Et glimt av vår

 Som Surnadaling så er det selvfølgelig fristende å bruke ordet vårsøg i overskrifta når det handler om disse tidlige vårtegnene som naturen byr på for tiden. Men selv om det bare er et ord og en benevnelse eller beskrivelse, så er det litt for knyttet til én dikter og én komponist til at jeg bruker det fritt i skrift. Et glimt av vår får holde denne gang i alle fall.

Det har vært en i overkant rufsete og kald januar og februar både inne og ute, og derfor var det så inderlig kjærkomment når det flere ganger i februar har vært anledning til å kjenne at solstrålene varmer og at det er litt takdrypp og sølepytter innimellom. Turen i går var preget av en bitende kald vind, så det kjentes ikke ut som vår, men det luktet vår og jeg så nye skudd og gåsunger i trærne. Det gir håp.

Jeg har en i overkant god luktesans, som også vil si at jeg tidlig tar inn den litt ubehagelige lukten av surt vann som siver ut fra isdekket gammelt gress. Men ser man bort fra det, så er de første gode vårtegnene ofte lukter. Lukten av fuktig jord. Skogen som sakte får igjen den gode friske lukten av barnåler og harpiks. 

Det er ikke bare mye lukt. Det er mye lyd også. 

Små og store istapper som løsner og faller ned på bakken.  Gammel snø som risler seg vei fra tretoppene, og som får en fuglefotograf til å stirre forgjeves innover eller oppover. Fuglesangen begynner virkelig å ta seg opp. Nå er det fest i trærne, og noen har så smått begynt å lage årets rede.

Jeg har møtt våren i enkeltdager i februar, men er fullt forberedt på at det kommer mere snø og vinter før våren tar tak for alvor. De få dagene vi har hatt nå, har vært små luftlommer som kan gi oss det lille ekstra for å holde ut det siste vinterpartiet før alt eksploderer i lysegrønne museører, blålilla blåveis og gul hestehov. 

Vår er som alltid håp og ny start. Det er overgang til en lysere tid og en varmere tid. Våren er ofte brukt som symbol eller metafor, men denne våren trenger jeg bare å kjenne på den og være i den. 

Å kjenne den myke milde vinden, eller den friske lukten. Å høre den glade sangen og høre glade barnerop når de løper rundt med færre lag med klær og en friere livsutfoldelse.

Jeg nevnte Vårsøg i starten. En fabelaktig beskrivelse av en ny vår og håp om en ny sommer, men symbolikken i sangen er et ønske om fred og et frigjort land etter år med krig. Den er skrevet i 1945, men kunne vært sunget av mange også denne våren. Et håp om en ny tid, en fri tid. Et håp om å kunne leve i frihet og uten frykt, uten iskald vind og mørke. 

Vi er mange som har en frihet, som har det trygt og godt og som verdsetter det. For oss er det mye som er en selvfølgelighet, og kanskje kan vi ta inn over oss de siste linjene i Vårsøg litt oftere. Takknemlighet over det vi har, å være takknemlig for sommeren vi fikk når høsten kommer.

Men først, ta et djupt magadrag og kjenn at våren er på vei.

Tilstedeværelsens kompleksitet

Å leve fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Med tilstedeværelse som ukens ord ble det mange tanker. Tilstedeværelse er for meg et så mangslungent ord, som tar tankene mine inn på mange spor. Jeg tror jeg må begynne med den litt enkle delen av hverdagslivet, og så kan det suse av gårde litt etter hvert.

Jeg har erkjent at jeg trenger en periode med avvenning nå. Jeg skal jobbe for å slutte helt med parallelle avslapningsaktiviteter på ettermiddagen. iPad/telefon og fjernsyn er min store synd. Det fører til at hodet blir slitent og at jeg ikke får med meg ordentlig det jeg ser på fjernsyn eller det jeg leser eller ser på iPaden. Kanskje kan jeg jobbe med å være litt mer nøye med utvelgelsen også. Nei, jeg har ikke tenkt å slutte å se britisk krim, ulike konkurranser på food-channel eller Greys og Station 19. Jeg skal bare slutte å hoppe mellom programmer samtidig som jeg fikler med epleprodukter mens jeg ser litt halvhjertet på det som foregår. Likeledes skal jeg få med meg mer av naturprogrammer, reiseprogrammer og lignende. Ben Fogel har flere folk å besøke og de vidunderlige seriene man kan finne på NatGeo skal søkes frem, og sees uten forstyrrende elementer.

