The long and winding road

Selv om teksten til the Beatles sin låt med overnevnte tittel har sine momenter jeg kan relatere meg til, var det selve tittelen som jeg våknet opp med i hodet i dag. Dette året,som langt i fra er ferdig, har vært et langt år, og da mener jeg ikke bare fordi det var skuddår.
Noen år er lengre enn andre, og dette var ett av dem.
Det handler nok dessverre litt om å ha en gyngende helse. Gyngende er et godt bilde, fordi spondylartritt gir for meg et litt uberegnelig livsbilde, som en gyngestolmeie. Helsen min har rokket frem og tilbake, mye på midten av buen, som er på buens laveste punkt. Det er i alle fall stabilt og relativt forutsigbart på midten, men det er mye vondt. Litt som når du får tærne under det punktet på gyngestolmeien. En jevn smerte under jevnt trykk.
Men meiene har jo to ender også, eller ytterpunkter. Og jeg har da til tider, etter mye trening og egenpleie, havnet opp på den enden der alt er så mye bedre. Etter en januar og februar på midten eller i "nå er det enda litt verre"- enden, så hadde jeg en Floridatur i mars som tok meg til smertefri og bekymringsfri- enden. To herlige uker med påfyll av alt som livet skal inneholde.
Ustabilt vårvær og usikkerhet rundt hvor min neste jobb skulle være, tok meg en rask tur i motsatt ende, før det stabiliserte seg på midten igjen, der jevn smerte og lite søvn gjorde hverdagene til mitt sedvanlige hamsterhjul med jobb, trening og lite søvn. Jevn rokking bittelitt til hver side, der alt avhenger av jevnlig trening, kan være både monotont og tungt. Og mens jobbannonsene flagret foran øynene i en jevn strøm på Finn.no og Oslo kommune sine sider, var det kun få av de som jeg var kvalifisert for. Og ja, selvfølgelig føler jeg meg enda dårligere kvalifisert når jeg er nede i gropen min. Et par jobbsøknader som endte ut i ingenting gav nok selvfølelsen et sår, og jeg ser kanskje for meg at jeg ikke akkurat var et muntrasjonsråd der jeg vandret ut med en tordesky som lå godt ned på skuldrene mine.
Selv om det ikke hadde noe med meg eller mine nærmeste å gjøre, så kom tragedien i Orlando i juni tett innpå. Nei, jeg ønsker ikke å være en av de som hevder seg skadet og rammet av noe som har rammet andre. Men: Jeg er dårlig rustet til tragiske hendelser og dårlige nyheter når formen er ute av kurs, og når mennesker blir drept fordi de er homofile, så blir det ekstra personlig.
Så kom det noen sommerdager i dette litt kjølige landet, og jeg fikk opp energinivået litt. Turene i marka ble flere og bikinitimene gav farge og vitaminer. En uke hos mor med litt havutsikt og fine turer i skogen var en nydelig avveksling og tok meg frem til august, som bød på overraskende varme dager og også noen dager i selskap med en munter seksåring som alltid vi bringe fram barnet i meg og i barnesinnet er alle voksentanker borte.
Så, etter litt planlegging og avklaringer om forlengelse av vikariat, kunne jeg endelig bestille min neste Floridatur. Det hjelpr litt å ha en billett på vent, hengende på veggen som et gyllent flagg på fremtidens vei. Og ikke nok med det. I skrivende stund går papirmølle sin gang, og det som har vært en serie med vikariater blir nå min nye permanente jobb. Jeg gleder meg til å se det svart på hvitt, for det blir nok en milepæl som jeg kan ankre meg til.
Tanken på at om ikke så alt for lenge så kan jeg tusle barbeint, over kjølige gulvfliser, mot verandadøren som åpner seg mot sommer og sol, er fortreffelig. Snart. Snart kan jeg dra skyvedøren til side og kjenne varm, salt luft mot huden. Jeg kan fylle lungene med havbrisen, før jeg tar dagens første kaffekopp med utsikt mot havet.
Det må virkelig kunne kalles et lys i tunellen.

Kaleidoskop. Livet sett gjennom et sett med speil.

Da jeg var liten, kanskje fire år, fikk jeg et kaleidoskop. Men jeg visste ikke at det het det da, for vi kalte det stjernekikkert. Jeg skal ikke begynne å anta eller fortelle hvordan et kaleidoskop er bygd opp, men mitt var i alle fall formet som et rør, i min verden en kikkert, og inni røret var det speilplater, plastplater og fargerike plastperler og jeg var utrolig fascinert av alle de fine fargene som ble til forskjellige mønstre når jeg dreide på skiven i fronten slik at perlene flyttet på seg.
Av og til, i starten, så ville jeg gjerne vise de fine mønstrene til mor eller far eller søstera mi. Men på veien til de hendte det ofte at jeg ristet litt på kaleidoskopet, eller de tok imot det med en bevegelse som flyttet perlene, og vips så var mønstret et annet, til min store fortvilelse.
Jeg prøvde av og til å legge det fra meg, forsiktig på hylla eller i en skuff også, for å spare på et fint mønster. Dette var også sårbare prosjekter med stor fallhøyde og store sjanser for skuffelse. Jeg måtte etter hvert innse at jeg bare måtte finne meg i at fine mønstre og fargespill ikke varer evig.
Og her er selvfølgelig øyeblikket der kaleidoskopet, som jeg har brukt i mange metaforer, blir til en metafor i seg selv.
For det er ganske mye som minner om selve livet i denne fortellingen.
Ta alle øyeblikkene der du tror du har funnet det perfekte øyeblikket, eller huset, eller kjæresten, eller vennen, og så er det ett lite knepp til høyre med livshjulet, og hele situasjonen er en annen.
Tenk på alle gangene du nesten er ferdig med en stor oppgave og du er sekunder fra å lykkes, og livet gir deg en dytt i ryggen eller et smekk på armen, og vips så danser perlene rundt og gjør det annerledes enn alt du tenkte og så for et øyeblikk siden.
Tenk på alle som bevisst og ubevisst har ristet på kaleidoskopet ditt slik at du måtte begynne på nytt med letingen etter det bildet du hadde eller ønsket deg og var på vei mot.
Helt siden jeg var barn har jeg sett livet fra mange vinkler og gjennom mangt et intrikat speilsystem, og det jeg har skjønt med årene er at nye mønstre, nye stjerner, kan være like fine som den som kom ut av kurs. Og noen ganger er det slettes ikke sikkert at andre liker det samme som meg, og da kan jeg like gjerne holde det vakre bildet for meg selv og lagre det i mitt hode for min egen skyld.
Jeg har lært meg at de som rister på kaleidoskopet mitt like gjerne kan gjøre meg en velgjerning som en ugjerning, men at det kan være et stykke tid mellom gjerningen og tidspunktet der jeg ser at en tilsynelatende ugjerning var en velgjerning.
Jeg har gjennom årene lært meg at nye fargerike perler kommer til, mens andre faller fra. Og mønstrene som er de vakreste er ikke alltid de mest kompliserte. Noen ganger er de litt ensformige mønstrene med få farger veldig velkomne til å hvile øynene på. Et pusterom, eller et hvileskjær, kan vi vel allle trenge innimellom.
Jeg har lært meg å sette pris på de uventede bildene som kommer frem, både når andre påvirker kaleidoskopet mitt og når jeg selv gjør det. Det er stort sett med nye ting i livet som med 18 grader i sjøen. Man kan velge å venne seg gradvis til det, eller hoppe i det.
Men av og til. Innimellom alt annet. Av og til forbeholder jeg meg retten til å tenke: hvorfor?, når noen tilsynelatende uten andre grunner enn at fordi de kan det, rister perlene mine ut av mønstret sitt slik at de legger seg i et irriterende mønster som ikke appellerer til meg over hode. Av og til er det lov å tenke at det er totalt unødvendig og litt ondskapsfullt. Og disse menneskene, de er det jeg må tenke litt ekstra på når jeg leser "the book of Forgiveness"(Mpho og Desmond Tutu). Jeg har skjønt at ved å ikke tilgi, så holder jeg disse menneskene hos meg i stedet for å la de forsvinne fra meg. Jeg har skjønt at jeg må tilgi disse menneskene for min del, for selv å bli fri.  Jeg har skjønt det, Jeg må bare jobbe litt mer med noen av dem.

