjennomtenkte rasteplassene med ly, bål og klatretre. Jeg hadde nuppete nikkers etter klatring i trær med grov bark hele barndommen.

Og vi kan aldri nevne bål uten at vi kommer inn på det store pinsebålet som bestefar hadde dratt sammen kvist til et år. Det hadde nok vært hogst, og det var store mengder tørrkvist. Vi hadde tre meter lange pølsespidd, for nærmere kunne vi ikke stå, og det hele ble en smule hektisk med bæring av vann fra nærmeste bekk for å hente inn et litt utbredt bål. Men det gikk bra og ble et morsomt minne.

Gamle dager er fint. Det er et solid fundament der vi deltar på lik linje i samtalen. Det er uten apper og innlogginger. Vi trenger ikke routere og trådløse innretninger. Vi er rett på, og finner det vi trenger og assosierer fritt. Og det er koselig, for far er også med, og mange andre som vi ikke lengre ser. Og det er godt å vite at vi har så mye fint å minnes.

Og innimellom så ser vi på skirenn på tv. For vinter er skirenn, og går man ikke sjøl, så kan man se på. Og mimre litt samtidig. Sånt blir det gode dager og flere gode minner av.

Om innholdsrike lommer opp gjennom tida.

 Lommer er en fin oppfinnelse, det har jeg alltid syntes. Det tok meg mange år å se nytten av vesker, for det fantes jo lommer både foran og bak på buksene, og jakker kom med opp til flere lommer, og til og med innerlommer hvis jeg var heldig.

Mye kan ha stor samleverdi for små barn, og det var alt i tidlig lurt å sjekke alle lommene før klærne gikk i vaskemaskinen, for det kunne være både spiker, skruer, stein og småpenger i lommene. For ikke å snakke om alle lappene med små hemmeligheter på, som vi skrev på skolen.

En periode i løpet av de første årene på barneskolen skulle man ha både kam og lommebok i baklommene. Jeg vet ikke om det var likt i hele landet, men her i bygda var det et must både for jenter og gutter. Både kammen og lommeboka trengte ikke lang tid før de var bøyd i riktig form, og kun kunne passe i lomma på en måte. Etter hvert ble det flere nødvendigheter i lommene. For min del var PL3 lip balm og you tyggis fast inventar i mange år, i tillegg til nøkler da. 

Nøkkelknippe, helst med brusåpner og flere nøkler. Ei stund var store nøkkelknipper litt stas, og jeg skal ærlig innrømme at det ikke alltid hadde helt kontroll på hva alle nøklene gikk til. Det var nok noen gamle nøkler til hengelås som ikke var i bruk og til gamle dører som ikke lengre var i bruk på mitt knippe i barneskolen.

Den delen av året som det var mørkt både morgen og kveld, var det refleks i alle jakkelommer. Dette var gammaldagse reflekser med snor og sikkerhetsnål, og sikkerhetsnåler var festet i lommeforet hvis snora var lang nok til at refleksen da ble hengende sånn midt nedpå låret, nærmere knærne.

Jeg har alltid lurt på hvorfor vi fikk med oss lommetørkle hvis vi skulle i kirken. Med det fikk vi, og det ble gjerne liggende i lomma ei stund etterpå.

Etter som jeg ble eldre, ble det en vane at det alltid lå en tampong i lommene, i tilfelle krise. Og når vi begynte å gå på fest, ble det et must med levis dongerijakke med rause innerlommer til medbrakt drikke. Livet på landsbygda var ikke for amatører alltid før i tida heller.

Jeg hadde aldri seddelklype, men etter hvert som plastkortene begynte å ta over for kontantene ble kortholder en ny greie som skulle være med. Så kom mobiltelefonene, og de var ikke akkurat små i starten, så etter hvert måtte jeg krype til korset og investere i vesker for å få med alt som måtte være med. Ofte prøvde jeg å fordele risikoen, slik at husnøklene og ett kort lå i lomma slik at jeg ikke var helt fortapt hvis vesken ble borte. Så begynte mobilene å krympe, og en stund passet de fint i lommene, før mobilene igjen vokste. Så kom det etuier med plass til plastkortene slik at du er sikker på å miste absolutt alt hvis du først mister noe. Det er vel ingen hemmelighet at jeg synes det er en litt dum ide.

Nøkkelknippet ja. Etter hvert var det kun nøkler i bruk på knippet. I mange år hadde jeg nøkkel til barndomshjemmet, hytta, mitt eget bo og til søstera mi. Nå er barndomshjemmet og hytta solgt, og jeg kan fremdeles huske vedmodet ved å hekte de nøklene av knippet. Men søstera mi er fremdeles ikke trygg for annet enn at jeg plutselig står i stua.

Etter hvert som det ble reiser til det store utland, ble håndsprit fast inventar i vesker eller lommer. Nesespray og håndkrem like så. (Har du hatt tett nese på flytur en gang, så har du med nesespray for resten av livet.). I de siste årene ligger disse nødvendighetens i små forpakninger i ziplock-pose, ferdig til 

å passere sikkerhetskontrollen.

Disse reisevanene skulle vise seg å være særdeles nyttig da verden snudde på hodet i tidlig mars. Som allergiker så var det viktig å holde nesa åpen slik at jeg ikke ble mistenkt for Covid 19, og økt forbruk av håndsprit medførte økt forbruk av håndkrem. 

I tillegg til alt annet ligger det nå munnbind i alle vesker og jakkelommer. Man kan aldri vite når det blir for mye folk samlet. I tillegg har det blitt en vane med små pakker med papirlommetørkle. Jeg kunne skrevet Kleenex, men det kan se ut som om disse ble hamstret bort i mars sammen med dopapir, så nå er det mer ukjente merker med dårlig kvalitet. Det går litt mindre av dem, for når man risikerer gnagsår på nesevingene så bruker man ikke papiret før det er nødvendig.

Med alle disse små pakkene med papirlommetørkle i alle lommer, så kan det hende at det nå etter hvert blir en ny generasjon eldre som heller har papirlommetørkle i lommene fremfor det gammeldagse lommetørkle i jakke-eller genserermet.

Tenk å skrive en blogg om lommer. Ja, det forteller kanskje litt om hvor lite opplevelser det er for hjernen for tiden. Eller det forteller hvor god tid jeg har til å tenke på alt mulig rart som jeg ikke tenker på når alt er som normalt. Kanskje forteller det også noe om tidens gang.

Om lufting av ulltøy og annet turrelatert.

Det er mye tur for tiden. Mye ulltøy og vindtett jakke. Mye hei og smil, og tohundrede mil i snitt hver måned. Og mye vær. 

Men la meg starte med ulltøy. Jeg har skrevet tidligere, om hva jeg synes om teorien om at ulltøy bare trenger å luftes og ikke vaskes. Vask ødelegger fibrene og ulltøyet varer lengre hvis man bare lufter det godt etter bruk. Teorien er for så vidt logisk hvis man bare ser på delen om at fibrene ødelegges i vask. Det er det med kun lufting som ødelegger litt.

Jeg tenkte at i en tid der man skal holde avstand og møte så få folk som mulig, så ville det være en fin anledning til å teste denne teorien. Og i mars og april gikk det for så vidt greit. Det var mye sol og fint vær, og passe med vind som var fin hjelp til lufting av ulltøy ute på balkongen. Jeg var ikke helt frelst selvfølgelig, er man født skeptisk eller realist så dør man skeptisk og realistisk. Så ulltøyet fikk en vask, med ullprogram og milo før jeg pakket det bort for sommeren.

Høsten ble tidlig kald, og det har vært relativt mye grått og tåke, så ulltøyet var på plass alt i slutten av august. Det ble fort for rått til å få luftet ut og tørket det ute, så da ble det tørkestativ inne. Det gikk overraskende fint ei stund det å. Jeg har et bredt utvalg, så jeg sirkulerte litt på det jeg brukte, og begynte nesten å bli litt positiv til teorien jeg tidligere har ledd av. Det gikk fint helt til den dagen jeg hadde de siste tre dagers ulltøy hengende på stativet, og så var en snartur ute med papir og papp og annet resirkulerbart. Papir og papp tar litt tid, for det er så smale hull på de dunkene, så dermed var jeg ute lenge nok til å ha fått såpass mye frisk luft at luktesansen var renset. Jeg gikk inn i leiligheten og svingte rett inn på rommet med tørkestativet. Det tok meg et øyeblikk å koble den intense kombinasjonslukta av fuktig ull og...hva skal jeg si. Det jeg skjønte var at når man går i denne odøren så blir hjernen eller nesa vant til det. Jeg tømte klesstativet, slang vinduet på vidt gap og grep miloflaska på vei inn til badet. Ullprogram på, og etter en times tid, lukta det milo med et hint av våt ull. Jepp, her blir det miljøsvin fra nå av. Teorien motbevist for min del.

Men tur er selvfølgelig så mye mer enn ulltøy. 

I sommer skulle jeg kjøpe meg nye turbukser. Jeg benyttet sjansen mens jeg var i Surnadal, for der var det fritt for korona, så jeg kunne gå i butikken uten høy puls og høye skuldre. Jeg gikk fra til stativ til stativ, og prøvde et par tre bukser. Til slutt måtte jeg spørre betjeningen om det jeg lenge har lurt på: finnes det turtøy for damer som skal bruke det på tur i skogen og ikke på catwalken? For oss som liker lett og ledig tøy, ikke klistra på og innsvinget for å fremheve attributter både foran og bak? 

