Et lite barn så lystelig

 Jeg ble litt i stuss om jeg hadde brukt denne tittelen tidligere, men den er en del av jula for meg. Et lite barn så lystelig er født for oss på jorden, det er første strofen i Juleverset frå Stangvik som vi har sunget hver julaften hjemme hos oss så lenge jeg kan huske. I 2020, da jeg og mor feiret jula på forhånd slik at jeg kunne reise i tid med færre folk, så sang vi den sammen tidlig i desember, og så sang jeg den alene da julaften kom. Vi synger den med «gammeltonen», som er høytidsstemt og lett å legge for høyt, men det går godt hvert år. Og det gir en vakker og litt vemodig stemning med alle minnene som følger.

Vi skriver lille julaften, og jeg sitter i sofaen med første kaffekoppen. Det er masse snø, kvitt i trærne og alle lyder er dempet slik Anne Grete Preus gjør oss oppmerksom på i sin vidunderlige sang om himmelsk korrekturlakk som får det til å gå litt langsommere.

Vi trenger sånne påminnelser. Vi trenger å bli minnet på om å gå litt roligere, og å legge merke til naturens undere. Vi trenger å se det vakre. Det er en av mange grunner til mine mange timer på tur i løpet av året, med eller uten kamera. 

Jeg har vært mer eller mindre ivrig fotograf i over 30 år. Jeg hadde flere år i Surnadal fotoklubb, med fototurer og fotokurs, villmarksmesse og fotomaraton. Å få tips under veis på en fototur er praktisk læring som passer meg utmerket. Å lære grunnprinsippene med lys og tid. Hvordan dybdeskarphet og perspektiver endrer stemningen i bildet, eller får deg til å skifte fokus eller styrer fokus til de som ser bildet ditt etterpå er det jeg bruker mest.

Jeg har hatt en fuglekalender på Facebook i år, for andre året på rad. Etter at jeg flyttet til Oppsal for fire år siden, og kom nærmere Østmarka og Østensjøvannet har det blitt mye fuglebilder. Enda mer ble det da jeg begynte å ta med meg speilreflekskamera til Florida, og også kjøpte meg mitt nydelige røde digitale Nikon-kamera der. I forbindelse med fulgekalenderen har jeg tenkt mye på en av mine store inspiratorer når det gjelder fugler.

For over 30 år siden var jeg så heldig å være med surnadal fotoklubb på tur på Svartåmoan i Folldalen i Trollheimen, med Nils Røv som kjentmann. Nils Røv var ornitolog, biolog og en naturmann av dimensjoner. 

På større deler av turen ble jeg gående sammen med Nils og sønnen til et vennepar av meg. Det var optimalt turfølge. Å rusle rundt i vakker natur og få små biter av kunnskap ispedd små historier fra fjernt og nært, presentert på en lavmælt og behagelig måte, var så givende, avslappende og trivelig på samme tid. Oddvar, på rundt åtte år, så ting og spurte ut fra barnets perspektiv, og fikk gode svar på alt han lurte på. I tillegg fikk vi en god kunnskapsbase om hvordan man kan bevege seg i naturen på mest mulig skånsom måte for alt levende, og også komme tett innpå fugler og dyr uten at man forstyrrer de.

Det er mange år siden, men jeg har fremdeles med meg ordene og rådene fra denne turen. 

Nils Røv har hatt en lang karriere som ornitolog og fotograf, som jeg har fulgt på internett og han har også dukket opp på tv fra tid til annen. Jeg har ofte tenkt på Nils Røv som en av mine inspiratorer, både som naturfotograf generelt men særlig som fuglefotograf. Derfor var det litt vemodig å se at denne hedersmannen gikk bort den 3.desember i år. Jeg fikk aldri takket for alt jeg fikk på den turen, så det får bli et takk her da. Og så sender jeg en tanke når jeg er ute blant trærne.

Denne bloggen tok styringa sjøl og ble ikke den julebrevbloggen jeg hadde tenkt da jeg satte meg ned. Men det er jo sånn livet er. Planer og retninger endres. Folk kommer inn og folk går ut av hverandres liv eller sitt eget til slutt. 

Jeg er i barndommens dal, og har tid til å minnes gode opplevelser som har satt spor. Jeg minnes alene, men jeg minnes også sammen med mor. Mor har heldig vis mange minner igjen fremdeles, og jeg prøver å hente fram de varme og glade. De som gjør oss godt. Jeg tenker at mine beste barndomsminner ofte er bitte små ting som jeg som barn kjente på og frydet meg over, og når jeg deler disse med mor så blir hun så glad fordi hun var en del av de. 

Jeg tror det er viktig for alle å vite at vi har satt spor etter oss på jorden, og jeg tror alle har et behov for å kjenne på gleden av å ha gjort en forskjell. Det er ikke til å komme unna at vi blir eldre, og flere og flere av oss vil statistisk sett leve så lenge at vi til slutt får behov for hjelp og støtte som må ivaretas på et sykehjem eller annen egnet sted. Det er fort å føle seg litt «te inkjes», som vi sier her. Unyttig rett å slett. Og da tror jeg at gledessporene er de som gjør ekstra godt å få et gjenhør med, fra noen som var der og kjente gleden. I og med at det er jul så tar jeg med et par gledesspor som jeg og mor har pratet om.

Jeg husker følelsen av kjølig gulvbelegg under mine bare bein, da vi tuslet inn på kjøkkenet i bare pysjen for å finne skåla med nykokt mølsgrøt som mor hadde kokt til jul. En dessertskål til hver av oss barna, bare for oss. Fremdeles lunken, for mor hadde kokt denne grøten til lenge etter vår leggetid.

Bakestundene sammen, der både mor og vi smakte på deigen med samme fryd. Jeg, mor og bestemor som bakte tjukklefse sammen, og øyeblikket der jeg ble betrodd ansvaret for å følge med og snu de til riktig tid på takka. Selvfølgelig var det system, og de ble lagt på takka i rekkefølge, og de flyttet en plass frem i køen da de ble snudd. Herlig minne. Ubetydelig for mange, moro å huske nå.

Snøen laver ned i store flak. Den smale sti som jeg fikk skrapt til å går, er borte. Fotolyset er gjemt bak snøen, og det eneste jeg kan gjøre er å hente meg en kopp kaffe til.

Dette ble ikke et julebrev, men litt julete ble det jo. Håper mange fikk assosiasjoner og kan hente frem et minne de blir varm og glad av. Er du med den du delte opplevelsen med da det hendte, så del det. Av og til må vi ta oss tid til å huske det lette, ukompliserte og glade. Det er sånn vi holder ut på regnversdager.

Hva lærte vi av Tsjernobyl

Jeg husker litt av frykten som spredte seg som en sky med gift, samtidig som den virkelige usynlige skyen kom sivende mot oss etter ulykken i Tsjernobyl. Nordmøre var ett av områdene som fikk mye av den fargeløse skyen. Becquerel ble et nytt ord. Plutselig var det farlig å spise sauekjøtt og multer fra ulike områder. Frykten for det ukjente, det vi ikke kunne forutse og som vi leste om at var vanskelig å forutse og som het senvirkninger, var påtakende. Jeg tror dette var første gang jeg måtte forholde meg til en usynlig fiende, og det var litt som et såpestykke i dusjen. Vanskelig å få fatt på, selv for en søttenåring.

Alle hadde vi noe å lære av Tsjernobyl, og for meg er selve hendelsen også en metafor. 

Enten jeg liker det eller ikke, statistisk sett er jeg over halvveis i livet. Jeg markerer 25 år som ansatt i Oslo kommune, og over 30 år i arbeidslivet. Det er mange tanker tenkt og mangt og mye er erfart på så mange år.

I løpet av disse 30 årene har det skjedd mye, med rettigheter, lønn, arbeidsmiljø og de tilhørende styringsdokumenter og lover. Det er ikke få forhandlinger, meglinger og streiker og meningers mot. Men, når alt kommer til alt, og hverdagen rusler av gårde igjen, så er det noen ting som er, har vært og alltid vil være jokeren: Folk er folk, og jeg støtter min fars utsagn: «Det går ikkje an å gjær oppatt folk.»

Med årene har det kommet mange som tilbyr hjelp til arbeidslivet. Det er kurs i det meste, og i mange kategorier. Helse-, miljø og sikkerhet er paraplyen som skal ivareta oss alle. Inkluderende arbeidsliv er en annen. Det er bedriftspsykologer og ledelsesutviklere, det er rekrutteringsfirmaer og forskningsinstitutter som kun fokuserer på arbeidsliv. Det lages slagord, leveregler og plattformer og det utvikles og kurses, og hvem har ikke hørt at «en lenke aldri er sterkere enn det svakeste ledd». 

I løpet av de 30 årene er det ikke få slagord, fyndord eller mål jeg har hørt eller blitt slått i hodet med. Jevnt og trutt er ut. Det lenes mer mot kvantitet enn kvalitet også. Det ser ut som at mange delmål og mål nådd raskt er bedre enn å gjøre jobben grundig. Sjekklistene skal hakes av fortere enn svint. Fram i skoa, bort med gulrota og frem med pisken. Pust i nakken, jag i vei. Det er bedre med mange slurvefeil under veis enn at det går for sakte. Til tross for manglende gulrot og metaforiske pisker, så brukes begreper som frihet under ansvar og tillitsbasert ledelse. Jeg vil bare minne om at det er kort vei mellom disse sistnevnte uttrykkene og tullprat i fri flyt. Det er ikke få ganger man opplever at det er mye talk the talk, men fravær av walk the walk.

Midt i alt dette, noe bra og noe en uting, så er det noe som ikke har forandret seg så mye. Hersketeknikkene.

Hersketeknikkene består, men fordi organisasjonene er så forskjellig bygd opp når det gjelder hierarkier og mellomledd, så varierer det selvfølgelig hvor stor effekt hersketeknikkene har, og hvor lang tid det tar før de får gjort stor skade i en organisasjon.

Hersketeknikker brukes i alle ledd i en organisasjon, men det kan se ut som det er mer skadelig jo høyere opp det oppstår. Det som forundrer meg, er at til tross for alle konsulenter og psykologer som er tilgjengelig for å bistå med organisasjons- kultur og -utvikling, så er det forsvinnende få som ser at hersketeknikker er skadelig i langt flere ledd nedover i en organisasjon enn det som blir jobbet med. Det virker som om man alltid tror at man må starte fra toppen og ned. Eller at det bare er de som er direkte utsatt for teknikkene som blir rammet. 

