Veisperringer og omkjøringer

I år, som veldig mange er på bilferie i eget land, er det lett å tenke tilbake på barndommens ferieturer med bil, og også voksenlivets bilferier, herunder tiden med egen bil og egne bilferier. I tillegg til å mimre, har jeg sett på sakte-TV Sommerbilen minutt for minutt, som nok er en inspirasjon til det jeg skriver, fordi det har vært en påminnelse for meg. En påminnelse om hvor mye vakker natur vi har, men også hvor mange mil vi har med smale og svingete veier i dette landet.
I min femtienårige skriveglade hjerne blir mange av tankene og minnene snirklet inn i metaforer. Veier og stier har den effekten.
Det er mange gode minner både fra barndom og voksenliv. Mye sol og sommer og vakker natur, og ofte også lengselen etter å komme frem. Som barn ble jeg lett bilsyk, og jeg har nok tatt litt motet fra familien min noen ganger når spørsmålet «er det langt igjen?», som var synonymt med «jeg begynner å føle litt ubehag», kom etter kun få mil, og med mange mil igjen. Jeg var ganske god til å holde ut til vi fant egnede stoppesteder, men det er vel også noen busslommer som har fått besøk av en grønnlig ung turist som måtte ha litt frisk luft. Men dette til tross, jeg husker disse ferieturene med glede. Jeg husker lukten av telt, eller lekestue-følelsen når jeg kom inn i små campinghytter. Jeg husker den gode følelsen av velvære når jeg krøp ned i teppeposen min, med hele familien samlet i samme telt eller hytte. Jeg har sittet i teppepose på fjelloverganger og ventet på varm suppe kokt på primus også. Og selvfølgelig har jeg sovet i baksete eller oppå teppeposeruller i dørken mellom baksetet og forsetene i bilen.
Jeg har ofte undret meg over hvor mange steder i dette landet det finnes en alternativ rute. Det er nordsiden og sørsiden, eller øst og vestsiden av daler med og uten elveleie. Det er gammelveier som fortsatt gjør jobben, og som oftest tar lengre tid men som byr på naturperler som nyveien, kanskje også motorvei, får deg til å suse forbi. Noen ganger går gammelveien mellom gårdsbygning og fjøs. Andre ganger er den ikke asfaltert en gang, og kanskje har den en ferist eller to som får tennene til å skrangle i oss som sitter i bilen.
Mange av disse omveiene er en pest og en plage for de som bruker veien som transportetappe mellom  hjemme og feriemål, eller kanskje helst hjem og jobb. For andre gir det et pusterom fra klampen i bånn på monoton asfaltvei, og til avslappende femtisoner og rasteplasser uten veikro men med bord der matboksen og termosen kan stå, og benk til å sitte ned og spise i ro og fred.
Sommeren er ferietid for mange, men sommeren er også en tid for veiarbeider. Det er mange mil med vei, både smal og bred, som skal flikkes på i løpet av den korte tiden mellom snøsmelting og snøfall. Og dette blir det veisperringer, ventetider og omkjøringer av.
Det handler som med alt annet om å se potensialet og muligheter. Ser man på en omkjøring som en anledning til å se eller oppleve noe man ellers ikke ville ha sett eller opplevd, så blir det mer lystbetont enn om man ser det som en unødig bruk av ekstra tid, og et hinder på veien mot målet.
De ekstra minuttene det tar å vente på at den møtende og noe bredere varebilen eller campingbilen skal passere deg, kan være minutter å bruke på mindfullness eller en slurk med kaffe fra termokoppen. Du kan la den humpete grusveien minne deg om tider som er forbi, eller minne deg på hvor heldig vi er som har fått nye og bedre veier.
Jeg har ikke bil lengre, så mine omveier nå for tiden er med kollektivtransport, eller det er en ny sti i marka som forlenger eller forkorter turen. En ekstra sving til høyre denne uka tok meg forbi de største og saftigste blåbærene jeg har smakt på lenge, og gav en fin anledning til å stoppe og nyte øyeblikket. Andre alternative stier byr på brattere terreng og mere trim og utfordringer. Få stier i Østmarka byr på utsikt, men det finnes noen av de også.
Jeg må jo trekke dette litt ned til selve livet.
