Varm flamme i kald stein

Jeg har akkurat vært på kirkegården. Jeg var litt spent på hvordan det ville være i dag, for det kom en snøeling akkurat da tre nøtter til Askepott var ferdig og jeg skulle dra.
Men tenk, i det jeg kom opp til Ranes kyrkje, ja vi har nynorske kyrkjer her i Surnadal, så ble det et opplett. En klar flekk med blå himmel, rett over tåka.
Jeg liker denne skikken med å tenne lys ved graven på julaften. For meg så minner det meg om de varme bankende hjertene som de hadde, de som nå ligger under kald stein.
Mange har etter hvert fått rom til lys inni selve steinen. Far sin stein har det, og nå er det en varm flamme inni steinen, som vil brenne gjennom natten.
Det er kanskje et lite paradoks i det å minnes de flammer som har slukket, med levende lys. Men samtidig så er de kanskje igjen et lys i mørket på den måten.
Det er fint å ha et sted å gå til, men jeg tror ikke sjelene er der. Jeg tror at sjelene våre vandrer dit de føler seg hjemme når vi dør. Og derfor, når jeg er på kirkegården, så ser jeg for meg mine der jeg føler de hører hjemme. Jeg er sikker på at tante Margit sitter med en grå pirrende katt der hun er, og jeg tror bestefar plystrer og lapper sko, selv om nesten ingen reparerer skoene sine lengre. Jeg skal ikke ramse opp alle som jeg har der, og hvor jeg ser de for meg, men jeg må like vel stoppe litt ekstra opp ved far.
Jeg ser stor meg far i fjellet. I fjellrevbukse og ullskjorte, med kikkerten i hånden. Ja, jeg er sikker på at far har god utsikt der han er, og kanskje kan han til og med ser meg når jeg tenner lys. For alt jeg vet var det han som ordnet med glimtet av blå himmel som jeg så da jeg var der i dag. Jeg kan fremdeles høre han fortelle om topper han har vært på. Ikke fordi han var opptatt av å krysse av på smultring-lister eller ti på topp-lister. Det var aldri prestisje bak fjellturene til far, og historiene var aldri prangende, men heller informative om hvor det var best å gå, og hvor langt man kunne se. Og hvem som var med på turen.
Jeg liker skikken med å tenne lys på gravene, men jeg liker ikke å ha flere og flere graver å gå til. Men det er fint å ha et minnested, og det er alltid fredelig på kirkegården. Det er jo snart det eneste stedet der mennesker opptrer med respekt for hverandre, og der etiketten med stillferdig fremferd holder seg.
Nå er jeg hjemme igjen.
En ny snøeling ligger tett sammen med rå tåke, helt innpå vinduene. Snart er det klart for den årlige Disney-kavalkaden. Og i lys av turen jeg akkurat har kommet fra, så har jeg tenkt å se den. For Disney-kavalkade er gode minner. Det er barndommens jul. Og når Snøhvit er på fest med Dopey, Grumpey, Prosit og co, da sender jeg en ekstra tanke til fjellet.

En nær-Tårnfrid-opplevelse

Og det skjedde i de dager, som det også gjorde for over to tusen år siden, at man skulle dra til sitt hjemsted. Ja, ikke for å skrives inn i manntall eller (jeg hadde nær sagt Gud forby) føde i en stall, men jeg skulle altså reise hjem for å feire jul. Ikke det at jeg er kjent for å være kjempeorganisert med juleforberedelser og julestemning, men jeg har heller ikke opplevd å få en skikkelig aha dagen før avreise. En sånn" hjelp, jeg har jo helt glemt å handle gave til.."opplevelse. Jeg kjente åndenøden tok seg opp der jeg lå lettere utslått i sofakroken. Og tenk, i år ble jeg da altså en av dem som handlet de siste julegavene på Oslo lufthavn Gardermoen. Og de siste julekort og til -og fralappene ble skrevet med en litt dårlig fungerende penn, ved gaten. Ja, dere skulle sett meg da jeg febrilsk rablet med den ikke-virkende pennen på en papirpose, for å få den til å fungere sånn høvelig.
Men, til mitt forsvar så vil jeg si at jeg slettes ikke var alene om å be om gavepose i butikkene her. Og det var ikke meg som laget kø i sikkerhetssjekken fordi jeg hadde det så travelt at jeg glemte at jeg hadde både store flasker og PC i håndbagasjen. Ikke rullet jeg over tær og ankler eller stakk spisse albuer i øst og vest heller. Nei, det skal jeg i alle fall ha. Jeg hadde lagt inn god margin før flyet skulle gå, for jeg har jo reist i juletider tidligere.
Men like vel. Julegaver på Gardemoen, det er litt pinlig. Særlig fordi det kun var mitt eget sommel, og litt dårlig form i innspurten, som gjorde dette.
Ja ja, en liten Tårnfridopplevelse kan jeg vel unne meg. Det hadde vært verre hvis jeg hadde en Nora Helmers-opplevelse. Nora Helmers er, for de som ikke kjenner henne, en fiktiv vestkantbarbie som har fått et eget liv på Facebook. Hun tar litt av rett som det er, og det er de herlige overdrivelsene som  er så befriende. Når hun tenker på den tredje verden, så er det ikke bare fattige, hjemløse, de som sulter mv som hun tenker på. Nei, de med ettervekst og de som handler på Cubus er også med. Ja, det er overdrevet, men jeg må bare si at denne Nora, med Chablishandles og ekte Uggs ( og ikke støggs, som den feike varianten kalles) hun tar noen av disse flotte fasademenneskene og bedre kondisjonerte virkelig på kornet. Verdt å sjekke på fb spør du meg.
Ja ja, nå er det ikke så lenge til flyet mitt skal gå. Og da er det på tide å senke skuldrene og la julestemningen sige inn. Ja, jeg må kanskje håpe at julstormen ikke fillerister flyet mitt på vei inn til Værnes også. Det er aldri stas med storm og fly. Men hadde det vært ille, så hadde de ikke flydd, tenker jeg.

Natum videte Regem Angelorum

En strofe fra favorittjulesalmen over alle, Adeste Fideles, (O come all ye faithful eller O kom alle kristne) er inngangen til årets juleblogg. En påminnelse om å hylle englenes konge. Og hvis vi synger den på latin, så kan det hende at selv ømfintlige skolebarn-ører ikke tar skade av den også. For det de ikke skjønner, det har de ikke vondt av.
Nå er det ikke lenge til julen ringes inn, og jeg skal som så mange ganger før, høre kirkeklokkene i Surnadal. Et år går som regel fort. Dette året har gått litt treigt, men vi har nå i alle fall kommet frem til 21. Desember.
Året i verden har vært brutalt, og mange mennesker har falt for andre menneskers hånd. Vi minnes igjen og igjen om at ingen ting kan tas for gitt, og jeg regner med at det er flere enn meg som ser seg litt over skulderen og følger litt ekstra med på hvem vi har rundt oss når vi er i større forsamlinger eller på reise.
Derfor overskriften min. For å minne om at det finnes en englenes konge. Og hvis det finnes en konge over englene, så må det finnes engler. I de tider vi er inne i nå, så kan noen og enhver ha godt av å tro på at det finnes engler. Jeg snakker ikke om de hvitkledte englene med glorie og vinger, eller de kjerubiske glansbildeenglene med glitter på. Jeg snakker om de gode egenskapene som veldig mange har. Omsorg, empati, sympati, hjertevarme er ord jeg forbinder med engler, og da er det plutselig mange av dem rundt oss. Heldigvis.
Vi trenger alle en utstrakt hånd innimellom, og vi trenger alle noen som kan slippe det de har i hendene og trå til litt ekstra når vi trenger det. Nå ser jeg at jeg har gått i "vi" fella, og skriver som om jeg kjenner alle mennesker i hele verden. Ok. Jeg trenger i alle fall å tro på at det finnes gode uselviske mennesker som kan gi det lille ekstra når det røyner på. Jeg har vært en slik en av og til. At jeg har vært en engel er kanskje å trekke det litt langt hvis jeg tar utgangspunkt i glansbilde og glorie-bildet, men jeg har sluppet det jeg hadde i hendene og trådt til for medmennesker. Jeg har bidratt med så lite eller så mye jeg har kunnet, og jeg har forsøkt å gå foran som et godt eksempel. Ikke alltid. Og kanskje er det derfor jeg ikke identifiserer meg med glorie-utgaven. Men jeg tenker at det er heller ikke målet. Ikke for meg i alle fall. Men jeg kan rekke ut en hånd når jeg kan det. Og jeg kan gi det lille ekstra når jeg har det.
Det ser dessverre ut som at sosialdemokratiet oppleves som en trussel der ute. Folket velger ledere som oppfordrer til egoisme og utestengelse, til å kreve og ta men ikke dele. Kynismen får sitt inntog, og det er ikke mye engleaktig over det politiske spillet som pågår. Mye handler om penger, og med pengehungeren kommer overbeskatningen av naturressursene. Det virker ikke som at uttrykket om at det ikke er barna som arver jorden, men vi som har lånt jorden av barna er så viktig lengre. Det ser heller ut som om at så lenge jeg har det jeg trenger og dobbelt så mye til, så er det ikke så nøye om neste generasjon får lide.
Det ser ut som om verden må gå litt i seg selv nå. Vi må bort fra mye vil ha mer, og tilbake til å dele det vi har. Vi må bort fra meg, meg sjøl og jeg og tilbake til oss og vi. Vi må kunne gi uten å få tilbake, men også gi tilbake selv om det ikke er et krav. Og jeg vet at jeg har mast om det tidligere også, men jeg sier det igjen: det begynner med hver enkelt. Hvert eneste menneske må skjønne, erkjenne og gjøre noe med det.
Jeg hadde ikke sagt det om igjen og om igjen hvis jeg ikke trodde det nyttet. For jeg tror på det. Det jeg tror på, får fokus, og det som får fokus det vokser.
Venite adoremus Dominum. Gledelig jul alle sammen.