Hvor er bedriftskulturens svar på Eirin Brockovich. Ekspertene som kan ta prøver og finne giftpartiklene som har spredt seg via grunnvannet i en organisasjon, og som tærer på livsgnisten og arbeidsgleden molekyl for molekyl. Ja, det tar litt mer tid før symptomene vises der ute i de små sidebekkene og småelvene, men det vil ramme og føre til sykdom der ute også. Det tar bare litt lengre tid å se årsakssammenhengen, eller kanskje det er riktigere å bruke begrepet å anerkjenne i stedet for å se. 

Jeg kjenner på at opplevelsen i 1986, med å være midt i et nedfallsområde av gift, er en følelse jeg har hatt med meg og opplevd mange ganger siden i livet.Kanskje applewatch skulle ha hatt en form for psykologisk geigerteller innebygd. En som kunne telle giftpartikler fra utøvde hersketeknikker som har forgiftet en organisasjon, et miljø eller enkeltmennesket. Kanskje, etter 30 år i arbeidslivet, så burde jeg bli satt på nedforing snart, som sauene på Nordmøre.

Positiv energi

Jeg vil ikke si at jeg er inspirert av, men heller at dette innlegget kommer i kjølvannet av diskusjoner om medaljonger, alternative tanker og symboler som har oppstått rundt prinsessa og kjæresten. De to er ikke en del av innlegget, så for de som er like lei av den diskusjonen som meg, er det bare å lese videre.

Det jeg får ut av dette, er ord. Hvilke ord vi bruker og hva de fører til, og kanskje litt tabuene som overnevnte diskusjoner og skriverier fører til.

Jeg tror at vi blir litt skadelidende fordi enkeltord og setninger som «tankens kraft» , «visualisering» og «gode energier» blir knyttet opp mot krystaller, medaljonger og annet som mange putter i hokus- pokus- sekken. Det blir også lett knyttet opp mot religion, som virkelig har blitt et kjempetabu for mange. Religion er knyttet opp mot skummelt og ekstremt. Men religion, og de hellige bøkene knyttet til disse, kan også være bare ord, og til og med nyttige ord.

Hva om vi bare skreller bort alt rundt og sitter igjen med kjerneordene tankekraft, visualisering og energi da, som er noe vi alle har, og som vi alle kan bruke. Og jeg vil også ha ord med. For det er ordene som binder det hele sammen, og som er den utløsende faktor.

Visualisering er vel det nyeste ordet her. Jeg bruker det i mangel av noe bedre ord, og jeg bruker teknikken på aller enkleste måte, som en motivasjon. Sånn som i dag. Været er godt, lettskyet høstvær. Det ene kneet mitt er ikke godt og har plaget meg hele natta. En skulder er like «gretten», og jeg må bruke alle tre kjernebegrepene. Jeg må bruke positive ord om den forestående turen ut i skogen, for jeg har alt beskrevet skuldra som gretten, og må passe meg vel for ikke å bli som den. Jeg tenker sol, frisk luft, god høstlukt, kanskje høstfarger. Jeg bruker også visualiseringen helt enkelt. Jeg ser for meg lysløypa jeg skal gå i. Jeg ser for meg fargene som kan være der, duggen i gresset. Jeg sikter høyt etter nystekt kanelbolle på Rustadsaga eller Mariholtet, og jeg vet også at på denne tiden er rovfuglene mer aktive så jeg kan håpe på et glimt av de også, selv om det er litt mindre sannsynlig enn høstfargene. Håpet er der. Det er det jeg trenger. Jeg tenker gode tanker, tenker at dette klarer jeg og at dette blir fint. Jeg ser til og med for meg hvor godt det blir å komme hjem etterpå med friskere farge i kinnene. Alle disse tankene, som jeg sender ut, kommer tilbake med god energi. Jeg gleder meg til turen. Gleder meg til opplevelsen, og jeg blir glad inni meg og har trua på at dette blir en god tur.

Nå er tur et lett eksempel for meg, for det er noe jeg er veldig glad i å gjøre. Men jeg prøver å bruke dette i andre sammenhenger også, som jeg i utgangspunktet har lyst til å benevne som mindre lystbetont eller også noe jeg ikke har lyst til å gjøre, eller rett å slett gruer meg til. Slike aktiviteter må jeg selvfølgelig jobbe mer med, men det er samme prinsippene. Velge mer positive ord. Se for meg hvordan det kan gjøres, og i slike sammenhenger er kanskje fokuset enda mer på hvor bra det vil kjennes når jeg er ferdig med gjøremålet eller aktiviteten. Kanskje har jeg til og med en belønning som venter, eller bare plan om belønning. Det hender ofte, at belønningen bare blir med planen. Den er like motiverende i gjennomføringen uansett.

Enkle prinsipper og det er gjennomførbart. Det starter med ord. Det starter med å ha troen på at det nytter. Troen på at du kan. Og blir det ikke slik du hadde sett for deg, eller kommer du ikke til det målet du vil, så  er det du som bestemmer hvordan du skal definere det også. Kan det nye målet være like bra eller bedre. Kan det være en rasteplass mens du sjekker kartet, eller kan du se på det som at du tok kystruta med penere utsikt i stedet for den raskeste veien. 

Kanskje er dette bare tull for noen. Det er selvfølgelig fritt valg. For meg er det noe å jobbe med, som jeg kan jobbe med hvor som helst og som er gratis. Det er spennende og gir meg belønning i form av et klapp på egen skulder når jeg får det til.

Når begeret er fullt, så må jeg skrive

I november skrev jeg et innlegg som het PRIDE and prejudice, som mellom annet handlet om et innbitt ekkokammer i Surnadal, en dame som jeg i bloggen kalte Dårlig Selvinnsikt. (Heretter DS). DS har flere yndede tema der hun stadig gjentar seg selv. Minoriteter er som en rød klut for henne, da særlig migranter, muslimer og LHBTIQ+. Hun møter eventuell motstand hun får, med standardfraser. En av favorittene er «Du vrir på hva jeg sier. Det er en farlig sport.»

DS har ikke de vanlige sperrene, og sparer seg ikke for å bruke en tragedie som skyts i kanonen sin. Jeg var litt spent i går, når en mann fra Iran, etter hvert benevnt som islamsk terrorist, hadde drept to og skadet 21 utenfor et populært sted for skeive, i Oslo. Jeg tenker det var et hardt dilemma for henne, å skulle hylle eller forsvare en som tilhører en av gruppene på hennes fy-liste, for hans angrep mot en annen gruppe på samme liste. Men etter hvert klarte hun vel å rangere da, for hun gikk ut og forsvarte handlingen på samme måte som hun tidligere har forsvart handlingen til tosken fra Utøya og søstermorderen fra Bærum. I DS sine øyne er disse tre drapsmennenes handlinger alle et resultat av det hun kaller den nye intoleransen. Etter det jeg kan tolke, så er den nye intoleransen at man ikke fritt får si så mye stygt man ønsker, om alle man ønsker, da særlig minoritetsgrupper. Hun forsvarer  angrepene med at den nye intoleransen er begrensende for ytringsfriheten, og at dette da fører til at noen tyr til våpen. Det er jo ren galskap. Jeg har ikke orket å skrive på hennes Facebook. Det har ingen hensikt. Men jeg deler mine tanker om dette her.

Drapene natt til i går, handler ikke om mangel på ytringsfrihet. De er et angrep på både ytringsfrihet og menneskerettigheter. Retten til å leve et godt liv, eller i to tilfeller retten til å leve.

Det skrives om islamsk terror. Det skrives om ekstremisme. Men: det er også skrevet at drapsmannen hadde kontakt med en annen kjent ekstremist, som i sosiale medier har oppfordret til homodrap. 

Ja, jeg ser at angrepet kan være ment for å skape frykt. Jeg ser det skaper frykt. Jeg kjenner det selv. Og handlinger ment for å skape frykt, er definert som terror.

Men jeg liker ikke at man bruker «æresbegrepet» terrorist. For uavhengig av tro, så skjedde angrepet utenfor et utested for skeive, og det er rimelig å tro at de fleste som er rammet har en tilhørighet til det miljøet. Hvis det ikke er tilfeldig, og jeg har vanskelig for å tro det, så er det hatkriminalitet som er ordet. Og det er viktig. For hvis all hatkriminalitet kalles terror, så vises det ikke på statistikken. Og det er faktisk viktig med statistikk i denne sammenhengen. Hatkriminalitet skal defineres høyt, slik at de som sier at for eksempel PRIDE har utspilt sin rolle, skjønner at det fortsatt er mennesker som blir drept eller utsettes for vold, fordi de er den de er.

Det er bare en drapsmann i denne saken. Men det er mange medskyldige. Det er mange ekkokammer og debattanter som bruker sin ytringsfrihet på nettet. 

Jeg er for ytringsfrihet. Men jeg maser om mitt:Det er forskjell på ytringsfrihet og hatytringer, selv om begge ordene har ytring i seg. Det er forskjell på ytringsfrihet og mobbing/trakassering/hetsing. DS prater om den nye intoleransen som etter hennes mening er roten til alt ondt. Jeg vil heller at problemet er at gamle holdninger og gammel intoleranse får lov til å utfolde seg og gi grobunn og støtte til, som i dette tilfellet, fysiske angrep bortforklart med religion og manglende ytringsfrihet. Det er mange som burde gå i seg selv. Men de som burde gå i seg selv mest, de går ut og forsvarer, eller som DS selv definerer det, forklarer denne handlingen. Jeg blir kvalm.

Men så er det et annet spørsmål jeg sitter med da. Drapsmannen var kjent for PST. Han var inne til samtale med PST senest i mai, og da ble han vurdert som «ikke sannsynlig til å gå til terrorhandling».