Kanskje er det rart å kalle dette for tilstedeværelse, men for meg så er dette en del av det. Å følge med, se detaljer, lære noe nytt, le litt, gråte litt. Å kjenne seg berørt eller bli underholdt er en del av tilstedeværelsen. Distraksjoner fra hverdagens utfordringer eller mas er et element i den fulle tilstedeværelsen, for hvis vi ikke tar pauser innimellom, så tror ikke jeg vi klarer å være helt tilstede med hele oss når det virkelig trengs. 

I pandemien var det mange som fikk nye måter å være sammen på, med teams, zoom, FaceTime eller andre lignende teknologi. Jeg var vant til å bruke FaceTime som en erstatter for stedlige møter fra før av, så for meg var det ikke en nyvunnet oppdagelse, men det var litt interessant å høre hvordan mange mennesker trodde de hadde funnet på det å bruke internett til å spille spill med hverandre eller spise middag sammen selv om de var hver for seg. Tilstedeværelse ble litt strukket ut i ytterkantene.

Jeg strekker meg enda lengre. For meg er ikke tilstedeværelse nødvendig vis avhengig av å se andre.  Å være der i ånden for noen er mulig. Å samles om en tanke, et felles ønske eller en felles drøm kan skape et samhold eller en følelse av fellesskap og samvær selv med avstand.

Jeg har i tretten år vært i et forhold med en som bodde på andre siden av Atlanterhavet. 

I begynnelsen var det ikke naturlig for oss å bruke Skype, som var den mest vanlige formen for samtaler over internett med webkamera. Det ble mye telefon, og mange lange e-poster. For oss så ble dette en måte å være sammen på. 

For meg så opplevde jeg noen ganger at vi nesten var mer tilstede for hverandre gjennom e-postene enn når vi møttes. Når vi møttes, så skulle vi rekke så mye, på tilmålt tid, og vi skulle både prate og være stille sammen, oppleve mye og bare gjøre ingen ting. Når man sitter og skriver en e-post til noen, så får tanker tid til å modnes. Det er lettere å finne de gode ordene, og det er mulig å gå tilbake og endre ord før de er «sagt». Jeg har den jeg skriver til i tankene når jeg skriver til dem, så på den måten så blir den tiden det tar å skrive e-posten, en tid sammen med den jeg skriver til. 

Kommunikasjon er komplisert, og for min del så måtte jeg også skrive på engelsk. Det er ikke så lett å skulle uttrykke seg på et nytt språk i starten, og følelsesspekteret mitt er først å fremst på Surnadalsdialekt, så det vil si at jeg måtte oversette det til bokmål av og til også, for å finne det riktige engelske ordet. En ekstra komplikasjon var at vi i skolen har lært britisk engelsk, og at jeg derfor også måtte finne amerikanske ord for å få meningen helt tydelig. Når det var ekstra viktig i alle fall. Men dette handler ikke om språk og ord. Poenget mitt er at denne tiden følte jeg en sterk tilstedeværelse selv om mye av tiden var alene, men med tankene sammen.

I skrivende stund har dette forholdet, etter mange gode år med flere utfordringer på tilstedeværelsesfronten, tatt slutt. Man kunne kanskje tro at når vi ikke har bodd sammen, så er det lettere å håndtere et brudd, for da har jeg ikke så mange tomrom å fylle i løpet av en dag. Det kjennes ikke sånn.

Det er mange vaner jeg har, med meldinger før jeg legger meg, en morgensending som tikker inn, tidspunktene som gir den ekstra tanken om at den andre står opp, eller kjører til jobb, kommer hjem fra jobb. Alle disse små hverdagsinnslagene, som noen ganger kanskje er enda sterkere fordi vi ofte har vært hos hverandre i tankene da.

