PostNord eller Joker Nord. Det er ikke større forskjellen

 Dette er en sånn historie som kanskje blir morsom i ettertid, selv om den er bare sånn passe i øyeblikket. Jeg lover at hvert ord er sant, og ingen overdrivelser er lagt inn, da de ikke trengs. Jeg håper i løpet av skrivetiden så får historien en lykkelig utgang. Det gjenstår å se per nå.

Det startet med at kaffetrakteren «tok kvelden» en mandag morgen, altså for en uke siden. Rett etter at den hadde surklet ferdig morgenkaffen, så trakk den sitt siste sukk, og lampen slukket. Enda godt den hadde produsert kaffen først i alle fall, for på mandag morgen er kaffe ganske vesentlig.

På ettermiddagen samme dag startet jeg med å Google potensielle steder å kjøpe ny, før jeg fant frem Coop- appen og søkte opp kaffetraktere der. Jeg endte på en Moccamaster, en snerten utgave i polert sølv. Litt fordi den blir fin sammen med vannkokeren, men mest fordi det var den de hadde tilgjengelig i nettbutikken. Jeg slo også til med å betale for levering på døren. Som jeg har angret. Det hadde jo vært mindre stressende å dra til Obs Alnabru og ta taxi hjem. Men jeg trodde ikke det da.

Bekreftelse fra Obs fortalte meg at jeg ville få informasjon om levering under veis, og på onsdag ble jeg opplyst om at pakken var på vei til mitt utleveringssted. Torsdag morgen fikk jeg sms fra PostNord kl sju om morgenen at pakken var på vei og forventet levert den 28, altså fredag. De garderte seg med en «På grunn av høyt pakkevolum kan sendingen bli forsinket.». Stor var derfor overraskelsen da jeg en drøy time senere fikk melding om at pakken var forventet levert samme dag, den 27 januar. Klokken halv tolv kom det ny melding om at pakken var lastet på bil for levering. 

Så gikk det et par tre timer, og arbeidsdagen var slutt. Jeg tenkte jo ikke på å sjekke pakkesporingen, for sjåføren skulle jo ringe før levering. Men til slutt så sjekket jeg da. Pakken er ikke levert til mottaker. Beskjed er lagt igjen, sto det. Chatboten kunne kun besvare fire spørsmål, mellom annet at kundeservice var stengt og at jeg kunne spore pakken. Jo takk.

Klokken 0801 fredag morgen satt jeg i kø på kundeservicetelefonen. En hyggelig mann sjekket saken på nett og lyttet forståelsesfullt og lovte at dette skulle rettes opp og pakken leveres i løpet av dagen. Han sjekket at adressen var riktig, og telefonnummeret like så. Litt artig, for jeg hadde jo fortalt at jeg hadde fått sms. Ja ja. Jeg var for så vidt fornøyd, og trykket høy score på de automatiske tilbakemeldingsspørsmålet om jeg var fornøyd med kundesenterets saksbehandler. Men, jeg trykket lav score på om jeg ville anbefale PostNord. For jeg hadde en magefølelse sjø.

Jeg fikk en e-post som bekreftet at det var opprettet sak, og som jeg kunne besvare hvis jeg lurte på noe eller hadde flere opplysninger.

Klokken halv tolv tikket det inn en sms som fortalte at pakken var lastet opp og var på vei. Tre timer senere var beskjeden på pakkesporing at «sendingen ikke levert til mottaker» . Denne gangen sto det «feil med adresse». Jeg sendte en e-post, men det var forgjeves. Han har vel mye å gjøre i dette firmaet vil jeg tro. Så ringte jeg kundesenteret igjen da.

Nå var det en ny mann, ikke fullt så på tilbudssiden, men det var heller ikke jeg. Han sjekket og spurte, jeg fortalte og freste litt også. Jeg sa at det som sto på nettet var tullprat, for adressen var sjekket og bekreftet samme morgen. Han spurte om sjåføren hadde ringt, og fikk et bekreftende nei på det. Det var rart sa han, for det står her at det skulle sjåføren gjøre i dag. Ja sa jeg, og hadde han ringt så kunne det jo hende han hadde kommet til riktig adresse etter hvert og da, sa jeg. Jeg skal ha denne pakken i dag, sa jeg. Vi har ikke kapasitet, sa kundebehandleren. Du kan ikke få den før mandag. 

Alternative svar som svirret i knollen min var at dette var klokken halv fire, fem timer før de slutter utkjøringen sin. Og, de hadde da vitterlig hatt kapasitet til to bomturer. Hadde de hørt om Google Maps eller gps?? Jeg holdt munn. God helg, sa kundebehandleren. Det kan du si, sa jeg. Det kom ingen automatiske spørsmål om hva jeg syntes om kundebehandlingen etter denne samtalen.

