Det tar på å være til

Jeg har hatt fjorten fine dager sammen med kjæresten min. Det betyr også fjorten dager med litt pause fra meg selv på ett vis. Å være to er helt annerledes enn å være en. Vi er to om å gjøre ting, og to om å finne veien gjennom dagen. Og det er mindre tid til å synke ned i all verdens grublerier på egen hånd. For når vi er to, kan vi tenke høyt i stedet. Og høyt blir både det å si det høyt og det å løfte opp tanken i stedet for å synke ned med den.
Det er av og til ganske utmattende å være menneske. Vi troner her øverst i næringskjeden, fullt utstyrt med evner og egenskaper til å skulle klare alt mulig. Vi verker etter å fullføre det vi begynner på, vi setter mål og løper etter dem. Det er et under at vi ikke har gjeller, så vi kunne fullføre store prosjekter under vann også, uten ekstrautstyr.
Men sett kondis, utholdenhet, muskler, gripeegenskaper, finmotorikk og lungekapasitet til side. Det er ikke det som er utmattende. Det er evnen til å tenke og gruble som til slutt tar de fleste av oss ned fra vår egen pidestall og gir oss en dask i bakhodet.
Er det ikke utrolig hvor mye vi kan gruble på i løpet av en time? Mye av grubleriene er underholdende, for det ser ikke ut til at det er grenser for hva det går an å spekulere på. Og mange av tankerekkene fører til to strek under svaret og ferdig med de.
I disse tider går det også an å bruke hjelpemidler som Internett for å finne svar hvis ikke egne grublerier fører frem til målet. Noen andre har tenkt of funnet ut og skrevet det i en rapport, en artikkel eller noe annet som har gitt et elektronisk spor som vi kan følge og finne svar.
Som jeg sa, dette er ren underholdning, og gir bidrag både til sinnets munterhet, til kunnskapsbanken vår eller kanskje til selvfølelsen. Og det er ikke dette som skaker grunnfjellet heller.
Innimellom alle disse smågrubleriene kommer de store ordene. Hvis bare. Tenk om. Hva om.
Det er disse som tar meg ned i malstrømmen og som fillerister meg gang på gang.
Det handler ikke nødvendig vis om anger på valg. Det handler ikke om skam eller frykt. Jeg vet ikke alltid hva det handler om, men det hender at disse to-ords-spørsmålene plager meg i dagevis. For mye av det vi gjør, handler om valg.
Vi har de store: Valg av studieretning, bosted, venner, jobb. Vi har de mindre, som kanskje er større: ord, metode, tro, politisk retning. Vi kan velge å gjøre eller ikke gjøre.
Evaluering er et ord som jeg har brukt mye i mitt arbeidsliv. Kritisk tilbakeblikk eller selvransakelse blir dette ofte på privaten.
Uavhengig av hva vi tror på, så har vi i alle fall bare ett liv om gangen, og vi er i ett liv her og nå. Dette skaper en trang hos de aller fleste til å få mest mulig ut av det. Det er kanskje her vi trår feil?
Det er kanskje flere som har lagt merke til at jeg skriver mest i vi-form i dag. Jeg tror det ble slik fordi jeg håper at det ikke er bare meg som har det sånn av og til.
Men tilbake til å tråkke feil. Kanskje streben etter å få det meste ut av ting gjør at vi kommer inn i stillstand. At vi gir litt opp?
Nå kan jeg prate for meg sjøl da, så drar jeg ingen andre med meg. Jeg kjenner at jeg må gi litt slipp nå. Jeg kjenner at jeg må ta meg en pause, og tenke at jeg er kommet hit jeg er som et resultat av alle valg, store og små, som jeg har tatt alene eller sammen med andre. Jeg må se på det som at jeg er der jeg skal, og at det jeg har oppnådd til nå, er bra.
Jeg tror jeg må lære av fuglene. Jeg bruker mange timer i uken på å studere fugler, enten ute i skog og ved vann, eller fra balkongen.
Jeg ser de har faste steder, faste vaner, rutiner og ritualer. Jeg vet at trekkfugler kommer tilbake til samme sted år etter år og jeg ser duene i furua her ute sitter på samme greina. Svalene er mest aktive fra i åtte-tiden på kveldene, og blåmeisen har flere faste runder mellom trærne i løpet av dagen. Rødstrupene har minst tre favorittområder rundt Østensjøvannet, og toppdykkerne gjør sine runder i et sannsynligvis relativt fast mønster. Og jeg har aldri sett en eneste deprimert fugl( bortsett fra i bur).
Og det er bur vi skaper oss. Det er bur vi bygger av hvis bare og tenk om.
Nå skal jeg lukke øynene og være den jublende svalen som suser rundt. Jeg skal synge som rødstrupen og trives på min faste grein som duene gjør.

Så mange gjensyn, så mange farvel

Vi virret litt rundt denne gangen, på Gardermoen, for nok et gjensyn og velkommen.Det var så mange fly samtidig, og det var så lang kø i passkontrollen for de uten EØS og EU-pass. Vi surret i hver vår retning, og det ble bare en hastig klem før vi løp til flybussen. Men da kunne vi lene oss tilbake, smile og si alle velkomst- og gjensynsordene.
Og så var vi sammen igjen. For de dagene vi har tilmålt. Med dagligdagse gjøremål og ferieaktiviteter om hverandre. Vi klarer å stenge tanken om at tiden flyr, ute, og er i nuet og opplevelsen. Men klokken tikker, og solen går sin gang.
Dagen kom, som dager flest, litt tidlig og litt treig. Kaffen surklet seg i gang, og en stor flue kastet skygge bak gardinen før den tok en æresrunde inn i rommet og tvang meg ut på golvet for å hjelpe den ut vinduet igjen.
Vi drakk kaffe på senga som om det var en vanlig dag. Det blir nok en solskinnsdag, men ikke så varm som i går sa vi mens vi spiste frokost og lot som om vi hadde hele dagen foran oss.
Nå pakkes det, nå ryddes det, nå telles det unektelig ned, og jeg sitter her og skriver. Jeg vet at snart er ekkoet her. Som alltid.
Den som reiser er på vei et sted, men den som blir igjen blir forlatt. Tilbake med en tommere leilighet, med minnene og luktene av parfymen, av sjampoen, og et glass her eller en tannkost der.
Dilemmaet; skal du rydde alt med en gang, eller forbli litt i minnene og ekkoet.
Jeg sitter og hører på lydene av pakking. Svarer på spørsmål. Kommenterer litt. Vi ler litt. Er stille mer. Jeg hører koffertglidelåser og knapper, og vet det nærmer seg. Men dytter det unna litt til. Bare litt.
Denne følelsen av aldri nok tid. Alltid noe ugjort. Alltid et « vi skulle jo..», som det ikke ble tid til. Men vi gjorde jo noe annet i stedet for.
Vi ser sammen i alle kroker, om noe er igjen som skal med. Jeg er glad for at noe skal bli igjen. At noe skal ligge på vent til neste gang. For neste gang, det er fint å tenke på. Men det er ikke så lett å tenke neste gang nå.
En pause nå mens eplehagen lades opp. Hverdagspraten går. En måke skriker på taket, og flere svaler jubler forbi. Alt går som normalt der ute. Det er her inne det er rart.
Snart drar vi, til Gardermoen, og til nok et farvel, men på gjensyn