Nei, det finnes ikke, var svaret. Ja, jeg vet jeg kan handle herremodeller i stedet, men jeg synes det var litt fristende, når jeg først har nådd målet om å komme inn i mindre størrelser igjen, å kjøpte det turtøyet som er ment for oss da. Vel, jeg gikk bort til stativet igjen, med det jeg trodde var merket fjellreven, fordi det er litt nostalgi. Og er det noe jeg er, så er det nostalgiker. Jeg så at buksene hadde en slags borrelåspatent i sidene, for å justere livvidden, så da tok jeg en størrelse større en nødvendig, og fikk dermed litt mere plass til både bein og bak. Glad og fornøyd gikk jeg i kassa, og hun fortalte at jeg jammen var heldig, for det var 400 kroner avslag på buksene. For et varp tenkte jeg før prisen jeg skulle betale, lyste opp i displayet. Jeg dro kortet, tok posen med buksene i, og gikk hjem. Vel hjemme sjekket jeg buksene og merket. Da først så jeg: Det var da ikke fjellreven, men noe annet svensk. Lundhag. Det har jeg aldri hørt om, men da jeg fortalte historien til søstera mi så lo hun høyt og inderlig og sa: Man kjøper da ikke lundhagtøy til fullpris. Det er da så dyrt. Da jeg mumlet om de 400 kronene avslag, lo hun bare enda mer. Men det er gode bukser da. Og med 200 kilometer tur i måneden i snitt, så ligger de ikke akkurat ubrukt i skapet.

I dag er det så gruelig grått vær, og et par kuldegrader. Gråkaldt er et fint uttrykk å bruke på sånne dager, da man kan føle kaldgufsen uten å gå ut. Det er sjelden jeg ikke klarer å motivere meg for å få tur, men i dag ser ut til å bli en sånn anledning. Jeg sitter under pledd, med morgenkaffe selv om klokka har bikket over tolv. Jeg har tent det første adventslyset, og jeg tenker på minst mulig for å få en fredelig og bekymringsløs stund. Jeg ser på broderiet av den hellige familie som henger på veggen. På englekoret som henger på zitteren på en annen vegg. På glassengler og på nisser i pysjbukser. Jeg humrer litt av at den lille snutten min om koronaregler for julepynt har blitt delt og spredt humor blant venner og venners venner på Facebook. Det er fint å kunne le litt.

Jeg tenker på mor, og på at neste uke skal vi endelig se hverandre igjen. Det er ikke greit å være 85 år, og skulle ta inn over seg alle restriksjoner og usynlige farer. Det er ikke greit å følge alle råd og hvor de enkelte råd gjelder. Det er mange pressekonferanser og nyhetssendinger som alle bidrar til en tilnærmet dommedagsstemning til tider, og alt snakket om eldre i faresoner og om ensomhet og distansering gjør at selv den alenetiden man er vant til, og som er normal, den blir til ensomhet som er farlig for det har Erna sagt. 

Kanskje er det skummelt eller uforsvarlig i noens øyne, at jeg drar på besøk. Jeg som bor i smittens episenter. Jeg tenker at jeg i alle fall har gjort alt jeg kan på forhånd, med å ikke sosialisert med noen og ikke vært nærmere andre enn to meter og ikke i nærheten av samme menneske mer enn to minutter. Jeg var på jobb en halv dag, men det er to uker siden, og sammen med kun friske kolleger som holdt avstand. Og selvfølgelig har jeg munnbind til alle de forskjellige etappene på reisen. Og jeg har lagt opp til å reise midt i uken både til og fra. Se, nå spinner tankene av gårde igjen. 

Jeg henter meg ned igjen til pleddet og kaffen. Jeg visualiserer hvordan vi skal tilbringe tiden i rolig tempo, med fokus på de små og nære tingene, det som betyr noe når man endelig er sammen. Denne turen er en helsereise. For både meg og mor. For det er overveldende å være alene uten sine. Og i en tid der mye er litt annerledes så er det kjente en liten pause. En liten pause der man kan kjenne på delte opplevelser. Bare det å spise frokost sammen er luksus.

Ingen kjenner morgendagen. Ingen ser lengre enn horisonten. Vi kan drømme, vi kan lengte, og vi kan tenke tilbake. Alt dette mens klokken tikker sin faste takt som tar oss fremover, sekund for sekund, på veien videre.

Det er noe med trær

Det sies at mennesker stammer fra apene, og at det er de vi ligner mest på. Det er mulig det, men jammen ligner vi mye på trær også. 

Dagens tittel er ikke min. Det er en kommentar jeg fikk av kollega Torunn da jeg la ut bilder fra en av mine mange skogsturer. Men hun har helt rett, det er noe med trær. Hele skogen er som en metafor for levd liv og hele menneskeflokken. 

Det fins trær i alle størrelser og i mange fargevarianter. Noen skifter farge i løpet av året, mens andre har ser likedan ut hele året og hele livet bortsett fra at de blir større da.

Noen er frodige og er full av bar eller løv, mens andre er nakne og snaue. Noen bøyer seg etter været mens andre står fjellstøtt. Trær kan vokse sammen med andre, og de kan strekke røttene sine langt for å få næring. De tilpasser seg både værforhold og terreng.

Alle beundrer de flotte fargene som bøk og lønn får om høsten, og lar de få overskygge de mer alminnelige gule bjørkene, helt til alle er brune og visne rett før vinteren kommer.

Gadden er godt impregnert og over tusen år gammel. Den har ikke sitt motstykke verken blant menneskene eller i skogen her på Østlandet. Ingen lever evig.

Trær dør men det kommer nye. Unge og friske. De aller minste kan overraske oss med å tåle mye både av vær og årstider, mens andre gir tapt i tidlig vår. 

Det er ikke alltid at trærne ytre stemmer med det indre. Ta for eksempel forrige uke. Da kom det noen kraftige vindkast, som skapte kaos i hele skogen.

Noen trær ble rykket opp med rota. Noen la seg midt i stien og stengte veien for andre. Noen av de store trauste grantrærne som vi tror vil stå evig bare fordi de er så store og eviggrønne, de knakk midt på og stupte mot jorda. Noen av de tynne små sto uberørt etter hurlumheien. Kanskje de hadde fått et dult eller to av en av de som falt, men et par knekte greiner var alt som vistes. Og brukne greiner dør man ikke av.

Noen trær klarer seg fint aleine. De vokser og trives og klarer seg sjøl uten stell, gjødsel og vanning. Ja, de fleste klarer seg best uten at grådige folk gjødsler for å få de store nok til felling for å bli plank. De som blir bråvoksne kan bli litt porøs og skjør på innsiden. Det er da de knekker ved neste vindkast.

Noen trær er avhengig av familie rundt seg for pollinering. Kirsebærtrærne for eksempel, de får ikke frukt hvis de bare er ett enkeltstående. Og jo eldre trærne blir, jo mindre frukt bærer de.

Jeg ser ut på de forblåste bjørkene utenfor vinduet. Nakne kvister vaier i vinden. De kaster ikke så mye skygge lengre, og fuglene får ingen ly verken for været eller for sine fiender. I tiden vi er inne i nå, så kan trærne hvile etter å ha tjent menneskers behov for ved til bålet og en plass å henge hengekøya. Nå kan de samle seg, trekke sevjen inn i midten og døse seg gjennom vinteren

Noe av det fineste med trær er at så lenge de står oppreist, så holder de ut gjennom frost og snø, gjennom regn og vind, og når våren kommer så får løvtrærne nye knopper og grønne blader. Bartrærne får lysegrønne skudd som smaker friskt av vår og sol. Trærne trenger ikke ha trua på at det kommer nye tider, de fornyer seg hvert eneste år, helt til de faller ned. Ja, noen fortsetter til å med å spire etter at de har falt.

Trærne forteller om årets gang, om tiders gang og slekters gang. Og vi bør høre på de siste bladenes rasling i vinden, som hvisker at det kommer en ny tid med grønne spirer igjen. For den som venter.

Brødbaking - trim, meditasjon og gode minner

Etter å ha sett værmeldingene for helgen, hadde jeg planlagt å bake brød i dag. Jeg har bare et halvt brød igjen siden siste bakst, så det var selvfølgelig en medvirkende årsak, men regnværsdager er perfekte å bake brød i.

Brødbaking gjør meg alltid litt nostalgisk, og bringer frem mange minner, som uten unntak er gode minner.

Jeg kommer fra et hjem med utearbeidende foreldre, så jeg er ikke vokst opp med kun hjemmebakt brød. Til jul var det både julstomp og vørterbrød, men sånn til hverdags var det like gjerne kneipp og annet kjøpebrød som det var hjemmebakt. Jeg var kanskje i tenårene når det ble mer en vane enn et unntak, etter det jeg kan huske. Men det jeg kan huske, er at hjemmebakt brød var ekstra stas. Og hos bestemor, der vanket det store hvetebrødskiver med sirup eller smør og sukker på, i mang en anledning. Det var alltid populært.

Som sagt, omtrent da jeg kom i tenårene, så ble det veldig populært med skikkelig grovbakst, og mor kastet seg på bølgen. Ingers rugbrød gikk som en farsott over landet, og for å bruke min søsters uttrykk, så lignet veldig mye av brødet på meiseboller. Det var helkorn og grovmalt i alle varianter. Dette var før speltbølgen, men solsikkefrøene fant veien inn fra fuglebrettet og opp i brøddeigen, om enn ikke bokstavelig. Jeg frydet meg. Søstera mi var mer lunken til helkorn.

