Slitestyrke

Ukens ord var slitestyrke, og min første tanke gikk til bevernylon-buksene vi hadde som barn, som tålte den harde medfarten den fikk i mellom annet sandkasser, sandhauger og klatring i trær. Mors geniale løsning i stedet for å sukke over hullete klær eller be oss være mer forsiktig.

Googler man slitestyrke så er det mye som handler om tøy, møbelstoff og skosåler. Jeg kan huske et program jeg så på tv, der de viste maskiner som tester slitestyrke på ulike ting. Hvor mange kilometer et dekk kan rulle på ulike underlag, hvor mange ganger man kan åpne og lukke ulike mekanismer, hvor langt en strikk kan tøyes. Ganske interessant, men det får meg også inn på tanken om hvor mye slitestyrke det er i den enkelte av oss.

Hvis man ser på det rent fysiske, så ser man jo at slitestyrken i enkelte deler av oss er litt dårligere enn i andre deler. For eksempel så er slitestyrken i det ene kneet mitt neste brukt opp, mens det andre holder litt lengre hvis det ikke må gi opp fordi det avlaster det mer slitne da. Hoftene er heller ikke hva de en gang var, og ryggen gjør opprør en gang i blant.

Men hvis vi forlater det rent fysiske for en liten stund.

Det er jo en kjennsgjerning at noen har kortere lunte enn andre, og at barometerskalaen på enkelte har kortere avstand mellom sol og storm enn det andre har. Tålmodigheten er jo noe som får kjørt seg ganske ofte, og der kan slitestyrken ikke bare variere fra menneske til menneske, men også i den enkelte fra dag til dag. Jeg har noen som tester slitestyrken i tålmodigheten min fra så og si første sekund, mens andre kan tøye det ganske så langt uten at den ryker. Jeg må også si at slitestyrken på tålmodigheten min generelt sett er mye bedre for eksempel hvis jeg skal finne en feil i et regneark enn når naboen min atter en gang bruker elektrisk verktøy med masse lyd på en søndags morgen.

Slitestyrke.

Noen får testet seg mer enn andre her i livet. Vi har uttrykket «å henge i strikken», og noen henger i strikken litt for mye, og andre kanskje litt for lite. Det sies at vi ikke får flere prøvelser enn vi tåler, men jeg tror mange tenker at det i alle fall er litt over kanten i noen av de skarpeste svingene. 

Det som imponerer meg mest, er vel kanskje hjertet.

Jeg vet selvfølgelig at noen hjerter har medfødte feil eller får skader tidlig i livet, og at noen hjerter slutter å slå alt for tidlig. Men hvis man tenker på et gjennomsnittlig, friskt hjerte da. 

Hvis vi tenker at hvilepulsen er gjennomsnittlig et slag i sekundet. Seksti ganger i minuttet, 3600 slag i timen. 31536000 slag per år. Med hvilepuls, og så kan vi jo bare legge på en viss prosent for når hjertet slår raskere av en eller annen grunn.

Noen av grunnene til at hjertet slår raskere, er positive for oss. Vi tilskriver også en del av følelsene inn i hjertet. Hjertet blir fullt, hjertet blir varmt, hjertet slår et ekstra slag. Vi åpner hjertet for noen, mens andre mister plassen. Hjertet brister, hjertet blir sårt. Noen ganger er det som om hjertet stopper. Og selv om dette er metaforer på ett vis, så tror jeg like vel at det på et annet vis påvirker slitestyrken i hjertet.

Det er jo ikke nødvendig vis slik at hjertet slutter å slå selv om det kjennes ut som det brister i gitte sammenhenger, men man kan jo lure på hvor mye det kan tåle. 

Hvor mange arr kan det ha før det gir opp?

Jeg tror det er mange som beskytter hjertet sitt for mye, men hvem kan bedømme hva som er for lite eller for mye. Det koster å åpne hjertet, og jeg tror det koster mer jo eldre vi blir. Det oppleves som en større risiko etter hvert som erfaringene blir flere, og vi er ikke alle basehoppere og fallskjermjeger når det kommer til å ta sjanser. 

Slitestyrke. Den er individuell. Det avhenger av materiale, fibrer, sammensetninger, temperatur, vindstyrke, klima, erfaringer, håndtering, påkjenninger. Å kjenne sine egne begrensninger, men også vite hva man tåler, er viktig. Å tørre å teste strikken litt ekstra, samtidig som å passe på at den ikke ryker. Jeg har ingen svar på hvordan man kan sikre tilstrekkelig slitestyrke, men jeg kommer tilbake til min mors geniale løsning på oss barna som lekte mye i knestående. Det skader ikke å forebygge litt, eller finne gode løsninger litt tidlig. Så kan man håpe man har litt å gå på når orkanen kommer.