PST, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet er de som vurderer trusselnivået i Norge. I mai la de fram vurderingen for 2022, der det fortsatt vurderes som mulig at høyreekstremister vil gjennomføre terrorhandlinger, herunder mot LHBT- gruppen (de har ikke fått med alle bokstavene i rapporten sin). Det står også at radikalisering primært vil skje på sosiale plattformer. Burde ikke det da være grunnlag for å følge med litt ekstra i juni. I PRIDE-måneden? I måneden da en kjent ekstremist på sosiale medier (14 juni)la ut et sitat som oppfordrer til drap på homofile. I en måned der vi ser overaktive nett-troll gulpe opp hat, intoleranse, hets og mobbing. (Bare så det er klart: Jeg snakker ikke om de saklige samfunnsdebattene som skapes av forskjellig syn på for eksempel likekjønnede ekteskap, vigsel i kirken, adopsjon, et tredje kjønn mv. Jeg snakker om de ytringene som definerer alt dette som totalt feil, som ødeleggende for menneskeheten, som kvalm, ekkelt og unaturlig osv.)

Men den gang ei. I denne måneden, der de fleste ikke en gang trenger lesebriller for å få med seg hets og hat, så vurderes trusselbildet som moderat.

Nei, jeg forventer ikke at man klarer å fange opp alle trusler, farer og ytringer. Men det er jo litt trist å se at i etterkant av en handling så finner man ekstremistenes oppfordringer til drap, men finner at de har hatt kontakt med hverandre, og dette finner man i løpet av et døgn. Hva var den samtalen i mai egentlig godt for da? 

Mange spørsmål, ingen svar. Mange følelser, mye tristhet. Men, det er vel bare å sette ett bein foran det andre, som alltid. 

Jeg avslutter med et lite sitat, fra dagens tekst som jeg får tilsendt fra The Universal Truth center: «Våre holdninger definerer våre opplevelser og skaper våre liv. I og med at våre holdninger skapes av våre tanker og følelser, kan vi endre våre holdninger hvis de ikke gjør oss godt. Det vi er og viser, er det andre observerer, mer enn det vi sier. La våre holdninger vise kjærlighet, mangfold, suksess og glede.»

Tanker rundt en kronikk om eldreomsorgen

Dette er mine tanker om hva jeg skulle skrevet til motsvar til en kronikk jeg leste for en stund siden. Jeg festet meg dessverre ikke verken til kronikkskribentens navn eller tittelen på kronikken, men tema var skribentens mening om eldreomsorgen og sykehjemstilbudet her til lands. Jeg kan, selv uten å ha en cv å sjekke, trygt påstå at dette ikke var en forsker av noe slag, men en privatperson, kanskje en pårørende til noen på et sykehjem. Og stilen på kronikken var en solid "skjære alle over en kam", og "kjenner du til et sykehjem, så kjenner du dem alle". Det eneste hun differensierte på var at ingen folk er like, og at hun selv hadde helt andre behov enn det som blir tilbudt i dag. 

Nå er jeg i min skriving også preget av å kjenne til ett sykehjem, der jeg har vært og er pårørende til flere, men etter å ha tygd litt på den kronikken jeg leste, så synes jeg at jeg likevel har noen allmenngyldige poeng.

Jeg kan starte med at jeg er enig med skribenten i at beboere på alders- og sykehjem ikke er en ensartet gruppe. Men det er vel det jeg kan si meg enig også. Jeg opplever ikke like sterkt at det er en gjennomgående tanke på sykehjem at alle er like. Jeg opplever at det er mye individuelle hensyn som tas, selvfølgelig innenfor de rammer man har med tid og ansatte. Det kommer nok an på institusjonen, men jeg tror det er mange kreative og gode omsorgspersoner som får til mye for mange, hvis man ser alle under ett. 

Så hva var jeg uenig i eller hva reagerte jeg på da.

Det jeg reagerte mest på, og som var gjennomgående i hele kronikken, var at denne damen skriver som om at hun vil ha samme behov som i dag, og ha samme funksjon som i dag når hun i fremtiden skal bli beboer på et alders/sykehjem. Det er jo i beste fall litt naivt å tro at man får plass på sykehjem mens man er i toppform i sinn og kropp. Det er ikke store øvelsen som trengs for å finne frem til kriterier for å få sykehjemsplass i en kommune. Du trenger bare internett. Og sjansene for at du får mange treff på tidligere nyhetssaker om mennesker som ikke har fått plass til tross for mange utfordringer er også store. Men nei. Denne damen har nok ikke reflektert så alt for mye over det. Hun skriver om hva hun ønsker, tilsynelatende ut i fra hennes her og nå.

Jeg har ikke sitert innholdet direkte, så derfor er utsagnene etter min hukommelse.

Utsagn 1: «Jeg ønsker ikke a måtte sitte sammen med mange andre å spise. Å sitte sammen med folk man ikke har noe til felles med eller ikke liker, er ikke for meg.»

Jeg ser poenget, så absolutt. Men det er veldig bastant, og det forutsetter jo at denne damen klarer å spise selv og uten tilsyn. Det er jo også ganske spesielt å erklære at man ikke har noe til felles men mennesker som man ennå ikke har nøtt, og som man heller ikke vet når man skal møte

Utsagn 2: «Jeg har aldri likt å kaste ball. Hvorfor tror noen at alle eldre vil kaste ball. Jeg vil protestere høylytt for jeg er ikke et barn.»

Jeg synes det er fascinerende hvordan hun bare avfeier dette kontant. Det å kaste ball eller ertepose handler om aktivisering og sosialisering og ikke om at man tror at alle liker det, eller at man behandler folk som barn. Det handler om å finne øvelser som er enkle, men som utfordrer motorikk og bevegelse. Man vil ha med flest mulig, og det er de færreste som fungerer bra nok til yoga, pilates mv. Det er jo en kjensgjerning at det er et økende antall eldre som er relativt dårlig fungerende når de kommer på institusjon. Årsaken til det er mange, og i dette ligger det jo også at det er jobbet mye med å sette inn tiltak i det enkelte hjem, som gjør at folk bor lengre hjemme hos seg selv.

Utsagn 3 var litt i samme gate, for her handlet det om at det ble spilt trekkspill og danset "gammaldans". Hun kom nemlig til å protestere på det også, for hun hadde aldri likt trekkspill. Nå er det vel fremdeles sånn at mange av de eldre fremdeles har noen dansetrinn inne fra gammaldansens tid, og selv om jeg skjønner at ikke alle liker trekkspill så er jeg usikker på hvor mange man ville få med seg på en protestaksjon mot det. Jeg er enig i at smak og musikkgenrer har endret seg opp gjennom tidene, og jeg regner med at det vil endre aktivitetene i årene fremover. Jeg tror også at dette alt er i endring, og at det ikke er en ensidig musikkgenre over alt nå heller.    

Utsagn 4: «Jeg vil ha et glass vin til maten når det passer meg.» Selvfølgelig måtte det gnåles om vin til maten i denne kronikken også. Om det er inspirert av to år med et evinnelig mas og fokus på vin til maten (og mer på kundens behov enn ansattes jobb, spør du meg) det vites ikke, men den måtte jo komme.

Nå er det ikke alle mennesker som håndterer alkohol like godt. Og det er ikke alle medisiner som er forenelig med alkohol. Kanskje er det andre viktige behov som må gå foran dette glasset med vin. Når det er sagt, så er det flere institusjoner som serverer alkohol i gitte anledninger, og det finnes kanskje private tilbud som er mer individuelle forutsatt at du har pengene som kreves. Men undertonen i kronikken var hofteskudd mot det offentlige. Det var "Kommunen" som skal tas, og kommunen ville nekte henne vinglasset hun ville ha når det passet henne. Og det var helt forkastelig.

Utsagn 5: Her ville damen ikke sitte sammen med alle de som var dårlig fungerende. Hun ville selv bestemme, og sitte i fred på rommet sitt uten å bli plaget av alle andre beboere. Igjen, hun har kanskje litt urealistiske taker om egen funksjon når hun skal bo på sykehjem. Hun virker også helt fremmed for tanken om demens og hva det for eksempel kan gjøre med personlighet. Det virket som at hun ser for seg at hun er fullt ut i stand til lange samtaler, debatter og diskusjoner, og ser kanskje også for seg en kø av venninner og slektninger som kommer på besøk, og at hun aldri vil føle på ensomhet. 

Lykke til tenker jeg. Det er ikke gitt at behov for besøk er likt gjennom hele livet. Ei heller er det gitt at besøkene samsvarer med behov eller ønske. Du kan være ensom på en dag der ingen kommer, og sliten den dagen noen kommer. Men jeg tror at ensomhetsfølelsen lettere kommer når du bor på et sted fordi du må, og jeg tror at det å legge opp til felles måltider og aktiviteter kan avhjelpe noe for mange.

Nå er mine tanker også mest basert på erfaring fra ett bestemt sykehjem, men tankene mine er også farget av artikler fra nyheter, nettsider fra andre sykehjem mv. Men la meg avrunde med noen ord om Surnadal sjukeheim.

Jeg har hatt flere nære slektninger der, og i øyeblikket har jeg både mor og tante der. Sjukeheimen har en nettside der de deler glimt fra hverdagen, noe som er kjærkomment for meg som bor langt unna.

Ja, de kaster ball, og de trener på stol, og sannsynlig vis med rullator også. En dag så jeg bilde av mor som spilte bowling i gangen, og hun har vært på dans. Med Trond Larsens kvartett, som er kjent fra dansetilstelninger helt tilbake fra min barndom. Og jeg hører gleden i stemmen når mor forteller om det etterpå. 

I dag hadde vi trim med Solveig, er en gledessetning som kommer jevnlig. Solveig er en klar favoritt, og hun er god på gode aktiviteter og øvelser som myker opp i stive kropper. Innimellom besøker de Solveig også, som har tiltaket "Inn på tunet", som er et tilbud for hjemmeboende demente. Men hun har også tid til å ta imot besøk fra sykehjemmet. Og mor er som et nytt menneske når hun har vært der. Det er andre impulser, samtaler. Det er kaffe og kake der også. Det er en ekstra bonus.

Mor går tur når vær og føre tillater det, noen ganger alene og andre med selskap. Men når været er dårlig, da trengs det andre aktiviteter, for det er ikke lett å finne på alt sjøl. Forrige dagen hadde hun spilt Ludo med flere. Det er lett å bli passiv når hukommelsen ikke lengre er som den var, og da er det godt med aktiviteter som andre inviterer til. Det gjør også at dagene ikke går helt i ett.