Jeg vil trekke det enda litt lengre. Til følelsen av nærvær av de som ikke lenger lever blant oss. For mange er dette litt skummelt, eller rart. For meg er dette en del av tilværelsen og da også tilstedeværelsen.

For de av oss som har sett på Åndenes makt, så er det i de fleste tilfeller ikke udelt positivt med tilstedeværelse av de som ikke lenger lever. Det er hodepiner og lyder, ekle følelser og de ser skygger og får følelser av å bli truet. 

Jeg har aldri opplevd denne følelsen av at noen er i rommet sammen med meg, eller ute i naturen for den del, som noe skummelt. Jeg får en god følelse, en følelse av trygghet eller ro. En følelse av å ikke være alene, og den er alltid god. Jeg har som regel en følelse av hvem det er som er nærværende, og kanskje er jeg heldig med at ingen av de aller nærmeste som jeg har mistet, har vært på veldig dramatisk vis. Jeg har heller ikke hatt noe usagt, og det er mennesker jeg har vært glad i. Eller kanskje jeg bare tar inn de positive tilstedeværende, de gode energiene.

For noen er dette sikkert upløyd mark,  for andre er det kjent. For noen rart og for andre naturlig. Og det er helt greit. Jeg skal runde av denne bloggen om tilstedeværelse med en liten enkel hverdagserfaring. Jeg tar bussen til og fra jobb, og ofte er det da samtidig som barn og foreldre på vei til eller fra barnehage. Det er ikke få smil, hei eller borte/tititt-øyeblikk å oppleve hvis jeg legger bort mobilen før jeg går på bussen. Barna merker med en gang hvem som er ordentlig tilstede, som man kan få kontakt med. Og dessverre er mange av foreldrene skjermhektet, og ikke helt tilstede. Mamma skal bare…Men da får jeg gleden av ti minutter lånt tid med en liten skøyer i vogna da. Et blunk gir ofte brede smil, og det er mange vink og hade når jeg går av. 

Jeg tror alle har godt av å kjenne litt etter. Hvor tilstede er vi egentlig? Hvor er balansen for oss, mellom å være tilstede og fullt påkoblet, kontra å koble av og alene i øyeblikket. Jeg trenger begge deler, og skal jobbe litt med det. Fordi jeg vil. 

Hjelper det med paraply når ordene hagler?

Jeg er kanskje i overkant glad i ord, og prøver stadig å utvikle ordforrådet mitt. Nynorsk ligger mitt hjerte veldig nært, men det er ikke alle som er like glad i nynorsk, og i jobbsammenheng så er det bokmål som gjelder, på trettiførste året, så det har dessverre blitt slik at bokmål har tatt over mer og mer også den private skrivingen min. 

Valg av ord er veldig situasjonsbestemt. Det påvirkes av om det er jobb eller privat. 

I jobbsammenheng er det alltid en avveining hvem man skriver til. Er det et saksfremlegg til politikerne eller er det en e-post der mange blir bedt om å svare ut noe. For meg som jobber med myndighetsoppgaver og mye lovverk, er det alltid en balansekunst dette å vise til lovverk og sitere nok både lov og fag til at det gir mening, samtidig som jeg ikke skal virke belærende eller slå folk i hodet med alle paragrafene og fine ord. Den største balansekunsten er nok klagesvar. Der skal det godt gjøres å finne riktig ord, særlig hvis det ikke gis medhold eller jeg lover å gjøre som det blir bedt om. Og det hender rett som det er at jeg ikke gjør det, for jeg jobber innenfor et stramt lovverk.

Jeg trives selvfølgelig aller best med skriving på fritiden. Her er det for eksempel stor forskjell på om det er dikt eller sang som skal skrives, om det er en morsom historie som skal fortelles eller en sår historie. Er det en hverdagslig samtale, eller er det en oppildnet diskusjon.