Et bilde kan bli til tusen ord

Overskriften er en vri på et gammelt uttrykk. Vi vet alle at et bilde kan si mer enn tusen ord. Det er bare å se på illustrasjonsbilder til nyheter for eksempel. Men et bilde kan også være en metafor, og kan sette i gang tankene, som igjen produserer tusen ord inspirert av dette ene bildet.

Jeg tok dette i går, på vei hjem fra en tur i skogen. Det hadde begynt å regne så smått, og snøen var tyngre og våtere å gå i en da jeg la ut på tur. Jeg så på dette lille treet, med is og sørpe langt oppover stammen, og med snø på toppen. Det så noe kummerlig ut, samtidig så ser det ikke ut som det har tenkt å gi opp. Ikke gi deg, sa jeg da jeg tok bilde. Hold ut, for det kommer bedre tider. Det kommer en ny vår.

Jeg våknet opp midt i en tankestrøm i dag. Jeg tenkte på bildet jeg tok av treet i sørpa i går. 

Dr. Rev. Mary Tumpkin, som jeg har sitert mange ganger tidligere, hadde mange fine metaforer. En av de hun brukte mye, og som alltid tankene mine i gang, var at vi må vokse der vi er plantet. Første gang jeg hørte henne si det, så trodde jeg hun brukte uttrykket mer som en «som man reder, ligger man», eller at det handlet om å gjøre det beste ut av situasjonen man er i. Og det handler vel om det også. Men like mye handlet metaforen om å ta valg. For rev.Mary broderte ut denne metaforen i flere retninger. 

Hvis vi ikke kan vokse der vi er plantet, så må vi kanskje plantes om. 

Det kunne være flere grunner til at man ikke kunne være i vekst der man var, men en av grunnene var ugress. Ugress kan fjernes, men man må selv ta ansvar for å fjerne det jevnlig, for hvis det vokser oss over hodet så kan det være at vi gir opp midt inni ugressjungelen. Hvis det blir for mye ugress, så tar det næringen fra jorden, og vi visner. I verste fall så dør vi. Men før det blir så ille, så kan vi altså enten ta opp kampen eller plantes om. 

Jeg har aldri tidligere tenkt på det engelske ordet transplant som annet enn et medisinsk uttrykk. Vi bruker jo å transplantere, plante om eller potte om, eller omplassere/flytte, alt etter som det er medisinsk, planteriket eller dyreriket.

Uansett hva vi kaller det, så er det en prosess som handler om å rykke opp med røttene, og flytte til et annet sted med bedre vekstvilkår. Det er ingen liten prosess dette, og det må ofte gjøres med varsomhet, for hele prosessen er jo for at noe skal bli bedre. I hager er det ofte vurdering av naturlig lys, direkte sol og mulighet for skygge. Er det en større hage, kan det være forskjell på jordsmonnet og jordkvaliteten. 

Røtter er forskjellig, og noen har mer kompliserte røtter enn andre, og da er det ikke så lett å plante om. I noen tilfeller blir det kanskje igjen noen gammel røtter som det kommer nye spirer ut av også.

Det er i mange tilfeller slik at det er vanskeligere å plante om jo eldre objektet er. I enkelte tilfeller blir flyttingen til det verre. Selv om ugresset er borte, så er det kanskje feil type jord eller for lite sol. Kanskje alt som vokser der fra før, tar næringen fra den omplantede. 

Veldig forenklet så har vel det meste startet som en frø eller en spire. Etter hvert er det etablert røtter, som flere vokser ut fra. Etterhvert så forgrenet det hele seg litt og vi får selvstendige individer. Jeg kunne her ha sporet ut i stiklinger og krysninger, men jeg lar det ligge. Det blir for komplisert. Jeg vil heller bare si at  jeg føler meg veldig heldig som har hatt solide røtter og god jord og næring oppigjennom.

I løpet av tankerekken min så har jeg selvfølgelig sporet litt tilbake til trær og til hvordan trær og planter sprer seg og forflytter seg. Vi har jo mye til felles med trær, men det er en vesentlig forskjell nettopp når det gjelder forflytning. Hvis trær skal forflytte seg så er de jo avhengig av oss mennesker. De kommer aldri til et punkt i livet der de selv kan velge å flytte på seg, slik som vi kan.