Ja, de fleste måltidene er samlet, og sånn må det være tenker jeg. Samtidig så får de mat på rommet hvis de ikke er i form til å sitte ved bordet. Jeg skjønner at det ikke er hver dag at måltidene er like fredelige, og at kommunikasjon byr på ekstra utfordringer når de kognitive forskjellene er store, men det er de fleste dager det er glede med felles måltid slik jeg oppfatter det. Da jeg ringte for å ønske mor en god morsdag i år, satt hun og spiste frokost, selv om klokka var 10, for hun hadde sovet litt lenge. Individuell tilpasning der altså. Og jeg hørte andre rundt, så hun satt ikke alene. Jeg vet også at de som jobber der, fordeler oppgavene slik at noen prioriterer samtaler og samvær når andre gjør praktiske oppgaver.

Mor har tv på rommet sitt, og synes det er godt å være bare seg når hun ser på tv. Men, det også er fellesrom med tv, for de som vil det. Folk er forskjellig, og det skapes rom for det innenfor rammene de har. Og når mor får besøk litt senere i dag, så får de nok kaffe inn på rommet. For de er flinke til å tilpasse sånne ting. Og jeg vet også at jeg kan ringe når det måtte være, hvis jeg lurer på noe eller bekymrer meg for noe. Det er trygt for oss pårørende.

Jeg begynte på dette innlegget for en stund siden. Det passet seg å fullføre det når jeg sitter på kulturhuset i Surnadal og venter på bussen til Trondheim, etter en langhelg her med flere besøk hos mor. Nok en gang har jeg fått en påminnelse om hvor trygt det er for både mor og oss i rundt at hun bor på sjukeheimen. Mor føler hun kan slappe av når hun vet at andre passer på og følger opp. De ansatte er trivelige og hilser når jeg kommer. De vet hvor mor er og hva hun har gjort. De kommer med en kaffekopp til oss, og ser både oss og mor. De prater ikke over hodet på verken mor eller andre, men de har tid til små samtaler med beboerne og de avpasser det til den enkeltes behov. De ser ikke stresset ut selv om jeg er helt sikker på at de har en del de skal rekke i løpet av dagen. 

Å si farvel og gå fra sykehjemmet blir aldri en vane, men disse små hverdagsglimtene jeg får, gir meg en trygghet. En trygghet på at de er opptatt av den enkelte, og at de prøver det de kan for at det skal være best mulig. For meg som pårørende er det viktig, og for mor som beboer enda viktigere. Vi er heldige, når det nå er som det er.

You can't go home again

Jeg låner ideen til Thomas Wolfe igjen. Det at du vender tilbake, men fordi du er forandret er det du kommer tilbake til forandret også. For det kjennes sånn nå, kanskje mer enn før. Og selv om solen skinner, så orker jeg ikke å gå tankene av meg. Jeg skriver de ned i stedet. 

Jeg har vært på reise, til USA. Det var den første post-pandemiske reisen dit, og en generalprøve på det å skulle ta verden og reiselivet tilbake igjen. To og et halvt års adskillelse var over, og reisemessig var vi ti år tilbake i tid, uten Norwegians direkterute til Fort Lauderdale. Det nye var negativ covidtest ikke mer enn en kalenderdag gammel, i tillegg til koronapass og egenerklæring. Mye spenning, mye forventning, og i tillegg så har klippen av flyselskaper, SAS, mistet litt taket på pålitelighet og god sørvis. Det er mange tanker, og jeg må skrive ut litt av reisetumultene før jeg kan komme med de gode refleksjonene og takknemlighetens tanker.

Jeg var ferdigpakket nesten en uke før turen denne gangen. Det er rekordtidlig, selv for meg. Fordi jeg skulle ta covidtest dagen før reisen, så klarte jeg ikke helt å slappe av og glede meg for fullt før den var gjort. Men da, da begynte jeg å glede meg. Fra da av ble turen virkelig.

Jeg har flydd via Newark, New Jersey, mange ganger tidligere, med og uten komplikasjoner. Det var derfor Kelly sa ifra om turen min til vår venn Michael, som bor i Newark, og som kunne være en god venn i nøden. Det skulle vise seg å være et godt valg.

Jeg våknet klokken fem på reisedagen, av en SMS fra SAS som gjorde oppmerksom på at flyet ville bli forsinket fra Oslo. Fra da av visste jeg at jeg ikke ville rekke korresponderende fly i Newark. Og, når jeg visste det, så vil det si at det visste SAS også. Det skulle man ikke tro, men det kommer jeg tilbake til.

Jeg fulgte rådet om å møte opp som normalt, altså de godt beregnede tre timer før planlagt avgang. Med 2,5 timer forsinkelse så tilsier det at jeg hadde ekstremt god tid. Jeg fikk en beroligende e-post fra SAS som sa at jeg ikke trengte å foreta meg noe. De ville overvåke korresponderende avganger og booke om ved behov. Det skulle de gjort klokken fem den morgenen tenker jeg, men det tenkte ikke de.

Jeg skal være så ærlig å si at jeg var ikke videre begeistret over å entre flyet i Oslo, ukjent med min videre avgang fra Newark, selv med den flotte e-posten fra SAS. Jeg synes heller ikke den kompenserende 50-lappen på Gardermoen var videre imponerende. Det er så vidt nok til en muffins.

Før vi landet i Newark, ble det opplyst over høyttaleren at vi skulle få både sms og e-post om ferden videre, og det skulle være folk som gav bistand på flyplassen. Jeg fikk verken sms eller e-post, men i SAS- appen sto jeg oppsatt med en ny avgang, hos United, så da tenkte jeg alt var i skjønneste orden.

Fire timer, tre køer som ikke førte noe sted og to togturer mellom terminaler senere (fremdeles rullende på kofferten min) skjønte jeg at det var feil, og at jeg ikke var ombooket som lovet.

Det var Kelly som hjalp meg å finne ut at jeg bare var plassert på standby på en avgang som var full. På det tidspunktet var jeg resignert, sliten og på gråten, og vi konkluderte med at nå ringer vi Michael.

Jeg må bare si at å se det gode trygge blide fjeset til Michael da han kom ut av bilen sin tre kvarter senere, var helt fantastisk. Bjørneklemmen som fulgte, sa at nå var jeg trygg og kunne slappe av litt.

Vi gikk ut og spiste et godt måltid og jeg ble behandlet som en æresgjest. Alt var tenkt på, fra pleiende såpe, stort mykt håndkle og oppredd seng. Alt jeg trengte og i tillegg en trygg Michael som fortalte meg at dette skulle vi ordne. 

Selvfølgelig har SAS åpningstider mellom 9 og 15, så neste morgen satt vi klar med telefonen og kaffekoppen. Vi møtte en automatstemme som sa det var stengt, men til slutt fikk vi manipulert automatikken slik at jeg fikk pratet med en mann. Han hadde en tur, som tok 9 timer, som vi begge skjønte var litt i overkant mye. Jeg innstilte meg på at det ville bli søndag før tur, og etter å ha blitt tilbudt både kl 1900 og kl 1500, endte jeg med kl 1000. Man kan jo lure på hvorfor han ikke tilbød første mulige avgang til å begynne med. Denne mannen klarte heller ikke å sende billett eller referansenummer, men Michael pratet med United, og etter en times arbeid på morgenkvisten hadde jeg billett til Fort Myers, med setereservasjon.

I følge med den perfekte gentleman og turguide ble dagen en rundtur i New York. Utrolig hyggelig og et minne for livet. Dagen etter fikk jeg kaffe og frokost, og ble kjørt til døren på flyplassen i god tid før avgang. Da innsjekkingsautomaten insisterte på at kofferten min var sjekket inn, og at den jeg nå hadde, måtte betales for, ble saken løst av en brysk dame og manuell overstyring og etter tre timers flytur kunne den etterlengtede gjenforeningen starte. Snakker om lykke.

Det som sitter litt i kroppen, og som irriterer meg litt, er at SAS har klart å ødelegge tryggheten og reisegleden min litt med rotet sitt. Dette var min 19de tur til Florida, og jeg har reist med mange flyselskap og mange forskjellige ruter. Jeg har støtt på utfordringer og endringer, men jeg her alltid løst de. Denne gangen opplevde jeg å bli sendt på en "Wild goose chase", som ikke førte meg noe steds, og der alle bare henviste meg til en annen kø, og sa jeg ikke fantes i systemet. Det gjorde noe med meg, og jeg må jobbe litt med å få tilbake reiseselvtilliten min. I tillegg til å yte manglende sørvis, så har SAS avvist klagene mine. De sier de ikke er erstatningsansvarlig for en forsinkelse som skyldes været. Men været var dårlig på torsdag kveld. Været hadde ingen ting med manglende ombooking, fravær av informasjon eller dårlig sørvis å gjøre. Jeg har ikke tenkt å gi meg på det. Noen må ta ansvar, mer enn en ferdig komponert beklagelse for ulempene. Jeg var så heldig at jeg fikk et glimt av New York, men samtidig ble jeg og Kelly frarøvet to døgn. etter nesten to og et halvt års adskillelse er det mye.

Nå er jeg tilbake i godstolen hjemme. Det føles så lenge siden jeg dro, og det er lenge til jeg lander igjen, og kan reflektere videre. Jeg er ikke hjemme igjen, på så mange måter. Selvfølgelig er jeg takknemlig for alt jeg fikk på denne turen, av tid, opplevelser, gode samtaler, lykkefølelse og sol. Det er alle de opplevelsene som vil skinne og som jeg bærer med meg. Det er de jeg har bilder av, og som jeg skal glede meg over frem til neste tur.

Det er lett å glemme stempelringene

Hjernen min er en underlig harddisk. Den har en del minne som bare er der, i en hemmelig mappe. Denne mappen overlever all slags diskfragmentering og rydding i ubrukte mapper for å få mer plass, og plutselig kommer det nyttig og unyttig kunnskap ramlende frem når jeg minst venter det. Dagens metafor er bygget på et slikt minne.