Where have all the flowers gone

Høsten ble kastet over oss som en kjølig men fargerik kappe. Den kom fra en dag til en annen i år, for det var jo bikinivær flere dager i september, før den litt krispe høstluften plutselig var her og bladene begynte å skifte farge for alvor. Så kom den skarpe snoen, men også den skarpblå himmelen, og jeg skjønte at nå var bikiniens tid over for denne gang.
Jeg liker høsten med dens vakre farger og den friske luften som føles så totalt forurensingsfri og energigivende. Men høsten kan også bringe med seg en gråtone og en omgripende melankoli som kommer snikende innpå som et bakholdsangrep. Sånn som i dag. I dag er fargene mattet av den regngrå himmelen, og den friske kjølige luften er bare alminnelig kald luft med sur vind i. I dag er det ikke sol hverken ute eller inne, men akkurat nå har jeg bestemt meg for å ikke overse det, men heller dvele litt ved det.
Når høsten er sånn, så blir den en gedigen metafor. For hvor har alle blomstene blitt av? Og hva er blomster?
Barndommen min var en blomst. Jeg tror den var en solsikke. Høyreist og flott, og trygt inntil en vegg slik at det ikke var fare for at den tykke stilken skulle knekke. Beskyttet mot vær og vind, men rikelig med livgivende regn og sol. Og på slutten av barndommen var toppen full av frø, eller drømmer og fremtidsplaner, som drysset ut over bakken slik som de skulle. Og noen av frøene landet selvfølgelig på stein, og noen var ikke fruktbare, men mange av frøene spiret og vokste og bar frukter inn i ungdomstid og tidlig voksentid.
Det er ikke planter uten at det er ugress. Og jeg har utrettelig og unektelig luket en del ugress rundt disse barndommens frø. Noe annet ville jo vært for godt til å være sant. Men det er som rev. Mary sa. Enten må du vokse der du er plantet og fjerne ugresset rundt deg, eller så må du plantes om. Og jeg har vel gjort begge deler.
Ungdomstiden var både tistler og roser, løvetann og linnea. Det var torner som rev i huden, og tynne stilker og skjøre knopper som bukket under for vær og vind. Men det var også vakre orkideer som ikke gav seg og som  kom med nye grener som slynget seg inn i tidlig voksenliv.
Jeg har alltid hatt så klokkertro på voksenlivet og det å bli 30 med alle bitene på rett plass som det perfekte mosaikkbildet med fargespill og mønster, vakrere enn øyet kan se og sinnet kunne tenke seg. Ja, nå er det vel fler enn meg som tørker en tåre etter rungende latter og sorg over knuste drømmer og illusjoner. For det er jo ikke alltid slik at frø som slår rot, blir til den vakreste blomsten som var lovt på bildet utenpå posen. Og det hjelper ikke om det er egne frø, spart i egen frøbank for det riktige øyeblikket. For jorden kan være for steinete, for utarmet eller for alkalisk. Og regnet kan være for surt. Og alle som har plantet liljer og hortensia, har på ett eller annet tidspunkt sett at de skifter farge, avhengig av jorden de vokser i. Men kanskje er ikke det så farlig?
Vel, mine trettiår var en blandet fornøyelse der noe falt på plass mens andre ting falt i grus, og jeg skjønte etter hvert at det gjaldt å passe på frøbanken, og særlig de minste og mest sårbare spirene. Jeg skjønte at hvis jeg skulle få vakre blomster av de dyreste frøene så var det opp til meg. Jeg kunne ikke basere  meg på innleide gartnere med gode intensjoner hvis de ikke var hundre prosent med, både med hjerte og hjerne. Jeg måtte lære meg å stole på mine egne instinkter, egne valg og egne grønne fingre. Og når jeg feilet, så var det jeg som måtte ha svarene.
Du store min tid for en kamp og en strid det kan være til tider, når håpene ligger visne og brune utover kanten på blomsterpotten. For en nederlagsfølelse det er når selv de enkleste grønnplantene som alle får til, gir tapt og blir gule i bladene, og ikke fordi det er høst. For en skuffelse det er når blåbærbusken er uten bær og bladlusene håner meg med hvert et jafs av de allerede hullete bladene som krøller seg rundt enda flere egg i kantene.
Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne å avrunde denne metaforen, nå som jeg har kompostert deler av både ungdomstiden og trettiårene. Men kanskje er det nettop ved komposten jeg må begynne. For selv om mye har visnet, så har det etter hvert blitt mye god jord av komposten. Jeg har bare brukt litt tid på å overse forråtnelsesprosessen, og jeg har vært litt utålmodig før den nye jorden har kommet.
Jeg må rett å slett tilbake til orkideene og rosene, til kalaene og forglemmegeiene. For det er jo de jeg har bilder av i albumene mine. Jeg har kanskje flere lykkebilder og fargerike blomsterbilder i de fysiske albumene enn i de mentale albumene. Men det vil bare si at jeg har en ryddejobb å gjøre i de mentale albumene. For jeg kjenner det er på tide å se på rosene og glemme tornene. Her er jeg, litt over midt i førtiårene. Jeg har sådd mange gode ideer og planer som har blomstret og som er fulle av næring fremdeles. Jeg har til og med noen tropiske planter som jeg fjernpleier til tider, og som jeg håper vil spire langt inn i, og slå ut i full blomst i, fremtiden. Jeg har både luftrøtter og røtter i jorden, og enten jeg tror det eller ei, så vil nye frø komme til og bære frukter bare jeg tar sjansen på å så dem. Vi er vår egen lykkes smed. Vi er vår egen gartner. Og det er på tide å svinge beina ut av sengen og la de kalde gulvplankene fortelle meg det er en ny dag som venter. Og det er jeg som må få den til å være verdt å telle. Som jeg skrev i introen på publiseringen på Google +: Kanskje jeg må ta tak i høstmelankolien og riste den som om den er et kaleidoskop, for å se de vakre mønstrene og de fargerike små enkeltelementene som livet er.