Jeg sendte en e-post til den første kundebehandleren. Jeg takket han for forsøket på å få utkjøringskontoret til å presisere at sjåføren skulle ringe før ankomst, men at det dessverre var prat for døve ører. Jeg gav uttrykk for at min tro på PostNord var relativt liten, og at jeg fant det hele ganske forargelig.

I dag var mandagen her, og jeg ringte i ni-tiden. Måtte høre om de hadde tenkt å kjøre ut pakken. Ny kundebehandler. Skulle sjekke, skulle ordne, skulle holde meg oppdatert. Hørte ingen ting fra han igjen. Et par timer senere fikk jeg e-post fra den første kundebehandleren. Han beklaget det hele, og lovte at i dag var dagen for å få pakken levert. 

Halv to kom det en melding om at pakken var lastet opp på bil for utkjøring. Jeg tok ikke sjansen på å trene rett etter jobb, for måtte jo følge med. Klokken fire ringte kundebehandler og fortalte at han nettopp hadde sjekket og at pakken min fremdeles sto på terminalen.

Så rart sa jeg, for jeg har fått sms for over to timer siden om at den er lastet opp og på vei. 

Det stemmer dessverre ikke sa han. Den står her fremdeles, men nå skal jeg ordne med egen bil som har  ett oppdrag, det er å levere pakke til deg.

Da tok jeg en sjanse på å si tusen takk for hjelpen, for han hadde jo gjort en innsats i løpet av dagen. Og jammen, rett før jeg var ferdig med å skrive dette, så kom det en mann med kaffetrakteren min. Han kom til og med helt opp til døren min, selv om de egentlig bare leverer til ytterdør. Han fikk et oppriktig takk.

Men jammen kan det være anstrengende å bestille noe helt hjem. Neste gang blir det buss dit og taxi hjem.

Kan man skrive seg ut av ei grop?

Det nye året er to uker gammelt, og jeg har daglig fått en tekst som skal gi meg en god start på det nye året. Hadde jeg bare lest de med både hode og hjerte og tatt de innover meg, og ikke bare skummet igjennom med tilnærmet selvforakt, og til og med fnyst litt. Nå er det på tide å ta skjeen i en annen hånd. Nå skal jeg lese igjennom de daglige inspirasjonene kronologisk for å se alle budskapene jeg bare har lest men oversett frem til nå. Jeg skal finne minst ett sitat som skal være trinn på stigen som skal føre meg opp av gropa og fremover opp mot sola. Hvor mange trinn det blir på stigen, får vi se, men jeg håper at lese- og skriveprosessen vil gi både meg og andre som trenger det, et løft.

Første spørsmål er hvilke omstendigheter og tilstander jeg lar styre livet mitt. Hvilke tanker lar jeg holde meg fanget i deres skarpe klør. Jeg var nok ikke klar for det spørsmålet førte januar, men det er en påminnelse om å prøve å starte med blanke ark. Jeg skrev noe om det i en tidligere blogg, men jeg tror ikke jeg følte det. Nå kjenner jeg at dette må jeg. Jeg må faktisk kvitte meg med noe, og min tanke som jeg skal jobbe med, er den som har satt seg som en klegg i de siste to årene. «Det kommer sikkert noe i veien, så det er ingen grunn til å glede seg». Dette har blitt selvoppfyllende profetier som jeg ikke trenger, og det er jeg som må slutte å tenke det.

Jeg må begynne å tenke at livet er godt, og at hver opplevelse og erfaring har sin plass. Det er gammel lærdom, det at problemer er utfordringer og muligheter for vekst. Jeg blir minnet om at jeg må stole på at jeg har det i meg, det som skal til for å oppnå det jeg vil. Jeg må holde øynene på målet, og huske at veien mot målet kan endres, selv om målet er det samme.

Den tredje januar fikk jeg påminnelsen om at ord har makt, kanskje enda større makt enn tankens kraft. Jeg glemmer det så lett. Nå er det på tide å stole på at selv med små tilbakeslag, så går det fremover. Selv om fjoråret ikke gav meg muligheter for alt, så endrer tiden seg og verden seg daglig, og håpet er det jeg som må holde varmt. Selv midt på vinteren.

Å si til seg selv at man er god nok er viktig, men å lytte til sine egne ord er vel så viktig. Å sitte stille og lytte. Å være åpen for å se muligheter og tørre å ta tak i ideer for å realisere de, er en utfordring som jeg ikke er god nok til å ta fatt på. Se, der sa jeg det igjen. Jeg er ikke god nok. Det er feil. Jeg må bli end bedre på å gripe dagen, gripe mulighetene, gripe de gode tankene. Jeg må bli enda bedre til å se hva jeg får til, og gjøre mer av det.