På frøstadiet så er også trær avhengig av andre. Det kan være vi den, eller det kan være en fugl, eller kanskje et ekorn eller et annet dyr med plantediett. Nå er det kanskje noen som tenker at jeg har gått fra metafor til naturfag, men nei da. Jeg begynte å tenke på valg om å flytte, selvstendige valg, ugress og alkalisk jord, og så tenkte jeg på at vi kanskje også i flytteprosesser noen ganger er som trær og planter. Jeg kunne sikkert skrevet om adopsjon, fosterhjem og institusjonsplasseringer i ulike stadier av livet, men jeg velger å holde det litt mindre sårbart og mindre komplisert enn det, så er det litt enklere å holde tonen lett.

Jeg har, som så mange andre, vært overtallig i Oslo kommune. Jeg tror det finnes en mal for de samtalene som skal finne sted i den anledning. Det er i alle fall ofte sånn at den som forteller deg at du er foreslått overtallig, gjerne i forbindelse med nytt års budsjett, fokuserer på plussordene. De starter gjerne med det beste, som er bibehold av lønn. Så fortsetter de med at man har fortrinnsrett på stillinger man er kvalifisert til. Jeg vet ikke om de er klar over det, men «du trenger ikke en gang å være best kvalifisert» er ikke nødvendig vis så positivt ladet som de skal ha det til. På slutten av den obligatoriske overtallighetssamtalen så kommer standardsetningene om å se dette som en utviklingsmulighet, en mulighet til å gjøre noe nytt, og kanskje blir det mye bedre også. 

Hvis jeg skal være helt ærlig, så vil jeg si at i det øyeblikket jeg ble overtallig, så følte jeg meg verken som et tre eller en ferdig plante. Jeg følte meg som et frø, som ble spist av en stor svart fugl, og som bare måtte la prosessen gå og forsøke å vokse på nytt der jeg ble sluppet, til tross for at jeg følte at jeg sto midt i dritten.

Sett i ettertid, så førte det med seg mye bra når jeg med et pennestrøk ble borte fra ett sted og etter hvert ble plantet om i ny jobb. Men det tok litt tid. Jeg skjønner at det sannsynlig vis er en standard for overtallighetssamtaler, men det tas ikke høyde for at folk er forskjellig. I blomsterkassen som skal plantes om, er det både kaktuser, sukkulenter og roser. Det er trær med lange røtter, og det kan til og med være ugress. Man kan ikke bruke samme standard på alle disse. 

For min del gikk det altså ganske greit. Jeg fant fort et annet sted, slik at jeg kom ut av ugresset jeg følte vokse rundt meg fra den dagen jeg ble besluttet overtallig. Jeg fikk nye oppgaver og en relativt bratt læringskurve, så jeg følte at jeg hadde en utvikling og vekst på nytt sted, og det bidro til at jeg kunne se på det som en positiv mulighet. 

Selv om jeg vokste med oppgavene så tok det tid før jeg kjente på jobben som min. Jeg gikk i vikariat, forlenget hvert halvår, i flere år før jeg fikk fast jobb igjen. Hvis jeg leder det litt tilbake til bildet og metaforen, så tenker jeg at selv om vikariatene var i samme stilling og på samme sted, så var jeg i disse årene litt som bromeliader eller orkideer. Jeg etablerte kun luftrøtter slik at jeg lett kunne plantes om igjen. Det var først da jeg ble fast ansatt igjen at jeg virkelig kunne begynne å gjøre jobben til min. 

Jeg kunne selvfølgelig nå ha fortsatt med historien om da jeg flyttet fra Sandaker til Oppsal, da dette er en positiv konsekvens av å bytte jobb. Nytt sted medførte lengre reisevei og drømmen om en nyere bolig litt nærmere jobben og marka ble skapt. 

Jeg fortsetter ikke historien. Jeg nøyer meg med å si at det var et lykketreff å finne dette nye hjemmet mitt for fire år siden. Det har bidratt til uendelig mange turer, fuglebilder, naturbilder og øyeblikk i solen. Her har jeg slått rot, og her har jeg tryggheten. Og jeg kjenner på at uansett om jeg vet at det blåser en liten omorganiseringsbris i buskene, så vil jeg i alle fall bo her jeg bor, side om side med Østmarka, her selv ett eneste bilde kan bli til mer enn tusen ord.

 

Takknemlighet

Jeg fikk litt blandede følelser da jeg trakk ukens ord opp av posen med motivasjonssteiner i dag, for det var virkelig innertier, eller spikeren på hodet, samtidig som jeg nesten følte meg litt irettesatt. Hold ut neste avsnitt, så skjønner du hva jeg mener.

