Alle liv består av kontraster. Vi beveger oss veldig ofte i skalaen mellom ytterpunkter. Fra kaldt til varmt, fra søtt til salt eller surt, fra vått til tørt, lykkelig til trist. Og det er ikke alltid slik at det er en positiv og en negativ ende av skalaen. Det kan hende at begge er positive, eller negative, eller at den positive enden for meg er negativ for deg. Det kan også være nøytrale endestykker i begge ender.
Lyd og stillhet er også en kontrast, men lyd skal jeg også drodle litt rundt som eget tema.
Men jeg starter med kontrastene.
En av favorittkontrastene mine har jeg nettopp opplevd. Det er å sette seg på flyet, på Gardermoen, i en av de første av årets måneder, og fly av gårde til Florida. Jeg skal ta dere gjennom reisen kontrast for kontrast, og kanskje litt lyd for lyd også.
Det var snø og glatt på veien mot flybussen, så jeg gikk i joggesko med brodder. Vinterjakke, lue og vanter måtte til denne kalde ettermiddagen. Dagen etter var det shorts, T-skjorte, barbeint i åpne badesko i fuktig gress i solskinnet.
Flyplasser er alltid kontrastfylt, med lange og korte køer, tålmodige og utålmodige mennesker, sure og blide folk, dyktige og klønete betjening. Det er ganske utmattende å bevege seg rundt på en flyplass i flere timer, så da vi begynte ombordstigningen var jeg mer enn glad. For det er da turen virkelig starter. Fra jeg synker ned i setet mitt, er det bare nedtelling til jeg er på andre siden av skalaen. Ved målet, i varmen, i tosomheten, i lykken, i feriemodus.
Kontrastene mellom mine to land skal jeg ikke ta for meg, verken politisk, klimatisk eller utseende. Men like sikkert som jeg kommer til målet, varmen, tosomheten, lykken og feriemodusen, så kommer jeg hjem igjen til enden, kulden, ensomheten, og rutinemessig hverdagsliv der det er færre men ikke helt fritt for lykkestunder, og der alt er annerledes.
Denne gangen dro jeg hjem med en lett forkjølelse som i løpet av hjemturen forandret seg og ekspanderte til en meget kraftig forkjølelse. Derfor ble kontrasten helt annerledes enn den pleier. Det ble ikke fra ferie til jobb, men fra ferie til vakuum. Et vakuum der jeg har tilbringe en uke kun i eget selskap, innendørs, med pledd og ulltøy. Uten sosial omgang med unntak av taxisjåførene som kjørte meg til og fra legen, ti minutters hos fastlegen, og hei til mannen i kassa på Rema på fredag da jeg nesten var tom for nesespray og fishermans friend.
Her må jeg først putte inn en digresjon, og så blir det litt lyd. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg hva som var den verste taxituren. Han som kjørte meg til legen, var en godt voksen mann. Han hadde høreapparat, og kombinert med mitt ekstremt hese og nasale språk så ble det litt gjentakelser frem og tilbake før adressen var i boks, men det var egentlig bare litt festlig. Mindre festlig var at mannen hadde kraftige ticks, i hele overkroppen. Og, dette medførte også et ujevnt trykk på gasspedalen. Jeg regner jo med at yrkessjåfører med slike utfordringer følges tett opp av lege, men det føltes ikke trygt. Men jeg kom frem. Hjemturen da. Det var en annen taxi. Med det samme jeg satte meg inn, reagerte jeg på lukten i taxien. Først tenkte jeg at noen hadde vært dårlig. Så tenkte jeg at det var bare meg som hadde en rar luktesans, og når jeg så fire Wunderbaum hengende i speilet, i fire forskjellige farger, så tenkte jeg at det var de. Så begynte vi å kjøre, og så konkluderte jeg med at første tanke var riktig. Etter litt overveielse sa jeg til sjåføren at denne taxien trengte en rens, for her hadde noen vært bilsyk. Og det stemte. Dette var resultat av helgens festkjøring, men han påsto at det var vasket. Jeg foreslo en ny vask, og la til at hvis jeg ikke hadde vært så forkjølet som jeg var, så ville jeg ikke ha tatt turen med denne bilen. Jeg kom meg hjem, og vasket alle klærne jeg hadde hatt på meg, fordi det føltes vemmelig. Det er mye rart man betaler mye penger for, tenker jeg.
Nok om det. Over til lyd.