Jeg ryddet ut jula omtrent på samme tid som jeg fikk inspirasjon nummer fem, men jeg ryddet ikke slik som jeg ble bedt om. Jeg pakket ned nisser, engler og juleduker, men jeg glemte å rydde i de gamle tankene. Jeg skulle ha pakket ned alle tankene om alle planer som gikk i vasken siste året, og alle håpene som visnet. Jeg skulle båret de ut sammen med søpla den dagen eller en annen dag, for den gamle lista med brutte drømmer er fra i fjor. I år der det ny liste, med stjerner foran det viktigste. Drømmer, mål, planer. Alt skal stå der, som et visuelt bevis på at jeg er på vei fremover.

I samme sekken som de uoppfylte drømmer og de mangelfullt gjennomførte planene, skal holdningene og tankene om at det ikke nytter også legges. Vi har store containere i borettslaget, så det er bare å fylle på. Jeg må bare huske at de skal i restavfallet og ikke til resirkulering.

Sjuende januar fikk jeg en påminnelse om at årsskiftet var for en uke siden, og at jeg nå måtte legge frykten for det nye til side. Jeg så meg rundt i stua, og mistenkte min google nest for å lytte og melde videre når jeg prater med meg sjøl. Ja, det hender jeg prater høyt med meg sjøl. Det er en bivirkning av for mye alenetid. Nok om det. Metaforen som fulgte denne dagen, var enkel men virkningsfull. Ta lærdom av naturen. Trærne mister bladene, og av og til gamle greiner, men når det er tid for det kommer det nye blader, nye greiner og de bærer ny frukt.

Å få denne påminnelsen fortalte meg at den som er månedens forfatter av «The Daily inspiration», har en god magefølelse og menneskekunnskap. Det fortalte meg også at jeg ikke er alene om å lese men ikke ta inn over meg det som står, men at det ikke er for sent å begynne etter en uke. Nå gikk det enda en uke for min del, men når jeg har lest hele inspirasjons-rekken på nytt i dag, og skrevet om det, da er det ingen unnskyldning lengre.

Etter alt dette fokuset på å ta ansvar for seg selv og å bli det beste man kan være, kom det en påminnelse om å være et godt medmenneske på dag åtte. Det handler om å være en god lytter, og å ikke ta over andres utfordringer men stå sammen med de mens de finner ut av det. Det handlet om å ikke dra frem alle egne erfaringer og overskygge den andres opplevelser med de, men å gi andre tid til å jobbe seg gjennom sin egen tunnel eller rydde i villnisset på sin egen sti. Viktig budskap, viktig påminnelse. Jeg synder stadig mot den, og det er jeg som må gjøre noe med det.

Roma ble ikke bygget på en dag, men det foregikk byggeaktiviteter daglig. Sten for sten eller tanke for tanke er en nødvendighet for å oppnå målet. De daglige byggeprosessene gjør veien mot målet synlig. Når vi ser progresjonen motiveres vi til ny innsats. Trenering er den største hindringen på veien mot oppnåelse av drømmen. Jeg må bare gjøre dette først. Det må bare bli litt varmere, litt lysere, litt mindre smitte i samfunnet....En påminnelse om å slutte å utsette til i morgen det jeg kan gjøre i dag. Jeg trengte den.

Hva gjør du eller skal du gjøre annerledes i 2022? Hva skal til for at du fremstår i forbedret utgave dette året? Hvert nytt år og hvert nytt nivå fordrer en oppgradering. Har du gjort det du kan for å installere din nye programvare? Mange spørsmål, vel verdt å tenke på.

Nå ble dette oppgraderings-budskapet litt tveegget sverd for meg som har fulgt opp all windows og apple- oppdateringene på ulike tekniske produkter, for det er jo ikke alle oppgraderinger som er suksessfulle eller slik jeg ønsker. Men, de oppdateringene som retter feil og som er ment å gjøre ting enklere, viser seg å være ganske nyttige selv for en skeptiker, så det er vel verdt forsøket.

Ikke vent på ytre belønning, eller på at omverdenens motivasjon og ros. Finn din indre motivasjon og verdsett deg selv. Vær din egen trener og motivator, og gi deg selv gode tilbakemeldinger. Si de gjerne høyt, og tro på det du hører. Jeg har pratet om visualisering før. Se for deg at du lykkes. Se for deg hvor glad du blir når du når målet. Det høres kanskje banalt og rart ut, men det virker. Det handler om å ha tro på å lykkes.

