Førjulstid i Østerdalen

For mange år siden, det nærmer seg faktisk tretti, så bodde jeg på Koppang, i Stor-Elvdal kommune. Jeg leide leilighet av kommunen, i en tomannsbolig som lå på et gårdstun, på Gammelstu Trønnes. Jeg kunne skrevet mye om tiden på Trønns, på Koppang. Om milevis med skogsturer, om solide og gjestmilde Østerdøler. Jeg kunne skrevet om alle gangene da jeg skulle til kårfolket for å betale ved som jeg hentet sjøl i vedskjulet deres. Betalingsturene som nesten alltid endte med en hyggelig prat over kaffekoppen.

Men nå var det førjulstida jeg ville skrive om. For det er så koselige minner.

Jeg jobbet på avdelingen for de minste barna i barnehagen. Men noen av juleaktivitetene foregikk felles. Best husker jeg adventssamlingene, som vi holdt i biblioteket på skolen som barnehagen lå i en fløy av. Vi brukte Julekveldsvisa av Prøysen til formidlingen av juleevangeliet. Vi lagde julekrybbe, som fikk flere og flere figurer etter hvert vers. Seksåringene lagde vise menn, sauer, engler og og den hellige familie. Stjerna som sto å blonke, den lagde jeg i gull og glitter en kveld jeg hadde slikt å gjøre. Stemninga når vi satt der og sang julekveldsvisa, to vers for hver av de tre første samlingene og alle vers i siste samlinga, var helt magisk. 

Det var mye tradisjon i barnehagen. Stapping av pølser, baking av lussekatter og pepperkaker, og jeg tror set var et par sorter til med julekaker også. Nissegrøt og nissebesøk i skogen. Kanefart med hest og slede. Besøk til julegrana i sentrum. Det var mye julesang, og busstur til kirka, der menighetsbarnehagen fremførte julespill. Jeg kan ennå huske den ene lille, utkledt som sau, som plutselig tok seg en tur nedover midtgangen, før det bortkomne lammet ble henta inn igjen og vennlig geleidet tilbake til julespillet. Vi spurte sikkert på forhånd, men det var ingen reservasjoner for kirkebesøk i mine to år der. Alle ville at ungene skulle få delta på turen, med stemninga i kirka, julesalmer og julespill. Det var ingen tanker for at julekveldsvisa eller deilig er jorden har et for religiøst innhold til at de kan synges. Det handlet om tradisjon fra gammelt av, det handlet om at det er derfor vi feirer jul her, og ingen har vondt av et kirkebesøk eller en julesang.

Men det var ikke bare i barnehagen det var kos i førjulstiden. Det jeg husker aller best, var den dagen jeg ble invitert med på juletrehogst i Rendalen. Til gården der kollega Gjertrud var fra.

Østerdalen hadde rikelig med snø og kulde alt fra oktober, så det mangler ikke på julestemning og snødekte trær. Vi kjørte et lite stykke først, før vi gikk resten av stykket på en bratt skogsvei.Vi var mange som dro ut på tur for å hogge trær, barn og voksne i flokk og følge. Og det var med både kjelker og vedsleder som vi skulle bruke på tur ned igjen.

Da de som skulle finne tre, hadde funnet det, så skulle vi ned igjen. Veien var bratt og svingete, og det var kvast kjelkeføre. Jeg er ikke noe fartsfantom, så jeg tenkte at det tryggeste valget var å sitte foran på vedkjelken med mor i huset som sjåfør. Tenkt å ha slike fordommer og tru at gardkjerringer ikke kjører fort med vedkjelke. Jeg holdt meg fast med jerngrep, mens vi føyk nedover lia. Det gikk så fort at tårene trillet av vindtrykket, og etter hvert boblet latteren opp i meg når jeg kjente på den barnlige gleden over å virkelig fyke i vei. Etterpå var det kakao med krem og hjembakte brød med alskens godt julepålegg. Livlig prat rundt bordet, og små og store med friske røde kinn etter en fantastisk tur. 

Jeg tenker på mine to år i kong vinters rike. Skiturer, tråkking i elgfar, høye brøytekanter og turen hjem til Surnadal dette året, på lille julaften med defekt termostat, minus tjue og motorstopp på Kvikne. Når jeg ser tilbake, så var det to rike år som er koselig å se tilbake på. Vintrene var kalde, men det var som et eventyrlandskap fra oktober til langt uti april. Og kuldegradene i innlandslandskap er mindre kalde enn kaldgufsene fra Oslofjorden.

Jeg sitter og hører på vinden i trærne og regner som trommer mot ruta. Ute er det bekmørkt, og det er ikke et snøfnugg å spore. Det er ikke rart at jeg tenker på førjulsstemning et annet sted med skikkelig vinter. 

Jeg har noen ganger tenkt på hvordan livet hadde vært hvis jeg hadde gjort alvor av å kjøpe det lille huset jeg så på oppi Urbergskarsvegen, med hundegård i uthuset. Samtidig så er jeg glad for alt jeg har opplevd og alle jeg har møtt på min vei siden den gang, så det ble vel slik det var tenkt. Men Koppang har fortsatt en liten bit av hjertet mitt.

2020 går mot slutten og vi må rydde i kofferten for neste års reise

Det er tredje søndag i advent, og med tre tente lys så trenger jeg ikke slå på ekstra lys for frokostens adventsstund. Jeg har aldri tenkt på det tidligere, at ventetidens lys blir flere og gjør det lysere jo nærmere jul vi kommer. Jeg kommer tilbake til julen og lys i mørket senere.

Dagens overskrift er igjen inspirert av the daily inspiration som jeg får sendt på e-post og som jeg starter dagen min med hver dag. Jeg tror det var torsdagens eller fredagens inspirasjon, og egentlig handlet det om når du kommer til et punkt i en jobb, et prosjekt, et forhold eller andre situasjoner der du føler du har gjort ditt og det ikke er mere å gjøre. I slike situasjoner må man bestemme seg for hva man skal ta med seg videre og hva man skal sette igjen. Og dette var i grunnen lett overførbart til året 2020.

En reise er en fin metafor for hvert år, og 2020 er ikke noe unntak. Det har vært som en litt mer strabasiøs reise enn planlagt, med til tider litt for stor koffert som har mistet et hjul i løpet av turen. Selv om vi ikke er helt ferdig med året, så føler jeg at resten av reisen nå er ganske gitt, så jeg starter med ryddingen litt før jeg er i mål. Og etter hvert som jeg pakker ut, kommer minnene om det jeg har opplevd og lært.

Alle reiser, i alle fall mine reiser, starter med en plan og en forberedelse. Alt i november 2019 hadde jeg en løs plan for tur 2020. Påsken var det første store eventyret. Så var det en mer løs plan for august, og november, og jul hos mor.

Januar var grei, til tross for mye vinterklær i kofferten. Jeg nøt godt av at jeg bor i et område med mange hundeeiere, for de tråkker opp og holder ved like de blåmerkede stiene i marka, slik at jeg slipper å gå mer enn nødvendig i lysløypa. Jeg er forsiktig, og jeg ødelegger ingen skispor eller skøyteflater, men følelsen av å ikke høre til i lysløypa er like vel til stede. Så derfor er de blå stiene og hundeeierne en velsignelse. 

Februar gikk i samme stilen. Det hendte at kofferthjulene var litt vrange i snøen og kulden, men tankene på våren, tøvær og Floridatur holdt meg i ånde. 

Så kom mars. Jeg hadde som alltid en forventning om lettere og mer håndterlig koffert når vintergarderoben sakte skulle byttes ut med lettere tøy. Slik ble det ikke. 12 mars hadde det ene hjulet falt av, og det var vanskelig å få kofferten til å stå ordentlig. Og når jeg trillet den, så skjente den ut til ene siden. 

Det toppet seg litt for meg når jeg etter en lang uke med mye bæring av kofferten fikk melding om at flyet var kansellert. Det er ikke første gang jeg har opplevd kansellering. Det å ikke kunne reise var selvfølgelig en bitter pille. Jeg var skuffet, kjæresten like så, samt min søster med familie som jeg endelig skulle få dele Florida med. Men etter noen dager, når jeg hadde tenkt så lenge at jeg så fordelene ved den kansellerte reisen, så kunne jeg begynne å organisere innholdet i kofferten på nytt. 

La meg ta et raskt sveip over fordelene ved kanselleringen. Det er lett å se for seg scenarioet at vi ble sittende i Florida uten mulighet til å komme oss hjem. Det ville bydd på utfordringer som for få feriedager og da permisjon uten lønn. En evig kamp for å finne billetter hjem. Og slik som smittetallene eksploderte i USA, så ville det vært en langt mer usikker tilværelse enn den vi har hatt her hjemme. Og karantene ved hjemkomst hadde vært siste stopp før livet skulle rusle i gang igjen. Sånn sett så kunne vi i etterkant være glad at vi ikke fikk reist.

Det ble en ny nedtur når også innenlandsreiser ikke ble mulig, for da ble det heller ikke påske hos mor. Jeg satte meg ned ved kofferten og så på mulighetene. Og selv om den var tyngre enn normalt, så fikk jeg lettet den litt ved å ta bort siste rest av vintertøyet, og heller pakke turtøy. Masse turtøy, og annet treningstøy for dager med dårlig vær. 

Men kofferten inneholder ikke bare klær. Det ligger forventninger og drømmer i den. Disse måtte jeg nå pakke ut for å se litt nøyere på de. De fleste forventningene måtte brettes på nytt, slik at de fremdeles var med men de måtte ta litt mindre plass en stund. Drømmene måtte også pakkes om, og noen måtte legges på hylla. Det var litt tungt å gjøre det, men da jeg hadde tatt ut noen drømmer og lagt de på vent, så fikk jeg øye på en del ting jeg har i kofferten som nå ble veldig nyttig.

Jeg har mye alenetid i min koffert, og dette var nyttig nå som sosial distansering ble den nye normalen. Jeg trengte ikke tilpasse verken mål eller mengde vesentlig, så plutselig var jeg heldig med at jeg hadde pakker dette for lenge siden. Selvdisiplin og indre motivasjon til trening og turer i skog og mark lå også klart. Jeg trengte ikke bruke strykejern en gang. De var klare til bruk.

Arbeidsplassen ble byttet ut med hjemmekontor. Det trengte heller ikke så mye justering. Jeg kunne bruke samme mønstret. Måtte bare pakke et par ekstra tekniske finesser, så var jeg klar. Når april kom, så hadde jeg funnet et nytt fjerde hjul til kofferten, og syntes den var sånn høvelig bra å trille igjen. Den var ikke så tung heller.

Livet gikk sin nesten vante gang, bare uten fysiske møter med mine nærmeste. Jeg tok en sjanse på en togtur hjem til mor en uke i juni. Det var rart å ikke klemmes, men rart kan også bli en vane med tiden. Vi fikk tid i alle fall. For selv om jeg hadde en mindre koffert på den turen, så hadde jeg pakket mye tid.

Hjemme igjen fikk jeg til en skogstur med beste bryggerhusgjengen som ikke har bodd i bryggerhuset på en stund, men som like vel beholder navnet i mitt hode.

Systematikk og en trang til å gjøre som jeg blir bedt om, og stor sans for å følge regler er det også rikelig av i kofferten min. I løpet av året er det ikke få store eller små anbefalinger, forbud og påbud som har kommet. Jeg har tatt anbefalinger på alvor, og laget de om til ny praksis. Dette har gjort at jeg ikke har opplevd de store krisene når anbefalinger har blitt til restriksjoner. Her er det nok stor forskjell på innholdet i kofferten til folk, men for meg som har lite behov for å sosialisere, stort behov for å ha tid for meg selv, og også har samlet opp en god mengde selvstendighet i kofferten, så gikk det helt fint. Ja, det var faktisk sånn at i deler av 2020 så var der jeg som var normalen, og andre som måtte tilpasse seg til en tilværelse som er mer lik min normaltilværelse enn motsatt. Som jeg så spøkefullt tenkte på det: introvert er det nye ekstrovert.

Det er selvfølgelig ikke sånn at hele kofferten er velorganisert og er full av bare nyttige ting dette året. Det ligger en pose med sure sokker og annet skittentøy, og det er blitt med en del rusk og rask som jeg skal kaste ut før nyttår. Men, når det er sagt, så har jeg ikke tenkt å gå igjennom de posene her.

Det har vært mye fokus på alt vi ikke kan, og alt som er snudd til den negative dette året. Så mye, at jeg heller vil minne om det som har vært positivt og som vi kan ta med over i 2021 kofferten.

Noen familier må jo ha nytt godt av å måtte roe ned tempoet og tilbringe mer tid sammen. Det er mange som har timeplanen for full av aktiviteter utenfor hjemmet, slik at felles tid blir et savn.