Minnet er fysikktime på ungdomsskolen, med høring i hjemmelekse:firetaktsmotor. Jeg håper at alle dere mekanikere og bilentusiasten der ute kan tilgi meg for min korte utredning her som sikkert er verken utfyllende eller god nok, men vi snakker 38 år gammelt minne. Men altså: testen denne dagen var at jeg måtte opp til tavlen og tegne og forklare firetaktsmotorens fire slag. Jeg tegnet sylinderen, med  tennplugg og ventiler. Jeg tegnet stemplet, med tilkoblet veiv som gikk ned i veivhuset med drivhjulet(?). Jeg forklarte innsugings-slaget der stemplet går ned, som gjør at en mengde bensinbasert og luft trekkes inn gjennom ventilen og fyller forbrenningskammeret. Så lukkes ventilen, og stemplet går opp igjen i det som kaller kompressjons-slaget. Gassblandingen settes under trykk. Så er det slag tre som bare heter antenning, så vidt jeg husker. En gnist fra tennpluggen antenner gassblandingen,som gir en liten eksplosjon som sender sylinderen ned igjen. når stemplet kommer opp igjen kalles det utblåsningsslaget. Da presses gammel gass ut som som eksos, gjennom den andre ventilen. Og så gjentas hele prosessen fra takt 1.

Hele denne prosessen gjør at mekaniske bestanddeler går rundt og sammen får kjøretøyet til å rulle.

Men, på tegningen min hadde jeg glemt et viktig element. Stempelringer. 

Stempelringene er billig i innkjøp, må innkjøres med omhu slik at det ikke blir skjevheter som gjør at de kiler seg fast. Disse ringene ligger rundt stemplet og sørger for at det glir lett i sylinderen samtidig som de sørger for at det er tett slik at gassen suges inn av vakuumet som skapes, og ikke lekker ut når den skal komprimeres. Og de sørger for effekt når stemplet trykkes ned i antenningen

Jeg oppdaget det og fikk tegnet de på og forklart deres funksjon, og så var jeg ferdig med presentasjonen min.

Når denne historien ramlet ned i hodet i går, så begynte den å ta form. Den har hevet over natten, og er nå klar til å bakes ut.

Hvis man tenker på denne firetaktsmotoren som en organisasjon. Sylinderen er en avdeling i organisasjonen. Stemplet er øverste leder. Veiva er seksjonsleder, og drivhjulet er avdelings-eller gruppeleder. (Titlene her kan også være for eksempel i minister- eller byråds/kommunal-format).Ventilene og tennpluggen har hr-funksjoner som lønnskonsulent, eller den er økonomi/regnskapskonsulent. Så er det stempelringene da. Kjært barn har mange navn. Kanskje er de assistenter, sekretærer, førstekonsulenter, eller kanskje spesialkonsulent fordi de fikk opprykk i lønnsforhandlinger og måtte inn i ny ramme. Stempelringene sørger for at maskineriet går taktfast og jevnt. De oljer sylingderveggen slik at stemplet går lett. De tetter for lekkasjer slik at vakuumet sikres i innsugings- og kompresjons-slaget. De passer på, sammen med ventilene, at det er riktig mengde gass inn, at det smeller innen tidsfristen. De vises ikke så mye, og man tenker ikke så mye på at de er der. Men, de som kan litt om motorer har nok skjønt poenget i metaforen min: hvis ikke stempelringene er der, så fusker motoren. Den har mindre effekt fordi gassblandingen ikke kommer riktig inn i sylinderen og den komprimeres ikke slik den skal. Det blir mindre eller ingen fremdrift. 

Hvis stempelringene er der, men blir kjørt for hardt, kan det bli en skjevhet som medfører at de kiler seg fast. Da blir det full stans. Det kommer ofte overraskende på hele motoren det, for det hadde de ikke tenkt på, i alle sine innovative og fremadstormende prosesser med gassen i bånn. Det gjelder ikke med gassen i bånn hvis sylindrene lekker. Det hjelper ikke med en åttesylindret motor, hvis det ikke skjer noe når den enkelte plugg tenner.

Uavhengig av størrelse på motor eller antall sylindere, så er det altså slik at alle deler er like nødvendig for å sikre at hjulene holdes i gang. Og alt vedlikehold er like viktig, hele tiden. For de av oss som har hatt gamle biler, så vet vi hva neglisjering av vedlikehold betyr. Å overse en varsellampe kan koste dyrt når du står i veikanten og venter på kranbil.

Denne metaforen kan sees på som en påminnelse om at alle funksjoner har sin misjon og at alle trenger påfyll og vedlikehold. Den kan slå et slag for yrkesfag, for det hjelper ikke med en master i ledelse eller økonomi når motoren fusker. Jeg sender den ut i verden, så kan folk tolke det som de vil.

PostNord eller Joker Nord. Det er ikke større forskjellen

 Dette er en sånn historie som kanskje blir morsom i ettertid, selv om den er bare sånn passe i øyeblikket. Jeg lover at hvert ord er sant, og ingen overdrivelser er lagt inn, da de ikke trengs. Jeg håper i løpet av skrivetiden så får historien en lykkelig utgang. Det gjenstår å se per nå.

Det startet med at kaffetrakteren «tok kvelden» en mandag morgen, altså for en uke siden. Rett etter at den hadde surklet ferdig morgenkaffen, så trakk den sitt siste sukk, og lampen slukket. Enda godt den hadde produsert kaffen først i alle fall, for på mandag morgen er kaffe ganske vesentlig.

På ettermiddagen samme dag startet jeg med å Google potensielle steder å kjøpe ny, før jeg fant frem Coop- appen og søkte opp kaffetraktere der. Jeg endte på en Moccamaster, en snerten utgave i polert sølv. Litt fordi den blir fin sammen med vannkokeren, men mest fordi det var den de hadde tilgjengelig i nettbutikken. Jeg slo også til med å betale for levering på døren. Som jeg har angret. Det hadde jo vært mindre stressende å dra til Obs Alnabru og ta taxi hjem. Men jeg trodde ikke det da.

Bekreftelse fra Obs fortalte meg at jeg ville få informasjon om levering under veis, og på onsdag ble jeg opplyst om at pakken var på vei til mitt utleveringssted. Torsdag morgen fikk jeg sms fra PostNord kl sju om morgenen at pakken var på vei og forventet levert den 28, altså fredag. De garderte seg med en «På grunn av høyt pakkevolum kan sendingen bli forsinket.». Stor var derfor overraskelsen da jeg en drøy time senere fikk melding om at pakken var forventet levert samme dag, den 27 januar. Klokken halv tolv kom det ny melding om at pakken var lastet på bil for levering. 

Så gikk det et par tre timer, og arbeidsdagen var slutt. Jeg tenkte jo ikke på å sjekke pakkesporingen, for sjåføren skulle jo ringe før levering. Men til slutt så sjekket jeg da. Pakken er ikke levert til mottaker. Beskjed er lagt igjen, sto det. Chatboten kunne kun besvare fire spørsmål, mellom annet at kundeservice var stengt og at jeg kunne spore pakken. Jo takk.

Klokken 0801 fredag morgen satt jeg i kø på kundeservicetelefonen. En hyggelig mann sjekket saken på nett og lyttet forståelsesfullt og lovte at dette skulle rettes opp og pakken leveres i løpet av dagen. Han sjekket at adressen var riktig, og telefonnummeret like så. Litt artig, for jeg hadde jo fortalt at jeg hadde fått sms. Ja ja. Jeg var for så vidt fornøyd, og trykket høy score på de automatiske tilbakemeldingsspørsmålet om jeg var fornøyd med kundesenterets saksbehandler. Men, jeg trykket lav score på om jeg ville anbefale PostNord. For jeg hadde en magefølelse sjø.

Jeg fikk en e-post som bekreftet at det var opprettet sak, og som jeg kunne besvare hvis jeg lurte på noe eller hadde flere opplysninger.

Klokken halv tolv tikket det inn en sms som fortalte at pakken var lastet opp og var på vei. Tre timer senere var beskjeden på pakkesporing at «sendingen ikke levert til mottaker» . Denne gangen sto det «feil med adresse». Jeg sendte en e-post, men det var forgjeves. Han har vel mye å gjøre i dette firmaet vil jeg tro. Så ringte jeg kundesenteret igjen da.

Nå var det en ny mann, ikke fullt så på tilbudssiden, men det var heller ikke jeg. Han sjekket og spurte, jeg fortalte og freste litt også. Jeg sa at det som sto på nettet var tullprat, for adressen var sjekket og bekreftet samme morgen. Han spurte om sjåføren hadde ringt, og fikk et bekreftende nei på det. Det var rart sa han, for det står her at det skulle sjåføren gjøre i dag. Ja sa jeg, og hadde han ringt så kunne det jo hende han hadde kommet til riktig adresse etter hvert og da, sa jeg. Jeg skal ha denne pakken i dag, sa jeg. Vi har ikke kapasitet, sa kundebehandleren. Du kan ikke få den før mandag. 

Alternative svar som svirret i knollen min var at dette var klokken halv fire, fem timer før de slutter utkjøringen sin. Og, de hadde da vitterlig hatt kapasitet til to bomturer. Hadde de hørt om Google Maps eller gps?? Jeg holdt munn. God helg, sa kundebehandleren. Det kan du si, sa jeg. Det kom ingen automatiske spørsmål om hva jeg syntes om kundebehandlingen etter denne samtalen.

Jeg sendte en e-post til den første kundebehandleren. Jeg takket han for forsøket på å få utkjøringskontoret til å presisere at sjåføren skulle ringe før ankomst, men at det dessverre var prat for døve ører. Jeg gav uttrykk for at min tro på PostNord var relativt liten, og at jeg fant det hele ganske forargelig.

I dag var mandagen her, og jeg ringte i ni-tiden. Måtte høre om de hadde tenkt å kjøre ut pakken. Ny kundebehandler. Skulle sjekke, skulle ordne, skulle holde meg oppdatert. Hørte ingen ting fra han igjen. Et par timer senere fikk jeg e-post fra den første kundebehandleren. Han beklaget det hele, og lovte at i dag var dagen for å få pakken levert. 

Halv to kom det en melding om at pakken var lastet opp på bil for utkjøring. Jeg tok ikke sjansen på å trene rett etter jobb, for måtte jo følge med. Klokken fire ringte kundebehandler og fortalte at han nettopp hadde sjekket og at pakken min fremdeles sto på terminalen.

