Ubeskrivelig er et rart begrep, for det er som oftest de fineste dagene, eller den vakreste utsikten eller opplevelsen som vi benevner som ubeskrivelig. Dagen kan være ubeskrivelig morsom, og utsikten bikker over fra slående til ubeskrivelig vakker. Og etter å ha brukt ubeskrivelig, så fortsetter vi gjerne å utdype hvorfor det ikke kan beskrives, med beskrivelser.
Dagen min i dag har vært plagsomt beskrivelig. Det er ikke et ord, men jeg bruker det likevel.
Det var tungt å stå opp. Jeg var trøtt og tung i kroppen, og det var like mye mørke skyer inne som ute. Jeg slepte meg av gårde til barnehagen for å vaske tøy. Satt lettere apatisk med termosen med kaffe og boka mi, mens jeg så gråspurven fly i skytteltrafikk med mat til sine små. Ja, det kunne vært verre, tenkte jeg. Jeg kunne fått larver til frokost.
Det kom små gløtt av sol mens jeg satt der, men jeg hadde ikke ork til å gå ut for å kjenne på varmen fra solstrålene. Jeg angrer litt, men nå er det for sent.
Nå er jeg hjemme igjen, og vinden har tatt seg opp. Regnet faller tungt fra blygrå himmel, og en måke sender sine klagende skrik ut i luften.
Jeg sitter og lurer på hvor livet har blitt av.
Eller kanskje mer hvor den store livsgleden dro hen.
Den sitter nok under en palme et sted, sammen med livsgnisten, energien og den indre roen.
De sender nok ikke et postkort en gang, eller en snap.
Nei, de ler høyt og legger seg godt bak i solstolen mens de sier: Det ser ikke ut som hun rakk det neste flyet heller.
For det er det som har skjedd.
Vi kom bort fra hverandre på flyplassen, og da jeg kom til gaten var den lukket og trappa var kjørt bort.
Jeg skrev et dikt mens jeg satt og så spurven fly. Det ble mørkt det også.
Kanskje skal man ikke dele mørke dikt.
Kanskje skal man heller spare ordene og skrivetiden til de ubeskrivelige vakre øyeblikkene der blomsterordene flyter lett og rosenrødt ut av et vell av rosenrødt.
Jeg hadde ikke blomsterord med meg i dag.
Jeg hadde skyggefulle ord.
Inni er det svart
Svarte skyer, vinden riv i trea,
sinte auge følgjer der eg går.
Regnet slår mot bakken og mot ruta,
ingen fred i sinnet mitt eg får.
Borte er den gleda som her budde,
hakka bort av fleire, bit for bit.
Antatt hjartelaus og full av kulde,
alle ser det svarte framfor kvit.
Inni ligg ein ball med tunge tankar,
vakar, ventar på å kome ut.
Tankane tek pusten, hjarta bankar,
sus i øyra, skal det snart ta slutt.
Enn om dette ikkje kan bli betre,
enn om dette er så bra det blir
Kva om nattas skuggar ikkje slepp meg,
men blir her med ondskapsfulle flir.