Noen har hatt godt av å ha hjemmeundervisning, for eksempel de som ikke er så glad i at alt skal skje i grupper og at alt skal være så sosialt. Det må jo også ha blitt litt vanskeligere for noen mobbere, særlig disse skjulte og utspekulerte, nå som det er mindre grupper og annen type samvær mellom annet med avstand.

Noen mennesker har faktisk godt av litt alenetid, og å sysselsette seg selv i eget selskap. Kanskje er det også lærerikt å se hva mye alenetid gjør med en selv. Noen vil kanskje ta turen til ensomme mennesker litt oftere når vi går tilbake til tilværelsen etter denne unntakstilstanden.

Noe møtevirksomhet kan godt fortsette elektronisk, for vi har mange som trenger å lære seg å be om ordet og vente på tur. Vi har mange som har godt av å bli «mutet» innimellom, og uten reisetid så kommer folk mindre for seint. Joda, man kan logge seg inn sent i elektroniske møter også, men det er ingen som mister banen eller trenger 20 minutter når de blir minnet på møter de har glemt. Pling, og de er på.

Mange har lært å planlegge mer, tenke gjennom behov og unødvendig forbruk har fått ned. Dette har også været utmerket år for å lære seg nye treningsformer uten bruk av utstyr, og de som har villet det, har kunnet legge seg til gode kostholdsvaner. Mange har igjen begynt å bake eget brød, og lage mat fra bunnen av. 

For meg som har noen helseutfordringer, som faktisk har tatt mindre plass dette året, så har jeg fått fornyet håp nå som jeg har jobbet hjemmefra. Sykedagene mine har vært få. Det kommer av at det er færre stressfaktorer når man tar bort reisevei og fysiske møter. Jeg kan stå opp senere, ta en rolig morgen slik at kroppen løsner litt, og like vel begynne tidlig på jobb. Det er ingen parfymeutløst migrene, og ingen støy som utfordrer tinnitus. Det er ingen smitte av vanlig forkjølelse eller influensa rundt meg, og stivner jeg i løpet av dagen så trenger jeg mindre tid enn en gjennomsnittlig røykepause(for de som har det) til å gjøre et par tre øvelser som får meg i gjenge igjen. Jeg håper og tror at i en tid der man ønsker at folk står lengst mulig i jobb, og man har fokus på inkluderende arbeidsliv, så må hjemmekontordager kunne bli en del av tilretteleggingen for dette. Det er mye jeg kunne nevnt, men jeg tenker at dette kan inspirere folk til selv å finne fordeler vi skal ha med videre. 

Jeg lovte å komme tilbake til julen. Jeg tenker jeg runder av med den.

Jeg får, som veldig mange andre, en annerledes jul i år. Jeg hadde en liten uke sammen med mor tidlig i desember, som alternativ til julen. Mor er 85år, og jeg var lite fristet til å reise hjem til henne til jul, når det er så mange andre som også skal reise. Jeg ser det som økt smitterisiko, og vurderte at tid er tid, selv om det ikke er akkurat i julen. 

Mange andre får også en annerledes jul, når det er anbefalt å ikke møtes, eller begrense hvor mange som møtes, og hvor mange ganger man møtes. Jeg skjønner at noen vil få en dårligere jul på grunn av det. Det er triste tenke på, og vil nok sette spor i årene fremover. 

Men: mange vil bare få en annerledes jul. Og annerledes kan være helt fint det å.

Jeg husker tilbake da jeg var barn. 

Jeg husker mange julaftener med besøk av bestemor eller en eller to av mine enslige tanter. Jeg husker også julaftener med bare oss fire i familien. Jeg husker julaften hos bestemor i omsorgsbolig og på sjukehjem, og siden 2011 har det vært meg og mor, eller meg og mor og tante. Alle disse forskjellige julaftensminnene er gode minner alle sammen, bare forskjellig.

Jeg tror at mange kan klare å ivareta sine enslige slektninger i år som alle år for noen, mens andre kan gjøre det for første gang. For kanskje kan man nettopp prioritere de enslige foran en familie i tillegg, fordi familier store som små, har i alle fall hverandre. Og kanskje har noen godt av å være bare kjernefamilien. 

Da jeg var barn, da var 1.juledag en dag der vi ikke fikk besøke noen. Helligdagsfreden skulle holdes, og vi var hjemme ute eller inne, og holdt på med vårt. Jeg har alltid vært en lesehest, så det ble mye godstolen eller på magen på gulvet med en bok eller julehefte. Og bare familien på fire var for meg en fryd. Det kan jo være at noen kan ta frem igjen denne tradisjonen i år. Kanskje en familiedag i pysjen er noe mange kan trenge etter et rart år.