Jeg begynte å bake brød da jeg flyttet til Koppang, et vakkert lite sted i Stor-Elvdal, i Østerdalen. Det startet vel med at i Koppang barnehage, der var det å bake brød en av oppgavene til gørtidligvakta. Gørtidligvakta var den ene personen som begynte klokka 7, og som åpnet barnehagen for dagen. Kjøkkenet lå midt i barnehagen, og jeg kan fremdeles huske den gode stemninga med noen få barn som spiste frokost rundt  kjøkkenbordet mens jeg bakte brød og kokte kaffe på kjel. Det hendte at en og annen foreldre tok seg tid til en kaffekopp også. Det var skikkelig godstemning, og en fin start på dagen.

Brødbakinga i barnehagen inspirerte til baking hjemme, og grunnoppskriften fikk jeg av mor. Etter hvert ble den mer en forholdsberegning mellom mengde væske og mel, og etter hvert er det bare mengden vann og olje som jeg har beholdt av originaloppskriften.Resten er på slump, og handler om ønsket konsistens på deigen. Jeg plukket også opp litt tips fra mine kolleger i barnehagen på Koppang,  og har fremdeles potetmospulver i deigen for å få brødet mer saftig.

Jeg har aldri brent brød, men det var et par ganger jeg bare skulle løpe på butikken for å kjøpe avisen mens deigen hevet, der tiden løp litt fra meg og deigen hadde est over bakebollen da jeg kom hjem. Det er læring det å.

Som dere skjønner så er det mange gode minner som går som en film i hodet når jeg baker brød. Men den praktiske delen av bakingen er også en god ting. Å kna en brøddeig er god trim, og du får ut energi. Den bløte og varme deigen føles mer behagelig enn klissete og det er alltid stas når mengden mel er akkurat passe til at deigen slipper taket i bakebollen. Da er den slik jeg vil ha den.

Spenningen rundt hvor godt den hever er også til stede, hver gang. Var det litt for varmt vann for gjæren? Utbakingen og om det er passe mengde deig til formene burde være plankekjøring, men det er aldri helt gitt. Etterhevingen og stekingen like så. Dette handler sikkert om type mel, eltingen, varmen. Det er alltid små jokere i brødbaking. De ukjente faktorene som også gjør at brødet aldri smaker helt det samme.

I høst bakte jeg brød med ferske blåbær i. Da ble det gjenhør med gamle smurfehits, for det skal rett å slett ikke så stor mengde mengde med blåbær til før både deig og hender blir ganske så blå. Det ble gode brød da.

Nå har deigen min hevet mens jeg har sittet her og mimret. På tide å bake ut og sette til etterheving. Og om en drøy times tid så vil vel lukten av nybakt brød begynne å spre seg i leiligheten. Jeg gleder meg. Og mest av alt gleder jeg meg over at jeg kan fryde meg over sånne enkle hverdagsgleder.

Tid for å se litt på bitene med primærfarger i hverdagsmosaikken

Jeg våknet opp til en relativ grå lørdag. Eller; da jeg våknet opp var det mer skittengul himmel som gav et mystisk lys i trærne, men nå er det helgrå himmel, med noen regntunge mørke partier. Et herlig utgangspunkt for å skrive ned tanker om livets lyse sider, øyeblikkene som er de viktigste fokusområdene jeg stadig vender tilbake til.

I dag tenker jeg nok en gang på hvor viktig det er å skape gode øyeblikk. De små hverdagsgleder, og gavene vi gir til oss selv. Det er vanskelig å overraske seg selv med en gave eller et godt øyeblikk, men livet kan by på små øyeblikk som kommer overraskende og som er til glede. I dette stykket har jeg ikke tatt med telefonsamtalene gjennom uken, som er gode avbrekk, påfyll og innput i en ganske så ensformig hverdag, selv om disse absolutt er til glede. I stedet har jeg sett gjennom uken, og gjenopplevd et par øyeblikk som har vært enestående eller skilt seg ut. Jeg velger å kalle de primærfargebitene i hverdagsmosaikken.

På mandag så skulle jeg på et kveldsmøte. For å løse utfordring og stress rundt kollektivtransport eller ei, så sto jeg opp tidlig og jobbet et par timer hjemmefra, før jeg stemplet meg ut og ruslet til jobb. Jeg la veien ned om Østensjøvannet for kosens skyld. Jeg vurderte å ta med meg kamera, men ombestemte meg i siste øyeblikk. Litt overtroisk kan jeg si at det kan se ut som om det høyner sjansen for å se nye arter. Denne dagen var det rovfugl ved vannet, og ut i fra det jeg så var det sannsynligvis en spurvehauk. Den seilte så elegant og ganske lavt over en av de litt mer sumpaktige områdene på østsiden av vannet, og skapte et orkester av varsellyder. Det er så rart, men når den kom seilende, så visste jeg med en gang at dette var en annen fugl enn de med vanlige måkene og endene. Rovfugl ser mer ut som de er på oppdrag. Det er de jo også, på sitt vis.  

Jeg lurer på om den føler seg litt konge på haugen og full av makt når den skaper frykt i hele flokken? Mest sannsynlig er den sulten og speider etter et lett bytte, uten å tenke på hvor i næringskjeden den er.

De andre små gledene denne dagen, var at det var bare tre minutter å vente på t-banen etter at møtet var ferdig, og kveldspraten med mor på telefonen mens jeg gikk gjennom stille tomme veier fra t-banen og hjem.

Tirsdagens hverdagsglede var en time CrossFit i egen stue. Det er ren glede å kjenne muskler jobbe og svetten hagle, mens rytmen i musikken dytter meg gjennom de siste repetisjonene i hvert sett.

Onsdagen trengte jeg luft, og tok med meg kamera ut i skogen. Selv om jeg vet det er høst, så ble jeg litt overrasket over hvor dårlig fotolys det er alt på tidlig ettermiddag. På en grå dag så er lyset litt for dårlig for fuglefotografering alt klokka halv fem, selv med automatisk iso-valg og stor blenderåpning. Det er jo i sånne øyeblikk at det er en blanding av glede og irritasjon at trekryperen, som er en av de fuglene jeg stadig søker etter, kommer nærere enn noen gang. Jeg fikk et par bare halvgode bilder, så gleden måtte jeg finne i det å høre den lille rislingen av klør i barken som forteller meg at den er en i nærheten, og gleden over å klare å se den ved å speide mot lyden. Og det er pur glede, bilde eller ei. 

Jeg får alltid litt tanker om hva fuglene tenker når jeg går der med kameraet mitt. Denne dagen var det mye sniking og stilleståing for min del, men jeg hørte jo på alle varsellyder fra mange forskjellige fugler i nærheten at det egentlig ikke var noe poeng. Mens koret var som størst, tok jeg meg i å lure på om ikke noen av de andre fuglene ikke varslet, men heller oppfordret trekryperen til å posere noen øyeblikk i stedet for å løpe rundt og rundt stammen slik den pleier. Ja, litt sånn « Gi henne et par bilder så blir vi kvitt henne». Det hadde jo vært lurt.

Torsdagens lyse øyeblikk var kassen fra kolonial.no. Det er jo ingen overraskelse å få varer jeg selv har bestilt og betalt, men å unne seg en leveranse på døren i stedet for turen i butikken er uansett en liten hverdagsglede. Denne gangen hadde jeg lagt på en ekstra glede også. En kanelbolle gir følelse av belønning og lykke uansett om den er på en markahytte eller ligger på toppen av kolonialkassa.

I går tok jeg stavene med meg på tur. Første gleden var at det ble litt opplett i den grå himmelen. Noen glimt av sol, som på denne tiden av året skaper lysende gule, oransje og rød glimt i skogen.det er så vakkert, og selv om jeg er mer i treningsmodus med stavgangen så nyter jeg de små fargeklattene. Det luktet også så nydelig av fuktig skog i går, at det føltes som om lungene fikk ren oksygen inn for hver pust. I går fikk jeg en ekstra opplevelse med på kjøpet. På vei hjem igjen så jeg ferske spor etter bevertenner på nok et tre langs Nøklevanns bredder. Helt oppe ved lysløypa også, så dette er nok natteaktivitet. Mens jeg kikket på tannmerkene, så jeg en mørk kropp i bevegelse nede ved vannet. For liten til å være bever, men for stor til røyskatt. En mink var det som satt der på en felt trestamme og så på meg.  Uten å ta øynene fra den, tok jeg opp mobilen for å ta bilde selv om jeg visste minken bare ville bli en liten prikk i midten. I dette øyeblikket tenkte mobilen at dette var øyeblikket å stenge ned kamerafunksjoner for å iverksette sparebluss på grunn av lite resterende batteritid. Ja, jeg skriver at mobilen tenkte, det er jo en smartphone så da må man kunne forvente såpass. Jeg skal ærlig innrømme at det kom et par gloser som ikke egner seg på trykk. Men: jeg fikk et herlig øyeblikk der minken og jeg så på hverandre, og det skal jeg ikke glemme. 

Dagens første glede var frokost i sengen,  og å ta denne turen innom ukens gleder mens jeg drikker siste rest av morgenkaffen. Nå venter resten av lørdagen på meg. Skal tro hva den kan by på?

Hvor er vi på vei hen nå dere?

Norge og nordmenn har alltid vært kjent for å være litt reserverte, med stort personlig rom. Vi har i generasjoner hatt både en og tometersregelen innebygd i det personlige rommet. Men vi har samtidig hatt dugnadsånden og rausheten til å strekke ut en hjelpende hånd. Jeg trekker ikke frem Marthe Svennerud, for det har blitt litt yesterday. Men det har vært en tradisjon på å hjelpe til hvis man kunne, både med hus og mat. 

Det er nok ganske naivt å tro at for eksempel alle unger og unge voksne som for bare et par generasjoner siden ble sendt for å bo hos slektninger, hadde det bra alle sammen. Noen måtte sikkert hjelpe til så mye og så lange dager at de gjorde seg mer enn fortjent til både mat og klær. Men mange fikk det bedre. Mange kom seg bort fra fattigdom og nød og kanskje også død. Det finnes mye god litteratur som viser litt av den tradisjonelle dugnadsånden der man hjalp hverandre, ofte innenfor slekta men også utenfor den for de som hadde liten slekt, var barnløse og så videre.

Jeg skal ikke rote meg bort i gamle dager. Dette var bare et lite bilde av det som er en del av dugnadsånden, en del av tradisjonen, som nå tusenvis av nett-troll hakker bort bit for bit. Jeg har sluttet å svare på dissen kommentarene, for jeg gidder ikke bli kalt naiv og godtroende, og bli fortalt at jeg er i mot ytringsfrihet bare ved å kalle de nett-troll. Men de er en økende gruppe, og det er trist å se, for de får så stort rom at de dominerer internett og gir et inntrykk av et samfunn som er ondskapsfullt og lite raust. Denne uken har de fått drahjelp av regjeringen også, noe som gjør det enda verre.

Det er med undring, sjokk og forbannelse at jeg leser kommentarer denne uken, og her slår jeg sammen to vidt forskjellige saker: Moria og Skal vi danse. Det er ikke tilfeldig, og det kommer jeg til etter hvert.

Jeg starter kronologisk, med Skal vi danse.

Vi bor altså i et land der folk tar seg bryet med å fortelle mennesker som sitter i rullestol at de ikke kan danse. Noen foreslår at de kunne fått eget program. Andre er bare grusomme og øser ut av seg stygge kommentarer i en lang tirade, retter mot en av våre virkelig store idrettsutøvere, Birgit Skarstein.

Du trenger ikke være mer enn middels interessert i sport for å få med deg denne damen sine prestasjoner. Hun er vel en av de mest dedikerte, utholdende og målbevisste utøverne vi har. I går var hun med på Lindmo. Det innslaget skulle vært obligatorisk pensum for alle mennesker i alderen 5-95. For en utstråling, for en glød. Så kloke betraktninger er det lenge siden jeg har hørt, og jeg synes det er fantastisk å være så raus, positiv og mild i ordvalget etter å ha blitt utsatt for grov hets. Jeg håper at hun vinner hele konkurransen, men det sørgelige er da at Internett vil flomme over av folk som skriker opp om at det kun er sympatipoeng og ufortjent. Tenk at vi faktisk har en hærskare av mennesker som er så ondsinnet og så kunnskapsløse, for ikke å si tett i pappen. Hadde det ikke vært for at det er en stor gruppe mennesker som heier og som klarer å se forbi rullestolen, som klarer å se prestasjonen det er å mestre dans i rullestol, så hadde jeg mista litt trua på menneskeheten.

Og da trekker jeg det over til Moria. For den saken er, uten sammenligning forøvrig, et annet eksempel på hvor mange vi har med manglende raushet samtidig som det heldig vis er en samlende sak for en stor del av den rause befolkningen også.

Dette er ikke en ny sak, dessverre må jeg si. Flyktningeleiren i Moria har vært kjent over år, og det har vært et jevnt trykk fra mange i befolkningen for å hente mennesker, og særlig barn, hit til Norge. Regjeringen har toet sine hender og lagt premisser som er hentet fra barns umodne språk «hvis vi skal hjelpe, så må andre hjelpe også». De har ikke brukt ord som at «det er urettferdig at det alltid er vi som må hjelpe», men det er ikke så langt unna. 

Nå eskalerte saken kraftig da det brøt ut brann i leiren, og de husløse ble om mulig enda mer husløse da de nå gikk fra å ha nesten ingen ting til ingen ting. 

Og her kommer virkelig ondskapen frem. En regjering som drar beina etter seg og sier at vi kan bare ta femti, er nå en ting. Men disse nett-trollene igjen da, de tar kaka. Det er ingen grenser og jeg kan ikke gjenta det groveste, men når kommentarer som «dette skulle de tenkt på før de dro hjemmefra», «de har sittet der og ventet på en gratisbillett», «vi vil ikke ha giddaslause unge menn hit» er jo mer en hoderystende nok. For ikke å snakke om disse samme oppgulpene med at «vi har mer en nok av våre egne som vi ikke hjelper».

Jo da. Vi har både husløse og fattige, syke og vanskjøttede her i landet, og selvfølgelig bør de også få mer hjelp. Men jeg mener vi kan klare begge deler, samtidig.

Jeg er ikke så naiv at jeg tror at det er uten utfordringer å ta inn flyktninger, og jeg tror det er mange ressurskrevende mennesker blant menneskene i Moria. De er jo flyktninger, mange av de er traumatiserte og de har levd på flukt lenge. Men vi kan jo ikke velge de bort av den grunn. For stikkordet er hele veien mennesker. Og medmennesker.

Jeg har ingen formening om hvor mange vi skal invitere hit, og jeg er helt enig i at vi ikke skal invitere flere enn vi kan gi den nødvendige hjelpen. Men da er det det vi må jobbe for da. Da er det der vi må øke ressursene.

Og det er her jeg ser sammenhengen og paralleller i sakene, og jeg blir bekymret. For midt i blant den store mengden med rause mennesker som ønsker å hjelpe, så er det en økende gruppe mennesker med fremmedfrykt og manglende raushet. Med hat og uten sperrer for hvor og hvordan de skal uttrykke hatet.

Ser vi disse sakene sammen, så skal vi altså invitere mange trengende mennesker inn til oss, som har en økende forsamling mennesker som ikke en gang er rause nok til å akseptere en idrettsutøver i rullestol på dansegulvet. Hun er jo til og med en av våre egne som de kaller det. I tillegg er hun imponerende lite hjelpetrengende, men like vel så unner de henne ikke en deltakelse i en konkurranse som hun selv påpeker er et underholdningsprogram. Jeg kjenner jeg blir litt svett ved tanken, og håper inderlig at disse menneskene i det minste bare holder seg til tastaturterror.

Midt i dette får jeg et brennende ønske om at vi kunne løse Moria-situasjonen litt sånn som man gjør i gamle filmer på åttitallet. Jeg tenker på filmer med gisselsituasjoner der man slapp fri gisler mot mat eller der noen andre gikk inn og byttet plass med gislene. Tenk om vi kunne fått en utvekslingsavtale i denne saken. Vi kunne sendt fem nett-troll ut per flyktning inn. Det var kanskje litt flåsete sagt. 

Jeg får oppsummere på en annen måte.

Jeg ønsker meg mer raushet og mer dugnadsånd. Og hvis jeg ikke kan få det, så vil jeg ha mindre hat. Må jeg moderere enda mer, så vil jeg mer selvsensur, slik at vi slipper å høre om dette hatet. Og hvis det er vanskelig også, så kan jeg la være å lese kommentarer og slå av tvn. Men kan vi i det minste få en regjering med handlekraft og ryggrad da? Vær så snill.

En ubetalelig historie om enn ikke verdt prisen

Det hele startet med en annonse som dukket opp på Facebook. Jeg ble jo selvfølgelig litt betenkt og følte meg litt overvåket når den samme annonsen dukket opp gang på gang i en periode der jeg var ekstra plaget med tinnitus (øresus), men den tankerekken får jeg ta en annen gang. 

Min måte å beskrive tinnitus på er en evigvarende lyd i ørene. For min del høres det ut som bølgesus/vindens sus i trærne, så jeg kunne for så vidt brukt den mer folkelige benevnelsen øresus. I perioden som jeg beskriver det som ekstra plagsomt, så snakker vi opprørt hav/høststorm i trærne. 

Nok om det. 

Annonsen var fra et firma som beskriver seg som spesialister på å hjelpe folk med tinnitus og hørselsutfordringer. Jeg var inne på nettsidene til firmaet, (noe som sikkert var grunnen til at annonsen dukket opp hyppigere etterpå,) og på nettsidene var alle i firmaet listet som spesialister, med formell tittel audiograf eller audiopedagog. Jeg kunne og burde selvfølgelig stilt meg litt skeptisk til at de skriver på sidene sine at «vår anerkjente behandlingsform reduserer plagegraden hos 80%prosent av de som har benyttet seg avbehandlingen».Det sier jo relativt lite sånn egentlig. Men, jeg skjøv all skepsis til side og bestilte time.

Timen skulle være en kartleggingssamtale, med hørselstest og tinnitus-/øresus-matching. Det med matchingen er et viktig poeng for litt senere, det er derfor jeg tar det med.

Jeg er alltid litt spent når jeg skal til nye steder og der de som jobber der kaller seg behandlere, men jeg har også en forventning knyttet til at de kaller seg spesialister. For meg ligger det en aura av kunnskap og selvtillit rundt ordet spesialist. Jeg fikk derfor den første overraskelsen alt på venteværelset, da det kom en dame mot meg som til dels unngikk blikkontakt og så veldig unnselig ut, samtidig som hun pratet såpass lavt at jeg nesten syntes det ble litt komisk for et sted der de jobber med hørsel. Håndtrykket (dette var før korona) var som forventet. Det var som å holde en tynn lang remse med fiskepudding. 

Hvis jeg skal sammenligne førsteinntrykket med noen som kan være en kjent skikkelse i alle fall fra noen, så vil jeg si rolleskikkelsen Saffron, dattera til Edina i Absolutely Fabulous, og da i de tidligste episodene før hun fikk selvtillit. Jeg måtte ta en hard samtale med meg selv inni hodet mitt og minne meg selv på at man skal ikke dømme alt etter førsteinntrykket. Jeg må si jeg var litt skeptisk eller avventende der jeg fulgte denne damen inn på kontoret.

Selve kartleggingssamtalen var etter et fast skjema, og gjennomføringen var dessverre like nølende og tafatt som håndtrykket, hvis det kan kalles trykk. I og med at vi var inne på et lukket kontor, så klarte stemmen å bære helt frem til meg da, så det var da enda noe. Men det var lite rom for spørsmål. Hun klarte ikke å løsrive seg fra spørsmålsrekkefølgen og illustrasjonene i skjema, og det ble fort litt mye fagtermer hvis jeg spurte om noe. Fagspråk er gjerne trygt å ty til, så jeg kan skjønne det, men jeg skjønner ikke at spesialister må ty til det. Hun skulle jo tross alt ikke bevise noe overfor meg.

Så begynte den egentlige moroa. Hørselstest med ubehagskartlegging og lydmatching.

Jeg satt inne i et relativt lydtett bur, som lignet på disse små avlukkene som brukes i spørrekonkurranser på TV. Øretelefoner på, og signalknapp i hånden. Hørselstest var standard med disse pipelydene som er høye og lave. Alt gikk helt fint helt til vi skulle begynne lydmatchingen opp mot tinnitus-/øresus.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få høre flere sett med lyder, og skulle si ifra hva som lignet mest på «min lyd». Jeg ble ganske forundret da det var se samme typen pipelyd som ble brukt under hørselstesten, og sa at ingen av de fire lydene lignet da jeg ikke, eller særdeles sjelden, opplever pipelyd. Jeg gjentok at mitt problem er suselyder. Jeg vet det, sa hun, men prøv like vel. 

Fire pipelyder igjen, og mitt svar var:ingen match. Denne gangen så jeg at hun var litt anstrengt da hun ba meg prøve igjen. Jeg sa rett ut at jeg umulig kunne finne en matchende pipelyd til bølgesus, men da bare så hun på meg og sa: da prøver vi igjen.

Ja, jeg innrømmer gjerne at på runde tre så var jeg litt irritert og tilnærmingsvis barnslig, og sa ja på alle fire lydene. Hun så litt forundret på meg og sa:lignet alle fire lydene? Nei, sa jeg. Ingen pipelyder ligner på susing. Til slutt foreslo jeg at den aller mørkeste lyden ville være det som kunne være det nærmeste vi kom, men at den heller ikke tilsvarte det jeg hører. Og med det var den delen ferdig. 

Men det slutter ikke her. 

Nå har vi kommet så langt i historien at jeg føler for å si at dette er en sann historie. Jeg trenger ikke en gang å overdrive beskrivelsene. Dette er selvfølgelig min opplevelse, men dette er slik jeg husker det. Da går vi videre.

Nå skulle jeg orienteres om mulig behandling. Igjen, i følge nettsidene så skulle man etter kartleggingen finne frem til en individuell behandling for den enkelte pasient. Det var jo like sant som at de matchet lyd opp mot den lyden man hørte. 

Beskrivelsen var med så mange vanskelige ord at jeg skal ikke gjenta så mye, bare det som føyde seg inn i rekken av interessante betraktninger.

Behandlingen skulle foregå i cirka 8 måneder, og innretningen som jeg måtte bruke i behandlingen kostet kr 3000 sa hun. Hun skyndte seg å legge til at hvis jeg syntes det var dyrt, så kunne jeg leie denne innretningen for kr 350 per måned, men maks leietid var 6 måneder. 

Jeg måtte jo bare spørre: Hvorfor er det maks 6 måneders leietid hvis behandlingen varer lengre enn det?. Det var det inter svar på. Da la jeg likså godt til resonnementet mitt: Hvis jeg har skjønt det riktig, så blir det da dyrere hvis jeg leier? Hvis jeg først betaler kr 2100 i leie i 6 måneder, og så må betale kr 3000 for å kjøpe denne innretningen fordi jeg trenger den i to måneder til? Ja, det blir vel egentlig sånn sa hun, før hun plutselig kom på at hun måtte presisere at det var kr 3000 per øre. Jeg spurte ikke om leieprisen også var per øre.

På dette tidspunktet hadde jeg begynt å betrakte dette som en litt dårlig sketsj, så jeg spurte likså godt om jeg kunne få se denne innretningen som det var snakk om. Det fikk jeg. Og det så for meg ut som et høreapparat, helt makan til det min mor har. Det sa jeg, og da fikk jeg til svar at det var et høreapparat, men at de stilte det inn på en annen frekvens for denne behandlingen. Jeg spurte så om hvorfor denne høye prisen, for så vidt jeg vet så betaler man kun egenandel når man trenger høreapparat. Det hadde hun ikke svar på, og da skjønte jeg at denne behandlingen ikke er godkjent som behandling i den forstand at det offentlige dekker for dette.

Jeg skjønte også at man må ha flere oppfølgingstimer for å finne riktig frekvens, og med tanke på den tidligere imponerende opplevelsen der jeg skulle finne en pipelyd som hørtes ut som bølgesus, samt at oppfølgingstimene ville være med denne damen, så sa jeg at jeg måtte tenke på det.

Jeg fikk med meg skjemaet med kartleggingsresultatene, og brosjyre for behandlingsmetoden og så betalte jeg de 1900 kronene som denne flotte opplevelsen kostet meg, og siden har jeg ikke vært i kontakt med de. Jeg vet ikke om opplevelsen var verdt pengene, men jeg har jo ledd mye av den da.

De nære ting

Helt fra jeg fikk mitt første kamera, har blikket mitt og hjernen min samarbeidet tett om å veksle mellom de små detaljene og det store bildet. Mange tror at hvis man er for opptatt av de små detaljene, så ser man ikke hele bildet. Jeg tror ikke det er en absolutt sannhet. Jeg tror det kommer an på mennesket.

Inspirasjonen til dette innlegget er en kombinasjon av en telefonsamtale med kjæresten tidligere i kveld, og at jeg plutselig så måneskalken, hengende lavt på himmelen, mellom trærne utenfor.

Hvis jeg myser når jeg ser på måneskalken, så ser jeg konturene av hele månen. Det blir selvfølgelig enda tydeligere med kikkert, men selv med det blotte øye kan jeg se det. 

Sånn er det også når jeg er ute i naturen. Jeg ser de små detaljene. Det røde bladet mellom alle de grønne. Det ene modne tyttebæret. Den lille fluen på vannliljen. Det er så mye smått og vakkert, og sammen blir det en palett av farger og et helt bilde. Mitt bilde, av den lille delen av verden som jeg kaller min.

I dag trengte jeg en skogstur. Jeg trengte å se livets gang, og høre fuglene. De forankrer meg når alt kjennes litt flytende. Jeg lytter, hører om lydene tiltar eller stilner. Det forteller meg om de varsler hverandre, om de drar vekk, eller om de blir. I dag var det spettmeisdag. De sang, de turnet i trærne, de sladret om meg slik at alt annet med fjær gjemte seg, mens de selv kom nærmere for å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet. På slike dager prater jeg med dem. Nei da, jeg har ikke blitt helt tussete. Jeg forteller de bare at jeg ikke har vondt i sinnet, og at de bare må sitte. Kanskje det er tussete nok for noen. For meg er det litt som de som takker dyrene for gaven når de er på jakt for matauken og skinnets del.

Turen i dag var spirituell, og metaforisk. Gang på gang kom solen mellom trærne og lyste opp en irrgrønn flekk med mose, eller en gresstue. Det kom lys på den ene vannliljen i enden av det lille tjernet, og det kjentes som om noen ville fortelle meg at det er lov å ta inn over seg verden bit for bit. Det kjentes ut som om noen ville minne meg på at de små detaljene kan være de små gledene. Og de små gledene er fremdriften når det store bildet er for uskarpt og uoversiktlig.

Jeg tror at av og til så må jeg være som speilrefleksen. Jeg må åpne blenderåpningen så mye det går, og slippe inn mest mulig lys selv om det da bare blir en liten del av bildet som blir skarpt. Jeg tror jeg trenger at både forgrunnen og bakgrunnen viskes litt ut, slik at jeg kan nyte den ene detaljen et øyeblikk. 

Som speilrefleksen så trenger jeg mer tid hvis jeg skal se hele bildet skarpt på en gang. Med mindre blenderåpning, som ironisk nok har et høyere tall, så blir det mindre lys og da må jeg ha lengre tid for å kompensere for det. Dette er grunnleggende prinsipper i fotoverden og for meg er de fint overførbare til livet. Det gir logikk å trenge mere tid når alt er i fokus samtidig.

Som speilrefleksen så har jeg også minnebrikke der bildene fester seg. Forskjellen er at min innebygde minnebrikke ikke kan formateres. Jeg kan ikke slette under veis, eller etterpå. Bildene blir, og de kan dukke opp ut av det blå. Ikke kan de redigeres heller. Levd liv er direktesending og ikke redigerbart. Det er derfor jeg prøver å redusere støyen i bildet ved å fokusere på detalj for detalj noen ganger. For å slippe å ta inn alt alltid.

Jeg ser på bilder. Fra i dag. Fra ferien. Fra andre ferier, turer eller opplevelser. Det er godt å få hjelp til å huske. Jeg kjenner luktene, følelsene og stemningen. Jeg hører lydene kan kjenne smaker. Det er godt å gjøre det om igjen, få en sjanse til. 