Det er bedre å bygge ny grunnmur enn å henge fasaden på et vaklevorent stillas

Det sies at ulykker kommer tre og tre. Nå ser det ut til at blogginnleggene gjør det samme. Det har liksom bygd seg sakte opp gjennom to innlegg, og det var ikke planlagt en trilogi da jeg skrev den første i rekken, men i går fikk jeg en melding på messenger som gav meg inspirasjon til denne.
Jeg har sagt det tidligere, og sitert Liz Gilbert på det, jeg skriver for meg selv og så får leserne lese eller ikke og like det eller ikke. Men det vil ikke si det samme som at jeg ikke setter pris på tilbakemeldinger. Og gårsdagens melding på messenger, som ledet til en liten samtale i den grad messenger kan kalles å prate, gav inspirasjon til et tankespinn som ser ut til å renne nedover siden i dagens blogginnlegg.
Dagens innlegg kunne blitt litt tungt, med tanke på det sorte bakteppe som gårsdagen var, men så er det dette med timing da. Det å høre fra en gammel venn, og få tilbakemeldinger på at bloggen min settes pris på og gir gjenklang hos andre, gjør fingrene på tastaturet litt lettere. I tillegg så hadde jeg et kjærkomment besøk i dag, av en hjertevarm seksåring som er raus med gode klemmer, og da blir hjertet lettere også, og pusten går i rolige drag mens jeg skriver det som var et litt dypt og dystert innlegg, men som nå får et litt lettere tilsnitt.
Gårsdagens chat handlet litt om når de sorte dagene blir så mange at de drar deg ned i kjelleren eller inn i et møte med en imaginær vegg. Jeg tror dette er en kjent situasjon for veldig mange, men jeg tror også at det er noe som veldig mange ikke forteller om. Og noen synes kanskje at man ikke skal si det høyt. De om det.
Jeg skal ikke skildre noen detaljer fra mine perioder i kjelleren, men jeg vil tegne noen metaforer for dere, for jeg tror at delte erfaringer gjør mer nytte for seg enn erfaringer som ligger i skuffen.
Det er ganske skummelt første gang du mister fotfestet øverst i kjellertrappa og ramler trinn for trinn helt til du ender på det kalde kjellergulvet. Kanskje rakk du ikke å slå på lyset en gang, og nå må du famle deg frem og gjette deg til hva det er du kjenner på. Du vet ikke en gang om det du får tak i, er spiselig eller giftig, om det er en lodott eller en død rotte. Desorientert og svett klarer du å stable deg på beina, og etter hvert husker du kanskje også at det er lysbryter i begge endene av trappa. Med et lettelsens sukk slår du på lyset, bare for å finne ut at det er mye rot der nede. Så mye at du tenker at du må komme deg opp så raskt som mulig, og aldri fortelle at du har vært der.
Trappa er uendelig lang, og du er ganske så vissen i beina og full av spindelvev og ved-rusk når du kommer opp igjen. Du slukker lyset og låser døren og later som du aldri har vært der.
Kanskje blir du møtt av noen som ikke kan fatte og begripe hvor lang tid det tok å komme seg opp fra kjelleren, og som utålmodig pusher deg videre ut i stua til alle menneskene som venter der, før du er klar for det. Der, blant alle de vellykkede gjestene dine, skjønner du at du ikke kan fortelle hvorfor du var borte så lenge og hva du så på turen. Du forteller ikke om den lange kjellertrappa med alt for høye trinn, for du tenker at ingen kan få vite om det dårlige snekkerarbeidet som er gjort i trappa, eller hvor rotete det var der nede i dypet. Du lar rett å slett være å fortelle at du har kjeller i det hele tatt. Det er bedre sånn.
Nei, det passer ikke for alle å fortelle om dypet, om turen ned og turen opp, om rotet og kaoset, og om energitapet det var å ta turen. Og jeg dømmer ingen. Det er ikke opp til meg å si hva andre skal gjøre. Men etter å ha tatt trappen ned både på magen og ryggen og knærne. Etter å ha rotet rundt både i mørke og i lyset, så har jeg erfart at det er ikke så farlig å si høyt at jeg har en kjeller. Og jeg har også lært at det ikke er så skummelt der som jeg trodde i starten. Det er fremdeles tungt å puste der nede. Og det er rått og utrivelig til tider. Men etter hvert så har jeg fått litt system i noen av hyllene der nede. Jeg har satt opp merkelapper på noen av hyllene, og har sortert en del i gjennomsiktige plastbokser og en del i tette kasser med lokk. Jeg ser at der fremdeles er noen mørke kroker der, utenfor omkretsen til lyssirkelen som hallogenpæren i taket danner. Men etter hvert har jeg tenkt at det kanskje ikke er nødvendig å se alt, så lenge veggene er tette slik at det ikke kommer inn rotter.
I det siste har jeg også tenkt en del på om jeg skal håndtere de lukkede usorterte kassene slik som jeg håndterte kassene som sto i kjelleren i barndomsheimen, da barndomsheimen ble solgt. Jeg kastet de usett. Jeg kastet de usett fordi jeg tenkte at når jeg ikke visste hva de inneholdt, så var det sikkert mye som jeg aldri kom til å savne fordi jeg hadde glemt det, og da var det like greit å kaste det.
Slik tror jeg kanskje jeg skal håndtere de usorterte kassene i min imaginære kjeller også. Hvorfor ikke? Hvorfor lette på lokket i enda en kasse hvis det er gjemte ting der som jeg ikke trenger lengre.
Jeg tror kanskje jeg rett å slett skal forsøke å lage en luke slik som det er i gamle møkkakjellere, og ta spaden fatt for å få ut rusket og møkka. For det er jo det som er verst med å havne i kjelleren. Alt det som er usortert og møkkete, som bare er en klamp om foten.
Men litt tilbake til messenger-samtalen. Det vi pratet litt om, var det å kjenne seg igjen i andres sorte dager, og det å være ærlig på at slik er det en gang i blant. Det å tørre å si ting høyt er skummelt, men jeg tror det er med på å tette hullene i grunnmuren.
Jeg tror at å være ærlig med seg selv er å bygge solid fundament. Og et solid fundament er godt å stå på. Som jeg skrev tidligere, så har jeg måttet flikke på min egen grunnmur flere ganger, og jeg har etter hvert moderert ambisjonen om hvor mange etasjer jeg kan klare å få til. Men takhøyden vil jeg ha over minstestandard. Den firer jeg ikke på.
Både min gamle venn og jeg har møtt mennesker som aldri har annet enn rosenrøde dager, sånn utad. Vi kjenner begge mennesker som har brukt mye mer tid på fasaden enn på grunnmuren. Ja, vi kjenner begge mennesker som har unngått byggesøknad og benyttet ufaglært arbeidskraft til å sette opp et uforsvarlig stillas for å henge fasaden på. Og selv om det er fristende å titte bak fasaden til disse menneskene, så er det ikke sikkert de vil det, og det er ikke sikkert vi skal det. For når ustø stillaser ramler, så hender det at det går liv tapt. Og det ønsker vi jo ikke.
Tilbake til kjelleren.
Det er opp til den enkelte å si høyt at den finnes og at man har vært der. Det er opp til den enkelte om man vil legge inn lys og tørre å ta tak i syltetøyglasset som har gått ut på dato og skinken med mugg på, eller om man vil si at det ikke finnes sånn i egen kjeller.
Jeg tror at å si det høyt av og til kan lette på trykket og frigjøre kapasitet til ren luft i lungene. Og jeg tror at etter noen ganger så er det lettere å ta tak i gelendret for å komme seg opp trappa, eller til og med spørre om hjelp til å komme opp.
Jeg kommer aldri til å si at jeg liker å stå i bunnen av trappa. Jeg vil ikke en gang si at jeg synes det er lett å sette ord på følelsen inni meg når jeg nok en gang befinner meg på kjellergulvet. Jeg er bare litt mindre engstelig for turen opp for hver gang. Og jeg er heller ikke redd for å bruke profesjonell snekker for å bygge andre trinn enn det jeg klarer selv, slik at det er lettere å gå.
Jeg liker pene og rene fasader, men for meg er det viktigere at rommene bak fasaden tåler dagens lys. Jeg synes det er sørgelig at det fremdeles er sånn at det ikke er helt stuereint å sette ord på motløshet, tunge dager og avmakt, og at det er lettere å sende penger til Syria og Røde kors enn å ta en telefon til noen som trenger en vennlig stemme i mørket.
Kanskje er det en eller to der ute som har lest helt hit, og som tenker at "det er flere som har det sånn som meg" og kanskje det gjør det litt mindre farlig.
Og la det være sagt. I går var en sort dag, men jeg sitter fremdeles trygt i sofaen i første etasje. Og besøket i dag farget dagen varm og gul, og minte meg på at i samtalen i går så sa min gode venn at hans middel mot slike dager var å tenne bål.
Og med lyset og varmen fra bålet ønsker jeg deg en lys og varm dag.

Av alle regnbuens farger hadde denne dagen kledt seg i svart

På mitt forrige blogginnlegg fikk jeg kommentaren modig. Ikke vet jeg hva dette innlegget vil medføre av kommentarer, om noen, men det er i alle fall ærlig og kanskje også et snev av modig.
Overskriften gir et hint om en mørk blogg, men jeg har ikke tenkt det dithen. Jeg tror det vil handle mer om regnbuens farger og så får jeg heller svinge litt ut og inn av denne dagens sorte kjoles blonder underveis.
Farger er i mitt liv nesten like viktig som bøker og musikk. Nå er det jo mye farger i musikk også, og i bøker, så sånn sett er det for meg flere sider av samme sak. Men fargene har en allsidighet som gir hverdagene kanter, innhold og følelser. Fremdeles ikke helt med meg? Bær over med meg en liten stund til så skal jeg prøve å sette ord på hva jeg mener, innimellom kirkens og andres kulørte krumspring.
Jeg starter med kirken, denne stakkars gamle institusjonen som har fått sånn juling denne førjulstiden. Jeg lar forresten den debatten ligge nå, da jeg har ment noe om det tidligere.
Kirkeåret består av fire farger.
Fiolett er nok den tiden som er best kjent, og som er tiden vi er inne i nå. Fiolett er fargen for forberedelse, advent og faste, men også fargen for oppgjør og sorg. Det passer jo for så vidt bra, med tanke på hvor mange som dør i løpet av denne mørke og kalde tiden på året, for ikke å snakke om den dystre tiden for sorg og oppgjør som har vært hvis vi skimter ut over landegrensene i år.
Grønn er majoriteten av kirkeåret. Grønn er fargen for vekst og liv. Nå er det kanskje noen som tror at påsken er en av kirkeårets grønne perioder, i og med at det har blitt så mye fokus på dette med nytt liv og kyllinger rundt påske, som et alternativ til det som påsken er i bibelsk forstand. Men nei, påsken er hvit i kirkeåret. Hvit er fargen for renhet, glede og fest. Hvit er også julens farge. Da er det kanskje ikke så feil med hvite lys da, slik som mor insisterer på. Nå er nok det mest fordi hun ikke synes noe om røde lys, men det er i tråd med kirkens farger. Den siste av de fire fargene er rød, og symboliserer ånden, ild, offer og blod. Rød er pinsen og martyrdagen.
Slik er kirkeåret delt inn. I fire farger som går og kommer i løpet av året. Og noe av dette har vi tatt inn i dagliglivet og ord og uttrykk. Håpet er lysegrønt sier vi. Og selv om vi ikke omtaler det åndelige så mye, så er kanskje kirken inspirasjonen til at kjærligheten symboliseres med rødt. Og den hvite brudekjolen er kanskje også inspirert av symbolismen renhet. glede og fest.
Men det var egentlig ikke kirkeåret som var utgangspunktet mitt i dag. Kirkefargene kom bare ramlende under veis, mens jeg støvsugde gulvene mine før jeg satte meg ned foran PCn.
Jeg tenkte mer på min egen bruk av farger gjennom året.
Jeg liker de hvite dagene. For meg er det de dagene som ikke har andre farger som kompliserer det hele (selv om vitenskapen sier at hvitt lys inneholder hele fargespektre. Det er bare lysets brytning som avgjør hvordan det ser ut for våre øyne). Vitenskap til side. Hvite dager er ukompliserte og lette som fjær. De er lette å våkne til, og bærer meg som på en sky gjennom ukene. Hvite dager er nye og ubrukte, og er som et lerret som jeg kan bruke om og om igjen.
Gule dager er også herlige. solfylte og varme, med mye latter og vakre solnedganger. I gult ligger kjærlighet og vennskap skjult, har jeg lest en gang. Kanskje var det rosenes språk? Ja, for å si det med roser handler også om farger. Mest om farger og litt om tall.
De grønne dagene er nok inspirert av kirkens definisjon. De er håpefulle og bærer med deg nye ting. nye opplevelser, eller mennesker, eller kunnskap. Jeg liker de grønne dagene også, men jeg vil ikke ha for mange på rad, da det er krevende å skulle bære så mye håp og møte så mye nytt over lengre tid. Rosa eller røde dager er litt farlige, da de er lettere vanedannende, og har en tendens til å lande på en blå dag etter hvert.
De blå dagene er lettere melankolsk og han ofte ha en god porsjon savn i seg. De er litt sånn vondgode de blå dagene, for savn kan være litt positivt også, helt til det vokser deg over hodet. Blå dager og bluesmusikk kan selvfølgelig gå greit, og det er sjelden de blir hengende i.
Dagene kan selvfølgelig komme i vifteform ut av sin prisme også. De kan skifte farge på et blunk, og pepre meg med farger som skifter på sekundet eller timen. Da lengter jeg ofte etter de hvite dagene igjen. Jeg liker ukomplisert, jeg liker enkelt, jeg liker forutsigbart. Kjedelig? Kanskje, men så er jeg vel kjedelig da.
Men, som jeg forespeilet litt tidligere, så er det, midt oppi dette, de sorte dagene da. Jeg skrev de som iført en sort kjole med blonder. For hvis det ikke var blonder, så ville det ikke være bittesmå glimt av lys eller andre farger.
Sorte dager er tunge. Det er vanskelig å stå opp, fordi det er ingen ting som venter annet en planløs tom tid. Alt for mye tid, som snirkler seg videre som lusa på tjærekosten. Og det verste er å vite at all denne tiden er tid som jeg aldri får igjen, og som veldig mange skulle gitt alt de har for å få. Det er derfor disse dagene er så ekstra tunge. Fordi man skal ikke ha dem. Rike friske mennesker, gjeldfri og med egen bolig og ny fast jobb skal ikke ha sorte dager. Særlig ikke i en tid da andre mennesker blir bombet og beskutt og er uten mat, klær, hus og i verste fall så mister de også livet fordi andre bestemmer seg for å ta det.
Og nettopp derfor er det at jeg ikke sier det høyt, verken til kjæresten, familie, til venner eller kolleger. Fordi det ikke er stuereint. Fordi det føles så utakknemlig og så påtatt. Fordi alle andre som har det verre har det verre, så da er det da vel for pokker bare å ta seg sammen!
Jeg skriver det, jeg leser det høyt for meg selv og snart skal jeg dele det også. Og det hjelper like lite når jeg er midt inni det. Men på andre siden av den sorte dagen er det om ikke annet en grå en. Og jeg skal ikke gjøre narr av av grått. For grått er lysere enn sort, og noen ganger må jeg ta til takke med farger som ikke er i regnbuen. Ikke for det. Jeg kan bli overrasket av en grønn eller gul dag også. Hvem vet? Jeg vet at ingen vet, men at den som lever får se. Så får jeg bare kave videre til denne dagen gir seg.

