Facebook-statusen som har inspirert til dette innlegget, er hentet fra siden til en kunstner med blikk for detaljer. Bildene hennes har kraft og dybde, de skaper ro samtidig som de pirrer nysgjerrigheten. Jeg leste dette på siden hennes:
"Det jobbes med nye idéer, nye lag på lag skaper endringer, noen ganger til det bedre men ikke alltid. Da slipes underliggende former frem igjen til jeg finner en slags harmoni. Så får det stå en stund til jeg ser det med nye øyne. Det er denne prosessen jeg elsker og som gjør det så morsomt og spennende å male".
For det første så er det flott at hun deler litt av prosessen frem mot ferdig bilde med oss. Men for meg så ble dette en trigger til noe annet, eller kanskje mer en parallell. Tenk å kunne leve livet som en skapende prosess. Tenk så mye vi kan lære av skapende kunstnere.
Jeg starter med det nakne lerretet. En ubrukt flate som er preparert og klar for å bli til noe vakkert. Jeg vet at jeg i alle fall ikke alltid tar meg tid til å skissere opp noen grunnleggende linjer før jeg tar frem penslene. Ofte fyker fargene av gårde og blander seg ukontrollert sammen før jeg plutselig ser hva jeg burde ha gjort fra starten av. Men da er jeg liksom så godt i gang at jeg ikke helt får til å snu. Jeg fortsetter å legge til mer farge, blander og roter, gjerne med litt hissige strøk på slutten, og av og til ender jeg med et helt lerret i brunt. Akkurat som barndommens modell-leire etter en tids bruk. Mørke beige med noen bitte små fragmenter av enkelte lyse farger som minnet om hvor fint det var i når de var ny.
Det er lett å se at livet, lik som et maleri, består av mange lag. Og livet kan også føles ganske så abstrakt innimellom alle konkretene.Tenk om jeg kunne male over dårlige ideer, eller gamle ideer, og se om det blir bedre andre eller tredje gang. Ikke for det, det er jo noen hendelser som har gjentatt seg selv opp gjennom årene, og noen ganger har det blitt bedre med årene. Men jeg har aldri kunnet slipt bort den nye, dårlige ideen igjen. Det er ikke lett å pusse seg ned til gamle suksesser. Å finne tilbake til roen som var før uro. Ofte blir det som strendene i Florida etter en orkan, med påfølgende stormflo. Stranden jeg finner tilbake til, er smalere, lavere, med mer drivved og rusk som havet har bragt med seg.Hvis jeg ser tilbake på noen av orkanstrendene, eller de dårlige ideene jeg ikke fikk slipt bort igjen, og ikke malte over, så tenker jeg at i mange tilfeller så var det lærerikt å rydde stranden på nytt, men jeg skulle ønske jeg hadde sett inspirasjonen og nytten i drivveden fremfor å være frustrert over plastsøpla. Det er noen lerreter som kunne vært reddet med en bedre plan og bedre farger. Men til tross for at jeg leker meg med definisjonen livskunstner, så er det vel ikke det jeg skal bli rik av da.
Kristin skriver om prosessen. Det er litt Lennon over det... Livet er det som skjer mens du er i ferd med å planlegge det, sa Lennon (fritt oversatt.) Jeg har skrevet, sagt og ment både metaforisk og konkret, at det er viktig å ta seg tid til å være, til å leve. Jeg tenker at det å se på livet som prosess har noe for seg. Ikke alltid skulle bli ferdig med dagen i dag, i dag, men se på dagen i dag, i morgen, og finpusse den litt. Kanskje skal ikke hver dag være et nytt lerret, ubrukt og klar til å fylles. Kanskje skal dagen i dag være en del av i går og i morgen samtidig. Og kanskje i fjor sommer kan ha en rolle i neste års sommer. Kanskje er det uker og månedslerretter. Og årslerretter. De må være større da.