Ha tro på ditt eget potensiale, og ta hovedrollen i ditt eget liv. Tenk at du er her for å oppnå mer enn det du har prøvd på til nå, og at du har det i deg. Ja, den daglige inspirasjonen holder meg virkelig på tå hev disse årets første uker. Det er full innsats for å gi meg en god start. Steg for steg men opp og frem er budskapet, sagt på mange forskjellige måter, men også dette viktige budskapet om at jeg har det som skal til. Jeg må bare tro det og eie det.

Like mye som påminnelsen om at jeg har det som skal til, så får jeg en påminnelse om at jeg skal være takknemlig for alt jeg ha og alt jeg har oppnådd,og at jeg fortjener alt det gode som kommer min vei. Jeg blir minnet om at det av og til skjer at det gode lar vente på seg, men at det da er viktig med vissheten om at det gode kommer. Her legger jeg merke til at det er fremhevet at det er det gode som er fortjent. Vi har et uttrykk som heter at man får som fortjent, men det har en annen klang. Jeg liker den nye tanken om at jeg fortjener og er verdt hver en god ting som kommer min vei enten jeg tror det eller ikke. Den skal jeg holde på.

I går var budskapet at det er viktig å inspirere seg selv til å jobbe mot målet. Å inspirere seg selv og oppmuntre seg selv er et daglig gjøremål. Du kan ikke bare huke av det på listen etter en gang, og så er du ferdig med det. Å hvile på sine laurbær er fint, men du skal ikke bli liggende for lenge. Stagnering er aldri bra for noen, for det er i bevegelse veksten kommer. Hvor er veien videre? og Hva nå? er gode spørsmål, og minn deg selv på at du er god nok og at du klarer det. Let og du skal finne, sa mattelæreren min på ungdomsskolen. Bank på og dører skal åpnes for deg, er en del av samme sitatet. Det er ikke tomme ord.

Jeg har kommet frem til dagen i dag, som handler om tidslinjer. Det handler om de tidslinjene som har strekt seg lengre enn planlagt. Der tidspunkt for planlagt oppnådd mål er passert uten at målet er nådd. Men er det din egen tidslinje du har fulgt? Eller har du sett på andres tidslinje og gått i sammenlignings-fella. 

Dine mål og din tidslinje er din. La ikke andres raskere linje stjele gleden fra deg. Tiden du bruker på å sammenligne deg med ande, tar energi og fokus bort fra din egen suksess. Tro på ditt eget, og husk at det er forskjellig sesong for forskjellige frukter. Tro på din egen blomstringstid.

Mange store ord, mange tanker, mye å ta inn over seg. Hovedbudskapet er steg for steg, stein for stein, og det å ta tiden til hjelp. Tålmodighet og stødig vandring er det som gjelder, og det å alltid ha håpet selv når strømmen har gått et øyeblikk. Pust med magen og god tur.

Barndomsrefleksjoner sett med både barnets og mine voksne øyne

Jeg har alltid tenkt at jeg har så få minner fra barndommen sammenlignet med andre jeg kjenner. Jeg har alltid trodd at det er bilder i album og det jeg har fått fortalt, sammen med det lille jeg husker selv, som har bidratt til de minnene jeg har. Det er jo ikke sånn. De har bare ikke vært synlig for meg før nå.

Før jeg skriver videre, så vil jeg bare klargjøre en ting. Nei, det er ikke terapi som har hentet frem minner nå. Og nei, det er ikke fortrengte minner fra traumer som har dukket opp. Det er minner om gode opplevelser og tid og rom til å være barn. Mye humor og mye glede. 

Jeg har bare ikke helt forstått mine egne minner, fordi de er i et litt annerledes format enn det jeg forventet. De ligger lagret som refleksjoner og betraktninger, og det var nå i jula, som jeg hadde mye alenetid i en av barndommens kjente kulisser, at jeg fikk ordentlig tak i de.

Det burde jo egentlig ikke overraske meg at barndomsminnene mine ligger der som refleksjoner. Men de ble litt mer interessante på et vis, da jeg skjønte det. For her ligger det viktig lærdom tror jeg, særlig for de som jobber med barn. Og særlig i en tid da det higes etter å sette merkelapper og karakterer på barna. Det lages parametere, det utvikles kartlegginger og tester, og det er bra for noen men ikke for alle. Du får ikke en trekanta pinne inn i et firkanta hull, og det er ikke sikkert den skal det heller. I noen tilfeller må du kanskje lage et trekanta hull i stedet.