Mitt eget innlegg om en trend

Det nærmer seg jul, og det er mange tradisjoner på denne tiden av året. En tradisjon eller trend som har kommet de siste årene, er ferdigsnekrede Facebook-oppdateringer som minner om at ikke alle har familie, eller er venner med familien. At mange er ensomme, uten venner, og gruer seg til jul. Avisartiklene er også mange om ensomhet og vanskelige familieforhold. Om triste julemiddager alene, noen også med minimalt med mat.
Midt i dette sitter jeg og kjenner på at alt dette fokuset sikkert har noe for seg for noen. Medmenneskeligheten trenger å få fokus, og mange trenger å bli minnet om at det er viktig å bry seg. Samtidig lurer jeg på om det er noen som meg, som bor alene og som har mye alenetid, som opplever at disse stadige påminnelsene nesten blir et mantra for oss som bor alene. Et mantra om at vi er så mange, og at vi ikke kan ha det bra med å være alene. Vi skal liksom se litt trist ut hele tiden, hvis vi skal tro på illustrasjonsbildene.
Jeg sier ikke at jeg ikke kjenner på at det kan bli mye alenetid til tider. Jeg blir sliten av å alltid klare alt selv, og jeg kjenner på ensomheten og rungende øredøvende stillhet i hjemmet mitt av og til. Men jeg blir ikke mindre ensom av at julen kalles familiehøytid, at enslig blir synonymt med ensom og at familiepakningene med julemat gliser mot meg i butikken.
Nå er det kanskje noen der ute som ikke skjønner ta jeg kan ta slike ensomhetsartikler inn over meg, jeg som har familie å dra til på julaften. Og det er helt sant. Jeg har familie å tilbringe høytider og andre tider med. Det er vel mer tiden mellom jul og påske, og mellom påske og jul som er mine tider der jeg kjenner på ensomheten, av og til, til tross for familie, venner og kjæreste.
Det er sikker mange som også sitter og tenker på den eller de gangene jeg avsto fra fester, bryllup, bursdager, middager mv.fordi jeg ikke orket det. Og det er sant det også. Jeg velger bort festligheter rett som det er, fordi jeg ikke klarer større settinger med mennesker særlig ofte.
Poenget mitt er vel mer at jeg er usikker på om ensomheten blir mindre av å lese ordet ensomhet hundre ganger dagen på nyheter og sosiale medier. Jeg føler ofte at disse stadige påminnelsene trigger noe inni meg. Jeg får små déjà vuer, ser små episoder fra tider der ensomheten og alenetiden har plaget meg. Jeg Husker og ser minnebilder av de førjulstidene for mange år siden, der depresjonen senket seg ned over meg som en mørk og klam hånd, bare fordi alle forventet at man skulle være så glad og fylt av god stemning i hele november og desember.
Jeg er over disse årlige depressive periodene, eller jeg har i alle fall ikke hatt de på mange år. Men jeg kjenner at disse stadige forventningene om glede og fryd fremdeles kan slite på meg, og da særlig de dagene der jeg faktisk kjenner på ensomheten.
Ta for eksempel dagen i dag. Som startet med kaffe i sengen, mens tåken ligger tykk og grå utenfor vinduet. Jeg er sikker på at mange hektiske småbarnsforeldre eller de som skal ta et jafs av julegaveshoppingen i dag, er misunnelig. Og jeg klager ikke over anledningen til kaffe i sengen. Men det hadde vært hyggeligere om den ble servert av kjæresten, eller om jeg kunne servere den til henne.   Og det er ikke til å unngå at den tanken konmer av og til.
I går var det sofa og TV. Og mange sukket tungt og misunnelig da jeg i lunchen fortalte at det var planen min. Og jeg skjønner det. Men jeg var vel så lykkelig forrige lørdag, når jeg hadde selskap av en hjertevarm og skravlende seksårig gutt, som stadig kom med innspill til det vi så på tvn, eller plutselig bare slang seg ned i fanget mitt for en stund. Og jeg droppet gladelig kaffe på sengen forrige søndag til fordel for det glade ansiktet som møtte meg med spørsmål om det var morgen og om vi skulle stå opp snart.
Det er kanskje sånn at man alltid, selv om man er fornøyd med mye, skulle ønske seg noe annerledes også. Innimellom i alle fall. Og den perfekte tilværelsen finnes kanskje ikke. Eller kanskje er det vi selv som må definere det perfekte på en annen måte. Kanskje godt nok er perfekt. Og kanskje er godt nok for meg perfekt hvis jeg ikke sammenligner meg med andre.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal runde av denne, men la det i alle fall være sagt at jeg skjønner og respekterer andres følelse av ensomhet og tristhet i det. Jeg vet at det er mange som er fryktelig ensomme og som blir syke av det, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at det ikke var sånn. Jeg skulle bare ønske at dette var en selvfølgelig medmenneske ansvar, slik at man kunne tone ned litt alle artiklene og påminnelsene. Uten sammenligning forøvrig, men det var en kreftpasient som skrev et innlegg om at hun skjønte at folk mente det godt, men at hun ikke følte at hun ble bedre av å se statusoppdateringer på Facebook der ordet kreft lyste mot henne igjen også igjen. Fordi for henne ble det en påminnelse og ikke en bli bra ønskning. Og det er litt samme prinsippet. Kanskje en tur på kino er bedre enn ti facebookoppdateringer.
Fortsatt god lørdag og god adventstid. Og, jeg har det helt ålreit .

Snøfall til folket - unn deg en halv time med myke verdier og litt magi

For et par innlegg siden skrev jeg om de som hadde kritisert NRK-satsingen Snøfall, som er årets julekalender. Jeg skrev i det innlegget at jeg stolte tilstrekkelig på NRK til å kunne anta at det ble litt kuler og staup, litt spenning og kanskje en tåre også, men at det ville gå bra til slutt.
Nå er vi riktig nok bare på dag 6, men jeg må si at mine spådommer ikke er gjort til skamme så langt. Men det er egentlig ikke et "hva var det jeg sa?" - innlegg. Dagens innlegg er faktisk litt mer gjennomtenkt, litt hjerteskjærende og litt hjertesukkende også. For på dag seks i desember så er vi oppe i tre drap med kniv eller øks og to alvorlige knivstikkinger. Det er mye for et så lite land som oss. Og tar vi med resten av Norden, så er det i tillegg trippeldrap i Finland og politi skutt i hodet i Danmark. Jeg gir meg med nyhetsbildet her. Dere skjønner tegninga.
Jeg mener ikke at vi ikke skal ta inn over oss slike nyheter. Jeg mener ikke at vi skal la være å forholde oss til nyhetene og at alt skal være såpeoperaer og rosenrødt. Jeg mener ikke at vi ikke skal bli opprørt, skal føle avsky eller ikke fatte og begripe hva som skjer, og jeg mener ikke at vi ikke skal ha empati med ofrenes familier. Langt i fra. Men jeg tror ikke vi har godt av å bli sugd inn i fryktelighetskverna, og kveile rund og rundt i død og skrekk heller.
For meg som er særbo store deler av året, blir det for mye å ta inn over meg her jeg sitter i sofakroken. Jeg kan rett og slett ikke se på dagsrevyen daglig. Nå er jeg nede i to dagsrevyer i uken, og så leser jeg heller nyheter daglig. Det er litt lettere å porsjonere og fordøye når jeg skummer overskriftene for så å ta teksten og ikke bildene inn, litt etter litt.
I slike perioder som dette, når virkeligheten sliter i kropp og sinn, så trenger i alle fall jeg små pauser. Og jeg tror ikke jeg er alene om det. Og i hele desember har vi altså den gyldne muligheten til en vakker og kort halvtime med Snøfall hver eneste dag. Jeg fikk spørsmål i dag hvorfor jeg ser på Snøfall, jeg som ikke har barn. Og jeg innrømmet raskt at det som gjorde meg oppmerksom på serien, var kritikken som hadde kommet fra fosterforeldre som mente serien var uheldig på noen områder.
Men etter å ha sett de første episodene så holder jeg på mitt. Jeg tror ikke barn tenker så komplisert som voksne skal ha det til. Og den litt bitre nabodamen Ruth, som var hovedårsaken til kritikken, er jo ikke definert som fosterhjem eller fosterforelder. Og dessuten så kom jo ettertankens og den første tåren over det rømte barnet alt på dag fem. Og barnet rømte da hun ikke fikk ta med seg hunden sin, og ikke fordi Ruth var slem.
Nei, jeg skal ikke gå inn i detaljene eller debatten. Det var vel mer dette med hva serien inneholder som var poenget. For jeg vil si at det er et mangeslunget innhold som kan fryde og berøre både barn og voksne. Det er magiske trestammer og flyvende brev, det er tårer i øyekroken og en julenisse med et stort hjerte og en smittende latter. Det er litt skumle effekter og litt småslemme mennesker som skaper spenning og motvekt, og det er hjerterom og husrom. Det er savn etter noen som er død, det er håp i tente stjerner, og det er humoristiske tilsnitt. Ja, det er rett å slett en fornøyelig litt kort halvtime der man kan slappe av i visshet om at ingen ting er for dramatisk.
Episoden i dag sluttet med nissebestefar som sang for barnebarnet sitt som gjennom en bokhylle kom ut av en trestamme og fant Snøfall, landet eller byen der nissen bor. Jeg ble nesten litt rørt jeg altså. Og rørt, det er en håndterlig følelse.
Jeg anbefaler gamle som unge, barnløse eller foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, nabokjerringer, regjeringsmedlemmer og kongefamilien, jeg anbefaler alle å unne seg en liten dose hjertevarm hverdagsmagi. Unn dere en ukomplisert halvtime og kjenn på at det er lov. For der er det. Det er lov å leve litt i Snøfall. Det er lov å være Selma under pleddet, eller en humrende nissefar, ja en litt angrende Ruth for den som vil det.
Fortsatt god førjulstid.

Om gjenboere og kosedyr for kjæledyr

Ett av ordene jeg synes er rart i det norske språket, er gjenboere. Jeg forbinder ordet med boligannonser: ingen gjenboere, står det. Og jf. det jeg finner på google, så betyr det i denne sammenhengen at ingen har direkte innsyn i boligen. Men, jeg tror det er bare en trøsteforklaring til ordet. Bare smak gå ordet. Og tenk på andre ord som starter med gjen...gjensyn- å se igjen. Gjenferd -noen som ferdes eller går igjen, gjentakelse: noe som repeteres eller skjer igjen.Da må jo gjenboer bety noen som bor igjen?
Jeg bor i en leilighet der det er sånne boligannonse-gjenboere. Og ta for eksempel nå når jeg kom hjem etter to uker i Florida. Da jeg kom inn i leiligheten, og satte kofferten ned med et litt tungt nå er det slutt på ferien-dunk, så laget det nok urolighet i luften til at en av hybelkaninene kom rullende frem fra under sofaen, hvilket forundrer meg stort i og med at det siste jeg gjorde før jeg dro på ferie var å støvsuge og vaske hele leiligheten.
Jeg kunne sagt som de på min egen alder og yngre at jeg vasker før jeg drar for da er det så hyggelig å komme hjem igjen, men jeg liker heller min bestemors pessimistrealistiske tilnærming; jeg vasker og rydder slik at ingen trenger å ta igjen lort og rot etter meg hvis det hender meg noe på turen.
Men altså, vask og støvsuging til tross, jeg kommer hjem til hybelkaniner. Og da lurer jeg på: hvem har romstert rundt i leiligheten min slik at støvet har virvlet seg sammen i små tumbleweeds eller hybelkaniner i brunst. Og da er svaralternativ 1 gjenboere, og da som i noen som bor igjen. Mine gjenboere tror jeg er flere, for det er ikke måte på med støv de får virvlet rundt. Jeg tror også at en av gjenboerne spiller gitar også, for en annen gang jeg kom hjem var en av gitarstrengene røket selv om gitarene hadde vært hjemme alene.
Svaralternativ to er selvfølgelig nøkkelnissen. Dere kjenner han? Han. Som tar seg bryet med å flytte nøklene fra det stedet du legger dem for å vite hvor du skal finne dem igjen, til et helt annet sted som ikke nødvendigvis er logisk en gang. Nøkkelnissen har kanskje kjedet seg, og avlet opp hybelkaniner mens jeg var borte. Mens jeg er inne på nøkkelnissen. Kan det være han som bruker tøyet mitt også, slik at jeg må vaske tøy flere ganger i uken? Eller er skittentøynissen og nøkkelnissen to forskjellige, og muligens fettere?
Bare fordi dette er min blogg, og bare fordi jeg kan, så skifter jeg tema til noe helt annet.
I går satt vi med et av disse reklameavisen som har sin renessanse i førjulstiden. Og jammen var det gaveideer. Kosedyr til kjæledyr. Nei, ikke alt fra kosedyr til kjæledyr. Du kan få kjøpt egne kosedyr beregnet for kjæledyret. Jeg vet at det er noen som ser på hunder og katter som familiemedlemmer, og dem om det. Men det er nå dyr da, trosss alt. Og jeg kan ikke tro at kjæledyrene føler seg avspist om de får en eller annen stuffet vidunder som er kjøpt på Nille vs spesialproduserte kosedyr for kjæledyr. Hmm, kanskje det er litt hyklersk av meg å si, for jeg har faktisk kjøpt julestrømpe både til katter og hunder. Nei, jeg bestemmer at det er stor forskjell på kosedyr og spiselige ting.
En annen favorittgave til den som har alt, var bondesjakkspill i hvitt og gull til nette kroner 2340,- . Ja da, jeg høres sikkert utakknemlig og grinchete ut, men det blir litt mye for min del altså. Hva skal man med forgylt bondesjakk? Jeg vet ikke om det var ekte forgyldning eller om det var "forguling", men for den prisen så ville jeg nå i alle fall forvente ekte vare.
Ja ja, det var litt deilig å skrive et innlegg bare for moro skyld altså, for det har vært regn og tåke i lassevis siden jeg kom hjem fra ferie, og det skal litt til for å holde hodet oppe og gli inn i hverdagslivet med et smil igjen, også i utgangspunktet, og enda verre når det er så grått av vi bare har et hint av dagslys mellom mørk morgen og tidlig mørkt om ettermiddagen.