Skolen er vel det nærmeste vi kommer lag på lag, sånn egentlig. Der bygger året på fjoråret til en viss grad ved at vi lærer nye ting som kan videreutvikle det vi allerede kan, etter hvert som vi blir større.
Arbeidslivet er også litt lag på lag, hvis vi gjør det til det eller hvis vi kan gjøre det til det...det er kanskje mulig å legge på nye lag uansett hvor mange repeterende og monotone arbeidsoppgaver man måtte ha? Jeg tror det.
Denne uka fikk jeg streng beskjed om at jeg måtte ha trua. At jeg ikke bare måtte forvente at ting som var lovt, ikke gikk i orden, for det ble bare negativt og skapte irritasjon. I og med at dette var i en situasjon der jeg var utsendt for å overvåke at noe ble ferdigstilt, og replikken ble levert av en ekstern samarbeidspartner som var sent ute med en leveranse som skulle vært ferdig for flere uker siden, tillot jeg meg et skarpt blikk og en noe syrlig replikk tilbake. Men jeg kjenner at det gjorde likevel noe med meg, når irritasjonen hadde lagt seg. For han hadde jo et poeng også. Nå er jeg vel fremdeles litt i tvil om alt hadde blitt fulgt opp uavhengig av vaktbikkje-oppdraget mitt, men samtidig så er det jo mer energikrevende å tro at ting ikke går eller vil bli gjort enn å ha trua. På en annen side så er jo energiboosten jeg fikk av å bli positivt overrasket når ting faktisk ble gjort, verdt pessimismen.
Som dere ser, jeg er delt på om han hadde et godt poeng eller ikke. Generellt sett, ja, men situasjonsbetinget nei. Mine forventninger i denne situasjonen var så lave som de var, basert på ervervede erfaringer. Men: lærdommen jeg kan ta med meg er at jeg ikke generaliserer denne typen leverandører og like situasjoner. Eller generaliserer dette over i livet, igjen. Eller livskunsten. Hvis jeg forventer en smørje og en uønsket flekk midt i maleriet, så lar jeg meg styre mot det, og plutselig lever penselen sitt eget liv. Hvis jeg forventer en spennende prosess som gir et ønsket resultat på ett eller annet tidspunkt, så vil det bli sånn.
Nå kan jeg høre både Maja Angelou og dr. Rev. Mary humre litt før de stemmer i med et "we told you so" fra himmelen. For det er jo det de sa hele tiden. Ordene og tankene dine som du sender ut i universet, returnerer aldri tomme tilbake. Du høster som du sår, selv om jeg stadig finner et og annet ugress som jeg ikke kan huske å ha sådd. De sa begge to også at alt som er ment å skje, vil skje, ikke alltid når du ønsker det men " in devine time. ". Jeg vet jeg har mange ateister som leser, men bær over med meg. Sansynlig vis har vi alle opplevd følelsen av en innblanding av ukjent kraft som enten har forkludret eller vært til hjelp i øyeblikket, og der vi i ettertid har skjønt at innblandingen hadde noe for seg. Jeg har mitt perspektiv og ett navn på kraften. Andre har et annet perspektiv og et annet navn. Noen tror ikke på denslags påvirkning over hode. Det trenger ikke være mer komplisert enn det.
I skrivende øyeblikk, med mitt perspektiv, sitter jeg og lurer på hva jeg går glipp av og ikke minst hva jeg får i stedet for, da jeg ikke klarte å få tak i Cher-billetter i går til tross for at jeg satt klar på nettet det sekundet de ble lagt ut. Nå kan jeg klandre både forhåndssalg og datateknologien for dette, men det er litt trøst i å tenke at kanskje...kanskje var dette en flekk på lerretet som ikke er en del av DT ferdige bilde. Kanskje var dette noe som skal erstattes med et helt annet lag, eller kanskje en bit med slipt glass fra havet. Den som lever i prosess, får se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar