Snøfall

Det er ikke til å unngå at det kjennes litt rart å sitte her på første juledag, i hjembygda men uten de faste innslagene i omgivelsene. Jeg ser ikke morgenrøden på fjellene Hjelmen og Hjelmkonnå. Jeg hører ikke spølinga fra parkeringsplassen på butikksenteret. Det er rart hvordan man kan savne småting, som utsikten eller lyder. Eller mor som setter på en ekstra kanne kaffe, med årets utvalgte julekaffe. 

Men selv om den var i ny utgave, så var julekvelden en god kveld i år også. Og mor var så fornøyd da jeg pratet med henne og tradisjon tro ønsket «te løkk me juln» tidligere i dag. 

Det er viktig å skape gode minner, og nye minner når tradisjonene og tidene endres. For gleden i her og nå, er glede som betyr noe. Og selv om omgivelsene ikke er de samme som tidligere, så har det sin egen sjarm å se utover fjorden, på isen på elva, den smale veien mellom de gamle trehusene eller fordums butikklokaler. Her som jeg som barn gikk og beundret julegaten med granbar og lys, og med nikkenissen i vinduet hos gullsmeden.

Men det var snøfall ja. For noen år siden skrev jeg i begeistring om julekalenderen på NRK, Snøfall. Et lite sted, nissens hjemsted, der små og store hendelser skaper spenning og lykke, latter og tårer om en an. Jeg har gledet meg gjennom serien, like mye begge årene den var sendt.

I dag var det et annet snøfall, et ekte et. Det lavet ned, store fuktige snøfiller som samlet seg lagvis og gjorde alt ensfarget og litt ufremkommelig. Jeg hadde ambisjoner om en tur i dette hvite, hvis det roet seg litt. Og tur ble det.

Anne Grete Preus har jo den beste beskrivelsen av øyeblikket der himmelen faller ned og alt blir hvitt. Hennes beskrivelse «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» er vanskelig å overgå. Så jeg har ikke tenkt å prøve heller. Men jeg lar meg inspirere av beskrivelsen hennes. For det føles litt som å få en sjanse til starte på nytt, når jeg går ut på en ubrøytet parkeringsplass. Når mine spor er de eneste, så føles det litt som å få gjøre ting på sitt eget vis, for ingen har gått der tidligere og lagt føringer for hvor jeg skal gå. Parkeringsplassen var som et blankt lerret. Herlig.

Ubrøytet gangvei kan jeg vel egentlig styre min begeistring for. Det er ikke samme følelsen når det er kilometer på kilometer med uberørt snø, i en passe mengde som går akkurat litt høyere enn skoene mine. Den hvite pudderflaten skjuler også alt av is som måtte ligge på lur, klar for å sette meg på prøve. I dag garderte jeg med med brodder. Litt fordi jeg blir mindre anspent enn når jeg går uten. Føler meg litt sikrere. En annen fordel er at jeg slipper å trå til som ufrivillig produsent av alternative snøengler. Snøenglene blir ikke så elegante som de skal være når man entrer produksjonsflaten med beina halvveis i spagat og armene som beveger seg i vindmøllemønster. Men med brodder så unngikk jeg altså det.

Denne snøen, som kommer når det er bare så vidt under frysepunktet, den fester seg så fint i trærne. Det var som å gå rundt i et julekort i dag. Alt var bomull og idyll. Det var ikke tungt å gå, bare litt tyngre enn vanlig, men jeg kjenner at jeg har brukt noen muskler som jeg ikke bruker på jevnere underlag. 

Øra blir også enda mer sjarmerende med snø som henger i busker og trær og som lager istapper som henger litt her og der. Det er nesten som Snøfall her også. Mangler bare en nisse og et lite bakeriutsalg. 

Mor og jeg mimret litt om gamle dager på Øra vi også i dag, da jeg stakk innom for en liten prat mens jeg var ute på tur. Vi pratet om lørdagshandel da jeg var lita jente. Mor husket vi syklet ned på Øra, mens jeg husker fra litt senere, da vi kjørte bil. Jeg husker at vi fikk fløtekaramellstenger som jeg fremdeles ikke vet om het langemann eller lagermann. Gode var de i alle fall. Kanskje enda bedre enn de firkanta fløtekaramellene med blått papir som vi kunne plukke en og en oppi pikpose. Noen ganger var det kassadamen (ja de het det den gangen) som plukket karamellene opp i posen, og da ble det med flere farger, både fruktkarameller og lakris. Det var godt det å, men fløtekaramell var klar favoritt.