Jeg har gått igjennom kofferten. Skittentøyet har jeg lagt til vask. Jeg har ikke tatt ut så mye av alenetiden, for jeg liker å ha med meg rikelig av det jeg har mye bruk for, og jeg vil tro det fremdeles ligger en forventning utenfra om det i 2021 også. Jeg har vært forutseende nok til å pakke et par spenningsbøker i år. En av de heter vaksine. Den blir spennende å ta fatt på, og jeg håper det ikke er en thriller. Jeg pakker med meg noen drømmer, forventninger og håp også. Og hjemmetrening og turglede. For det vil jeg alltid ha bruk for. Og selvfølgelig er fotoapparatet med meg. Jeg nøler litt, men legger passet mitt i håndbagasjen. Og håper inderlig jeg får bruk for det.

Takk for turen i 2020 og god tur i 2021.

Definisjoner og tanker om tid

Tid. Til tross for at veldig mange har for dårlig tid, så dårlig at vi har laget et begrep som tidsklemme, så har vi mange ord og uttrykk med tid i seg. Hva betyr de alle sammen? Når kan vi bruke de? Og er det tilfeldig at mange folkeslag har nesten like mange ord for tid som inuittene har for snø?

Er det sunt med alle disse begrepene som handler om tid? Bidrar disse ordene i seg selv til at veldig mye handler om tid?

Denne gangen har jeg langt flere spørsmål enn svar, men jeg har mine tanker.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er når jeg har en miniferie sammen med mor at alle disse tidstankene kommer. Vi prater om gamle dager, eller før i tida. Vi minner hverandre på at vi skal ta oss god tid når vi spiser. Vi har det ikke travelt, sier vi når vi rusler ut på butikken. Men på onsdag så kommer dagen der vi må konstatere at disse dagene har gått fort, før vi rygger litt tilbake og er takknemlig for tiden vi fikk. Og dessverre så vet vi at det nok er en stund til neste gang vi sees. Og at det er en stund høres alltid litt snillere ut enn at det er lenge til.

Min farfar brukte, så vidt jeg kan huske, langt færre begreper enn vi gjør nå. Det var før i tiden (fær e tin), alternativt i gammeltida ( e gammeltin), eller i senere tid,( e sænartin) eller nå for tiden.(no fær tia). Han brukte nok andre ord og, men det meste kunne klassifiseres innafor de fire variantene. Han var født i 1887, så fær e tin for han var ikke bare et par tiår tilbake da jeg var barn for å si det sånn.

Jeg har etter hvert begynt å tenke litt. Jeg vet jo at min barndom er før i tida. Men er det ikke nå også i gamle dager? Hva er gamle dager? Er det et visst antall år, eller handler det også om utvikling og forandringer. Nå har jo ikke jeg levd verken før tv eller telefon, men før internett. Og før mobiltelefon, ja i alle fall før mobiltelefoner som ikke var blytunge og måtte kobles til strøm. 

Når jeg og mor prater om våre barndommer, så er de kanskje begge fra gamle dager mens hennes er før i tida og min er i senere tid, innafor gamle dager?

2020 er kanskje et år der tid ble litt annerledes for mange. En del mennesker har fått litt bedre tid, fordi reiseveien til jobb har blitt endret fra buss eller bil til innomhus. Mange trener også hjemme, eller rundt hjemmet. Det er en del barn og unge som har en pause i fritidsaktivitetene de ellers blir kjørt til, og det går ikke mye tid til utenlandsreiser for mange av oss heller. Dette må jo frigi noe tid, særlig for familier, så akkurat i 2020 så må det være en nedgang i antall mennesker som kjenner på tidsklemma. Det må jo være en positiv effekt, selv om det omtales som begrensninger eller restriksjoner. Og jeg tror at hvis det ikke bare defineres som begrensninger men som en mulighet til å rekonstruere dagene og livene litt , så ligger det en gevinst i det for mange.