Som barn ble jeg sett på som sjenert, litt stille og sannsynligvis både egen og sær. Når jeg tenker tilbake, så tenker jeg at jeg heller vil kalle det selektiv og kresen. Jeg hadde mine helt klare preferanser når det gjaldt mennesker jeg trivdes sammen med, og jeg var også meget hjemmekjær de første årene. Jeg foretrakk egen familie, og ofte voksne trygge mennesker fremfor flokker med barn. For oss som har vokst opp med Torbjørn Egners lesebøker, så fulgte jeg egentlig bare det mønsteret han hadde sett og bygd opp lesebok-verket sitt etter. Fra det helt nære i barndomshjemmet og med familie, til stadig mer utvidet horisont som nabobygda, nærmeste by og med verden der ute til slutt.

Jeg tror ikke jeg hadde flere stadier enn andre barn, men jeg tror jeg brukte mye tid på starten av livet på å observere og absorbere, for så å omforedle dette til det som skulle være mitt. Jeg var ikke et barn som kastet seg inn i alt nytt med liv og lyst. Jeg ville gjerne kunne ting før jeg prøvde de ut, og da ble det mye observasjon og tørrtrening. Jeg gjorde det som nå for tiden kalles visualisering. Jeg så for meg hvordan jeg skulle gjøre det og hvordan det ville føles.

Når jeg tenker tilbake, så tror jeg det er derfor den frie leken er så viktig for barn. Rolleleken er jo alltid varmt omtalt, men jeg tenker også på den totalt frie og tankeløse leken der du bare løper eller sykler så fort du kan med håret blafrende i vinden. Eller ruller nedover en skråning, og ender opp både sjanglete og uvel. Eller klatrer i trær bare for å klatre. Jeg husker så godt denne lekingen, for det var ingen måte å gjøre det feil på. Det var ingen regler, eller noen som ropte «Ikke sånn». Uten ansvar, uten tanker, bare for moro skyld. Mye av denne frie leken, samt uendelig mange timer med matchboks-biler i ulike sandkasser eller sandhauger, er noen av de kjæreste minnene mine. Og timene med lek da jeg var hos tante Ingrid, med nabogutten. Ubekymret, morsomt, leken blir til mens vi leker. Mye fysisk aktivitet med akebrett og spade, pinner, greiner, steiner og tau. Og litt senere, timesvis i fjæra på hytta, eller på bergene rundt hytta, et annet barndomsparadis.

Men tilbake til yngre år.

Jeg husker da jeg begynte på skolen. Jeg husker prestasjonsangsten. Angsten for hva alle disse 24 ukjente individene rundt meg skulle finne på. Før skolestart hadde jeg en del erfaring med andre barn, men det var mye sammen med den tålmodige storesøstera mi, og ofte i små settinger, så det var mye tryggere enn det en skoleklasse opplevdes som. Nå tror jeg skolestarten opplevdes mye verre for mine foreldre og søstera mi enn for meg. Gråten på morgenen og det som de så på som ensomhet gjennom skoledagen opplevde ikke jeg på samme måte. Jeg gjorde det jeg kunne best jeg. Jeg sto i utkanten, ved en bjørk i skolegården, og dagdrømte samtidig som jeg observerte de andre barna. Jeg så hvem som var morsomme, ikke så greie eller inkluderende i lek. Jeg så konkurransemenneskene og de impulsive. Jeg så alle reglene og konsekvensene av å bryte dem. Alt dette så jeg mens jeg sto under bjørka mi, tett inntil stammen. Den bjørka fikk ta del i alle observasjonene mine, og den var strategisk plassert rett utenfor vinduet på lærerværelset, så det var det tryggeste stedet i skolegården. Og jeg husker ikke dette som ensomt. Jeg husker det som et friminutt, som også var det offisielle navnet på de ti minuttene mellom timene. Og, den dagen jeg var klar for det, så gikk jeg bort fra bjørkestammen og ble med i leken, som jeg nå hadde en del ekspertise i. Jeg hadde jo sett andre tråkke feil, og andres feil kan man lære masse av.

Mens jeg snakker om observasjoner. Det var ikke bare barn som ble observert. Det er ikke få lærere jeg har parodiert oppgjennom skoleårene. Dette er det mor som minte meg på, men når hun sa det så kunne jeg huske både observasjonene og parodiene. Jeg hadde noen helt klare favoritter. De med mange gjentakende gester og ord. De som tok mye plass i et rom. De som hadde andre dialekter. Det må jo ha vært et mareritt for mor som var kollega med disse lærerne, å få de parodiert på hjemmebane. Jeg hadde såpass teft at parodiene ble holdt innenfor husets fire vegger, men de må jo ha skapt noen muntre tanker hos mor i møte med disse kollegene.