Jeg vet jo at det skjer, og jeg regner med at jeg ikke er den eneste glemmer å tenke på alt jeg kan være takknemlig for selv når livet og helsa snur litt vrangsida til. Jeg går i samme fella og blir litt for opphengt i hva jeg ikke kan, og hvilke hindre som er i veien for de små og store nødvendige gjøremål eller det jeg har lyst til å gjøre. Det er aldri noen gang jeg har så lyst til å synge å spille gitar som når nesa er tett, halsen er sår og stemmen er hes. Jeg sukker tungt når jeg ligger utslått under pleddet på sofaen, og tar det ikke som en god anledning til å lese en god bok. Nå skal det sies at så tett i hodet som jeg var de siste dagene av 2022, så var jeg litt for susete i hodet til å lese bok, men jeg regner med dere ser poenget. Jeg finner det litt komisk at jeg huffer over husarbeidet som må ligge, for som regel så er det jo som oftest litt huff før jeg drar støvsugeren ut av skapet på normale dager. Men det er dette med frivillig eller nødvendig hvile som tar meg. Og det er jo egentlig ganske tåpelig. Derfor var det så fint, på en regntung mandag morgen, å finne dette ene ordet.

Takknemlighet. 

Et ord som kan være stort for mange. Vanskelig for noen, lettere for andre. Noen må øve på å være takknemlig eller kjenne på takknemlighet, men for andre faller det lett og uanstrengt.

Vi trenger ikke gjøre det så komplisert tenker jeg. Vi må ikke lage det til et strengt ord, eller legge lista for høyt. Det går fint an å vise sin takknemlighet uten de store gestene eller handlingene. 

Vi kan sitte alene for oss selv og kjenne på takknemlighet, og det kan være for de enkleste ting. Jeg tenker at all takknemlighet jeg kjenner på, bidrar til noe positivt for meg. Det bidrar til hverdagsglede og øyeblikk i nuet. I en verden der det fokuseres mye på mål og delmål, på prestasjoner og livsmestring, på toppturer både fysisk og metaforisk, så er den lille pausen i takknemlighet gull verdt. Hvorfor ikke la det anbefalte minuttet med mindfullness fylles av den. 

Min påstand er at alle har noe å vise takknemlighet for eller være takknemlig for hvis vi kjenner etter. Det handler om å anerkjenne det eller sette ord på det. Vi trenger kanskje litt øvelse før vi ser de små tingene som egentlig betyr mye men som vi ikke legger merke til i et hav av alt annet.

Jeg har skrevet om Liz Gilberts lykke-krukke tidligere. Krukken du skal legge en lapp i hver dag. En lapp som du har skrevet en ting du er glad for. Kanskje er det vel så motiverende ned en takknemlighets-krukke. For jeg tenker alle har noe å være takknemlig for hver dag. Og hvis vi ikke finner noe nytt alltid, så er det lov å være takknemlig for tak over hodet, mat på bordet og det å få en ny dag, hver dag.

Jeg har steinen med ukens ord liggende på kjøkkenbordet. Jeg ser på den hver gang jeg går forbi den, og denne uken vil jeg da tenke på noe jeg er takknemlig for, flere ganger om dagen. Et lite dytt i riktig retning. Det i seg selv er noe å være takknemlig for.

En pose med energi

Vi har nettopp rundet et nytt år, og det gamle året endte opp i en liten grop så det nye året startet med en liten motbakke. Etter det jeg kan lese meg frem til så må det være en hybrid av forkjølelse og influensa som kom deisende fjerde juledag, og den henger tungt i, men jeg prøver å starte ut optimistisk med å tro at det er på retrett, til tross for humlebolet i hodet, og at jeg i alle fall skal kunne jobbe litt hjemmefra på slutten av uka.

Hva passer vel bedre med en slik start på det nye året, enn overraskelsen jeg fikk i julen. 

I Rindal, nabokommunen til Surnadal, der bor Lise. Jeg har kjent Lise hele livet. Vi er gamle naboer. Hun er like gammel som søstera mi, så hun var nok en av de som måtte holde ut når jeg diltet etter  i den perioden av livet da tre år var veldig stor aldersforskjell, men vi har vært jevngamle i mange år nå da. Våre veier har ikke krysset så mange ganger fysisk etter at vi ble voksne, men vi krysser av i samme boksene på det som omhandler filosofi, kreativitet, fotografering og bøker. Ord og bilder betyr mye, og Lise er en av de som inspirer meg med ord og bilder på Facebook, og hun gir meg gode tilbakemeldinger på bloggen min.