Når jeg tar meg tid til å engasjere meg i de små tingene

Nå kjenner jeg at jeg har brydd meg litt mye med presidentvalg, upassende førstedamer, rådgivere og presidenter i det siste. Det faller seg litt naturlig med et bein innafor i USA, men nå skal jeg lene meg på det beinet som er godt plantet på norsk jord og bry meg litt med de store tingene som rører seg her.
Gruppen på Facebook som sier nei til Halloween og ja til julebukk skal jeg bare si bittelitt til, for voksne mennesker som ønsker å ta gleden fra små barn med sine satte og surmagede argumenter er ikke verdt det. Men bare så det er sagt: jeg har ikke sett ett eneste lite barn på julebukk-oppdrag siden denne gruppen slo om seg på fb. Skal du ta bort moroa den ene kvelden fordi det "er så kommersielt og ikke er en norsk tradisjon" så må dere jaggu trå til med julebukktradisjonen, hvis dere vet hva denne "enormt store og gamle" tradisjonen innebærer.
Julen skaper jo alltid debatter her, og nå tar jeg alle på rad å rekke og starter med julegudstjenestene.
Jeg har skrevet om det en gang tidligere også, så bær over med meg hvis jeg sier noe av det samme.
I går så jeg at tv2 skrev om norske muslimske familiers ønske om at julegudstjenestene må bestå. Jeg har ikke lest om eller sett TV-innslaget, men la meg være litt sprø og anta at dette har blitt litt tradisjon for disse familiene da. Kanskje det er et tegn på vellykket integrering og at de skjønner det som skolene burde erkjenne: Gud er ikke farlig og man blir ikke verken frelst eller omvendt/konvertert av å gå på en gudstjeneste. Jeg holder også fast på at å ta Gud ut av, eller avlyse, godstjenesten og skylde på eller begrunne dette med det flerkulturelle Norge, det er reinspikka diskriminering. Å fremmedgjøre noens religion, å feie noens religion under teppe er ikke å respektere andre religioner. Det er heller ikke politisk korrekthet. I bunn og grunn er det god gammaldags jantelov blandet med misforstått hensynstaken. Diskrimineringsloven eksisterer for å sikre like muligheter og forhindre at mennesker blir diskriminert, i dette tilfelle på bakgrunn av sin religion. Å ta bort julegudstjenesten med de begrunnelser som er gitt, er å hindre de med andre religiøse bakgrunner et innblikk inn i kristen tradisjon, og å hindre de med en kristen bakgrunn å delta i egen tradisjon.
Over til NRK sin julekalender, som har fått fosterforeldre til å reagere. Nei, jeg er ikke fosterforelder. Jeg er ikke engang forelder. Og jeg har ikke sett denne julekalenderen, og det har vel ingen andre heller i og med at vi ikke er i desember ennå. Jeg har sett reklamen for den, og har sett denne nå så meget omtalte strenge nabodamen som det er reagert på.
Kjære alle sammen. Det er vel ikke et ukjent fenomen at vi har foreldre og foresatte som er strengere enn andre. Dette er alle sammen mennesker, og i alle valører. Strenge, sinte, snille, for ettergivende, usikre, trygge..jeg trenger vel ikke ramse opp alle egenskaper eller kjennetegn for å få frem poenget. Jeg tror helt klart at mange fosterbarn opplever seg annerledes og er mindre trygge enn de som bor sammen med biologiske foreldre. Samtidig er det veldig mange barn som ikke er trygge og som ikke har det bra i sine biologiske familier også. Men denne debatten kan det jo skrives bok etter bok om. Hovedpoenget mitt er at jeg finner det lite sansynlig at NRK har lagt opp til en julekalender som skal støte eller henge ut noen. Jeg stoler også på at barn er barn og ikke begir seg inn i så veldig dype og problematiserende funderinger når de ser på barne-TV. De er barn, tross alt.
Jeg stoler også på, ut i fra den lille snutten jeg har sett, at dette er sydd over samme lesten som veldig mange andre serier, filmer og bøker. Det er litt røft i starten. Det er rollefigurer ment for å trigge følelser som medfølelse, empati og omsorg, og rollefigurer som skaper engasjement og noen ganger litt negative følelser. Historien snirkler seg gjennom noen svinger og humpete veier, men så blir det bra til slutt. Og bare en liten apropos til slutt; nå har jo stemødre fått gjennomgått i folkeeventyrene i flere hundre år, så da tåler vi nok en streng nabokjerring eller fostermor i noen episoder av en julekalender. Og hvis dere fosterforeldre ønsker gode rollemodeller vist på TV, samtidig som at utfordringene også synliggjøres; Netflix og "the Fosters" er et godt alternativ, om enn for litt større barn.
Det gode med disse to debattene må jeg kanskje også påpeke da. De har overskygget "julemarsipanen kommer alt for tidlig i butikken"- debatten
Det de derimot forhåpentlig vis ikke har overskygget, er det som jeg håper og tror er en stigende giverglede eller verdiendring. I den siste tiden og de siste årene har denne tiden på året bragt med seg hyggelige historier om mennesker som låner bort huset sitt til familier som har dårlig råd, eller mennesker som skaper hygge for de som trenger det. Det er også et økende tilbud av ting du kan gjøre for å bidra til julemiddag for hjemløse, alternative gaver som kommer til nytte for de som trenger det mest mv. Jeg kan selvfølgelig, som så mange andre, være kynisk og si at dette er måter å lette på dårlig samvittighet for oss som har for mye, men jeg vil ikke det. Alt er ikke svart eller hvitt, og jeg er helt sikker på at mange av oss som sender bidrag via SMS, kjøper pakkelapper som bidrar til en middag til en hjemløs eller sender en geit til en fattig familie i et annet land, vi gjør det fordi vi bryr oss og fordi det en sånn vi makter å vise det her og nå.
Nå liggen en lav novembersol solid plantet på en isblå himmel utenfor vinduet. Den minner meg om at selv om vi går mot mørkere og kaldere tider, så er det alltid glimt av lys i mørket. For alle. Men det er opp til hver enkelt å se det, og bare den enkelte kan ta ansvar for å nytte de på best mulig måte.

Sandløperne og pelikanene

Sandløperen er en vadefugl. En unnselig liten en som ikke er særlig fargerik, men fascinerende på sin enkle måte. Jeg har blitt kjent med, og glad i disse små fuglene, på stranden i Florida. Der heter de sandpiper, og etter det jeg kan se, så er de i snipefamilien. Her i Norge er jo myrsnipa kjent som et bilde på en omsorgsfull og kanskje litt omhegnende mor som synes aller best om sine egne barn.
Men nå var det altså denne sandpiperen da.
Den vet jammen å utnytte øyeblikkene den. Den holder til helt nede i vannkanten. Og når bølgene trekker seg tilbake etter å ha vasket oppover stranden, så løper disse små fuglene etter mens de pirker i den våte og nå porøse sanden, for å finne små kryp og spiselig plankton. Når en ny bølge kommer, så løper de rett foran bølgen, så fort de tynne pipestilkbeina kan bære de, for så å snu og løpe etter bølgen ut mot havet igjen, mens de spiser i full fart. Utrettelig holder de denne aktiviteten i gang dagen lang. Innimellom flyr de unna en og annen bølge, eller de skrår bortover stranda for å finne nytt beite. Men stort sett så løper de. Og de ser så glade ut. De ser så uendelig fornøyde ut med denne matjakten sin, der sekundene teller. Jeg skulle likt å vite hva sandløperen tenker om oss i solstolen og med medbrakt kjølebag? Eller hva synes de om av vi går tur langt stranden uten annet formål enn litt trim.
Tenk å ha en slik evne til å se de raske mulighetene og utnytte sekundene og øyeblikkene. Tenk å gjøre samme aktiviteten om og om igjen, og se så glad ut. Ja, jeg er så uendelig glad i disse små vennene mine, for de får meg til å smile og de får meg til å glemme alt annet enn nettopp øyeblikket. Og jeg skulle ønske at jeg kunne være som dem. Ikke på stadig jakt etter mat, men flinkere til å utnytte mulighetene og tiden.
Kontrasten til disse små skapningene flyr over meg. Noen ganger i en lang rekke. Andre ganger i plog. Ganske så presise med sin sørgående runde klokken halv ett og nordgående i tre-tiden. Innimellom disse to faste kommer mindre grupper nord og sør, men den største samlede flokken holder seg til rutetidene. Pelikanene med sine seige vingeslag ser så bedagelige ut. Er det vind så utnytter de den til å flyte gjennom luften, med utbredte vinger. Aldri hastverk, bare jevn fremdrift. Jevnt og trutt, det kan jeg like. Steg for steg eller vingeslag for vingeslag.
Lurer på hva de tenker når de ser ned på oss tobeinte som virrer rundt i hverdagsjaget vårt?
Jeg skulle mer enn gjerne vært en sandløper eller en pelikan av og til. Kortsiktige mål og øyeblikksnytelse eller rolige vingeslag i fast mønster.
Jeg klager jo av og til over denne hamsterhjultilværelsen som jeg ofte ender opp med. Men kanskje det er noe jeg ikke ser, eller noe jeg kunne tilføre for å glede meg litt mer over det enkle og rutinepregede. Hverdagsglede er viktig. Og ekstra viktig er det for meg nå, etter fjorten dager med ferie og tosomhet. Delte, doble gleder.
Dette ble en rar liten snutt, men jeg måtte bare skrive en snutt mens jeg satt her og så på feriefuglebilder som jeg ikke har fått lagt inn på pc'n. Se der forsvant øyeblikket inn i et å, jeg må få lagt inn bildene på pc'n- loop.

Jeg er målløs men skrivefør

For seks dager siden så jeg overskriften Russland i sorg over død klovn. Det var i følge notisen Ole Popov, Russlands største klovn, som var død i en alder av 86 år. Sett i lys av overskriftene i dag, så Kunne det jo vært være. Landets største klovn kunne blitt President. Hmm, når jeg ser mine egne ord, så er det fristende å tenke at når den største klovnen dør, så er det den nest største klovnen som rykker inn i tittelen største klovn. Videre kan jeg tenke at nå er det to store klovner, uten humor, ja såkalte Scary-clowns, som leder hver sin stormakt. Og det verste er at vi har sett bak masken på dem begge, og det vi så, var ikke pent.
Jeg lover at dette ikke skal være et langt innlegg om storpolitikk, men litt må jeg streife innom i og med at jeg sitter her jeg sitter. Med morgenkaffen min på balkongen i Florida.
Flertallet har talt, og ut i fra lovnader gjennom valgkampen går det nå mot hvitere tider i USA. Når muren mot Mexico er bygd, muslimer er nektet innreise og alle minoriteter inkludert homofile er trykket ned, og kvinners rettigheter er tilbake til 1900-tallet et sted, da kan Trump lene seg tilbake og se på sitt rike, et rike hvitere en draktene til de dom jeg ikke nevner med navn, men som har drakter med tre like bokstaver på og som dekker ansiktet mens de leker med ilden.
Maken til skummel massesuggesjon har vi ikke sett siden andre verdenskrig. Og for å dra en litt flåsete sammenligning fra norsk kontekst: yrkesfagene skapte flertall i skolevalget fordi det var lovet sprit i butikkene, lavere aldersgrense for motorsykkellappen og legalisering av marihuana.
For det er statistiske målinger som viser at majoriteten av stemmene som gikk til Trump er menn, en del av de rike, men det er også mange med lavere utdanning som har stemt på denne mannen. Og mange bor i distriktene, ikke de store byene.
Kjendiser er lamslått og målløse, de gråter og er skremte.Men det spiller ingen rolle. Det er et demokrati, og resultatet er hva det er.
Det blir skremmende å følge utviklingen, men i dag vil jeg igjen sitere Liz Gilbert sine ord: "Hvem ønsker jeg å være i denne situasjonen."
Og det er et av spørsmålene den enkelte amerikaner må stille seg og et standpunkt de bør ta midt i dette. For her nytter det ikke å være lamslått tilskuer. Her må det tas grep.Nå er det opp til kongressen, med underhuden Senatet og representantenes hus å rette opp ryggen og heve blikket.Kvinner og menn i de rette posisjoner må ta tak og ta denne nye hverdagen på alvor.
Den enkelte i befolkningen må følge med i sine delstater og gjøre de riktige valgene i dennes ulike distrikter. Her trengs det falkeblikk og kloke hoder, for selv om President er en posisjon med makt, så er den ikke allmektig.
Kjære resten av befolkningen i USA som ikke stemte frem Trump. Det er nå det begynner. Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer. Ryggen rak og blikket rettet mot målet,se det er bra.

Marit- der det skjer, når det skjer.

