Livets vår og livets høst. Når er livets sommer?

Livets vår og livets høst er populære metaforer. De brukes kanskje oftere i forbindelse med død enn i andre sammenhenger, men de er mye brukt over alt. Nå har jeg hatt sommerferie og vært borte fra arbeid over en måned, og med mye alenetid har jeg tid til å fundere på slike metaforer som dette. 

Det ligger litt i kortene at livets vår er mer positivt enn livets høst, men er det egentlig sånn? Jeg tenker at det som med alt annet er individuelt. I forlengelsen av det så vil det avhenge både av antall år med levd liv, og hva man har fylt årene med, og ikke minst hvordan man har hatt det eller har det.

Metaforer springer jo ut av eksisterende tilstander, ting, naturfenomener...ut av det meste er det kanskje like greit å si. Ta nå livets vår da. 

Tradisjonelt så tenker man i alle fall på vår del av kloden at våren er begynnelsen på noe. Nytt liv gror frem, det går mot lysere tider og det er enden på en mørk og kald tid. Livets vår er gullalderen, med alle mulighetene og lysegrønne håp på hver en gren. For allergikere kan dette fortone seg noe annerledes. Det er ikke få vårer som er litt tåke-belagt, med kroppen full av medisiner, og bomull i hodet. Det er mange som går i bakken når bjørka skyter skudd, og når salixen sprer sine frø som jeg etter hvert har lært heter fnokk (som jeg antar er en forkortelse av fått nok). 

Men det er ikke bare allergikere som sliter med vår-metaforen. I årene som regnes som livets vår, er det vel også de fleste som famler og roter litt for å finne både mål og retning. Mens naturen blomstrer og dyr og fugler finner sine maker og stifter familie og sikrer slekters gang, så er det ikke fult så lett i metaforen. Bare det å finne plassen sin i venneflokken eller i barnehage/skole kan jo være som en uartig tranedans med mye bortkastet vingeslag og fotarbeid for mange. Litt lenger utpå våren skal du jo både stifte bo og bidra med ditt i samfunnet, og det er vel i denne fasen mange kan bli litt koko og gjør som gjøken. Stikker fra når halve jobben er gjort, og håper på det beste.

Stifte bo ja.

Jeg tror de fleste vil ha tryggheten, tilhørigheten, varmen og tilværelsen skjermet for vær og vind, men det er mye som skal på plass. I livets vår skal man helst etablere det solide fundamentet, grunnmuren og noen grunnpilarer slik at man har noe å etablere livshuset på, som man kan nyte livets høst i. Det ligger en stor forventning til at man trer inn i livets høst med tett tak, solide bjelker, en god grunnmur med drenering rundt, og trivelige rom med hjertevarme og plass for flokken man har etablert under veis. 

Men å etablere en flokk er ikke like lett det heller, enten du produserer deler av flokken sjøl, eller setter sammen en flokk på annet vis. Jeg vil tro det er flere av oss som har god tid i livets vår, og som synes det ikke har noen hast før vi plutselig sitter i livets høst og lurer på hvor våren ble av og hvorfor det ikke er noe som heter livets sommer. for det var jo den vi skulle bruke.

På dette tidspunktet kjenner jeg et behov for å si at dette ikke er ment som en depressiv filosofi. Jeg sitter slettes ikke her og kjenner verken på ensomhet eller tapte muligheter. Jeg har gjort mye i mine 55 år jeg, og jeg har ikke tenkt å dvele ved noe av det mer enn noe annet. Jeg har ikke tenkt å fundere så mye rundt anger eller fryd, suksesser eller fadeser. Det er 55 fulle år, og det er mine valg som har ledet meg hit jeg er nå, men jeg har jo noen hull i den obligatoriske CVen, som vil bli tydeligere jo eldre jeg blir. 