Vi fikk også bruspulver, som var rosa og som vi nesten aldri laget brus av. I stedet fikk vi kjøpe kjærlighet på pinne som vi dyppet ned i bruspulverposen og hentet opp det rosa bruspulveret som bruset på tungen. 

En annen ting som både mor og jeg assosierte med når vi pratet om Øra, er tiden min hos tante Ingrid på Skjelnesset, som ligger nede ved fjorden hvis vi kjører litt lengre utover langs den. Jeg hadde det så fint der, og det er litt gøy å tenke på at jeg og kompis Dag Christian fikk lov til å løpe fritt rundt helt nede i fjæresteinene, i naustene og på kaia uten at noen stadig minnet oss om hvis forsiktige vi måtte være eller hvor farlig sjøen var. Vi fikk selvfølgelig beskjed, når vi gikk ut døra,  om å være forsiktig, men det holdt med den ene beskjeden. Jeg husker dagene som fulle av rollelek, aking, løping og som helt fantastiske. Også innetiden med tante Ingrid var innholdsrik. Hun var med på leken en del, og jeg var også veldig glad i å leke alene eller se på skolefjernsyn og trim for eldre om morgenen. Enkel underholdning på det glade 70-tallet.

Det er litt gøy at jeg får «nye» gamle minner når jeg er på annet sted enn jeg pleier. Jeg koser meg med minnene. Jeg finner roen i de gamle minnene, og lar nåtiden bare rusle litt på egen hånd. Jeg trengte denne kontrasten, fra det urbane livet til det helt landlige. Jeg sier jo at jeg bor landlig, rett ved Østmarka, i Oslo også. Men dette, dette er landlig på ordentlig. Alle jeg møtte da jeg gikk tur i dag, sa god jul, eller te løkk me jula. Vi var liksom i samme båt der vi stampet vei på gangveiene, og da ønsker man hverandre god jul.

Jeg vet ikke om tittelen snøfall passer til hele denne assosiasjonsrekken min. Det blir ofte slik når jeg skriver. Men kanskje ble snøfallet også påminnelse om at man ikke skal holde på for mye med snøen som falt i fjor. Det kommer ny snø hvert år, i egen mengde, på egent vis, på eget tidspunkt. Og som snøen så kommer det nye dager, nye høytider, nye utfordringer og nye løsninger.

Med de siste snøtankene runder jeg av for kvelden. La oss bruke dagen i morgen til å tenke gode tanker og gjøre gode ting, med eller for de vi bryr oss om, eller for oss selv.

Julebrev 2021

Det kjennes ikke ut som at det er så veldig mange år siden jeg sendte håndskrevne doble julekort til mine venner før jul, men det begynner visst å bli noen år. Det er bare årene som har gått så fort. Kanskje ikke de to siste årene da, men likevel. Et tiår fyker fort av gårde. 

2021 nærmer seg slutten, og i et normalt år så ville det vært mye å oppsummere. Et par turer til Florida, og minimum ett besøk derfra også. Noen turer til Surnadal, og en del kortreiste turer her med beste gjengen fra Vestby. Men som alt annet siden mars 2020, så blir også julebrevet noe alternativt og annerledes.

Jeg skal ikke kalle året for monotont, for det er da små og store gleder og hendelser gjennom året, uansett hvordan livet fortoner seg. Men det er helt klart at det er mye som blir likt hvis man tar bort det meste av reiseaktivitet, restaurantturer, besøk og menneskemøter, og erstatter det med (foto)turer i skog og mark, hjemmekontor, gitarspill og tv. 

Jeg kunne selvfølgelig ha gitt en beskrivelse av hver eneste tur til Mariholtet, Sarabråten, rundt Nøklevann og Østensjøvann, men jeg starter ut med å si at det har vært mange turer til de nevnte stedene. Alle turene har hatt sin sjarm, med og uten kamera, men jeg husker noen turer bedre enn andre.

På en av turene til Mariholtet fikk jeg komme inn for å kjøpe kanelbolle og kaffe selv om jeg hadde glemt munnbind. Det var egentlig ikke en tøying av reglene, men mer at det ikke var kø akkurat da, men slik sørvis settes likevel pris på. 

På en annen tur til Mariholtet så kom det en mann på sykkel som spurte om jeg kunne følge med på sykkelen hans mens han var inne og handlet. Et godt språkøre fra hans side gjorde at han hørte aksenten min, og med ett hadde vi mye å prate om da hans mor er fra samme bydgda som jeg er fra, og min tante hadde jobbet for hans bestefar. I en tid der det er få sosiale møter og mange ensomme skogsturer var de et kjærkomment avbrekk å møte et trivelig menneske å prate med over en kaffekopp.