Jeg kjenner at det er godt å se bilder fra der jeg vil være, når jeg står litt stille i øyeblikkene ellers. Jeg står ikke stille som når jeg venter på at øyenstikkeren skal henge i lufta, eller når jeg venter på at trekryperen som snirkler rundt og rundt trestammen, skal komme frem der jeg har beregnet at den gjør. Nei, jeg står litt stille i tiden og det er så mye jeg ikke gjør som jeg pleier. Alle de tingene jeg ikke kan gjøre, blir den uklare grøten av farger som danner bakgrunn for det lille jeg kan gjøre, og som kan være i fokus.

Med ett er jeg lei av å tenke på alle de som har det verre enn meg. Jeg tillater meg sjøl et øyeblikk med utilfredshet over å ikke få være der jeg ønsker, eller få gjøre det jeg vil. Jeg tillater meg sjøl å savne, og lengte, og være frustrert. 

Helt til jeg husker at det har ingen ting for seg. Helt til jeg husker lysglimtene i skogen, og påminnelsene om at øyeblikkene er det jeg som må se. De gyldne flaggene er min måte å finne frem på. Men det krever at jeg ser dem. Og det krever at jeg fokuserer, og at jeg holder meg til trygge mønstre som gir ro så lenge jeg kan. Stor blender. Slipp inn lyset, og tegn med det. Skap det du kan.

Mest om at alle veier fører til Haukåsen - og litt om treningsapper

Jeg husker ikke om det var i fjor, eller året før, men jeg skulle i alle fall gå til Haukåsen. Hvorfor? Vel, for det første så trodde jeg feilaktig at det var der alle dro for å klatre. Nå har jeg skjønt at det er i klippene ved Hauktjern. Jeg kommer tilbake til det, men det er noe dritt at så mye skal starte med Hauk at det blir forvirring... Men andre grunnen til at jeg skulle til Haukåsen da: Fordi at når jeg går i lysløypa, så ser jeg i alle fall fire skilt som peker mot Haukåsen, og alle sier mellom 2 og 2,5 kilometer. Når det er så mange muligheter, så må jeg jo prøve, tenkte jeg da og valgte veien som går fra Rundtjern. 

Det var en litt regntung dag den gangen, og mange av stiene i Østmarka er litt ugreie på regndager. De er bratte, steinete og med gress, mose og jord innimellom, så det blir ganske så glatt med regn. Østmarka er ganske skyggefull også, så det tørker ikke så fort. Med andre ord så er det litt skummelt på slike dager.

Etter flere runder bratt opp og bratt ned, der jeg måtte nedi både med knær og hender, mista jeg litt motet sist gang. Det å møte mennesker som akte seg på rumpa ned der jeg var på vei opp. gjorde sitt inntrykk. Da jeg kjente at jeg hadde gelebein og hvilepuls som et foster, fikk jeg nok. Jeg var ved Kroktjern, bare 700 meter fra målet, men jeg tok en vei som tok meg i retning hjemover i stedet. En sti som så litt lettere ut, og som gikk delvis nord-sør, som da ikke er så mye bakke opp og ned. 

Nå skulle jeg prøve meg igjen da. En annen vei. Jeg ble fortalt at den var bratt, men jeg tenkte kanskje den var mindre bratt enn den forrige jeg prøvde. Der tok jeg feil. Jeg startet på en litt flatere sti, men selvsagt  møttes disse alternativene ganske raskt, og dermed var det på’n igjen. Det hadde regnet godt natta før også, så snart hadde jeg gjørme både hist og her, inkludert i panna. Og myggen, den var med. En hel liten fanklubb med mygg, og noen fluer som jeg kunne blitt kvitt hvis jeg hadde husket tjæresalven til far. Men den lå i skapet hjemme. Vel vel.

Jeg hadde sikret meg litt med støttebandasjer på begge knær, og staver, men det var hardt nok å være knær like vel. Et godt stykke av veien lå jeg femti meter bak et par som så ut som de var godt kjent. Jeg hadde et håp om at de visste noen snarveier som unngikk de verste partiene. Den drømmen ble knust da kvinnen foran meg snudde seg og spurte: er du kjent her? Nei, da jeg, men jeg har en formening om at jeg er på rett vei mot Haukåsen. Det tror vi også, sa hun og lo litt. Set var betryggende.

Ikke så langt fra målet, og like etter Kroktjern der jeg gav opp sist, så jeg den stien jeg tok sist etter at jeg gav opp, og tenkte jeg skulle ta den på hjemveien. Ved å ta den stien så unngår jeg mellom annet de to partiene der jeg har sett folk ake seg ned på rumpa.

Da jeg kom fram til Haukåsen, skjønte jeg først ikke en dritt, og så skjønte jeg at de klippene jeg hadde sett, de var i alle fall ikke der. Der og da var jeg evig takknemlig for at jeg ikke hadde drasset med meg fire kilo ekstra med fotoutstyr. Det hadde vært kjipt. Det var for så vidt fint nok, men jeg lurte fælt på de klippene. Men der er jo ingen grunn til å sture når man er på tur. Naturer må nytes uansett.

Jeg spiste matpakken min på Haukåsen, og kikket på kartet for å planlegge hjemveien. Der fant jeg et nytt alternativ, over Hauktjern og Sarabråten. Den så bra ut. Så ikke så bratt ut i det hele tatt. (Er det nå jeg skal foreslå at jeg må kjøpe meg et bedre turkart?)

Langt om lenge, bakke opp og ikke minst bakke ned, og litt aking på rumpa..Da jeg kom til Hauktjern, så jeg skilt med «Farlig terreng». Jeg tenkte ikke så mye over det da, men jeg kommer tilbake til det. Vel fremme på Sarabråten, og tre kilometer hjemmefra, konkluderte jeg med følgende: du kan ta den stien som er brattest, glatt og litt gjørmete. Eller, du kan ta den stien som er bratt, glattest og sleip. Eller du kan ta den som er mindre bratt, men mer gjørmete og glattere. Eller så kan du gå lysløypa nesten til Mariholtet og vei derfra. Av disse alternativene anbefaler jeg: å bli hjemme. Eller gå et helt annet sted. Det er jo så mange fine steder. Men jeg kom jo hjem igjen da. Du vet du har vært på en litt tøffere tur når støttebandasjene er gjennomvåte.

På alle turer jeg går, så bruker jeg treningsappen på Apple-klokka mi. Jeg må ta det først. Hvorfor heter det Apple-watch? Først kom iPod-en, så kom IPhonen, så kom iPaden og så kom...Apple-watchen. Det blir som hvis vi i sangen Gubben og Gamla skulle synge og enball kom, og toball kom, og treball kom, og Fredrik kom. Jeg forventer mer logikk. Jeg kunne selvfølgelig også lagt til at; du vet du har hele eplehagen når du ikke har nok ladere til kvelds, men nok om det.

Det var treningsappen jeg skulle kommentere.

Denne appen kan gjenkjenne noen aktiviteter. Hvis jeg er ute og går, så kommer det av og til et pling og en tekst som sier «det ser ut som du går tur?» Da kan jeg trykke ja, og så er det registrert tilbake fra da jeg startet turen. «Det ser ut som du er på ellipsemaskinen« har jeg fått når jeg er ute på stavgang. Nei, er det da. Dette er for så vidt fint. Men: Det er ingen valg som sier stavgang eller skogstur. Det er «gange utendørs» eller «fjelltur». Jeg synes det er for dårlig, for det er mer krevende å gå i skogen enn det er etter veien. Og jeg vil tro at jeg forbrenner mer med en slik tur som jeg hadde i dag enn om jeg hadde spasert meg en tur i nabolaget. Ja, i dag har jeg en følelse av at jeg forbrukte mange hundre kalorier bare på å sverge og guffe meg over mengden mygg og gjørmehull.

Jeg blir også skikkelig fornærma på denne appen hvis det er turer der jeg stanser opp for å se på noe, eller må gå veldig sakte i bratte nedoverbakker, og det sier pling og teksten: «det ser ut som du er ferdig med aktiviteten» står i displayet. Noe så frekt!

Hvis jeg ikke vil bruke alternativet «gange utendørs» så må jeg velge «annet». Det kan jo være hva som helst! Samtidig så spesifiserer den svømming i basseng eller åpent vann. Hrmpf, for å si det på Andebysk.

OK. Jeg skjønner det er et i-landsproblem at treningsappen på Epleklokka ikke har nok valg av aktiviteter.

For å taue meg inn litt igjen. 

I dag googlet jeg klipper og Haukåsen , og fikk opp alternativ klippene ved Hauktjern. Jeg burde jo ha skjønt det, for ved Hauktjern så er det som tidligere nevnt et skilt som sier farlig terreng. 

Etter en god frokost og morgenkaffe gikk jeg til Sarabråten, og opp mot Hauktjern. Jeg gikk forbi skiltet med farlig terreng, holdt godt til venstre og passet meg vel for hvert skritt jeg tok. Jeg har full respekt for naturen. Og tenk, der lå klippene foran meg på rekke og rad. En ung mann hang i tauet midt oppi en bratt skrent, og jeg kjente at det var spenning nok å lene hodet bakover og se mot toppen. Jeg tok et par bilder og, men jeg må få sladdet ansiktet til klatreren før jeg legger de på Facebook. Jeg kunne jo spurt om tillatelse, men jeg syntes at etter hans setning : F... Dette er jæ...vanskelig», så var det litt drøyt å rope «heisan. Er det OK om jeg poster bilde av deg på Facebook?». I alle fall hadde det vært litt trist om svaret var «Ja, det er greeeeeeiiiii.....». 

Hva har jeg lært. Stedsnavn «noe med hauk..» er ikke spesifikt nok. Haukåsen får ligge i fred for min del. Klippene ved Hauktjern er et spennende sted. Og tenk så nærme de jeg har vært på alle turene til Sarabråten de siste tre årene. Men: balkongen etterpå, det er det beste.

