Norge og nordmenn har alltid vært kjent for å være litt reserverte, med stort personlig rom. Vi har i generasjoner hatt både en og tometersregelen innebygd i det personlige rommet. Men vi har samtidig hatt dugnadsånden og rausheten til å strekke ut en hjelpende hånd. Jeg trekker ikke frem Marthe Svennerud, for det har blitt litt yesterday. Men det har vært en tradisjon på å hjelpe til hvis man kunne, både med hus og mat.
Det er nok ganske naivt å tro at for eksempel alle unger og unge voksne som for bare et par generasjoner siden ble sendt for å bo hos slektninger, hadde det bra alle sammen. Noen måtte sikkert hjelpe til så mye og så lange dager at de gjorde seg mer enn fortjent til både mat og klær. Men mange fikk det bedre. Mange kom seg bort fra fattigdom og nød og kanskje også død. Det finnes mye god litteratur som viser litt av den tradisjonelle dugnadsånden der man hjalp hverandre, ofte innenfor slekta men også utenfor den for de som hadde liten slekt, var barnløse og så videre.
Jeg skal ikke rote meg bort i gamle dager. Dette var bare et lite bilde av det som er en del av dugnadsånden, en del av tradisjonen, som nå tusenvis av nett-troll hakker bort bit for bit. Jeg har sluttet å svare på dissen kommentarene, for jeg gidder ikke bli kalt naiv og godtroende, og bli fortalt at jeg er i mot ytringsfrihet bare ved å kalle de nett-troll. Men de er en økende gruppe, og det er trist å se, for de får så stort rom at de dominerer internett og gir et inntrykk av et samfunn som er ondskapsfullt og lite raust. Denne uken har de fått drahjelp av regjeringen også, noe som gjør det enda verre.
Det er med undring, sjokk og forbannelse at jeg leser kommentarer denne uken, og her slår jeg sammen to vidt forskjellige saker: Moria og Skal vi danse. Det er ikke tilfeldig, og det kommer jeg til etter hvert.
Jeg starter kronologisk, med Skal vi danse.
Vi bor altså i et land der folk tar seg bryet med å fortelle mennesker som sitter i rullestol at de ikke kan danse. Noen foreslår at de kunne fått eget program. Andre er bare grusomme og øser ut av seg stygge kommentarer i en lang tirade, retter mot en av våre virkelig store idrettsutøvere, Birgit Skarstein.
Du trenger ikke være mer enn middels interessert i sport for å få med deg denne damen sine prestasjoner. Hun er vel en av de mest dedikerte, utholdende og målbevisste utøverne vi har. I går var hun med på Lindmo. Det innslaget skulle vært obligatorisk pensum for alle mennesker i alderen 5-95. For en utstråling, for en glød. Så kloke betraktninger er det lenge siden jeg har hørt, og jeg synes det er fantastisk å være så raus, positiv og mild i ordvalget etter å ha blitt utsatt for grov hets. Jeg håper at hun vinner hele konkurransen, men det sørgelige er da at Internett vil flomme over av folk som skriker opp om at det kun er sympatipoeng og ufortjent. Tenk at vi faktisk har en hærskare av mennesker som er så ondsinnet og så kunnskapsløse, for ikke å si tett i pappen. Hadde det ikke vært for at det er en stor gruppe mennesker som heier og som klarer å se forbi rullestolen, som klarer å se prestasjonen det er å mestre dans i rullestol, så hadde jeg mista litt trua på menneskeheten.
Og da trekker jeg det over til Moria. For den saken er, uten sammenligning forøvrig, et annet eksempel på hvor mange vi har med manglende raushet samtidig som det heldig vis er en samlende sak for en stor del av den rause befolkningen også.
Dette er ikke en ny sak, dessverre må jeg si. Flyktningeleiren i Moria har vært kjent over år, og det har vært et jevnt trykk fra mange i befolkningen for å hente mennesker, og særlig barn, hit til Norge. Regjeringen har toet sine hender og lagt premisser som er hentet fra barns umodne språk «hvis vi skal hjelpe, så må andre hjelpe også». De har ikke brukt ord som at «det er urettferdig at det alltid er vi som må hjelpe», men det er ikke så langt unna.
Nå eskalerte saken kraftig da det brøt ut brann i leiren, og de husløse ble om mulig enda mer husløse da de nå gikk fra å ha nesten ingen ting til ingen ting.
Og her kommer virkelig ondskapen frem. En regjering som drar beina etter seg og sier at vi kan bare ta femti, er nå en ting. Men disse nett-trollene igjen da, de tar kaka. Det er ingen grenser og jeg kan ikke gjenta det groveste, men når kommentarer som «dette skulle de tenkt på før de dro hjemmefra», «de har sittet der og ventet på en gratisbillett», «vi vil ikke ha giddaslause unge menn hit» er jo mer en hoderystende nok. For ikke å snakke om disse samme oppgulpene med at «vi har mer en nok av våre egne som vi ikke hjelper».
Jo da. Vi har både husløse og fattige, syke og vanskjøttede her i landet, og selvfølgelig bør de også få mer hjelp. Men jeg mener vi kan klare begge deler, samtidig.
Jeg er ikke så naiv at jeg tror at det er uten utfordringer å ta inn flyktninger, og jeg tror det er mange ressurskrevende mennesker blant menneskene i Moria. De er jo flyktninger, mange av de er traumatiserte og de har levd på flukt lenge. Men vi kan jo ikke velge de bort av den grunn. For stikkordet er hele veien mennesker. Og medmennesker.
Jeg har ingen formening om hvor mange vi skal invitere hit, og jeg er helt enig i at vi ikke skal invitere flere enn vi kan gi den nødvendige hjelpen. Men da er det det vi må jobbe for da. Da er det der vi må øke ressursene.
Og det er her jeg ser sammenhengen og paralleller i sakene, og jeg blir bekymret. For midt i blant den store mengden med rause mennesker som ønsker å hjelpe, så er det en økende gruppe mennesker med fremmedfrykt og manglende raushet. Med hat og uten sperrer for hvor og hvordan de skal uttrykke hatet.
Ser vi disse sakene sammen, så skal vi altså invitere mange trengende mennesker inn til oss, som har en økende forsamling mennesker som ikke en gang er rause nok til å akseptere en idrettsutøver i rullestol på dansegulvet. Hun er jo til og med en av våre egne som de kaller det. I tillegg er hun imponerende lite hjelpetrengende, men like vel så unner de henne ikke en deltakelse i en konkurranse som hun selv påpeker er et underholdningsprogram. Jeg kjenner jeg blir litt svett ved tanken, og håper inderlig at disse menneskene i det minste bare holder seg til tastaturterror.
Midt i dette får jeg et brennende ønske om at vi kunne løse Moria-situasjonen litt sånn som man gjør i gamle filmer på åttitallet. Jeg tenker på filmer med gisselsituasjoner der man slapp fri gisler mot mat eller der noen andre gikk inn og byttet plass med gislene. Tenk om vi kunne fått en utvekslingsavtale i denne saken. Vi kunne sendt fem nett-troll ut per flyktning inn. Det var kanskje litt flåsete sagt.
Jeg får oppsummere på en annen måte.
Jeg ønsker meg mer raushet og mer dugnadsånd. Og hvis jeg ikke kan få det, så vil jeg ha mindre hat. Må jeg moderere enda mer, så vil jeg mer selvsensur, slik at vi slipper å høre om dette hatet. Og hvis det er vanskelig også, så kan jeg la være å lese kommentarer og slå av tvn. Men kan vi i det minste få en regjering med handlekraft og ryggrad da? Vær så snill.