Så rart sa jeg, for jeg har fått sms for over to timer siden om at den er lastet opp og på vei. 

Det stemmer dessverre ikke sa han. Den står her fremdeles, men nå skal jeg ordne med egen bil som har  ett oppdrag, det er å levere pakke til deg.

Da tok jeg en sjanse på å si tusen takk for hjelpen, for han hadde jo gjort en innsats i løpet av dagen. Og jammen, rett før jeg var ferdig med å skrive dette, så kom det en mann med kaffetrakteren min. Han kom til og med helt opp til døren min, selv om de egentlig bare leverer til ytterdør. Han fikk et oppriktig takk.

Men jammen kan det være anstrengende å bestille noe helt hjem. Neste gang blir det buss dit og taxi hjem.

Kan man skrive seg ut av ei grop?

Det nye året er to uker gammelt, og jeg har daglig fått en tekst som skal gi meg en god start på det nye året. Hadde jeg bare lest de med både hode og hjerte og tatt de innover meg, og ikke bare skummet igjennom med tilnærmet selvforakt, og til og med fnyst litt. Nå er det på tide å ta skjeen i en annen hånd. Nå skal jeg lese igjennom de daglige inspirasjonene kronologisk for å se alle budskapene jeg bare har lest men oversett frem til nå. Jeg skal finne minst ett sitat som skal være trinn på stigen som skal føre meg opp av gropa og fremover opp mot sola. Hvor mange trinn det blir på stigen, får vi se, men jeg håper at lese- og skriveprosessen vil gi både meg og andre som trenger det, et løft.

Første spørsmål er hvilke omstendigheter og tilstander jeg lar styre livet mitt. Hvilke tanker lar jeg holde meg fanget i deres skarpe klør. Jeg var nok ikke klar for det spørsmålet førte januar, men det er en påminnelse om å prøve å starte med blanke ark. Jeg skrev noe om det i en tidligere blogg, men jeg tror ikke jeg følte det. Nå kjenner jeg at dette må jeg. Jeg må faktisk kvitte meg med noe, og min tanke som jeg skal jobbe med, er den som har satt seg som en klegg i de siste to årene. «Det kommer sikkert noe i veien, så det er ingen grunn til å glede seg». Dette har blitt selvoppfyllende profetier som jeg ikke trenger, og det er jeg som må slutte å tenke det.

Jeg må begynne å tenke at livet er godt, og at hver opplevelse og erfaring har sin plass. Det er gammel lærdom, det at problemer er utfordringer og muligheter for vekst. Jeg blir minnet om at jeg må stole på at jeg har det i meg, det som skal til for å oppnå det jeg vil. Jeg må holde øynene på målet, og huske at veien mot målet kan endres, selv om målet er det samme.

Den tredje januar fikk jeg påminnelsen om at ord har makt, kanskje enda større makt enn tankens kraft. Jeg glemmer det så lett. Nå er det på tide å stole på at selv med små tilbakeslag, så går det fremover. Selv om fjoråret ikke gav meg muligheter for alt, så endrer tiden seg og verden seg daglig, og håpet er det jeg som må holde varmt. Selv midt på vinteren.

Å si til seg selv at man er god nok er viktig, men å lytte til sine egne ord er vel så viktig. Å sitte stille og lytte. Å være åpen for å se muligheter og tørre å ta tak i ideer for å realisere de, er en utfordring som jeg ikke er god nok til å ta fatt på. Se, der sa jeg det igjen. Jeg er ikke god nok. Det er feil. Jeg må bli end bedre på å gripe dagen, gripe mulighetene, gripe de gode tankene. Jeg må bli enda bedre til å se hva jeg får til, og gjøre mer av det.

Jeg ryddet ut jula omtrent på samme tid som jeg fikk inspirasjon nummer fem, men jeg ryddet ikke slik som jeg ble bedt om. Jeg pakket ned nisser, engler og juleduker, men jeg glemte å rydde i de gamle tankene. Jeg skulle ha pakket ned alle tankene om alle planer som gikk i vasken siste året, og alle håpene som visnet. Jeg skulle båret de ut sammen med søpla den dagen eller en annen dag, for den gamle lista med brutte drømmer er fra i fjor. I år der det ny liste, med stjerner foran det viktigste. Drømmer, mål, planer. Alt skal stå der, som et visuelt bevis på at jeg er på vei fremover.

I samme sekken som de uoppfylte drømmer og de mangelfullt gjennomførte planene, skal holdningene og tankene om at det ikke nytter også legges. Vi har store containere i borettslaget, så det er bare å fylle på. Jeg må bare huske at de skal i restavfallet og ikke til resirkulering.

Sjuende januar fikk jeg en påminnelse om at årsskiftet var for en uke siden, og at jeg nå måtte legge frykten for det nye til side. Jeg så meg rundt i stua, og mistenkte min google nest for å lytte og melde videre når jeg prater med meg sjøl. Ja, det hender jeg prater høyt med meg sjøl. Det er en bivirkning av for mye alenetid. Nok om det. Metaforen som fulgte denne dagen, var enkel men virkningsfull. Ta lærdom av naturen. Trærne mister bladene, og av og til gamle greiner, men når det er tid for det kommer det nye blader, nye greiner og de bærer ny frukt.

Å få denne påminnelsen fortalte meg at den som er månedens forfatter av «The Daily inspiration», har en god magefølelse og menneskekunnskap. Det fortalte meg også at jeg ikke er alene om å lese men ikke ta inn over meg det som står, men at det ikke er for sent å begynne etter en uke. Nå gikk det enda en uke for min del, men når jeg har lest hele inspirasjons-rekken på nytt i dag, og skrevet om det, da er det ingen unnskyldning lengre.

Etter alt dette fokuset på å ta ansvar for seg selv og å bli det beste man kan være, kom det en påminnelse om å være et godt medmenneske på dag åtte. Det handler om å være en god lytter, og å ikke ta over andres utfordringer men stå sammen med de mens de finner ut av det. Det handlet om å ikke dra frem alle egne erfaringer og overskygge den andres opplevelser med de, men å gi andre tid til å jobbe seg gjennom sin egen tunnel eller rydde i villnisset på sin egen sti. Viktig budskap, viktig påminnelse. Jeg synder stadig mot den, og det er jeg som må gjøre noe med det.

Roma ble ikke bygget på en dag, men det foregikk byggeaktiviteter daglig. Sten for sten eller tanke for tanke er en nødvendighet for å oppnå målet. De daglige byggeprosessene gjør veien mot målet synlig. Når vi ser progresjonen motiveres vi til ny innsats. Trenering er den største hindringen på veien mot oppnåelse av drømmen. Jeg må bare gjøre dette først. Det må bare bli litt varmere, litt lysere, litt mindre smitte i samfunnet....En påminnelse om å slutte å utsette til i morgen det jeg kan gjøre i dag. Jeg trengte den.

Hva gjør du eller skal du gjøre annerledes i 2022? Hva skal til for at du fremstår i forbedret utgave dette året? Hvert nytt år og hvert nytt nivå fordrer en oppgradering. Har du gjort det du kan for å installere din nye programvare? Mange spørsmål, vel verdt å tenke på.

Nå ble dette oppgraderings-budskapet litt tveegget sverd for meg som har fulgt opp all windows og apple- oppdateringene på ulike tekniske produkter, for det er jo ikke alle oppgraderinger som er suksessfulle eller slik jeg ønsker. Men, de oppdateringene som retter feil og som er ment å gjøre ting enklere, viser seg å være ganske nyttige selv for en skeptiker, så det er vel verdt forsøket.

Ikke vent på ytre belønning, eller på at omverdenens motivasjon og ros. Finn din indre motivasjon og verdsett deg selv. Vær din egen trener og motivator, og gi deg selv gode tilbakemeldinger. Si de gjerne høyt, og tro på det du hører. Jeg har pratet om visualisering før. Se for deg at du lykkes. Se for deg hvor glad du blir når du når målet. Det høres kanskje banalt og rart ut, men det virker. Det handler om å ha tro på å lykkes.

Ha tro på ditt eget potensiale, og ta hovedrollen i ditt eget liv. Tenk at du er her for å oppnå mer enn det du har prøvd på til nå, og at du har det i deg. Ja, den daglige inspirasjonen holder meg virkelig på tå hev disse årets første uker. Det er full innsats for å gi meg en god start. Steg for steg men opp og frem er budskapet, sagt på mange forskjellige måter, men også dette viktige budskapet om at jeg har det som skal til. Jeg må bare tro det og eie det.

Like mye som påminnelsen om at jeg har det som skal til, så får jeg en påminnelse om at jeg skal være takknemlig for alt jeg ha og alt jeg har oppnådd,og at jeg fortjener alt det gode som kommer min vei. Jeg blir minnet om at det av og til skjer at det gode lar vente på seg, men at det da er viktig med vissheten om at det gode kommer. Her legger jeg merke til at det er fremhevet at det er det gode som er fortjent. Vi har et uttrykk som heter at man får som fortjent, men det har en annen klang. Jeg liker den nye tanken om at jeg fortjener og er verdt hver en god ting som kommer min vei enten jeg tror det eller ikke. Den skal jeg holde på.

I går var budskapet at det er viktig å inspirere seg selv til å jobbe mot målet. Å inspirere seg selv og oppmuntre seg selv er et daglig gjøremål. Du kan ikke bare huke av det på listen etter en gang, og så er du ferdig med det. Å hvile på sine laurbær er fint, men du skal ikke bli liggende for lenge. Stagnering er aldri bra for noen, for det er i bevegelse veksten kommer. Hvor er veien videre? og Hva nå? er gode spørsmål, og minn deg selv på at du er god nok og at du klarer det. Let og du skal finne, sa mattelæreren min på ungdomsskolen. Bank på og dører skal åpnes for deg, er en del av samme sitatet. Det er ikke tomme ord.

Jeg har kommet frem til dagen i dag, som handler om tidslinjer. Det handler om de tidslinjene som har strekt seg lengre enn planlagt. Der tidspunkt for planlagt oppnådd mål er passert uten at målet er nådd. Men er det din egen tidslinje du har fulgt? Eller har du sett på andres tidslinje og gått i sammenlignings-fella. 