Jeg er ikke nødvendig vis like glad for veisperringer og omveier i livet. Det å måtte finne alternativ rute, eller humpe over en ferist kan være brysomt, og det er lett å snuble. Jeg har med årene blitt vant til å finne alternative veier, men jeg er ikke like god på å finne snarveiene nå som før. Men: jeg vet at det er viktig, og jeg prøver å se mulighetene som kan åpne seg på omveiene. Og noen ganger handler det om å Ikke benevne det som en omvei, men se på det som en annen vei, som kanskje vil vise seg å være bedre.
Jeg har ikke skrevet om alle fergene jeg har tatt i mitt liv. Det er ikke så rent få fergeturer, og favoritten var selvfølgelig de fergene med kiosk, og med så lang overfartstid at det var tid til å benytte denne muligheten. Eller kanskje ble tiden brukt til å stå et plan høyere enn bildekkene, med vind i håret og utsikt mot andre fergeleiet.
Vi er glad i broer og tuneller her, og mange ferger har blitt erstattet av den grunn. Med bro kan vi fremdeles få utsikten, men vi får ikke den lille pausen der noen andre tar styringen og ansvaret. Med tuneller forsvinner utsikten i tillegg. Jeg er ikke udelt begeistret. Jeg skjønner at de som har dette som arbeidsvei, får det lettere. Men man mister alltid litt selv om gevinsten er større enn tapet. Og turisten i meg mister mer enn jeg får, på mange måter. I livet er selvfølgelig broer en overgang som kan være luftig, gi et annet perspektiv eller forlenge veien mot målet. Tuneller derimot, er veldig ofte preget av tung luft og dårlig belysning, og det kan ta en stund før jeg får lyset i enden å sikte mot.
Det er søndag, det er vind og grått, vi er forespeilet bøttevis med regn. En søndagsturens veisperring. Det gav meg anledning til å sitte lenge med morgenkaffen. Det gav meg anledning til å skrive og mimre litt. Det gir meg anledning til å lese en god bok. Så, med andre ord, ikke en sperring men en mulighet.

Hvordan vil du bli husket?

Dette enorme spørsmålet er inspirert av dagens utgave av den daglige inspirasjonen (DI) som jeg får tilsendt og starter dagene mine med.
Det sto ikke bare det selvfølgelig. Dagens innlegg startet med et sitat fra Rosa Parks, en av verdens store kvinner som jeg kunne skrevet mye om, men det får bli en annen gang.
Sitatet var som følger: «Memories of our lives, of our works and our deeds will continue in others.» Og dette innleder da til den lille påminnelsen om at alt vi gjør og sier og tenker, setter sine spor. Som i gjen avleder spørsmålet «how do you want to be remembered?». Fordi vi er norske, så blir den direkte oversettelsen tvetydig, og det liker jeg. For i vil så ligger spørsmålet om hvordan vi ønsker å bli husket, men det ligger også en tanke om hva andre vil huske. Og det er her utfordringen ligger.
Igjen, jeg får prate for meg sjøl.
Jeg har mange ideer om hvordan jeg vil være som menneske og som medmenneske. Jeg har klare tanker om hva slags kvaliteter og sider jeg liker hos meg selv og som jeg vil at andre skal se. Og jeg har også et sett med sider og kvaliteter som jeg ikke vil at andre skal se og som ikke er en del av det jeg vil bli husket for.
Dagens DI legger dette ansvaret rett i fanget på meg. Og det kjennes alltid litt for stort.
Det er ikke ukjent materiale, og ikke minst var dette et av Rev.Marys favoritt-temaer. Det at vi selv er ansvarlig for våre tanker og handlinger, og at dette påvirker hva slags liv vi har og også hva slag ettermæle vi får. Jeg vet det jo, og jeg skjønner det, og jeg har skrevet om det tidligere også.
Men det er fremdeles en stor jobb. Og en jobb som jeg stadig glipper på, og som jeg stadig minner meg selv om at jeg ikke kan bli perfekt i.