Etter turbulensen

Her sitter jeg i sofaen min. Vaskemaskinen surrer i bakgrunnen, med treningstøyet mitt som trengte en vask etter dagens økt. Jeg skulle kanskje vært i marka på en fridag med oppholdsvær før snøen kommer, men jeg hadde ikke lyst til å gå og gå i dag. Hadde blybein, og ruslet heller bort på imperia gym for å ta meg litt ut der i halvannen times tid.
Det er så rart med det. Når jeg har kommet i den alderen jeg er, så er alt liksom litt mer tiltak å gjøre. Jeg klarer å gi meg selv sparket bak for å gå på trening, men noen dager er det med en litt mistrøstig mine jeg går ut av døra med treningsbagen min.
De siste to og trekvart årene som jeg har vært i vikariat har jeg sett på stillinger og søkt på stillinger. Og jeg vet jeg må. Men igjen, det er litt tungt og  for hver søknad så sitter det litt lengre inne å brenne for en stilling og å få entusiasmen og kunnskappen til å feste seg på arket. Ja, nå skjer jo alt elektronisk da, men metaforisk og kunstnerisk frihet, det tar jeg meg råd til.
Jeg har en leilighet som hadde trengt et løft også. Men tanken på først å bestemme at, og så bestemme hva og så finne ut hvor jeg skal kjøpe det jeg trenger og så finne ut hvem og når. Sukk og stønn, jeg har bare kommet til at og hva. Og selv det har tatt en evighet.
Men livet er mer enn burde og må. Jeg har venner som jeg alltid synes det er hyggelig å møte. Men møter jeg dem? Nei. Hverdagene er jobb, trening, TV og sofa, og helgene er tur, trening, bok og sofa.
Hvor vil jeg med dette her.
Jo. Sist uke har jeg fulgt ekstra tett med på National hurricane center(www.nhc.noaa.gov), og orkanen Matthew, som vokste seg stor og farlig innover karibien på vei mot Florida. Jeg følger med på NHC hele sesongen fra 1.juni til 1.desember, men selvfølgelig øker frekvensen når truslene er der ute. Og Matthew var en kraftig kar der han filleristet, ødela og drepte på Haiti før han herjet rundt på Bahamas på sin ferd mot Florida. Varsler som sier evakuering og dødelig uvær er tøffe å ta inn over seg, og det føltes som om jeg holdt pusten fra onsdag ettermiddag til fredag kveld, da mine som bor sør i Florida var utenfor fare. Men det er ennå ikke over for alle, og flere stater venter fremdeles på dommen. Og fra her jeg sitter, kan jeg ikke gjøre annet enn å tenke, håpe og be for disse menneskene.
Jeg så på nettet at flere mennesker tillot seg å fnyse av de som "bare måtte evakuere men som ikke ble rammet like vel", og jeg kjenner jeg blir irritert. Å dra fra huset eller leiligheten sin for å ri av en orkan et annet sted, er en påkjenning uansett. Å vente på en mulig orkan er en påkjenning. Å ikke vite før det er over hvor ille det blir, om huset ditt fortsatt står eller om vinduene i leiligheten din holder, er en påkjenning. Alt dette blir forsterket av at du ser bilder fra områder som er jevnet med jorden, mennesker som har mistet alt de har, jordskred og flom som skaper dødsfeller og koleraepidemier, og som ødelegger økosystemer og skaper ubalanse. Ja, det er bedre å slippe med skrekken, men skrekken er en påkjenning.
Poenget mitt er vel som så mange ganger før at vi må gripe nuet. Eller, jeg skal prate for meg sjøl. Jeg må bli flinkere til å gripe sjansene og nuet. Jeg må bli flinkere til å gjøre noe med tiden min, og sette litt spor. Jeg vil ha et ettermæle, en historie. Jeg vil ikke bare være noen som kom, var og ble borte igjen uten at andre merket det. Jeg vil ikke sitte på mine gamle dager og angre eller tenke at jammen fikk jeg utretta lite på alle disse årene.
Ikke for det, jeg vet jo ikke om jeg sitter på mine gamle dager en gang. Eller ligger. Eller om det blir noen mine gamle dager. Det er ikke alle som får det.
Hvor jeg kom med denne tankerekken?
Ikke så langt. Men jo flere ganger jeg tenker "grip dagen", jo større sjanse er det for at det blir en ryggmargsrefleks i stedet for tomme ord. Hvem vet? Kanskje jeg tar meg på tak og pusser opp snart. Eller flytter til noe nyere. Eller kanskje jeg slår meg løs og  finner på noe gøy med venner. Eller...der er vaskemaskinen ferdig. Jeg får henge opp tøyet da. Det er jo ut av sofaenopplevelse i alle fall. Fortsatt god lørdag