I jula fikk jeg en melding fra Lise, som lurte på om hun komme innom med noe, på andre juledag. Dette «noe» var et nydelig kort som forklarte bakgrunnen for gaven; en fargerik pose med steiner i. 52 steiner. Dekorert og med kloke ord på. Ord til inspirasjon, til glede, noe å filosofere over eller bli motivert av. For en fantastisk ide. Og, fordi jeg liker å vente i spenning, så har jeg ikke sett igjennom hele posen. Jeg kikket på en stein, fordi jeg var for spent til å vente, men andre januar tok jeg offisielt ut den første steinen, som da er ukens ord i årets første uke.

Medmenneske.

For meg som har skrevet særoppgave i norsk på videregående skole, om Olav Duun, så gikk første tanken til trilogien som også ble filmatisert og gjorde stort inntrykk på meg som barn/tenåring. Den neste tanken var at det sikkert er mange nyttårsforsetter som handler om det å være et bedre medmenneske. Ja, jeg håper i alle fall det, for vi trenger av og til en motvekt til alt som handler om oss selv. Både kongen og statsministeren pratet i sine nyttårstaler om fellesskap og hva vi skal gjøre sammen, og da er medmenneske et av ordene.

Medmenneske. Sammen, ved siden av. 

Det er viktig med balanse.Man skal ikke ta over for, eller glemme seg selv. Vi er vår egen lykkes smed, og har et ansvar for å ta vare på oss selv, og vi må ta vare på oss selv for å kunne være et lys for andre. Medmenneske er vi hele tiden, og vi kan være støttende med ord eller en hjelpende hånd, noen ganger mer enn andre ganger. Men vi er ikke dårlige medmennesker om vi må si nei en dag, og av og til er det kanskje bare et smil, eller en tanke som skal til. 

Midt inni tankerekken tenker jeg tilbake på søndagsskolen. Jeg var ikke udelt begeistret for søndagsskolen, og det hendte jeg hadde både vondt i hodet og mageknip som hindret meg fra å gå. Men når jeg var der, så var det sangene som var mest stas, og noen av fortellingene. Moralen i mange av historiene var å være et godt medmenneske, og å hjelpe andre. Mange vil si mye om religion og søndagsskoler, men jeg tror ikke jeg hadde vondt av å høre historier om å gjøre gode gjerninger.

Mange ganger i løpet av den lille stunden vi var samlet, så tok vi frem den lille røde Barnesangboka. 

Jeg har den fremdeles. 30.09.1974 står det ved siden av navnet mitt. Jeg vet ikke hva den datoen betyr, men det betyr i alle fall at jeg har hatt denne boka i nærmere femti år. 

En av mine favoritter var «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn.». 

Fire små vers, og et fengende refreng. Vi ble minnet om å være hjertens god, snill mot alle, glad og fornøyd og bevare oss fra synd og skam. Jeg tror melodien, og refrenget der man synger solskinnsbarn mange ganger var det som gjorde denne til min favoritt. Var litt «Husker du»- stemning.

Sett i ettertid, med voksent perspektiv, så var det mange av bibelhistoriene som så ned på noen mennesker og fremhevet andre, og så var det noen av de «dårlige» menneskene som ble de som var best når det gjaldt. (Bibelen er ikke alene om akkurat det. Der er jo for eksempel Torbjørn Egners Kardemommeby likedan). Budskapet om synd og skam, som er den norske kirkes pekefinger og pisk den dag i dag, tror jeg var ord jeg fryktet men som jeg aldri hørte hjemme hos mor og far. Og spør du meg, så hadde ikke jeg vært den største synderen i Jesus sine øyne, om han var her nå. Hans fargerike omgangskrets på den tiden tilsier at det var og er er hjertene og hva som er inni dem som teller.

Jeg sitter her på en litt stormete snødag og gleder meg over at Lise har laget en pose med inspirasjon til meg. For en fantastisk ide, og gave. Hver uke skal jeg finne et nytt ord, som skal kverne rundt og inspirere. Ord styrer tankene, og tankene styrer handlinger, og vi vet at det som får fokus det vokser. Det handler om å fokusere på de riktige tingene, og nå har jeg fått hjelp til det. Ja, nå har jeg trua på at dette blir et år som byr på alt et år kan. Vi vet det vil gå opp og ned. Vi vet det vil være storm og sol. Vi vet det vil gå raskt og trått. Men vi selv, vi kan gjøre noe sjøl. Vi kan ta kontroll på det lille vi kan, og være det beste vi kan, for oss selv først, og så for andre.