Dine mål og din tidslinje er din. La ikke andres raskere linje stjele gleden fra deg. Tiden du bruker på å sammenligne deg med ande, tar energi og fokus bort fra din egen suksess. Tro på ditt eget, og husk at det er forskjellig sesong for forskjellige frukter. Tro på din egen blomstringstid.

Mange store ord, mange tanker, mye å ta inn over seg. Hovedbudskapet er steg for steg, stein for stein, og det å ta tiden til hjelp. Tålmodighet og stødig vandring er det som gjelder, og det å alltid ha håpet selv når strømmen har gått et øyeblikk. Pust med magen og god tur.

Barndomsrefleksjoner sett med både barnets og mine voksne øyne

Jeg har alltid tenkt at jeg har så få minner fra barndommen sammenlignet med andre jeg kjenner. Jeg har alltid trodd at det er bilder i album og det jeg har fått fortalt, sammen med det lille jeg husker selv, som har bidratt til de minnene jeg har. Det er jo ikke sånn. De har bare ikke vært synlig for meg før nå.

Før jeg skriver videre, så vil jeg bare klargjøre en ting. Nei, det er ikke terapi som har hentet frem minner nå. Og nei, det er ikke fortrengte minner fra traumer som har dukket opp. Det er minner om gode opplevelser og tid og rom til å være barn. Mye humor og mye glede. 

Jeg har bare ikke helt forstått mine egne minner, fordi de er i et litt annerledes format enn det jeg forventet. De ligger lagret som refleksjoner og betraktninger, og det var nå i jula, som jeg hadde mye alenetid i en av barndommens kjente kulisser, at jeg fikk ordentlig tak i de.

Det burde jo egentlig ikke overraske meg at barndomsminnene mine ligger der som refleksjoner. Men de ble litt mer interessante på et vis, da jeg skjønte det. For her ligger det viktig lærdom tror jeg, særlig for de som jobber med barn. Og særlig i en tid da det higes etter å sette merkelapper og karakterer på barna. Det lages parametere, det utvikles kartlegginger og tester, og det er bra for noen men ikke for alle. Du får ikke en trekanta pinne inn i et firkanta hull, og det er ikke sikkert den skal det heller. I noen tilfeller må du kanskje lage et trekanta hull i stedet.

Som barn ble jeg sett på som sjenert, litt stille og sannsynligvis både egen og sær. Når jeg tenker tilbake, så tenker jeg at jeg heller vil kalle det selektiv og kresen. Jeg hadde mine helt klare preferanser når det gjaldt mennesker jeg trivdes sammen med, og jeg var også meget hjemmekjær de første årene. Jeg foretrakk egen familie, og ofte voksne trygge mennesker fremfor flokker med barn. For oss som har vokst opp med Torbjørn Egners lesebøker, så fulgte jeg egentlig bare det mønsteret han hadde sett og bygd opp lesebok-verket sitt etter. Fra det helt nære i barndomshjemmet og med familie, til stadig mer utvidet horisont som nabobygda, nærmeste by og med verden der ute til slutt.

Jeg tror ikke jeg hadde flere stadier enn andre barn, men jeg tror jeg brukte mye tid på starten av livet på å observere og absorbere, for så å omforedle dette til det som skulle være mitt. Jeg var ikke et barn som kastet seg inn i alt nytt med liv og lyst. Jeg ville gjerne kunne ting før jeg prøvde de ut, og da ble det mye observasjon og tørrtrening. Jeg gjorde det som nå for tiden kalles visualisering. Jeg så for meg hvordan jeg skulle gjøre det og hvordan det ville føles.

Når jeg tenker tilbake, så tror jeg det er derfor den frie leken er så viktig for barn. Rolleleken er jo alltid varmt omtalt, men jeg tenker også på den totalt frie og tankeløse leken der du bare løper eller sykler så fort du kan med håret blafrende i vinden. Eller ruller nedover en skråning, og ender opp både sjanglete og uvel. Eller klatrer i trær bare for å klatre. Jeg husker så godt denne lekingen, for det var ingen måte å gjøre det feil på. Det var ingen regler, eller noen som ropte «Ikke sånn». Uten ansvar, uten tanker, bare for moro skyld. Mye av denne frie leken, samt uendelig mange timer med matchboks-biler i ulike sandkasser eller sandhauger, er noen av de kjæreste minnene mine. Og timene med lek da jeg var hos tante Ingrid, med nabogutten. Ubekymret, morsomt, leken blir til mens vi leker. Mye fysisk aktivitet med akebrett og spade, pinner, greiner, steiner og tau. Og litt senere, timesvis i fjæra på hytta, eller på bergene rundt hytta, et annet barndomsparadis.

Men tilbake til yngre år.

Jeg husker da jeg begynte på skolen. Jeg husker prestasjonsangsten. Angsten for hva alle disse 24 ukjente individene rundt meg skulle finne på. Før skolestart hadde jeg en del erfaring med andre barn, men det var mye sammen med den tålmodige storesøstera mi, og ofte i små settinger, så det var mye tryggere enn det en skoleklasse opplevdes som. Nå tror jeg skolestarten opplevdes mye verre for mine foreldre og søstera mi enn for meg. Gråten på morgenen og det som de så på som ensomhet gjennom skoledagen opplevde ikke jeg på samme måte. Jeg gjorde det jeg kunne best jeg. Jeg sto i utkanten, ved en bjørk i skolegården, og dagdrømte samtidig som jeg observerte de andre barna. Jeg så hvem som var morsomme, ikke så greie eller inkluderende i lek. Jeg så konkurransemenneskene og de impulsive. Jeg så alle reglene og konsekvensene av å bryte dem. Alt dette så jeg mens jeg sto under bjørka mi, tett inntil stammen. Den bjørka fikk ta del i alle observasjonene mine, og den var strategisk plassert rett utenfor vinduet på lærerværelset, så det var det tryggeste stedet i skolegården. Og jeg husker ikke dette som ensomt. Jeg husker det som et friminutt, som også var det offisielle navnet på de ti minuttene mellom timene. Og, den dagen jeg var klar for det, så gikk jeg bort fra bjørkestammen og ble med i leken, som jeg nå hadde en del ekspertise i. Jeg hadde jo sett andre tråkke feil, og andres feil kan man lære masse av.

Mens jeg snakker om observasjoner. Det var ikke bare barn som ble observert. Det er ikke få lærere jeg har parodiert oppgjennom skoleårene. Dette er det mor som minte meg på, men når hun sa det så kunne jeg huske både observasjonene og parodiene. Jeg hadde noen helt klare favoritter. De med mange gjentakende gester og ord. De som tok mye plass i et rom. De som hadde andre dialekter. Det må jo ha vært et mareritt for mor som var kollega med disse lærerne, å få de parodiert på hjemmebane. Jeg hadde såpass teft at parodiene ble holdt innenfor husets fire vegger, men de må jo ha skapt noen muntre tanker hos mor i møte med disse kollegene.

Jeg nevnte dagdrøm. Dagdrømmer og visualisering er kanskje to sider av samme sak. Jeg var et barn med stor fantasi, og med mange filmer gående i hodet. Jeg likte veldig godt å sitte i godstolen min og lytte til musikk mens jeg lot tankene fly. Jeg kjente da og jeg vet nå at jeg trengte disse stundene fordi jeg var som en svamp for alle sanseinntrykk. Nå heter det hypersensitiv personlighet, eller høysensitiv. Da het det bare sær. Jeg ble selvfølgelig invitert med på aktiviteter og lek, eller oppfordret til det, men jeg fikk også alenetid. Jeg fikk lov til å sitte i fred med musikken og tankene mine. Eller med bøkene mine.

Jeg lærte meg å lese da søstera mi begynte på skolen, så fra fire-årsalderen haltet jeg i gang med bøker med store bokstaver, trebokstaver kalte vi det da, før jeg fant bøker med stor skrift, før jeg skjønte at størrelsen på bokstavene ikke hadde så mye å si. Jeg kunne å lese uansett.

Livet mitt fikk en helt ny mening med bøker. Jeg leste mye Anne-Kath. Westly og Torbjørn Egner, før jeg gikk videre til Bobsey-barna, Lykkebarna, Hardyguttene mv. Vi hadde et godt og stadig voksende utvalg bøker hjemme, med medlemskap i bokklubbens barn. Skolens bibliotek fikk vi også benytte, men jeg var stadig fortvilt over maksgrensen på antall bøker vi kunne låne. Det samme var det med folkebiblioteket. Der var det maks tre bøker per uke. Dette løste jeg ved å se på bredden på bokryggen mer enn på seksjonen som bøkene sto i. Det var vel kanskje noen bøker som ikke var helt etter min modenhet, men jeg vil si at å lese for eksempel boken om Louis Armstrong i fjerde klasse, utvidet horisonten kraftig. Jeg hadde ikke hørt så mye verken om rasisme eller ungdomsfengsel på den tiden, så den boka satte spor.

Jeg kjenner jeg har sporet litt av, eller svingt utenom mye. Jeg er usikker på om jeg har fått frem poenget med dette skriveriet. For jeg hadde en intensjon som var større enn det å dele barndomsminner. Jeg har en lengre historie jeg skrev for 16 år siden, som ligger litt i bakgrunnen for dette innlegget. Det er en uferdig historie, og en dag skal jeg skrive den ferdig. Historien forteller meg at jeg alt for 16 år siden hentet frem flere minner en jeg trodde jeg hadde, men så gikk skrivingen litt i stå og så sank minnene tilbake inn i dvalen igjen, og dukket opp igjen nå.

Da jeg leste den historien, ser jeg at hvis man leser med pedagogøyne, så var jeg et barn som passet godt inn i merkelapp-bokser med behov for oppfølging. Og jeg takker vår herre for at jeg fikk slippe det. For jeg tror ikke jeg hører hjemme i de boksene. Noen vil kanskje si se uenig, men min opplevelse er at jeg hadde bare behov for lengre tilvenning, mer forberedelse og refleksjon, før jeg kunne tre ut av kokongen min med fragile vinger som skulle bli styrket nok til å bære meg gjennom livet.

Jeg har blitt kritisert i mitt yrkesliv, når jeg har gitt støtte til foreldre som ønsket å gi barnet sitt litt mere tid før det ble full utredning med PPT, BUP og andre to- og tre-bokstavers forkortelser som alle jobber for barnets beste, men som alle oss andre også kan skyte bom. Jeg har alltid brukt hodet mer enn hjertet i disse sakene, og veid opp mot kunnskap, men jeg har aldri utelatt hjertet helt, og jeg har aldri gitt bastante råd, kun gitt rom for refleksjon.