Nå er det på tide med en midtveisevaluering

Denne våren har jo på mange måter vært som et studie i sosialantropologi. Ola og Kari Nordmann satt under press. Og med Ola og Kari så menes alle som bor i dette landet, uavhengig av kjønn og etnisitet. Men selv om Ola og Kari favner alle, så er det kanskje gjennomsnittsmennesket jeg tråkker mest på tærne.

Det kom et fly fra Østerrike..slik startet det for vår del. 

Og ikke lenge etter så stengte landet ned. Alt som var lettvint, nødvendig, gøy eller midt i mellom ble utilgjengelig. Og alle de som hostet ble sett stygt på. Plutselig hadde vi alle en rolle i Twin Peaks.

Så trådte beredskapshjernen inn, og mange begynte å hamstre, slik at alminnelige ting som brød og dopapir ble mangelvare. Nød lærer som kjent naken kvinne å spinne, og i mangel av brød skulle man bake eget brød, og ikke bare brød men speltbrød. Og der satt vi da, med tørkerull på badet og skulle bake brød uten gjær, av sammalt rug og quinoa. 

Alle som kunne, jobbet hjemme, og det tok ikke lang tid før vi var inndelt i bås: med og uten koronakropp. For mange var det nesten påbudt å trøkke innpå alt mulig av mat slik at bilringen vokste frem i all sin prakt. Smult til folket, og «sånn går det når vi bare må være hjemme»- trøst.

Mange av dem i andre båsen kjørte hjemmetrening. Ergometersykkel, manualer og annet treningsutstyr er fremdeles mangelvare, og kommer ikke på lager før i september. Ja, jeg henger litt etter, som startet enkelt med CrossFit og en yogaball, og da er toget gått. 

Mange treningsstudio-glade, og de som plutselig hadde skole-og barnehagebarn hjemme 24 timer i døgnet  entret marka for første gang. Men Ola og Kari kan liksom aldri nøye seg med det enkle. Det er som på sydentur med billig sprit. Det tar helt av.

Det ble hengekøyer, stormkjøkken eller propanbrenner,  telt med påbygg og klatresele. Det ble toppturer med spedbarn i bæremeis over Besseggen og luftambulanse på turen ned. Goretex, spandex og lundhag innerst og ytterst får deg ikke ned bratta alene. Du må gå litt også. Jeg må vel si at jeg har aldri sett så mye små kjøkkenaktiviteter og hengekøyer midt i stien noen gang, og bålrøyken lå tjukk fra mars til mai.

Det fine var at endelig ble det normalt å si hei i marka, men nåde den som ikke overholdt tometersregelen. Da ble det gapestokk på Facebook.

Men alt i alt så var dette mest positivt. Hei og smil, ut i friluft, pølser på bål..alt dette er fine greier. Men som sagt: Ola og Kari går all in.

Det er selvfølgelig mange nyheter som har fått litt for lite fokus i denne tiden, i alle fall etter min mening. Alt har på en måte blitt overskygget av antall smittede, innlagte og døde, både her og ellers. 

Men jeg må bare trekke fram en nyhet. Nyheten om da Ola og Kari tok steget videre, fra litt usikre markasteg i nye Goretex og til eksperimentell selvforsyning. 

For: revet med av moteriktige turklær og ustabile butikklagre skulle Ola og Kari høste av naturen. Noe som bidro til historien jeg sikter til, 14 stk til legevakten etter forgiftning. Bakgrunnen er at man kan lage pesto av ramsløk. Jeg har alltid sagt at hvis man skal drive med matauk i skog og mark, så må man vite hva man gjør. For eksempel så er jeg ikke sopp-plukker, fordi jeg kan for lite om sopp, og jeg er ikke av de som tar flest sjanser. Ramsløken er også en plante som man må kjenne for å plukke. Ja, ikke være på hils med altså, men man må være sikke på hvordan den ser ut. For ramsløken kan til forveksling ligne på liljekonvallens blader. Og hva vet vi om liljekonvall? Jo, den er giftig.

Denne ramsløkspesto-pandemien medførte to ting. Antall personer med forgiftning økte betraktelig. Og ramsløken er nå på listen under utrydningstruede planter. Godt jobba, Ola og Kari. For moderasjon, nei det er vi jammen dårlig på. Det er som med dopapiret og billig kneipp det. Kan aldri få for mye vettu.

Etter hvert som sommeren nærmet seg, så ble det mye frem og tilbake med røde land og grønne land, og grønne som ble røde. Alt ble så vanskelig. Og klagesangen og forsvarstalene økte i mengde. Jeg ble plutselig klar over all fattigdommen i Norge. Alle som er nødt til å handle i Sverige. Alle som ikke drar for billig øl, sprit og tobakk, men for medisiner og kjøttbullar. Alle som har beregnet boliglånet ut fra svenskehandel. Ja, det er kanskje noen som har sultet ihjel siden jeg begynte å skrive, fordi det er så dyrt i dette landet at det kan se ut som vi blir avfolket ganske snart, for her kan vi ikke bo.

Hvordan har vi håndtert hverandre sånn ellers da, bortsett fra at vi hilser i skog og mark.

I starten var det mye dugnadsånd og tilbud om å hjelpe til å handle for de i karantene og isolasjon. Så var det mye empati for de som var strandet i utladet, strandet her, splitta familier på hvert sitt kontinent. Etter noen uker erstattet man mye av empatien og sympatien med å fortelle folk hvor udugelige de var som gjorde eller ikke gjorde, reiste eller ikke reiste, var inne eller ute. Det ble god anledning til å, på god avstand, samles for å kose seg med misnøyen. Og størst av alt, og mest samlende av alt, er kampen mot monstermaster og vindmøller. Da er pandemi underordnet.

Jeg hadde trua en stund jeg, på at folk kunne se verdien av å nyte naturen.. Se verdien av å tåle å være alene innimellom. Jeg trodde at vi kunne lære av små grupper i barnehager og skoler, og av å ta hensyn til de rundt oss. Men det skal liksom være alt eller ingen ting. Det er en menneskerett å arrangere selskap og å gå på bar. Skal det være gruppeinndeling så må det være fra morgen til kveld og dobbel bemanning. Det holder ikke å se verdien noen timer. Man kan ikke gå i marka uten tre retters middag på stormkjøkken, selvfisket ørret og liljekonvallpesto med rødhyllgele til dessert. (Jeg presiserer at de to siste rettene er å regne som det siste måltid da de er giftige). 

Nå går vi høsten i møte. Jeg tenker jeg gjør som jeg har gjort. Følger anbefalinger om håndvask og desinfisering. Handler til de tider der det er minst folk. Og lar de som har vært på tur i røde og grønne land seile sin egen sjø, to meter unna meg. For hva har vi lært. Hva har gjennomsnitts Ola og Kari lært? Ikke så jæ&@kr# mye spør du meg. Ha en spennende høst da dere.