Jeg er i en alder der mange rundt meg er over i fasen der barna har blitt voksne. De er eller skal inn i tomt reir- delen av livet sitt, mens jeg har levd i et tomt reir stort sett siden jeg flaksa ut av hovedredet. Flere og flere rundt meg er eller blir nå besteforeldre. De lever i spenning, holder pusten gjennom fødsler og stråler rundt med bilder av nurkene på mobilen. Jeg fryder meg sammen med dem, unner dem denne deltakelsen i slekters gang, samtidig som jeg lurer på om det kanskje er på tide å skaffe seg hund når leiligheten min blir ferdig. Jeg kjenner innimellom litt på at jeg må ha noe annet en fugleunger å vise til, selv om de er et like stort under og frembringer en like stor fryd hver gang de kommer skjenende gjennom buskene med babydun-restene på hodet. Det minner meg litt om pandemien. De aller fleste fylte opp kohorten sin, så det så litt rart ut å være i enkeltkolli, selv om mange ender opp sånn hvis de lever lenge nok.

Jeg må runde av med positivt fortegn, så dette ikke blir en melankolsk høstsonate.

Høstutgaven av meg står selvfølgelig mye stødigere enn vårutgaven. Jeg kjenner meg verken mindre verdt eller dårligere enn andre. 

Jeg tror jeg så for meg at jeg hadde mer eller flere fylte sjekkbokser å se tilbake på, og kanskje også mer materielle "bevis" å vise for meg nå. Det er litt rart at alt det levde livet mitt, alle sporene jeg har samlet oppgjennom, får god plass på leide 11 m2 lager, og jeg trenger bare en vanlig lastebil for å få det hit. Jeg har ikke engang skrevet boken jeg har drømt eller fabulert om i mange år.

Når det er sagt, så har jeg statistisk sett mange år jeg kan skrive en bok på, og ny pc til formålet. Jordisk gods har jeg nok av, og jeg tenker at tiden vi er inne i, tilsier at 11 kubikkmeter eiendeler er mer enn nok. Jeg har leilighet under oppføring, og jeg har sted å bo frem til den er ferdig. Jeg konkluderer ikke med hva som er best del av livet, våren eller høsten, men håper at livets høst blir like fargerik som årstiden.

Ferietid i lykkeland

Ferietiden er over oss for fullt. Jeg har ramlet av lasset når det gjelder hva som er det hot-este feriemålet for tiden. Ikke bokstavelig talt hot altså, men Må-stedet som mange skal krysse av på lista si før de legger inn årene. Når jeg tenker etter, så tror jeg kanskje at jeg aldri har fulgt med i tiden hva feriemål angår. Jeg var kanskje innafor et par år med Floridaturer, men det var jo helt tilfeldig. La meg gå tilbake så langt jeg kan huske, og se på mine høydepunkter i feriemodus. Til orientering, de er garantert ikke i kronologisk rekkefølge.

De første ferieturene jeg kan huske, gikk til Kjose stasjon, som ligger ved Farrisvannet utenfor Larvik. Der bodde fars søster tante Margit sammen med onkel Asbjørn og, etter som hvilket år vi snakker om, fra en til tre katter. Dette var første stedet jeg forbinder med sommerferie og ferielykke. En idyllisk hage innrammet av kirsebærtrær og levegger i bølgeblikk. Det store loftsrommet med skråtak luktet ferie, og jeg husker det var så koselig å legge seg i teppeposen sin der. Det gule og brune frokostserviset og makrellsalat, jordbær med fløte og sure kirsebær rett fra treet. Magisk. Venterommet og billettluken som vi kunne leke i mellom togavgangene. (Kjose var en liten stasjon, og onkel Asbjørn var betjenten der, og det var bare et par tog om dagen som stoppet, så da kunne rolleleken foregå uforstyrret mye av dagen). Det var "alltid" fint vær på Kjose, så i løpet av oppholdet var det både bading i Farrisvannet og båtturer i båten til onkel Asbjørn. Det var som regel også mange bilturer rundt omkring, for å finne små perler langs kysten, som Stavern og Helgeroa. Vi fant de beste morellene, eller wienerbrødene eller andre godsaker. En gang spiste vi pannekaker på restaurant på bursdagen min. Det var stort for lille meg det.