Jeg pratet om tid, og om tidsbegrepene er påvirket av nyutvikling i den enkelte tidsperiode. Kanskje til en viss grad, men kanskje mer før enn nå. I de siste 20 årene har særlig teknologiens utvikling gått bare raskere og raskere. Mulighetene er utallige, og det er mye positivt som skjer for de eller oss som klarer å henge med. Jeg sier de eller oss, for jeg henger med i noe men ikke i alt. Yngre hjerner har større fart og bedre plass tenker jeg. Jeg tenker også at den hurtige utviklingen gjør at de leste tidsbegrepene må justeres litt etter hvem og når, hvis ikke ender vi med mye før i tiden og gamle dager som egentlig er i senere tid og ikke så lenge siden.

2020 har også gjort oss mer bevisst på tiden innenfor samme året. De fleste hytteeiere vet hvis lang periode i vår det ikke var lov å reise på hytta i en annen kommune. Smittetilfeller telles i døgn, i siste uke, i siste to uker og hittil i år. Det er viktig å holde oversikt over karantenedager og isolasjon, og når man var sammen med de enkelte venner eller nærkontakter man har.

Jeg sitter her og har min tidsregning. Jeg vet når jeg så kjæresten min sist, og jeg vet at de fire månedene som skulle gå til neste treff har blitt til over et år. Det er litt snedig å tenke på oss og tid, for vi er alltid på til ålt tid, og vi synes aldri at tiden strekker helt til. Vi kaller det ikke en tidsklemme, for det er ikke det. Det er mer at ønsker og realitet ikke alltid tar like lang tid, og vi har etter hvert lært oss til å ikke prøve å rekke over for mye men heller bruke tiden sakte. Kajakkturer, tid på balkongen, lage mat hjemme, rusle rundt med kamera..slike aktiviteter får tiden til å gå litt saktere, og gir en følelse av at vi har hele dagen uten stress. Jeg kjenner godt på at jeg ikke liker at jeg ikke har verken peiling på eller et egnet tidsbegrep som angir når vi sees igjen. Jeg kan se det er lenge siden jeg var hos frisøren sist, og jeg kjenner på at jeg ikke liker at alle begreper som snart, om ikke så lenge, om et par uker eller lignende er lite i bruk for tiden. Det er vel mer vi får se når det blir, hvis det går an til påske, kanskje til sommeren og slike diffuse uttrykk som er i bruk nå, uansett hvem man skal besøke eller hvis man skal dra, både innenfor og utenfor landegrensene. Vi bor alle på den metaforiske kysten der smittebølger kan oppstå og vaske bort trygg grunn igjen. 

Jeg har aldri vært glad i diffuse planer. Jeg kan finne meg i begreper som snart, om en liten stund, i ettermiddag, til sommeren og denslags, men det bør følges opp med noe mer konkret ganske raskt, særlig hvis det innebærer forflytning.

Lengre reiser er noe jeg både liker og trenger å telle ned til. Tid til å planlegge, tid til å glede meg, tid til å tenke. 

Jeg har i mange år sagt at jeg er så heldig at jeg har mye tid til å bare være. Jeg har mye tid som jeg disponerer slik jeg vil, og jeg prøver å gjøre noe godt ut av tiden jeg har. Men, jeg må jo si at i inneværende år så har det av og til vært bruk for begrepet uendelig mye tid, og ikke alltid med positivt fortegn. Jeg har kjent på en utålmodighet som jeg har måttet jobbe med for å ikke bli hengende i den. Det går greit, men utålmodigheten er som en litt innpåsliten sau på fjellet, den der ene som er fryktelig selskapssyk etter en måned på sommerbeite, og som følger etter deg. Etter mange runder får jeg sendt den tilbake dit den kom fra, men det tar litt tid. Underlig metafor, men det var det bildet som kom da.

Alt vi har, er tid. Det hjelper ikke å si at tiden går i fra oss. Vi har mye tid som vi må omdisponere, og kunsten for meg er å ikke tenke på hva jeg skulle ønske jeg kunne, men hva jeg kan. Jeg ser det blir mange like dager, men de er i system, og så lenge de er i system så klarer jeg meg fint. De dagene jeg har her hos mor, er et fint avbrekk fra den litt monotone hverdagen, men på torsdag er det tilbake i mønstret. Dag for dag, steg for steg. Som alt annet, så er det jo bare levd liv det også. 

På kjente stier

I dag har vi vært på tur jeg og mor, fra egen sofa i egen stue. Etter 85 år er det mange gigabyte med minner, godt sortert i sine mapper. Selv om ikke alle nye bytes fester seg så godt på harddisken lengre, så er det mange kjente byte i de litt eldre mappene vi kan glede oss over.