Jeg har lært mye i løpet av alle årene her på jorda, også om bruk av ord. I interaksjon med andre mennesker så er det så mye som kan gå godt eller ikke godt. Alle folk er forskjellige, og det er vel derfor samtaler kan ta overraskende vendinger rett som det er. Å omgås folk er vel det nærmeste jeg kommer balansering på line, enten den er slakk eller stram. Jeg synes det er ganske utmattende til tider, og jeg tror ikke det blir bedre av at jeg er så glad i og opptatt av ord som jeg er.

Jeg har gjennom årene forsøkt å bli mer fascinert enn irritert over de som bruker ord feil. Det er etter hvert tilkommet mange moteord i språket vårt. Tommelfingerregelen burde være å lære seg betydning og bruk før man tar ordene i bruk. Det er overraskende mange som kanskje ikke en gang har tommelfingre, spør du meg.

Jeg vet jeg kan være ganske tydelig i mange sammenhenger, og jeg tråkker nok på ømme tær rett som det er. Det handler ikke om manglende filter. Det handler vel mer om at jeg noen ganger er lei av alle omskrivinger og innpakninger av ord som skjer i samtaler, og at tålmodigheten ikke alltid strekker til. I tillegg så pleier jeg å tøyse med at jeg har god kontakt med min indre pensjonist, og da er det like greit å starte med å fjerne litt filter først som sist.

Jeg synes selv at jeg er bedre på skriftlig kommunikasjon enn muntlig. Når jeg skriver så kan jeg lese igjennom etterpå, justere litt, finne andre ord, ta bort brannfakler eller legge inn gode ord.Jeg kan skrive i metaforer, jeg kan rime eller skrive litt rytmisk. Jeg kan lage det vakkert, eller kanskje trøstende. Alt dette er mye mer utfordrende i en direkte samtale.

Metaforene er ikke så vanskelig i en samtale, og det går som oftest greit å finne riktige ord også, men det er selvfølgelig når samtalen dreier i ulik retning for de involverte at det kan bli vanskeligere å balansere.Jeg kan ha faglige diskusjoner, og diskusjoner i jobbsammenheng, der jeg blir både irritert og kvass i kantene. Det har jeg gjennom årene blitt ganske vant til og står ganske støtt i. 

Det er når det kommer til det private livet, og særlig hvis jeg skal stå opp for meg selv og sette tydelige krav på egne vegne at det ofte blir litt for vanskelig. Jeg trekker meg, jeg vegrer meg, og jeg kan holde ut ganske lenge med å nedprioritere mine egne meninger og ønsker. Men så kommer det til et punkt der det stopper opp.

Jeg ser på de punktene som veikryss. Jeg ser at jeg kan velge flere retninger. Jeg ser meg tilbake, og ser at jeg har bitt tennene sammen og gått en annen vei i flere veikryss på rad. Og plutselig er ikke viljen lengre der til å gå en annen vei enn akkurat denne ene. Vi har gjentatte ganger vært to i slike veikryss, og jeg har alltid vært klar over at den veien jeg ser på, er en smal og ensom en. Men går man videre på den veien alene, så vet man i alle fall hva man har. 

I disse veikryssene er det for meg aldri avholdt gode, rolige samtaler der begge får sagt sitt. For hvert veikryss har jeg lært at det jeg kan, er å passe på mine egne ord. Jeg kan holde tilbake ting som er viktig for meg, men som ikke er viktig å si når veivalget smal, ensom vei er tatt. Jeg kan la være å si det jeg har bitt i meg i stillhet. De kampene for meg selv jeg ikke har tatt. For de er ikke lenger av betydning for den som skal gå en annen vei i veiskillet.

I siste veikrysset satte jeg meg ned og skrev ned det jeg ville si. Jeg kladdet utkast en hel helg, og ved utkast åtte var det jeg som satt med ansvaret, og det var veldig få pekefingre i e-posten, bortsett fra at jeg påpekte at den felles drømmen hadde blitt for uklar til at jeg lengre kunne se den. Optimisten i meg (i den grad det er en optimist i meg) tenkte og skrev at e-posten var ment som et grunnlag for en påfølgende samtale. Jeg tenkte det var lurt, for å tenke først er alltid lurt, men så feil kan man ta.