Jeg nevnte dagdrøm. Dagdrømmer og visualisering er kanskje to sider av samme sak. Jeg var et barn med stor fantasi, og med mange filmer gående i hodet. Jeg likte veldig godt å sitte i godstolen min og lytte til musikk mens jeg lot tankene fly. Jeg kjente da og jeg vet nå at jeg trengte disse stundene fordi jeg var som en svamp for alle sanseinntrykk. Nå heter det hypersensitiv personlighet, eller høysensitiv. Da het det bare sær. Jeg ble selvfølgelig invitert med på aktiviteter og lek, eller oppfordret til det, men jeg fikk også alenetid. Jeg fikk lov til å sitte i fred med musikken og tankene mine. Eller med bøkene mine.

Jeg lærte meg å lese da søstera mi begynte på skolen, så fra fire-årsalderen haltet jeg i gang med bøker med store bokstaver, trebokstaver kalte vi det da, før jeg fant bøker med stor skrift, før jeg skjønte at størrelsen på bokstavene ikke hadde så mye å si. Jeg kunne å lese uansett.

Livet mitt fikk en helt ny mening med bøker. Jeg leste mye Anne-Kath. Westly og Torbjørn Egner, før jeg gikk videre til Bobsey-barna, Lykkebarna, Hardyguttene mv. Vi hadde et godt og stadig voksende utvalg bøker hjemme, med medlemskap i bokklubbens barn. Skolens bibliotek fikk vi også benytte, men jeg var stadig fortvilt over maksgrensen på antall bøker vi kunne låne. Det samme var det med folkebiblioteket. Der var det maks tre bøker per uke. Dette løste jeg ved å se på bredden på bokryggen mer enn på seksjonen som bøkene sto i. Det var vel kanskje noen bøker som ikke var helt etter min modenhet, men jeg vil si at å lese for eksempel boken om Louis Armstrong i fjerde klasse, utvidet horisonten kraftig. Jeg hadde ikke hørt så mye verken om rasisme eller ungdomsfengsel på den tiden, så den boka satte spor.

Jeg kjenner jeg har sporet litt av, eller svingt utenom mye. Jeg er usikker på om jeg har fått frem poenget med dette skriveriet. For jeg hadde en intensjon som var større enn det å dele barndomsminner. Jeg har en lengre historie jeg skrev for 16 år siden, som ligger litt i bakgrunnen for dette innlegget. Det er en uferdig historie, og en dag skal jeg skrive den ferdig. Historien forteller meg at jeg alt for 16 år siden hentet frem flere minner en jeg trodde jeg hadde, men så gikk skrivingen litt i stå og så sank minnene tilbake inn i dvalen igjen, og dukket opp igjen nå.

Da jeg leste den historien, ser jeg at hvis man leser med pedagogøyne, så var jeg et barn som passet godt inn i merkelapp-bokser med behov for oppfølging. Og jeg takker vår herre for at jeg fikk slippe det. For jeg tror ikke jeg hører hjemme i de boksene. Noen vil kanskje si se uenig, men min opplevelse er at jeg hadde bare behov for lengre tilvenning, mer forberedelse og refleksjon, før jeg kunne tre ut av kokongen min med fragile vinger som skulle bli styrket nok til å bære meg gjennom livet.

Jeg har blitt kritisert i mitt yrkesliv, når jeg har gitt støtte til foreldre som ønsket å gi barnet sitt litt mere tid før det ble full utredning med PPT, BUP og andre to- og tre-bokstavers forkortelser som alle jobber for barnets beste, men som alle oss andre også kan skyte bom. Jeg har alltid brukt hodet mer enn hjertet i disse sakene, og veid opp mot kunnskap, men jeg har aldri utelatt hjertet helt, og jeg har aldri gitt bastante råd, kun gitt rom for refleksjon.

Ja, det er mange barn som trenger mer støtte, oppmuntring og tilrettelegging enn andre. Og de skal få det. Men jeg vil alltid hevde at det finnes de som utvikler seg utenom kurvene og standardene, men som like vel er på rett spor bare de får den tiden de trenger. Jeg prøver ikke å være en av disse som vokste opp uten hjelm og bilbelte og som det ble folk av. Jeg prøver bare å minne om at menneskehjernen og menneskesinnet er komplisert, og at vi trenger en romslig verden som har plass og tid. Identitet og personlighet er så mye, og skal man tenke menneskets beste så må man alltid huske det.

Når ingen år er like, blir alle år unike

Hvis vi tenker godt etter. Når var det sist vi rundet nytt år og det ble helt likt som det eller de foregående? Jeg vil påstå aldri. Jeg vil også påstå at ingen år har innfridd alle forventninger, eller gått slik som planlagt, eller vært uten overraskelser eller små utfordringer. Det er jo det som er livet. Det er ikke strømlinjeformet. Jeg kan ikke forvente at alle er enig eller kjenner seg igjen lengre en til hit, så herfra og ut blir det jeg-form.