Her sitter jeg, i shorts og t-skjorte, på balkongen me dutsikt over et bølgete Atlanterhav. En mild bris stryker lett over gyldne hud, og det kunne vært slikt et fredelig øyeblikk hvis det ikke var for at det er dagen med stor D i dag. I dag er det valgdag i USA, og balkongen jeg sitter på er liketil i en av vippestatene.
Hvorfor er Florida en vippestat? For meg blir det ren gjetning, men jeg tror at i en stat med så stor andel minoriteter i befolkningen, så er det lett å nå fram med frykt-teoriene til DT. Jeg tror også at det er en del rike her som ikke er interessert i å betale skatt og dele på godene. Ja, ikke bare rike, det er mange som ikke ønsker å dele på godene. I tillegg, etter å ha sett intervju med en av kvinnene som holdt opp plakat med 'kvinner for Trump", så tror jeg at HRC lider under det å være sterk kvinne, for det er mange kvinner som ikke liker sånne, og også en del menn. Særlig litt gammeldagse menn, og de er det en del av her, for Florida er ikke bare solskinnsstaten, men også pensjonistenes høyborg. Florida er et av USA's Anfi del Mar i så måte.
I den siste uken har jeg sett mer en nok av kampanjefilmer for og i mot kandidatene, og jeg ser jo selvfølgelig med mine øyne og mitt standpunkt. Men jeg må si at den negative merittlisten til DT er lang og stygg. Og jeg lar meg nok en gang overrraske av at folk fremdeles stemmer på han. Og , det er veldig ofte de samme menneskene som kaller HRC uskikket og uegnet.
En interessant observasjon er også at mens det ikke er vanskelig å finne eksempler på DT sine vulgariteter og skremmende meninger, så er det fremdeles disse evinnelige e-postene til HRC som er det største å trekke fram hos henne. E-postene som FBI nok en gang satte søkelys på, og som de igjen konkluderte med ikke var alvorlig nok, to dager før valgdagen. I dag har huffington post omtalt noen av de "fryktelige" e-postene. Mellom annet en der HRC prøver å få fortgang i medisinsk utstyr til Haiti etter jordskjelvet der. I en annen e-post spør hun om det er noe som kan gjøres for en pike på ti år som ikke får gå på skole. Begge disse eksemplene er jo grusomme eksempler på hva hun kan finne på å skrive.
Det er også interessant å se ordene krigshisser og manipulerende brukt om HRC. Jeg synes hun tildeles mye makt og aksjonsevne når hun beskyldes for å ha startet kriger både her og der. Ikke visste jeg at det var HRC som herjet i Syria. Jeg synes også det er naivt å ikke skjønne forskjellen på at en tidligere utenriksminister har vært i befatning med uroligheter rundt om i verden vs å startet urolighetene. Og, la det bare være sagt: det ville ikke være første gang i historien at en sterk kvinne ble beskyldt for å være manipulerende, mens hun hadde vært kalt handlekraftig hvis hun var mann.
Jeg skal ikke gå inn mer av denne suppen nå. Heg har jo skrevet et innlegg tidligere med sterke ord om begge kandidatene, men med plussfortegn foran HRC og minus foran DT. Men jeg vil si, nok en gang, at når valget er mellom en mann som fyller en dobbelside i the New York times med begåtte fornærmelser og en kvinne som kunne fylt den samme doble siden med ting hun har oppnådd, så burde det være enkelt.
Jeg vet ikke når valgurnene stenger i dag, men jeg må vel snart gå inn og tune inn på en av nyhetskanalene for å følge galskapen helt i mål. Jeg håper på et historisk øyeblikk med første kvinnelige president i enden av denne kampen, og ikke et hysterisk øyeblikk der jeg ikke kan tro mine egne ører.
Med det setter jeg punktum for denne bloggen. Fortsettelse følger

en hybrid mellom turist og fastboende

Været er som kjent noe som ikke blir bestemt ved valg eller av enkeltpersoner, og takk og lov for det. Vi må bare ta det vi får, og de første dagene mine i solskinnstaten Florida var relativt grå og litt rufsete i kantene. Men 26 grader hjelper betraktelig, og jeg har bodd i shorts slik som jeg pleier.

I går var det ikke regn, og vi valgte å trosse den kraftige vinden for en tur på stranden. Det er deilig å rusle langs en ganske folketom strand. Fugleflokkene sitter i ro mens vi passerer, og bølgene kommer rullende inn og napper tak i tærne våre. Vakkert, et paradis hvis man ser bare med turistøyne på omgivelsene. Ikke for det, Kelly som bor her ser også at dette er et paradis, men som hun sier: it has a price to live in paradise. 

Jeg skrev en liten epistel etter orkanen Matthew. I den nevnte jeg så vidt disse "turist-kommentarene" i genren "stor ståhei for ingenting", som ble brukt om områdene som ikke ble truffet av Matthew. Og selvfølgelig er jeg glad for alle områdene som ikke ble truffet. Men det disse turistøynene ikke ser, og det turistørene ikke hører, det ser og hører jeg noe av nå. For mens mange frustrerte turister fikk ødelagt et helt døgn av ferien sin, ja noen kanskje to døgn, så kom de hit til Florida og fryser seg over den tørrere luften som er etter orkaner, og så la de seg ned på stranden og sa:kan ikke skjøne hva alt oppstyret handlet om. Her er jo alt som før.

Men det er ikke det.

Siste tallet jeg hørte om ødeleggelsene og overslaget over kostnader, var 900 millioner dollar. Og dette er overslag, og dette handler om materielle skader. Og sansynlig vis er det ikke iberegnet tapt arbeidsfortjeneste og livsgrunnlag for eksempel for de i Jacksonville, som ble oversvømt.
Men det er en ting til som ikke er med i dette regnestykket, og som er en stor bit og en stor konsekvens for beboerne. For; selv om ikke orkanen traff land, så hastet den i vei opp langs kysten, og dette forårsaker det som kalles storm surges.jeg kunne sikkert funnet en oversettelse, men det handler om store bølger som medfører store ødeleggelser på de mange kilometerne med sandstrand som er langs kysten. På turen min i går var dette veldig synlig. Jeg gikk den samme turen i mars, men da gikk jeg på en både bredere og høyere strand. Flere steder var stranden rundt en halv meter lavere enn den var i mars. Det var som to forskjellige strender. Og det er her jeg blir denne hybriden. For det er ikke turistøynene mine som legger merke til dette fenomenet.
Denne erosjonen har betydning og innvirkning på mange områder.
Alt levende som kryper og flyr rundt på denne stranda får endrede levevilkår med små pytter som forsvinner og strømmer som endrer seg. Skilpaddene får oversvømte reder, og stedfestet hekkene og klekkere mister sine faste plasser.
Det er en del mennesker som lever av turisme her. At stranda forsvinner har selvfølgelig stor praktisk betydning for de som driver hoteller eller andre innlosjeringer. Mindre plass til gjestene gir lavere inntekter, og for å bedre dette må de bruke masse penger på å sette strendene tilbake til det de var, ved å fylle på sand, og dette er ikke gratis.
De som har strandeiendommer  får selvfølgelig også sine kostnader. For når stranda forsvinner, er eiendommen det neste som blir tært på. Og for både hoteller og boligeiere er det ikke bare plass og strandsone det handler om. Det handler om at stranda er bufferen mellom havet og eiendommene.
Mye av infrastrukturen ligger også nærme stranda, og det samme skjer med den. Havet tar strendene, og etter det gnager den på veier, fortau og strandpromenader. Erosjon har vært et problem i mange år, og jeg har også tidligere sett og lest om fenomenet med de krympende strendene og den truede infrastrukturen, men når en orkan passerer blir det så store jafs på en gang. Metervis over natta er dramatisk. Et stigende havnivå verden over på topp av dette..jeg trenger vel ikke si mer.
Poenget mitt? Kanskje jeg bare måtte tenke høyt? Det er i alle fall helt klart at å bo i denne vakre staten har sine utfordringer, akkurat som vi i lille Norge har tonnevis med snø å stri med deler av året.
Det som er viktig over alt er vel å ikke overse tegn i naturen, og lytte til hva den prøver å fortelle oss. Det er også viktig å stige ned fra høye hester og ikke undervurdere andres utfordringer og kamp for tilværelsen.
Viktig er det også å sette pris på det man har, alltid, og ikke ta noen ting for gitt. Og med det setter jeg punktum for denne bloggen, og håper at jeg slipper å skrive en langt verre blogg om en mye større katastrofe om en uke, på selveste valgdagen.

The long and winding road

Selv om teksten til the Beatles sin låt med overnevnte tittel har sine momenter jeg kan relatere meg til, var det selve tittelen som jeg våknet opp med i hodet i dag. Dette året,som langt i fra er ferdig, har vært et langt år, og da mener jeg ikke bare fordi det var skuddår.
Noen år er lengre enn andre, og dette var ett av dem.
Det handler nok dessverre litt om å ha en gyngende helse. Gyngende er et godt bilde, fordi spondylartritt gir for meg et litt uberegnelig livsbilde, som en gyngestolmeie. Helsen min har rokket frem og tilbake, mye på midten av buen, som er på buens laveste punkt. Det er i alle fall stabilt og relativt forutsigbart på midten, men det er mye vondt. Litt som når du får tærne under det punktet på gyngestolmeien. En jevn smerte under jevnt trykk.
Men meiene har jo to ender også, eller ytterpunkter. Og jeg har da til tider, etter mye trening og egenpleie, havnet opp på den enden der alt er så mye bedre. Etter en januar og februar på midten eller i "nå er det enda litt verre"- enden, så hadde jeg en Floridatur i mars som tok meg til smertefri og bekymringsfri- enden. To herlige uker med påfyll av alt som livet skal inneholde.
Ustabilt vårvær og usikkerhet rundt hvor min neste jobb skulle være, tok meg en rask tur i motsatt ende, før det stabiliserte seg på midten igjen, der jevn smerte og lite søvn gjorde hverdagene til mitt sedvanlige hamsterhjul med jobb, trening og lite søvn. Jevn rokking bittelitt til hver side, der alt avhenger av jevnlig trening, kan være både monotont og tungt. Og mens jobbannonsene flagret foran øynene i en jevn strøm på Finn.no og Oslo kommune sine sider, var det kun få av de som jeg var kvalifisert for. Og ja, selvfølgelig føler jeg meg enda dårligere kvalifisert når jeg er nede i gropen min. Et par jobbsøknader som endte ut i ingenting gav nok selvfølelsen et sår, og jeg ser kanskje for meg at jeg ikke akkurat var et muntrasjonsråd der jeg vandret ut med en tordesky som lå godt ned på skuldrene mine.
Selv om det ikke hadde noe med meg eller mine nærmeste å gjøre, så kom tragedien i Orlando i juni tett innpå. Nei, jeg ønsker ikke å være en av de som hevder seg skadet og rammet av noe som har rammet andre. Men: Jeg er dårlig rustet til tragiske hendelser og dårlige nyheter når formen er ute av kurs, og når mennesker blir drept fordi de er homofile, så blir det ekstra personlig.
Så kom det noen sommerdager i dette litt kjølige landet, og jeg fikk opp energinivået litt. Turene i marka ble flere og bikinitimene gav farge og vitaminer. En uke hos mor med litt havutsikt og fine turer i skogen var en nydelig avveksling og tok meg frem til august, som bød på overraskende varme dager og også noen dager i selskap med en munter seksåring som alltid vi bringe fram barnet i meg og i barnesinnet er alle voksentanker borte.
Så, etter litt planlegging og avklaringer om forlengelse av vikariat, kunne jeg endelig bestille min neste Floridatur. Det hjelpr litt å ha en billett på vent, hengende på veggen som et gyllent flagg på fremtidens vei. Og ikke nok med det. I skrivende stund går papirmølle sin gang, og det som har vært en serie med vikariater blir nå min nye permanente jobb. Jeg gleder meg til å se det svart på hvitt, for det blir nok en milepæl som jeg kan ankre meg til.
Tanken på at om ikke så alt for lenge så kan jeg tusle barbeint, over kjølige gulvfliser, mot verandadøren som åpner seg mot sommer og sol, er fortreffelig. Snart. Snart kan jeg dra skyvedøren til side og kjenne varm, salt luft mot huden. Jeg kan fylle lungene med havbrisen, før jeg tar dagens første kaffekopp med utsikt mot havet.
Det må virkelig kunne kalles et lys i tunellen.

Kaleidoskop. Livet sett gjennom et sett med speil.

Da jeg var liten, kanskje fire år, fikk jeg et kaleidoskop. Men jeg visste ikke at det het det da, for vi kalte det stjernekikkert. Jeg skal ikke begynne å anta eller fortelle hvordan et kaleidoskop er bygd opp, men mitt var i alle fall formet som et rør, i min verden en kikkert, og inni røret var det speilplater, plastplater og fargerike plastperler og jeg var utrolig fascinert av alle de fine fargene som ble til forskjellige mønstre når jeg dreide på skiven i fronten slik at perlene flyttet på seg.
Av og til, i starten, så ville jeg gjerne vise de fine mønstrene til mor eller far eller søstera mi. Men på veien til de hendte det ofte at jeg ristet litt på kaleidoskopet, eller de tok imot det med en bevegelse som flyttet perlene, og vips så var mønstret et annet, til min store fortvilelse.
Jeg prøvde av og til å legge det fra meg, forsiktig på hylla eller i en skuff også, for å spare på et fint mønster. Dette var også sårbare prosjekter med stor fallhøyde og store sjanser for skuffelse. Jeg måtte etter hvert innse at jeg bare måtte finne meg i at fine mønstre og fargespill ikke varer evig.
Og her er selvfølgelig øyeblikket der kaleidoskopet, som jeg har brukt i mange metaforer, blir til en metafor i seg selv.
For det er ganske mye som minner om selve livet i denne fortellingen.
Ta alle øyeblikkene der du tror du har funnet det perfekte øyeblikket, eller huset, eller kjæresten, eller vennen, og så er det ett lite knepp til høyre med livshjulet, og hele situasjonen er en annen.
Tenk på alle gangene du nesten er ferdig med en stor oppgave og du er sekunder fra å lykkes, og livet gir deg en dytt i ryggen eller et smekk på armen, og vips så danser perlene rundt og gjør det annerledes enn alt du tenkte og så for et øyeblikk siden.
Tenk på alle som bevisst og ubevisst har ristet på kaleidoskopet ditt slik at du måtte begynne på nytt med letingen etter det bildet du hadde eller ønsket deg og var på vei mot.
Helt siden jeg var barn har jeg sett livet fra mange vinkler og gjennom mangt et intrikat speilsystem, og det jeg har skjønt med årene er at nye mønstre, nye stjerner, kan være like fine som den som kom ut av kurs. Og noen ganger er det slettes ikke sikkert at andre liker det samme som meg, og da kan jeg like gjerne holde det vakre bildet for meg selv og lagre det i mitt hode for min egen skyld.
Jeg har lært meg at de som rister på kaleidoskopet mitt like gjerne kan gjøre meg en velgjerning som en ugjerning, men at det kan være et stykke tid mellom gjerningen og tidspunktet der jeg ser at en tilsynelatende ugjerning var en velgjerning.
Jeg har gjennom årene lært meg at nye fargerike perler kommer til, mens andre faller fra. Og mønstrene som er de vakreste er ikke alltid de mest kompliserte. Noen ganger er de litt ensformige mønstrene med få farger veldig velkomne til å hvile øynene på. Et pusterom, eller et hvileskjær, kan vi vel allle trenge innimellom.
Jeg har lært meg å sette pris på de uventede bildene som kommer frem, både når andre påvirker kaleidoskopet mitt og når jeg selv gjør det. Det er stort sett med nye ting i livet som med 18 grader i sjøen. Man kan velge å venne seg gradvis til det, eller hoppe i det.
Men av og til. Innimellom alt annet. Av og til forbeholder jeg meg retten til å tenke: hvorfor?, når noen tilsynelatende uten andre grunner enn at fordi de kan det, rister perlene mine ut av mønstret sitt slik at de legger seg i et irriterende mønster som ikke appellerer til meg over hode. Av og til er det lov å tenke at det er totalt unødvendig og litt ondskapsfullt. Og disse menneskene, de er det jeg må tenke litt ekstra på når jeg leser "the book of Forgiveness"(Mpho og Desmond Tutu). Jeg har skjønt at ved å ikke tilgi, så holder jeg disse menneskene hos meg i stedet for å la de forsvinne fra meg. Jeg har skjønt at jeg må tilgi disse menneskene for min del, for selv å bli fri.  Jeg har skjønt det, Jeg må bare jobbe litt mer med noen av dem.