Jeg har alltid hatt god hørsel og også alltid vært vâr for lyd, samtidig som jeg har vært og er veldig glad i musikk.(men helst ikke så høyt). Den gode hørselen er et pluss, men har også gjort at jeg av og til hører ting ikke alle hører, og det er ikke alltid lett å forklare. For eksempel: Jeg husker de gamle grå telefonene. De hadde en bitte liten kneppelyd før ringelyden begynte, noe som gjorde at jeg reiste meg og gikk mot telefonen før den begynte å ringe. Mange hørte ikke denne forvarsellyden, selv etter at jeg fortalte om den, så for mange virket det litt rart at jeg gikk for å ta telefonen før den ringte. En morsom ting var at når vi var på hytta vår, som de første årene ikke hadde innlagt strøm og ikke telefon, så hørte jeg den samme lyden. De første gangene lurte jeg på om jeg innbilte meg denne lyden, og kanskje ønsket at vi hadde telefon. Men det var ikke det. Etter intens lytting fant jeg ut hva den lignende lyden var. Det var lyden av kondensdråper som dryppet fra lokket på en kjele med varmtvann som sto på ovnen.
Et eksempel til: Jeg har alltid vært mye på tur i skogen. Den største skrekken med skogstur var å møte hoggorm. Dette førte til at hodet gikk som et periskop, med blikket godt plantet på stien og omegn. For min del så førte denne aktsomheten til at jeg la merke til utrolig mye detaljer, noe som senere fikk frem fotointeressen. Men, jeg brukte også alle andre sanser, herunder hørselen. Og: dette
førte til at jeg hørte hoggormen før jeg så den. Hadde jeg ikke hørt den, hadde jeg ikke kikket dit den lå, og kunne glad og lykkelig gått forbi slik som mitt turfølge. Men nei da. Jeg hørte, jeg kikket, og der lå den. Gang på gang. Det jeg hørte, har ikke noe med hoggorm å gjøre spesielt, men når den glir gjennom gress og lyng, så er det ikke helt lydløst. Litt lyd vil det alltid være. Og dette hørte jeg. Jeg gjør det fremdeles, men jeg har med årene også blitt flinkere til å utvide repertoaret slik at jeg nå også hører fuglene i busken, ekornet i treet og så videre. Alle sanser har sine fordeler og ulemper. Men jeg tror at det alltid er flere fordeler enn ulemper med godt utviklede sanser. Vi skal ikke glemme at vi tilhører pattedyrene, og er utstyrt med disse sansene for å kunne overleve. Og i denne verden som:nå blir mer og mer teknologisk og utspekulert, så tror jeg det er enda viktigere å holde på instinkter og utvikle sansene, mest av alt for å ikke gå glipp av de små, ekte øyeblikkene som naturen eller verden ellers har å by på. Her og nå er best uten bakgrunnslyd og redigeringsprogram.
Men lyd er ikke alltid en gave. Jeg har de siste ti årene hatt tinnitus. For min del vil det si at det aldri er helt stille. Det er alltid et visst nivå av sus, som et bølge-eller vindsus. For en som er var for lyd og som trenger stillhet kanskje enda mer enn gjennomsnittet, så er det ganske energitappende å aldri ha det stille. Enda verre blir det med lyd oppå lyden i situasjoner der det skulle vært stillhet. For eksempel et bråkete ventilasjonsanlegg på kontoret. Eller en naboungene som griner på natta. Piping fra fotgjengerovergang når jeg skal sove. Når jeg er forkjølet blir dette enda tydeligere, kanskje fordi resonansen blir dårligere når det er tett i luftveiene. Kombinasjonen dotter i øra og øresus er
ubeskrivelig slitsomt. Av og til i slike situasjoner lurer jeg på om jeg ikke hører andre lyder, om det bare er denne lyden i eget hode jeg kan høre, helt til jeg plutselig hører en klokke tikke eller vaskemaskinens muntre ferdig-melodi, og da blir jeg plutselig glad over lyder som kan oppleves som irriterende i andre situasjoner. Jeg tror at alle sansene våre skaper spor på harddisken vår, og at alle sanseminnene til sammen hjelper oss å huske hvem vi var og hvem vi er. Jeg tror også at hørsel som fanger opp lyd, er en av de sansene som setter dypest spor.
Lyd har en tendens til å trenge seg på når du ikke ønsker det. Klokka di tikker aldri høyere enn når du ligger og ikke får sove. Drillen som naboen bruker, er litt høyere kl åtte på søndagsmorgen enn klokka seks på tirsdag ettermiddag.
Men lyd kan også trenge seg på på en positiv måte.De første trillene fra stæren om våren er som oftest klokken halv fire om morgenen, men et jublende vårtegn er ikke like irriterende som bortskjemtgrininga i etasjen over på samme tid. Favorittlydene mine om morgenen er fuglekvitter. Eller turtelduene kurr. Kattuglens mystiske ho...ho ho ho hooo, om kvelden og tidlig natt er også en favoritt. Latter er god lyd. Stemmene til de jeg er glad i, gir meg gode følelser. Musikk, min musikk er en god lyd. Den ultimate gladlyden er kanskje litt rar for noen, men for meg så er den helt logisk. Favorittlyden min, hvis jeg må velge en, er den av alarm-på-pipelyden og skrittene som stanser utenfor døra og nøkkelen i låsen når kjæresten kommer hjem fra jobb. Ingen lyd bringer frem et bredere smil enn det.