Jeg har gått mange varianter av blåstier mellom Oppsal og Østmarksetera, og jeg har funnet mange alternative ruter på veien rundt Nøklevann, som byr på bratte bakker, våte myrer, mye blåbær og tyttebær og masse fuglesang. Et nært treff med en liten revunge bidro til sinnets munterhet, rådyr har løpt så gjørma skvetter når vi har kommet for brått på hverandre, og en og annen huggormen har bidratt til gratis pulstrening.  

Det var også i år jeg fikk betalt for mine mange ekspedisjoner tidlig og sent, i håp om å få sett bever. Det var til og med samme kveld som jeg fikk sett storlomen for andre gang. 

Til tross for at det har væt færre turer rundt Østensjøvannet i år, så har det blitt noen nye fuglearter på minnebrikken. Smaragdand, gluttsnipe, sandlo, fluesnapper og  nøtteskrike er alle i det stadig voksende fuglearkivet mitt. Jeg er altså så takknemlig for at jeg er gald i friluftsliv, fugler og fotografi. Det har vært min redningsplanke, mitt lyspunkt i en ellers litt grå tilværelse.

Min fjorten dagers ferie til Surnadal i juni ble alt annet enn grå. Jeg hadde jo et hovedoppdrag som var å få pakket ut av mor sin leilighet etter at hun flyttet inn på Surnadal sjukeheim, og selvfølgelig var tid med mor også viktig etter en tid der det har vært stor usikkerhet rundt det å reise, og å være i menneskemengder. Men midt oppi alt dette så fikk jeg oppleve Surnadals første Pride. Jeg endte til og med som en del av tv-innslaget. Mer fargerikt kunne det vel neppe blitt, med regnbueflagg i alle størrelser og mennesker i alle aldre. Jeg har skrevet eget blogginnlegg om dette, så jeg skal ikke repetere det, men en opplevelse som satte regnbuefargede spor i hjertet, det var det. 

Tiden etter sommerferien og frem til nå har vært ganske lik som første halvår. det har ikke vært mange treffene med mennesker utenom jobbsammenheng, men noen har det blitt. Jeg har væt på besøk hos tante og onkel med barn og barnebarn i Rælingen. En koselig tur rundt Nøklevann med Nicholai, Hege Therese, Dee og Molly var stor stas. Jeg hadde besøk av Line, en solskinnskveld på balkongen.

Den årlige lutefiskmiddagen på Lofoten med Gunn Heidi kunne gjennomføres i den korte perioden der mange (ikke jeg) trodde vi var ferdig med det verste av pandemien. Besøk av storesøster, med geocaching langs Alnaelva og rundt Østensjøvann, og på lutefiskmiddag på Gamle Raadhus er et koselig minne, og tre jobbrelaterte middager på restaurant like så. Det er rart å sitte her og skrive ned  "alle" de sosiale sammenhengene gjennom et år, på fem linjer.

Det er ikke mange dagene til jeg skal reise til Surnadal for å feire jul. Jeg pleier å skrive og si at jeg skal hjem til jul, men det føles for rart å skrive hjem til Surnadal nå som mor bor på sykehjem. Det er hjembygda mi, men hjem der har alltid vært der mor og far, eller bare mor, har bodd. Så da skriver jeg at jeg reiser til Surnadal for å feire jul da.

Jeg har med meg kamera og håper på nordlys. Jeg gleder meg til å bo i pittoreske omgivelser på Surnadals gamle handelssted Surnadalsøra, eller bare Øra som vi sier. Jeg gleder meg til å få tid med søstera mi og familien. Og jeg gleder meg til å få tid med mor igjen. 

Det er rart for oss alle første jula som mor ikke bor i eget hjem. Mest for henne, men også for alle oss andre. Ingen av oss har roret og regien lengre. Men som med alt annet, så tilpasser vi oss. Vi finner formen i dette nye. Vi får ta det som det kommer, bare vi får være sammen. Det er det viktige. Å være sammen. 

Med det ønsker jeg alle en god jul. Måtte dere være sammen, med de dere ønsker, når dere ønsker. Måtte vi alle få et godt år i 2023. Vi er ikke fri, vi er ikke tilbake der vi var, vi skal finne vår plass der vi er, og finne fram dit vi skal. 