Jeg vet jo, fra flere kurs om ledelse, personalarbeid mv. at kommunikasjon alltid handler om avsender -budskap - mottaker, og at budskapet kan oppfattes veldig forskjellig. Det var jo derfor jeg jobbet så mye med det budskapet før jeg sendte det.

Lærdommen er jo at det hjelper ikke hvor godt budskapet er. Det er mottakeren det kommer an på. Og når det starter med misnøye om at budskapet i første omgang er skriftlig, ja da går det bare nedover.

Jeg skal ikke skrive fortsettelsen, for jeg vil fremdeles ikke peke så mye. Jeg fokuserte da, og fokuserer fremdeles på det jeg ikke skal skrive og ikke skal si. Jeg har stått opp for meg selv, og jeg har satt en standard for mitt eget liv. Jeg vet hva jeg kan gi, og hva jeg ikke kan gi. Så får jeg holde skjoldet høyt og stå i ordstormen til den stilner. For alle stormer stilner jo. Og jeg vet jo at det kommer en dag da sola igjen skinner både ute og inne samtidig. Det blir en god dag.

En spindelvev rundt øyeblikk

Det er fort gjort at det ene ordet tar det andre, og plutselig starter en rekke av assosiasjoner som fletter seg inn i hverandre. Noen ganger blir det en vakker vev, med farger og tydelige tråder, mens andre ganger blir det mer som et nøste eller i verste fall en floke.

Slik blir det litt for meg når jeg skal tenke på øyeblikk. Et øyeblikk kan variere litt i lengde, selv om det opprinnelig er et blunk det er snakk om. Dette er kanskje litt tydeligere med det engelske «in the blink of an eye», eller til og med den nynorske augneblink…Nok om det.

Noen ganger, når noen ber deg om å vente et øyeblikk, så blir lengden som en av bestemors små dupper når hun satt i godstolen. Andre ganger, som når man er sliten og trenger litt tid til å komme seg, så kan helgen oppleves nesten som et øyeblikk.

Øyeblikk kan være avgjørende, og kanskje retningsgivende for en lengre periode i etterkant av øyeblikket. Det hender at man tenker at «hadde jeg bare ventet et lite øyeblikk, så hadde dette vært unngått.»

Øyeblikk kan være fine, og de kan være mindre fine. Når noe beskrives som å skulle være over på et øyeblikk, er de ofte litt ubehagelige. Et øyeblikks stillhet i en samtale kan være god, men ofte lover det ikke godt.

For meg har januar i år inneholdt et par «holde pusten»-øyeblikk der det suste  for ørene og hjertet hamret tungt i kassa. Det er ikke øyeblikk jeg skal glemme, men de har gitt meg en støkk og litt å tenke på og bearbeide. Et par av de har kanskje vært litt retningsgivende for en periode, men det er bare å traske på, steg for steg, slik det alltid er i dette livet. 

Jeg liker de gyldne øyeblikkene. Det er de jeg samler på, og det er de jeg vil oppleve igjen og igjen i tankene mine. Jeg har mange gyldne øyeblikk i form av fotografi, men kanskje vel så mange på hjernens minnebrikke. Dette handler både om at jeg har tatt meg tid til å nyte øyeblikket før jeg har løftet kamera, men også at øyeblikk kan være så korte som det de egentlig er, et lite blunk, og at det dermed ikke er tid til å fange det med kamera.

Nå er vi så vidt over i februar. Jeg håper på gyldne øyeblikk. Jeg håper på gode tider, venter på lysere dager og gleder meg til våren nok en gang tar tak og skaper en nygrønn verden med mange dunnøster i. Øyeblikket da jeg kjenner at de første solstrålene virkelig varmer. Øyeblikket da jeg hører den første jublende morgenfuglen. Det er øyeblikk der blodet bruser og livet synger det.