Where have all the flowers gone

Høsten ble kastet over oss som en kjølig men fargerik kappe. Den kom fra en dag til en annen i år, for det var jo bikinivær flere dager i september, før den litt krispe høstluften plutselig var her og bladene begynte å skifte farge for alvor. Så kom den skarpe snoen, men også den skarpblå himmelen, og jeg skjønte at nå var bikiniens tid over for denne gang.
Jeg liker høsten med dens vakre farger og den friske luften som føles så totalt forurensingsfri og energigivende. Men høsten kan også bringe med seg en gråtone og en omgripende melankoli som kommer snikende innpå som et bakholdsangrep. Sånn som i dag. I dag er fargene mattet av den regngrå himmelen, og den friske kjølige luften er bare alminnelig kald luft med sur vind i. I dag er det ikke sol hverken ute eller inne, men akkurat nå har jeg bestemt meg for å ikke overse det, men heller dvele litt ved det.
Når høsten er sånn, så blir den en gedigen metafor. For hvor har alle blomstene blitt av? Og hva er blomster?
Barndommen min var en blomst. Jeg tror den var en solsikke. Høyreist og flott, og trygt inntil en vegg slik at det ikke var fare for at den tykke stilken skulle knekke. Beskyttet mot vær og vind, men rikelig med livgivende regn og sol. Og på slutten av barndommen var toppen full av frø, eller drømmer og fremtidsplaner, som drysset ut over bakken slik som de skulle. Og noen av frøene landet selvfølgelig på stein, og noen var ikke fruktbare, men mange av frøene spiret og vokste og bar frukter inn i ungdomstid og tidlig voksentid.
Det er ikke planter uten at det er ugress. Og jeg har utrettelig og unektelig luket en del ugress rundt disse barndommens frø. Noe annet ville jo vært for godt til å være sant. Men det er som rev. Mary sa. Enten må du vokse der du er plantet og fjerne ugresset rundt deg, eller så må du plantes om. Og jeg har vel gjort begge deler.
Ungdomstiden var både tistler og roser, løvetann og linnea. Det var torner som rev i huden, og tynne stilker og skjøre knopper som bukket under for vær og vind. Men det var også vakre orkideer som ikke gav seg og som  kom med nye grener som slynget seg inn i tidlig voksenliv.
Jeg har alltid hatt så klokkertro på voksenlivet og det å bli 30 med alle bitene på rett plass som det perfekte mosaikkbildet med fargespill og mønster, vakrere enn øyet kan se og sinnet kunne tenke seg. Ja, nå er det vel fler enn meg som tørker en tåre etter rungende latter og sorg over knuste drømmer og illusjoner. For det er jo ikke alltid slik at frø som slår rot, blir til den vakreste blomsten som var lovt på bildet utenpå posen. Og det hjelper ikke om det er egne frø, spart i egen frøbank for det riktige øyeblikket. For jorden kan være for steinete, for utarmet eller for alkalisk. Og regnet kan være for surt. Og alle som har plantet liljer og hortensia, har på ett eller annet tidspunkt sett at de skifter farge, avhengig av jorden de vokser i. Men kanskje er ikke det så farlig?
Vel, mine trettiår var en blandet fornøyelse der noe falt på plass mens andre ting falt i grus, og jeg skjønte etter hvert at det gjaldt å passe på frøbanken, og særlig de minste og mest sårbare spirene. Jeg skjønte at hvis jeg skulle få vakre blomster av de dyreste frøene så var det opp til meg. Jeg kunne ikke basere  meg på innleide gartnere med gode intensjoner hvis de ikke var hundre prosent med, både med hjerte og hjerne. Jeg måtte lære meg å stole på mine egne instinkter, egne valg og egne grønne fingre. Og når jeg feilet, så var det jeg som måtte ha svarene.
Du store min tid for en kamp og en strid det kan være til tider, når håpene ligger visne og brune utover kanten på blomsterpotten. For en nederlagsfølelse det er når selv de enkleste grønnplantene som alle får til, gir tapt og blir gule i bladene, og ikke fordi det er høst. For en skuffelse det er når blåbærbusken er uten bær og bladlusene håner meg med hvert et jafs av de allerede hullete bladene som krøller seg rundt enda flere egg i kantene.
Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne å avrunde denne metaforen, nå som jeg har kompostert deler av både ungdomstiden og trettiårene. Men kanskje er det nettop ved komposten jeg må begynne. For selv om mye har visnet, så har det etter hvert blitt mye god jord av komposten. Jeg har bare brukt litt tid på å overse forråtnelsesprosessen, og jeg har vært litt utålmodig før den nye jorden har kommet.
Jeg må rett å slett tilbake til orkideene og rosene, til kalaene og forglemmegeiene. For det er jo de jeg har bilder av i albumene mine. Jeg har kanskje flere lykkebilder og fargerike blomsterbilder i de fysiske albumene enn i de mentale albumene. Men det vil bare si at jeg har en ryddejobb å gjøre i de mentale albumene. For jeg kjenner det er på tide å se på rosene og glemme tornene. Her er jeg, litt over midt i førtiårene. Jeg har sådd mange gode ideer og planer som har blomstret og som er fulle av næring fremdeles. Jeg har til og med noen tropiske planter som jeg fjernpleier til tider, og som jeg håper vil spire langt inn i, og slå ut i full blomst i, fremtiden. Jeg har både luftrøtter og røtter i jorden, og enten jeg tror det eller ei, så vil nye frø komme til og bære frukter bare jeg tar sjansen på å så dem. Vi er vår egen lykkes smed. Vi er vår egen gartner. Og det er på tide å svinge beina ut av sengen og la de kalde gulvplankene fortelle meg det er en ny dag som venter. Og det er jeg som må få den til å være verdt å telle. Som jeg skrev i introen på publiseringen på Google +: Kanskje jeg må ta tak i høstmelankolien og riste den som om den er et kaleidoskop, for å se de vakre mønstrene og de fargerike små enkeltelementene som livet er.

Etter turbulensen

Her sitter jeg i sofaen min. Vaskemaskinen surrer i bakgrunnen, med treningstøyet mitt som trengte en vask etter dagens økt. Jeg skulle kanskje vært i marka på en fridag med oppholdsvær før snøen kommer, men jeg hadde ikke lyst til å gå og gå i dag. Hadde blybein, og ruslet heller bort på imperia gym for å ta meg litt ut der i halvannen times tid.
Det er så rart med det. Når jeg har kommet i den alderen jeg er, så er alt liksom litt mer tiltak å gjøre. Jeg klarer å gi meg selv sparket bak for å gå på trening, men noen dager er det med en litt mistrøstig mine jeg går ut av døra med treningsbagen min.
De siste to og trekvart årene som jeg har vært i vikariat har jeg sett på stillinger og søkt på stillinger. Og jeg vet jeg må. Men igjen, det er litt tungt og  for hver søknad så sitter det litt lengre inne å brenne for en stilling og å få entusiasmen og kunnskappen til å feste seg på arket. Ja, nå skjer jo alt elektronisk da, men metaforisk og kunstnerisk frihet, det tar jeg meg råd til.
Jeg har en leilighet som hadde trengt et løft også. Men tanken på først å bestemme at, og så bestemme hva og så finne ut hvor jeg skal kjøpe det jeg trenger og så finne ut hvem og når. Sukk og stønn, jeg har bare kommet til at og hva. Og selv det har tatt en evighet.
Men livet er mer enn burde og må. Jeg har venner som jeg alltid synes det er hyggelig å møte. Men møter jeg dem? Nei. Hverdagene er jobb, trening, TV og sofa, og helgene er tur, trening, bok og sofa.
Hvor vil jeg med dette her.
Jo. Sist uke har jeg fulgt ekstra tett med på National hurricane center(www.nhc.noaa.gov), og orkanen Matthew, som vokste seg stor og farlig innover karibien på vei mot Florida. Jeg følger med på NHC hele sesongen fra 1.juni til 1.desember, men selvfølgelig øker frekvensen når truslene er der ute. Og Matthew var en kraftig kar der han filleristet, ødela og drepte på Haiti før han herjet rundt på Bahamas på sin ferd mot Florida. Varsler som sier evakuering og dødelig uvær er tøffe å ta inn over seg, og det føltes som om jeg holdt pusten fra onsdag ettermiddag til fredag kveld, da mine som bor sør i Florida var utenfor fare. Men det er ennå ikke over for alle, og flere stater venter fremdeles på dommen. Og fra her jeg sitter, kan jeg ikke gjøre annet enn å tenke, håpe og be for disse menneskene.
Jeg så på nettet at flere mennesker tillot seg å fnyse av de som "bare måtte evakuere men som ikke ble rammet like vel", og jeg kjenner jeg blir irritert. Å dra fra huset eller leiligheten sin for å ri av en orkan et annet sted, er en påkjenning uansett. Å vente på en mulig orkan er en påkjenning. Å ikke vite før det er over hvor ille det blir, om huset ditt fortsatt står eller om vinduene i leiligheten din holder, er en påkjenning. Alt dette blir forsterket av at du ser bilder fra områder som er jevnet med jorden, mennesker som har mistet alt de har, jordskred og flom som skaper dødsfeller og koleraepidemier, og som ødelegger økosystemer og skaper ubalanse. Ja, det er bedre å slippe med skrekken, men skrekken er en påkjenning.
Poenget mitt er vel som så mange ganger før at vi må gripe nuet. Eller, jeg skal prate for meg sjøl. Jeg må bli flinkere til å gripe sjansene og nuet. Jeg må bli flinkere til å gjøre noe med tiden min, og sette litt spor. Jeg vil ha et ettermæle, en historie. Jeg vil ikke bare være noen som kom, var og ble borte igjen uten at andre merket det. Jeg vil ikke sitte på mine gamle dager og angre eller tenke at jammen fikk jeg utretta lite på alle disse årene.
Ikke for det, jeg vet jo ikke om jeg sitter på mine gamle dager en gang. Eller ligger. Eller om det blir noen mine gamle dager. Det er ikke alle som får det.
Hvor jeg kom med denne tankerekken?
Ikke så langt. Men jo flere ganger jeg tenker "grip dagen", jo større sjanse er det for at det blir en ryggmargsrefleks i stedet for tomme ord. Hvem vet? Kanskje jeg tar meg på tak og pusser opp snart. Eller flytter til noe nyere. Eller kanskje jeg slår meg løs og  finner på noe gøy med venner. Eller...der er vaskemaskinen ferdig. Jeg får henge opp tøyet da. Det er jo ut av sofaenopplevelse i alle fall. Fortsatt god lørdag

71 grader nord sett i lys av Helene sjekker inn.

Jeg burde jo lært etter alle de årene vi har hatt reality-TV i mange varianter. Jeg burde jo skjønt at etter et par sesonger så begynner jakten på nye vrier, deltakere som skaper utfordringer, deltakere med veldig høy selvtillit i den ene enden, de som er dyktig til alt i midten, og de som ikke er så gode til alt og som blir syndebukken i gruppen. Og dette er nesten litt uavhengig hvilken reality det dreier seg om. 

Og, jeg skjønner at det er redigering. Det trekkes ut gullkorn og krangler, gleder og sorger. Men uansett redigering: det som vi hører er sagt, og det som vi ser er gjort, og jeg tenker at uavhengig av tatt ut av sammenheng eller satt i annen sammenheng, så er det noe som er ugreit uansett.