Det er koselig å mimre litt over kaffekoppen etter frokosten. Det er trygt og godt å prate om velkjent stoff, og når vi prater om turer så har vi et vell av stier å gå, med mange sidespor.

Det var ikke vanlig med sydenturer i min barndom, og vi hadde heller ikke behov for syden. Vi hadde jo tante Margit og onkel Asbjørn på Kjose, ved Farrisvannet utenfor Larvik. På Kjose var det fint vær, og onkel Asbjørn hadde alltid ett eller annet relativt kortreist turmål der de hadde verdens beste wienerbrød, de søteste morellene eller jordbær. Det var flotte små strender eller smale sund. Det var et eventyr, selv for den som ble litt grønnaktig og bilsyk, og jeg husker det som om jeg levde i en Astrid Lindgrenfilm.

Sverige og Finland var utlandet på den tiden, med campinghytter eller telt. Minigolf og Pinball-maskin. Rare ord, polarbrød, tubeost, plastbestikk, papptallerkner og vaklete campingbord. Alt dette og enda mer var selve feriedrømmen.

Vi har vært på hytta også. Hytta var rekreasjonsstedet der livet og dagene gikk i sakte film. Mange fine turer i rydda stier så vel som litt mer ulendte dyretråkk. Havørnrede med egg i, og etter hvert ørnunger, eller havørn i stilig glidetur over himmelen, gjerne med en eller flere hissige måker etter seg. 

Niser som avslørte sine lokasjoner med et høylydt pust i vannskorpa, og en sjelden gang en gild flokk med staurhval langt ute i Trondheimsleia. Og Hurtigruta. Vi måtte alltid få med oss når Hurtigruta seilte forbi. Og en sommer passerte kongeskipet, det var nesten mer stas enn de store cruiseskipene. 

Adressseavisa var viktig informasjonskilde i de dagene, med oversikt over skip ut og inn av Trondheim havn. I tillegg var det i avisen vi fant oversikt over flo og fjære, som har stor betydning når man er ved kysten. Både båtturer, fiske fra land, bading og turer i fjæra var planlagt rundt den tabellen.

Surnadal og omegn byr også på mang en tur i skog og på fjell, eller langs sjøen. Vi har vært innom noen av de også. Og så må vi innom skiturene og de vel gjennomtenkte rasteplassene med ly, bål og klatretre. Jeg hadde nuppete nikkers etter klatring i trær med grov bark hele barndommen.

Og vi kan aldri nevne bål uten at vi kommer inn på det store pinsebålet som bestefar hadde dratt sammen kvist til et år. Det hadde nok vært hogst, og det var store mengder tørrkvist. Vi hadde tre meter lange pølsespidd, for nærmere kunne vi ikke stå, og det hele ble en smule hektisk med bæring av vann fra nærmeste bekk for å hente inn et litt utbredt bål. Men det gikk bra og ble et morsomt minne.

Gamle dager er fint. Det er et solid fundament der vi deltar på lik linje i samtalen. Det er uten apper og innlogginger. Vi trenger ikke routere og trådløse innretninger. Vi er rett på, og finner det vi trenger og assosierer fritt. Og det er koselig, for far er også med, og mange andre som vi ikke lengre ser. Og det er godt å vite at vi har så mye fint å minnes.

Og innimellom så ser vi på skirenn på tv. For vinter er skirenn, og går man ikke sjøl, så kan man se på. Og mimre litt samtidig. Sånt blir det gode dager og flere gode minner av.

Om innholdsrike lommer opp gjennom tida.

 Lommer er en fin oppfinnelse, det har jeg alltid syntes. Det tok meg mange år å se nytten av vesker, for det fantes jo lommer både foran og bak på buksene, og jakker kom med opp til flere lommer, og til og med innerlommer hvis jeg var heldig.

Mye kan ha stor samleverdi for små barn, og det var alt i tidlig lurt å sjekke alle lommene før klærne gikk i vaskemaskinen, for det kunne være både spiker, skruer, stein og småpenger i lommene. For ikke å snakke om alle lappene med små hemmeligheter på, som vi skrev på skolen.

En periode i løpet av de første årene på barneskolen skulle man ha både kam og lommebok i baklommene. Jeg vet ikke om det var likt i hele landet, men her i bygda var det et must både for jenter og gutter. Både kammen og lommeboka trengte ikke lang tid før de var bøyd i riktig form, og kun kunne passe i lomma på en måte. Etter hvert ble det flere nødvendigheter i lommene. For min del var PL3 lip balm og you tyggis fast inventar i mange år, i tillegg til nøkler da. 