Jeg har latt meg rive med av begrepsbruken. Jeg har brukt "i disse koronatider" og "annerledes-året" helt ukritisk, uten å tenke på hva det gjør med meg. Jeg har blitt med i dragsuget der "tilbake til normalen" har holdt meg nede i en nedadgående strømvirvel som har tappet meg for luft og sørget for at jeg bare har trådt vannet og ventet på normalen i stedet for å la med føre med understrømmen og bli skylt opp på en ny strand der det er andre muligheter som venter. Nå er det på tide å tenke annerledes. Det er nå verden trenger kjerringer mot strømmen.

Før jeg starter refleksjonen for alvor, så vil jeg bare ta ett minutts stillhet for to store og vidt forskjellige personligheter, som har det til felles at de har bidratt positivt i livet mitt. De har bidratt med lun humor, visdomsord og klokskap, hver på sitt vis. Jeg siterer Desmond Tutu, som sier at "Vi er ikke ansvarlige for det som ødela oss , men vi kan være ansvarlig for det som reparerer oss igjen. Å navngi smerten er starten på reparasjonen av de ødelagte delene våre.". Den godeste Desmond Tutu sa også "Hvis alle homofobe kommer til himmelen, da vil jeg heller dra et annet sted". Jeg håper han har det godt der han er nå, og at visdommen hans lever videre, alltid.

Betty White ble nesten hundre år. Hun har nok en helt annen måte å se verden på enn Desmond Tutu, men hun vil like fullt være et savn, selv om vi sannsynlig vis har mange år fremover der sitater fra henne vil leve videre. Et av dem: " Jeg vet det høres snålt ut, men jeg prøver å se det komiske og fordelene ikke ulempene. Jeg kjeder meg når folk klager over det ene eller andre. Det er bortkastet tid".

Takk for det du var, du evige Golden girl.

Det er første dagen i et nytt år.

Jeg prøver å se for meg det blanke og ubrukte lerretet som er grunnet og klar til bruk. Jeg klarer ikke helt å etterleve det å ikke legge for mange planer eller å ta ting som det kommer, så det er både svake omriss og noen ganske tydelige streker allerede. Det er løse planer og kanskje noen forventninger. Det er en del av det å være menneske, en del av det å være meg. 

Men, årets lerret har langt færre omriss og planer enn tidligere, og omrissene er svakere tegnet, og mer omtrentlig plassert. Det er mer tentativt og gir mer som for variasjon. Kanskje for å unnvike skuffelser. Men rissene er der, og det kjennes viktig.

Jeg tror at min jobb nå, her jeg står med penselen og paletten, det er å få på noen solide fargeklatter av håp og forventninger. Fargeklatter å glede seg til. Fargeklatter å se frem i mot, og som kan spre lys og liv på lerretet. Og for å få til det, så må jeg jobbe med dette annerledes-begrepet. Og jeg må slutte å vente på å gå tilbake til normalen. Det er jo egentlig ganske logisk, for det er jo sjelden at vi har rykket tilbake til start før 2020 også. Vi prater jo om etterkrigstiden, og vi prater om svartedauen, men ingen sier da at ting gikk tilbake til normalen i den anledning. De gjenoppbygde landet, men ikke slik det var før. Det ble bygd en bedre utgave, i alle fall når nye og bedre bygningsmaterialer ble tilgjengelig.

Jeg hadde en god samtale med mor i jula, om fremskritt og utvikling opp gjennom tiden. En av tingene vi pratet om var bestemor. Ta en hverdagslig oppgave som klesvask. Fra skylling i bekken, til vaskebalje i kjelleren. Fra mangletre til klesrulle på toppen av vaskemaskinen, vaskemaskin med separat sentrifuge til alt i ett. Kanskje har jeg hoppet over stadier her, men dere skjønner tegningen. De gjorde det de kunne med det de hadde, og satte pris på hvert et fremskritt. Men de satt ikke å ventet på fremskrittene. Kanskje de drømte om dem, kanskje de til og med lengtet, men her og nå var realiteten som etter hvert ble til, den gang da. De var med på en utviklingsbølge som er helt annerledes enn vår moderne utvikling med stadig nye dingser som vi ikke alltid trenger, og som må oppdateres støtt og stadig og ikke nødvendig vis til det bedre.

Mor fortalte om da de fikk elektrisitet. Jeg husker ikke dato og årstallet, men mor husket dato og årstall og tidspunkt (klokka seks om ettermiddagen) for denne store hendelsen. Mor lyste opp da hun fortalte om gleden og magien de følte da de gikk fra rom til rom og slo på lyset med lysbryteren. 