Utløsende faktor for denne bloggen og overskriften var gårsdagens 71grader nord. Oppløpet var kappløp mellom to grupper. Hver av gruppene hadde en som syklet saktere enn de andre. Den ene gruppen løste det med å overta noe baggasje. Den andre gruppen løste det litt todelt, der deler av gruppen oppmuntres hun som strevde litt, mens særlig en gav råd som var mer masete enn noen annen. La oss være ærlige: når du sliter og tråkker i motbakke, så er det vel ingen av oss som hadde likt å få rådet "prøv et høyere gir, for selv om det blir tyngre så får du bedre effekt av hvert tråkk. " Rådet er ikke feil, men når du knapt orker å tråkke så er det siste du trenger råd om høyere gir. Hun kom også med stikk som "jeg kan ikke fatte at noen synes disse syklene er tunge å sykle på". Er det nå jeg skal legge til at hun er spinninginstruktør?? 

Men la gå med det. Det var ikke dette jeg reagerte mest på.

På slutten av konkurransedagen så tapte dette sistnevnte laget, etter å mellom annet ta et valg på å ikke bruke tid på å justere ror på kajakkene, og dermed bruke mye lengre tid på å padle. Men dårlige valg var ikke det store tema. Nei, denne nittenåringe jenta som sleit med syklingen, hun fikk skylden for hele tapet. Ja, for hvis hun hadde syklet fortere så hadde de kunnet justere ror og da hadde det gått fortere bla bla. Og så kommer absurdepisoden. En voksen mann tar for seg denne 19-åringen, og sier at det er hennes skyld at de tapte. Selvfølgelig sier han også "det er flere som mener dette", og han ber henne vurdere å tape utslagskonkurransen fordi det er hennes skyld at de havnet der. En annen voksen mann kommer også til og støtter utsagnene. Det spiller ingen rolle med regi. Fakta er det som blir sagt, og at 19-åringen gråter. En tredje mann kommer endelig til og sier at dette kan han ikke se på. Han sier som jeg tenker, uavhengig av hva som blir sagt; hun gråter og det er ikke ok.

Jeg skiftet kanal og så gikk jeg inn og la igjen en melding på fb-siden til 71grader nord. Og der var jeg ikke alene om å kalle dette for tilnærmingsvis eller regelrett mobbing. Takk og lov, tenkte jeg. Det er ikke bare meg som ikke liker utviklingen her. Men, så kom det jammen kommentar fra administrator på fb-siden, som sa at vi måtte huske på at deltakerne var under press og stress, og at konkurranseinstinktet var veldig sterkt hos noen av deltakerne. 

Nå vet ikke jeg hvem som styrer denne siden, men mobbing har ingen ting med konkurranseinstinkt å gjøre i min verden. Problemet er jo ikke at vi som seere glemmer at deltakerne er under press. Problemet er vel heller at noen deltakere glemmer at de er på TV og at det til syvende og sist bare er en konkurranse., og at det ikke handler om liv og død. Det hjelper ikke å være god med GPS når ditt moralske kompass er helt kaputt sier jeg bare. Og, jeg håper at jeg aldri i verden har så lyst til å vinne en bil at jeg til og med tyr til mobbing for å øke vinnersjansene mine.

Hadde jeg skrevet dette innlegget i går, så hadde det sluttet her. Men så er det sånn da at verden er full av kontraster. For i kveld har jeg sett "Helene sjekker inn", der Helene denne gangen sjekket inn på sykehjem for å komme tett inn på livet til de som jobber og beboerne der.

Snakker om kontrast. Fra gårsdagens spreke mennesker midt i livet som klager over at de taper en konkurranse og til mennesker som må flytte inn på sykehjem fordi de ikke kan bo hjemme. Fra voksne menn og kvinner som klager over at de ikke får utnyttet sitt potensiale fordi andre rundt dem ikke klarer å yte like mye, og til eldre mennesker som må tilpasse sitt selvstendige jeg til en gruppe vi som spiser alle måltider sammen med 20 andre, til faste tider.

Jeg ser på disse menneskene som bor på siste holdeplass, som forteller om vansker med å venne seg til både tanken på å bo der og til det å faktisk bo der. Voksne mennesker som må bruke bleie. Noen som glemmer hvor rommet deres er. Voksne mennesker som alle har vært noe i sine liv, og som nå må bli noe annet, på et lite rom i en lang korridor. Det er tårer, det er krangler, det er harde ord og latter. Og jeg tenker: det må de faktisk få lov til. Disse menneskene har ikke nødvendig vis bedt om å få komme dit, de er ikke plukket ut av et casting-team fordi de vil skape liv og røre eller god underholdning. Snakker om reality. Snakker om knallhard virkelighetssjekk. Og jeg kjenner at disse "småungene" som jeg så på TV i går, de skal få gå til Nordkapp alene i år. Og i og med at det er opptak fra tidligere, så håper jeg at de gjorde som meg. Jeg håper at de så gårsdagens episode. Og at de så det samme programmet som meg i kveld. Og at de sitter, ubekvem og flau, ille berørt over egen adferd, mens de skrur på det moralske kompasset sitt.

Ubevisst mobbing

Det er så mange tester som florerer på Facebook. Ikke vet jeg hvem som utvikler disse testene, men jeg tør påstå at de aller fleste av oss der inne har en eller annen gang tatt en test. Det kan være nonsenstester som "Finn ditt indianernavn". Og apropos den. Vi bør kanskje komme oss videre og slutte med indianerbegrepet.  I USA heter det native americans og ikke indianere lengre, for det er urbefolkningen i USA vi prater om, og indianernavnet ble feilaktig gitt de av C. Colombus fordi han trodde at han hadde kommet til India da han kom til amerika. Men det var ikke poenget mitt. Testene var poenget. For det testes ganske ubevisst og uhemmet, for ren underholdning, uten tanke for tanken bak og hvilke signaler man sender. Og uten tanke for at mange av disse testene inneholder spørsmål som gir utvikleren svar på hvem du er og kan spisse reklamene mot deg etter svarene dine. Men det er ikke de testene jeg er ute etter heller.
Den testen som var utløsende faktor for denne bloggen var "OCD- testen". Jeg så at noen hadde lagt ut resultatet sitt som 100%OCD, og det medførte likes og smilefjes. Og andre venner hang seg på om sine resultater, muntre kommentarer og mye latter. Jeg tror at veldig mange tok testen, og fikk resultater med 100%. Og veldig mange syntes det var litt kult, fordi de har ikke helt satt seg inn i hva OCD er, og tror at det handler om å være ryddig, like at ting ligger på plassen sin, liker at flere bilder samlet henger i samme høyde og at figurer er sentrert i kvadratiske rammer. Og mange som er nøye med håndhygiene og liker at flasker står etter høyden i kjøleskapet, skryter av at testen viser 100%, og kommenterer "ikke overraskende".
Før Facebook var dette fenomenet med å bruke diagnoser eller sykdommer som begrep for alt mulig, synlig som farsotter som bare spredte seg på folkemunne. Jeg husker en gang på åttitallet når "alle" gikk rundt og sa at de hadde angst. Angst for å komme for sent, angst for veps, angst for lus....angst er heller ikke gøy, og heller ikke til å spøke med.
Tilbake til OCD. Jeg tror at veldig mange som klikket på denne lenken og tok denne testen, ikke klikket på forslaget til lignende lenker som for eksempel linken til en YouTube video med en ti minutters forklaring av anxiety and OCD.
Jeg kjente en gang et menneske med sterk OCD, så jeg visste litt før jeg så på denne informative videoen også, men jeg tenker at veldig mange burde se den lille videoen. For den starter med nettopp det som irriterer meg. Mannen i videoen sier at mens veldig få mennesker tuller med alvorlige lidelser så som kreft, MS, ALS  mv, så er det liksom fritt frem å tøyse med psykiske lidelser, herunder også OCD og angst. Obsessive Compulsive Disorder, som i dag har vært underholdning på Facebook,  hører til under det vi i Norge kaller tvangslidelser, og det er ingen spøk. Jeg liker å rydde i skuffene mine, og jeg liker at ting er sortert etter dato i kjøleskapet. Det kalles praktisk, ikke OCD. Jeg har med meg desinfiserende gel i veska når jeg er ute å reiser. Praktisk. Jeg tar av meg belte, har småflaskene i pose og tar ut pc'n av håndbagasjen før  jeg kommer frem til sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det kalles å ta hensyn til medpassasjerer og følge anbefalingene, det er ikke tvangshandlinger. OCD er en alvorlig lidelse, og jeg irriterer meg stort over at intelligente mennesker tar testen og ler på Facebook. At folk påberoper seg en OCD fordi de liker å gjøre ting i spesiell rekkefølge eller sjekker at kaffetrakteren og komfyren er slått av før de går ut, er relativt korttenkt og respektløst hvis man ser nøye på det.
For kort fortalt så handler OCD om mennesker som har tvangstanker, og for å bedre tvangstankene så får de tvangshandlinger. For eksempel kan tvangstanker være at alle bokser og poser i kjøkkenskapet må stå i alfabetisk rekkefølge og med etiketten synlig. Handlingen er da å rydde disse. Etter hvert forsterkes tankene og kanskje tror man at det skjer noe fryktelig hvis man ikke rydder i dette skapet, og handlingene øker i frekvens. Til slutt sjekker man skapet ti ganger i timen, og til slutt kan man ikke gå ut av leiligheten fordi man må sjekke at alt er i orden oftere og oftere. En ganske vanlig OCD er å vaske hender veldig ofte. Og nei, vi snakker ikke etter hvert do-besøk, etter hver butikktur og etter hver kollektivtransport, eller etter hver håndhilsing. Vi snakker timesvis i løpet av et døgn, og skrubbing til hendene blir såre. Vi snakker om at det starter med håndvask som etter hvert tar flere minutter og kanskje må man vaske opp til albuen og så opp til skuldrene.
Det er faktisk mennesker som ikke kan gå ut av leiligheten sin, som ikke kan jobbe, som ikke kan gå på skole, og som må gå på medisiner. Og selvfølgelig snakker vi også om hardt rammede, lettere rammede og midt i mellom. Poenget er at dette er ikke gøy, og at vi bør slutte å mobbe vår neste ved å legge ut testresultater som rammer syke mennesker som sikkert ikke har alt for stor selvtillit i utgangspunktet.
Neida, jeg hade kanskje ikke blit så opprørt hvis det ikke var for det faktum at jeg kjenner mennesker både med OCD og angst. Reell OCD og angst. Men, nå gjør jeg nå engang det, og da bruker jeg litt tid på å skrive dette for å mine folk om at det kan være smart å sjekke hva man liker og ler av på Facebook eller andre sosiale medier, og det er greit å sette seg inn i begrepene som vi strør om oss med. For det koster så lite å unngå å såre andre, særlig når informasjonen er et tastetrykk unna. Fortsatt god søndag.

Ikke alle toppetasjer kan være møblert med chesterfield

Overskriften kunne vært inspirert av Trumps varme utsagn i dag om hvor god en leder Putin er og hvor gode venner de kunne blitt. Eller det kunne vært nok et innspill som påpekte hans hatefulle og diskriminerende utsagn bare siste uken. Men det er ikke sånn, for i dag måtte Trump se seg slått av en kvinne.
Nei, jeg har ikke bommet med to måneder og sitter her og tror at det er valgdag i USA i dag. Den dagen sitter jeg nemlig onsite og skal drive direkteblogging fra galskapen. Jeg grugleder meg til å overvære dette på nært hold, men tror det blir en unik opplevelse enten det blir det ene eller andre utfallet.Men nok om det.
Det var denne kvinnen som gikk Trump en høy gang, og da tenker jeg en høy gang når det gjelder skarpladde utsagn, selv om jeg er litt i tvil om jeg skal plassere ordet skarp i nærheten av både henne og tidligere nevnte Trump.
Kvinnen ja. Vi snakker like til kortreist, for vi trenger ikke dra lengre enn til Bryne, og rettsaken som var i dag, mot hun som nektet en kvinne med hijab adgang i frisørsalongen sin.
Her snakker vi farse av dimensjoner, og la det bare være sagt; jeg er veldig usikker på hva som er ekte sitater fra frisøren og hva som er journalistisk stand-up. En av overskriftene var "får hetta av hijab". Riktig nok er det varmt om dagen, men tid for agurknytt er det vel ikke. Men hvis dette er et vaskeekte sitat, så vet jeg ikke om jeg skal tilskrive det mangelfullt vokabular eller dårlig humor.
Jeg ser også at forsvareren har sagt at hvis kvinnen i hijab hadde fått lov inn i salongen så måtte alle mennene gått ut for å unngå at menn fikk se kvinnens utildekkede hår. Ja da. Selvfølgelig kjøper vi at den samme frisøren som er oppgitt å ha sagt at "jeg vil ikke ha sånne her i salongen min", er full av omsorg og bare ønsket å verne om kvinnens ære.
Troverdigheten blir ytterligere styrket av sitatene fra hvilke andre grupper frisøren ikke ville sluppet inn i salongen sin. Jeg vil ikke sitere hvilke grupper det var snakk om, for det er visse søkeord jeg ikke vil at min blogg skal poppe opp under, men for å si det sånn: å forsvare egen rasistiske holdninger og handlinger med å si at man heller ikke ville sluppet inn grupper som er kjent for å utrydde enkelte folkegrupper og/ eller bedrive diskriminering og grov rasisme, det blir kanskje litt selvmotsigende eller?
Jo mer jeg leser og jo mer jeg ser om denne saken, jo mer ligner den på en stripe fra Larsons gale verden. På en annen side, så blir det nesten litt trist at denne kvinnens utsagn og holdninger offentliggjøres, for de er så fulle av fordommer og lukter lang vei av mangel på kunnskap. Jeg runder av denne historien med å si at jeg støtter ikke hatbrevene og truslene som har kommet mot kvinnen, for jeg støtter generelt ikke hat og trusler, men jeg forventer at kundeantallet og inntektsgrunnlaget stuper nedover mot en ildrød bunnlinje i årsregnskapet.
Helt til slutt, som et apropos til overskriften, og litt for å slutte innlegget med en litt lettere tone.
Det er mulig det er bare meg, men jeg er i alle fall grundig lei av denne Solveig Barstad og dette matpolitiprogrammet hennes. Reklamen for det som har gått om att og om att denne uken handler om at "det ikkje er så mykje kveite i fiskekakene (fra en eller annen leverandør) som vi skulle tru". Hvem i all verden, i alle fall med et snev av møblement i toppetasjen, tror at det er "mykje kveite i fiskekaker!?"
Jeg skjønner at de prøver å få opp interessen for programmet med disse store overskriftene sine, men jeg blir bare så inderlig lei at dette gnålet, som stort sett starter med "du trudde kanskje at bla bla og blæh" Nei, jeg har aldri trodd at det er en stor andel kveite i fiskekaker, og jeg tror ikke alt er sunt bare det står et nøkkelhull på pakningen. Men jeg lurer på hvor mange som egentlig tror det. Og hvor skal det ende. Vil denne programserien holde på i så mange sesonger at de til slutt må ty til "du trudde kanskje at babyolje inneheld babyar du" eller "det er ikkje ein einaste prosent italienarar i italiensk salat, sjølv ikkje i den med kjøtt". Ligg unna maten min, Barstad. La meg få slippe å høre tutringa di i bakhodet hver gang jeg er på butikken.