For jeg tror ikke noen kan, og jeg vet i alle fall at jeg ikke klarer å bare være synlig med de sidene som jeg liker og er komfortabel med. Og jeg tenker at det gjør meg til et helt menneske. Men, jeg tenker også at det å ha bevisstheten på at alt vi sier og gjør har en påvirkning på vårt eget og andres liv, det er viktig. Jeg har skrevet tidligere om det å gjøre det lille ekstra. Det ekstra minuttet, det ekstra smilet, klemmen i tider man kan det, og varmen i stemmen når man ikke kan være fysisk nær. Det lille ordet som gir noen andre en bedre dag. Eller å la være å si det som kan såre. Det er en jobb å være menneske. Og det er ikke anledning til å avspasere. Man kan ikke tenke at etter mange gode gjerninger eller godt humør, så kan man unne seg en ubehøvlet anledning.
Ingen kan holde den smale sti. Og for meg så er ikke det et mål heller, for det blir for anstrengt. Jeg, for min del, er ute etter det jevne. Det taktfaste, regelmessige, stabile, som gjør at jeg kjenner meg fornøyd med meg sjøl. Ja, jeg trenger ikke det heller alltid. Bare jeg slipper å kjenne meg misfornøyd, eller skammer meg. Jeg unngår ikke det heller, alltid. Så da blir det en annen side i boka som må repeteres. Den om å tilgi seg sjøl. Vise raushet, sette strek og prøve på nytt. Eller gå videre.
Dette ble dypt. Jeg graver ikke videre. I stedet vil jeg vri litt på dagens DI.
For jeg tenker at det er et annet stort spørsmål som kan utledes her, og som er med på å prege hverdagen vår : Hva vil vi huske (av andre)?
Det vi husker, det vi holder på, er avgjørende for hvordan vi har det. Hvordan vi sover, humør, hvordan vi spiser..
Hvis vi går i rundt og tviholder på det negative vi har opplevd, vil det tære på alt. Hvis vi samler på de negative inntrykkene eller ugjerningene fra andre, så er det vi som lider under det. Nå skriver jeg vi igjen, for jeg tror dette er universelt. Men jeg kan trekke det ned på jeg-nivå igjen.
Jeg har i perioder av livet vært en samler av de negative hendelsene som sender meg på en nedadgående spiral. Jeg har dyrket «jeg visste det ville gå sånn» og «alltid eller aldri er det jeg som får..» og så videre. Murphys lov har hengt over hodet. Jeg har festet meg ved de negative sidene ved mennesker, og kjent på urettferdighet og mishag. Og jeg sier ikke at det ikke finnes folk som har en negativ innvirkning på oss. Jeg sier ikke at jeg ønsker å blindt bare se etter de gode sidene, for det vil være for naivt i en verden der vi har både godt og ondt. Men man kan gå vekk fra det negative. Man kan la de som trekker oss ned, bli igjen i den tidsepoken vi treffer de. Men det er opp til oss. Det er opp til meg å gå videre, å la de være igjen.
Det finnes sikkert mange verktøy og hjelp til selvhjelp bøker rundt dette tema. Men igjen så tror jeg på tankens kraft. Jeg tror på selvoppfyllende profetier og at egne forventninger kan påvirke opplevelser og handlinger, egne og andres. Men jeg tror igjen også at det ikke alltid er oppnåelig å være i forkant eller klare å snu alltid.
Hvor vil jeg.
Jeg vil tilbake til det enkle eller vanskelige fakta at det starter med oss selv. Enhver er sin egen lykkes smed, er et fint uttrykk. Tell bare de lykkelige timene er et annet. Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg, er også et uttrykk.
Å tilgi. Jeg liker det i dette arbeidet. Jeg har lest mye i Desmond og Mpho Tutu sin bok om tilgivelse. De sier det samme som rev.Mary. Du tilgir for din egen del, enten det gjelder andre eller deg selv. Det er du som er fanget og forknytt om du bærer nag, enten det er til deg sjøl eller andre. Det er en viktig tanke, det å gi slipp. Som alt annet, ikke lett, men hvor mange blybelter tåler du på livets svømmetur.
Da har dere og jeg fått litt å tenke på. Jeg skal ta med meg tankesurret ut i skogen, for der forsvinner mye av det ut i luften og opp i trærne. Ha en fortsatt god dag og husk at veien du går ofte er like viktig som målet.