Men ferieturene gikk ikke bare til Kjose.

Som mange på syttitallet, hadde vi stort telt med eget sovetelt inni. Det røde campingbordet med sort og hvitt mønster, og campingstoler og krakker sto i rommet utenfor. Det var ikke gulv annet enn i soveteltet, så jeg husker godt gresset som kilte mellom tærne når jeg satt og spiste brød med tubeost til frokost. middag kokt på propanapparatet med to bluss var også stas. Nesten mer stas enn når vi spiste ute på kafé eller restaurant.

Vi dro på campingtur både til Sverige og Finland. Etter hvert ble det campinghytter i stedet for telt. Koselig det også. Aktivitetene var veldig barnevennlige, med minigolf, dyreparker og strandturer. etter hvert som jeg ble eldre, så ble det en og annen regnbyge i ferien også. Ofte høljeregn. Litt artig at hukommelsen er sånn. At regnet først kom når jeg ble litt større.

Et annet ferieparadis var Bystingen, tidligere Agdenes kommune, etter hvert Snillfjord. Vi snakker Trøndelagskysten, med Trondheimsleia midt i synsfeltet. Fjære med små flyndrer, tangsprell og krabber. Hustrig kaldt vann som gjorde bading til et hurtigløp. Grønne enger, salt luft, skogsstier til små vann. Blåbær i fleng, berg å ligge på. Kaffe og sveler, frokost med havutsikt. I 1981 bygde vi vår egen hytte der, og min verden var fullkommen i mange år fremover. Hytta var det beste stedet jeg kunne være, og jeg prioriterte ganske ofte hyttehelger foran fest på lokalet i Surnadal. Da jeg fikk førerkort og egen bil, ble det også hytteturer alene. Jeg kunne sitte i timesvis og bare se utover sjøen inne eller ute. Hytta var også suveren uansett vær. 

Etter hvert så flyttet jeg sørover, først til Koppang og så videre til Oslo. Jeg fikk til litt ferie på hytta hvert år frem til den ble solgt i 2006, men det ble ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg har hatt litt ferietid i Surnadal i alle årene jeg har bodd andre steder. I deler av voksenlivet ble noe av ferien styrt etter hvem jeg hadde i livet mitt, så da ble det både Sandefjord, Kemi i nordfinland, Kypros, Kreta, Korfu og Paris for å nevne noe. De siste fjorten årene har jeg hatt litt sommerferie i Surnadal, men største delen av ferien har vært i Florida, samt ukesturer til Berlin, Paris, Pisa, Hurtigruten fra Kirkenes til Trondheim og cruise i Karibien,

Mye å se tilbake på. Mye sol og strand. Mye vakkert å se. Mye vær. Mange tordenbyger og styrtregn i tropiske Florida. Mye god mat og drikke, latter, musikk, mange mil gått, tusenvis av bilder.

Jeg tenker tilbake, mimrer og smiler.  Ferie er for meg å gjøre noe annet, samtidig som jeg også er like ivrig med fotoapparatet og fuglejakten som resten av året. Jeg har vært glad i å reise noen år. Nå er jeg glad hvis jeg slipper.

Lengste turen jeg har vært siden jeg flyttet tilbake til Surnadal, er julen i Trondheim, og en tur til  Kristiansund. Sistnevnte var mest fordi jeg skulle ta MR av et kne og skulle på et heldags møte, og så la jeg inn en fridag for å få et lite avbrekk.

Jeg tok ut på ferietur i går. 10 minutter og jeg var fremme. En liten pause fra hverdagsliv og hybelliv. Jeg har forflyttet meg bare noen kilometer. Annen utsikt. Større rom. Balkong. Miljøskifte rett å slett. Og jeg koser meg. Bare jeg, boka mi, fotoapparatet og tid. 

Tid til å bare være. Det kan jeg krysse av på lista mi, så får andre krysse av de større reisemålene. God ferie til oss alle.