Hurra for Hans Majestet Kong Harald V

Som en motvekt til innlegget tidligere, om presidentvalg og stortingsvalg, ønsker jeg å ytre min takknemlighet for at jeg bor i et demokrati med den frihet og galskap det måtte innebære. Men også vil jeg uttrykke takknemlighet over å leve i et land med Monarki. For på den måten så slipper vi å skulle velge hvem som skal sitte som statsoverhode. Mange kan si at man på den måten er prisgitt skjebnen og arverekken. Men å få en som er født til jobben og skolert til jobben gjennom hele livet er langt å foretrekke fremfor å skulle velge den med færrest eller minst farlige skjeletter i skapet. Og for vårt lands del, så er vi ekstremt heldig med arverekken. For vi har en folkets Konge, en Monark som virkelig tenker på oss og ser oss.
Jeg føler meg temmelig sikker på at jeg hadde blitt tilgitt om jeg ikke hadde vært så formell i tittelen, og jeg håper at jeg ikke blir tatt for ikke å være respektfull om jeg resten av stykket bruker Kong Harald. Maken til Norges Konge, det har ingen.
Jeg var glad i HKH Kong Olav V også. Han var også folkets konge og ganske uformell i mange setninger, der kan kom i skyggelue, knickers og den slitne blå anorakken sin, mens han smilte og lo.
Men Kong Harald V, det er mann med meningers mot det. Jeg så programmet om den lange forlovelsen og kampen for kjærligheten, og kjente at dette sto det respekt av. Kong Harald har tatt til ordet for så mange. Han forsvarte Kronprinsens valg av sitt hjertets utkårede, en kvinne av folket og med fortid som pressen fråtset i. Jeg skal ikke si at jeg ikke himlet med øynene i kampens hete selv heller, oppvokst med jantelov og bygdesladder rundt ørene som jeg er. Men Kong Harald så igjennom skallet, og så det som jeg har sett mer og mer av. En flott kvinne, også med meningers mot, og en Kronprinsessetittel verdig.
Men det er Kongen jeg skriver om. Fine Kong Harald som står opp for familien sin. Som hegner om det bitte lille de får av privatliv, men som også står opp for folket i alle dets fasetter og lag.
Han inviterer til hageselskap, sammensatt av tilfeldige utvalgte som sammen representerer landet, og får den enkelte til å føle seg velkommen og satt pris på. Han seiler regattaer og spøker jovialt med mannskapet sitt. Han er representant i mange formelle sammenhenger, og holder taler med glimt i øye i inn-og utland. Men jeg tror ikke det er så mange andre, det være seg Monarker, Keisere eller Presidenter, som har fått millioner treff på YouTube for en tale holdt i et hageselskap i et land med fem millioner innbyggere.
For Kong Harald prater med hjertet. Kongen er ikke redd for å si at hans egne forfedre er innvandrere, eller at landet vårt består av en mangslungen befolkning. Jeg vil ikke ta æren fra han ved å sitere han i mitt innlegg, men jeg håper Kong Harald tar inn over seg at når han tar seg tid til å nevne grupper av mennesker som ikke er like velkomne over alt, så rører han ved mange hjerter. Og, det at selveste Norges Konge sier dette og Kongens budskap blir spredt ut i verden, det er med på å bygge bro og skape toleranse.
Kongen gjør også talene sine personlige ved å nevne enkeltmennesker og enkeltartister i talene sine, og han vitser både med seg selv og Dronningen. Jeg tror at det er bare en trygg og uredd Konge som kan gjøre det. Å by på seg selv når man er i en slik posisjon, det er ingen selvfølge og det er stort.
Igjen, tusen takk til HKH Kong Harald V for alt du gjør, alt du tør og for at du bryr deg. Og tilgi meg for at jeg er dus, men det ble så rart med De og Dem i en hyllest til en jeg kaller Folkets Konge.

Bilistenes parti, eller the trumpettes som jeg kaller dem

For noen uker siden hadde The Huffington post slukt rått en overskrift fra Dagens Næringsliv som sa at FRP gikk inn for å forby bensin-og dieselbiler fra 2025. FRP ble fremstilt som det store miljøpartiet i Norge, og fikk varme omtaler fra miljøforkjemperne rundt om i statene. Dessverre ble ikke FRPs demantier eller korrigeringer fanget opp av Huffington, og jeg tror heller ikke at supporterne i USA er klar over at FRP er det som ligner mest på Trump og hans like her.
Når Siv Jensen, som svar på spørsmål om økt bensinavgift, presiserte for fjerde gang at de ønsker å være bilistenes parti, så følte jeg en viss frykt for hva de kan finne på. Med Trump-ideologiene ta fra de fattige og gi til de rike i minnet så ser jeg det ikke som usannsynlig at Siv vil foreslå at alle skal betale årsavgift, uavhengig av om de har bil eller ikke. For potensialet for at vi kommer til å skaffe oss bil, er jo til stede. Litt sånn som den gangen Emil ble satt i snekkerboden selv om han ikke hadde gjort noe, for han kom sikkert til å gjøre det mente pappaen.
Trump og FRP ja. Jeg ser klart fellestrekk. Valgkampen dreier seg mye om å spre frykt og så fremstille seg selv som verdens frelser. Immigranter og verdensreligioner er de største yndlingstruslene. Immigranter som er kriminelle, som tar fra oss jobbene, som er terrorister og som overbefolker verden og gjør oss til undertrykte mindretall. For til forskjell fra oss så er de en ensartet gruppe som alle er like. Jeg sier ikke at det er uproblematisk med migrasjon og med ekstremisme og terror. Det jeg sier er at det finnes dårlige epler i alle kurver, og vi kan ikke bare peke utover og skylde på andre, og sette opp gjerder og murer.
Et annet fellestrekk er at Trump og FRP i sine valgkamper ser ut til å glemme at det ikke er skolevalg i  videregående skole de holder på med. Jeg husker da jeg gikk på Surnadal vidaregåande skule, og vi hadde skolevalg. Først var det da en paneldebatt, og FRP utmerket seg stort på stemmefiske. Lovnader om sprit og vin i butikkene, lavere avgifter på motorsykler og biler, billigere bensin og tobakk. Vips, der hadde de partymenneskene og hele maskin og mekk i lomma. For unge hjerner tenker så enkelt. De tenker jeg, meg selv og mitt. Og slik ble de vinnere av skolevalget.
Minner litt om mer skattelette for de rike, bilistenes parti..og la meg gjette valgvake med fri bar. Ja, gjetningen her er kanskje et ønske om at fri bar gav grunnlaget for den legendariske "morna Jens", sagt med rasperøst og uforstand.
Velgermassen har også, la meg si dessverre, noen likhetstrekk. Det er mange rike hvite, det er mange med holdninger som tenderer mot rasistisk, og det er mange som kjeder seg og ønsker forandring (tror at gresset er grønnere på den andre siden). Skremmende mange har denne "la dem få prøve seg, hvor galt kan det gå?".
Jeg håper og tror at det går like seint å snu skuta i USA som i Norge, men små skritt i feil retning er like vel skritt i feil retning selv om de er små. Og løse kanoner ruller ofte rundt på dekk og fyrer av løsskudd og blindgjengere mye av tiden, men plutselig er det ekte kuler og krutt, og det er da det smeller.
Slik det ser ut, så kommer jeg til å befinne meg i USA på den store dagen da alt avgjøres. Det føles litt som millenniumsskiftet da vi var usikre på om all elektronikken virket dagen etter. Opptrappingen mot neste stortingsvalg her er også i emning. Ikke like verdensomspennende, men navlebeskuende sett ganske utfordrende.
Rett skal være rett. Ingen av kandidatene eller partiene er feilfrie. Det er bare noen av de som tenker mer på folk flest og som har forbedringspotensial.Og med det folder jeg hendene og håper at flertallet gjør det riktige valget.

God bless Amerika, or God help US All. The decision is yours.

As a citizen of Norway, and a tourist in the USA, I have often counted my blessings. Don't get me wrong. I love being in other countries, and I love being in the USA in many ways. I see the beauty and I see a lot of wonderful people. I see some advantages and benefits that you have that we don't have. But I also see a lot of wonderful benefits in my own country, compared to similar areas where I travel.
I pay approximately 34% of my paycheck in taxes. And I pay a lot of taxes when I buy food, clothes and other neccesary things for my household. But what I get for my taxes is a long list.
I get a relatively free health care, meaning I only pay a small amount going to the doctors or buying medication on prescription. And after I reach a certain amount per year, I get the doctorapointment and medication for the rest of the year for free. And hospitals are free, for the patients.The taxes covers a lot of my retirement when that time comes, and it would also cover part of my paycheck if I should, God forbid, find my self unemployed at some point. It finance a big part of the building of infrastructure and the maintenance. The list could go on, but that is not my main point here. What my taxes also pay for, is other, less fortunate people that may have fallen out of the job-marked, or are incapable of working due to disabilities or whatever reason. They, of course,also pay taxes from their money they get from the government for life support, so they contribute even if they are less capable than the average worker with bigger paychecks. Social democracy and hard work has built this country, and we are not flawless at all, but we are more fortunate and have less flaws than others.

But, it was not Norway that was meant to be my focal point in this article. I just had to let out that I am totally aware how fortunate I am in many ways, being born and raised in Norway.
No, my focal point is the USA and the upcoming election. Because that election affects the whole world. USA, it's politics and its economics, has an influence all over the world. I still remember the cold war, and I have the financial crisis not that many years ago and the impact it had even here, freshly in mind. And I get goosebumps thinking about it. But what gives me even bigger goosebumps, is watching the news from the upcoming election in the USA. Really, people! Your hang-ups on the e-mail story around Hillary Clinton are dumbfounding for me as an outsider. Is all of Hillary Clintons great achievements during 40 years forgotten over that? Is Bill Clintons escapade with the Lewinsky-woman really affecting Hillarys reputation so much that you want Trump instead? You choose a racist and a big chauvinist over a woman that has fought for women, children and family rights for ages. A woman that, mind you, has created great publicity and focus, all over the world, for Women's rights are human rights. Check this https://youtu.be/ECNQDqMoAjw to see what I am talking about. And after you do, see if you can find a link to a similar story about Donald Trump... And even if you don't really love or like Hillray that much. How can you find it in you to vote for Trump. Really! Do you want WW3 to start with an excuse of " oh, it was only meant as sarcasm". (Or maybe the women and the Mexicans gets to take the blame.) Do you really want a leader that will get the rich people richer, the poor people poorer, and the women's and gay rights back to the 1900s. Watch out, I would not hold my breath over this guy not trying to reinstate slavery if he find it beneficial for the white rich guy club.I cannot help notice that the majority of Trump-voters share his opinions when it comes to the major causes like: pro the The second Amendment and con the immigrants and Muslims in particular, women, the LGBTQ-community and taxes. I will not label his voters, but I have to say that it looks like a lot of the rich white guy and women and many voters in the southern states has Trump in common because of those major causes.
I mentioned the Cold War earlier. It was scary, and I remember it almost like a play of chess, USA against USSR. But I have to admit: Trumps friendliness and, seemingly, fondness of Russia and Putin, is more scary. And on than note: we already have Putin. Please don't give us Trump in addition!
I am totally aware of the fact that I am sitting here, in a tiny country in Europe, an Europe that has had its share of challenges it self lately, and I am talking about tiny pieces of a big political picture. But please. I beg you, all responsible people in the USA. Your election affects all of us. Your President and your politics and economy, affects all of us. And no matter what, Hillary Clinton will do a lot of good things as madam President. And in the end of most days she will have done more good than harm. No doubt in my mind and heart. On the other hand. No matter what good deeds Donald Trump will do as President, He will always be a loose cannon, he will always be about me,  myself and I, and I think in the end of most days, he will always have done more harm than good.