Si det med blomster

Denne gangen vil jeg invitere deg inn i livshagen min. Jeg skal ikke si at alle bedene er velstelt, og kan hende finner vi en bortglemt og vanstelt krok også, men hvem trenger perfekte hager?
Kanskje vi skal starte ned det første bedet jeg lagde. Det er et ryddig sted, med få men til gjengjeld nydelige blomster og planter i. Jeg liker at så mange av de er flerårig. Velstelte, men lite prangende er kanskje det første som slår meg når jeg ser dette stedet. På denne trygge flekken står det en unnselig liten spire omgitt av robuste georginer med de vakreste farger. Til tross for at georginene er ganske høye og kraftige, så tar de ikke næringen og sollyset fra den vesle veksten som nettopp har slått rot og fått en knopp. Tvert imot så skjermer georginene for vær og vind mens de vaiende og hviskende oppmuntrer den lille spiren til å strekke seg. Og den vesle spiren tøyer seg så langt den kan, og mens den gjør det ser den stadig nye farger hos de flerårige georginene. Det er et vell av nyanser de byr på, og de deler av næringen de har slik at den lille spiren kan vokse seg stadig større og gjøre seg klar for å blomstre når tiden er inne.
La oss rusle videre til neste bed. Her møter vi en fremdeles litt unnselig men litt større plante med flere blader og en litt tykkere stilk som kan holde den utsprungne knoppen oppe. Den er litt ubestemmelig i arten der den står, omgitt av solsikker. Solsikkene har kommet til etter hvert, og de tar kanskje litt stor plass noen av de, der de står med sine bustete gule hoder og kraftige lange stilker. Samen med solsikkene blir den fremdeles litt unnselige planten ganske liten, men du ser at den klarer seg helt fint. Du får kanskje lyst til å plante den et annet sted?
Kom nærmere og sett deg ned på huk så ser du det jeg ser. Her under solsikkebladene er det trygt for regn. Ikke helt trygt da, for det hender at disse solsikkene er litt uoppmerksomme og vifter med bladene slik at det kommer en real skur eller to ned til de mindre plantene, men det som er fint her er at mens solsikkene strekker seg og viser frem alle de gule bladene sine i all sin prakt der oppe, så er det veldig fredelig her under bladene deres. Her kan planten vokse og utvikle seg i sitt eget tempo, mens soslsikkene blir veid og målt der oppe i lyset. Og det er ikke alle for unt eller alles ønske å være så synlig og ute i lyset. Jorden er like fuktig og næringsrik for oss alle. Vi bare ser den fra to forskjellige perspektiver.
La oss gå til neste område i hagen. Her er det litt mer glissent rundt planten som nå har fått et mer tydelig uttrykk. Det kan se ut som det er en bromelliad. En i sukkulent-slekten med luftrøtter. En slik plante har en egenskap som ikke er så dum. Den kan vokse om det så er på stein, samtidig som den liker seg i bed også. Den har mange forskjellige farger og litt voksaktige tykke blomster som tåler en støyt. Den trenger egentlig ikke så mye stell heller, men den setter pris på det, som alle andre.
Bromelliaden omgir seg med en uensartet flokk med blomster. En er en unik og vakker orkidé. Bare en. Jeg tenker at det er plass til bare en av de, og at et er viktig å stelle godt med denne eneste ene som skal glede bromelliaden med sin tilstedeværelse i årene som kommer. Det er roser, og kalaer. Det er villblomster og avleggere knepet av nabokona sin stueplante. Det er bustete kornblomster og feminine små blåveispiker. Det er noen erteblomster, men de er vakre på sitt vis bare de ikke får slynget seg rundt og vokst seg fast i stilke til noen andre.
Jeg liker alle blomstene og vekstene i hagen min. Jeg er ikke så nøye på om de er ville eller dyrket frem. Jeg liker løvetenner som kommer opp gjennom asfalten for deres styrke, men annet ugress har jeg måttet fjerne. Jeg kan ikke beholde ugresset som stjeler næringen og oksygenet fra meg. Jeg trives i skyggen av de store solsikkene, men også blant roser og revebjeller. Jeg foretrekker de små bukettene fremfor hele blomsterenger hvis jeg må være en del av de, men jeg finner stor glede i å beundre den duvende mangfoldige blomsterengen på avstand.
Men under eller bak denne fargerike gjengen med sterke personligheterog solide røtter, er det noen få små vakre skapninger som står og nikker lett. Små vakre perler i livets hage, en fryd for øye og en ro for sjelen. De er ikke så skjøre som man skal tro. Og de har langt flere farger i de hvitrosa blomstene sine enn vi ser. De har plutselig bare stått der, i skyggen av solsikkene, klare til sett. Og jeg har sett de og setter pris på hver og en av dem.Man kan si hva man vil om kraftige georginer og muntre høyreiste solsikker. Når kvelden senker seg og man trenger et sted å hvile og puste ut etter dagen, i de øyeblikkene der dag blir natt og alt er stille, da er det den unike orkideen og de vakre små linneane som teller.

På gjengrodde stier

Det er kanskje litt sært å la seg inspirere av sin egen metaforiske setning fra et annet blogginnlegg, men hvorfor ikke.
Jeg skrev et innlegg om snø i april for et par dager siden,  og i den forbindelse skrev jeg en setning om det å av å til måtte gå på nesten gjengrodde stier fordi det fremdeles er noen uplukkede blomster der som jeg ikke så da jeg gikk der tidligere. Jeg så det med det samme jeg skrev dette bildet at det kunne være en begynnelse eller en overskrift til et eget innlegg, og helt siden jeg skrev det, har jeg samlet mot til å vandre på noen av mine gjengrodde stier.
Jeg tror at det er viktig å finne riktig tidspunkt før en slik vandring, samtidig som jeg også tenker at det sansynlig vis ikke finnes et perfekt tidspunkt for vandring på nesten gjengrodde stier. Men i kveld, når fuktig vårsnø klistrer seg på ruta, og vinden uler sørgmodig, tenker jeg at det er et like godt tidspunkt som et annet.Jeg lener meg tilbake og tar frem kartet mitt. Det litt gamle, gulnede kartet med kaffeflekker og en rift i hjørnet. Jeg orienterer kartet slik at nord ligger mot nord, og tar frem kompasset, for noen av stiene trenger jeg god orienteringssans for å finne, mens andre er litt mer tilgjengelig.
Det er nok mange grunner til at en sti er nesten gjengrodd.
Noen stier har jeg brukt tid på å glemme, eller bevisst gått forbi i mange år, og jeg vet at det er flere av dem som ikke er bryet verdt å gå. Jeg har ikke så mange av disse på kartet mitt, og jeg har ikke tenkt å merke de av heller, for hvem ønsker å gå på steinete stier med tistler som krøker seg fast i ermet på ullgenseren. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke prøvde flere av disse stiene flere ganger for mange år siden, men det er gått så lang tid nå at de få bildene fra turen har falmet og tistlene er for lengst plukket ut av ullgenseren. Det rare er at jeg ikke kan huske om jeg så eller hørte fulglesang på turen. Men jeg skal ikke dvele ved disse umerkede stiene. I stedet tar jeg ut en ny kurs og finner en litt god og lang sti. En som jeg ennå kan kjenne konturene av under fotsålene.
Det er godt å starte med en litt solfylt sti, og gjerne med markjordbær langs kanten. Å vandre langs en sti blant sødmefylte markjordbær og nikkende blåklokker gir ro i sjelen og glede i hjertet. Jeg kjenner meg ung igjen, så fryktløs at det må være en sti fra tidlige barneår, der alt var lett og uanstrengt. Der det skumleste var å gå på butikken alene eller se Collargol i verdensrommet på TV. Nå er det kanskje noen som undrer seg over at Collargol er et skummelt minne, men det skulle ikke mer enn en romheks til for at nakkehårene reiste seg på lille Marit. Men ute på stier langs vann og i skog, der var verden vakker og mild. Jeg skal innrømme at jeg ofte lukker øynene og inhalerer duften av våt mose og nye granskudd mår jeg er i skogen, for det tar meg tilbake til denne tiden der jeg ikke hadde ansvar for annet enn å være barn og å oppleve verden.
Men jeg kan ikke bare gå på de små og trygge stiene i idylliske barndomsskoger. Det er ikke der jeg kan se etter uplukkede blomster som jeg ikke verdsatte eller la merke til på tidligere turer.
Jeg er litt eldre på de neste turbildene, og jeg skjønner hvorfor jeg overså mange av blomstene under veis. Jeg hadde det for hektisk. Jeg skulle oppleve mest mulig på kort tid, og jeg tok meg sjelden tid til å stanse opp for å fordype meg i de små undrene som lå tilgjengelig og opp i dagen.
Jeg har gått mange stier, bratte stier og nye stier underveis. Alle kan vi vel kjenne oss igjen på stier med halvhøyt gress. Fuktig gress som gjør buksene våte langt opp til leggen, og som klistrer igjen frø som er nesten umulig å koste av de våte buksene. Jeg vandrer videre med gjennombløte joggesko som det surkler i for hvert skritt jeg tar, for jeg kan ikke la meg stanse av våte sko og høyt gress.
Er det ikke rart. Det er når du ligger på alle fire på fuktig skogbunn at du best kan se linnea. De vakre hvitrosa klokkene med de tynne skjøre stilkene. Og de minste fiolene. Gjemt mellom grønt frodig gress. Jeg har alltid, helt fra jeg så min første linnea, prøvd å unngå å tråkke på blomstene i skogen. Ikke det at jeg jumper rundt i blomsterbed heller altså, men skogens små perler er liksom alles ansvar. Ingen har plantet dem, eller steller dem, så da må vi alle ta et ansvar for å bevare dem.
Det beste med turer på glemte stier er vannene og tjernene som jeg hadde glemt var der. Små oaser der tiden stopper opp, og jeg kan sette meg ned og speile meg i overflaten. Det er viktig det, å se sin egen refleksjon innimellom. Å se at der er du, underveis i skogen, med stødig kurs og fastsatt mål. E slurk med kaldt vann fra en fjellfrisk bekk gir mot til å gå videre.
Og så kommer delen av stien jeg har motet meg opp til. Den delen som går inn mellom de høye grantrærne. Inn i skyggen, der skogbunnen er dekket av brune døde barnåler. Det kan være godt i stillheten, den litt kjølige roen blant høye trestammer som strekker seg mot himmelen. Men du kan liksom ikke helt vite når stien igjen skal komme ut i lyset. Her finner jeg ormegress og bjørnekam, som har frøet seg på karrig grunn. Her finner jeg også spindelvev og tomme kongler. Jeg vet at det er her i skyggen at fuglene av og til slutter å synge. Jeg vet at det er blant de tørre barnålene jeg burde letehvis jeg vil finne den svarte jorden som også er en del av skogen. Men, der et også her, på enkelte steder der grantrærne står litt bedre spredt, at jeg finner vakre små blåveis. Så var det blomster selv på den skyggefulle delen jeg grudde meg litt for da. Jeg slipper pusten jeg ikke visste jeg holdt, og går videre ut til skogkanten. Jeg plukker av et lysegrønt skudd og tygger ettertenksomt på det, glad for å kjenne solen mot ansiktet.

Det kommer alltid snø i april

Med master i pessimisme, eller realisme som jeg velger å kalle det, har jeg laget meg dette utsagnet som jeg knuser mine medmenneskers vårdrømmer med hvert eneste år. Når snøen er borte, og vi får en dag med femten varmegrader i midten av mars, så sier jeg: "det kommer alltid snø i april."
Utsagnet underbygges så å si hvert år med fakta, men dere som kjenner meg, aner nok at det kan være en metafor for meg også. For meg er snø i april synonymt med at tilværelsen slik du kjenner den kan snu på sekundet. Jeg leste et sted, en gang for lenge siden, at alt det fine forsvinner. Nå har jeg sett at det ikke nødvendig vis er sånn bestandig da. Heldigvis. Men det har hendt, og det har satt spor, og realisten i meg gir meg selv en dask på hånden en gang i blant, sånn at jeg i alle fall ikke tar ting, eller de gode flotte menneskene i livet mitt, som en selvfølge.
Det er søndag, og for meg som fremdeles har en relativt godt etablert tro på at det finnes noe større enn oss, ja jeg kaller han/henne til og med Gud, så klarer jeg ikke la være å kommentere nyheten om at AP nettopp har stemt over forslaget om å fjerne K-en i KRLE-faget. Jeg er ikke så overrasket over forslaget, for det er i de senere årene blitt fler og fler ateister, agnostikere, humanister, trosnøytrale eller andre alternative definisjoner som man ønsker bruke. Jeg blåser i hva folk tror eller ikke tror på. Det jeg ikke liker er at K-en skal bort som et ledd i å inkludere og vise toleranse, uten tanke for at vi på den måten diskriminerer i forsåk på mer åpenhet. Hvis K-en skal bort, så kan vi vel like godt fjerne E-en også. Det er ikke mye etikk i ønsket om å sette et pennestrøk over det som mye av våre tradisjoner og kulturarv er fundamentert på. Jo da, jeg er fullt klar over at R-en representerer religion og at det i utgangspunktet omfavner alle religioner, men realisten i meg har sett for mange feire Eid mens man ønsker å hoppe bukk over julen. Og like etter høytiden der vi feirer høna, egget og kyllingen så er det lett å være litt lunken til at R-en skal ivareta hele spektret.
For dere som har hengt med så langt, og som kanskje undrer dere over at jeg forsvarer K-en med alt det som den symboliserer, på godt og vondt. Jeg har kommet dithen at jeg på mange måter ikke ser en motsetning i å beholde en tro som er representert ved en institusjon som årlig har debatter om meg og min livsstil, med negativt fortegn. Årsaken til det er mitt møte med den vakreste jeg har i livet mitt, som førte til møte med den sterkeste og majestetiske damen jeg noen gang har møtt, som dessverre ikke er her lengre. Den flotte og godt reflekterte Dr Rev. Mary Tumpkin, som jeg har nevnt mange ganger i tidligere innlegg, revolusjonerte min tro. Jeg møtte denne flotte damen in persona i 2010, i kirken som var hennes baby, Univesal Truth Center. Det som traff meg på hjemmebane fra første stund, var Rev. Marys bruk av skriften. Hun brukte Bibelens fortellinger som metaforer, og hun brukte ikke skriften som moraliserende sannhet. Hun gjorde prekenen til sine egne ord, og hennes forkynning gav løfter om håp. Jeg ble minnet om at jeg av og til står i veien for alt det gode som skal skje, gjennom å fortsette å prøve på mine egne håpløse prosjekter. Hun gav meg lyst til å av å til å lene meg tilbake for å se hva som skjedde hvis jeg overlot roret til høyere makter...ikke ulikt de som overlater ting til skjebnen eller tilfeldighetene??
Er du her fremdeles? Nå er det igjen på tide å si at jeg bryr meg ikke om hvem du er og hva du tror eller ikke tror på. Det jeg bryr meg om, er at du har et bra i ditt eget skinn, og at du har din måte å finne din indre ro på. Jeg tror at i disse dager, slik som verdensfredens pendel svinger, så trenger vi alle en måte å beholde roen og gleden inni oss. Jeg trenger i alle fall stille stunder der jeg kan bare være. Der jeg kan puste lett og uanstrengt mens jeg tenker på alt som er godt i livet mitt og i verden rundt meg. Jeg trenger stunder der jeg tror på at alt ordner seg, og at jeg vil nå målene mine bare jeg har troen å det. Jeg trenger å lene meg tilbake for å se at gode krefter og energier hjelper meg frem mot målet. Jeg vet at hvis jeg lener meg tilbake, så kan det hende at jeg svinger ut på rasteplassen til høyre, eller havner på den nesten gjengrodde stien til venstre. Samtidig har jeg lært meg at disse nesten gjengrodde stiene av og til må vandres på, fordi det står igjen noen uplukkede blomster som jeg overså i halvmørket første gang jeg gikk her.
Kanskje skriver jeg denne preken som en trøst for meg selv. Som et mantra for at bare jeg tar tiden til hjelp så kommer jeg dit jeg skal være. Jeg tror det fremdeles. Innerst inne, men også både i pannebrasken og hjertet de dagene jeg klarer å la gleden og de gode minnene ta roret. Glede er viktig. Gleden over små ting. Som at solen nå kom gjennom en sky og traff ansiktet mitt. Gleden over at selv om det kommer snø i april, så er tulipanknoppene bristeferdige i bakgården. Og svarttrostens jubelsang er klar og ren, selv om vårvinden rusker høylydt i trekronene. Fortsatt god søndag.

Underveis

Så er jeg igjen underveis. På tur tilbake til Oslo. Til tom leilighet, til jobb og hverdag igjen.
Underveis. Jeg smaker litt på dette ordet. Er jeg ikke alltid underveis, på et eller annet vis? På vei til et sted, på vei til jobb, på vei hjem, til butikken. Er jeg ikke alltid underveis til et mål? En oppgave, en rapport, ny kunnskap, nye erfaringer?
Er det derfor jeg er så sliten ved dagens slutt. Fordi jeg har vært underveis hele dagen?
Jeg skriver om tid og om å finne roen. Av og til skriver jeg om for mye tid, og noen ganger om for lite tid.
Det er ikke så rart om det ikke blir nok tid hvis vi alltid er underveis. Vi, det er vi to som nå skal finne tilbake til roen hver for oss en stund igjen før vi igjen kan møtes. Vi har vært underveis siden vi møttes. Vi prøver å finne veien hver for oss til våre veier møtes igjen. Vi har felles mål, men veiene mot målet er snirklete og av og til litt bratte fordi det er ikke bare oss. Vi har flere å tenke på, selv om det er vi to som skal ende på samme sted, med mere tid, etterhvert.
Underveis og etterhvert er kusiner. For vi to som har vært underveis en stund nå, vi vet at etterhvert vil vi finne vår vei. Etterhvert skal vi ende opp på den samme verandaen med morgenkaffen, vi skal vandre underveis i dagen sammen, og vi skal legge våre trøtte hoder ned på putene ved siden av hverandre.
Men før den tid så er jeg her, på en flyplass i Florida. Hun er hjemme og føler på stillheten og tomheten etter meg, slik som jeg skal kjenne på det i morgen kveld når jeg kommer hjem.
Vi koser oss i den tiden der våre veier flettes sammen for en stakket stund, men når veiene skilles er det sårt.
Jeg sitter på en diger flyplass, med slitent hode og savn som er som et åpent sår. Jeg har gjort det så mange ganger før, at jeg vet jo at det vil komme en tynn skorpenpå dette savn-såret, men i dette øyeblikk blør det, selv om ingen kan se det.
Jeg skriver for å få tiden til å gå og for å tenke høyt med fingrene. Det er fint å tenke med fingrene, for da kan jeg lese tankene mine om igjen uten å måtte tenke de på nytt. Dette er ikke nye tanker. Men de må tenkes, hver gang jeg drar. Savn er sånn for meg. Som et sår som må tenkes helt igjen. Og selv om de gode minnene ligger her på rad å rekke, så tar jeg meg tid til å kjenne på at det er rart å dra igjen. For det er også å være underveis. Underveis mot et mer håndterlig savn.

Tankens kraft kan gjøre underverker, men det krever sin kvinne

Det er alltid inspirerende å reise, og som regel blir det et blogginnlegg eller to. Dette innlegget har jeg brygget på siden fredag, da jeg reiste til Florida.
La meg si det først som sit; det er alltid lettere å bruke tankens kraft til å snu de litt sure episodene til noe positivt når jeg er på vei til Florida, enn på turen hjem igjen. Det er kanskje fordi jeg er i vakre solskinnsstaten at jeg nå ser skyene med litt regndryss som en mulighet til å skrive litt i stedet for å se det som tapte soltimer også.
Men det var reisen hit og tankens kraft jeg startet med. Det er jo alltid slik at det er enkelte individer som kan være en utfordring å reise sammen med, eller være på samme flyplass og samme fly med da. Jeg har skrevet om de tidligere også. Disse som må stå like etter passering i sikkerhetskontrollen for å få tak i tingene sine først, og som dermed sperrer for alle andre. Eller de som sniker i køen i taxfree og cafe, fordi de skal rekke et fly. De som trenger seg frem for å komme inn på flyet. På fredag klarte jeg å tenke de bort. Jeg prøvde å tenke "pust med magen, Marit. Du trenger ikke se disse menneskene igjen når du bare kommer deg ut av flyplassen i Fort Lauderdale". Og så var jeg tilbake til gleder meg- stadiet og tankene på hva jeg skulle gjøre når jeg kom frem.
Vi var bare en halv time forsinket da jeg satt i setet, klar til å komme meg opp i luften. Jeg er av disse som tåler den ekstra utgiften som jeg må betale for å reservere sete, så jeg var godt fornøyd med setet, ved midtgang, i akkurat passe avstand fra toalettene. Jeg var derfor ikke så innmari positivt innstilt til å bytte sete med den unge mannen som ikke hadde reservert sete, og hvis kjæreste hadde sete ved siden av meg. Jeg skjønner det er leit å sitte et annet sted enn kjæresten, men det er jo også sånn at man kan betale og reservere seter, og ende opp ved siden av hverandre på den måten.
Det er alltid sånn at disse henvendelsene starter med " unnskyld. Det er helt opp til deg og du må gjerne si nei, men kunne du tenke deg å bytte sete med meg?". Fortsettelsen med "det er akkurat samme sete, ved midtgang" er også ganske standard. Helt det samme er et tøyelig begrep i denne anledningen, for hans sete var helt bakerst i flyet, rett ved toalettet, med redusert mulighet til å regulere setet bakover og ved siden av en mor og en femåring, og tilhørende far og baby på andre siden av midtgangen.
Jeg sa at det var leit at de ikke hadde sete sammen, men helt bakerst og redusert mulighet til regulering av seterygg var lite fristende, så jeg beklaget så meget at det ikke var særlig fristende. Ja, det var jo bare et spørsmål selvfølgelig, så de respekterte det sa de. Det var vel på grunn av respekten at kabinpersonalet kom og argumenterte med at setene var helt like da. Eller at kjæresten satt med en sur mine og små huff ved siden av meg.
Dere skjønner vel at dette ikke fungerte. Etter fem minutter gikk jeg bak til den unge mannen og sa at jeg heller ville bytte sete enn å føle meg som en dritt resten av turen. Han var veldig takknemlig. Isdronningen som nå fikk det som hun ønsket, så heller litt triumferende ut. Hennes valg, tenkte jeg, før jeg for alvor prøvde å meditere meg inn i en zen-tilstand i den nye situasjonen.
Jeg kunne ikke irritere meg i ti timer, det var helt klart. Jeg kunne heller ikke la denne stakkars moren sitte å stresse for hver lyd og bevegelse denne femåringen produserte. Etter fire lavmælte "du må ikke forstyrre damen ved siden av oss" så jeg på den stakkars mammaen med mitt beste smil og sa: "det går helt fint. Jeg har jobbet i barnehage i tjue år, så jeg vet at barn ikke er lydløse og at de ikke klarer ti timer i ro.". Hun så på meg og sa: ja, men nå er det jo ikke akkurat ditt valg dette her da. Og ungene mine er ikke lydløse". Jeg sa nok en gang at jeg var sikker på at dette ville gå helt fint, og så lente jeg meg tilbake og lot mine egne ord synke inn.
Hvis noen lurer på hvor mange ganger det trekkes ned i ett av ti toaletter, på en ti-timers flytur med rundt 350 passasjerer, så kan jeg fortelle at det er en del ganger. Jeg er også usikker på hvor mange albuer, hæler og bein en femåring har, og hvor mange desibel en overtrøtt baby kan få til med de små lungene sine. Hvis dere også lurer på hvem som får kabinpersonalet sure blikk og kommentarer om at man må sitte der man har bestilt hvis man har bestilt mat, slik at det ikke blir trøblete ved servering; det er den som gir etter for andres manglende organisering eller gjerrighet.
Men igjen; jeg fokuserte iherdig på å se det sjarmerende i at den lille guttens jubelhyl når han fikk til et av spillene på skjermen. Jeg beklaget at jeg ved å bytte sete laget kluss i personalets lister.Jeg klarte å tenke omsorg når jeg måtte passe beina mine når han sov på gulvet. Jeg smilte meg igjennom leggetidsgråten til babyen, og lot den uendelige dotrafikken passere relativt ubemerket mens jeg hele tiden gjentok mitt favorittmantra: når du går av flyet så skal du ikke forholde deg til disse menneskene. Og: tenk på at du gjorde en god gjerning og gjorde andre glade. Det vil nok komme deg til gode en annen gang.
Hun fra kabinpersonalet som tillot seg å bløffe om at seteryggene er like regulerbare hvor som helst i flyet, hun gav meg et ekstra glass vin, uoppfordret og helt gratis. Det satte jeg pris på.
Jeg skal ærlig innrømme at når vi ble sittende en halv time i kø på rullebanen ette landing, og når det var kaos i baggasjehåndteringen som gjorde meg ytterligere forsinket ut fra flyplassen, så var det det energireserven som slo inn og gjentok: litt til nå, så er du ute av flyplassen og i bilen med bare deg og Kelly. Litt til. Klokken ti på kvelden, to timer forsinket og fire på morgenen norsk tid var jeg i bilen på Alligator alley, på tur til vestkysten av Florida.
Og her sitter jeg nå. På verandaen, som også kan kalles lanai har jeg nå lært. En bluejay jubler i tretoppen, to ekorn leker eller sloss seg opp og ned en trestamme. En hegre går inn for landing, mens en softshell skilpadde titter opp og lurer på hvor maken er. Små fisk spretter, og en stær har nettopp startet opp med hele sitt imponerende repertoar av melodier.
Idyllen blir kun brutt av den kjederøykende damen med capsen og kameraet som går frem og tilbake flere timer i strekk hver eneste dag, på jakt etter en spesiell fugl hun skal ta bilde av. Naturfotograf er hun nok ikke. Da hadde hun ikke trampet frem i tørt løv, som om alle dyr og fugler var både blinde og døve.
Tenk på at snart går damen hjem, Marit. Tenk på henne som en ide, som en karakter til en novelle. Hvem kan hun være? Hvorfor går hun hvileløst omkring, med kameraet rundt halsen, mens den ene røyken avløser den andre? Og sånn glir damen inn i bakgrunnen, og ned på papiret som en ensom sjel fra Montana, mens  svarttrosten igjen synger en trille fra sitt vakre repertoar .

Det er forskjell på å telle ned og å gå ned for telling

Av og til skulle jeg ønske at jeg hadde gjeller. Tenk å kunne svømme i stillheten under vann, eller bare flyte rundt og kjenne seg nesten vektløs. Ligge på myk sandbunn og se solstrålene knekke på overflaten før de treffer en bit med tang eller lyse opp en korall, eller rett å slett bare løse seg opp i vannet. Der nede på den myke sandbunnen hadde det heller ikke spilt noen rolle om det regnet. Og lå det en stein der, kunne jeg bare svømt over eller satt meg på den.
Hvis vi hadde gjeller, så hadde vi kanskje ikke hatt uttrykket "å ta seg vann over hodet" eller "å trå vannet", for da hadde det ikke vært så farlig. Det hadde ikke vært så bekymringsfullt å begi seg ut på dypt vann eller tynn is heller, for vi kunne jo bare synke ned og fortsette som før. Bare med friere og mer glidende bevegelser. Ja, vi hadde enda til hatt en bedre fremdrift, fordi vi kunne bruke både armer og bein til å skyve oss både opp og frem.
Vann og sand. Det får meg til å tenke på historien om mannen som pratet med Gud. Som beskyldte Gud for å svikte eller ikke gjøre som han ble bedt om, i de periodene mannen hadde det vanskelig. I historien ser mannen sin livslinjen som en strand med to sett med fotspor. Men på de vanskelige punktene i livet, så er det bare ett sett med spor. Og mannen påpeker at dette er bevis på at Gud var fraværende i de periodene. Men Gud svarer at det er de periodene mannen ble båret på Guds hender.
Jeg liker bildet med stranden og fotsporene. Og jeg tror at bildet kan brukes selv om man ikke tror på Gud, eller høyere makter eller noen ting...kan man det. Ikke tro på noen ting? Ikke skjebnen eller tilfeldigheter eller karma for den saks skyld? . Jeg lar den ligge. Tilbake til stranden.
Jeg kan lett se for meg stranden med livslinjen min. Jeg kan de de første sporene med avtrykk av hender og knær før de første litt ujevne og vinglete fotavtrykkene i størrelse 17(?). (Jeg ser at den barneskoen min som jeg har fått i forsølvet utgave er i 22, men det kan da ikke være den første?)
Blås i det. Sporene mine, barbeint eller med sko på, har ikke bare ett sett, men tre sett med spor ved siden av seg. Ett sett litt mindre en de to andre. For uavhengig av Gud, så har jeg hatt følge de første årene, både av mor, far og søster. Og jeg kan se at sporene mine er på og av, der jeg har blitt båret trygt både over strømgjerde og opp eller ned de bratteste bakkene på tur. Jeg vet at jeg bryter litt med strandmetaforen, men når man er vokst opp på Nordmøre, så blir det både fjord og fjell i livslinjen.
Men hvis jeg nå prøver å holde meg på stranden da. Hva ser jeg etter hvert som skostørrelser øker og skrittene blir lengre? Jeg ser fremdeles familiesporene, fysisk mer på avstand men alltid der. Men jeg ser også perioder med taktfaste spor av signifikante andre som har gått deler av ferden med meg.
Jeg skal ikke analysere hele veien frem til nå, men jeg tror at det er litt viktig å se at alle etappene, små eller store føtter, lange eller korte skritt, krabbende eller gående, så har det gått fremover. Jeg tror til og med det er klokt å se at avtrykkene etter baklommen på jeansene hadde en betydning der og da, og at pust i bakken fornyer energien. Jeg håper at avtrykkene av knær underveis var en stille bønn som endte i takknemlighet og at de lange løpeskrittene vitner om medvind.
Jeg tror at mennesker som meg, som har bodd mange år alene, må se på hele stranden for å få hele bildet. For med vidvinkel så ser jeg de i kulissene, de som har vært der på avstand, selv i de periodene der jeg med normallinse kun ser spor etter ett menneske med korte steg og mange pauser.
Jeg står ved vannkanten. Det har vært orkan, og stormbølgene som følger etter en orkan, skyller bort sand, og spor. De tar med seg vegetasjon og endrer strandens utforming. Der jeg kunne gå på tørt land for en måned siden, må jeg vasse i vann til midt på leggen. Skråningen opp til plenen foran huset, slipper stadig små ras av sand ned mot bølgene som vasker den vekk.
Tiden leger ikke alle sår her, men sporene vaskes bort med tiden. Er det slik det er?
Jeg stor alle ønsker å sette spor. Jeg har til og med skrevet dikt om det. Men hva er spor?. Og for hvem skal man sette disse sporene?
I dag har jeg virkelig ingen svar. Jeg er ikke en gang fornøyd med mine egne spørsmål. Det blir kanskje sånn på en dag der man våkner opp og ønsker seg gjeller, for å kunne ligge på en myk havbunn, lett og duvende, i stillheten under vann.