Nøkkelknippe, helst med brusåpner og flere nøkler. Ei stund var store nøkkelknipper litt stas, og jeg skal ærlig innrømme at det ikke alltid hadde helt kontroll på hva alle nøklene gikk til. Det var nok noen gamle nøkler til hengelås som ikke var i bruk og til gamle dører som ikke lengre var i bruk på mitt knippe i barneskolen.

Den delen av året som det var mørkt både morgen og kveld, var det refleks i alle jakkelommer. Dette var gammaldagse reflekser med snor og sikkerhetsnål, og sikkerhetsnåler var festet i lommeforet hvis snora var lang nok til at refleksen da ble hengende sånn midt nedpå låret, nærmere knærne.

Jeg har alltid lurt på hvorfor vi fikk med oss lommetørkle hvis vi skulle i kirken. Med det fikk vi, og det ble gjerne liggende i lomma ei stund etterpå.

Etter som jeg ble eldre, ble det en vane at det alltid lå en tampong i lommene, i tilfelle krise. Og når vi begynte å gå på fest, ble det et must med levis dongerijakke med rause innerlommer til medbrakt drikke. Livet på landsbygda var ikke for amatører alltid før i tida heller.

Jeg hadde aldri seddelklype, men etter hvert som plastkortene begynte å ta over for kontantene ble kortholder en ny greie som skulle være med. Så kom mobiltelefonene, og de var ikke akkurat små i starten, så etter hvert måtte jeg krype til korset og investere i vesker for å få med alt som måtte være med. Ofte prøvde jeg å fordele risikoen, slik at husnøklene og ett kort lå i lomma slik at jeg ikke var helt fortapt hvis vesken ble borte. Så begynte mobilene å krympe, og en stund passet de fint i lommene, før mobilene igjen vokste. Så kom det etuier med plass til plastkortene slik at du er sikker på å miste absolutt alt hvis du først mister noe. Det er vel ingen hemmelighet at jeg synes det er en litt dum ide.

Nøkkelknippet ja. Etter hvert var det kun nøkler i bruk på knippet. I mange år hadde jeg nøkkel til barndomshjemmet, hytta, mitt eget bo og til søstera mi. Nå er barndomshjemmet og hytta solgt, og jeg kan fremdeles huske vedmodet ved å hekte de nøklene av knippet. Men søstera mi er fremdeles ikke trygg for annet enn at jeg plutselig står i stua.

Etter hvert som det ble reiser til det store utland, ble håndsprit fast inventar i vesker eller lommer. Nesespray og håndkrem like så. (Har du hatt tett nese på flytur en gang, så har du med nesespray for resten av livet.). I de siste årene ligger disse nødvendighetens i små forpakninger i ziplock-pose, ferdig til 

å passere sikkerhetskontrollen.

Disse reisevanene skulle vise seg å være særdeles nyttig da verden snudde på hodet i tidlig mars. Som allergiker så var det viktig å holde nesa åpen slik at jeg ikke ble mistenkt for Covid 19, og økt forbruk av håndsprit medførte økt forbruk av håndkrem. 

I tillegg til alt annet ligger det nå munnbind i alle vesker og jakkelommer. Man kan aldri vite når det blir for mye folk samlet. I tillegg har det blitt en vane med små pakker med papirlommetørkle. Jeg kunne skrevet Kleenex, men det kan se ut som om disse ble hamstret bort i mars sammen med dopapir, så nå er det mer ukjente merker med dårlig kvalitet. Det går litt mindre av dem, for når man risikerer gnagsår på nesevingene så bruker man ikke papiret før det er nødvendig.

Med alle disse små pakkene med papirlommetørkle i alle lommer, så kan det hende at det nå etter hvert blir en ny generasjon eldre som heller har papirlommetørkle i lommene fremfor det gammeldagse lommetørkle i jakke-eller genserermet.

Tenk å skrive en blogg om lommer. Ja, det forteller kanskje litt om hvor lite opplevelser det er for hjernen for tiden. Eller det forteller hvor god tid jeg har til å tenke på alt mulig rart som jeg ikke tenker på når alt er som normalt. Kanskje forteller det også noe om tidens gang.