Veisperringer og omkjøringer

I år, som veldig mange er på bilferie i eget land, er det lett å tenke tilbake på barndommens ferieturer med bil, og også voksenlivets bilferier, herunder tiden med egen bil og egne bilferier. I tillegg til å mimre, har jeg sett på sakte-TV Sommerbilen minutt for minutt, som nok er en inspirasjon til det jeg skriver, fordi det har vært en påminnelse for meg. En påminnelse om hvor mye vakker natur vi har, men også hvor mange mil vi har med smale og svingete veier i dette landet.
I min femtienårige skriveglade hjerne blir mange av tankene og minnene snirklet inn i metaforer. Veier og stier har den effekten.
Det er mange gode minner både fra barndom og voksenliv. Mye sol og sommer og vakker natur, og ofte også lengselen etter å komme frem. Som barn ble jeg lett bilsyk, og jeg har nok tatt litt motet fra familien min noen ganger når spørsmålet «er det langt igjen?», som var synonymt med «jeg begynner å føle litt ubehag», kom etter kun få mil, og med mange mil igjen. Jeg var ganske god til å holde ut til vi fant egnede stoppesteder, men det er vel også noen busslommer som har fått besøk av en grønnlig ung turist som måtte ha litt frisk luft. Men dette til tross, jeg husker disse ferieturene med glede. Jeg husker lukten av telt, eller lekestue-følelsen når jeg kom inn i små campinghytter. Jeg husker den gode følelsen av velvære når jeg krøp ned i teppeposen min, med hele familien samlet i samme telt eller hytte. Jeg har sittet i teppepose på fjelloverganger og ventet på varm suppe kokt på primus også. Og selvfølgelig har jeg sovet i baksete eller oppå teppeposeruller i dørken mellom baksetet og forsetene i bilen.
Jeg har ofte undret meg over hvor mange steder i dette landet det finnes en alternativ rute. Det er nordsiden og sørsiden, eller øst og vestsiden av daler med og uten elveleie. Det er gammelveier som fortsatt gjør jobben, og som oftest tar lengre tid men som byr på naturperler som nyveien, kanskje også motorvei, får deg til å suse forbi. Noen ganger går gammelveien mellom gårdsbygning og fjøs. Andre ganger er den ikke asfaltert en gang, og kanskje har den en ferist eller to som får tennene til å skrangle i oss som sitter i bilen.
Mange av disse omveiene er en pest og en plage for de som bruker veien som transportetappe mellom  hjemme og feriemål, eller kanskje helst hjem og jobb. For andre gir det et pusterom fra klampen i bånn på monoton asfaltvei, og til avslappende femtisoner og rasteplasser uten veikro men med bord der matboksen og termosen kan stå, og benk til å sitte ned og spise i ro og fred.
Sommeren er ferietid for mange, men sommeren er også en tid for veiarbeider. Det er mange mil med vei, både smal og bred, som skal flikkes på i løpet av den korte tiden mellom snøsmelting og snøfall. Og dette blir det veisperringer, ventetider og omkjøringer av.
Det handler som med alt annet om å se potensialet og muligheter. Ser man på en omkjøring som en anledning til å se eller oppleve noe man ellers ikke ville ha sett eller opplevd, så blir det mer lystbetont enn om man ser det som en unødig bruk av ekstra tid, og et hinder på veien mot målet.
De ekstra minuttene det tar å vente på at den møtende og noe bredere varebilen eller campingbilen skal passere deg, kan være minutter å bruke på mindfullness eller en slurk med kaffe fra termokoppen. Du kan la den humpete grusveien minne deg om tider som er forbi, eller minne deg på hvor heldig vi er som har fått nye og bedre veier.
Jeg har ikke bil lengre, så mine omveier nå for tiden er med kollektivtransport, eller det er en ny sti i marka som forlenger eller forkorter turen. En ekstra sving til høyre denne uka tok meg forbi de største og saftigste blåbærene jeg har smakt på lenge, og gav en fin anledning til å stoppe og nyte øyeblikket. Andre alternative stier byr på brattere terreng og mere trim og utfordringer. Få stier i Østmarka byr på utsikt, men det finnes noen av de også.
Jeg må jo trekke dette litt ned til selve livet.
Jeg er ikke nødvendig vis like glad for veisperringer og omveier i livet. Det å måtte finne alternativ rute, eller humpe over en ferist kan være brysomt, og det er lett å snuble. Jeg har med årene blitt vant til å finne alternative veier, men jeg er ikke like god på å finne snarveiene nå som før. Men: jeg vet at det er viktig, og jeg prøver å se mulighetene som kan åpne seg på omveiene. Og noen ganger handler det om å Ikke benevne det som en omvei, men se på det som en annen vei, som kanskje vil vise seg å være bedre.
Jeg har ikke skrevet om alle fergene jeg har tatt i mitt liv. Det er ikke så rent få fergeturer, og favoritten var selvfølgelig de fergene med kiosk, og med så lang overfartstid at det var tid til å benytte denne muligheten. Eller kanskje ble tiden brukt til å stå et plan høyere enn bildekkene, med vind i håret og utsikt mot andre fergeleiet.
Vi er glad i broer og tuneller her, og mange ferger har blitt erstattet av den grunn. Med bro kan vi fremdeles få utsikten, men vi får ikke den lille pausen der noen andre tar styringen og ansvaret. Med tuneller forsvinner utsikten i tillegg. Jeg er ikke udelt begeistret. Jeg skjønner at de som har dette som arbeidsvei, får det lettere. Men man mister alltid litt selv om gevinsten er større enn tapet. Og turisten i meg mister mer enn jeg får, på mange måter. I livet er selvfølgelig broer en overgang som kan være luftig, gi et annet perspektiv eller forlenge veien mot målet. Tuneller derimot, er veldig ofte preget av tung luft og dårlig belysning, og det kan ta en stund før jeg får lyset i enden å sikte mot.
Det er søndag, det er vind og grått, vi er forespeilet bøttevis med regn. En søndagsturens veisperring. Det gav meg anledning til å sitte lenge med morgenkaffen. Det gav meg anledning til å skrive og mimre litt. Det gir meg anledning til å lese en god bok. Så, med andre ord, ikke en sperring men en mulighet.

Hvordan vil du bli husket?

Dette enorme spørsmålet er inspirert av dagens utgave av den daglige inspirasjonen (DI) som jeg får tilsendt og starter dagene mine med.
Det sto ikke bare det selvfølgelig. Dagens innlegg startet med et sitat fra Rosa Parks, en av verdens store kvinner som jeg kunne skrevet mye om, men det får bli en annen gang.
Sitatet var som følger: «Memories of our lives, of our works and our deeds will continue in others.» Og dette innleder da til den lille påminnelsen om at alt vi gjør og sier og tenker, setter sine spor. Som i gjen avleder spørsmålet «how do you want to be remembered?». Fordi vi er norske, så blir den direkte oversettelsen tvetydig, og det liker jeg. For i vil så ligger spørsmålet om hvordan vi ønsker å bli husket, men det ligger også en tanke om hva andre vil huske. Og det er her utfordringen ligger.
Igjen, jeg får prate for meg sjøl.
Jeg har mange ideer om hvordan jeg vil være som menneske og som medmenneske. Jeg har klare tanker om hva slags kvaliteter og sider jeg liker hos meg selv og som jeg vil at andre skal se. Og jeg har også et sett med sider og kvaliteter som jeg ikke vil at andre skal se og som ikke er en del av det jeg vil bli husket for.
Dagens DI legger dette ansvaret rett i fanget på meg. Og det kjennes alltid litt for stort.
Det er ikke ukjent materiale, og ikke minst var dette et av Rev.Marys favoritt-temaer. Det at vi selv er ansvarlig for våre tanker og handlinger, og at dette påvirker hva slags liv vi har og også hva slag ettermæle vi får. Jeg vet det jo, og jeg skjønner det, og jeg har skrevet om det tidligere også.
Men det er fremdeles en stor jobb. Og en jobb som jeg stadig glipper på, og som jeg stadig minner meg selv om at jeg ikke kan bli perfekt i.
For jeg tror ikke noen kan, og jeg vet i alle fall at jeg ikke klarer å bare være synlig med de sidene som jeg liker og er komfortabel med. Og jeg tenker at det gjør meg til et helt menneske. Men, jeg tenker også at det å ha bevisstheten på at alt vi sier og gjør har en påvirkning på vårt eget og andres liv, det er viktig. Jeg har skrevet tidligere om det å gjøre det lille ekstra. Det ekstra minuttet, det ekstra smilet, klemmen i tider man kan det, og varmen i stemmen når man ikke kan være fysisk nær. Det lille ordet som gir noen andre en bedre dag. Eller å la være å si det som kan såre. Det er en jobb å være menneske. Og det er ikke anledning til å avspasere. Man kan ikke tenke at etter mange gode gjerninger eller godt humør, så kan man unne seg en ubehøvlet anledning.
Ingen kan holde den smale sti. Og for meg så er ikke det et mål heller, for det blir for anstrengt. Jeg, for min del, er ute etter det jevne. Det taktfaste, regelmessige, stabile, som gjør at jeg kjenner meg fornøyd med meg sjøl. Ja, jeg trenger ikke det heller alltid. Bare jeg slipper å kjenne meg misfornøyd, eller skammer meg. Jeg unngår ikke det heller, alltid. Så da blir det en annen side i boka som må repeteres. Den om å tilgi seg sjøl. Vise raushet, sette strek og prøve på nytt. Eller gå videre.
Dette ble dypt. Jeg graver ikke videre. I stedet vil jeg vri litt på dagens DI.
For jeg tenker at det er et annet stort spørsmål som kan utledes her, og som er med på å prege hverdagen vår : Hva vil vi huske (av andre)?
Det vi husker, det vi holder på, er avgjørende for hvordan vi har det. Hvordan vi sover, humør, hvordan vi spiser..
Hvis vi går i rundt og tviholder på det negative vi har opplevd, vil det tære på alt. Hvis vi samler på de negative inntrykkene eller ugjerningene fra andre, så er det vi som lider under det. Nå skriver jeg vi igjen, for jeg tror dette er universelt. Men jeg kan trekke det ned på jeg-nivå igjen.
Jeg har i perioder av livet vært en samler av de negative hendelsene som sender meg på en nedadgående spiral. Jeg har dyrket «jeg visste det ville gå sånn» og «alltid eller aldri er det jeg som får..» og så videre. Murphys lov har hengt over hodet. Jeg har festet meg ved de negative sidene ved mennesker, og kjent på urettferdighet og mishag. Og jeg sier ikke at det ikke finnes folk som har en negativ innvirkning på oss. Jeg sier ikke at jeg ønsker å blindt bare se etter de gode sidene, for det vil være for naivt i en verden der vi har både godt og ondt. Men man kan gå vekk fra det negative. Man kan la de som trekker oss ned, bli igjen i den tidsepoken vi treffer de. Men det er opp til oss. Det er opp til meg å gå videre, å la de være igjen.
Det finnes sikkert mange verktøy og hjelp til selvhjelp bøker rundt dette tema. Men igjen så tror jeg på tankens kraft. Jeg tror på selvoppfyllende profetier og at egne forventninger kan påvirke opplevelser og handlinger, egne og andres. Men jeg tror igjen også at det ikke alltid er oppnåelig å være i forkant eller klare å snu alltid.
Hvor vil jeg.
Jeg vil tilbake til det enkle eller vanskelige fakta at det starter med oss selv. Enhver er sin egen lykkes smed, er et fint uttrykk. Tell bare de lykkelige timene er et annet. Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg, er også et uttrykk.
Å tilgi. Jeg liker det i dette arbeidet. Jeg har lest mye i Desmond og Mpho Tutu sin bok om tilgivelse. De sier det samme som rev.Mary. Du tilgir for din egen del, enten det gjelder andre eller deg selv. Det er du som er fanget og forknytt om du bærer nag, enten det er til deg sjøl eller andre. Det er en viktig tanke, det å gi slipp. Som alt annet, ikke lett, men hvor mange blybelter tåler du på livets svømmetur.
Da har dere og jeg fått litt å tenke på. Jeg skal ta med meg tankesurret ut i skogen, for der forsvinner mye av det ut i luften og opp i trærne. Ha en fortsatt god dag og husk at veien du går ofte er like viktig som målet.