 

Kalenderglede, kalendernedtur og julefilmkjør.

Det er andre året med «kanskje snart», og denne gangen hadde jeg nesten bestemt meg på forberede meg på å begynne å senke skuldrene og kanskje snart glede meg til å se etter billetter. Bra det bare var nesten da. For med denne flotte jokeren omikron så er det tilbake til «vi får ta et steg om gangen da vennen min».

Ja da, Raymond. Jeg ser at du ettertrykkelig presiserer at alle de som var på det berømte julebordet på Louise gjorde alt riktig…kanskje bortsett fra å ta sjansen på å samle 100 personer på samme sted til tross for nyheten om at det var en ny mutant, mye mer smittsom, på vei. Neida, jeg skal ikke bruke tid på å skyte fra hofta etter verken firmaet med den store forsamlingen, eller restauranten. Utfordringen min i dette er at utenlandske nyheter har fattet stor interesse for nyheten om at lille Norge, og Oslo, nå har det større utbruddet i Europa og kanskje verden. Og med et sånt rykte, så skal det ikke så mye til før grensene blir stengt for oss, slik som vi har gjort for de fra Sør-Afrika. Jeg kjenner at jeg ikke trengte enda en joker, enda en x-faktor, enda en nedtur nå. Og ja , det er som alltid mange andre som har større utfordringer nedturer, men jeg unner meg en times tid i kjelleren bare for å få igjen pusten og fotfestet for å ta disse berømmelige steg for steg igjen.

Så, hva kan jeg gjøre da, i denne mørke og kalde tiden med alle kan ikke og bør ikke. For det første så ser jeg julekalenderen på NRK super. Jeg vet det er barne-TV men jeg synes at årets kalender er sjarmerende og fin. Mange herlige barn og god stemning til tross for at fattigdom er en fellesnevner for mange av gjennomgangskarakterene. Jeg liker den, og hvem sier nei til 20 minutter med kos hver dag.

Mens jeg er inne på julekalender. I fjor hadde jeg kalender fra Pukka. En ny te hver dag. Litt sånn kalender for voksne. Så, i år tenkte jeg at jeg skulle finne meg en litt mer usunn kalender. Jentene på tunet sin sjokoladekalender var utsolgt der jeg prøvde, men så fant jeg en karamell-kalender. Eller fudge-kalender da. Jeg leste bare litt raskt bakpå den, for å sjekke at den var uten nøtter, og konstaterte at denne kunne jeg kjøpe. Jeg overså en ting. Eller tre ting. Ordene økologisk, glutenfri og vegan.

Det er ikke noe galt verken med økologisk, glutenfritt eller vegansk, men akkurat når det gjelder karameller? Skeptisk! 

Da jeg oppdaget disse store ordene, måtte jeg lese litt mer på innholdsdeklarasjonen. Melk er erstattet med kokosmelkpulver. I tillegg er det kokosblomstsukker og rissyrup. Og solsikkeolje. La meg si det slik. Kokos er en dominerende smak. Karameller får en annen konsistens uten smør, sirup og vanlig sukker. Hva der er som skaper den litt brente smaken er jeg usikker på. Men kort oppsummert. Jeg må lese på papiret for å vite hva smaken skal ligne på, men selv med litt godvilje så er det kun ingefærkaramellen som har smakt det som sto på papiret. Til gjengjeld var ingefærsmaken så dominerende at jeg fikk tårer i øynene. Resten av smaksopplevelsen så langt har vært kokos, kokos, kokos og brent kokos (påstått lakris-fudge). Ja ja, etter to år med stadige nedturer så var denne skuffelsen mer humoristisk.

Hva har dette med julefilmer å gjøre? Ingen verdens ting bortsett fra at takket være Fem, TV6, TV3 og TV2 livsstil, så er det julefilmer hver kveld med kos og hygge, komplikasjoner, rørende øyeblikk, snørr og tårer, latter og glede, pepperkaker, nisser, nordlys, snø og peisvarme. Og sist men ikke minst: Happy ending over hele fjøla.  Hver kveld inviteres jeg inn i nye småbyer, store byer, ødeland og fjell. I hytter og hus, små pensjonater eller hotell bakes det sugarcockies og det pyntes trær. Det spilles julespill og synges julesanger. Og jeg er med. To timer med tankefrihet og underholdning, noen kjente filmer som jeg så i fjor, men overraskende mange nye også. Jeg sier takk til flukten fra virkeligheten, lener meg tilbake og nyter det enkle og lette. Jeg liker en verden med lykkelige slutter.