Tidligere har mor fortalt om tiden før elektrisiteten, og om skumringstimen. Timen der det var for mørkt til å jobbe uten lys, men der de satt i tussmørket før de tente oljelampa, litt for hvile men kanskje mest for å spare olje. Jeg tror at de innimellom holdt på skumringstimen etter dette også. Men etter at elektrisiteten kom, så ble skumringstimen mer for hvilens og hyggens skyld.

Med elektrisiteten kom etter hvert fryseren og kjøleskapet, som endret hvordan mat ble konservert. Mor prater fremdeles med fryd om de hermetiserte kjøttkakene eller ribben de hadde, før fryseren tok over for hermetisering av kjøtt. Vi har ofte lurt på om smaken var så mye bedre, eller om det var stemningen og færre anledninger som spilte inn, men mor holder på at bestemors hermetiserte produkter var noe helt eget. Og her stoler jeg på mor. 

Mor har også for eksempel vært med på utviklingen fra personlig fremmøte i banken og giroblanketter, til innsending i konvolutt til telefonbank til nettbank og autogiro, avtalegiro og e-faktura. Jeg tenker at det ikke er rart om det går litt i ball nå med begreper og ordninger, og at hun av og til etterspør kontanter, for det har gått fort og det nyeste er lettest å glemme. Det er også litt imponerende i mine øyne, hvordan mor har håndtert internett, nettbank, bestillinger og henting av informasjon p nett helt frem til siste året. Hun var jo ikke helt ung da pc ble vanlig inventar i alle hjem.

For all del, jeg har også vært med på en rivende utvikling i min tid. Jeg skal ikke ramse opp, men det er litt moro å tenke på telefon for eksempel. Jeg husker den første veggmonterte mobiltelefonen vi hadde på hytta. Jeg husker min søsters første Nokia, på størrelse med et forvokst brillehus. Jeg husker årene da mobiltelefonene ble mindre og mindre, lettere og letter, billigere og mer tilgjengelig, før de igjen begynte å vokse og til slutt har så mye muligheter at ingen bruker mer enn halvparten av dem.

Hvor vil jeg med dette? 

Jo. Alle årene som går inneholder noe nytt, noe annerledes. Mye kan være ved det gamle, og kanskje går man tilbake til gode vaner fra tidligere på noen områder, men det er ingen grunn til å kalle hvert år et annerledes år fordi det ikke er repetisjon av det foregående, eller fordi det byr på mer utfordringer enn du ønsker. Alle år byr på noe godt også.

Nå skal det sies at det har vært mer gjentakelser og repeterende adferd, tilbakeslag og utfordringer i de to siste årene enn det jeg har vært vant til. Jeg har ikke fått gjennomført alle planer, og det har væt nok av skuffelser på veien. Men det blir ikke bedre av at politikere, journalister og forskere i sin fremstilling gir meg inntrykk av at vi har en stående konkurranse om hvem som er rammet mest og hvem det er mest synd på i en pandemi. Jeg får det ikke bedre av at pressekonferanser starter med beklagelser over nye restriksjoner. Jeg får det heller ikke bedre av at de bruker så ufattelig mange ord, og så lange forklaringer at jeg til slutt ikke vet hva de sa eller hva som ble nytt. Det gjelder det samme for nettsidene til FHI, Regjeringen og Helsenorge også. Når lenkene videre går i ring slik at du til slutt ender opp der du startet, er sannsynligheten for at du er mer forvirret enn opplyst, veldig stor.

Å kalle år for et annerledes-år, gir oss forhåpninger som ikke nødvendig vis er sunne. Det kan gi håp om at "bare dette året er over nå, så blir alt som før, eller som vi vil".

Jeg får det ikke bedre av å fokusere på alt jeg ikke kan, og jeg får det ikke bedre av å lengte tilbake til normalen. Jeg kan ikke gå og vente på å komme tilbake til normalen, jeg må finne den nye veien, til det nye livet i det nye året. Og jeg tror faktisk ikke jeg er alene om å måtte tenke sånn.

Det er et nytt år. Jeg tenker at det må være et nytt år der jeg prøver å finne minst en ting jeg kan være takknemlig for hver eneste dag. Jeg skal finne de små og stor målene som jeg kan sette haker ved og si "Dette fikk jeg til". Jeg drømmer, selvfølgelig drømmer jeg. Men jeg må være forberedt på at også i år vil flere drømmer ta en annen retning enn planlagt. Min jobb er å unngå marerittene, eller stå igjennom de til jeg våkner.

Jeg må huske at jeg er min egen lykke smed. Og det er igjen opp til meg. Godt rykende ferskt år.