Ja, det er mange barn som trenger mer støtte, oppmuntring og tilrettelegging enn andre. Og de skal få det. Men jeg vil alltid hevde at det finnes de som utvikler seg utenom kurvene og standardene, men som like vel er på rett spor bare de får den tiden de trenger. Jeg prøver ikke å være en av disse som vokste opp uten hjelm og bilbelte og som det ble folk av. Jeg prøver bare å minne om at menneskehjernen og menneskesinnet er komplisert, og at vi trenger en romslig verden som har plass og tid. Identitet og personlighet er så mye, og skal man tenke menneskets beste så må man alltid huske det.

Når ingen år er like, blir alle år unike

Hvis vi tenker godt etter. Når var det sist vi rundet nytt år og det ble helt likt som det eller de foregående? Jeg vil påstå aldri. Jeg vil også påstå at ingen år har innfridd alle forventninger, eller gått slik som planlagt, eller vært uten overraskelser eller små utfordringer. Det er jo det som er livet. Det er ikke strømlinjeformet. Jeg kan ikke forvente at alle er enig eller kjenner seg igjen lengre en til hit, så herfra og ut blir det jeg-form.

Jeg har latt meg rive med av begrepsbruken. Jeg har brukt "i disse koronatider" og "annerledes-året" helt ukritisk, uten å tenke på hva det gjør med meg. Jeg har blitt med i dragsuget der "tilbake til normalen" har holdt meg nede i en nedadgående strømvirvel som har tappet meg for luft og sørget for at jeg bare har trådt vannet og ventet på normalen i stedet for å la med føre med understrømmen og bli skylt opp på en ny strand der det er andre muligheter som venter. Nå er det på tide å tenke annerledes. Det er nå verden trenger kjerringer mot strømmen.

Før jeg starter refleksjonen for alvor, så vil jeg bare ta ett minutts stillhet for to store og vidt forskjellige personligheter, som har det til felles at de har bidratt positivt i livet mitt. De har bidratt med lun humor, visdomsord og klokskap, hver på sitt vis. Jeg siterer Desmond Tutu, som sier at "Vi er ikke ansvarlige for det som ødela oss , men vi kan være ansvarlig for det som reparerer oss igjen. Å navngi smerten er starten på reparasjonen av de ødelagte delene våre.". Den godeste Desmond Tutu sa også "Hvis alle homofobe kommer til himmelen, da vil jeg heller dra et annet sted". Jeg håper han har det godt der han er nå, og at visdommen hans lever videre, alltid.

Betty White ble nesten hundre år. Hun har nok en helt annen måte å se verden på enn Desmond Tutu, men hun vil like fullt være et savn, selv om vi sannsynlig vis har mange år fremover der sitater fra henne vil leve videre. Et av dem: " Jeg vet det høres snålt ut, men jeg prøver å se det komiske og fordelene ikke ulempene. Jeg kjeder meg når folk klager over det ene eller andre. Det er bortkastet tid".

Takk for det du var, du evige Golden girl.

Det er første dagen i et nytt år.

Jeg prøver å se for meg det blanke og ubrukte lerretet som er grunnet og klar til bruk. Jeg klarer ikke helt å etterleve det å ikke legge for mange planer eller å ta ting som det kommer, så det er både svake omriss og noen ganske tydelige streker allerede. Det er løse planer og kanskje noen forventninger. Det er en del av det å være menneske, en del av det å være meg. 

Men, årets lerret har langt færre omriss og planer enn tidligere, og omrissene er svakere tegnet, og mer omtrentlig plassert. Det er mer tentativt og gir mer som for variasjon. Kanskje for å unnvike skuffelser. Men rissene er der, og det kjennes viktig.

Jeg tror at min jobb nå, her jeg står med penselen og paletten, det er å få på noen solide fargeklatter av håp og forventninger. Fargeklatter å glede seg til. Fargeklatter å se frem i mot, og som kan spre lys og liv på lerretet. Og for å få til det, så må jeg jobbe med dette annerledes-begrepet. Og jeg må slutte å vente på å gå tilbake til normalen. Det er jo egentlig ganske logisk, for det er jo sjelden at vi har rykket tilbake til start før 2020 også. Vi prater jo om etterkrigstiden, og vi prater om svartedauen, men ingen sier da at ting gikk tilbake til normalen i den anledning. De gjenoppbygde landet, men ikke slik det var før. Det ble bygd en bedre utgave, i alle fall når nye og bedre bygningsmaterialer ble tilgjengelig.

Jeg hadde en god samtale med mor i jula, om fremskritt og utvikling opp gjennom tiden. En av tingene vi pratet om var bestemor. Ta en hverdagslig oppgave som klesvask. Fra skylling i bekken, til vaskebalje i kjelleren. Fra mangletre til klesrulle på toppen av vaskemaskinen, vaskemaskin med separat sentrifuge til alt i ett. Kanskje har jeg hoppet over stadier her, men dere skjønner tegningen. De gjorde det de kunne med det de hadde, og satte pris på hvert et fremskritt. Men de satt ikke å ventet på fremskrittene. Kanskje de drømte om dem, kanskje de til og med lengtet, men her og nå var realiteten som etter hvert ble til, den gang da. De var med på en utviklingsbølge som er helt annerledes enn vår moderne utvikling med stadig nye dingser som vi ikke alltid trenger, og som må oppdateres støtt og stadig og ikke nødvendig vis til det bedre.

Mor fortalte om da de fikk elektrisitet. Jeg husker ikke dato og årstallet, men mor husket dato og årstall og tidspunkt (klokka seks om ettermiddagen) for denne store hendelsen. Mor lyste opp da hun fortalte om gleden og magien de følte da de gikk fra rom til rom og slo på lyset med lysbryteren. 

Tidligere har mor fortalt om tiden før elektrisiteten, og om skumringstimen. Timen der det var for mørkt til å jobbe uten lys, men der de satt i tussmørket før de tente oljelampa, litt for hvile men kanskje mest for å spare olje. Jeg tror at de innimellom holdt på skumringstimen etter dette også. Men etter at elektrisiteten kom, så ble skumringstimen mer for hvilens og hyggens skyld.

Med elektrisiteten kom etter hvert fryseren og kjøleskapet, som endret hvordan mat ble konservert. Mor prater fremdeles med fryd om de hermetiserte kjøttkakene eller ribben de hadde, før fryseren tok over for hermetisering av kjøtt. Vi har ofte lurt på om smaken var så mye bedre, eller om det var stemningen og færre anledninger som spilte inn, men mor holder på at bestemors hermetiserte produkter var noe helt eget. Og her stoler jeg på mor. 

Mor har også for eksempel vært med på utviklingen fra personlig fremmøte i banken og giroblanketter, til innsending i konvolutt til telefonbank til nettbank og autogiro, avtalegiro og e-faktura. Jeg tenker at det ikke er rart om det går litt i ball nå med begreper og ordninger, og at hun av og til etterspør kontanter, for det har gått fort og det nyeste er lettest å glemme. Det er også litt imponerende i mine øyne, hvordan mor har håndtert internett, nettbank, bestillinger og henting av informasjon p nett helt frem til siste året. Hun var jo ikke helt ung da pc ble vanlig inventar i alle hjem.

For all del, jeg har også vært med på en rivende utvikling i min tid. Jeg skal ikke ramse opp, men det er litt moro å tenke på telefon for eksempel. Jeg husker den første veggmonterte mobiltelefonen vi hadde på hytta. Jeg husker min søsters første Nokia, på størrelse med et forvokst brillehus. Jeg husker årene da mobiltelefonene ble mindre og mindre, lettere og letter, billigere og mer tilgjengelig, før de igjen begynte å vokse og til slutt har så mye muligheter at ingen bruker mer enn halvparten av dem.

Hvor vil jeg med dette? 

Jo. Alle årene som går inneholder noe nytt, noe annerledes. Mye kan være ved det gamle, og kanskje går man tilbake til gode vaner fra tidligere på noen områder, men det er ingen grunn til å kalle hvert år et annerledes år fordi det ikke er repetisjon av det foregående, eller fordi det byr på mer utfordringer enn du ønsker. Alle år byr på noe godt også.

Nå skal det sies at det har vært mer gjentakelser og repeterende adferd, tilbakeslag og utfordringer i de to siste årene enn det jeg har vært vant til. Jeg har ikke fått gjennomført alle planer, og det har væt nok av skuffelser på veien. Men det blir ikke bedre av at politikere, journalister og forskere i sin fremstilling gir meg inntrykk av at vi har en stående konkurranse om hvem som er rammet mest og hvem det er mest synd på i en pandemi. Jeg får det ikke bedre av at pressekonferanser starter med beklagelser over nye restriksjoner. Jeg får det heller ikke bedre av at de bruker så ufattelig mange ord, og så lange forklaringer at jeg til slutt ikke vet hva de sa eller hva som ble nytt. Det gjelder det samme for nettsidene til FHI, Regjeringen og Helsenorge også. Når lenkene videre går i ring slik at du til slutt ender opp der du startet, er sannsynligheten for at du er mer forvirret enn opplyst, veldig stor.

Å kalle år for et annerledes-år, gir oss forhåpninger som ikke nødvendig vis er sunne. Det kan gi håp om at "bare dette året er over nå, så blir alt som før, eller som vi vil".

Jeg får det ikke bedre av å fokusere på alt jeg ikke kan, og jeg får det ikke bedre av å lengte tilbake til normalen. Jeg kan ikke gå og vente på å komme tilbake til normalen, jeg må finne den nye veien, til det nye livet i det nye året. Og jeg tror faktisk ikke jeg er alene om å måtte tenke sånn.

Det er et nytt år. Jeg tenker at det må være et nytt år der jeg prøver å finne minst en ting jeg kan være takknemlig for hver eneste dag. Jeg skal finne de små og stor målene som jeg kan sette haker ved og si "Dette fikk jeg til". Jeg drømmer, selvfølgelig drømmer jeg. Men jeg må være forberedt på at også i år vil flere drømmer ta en annen retning enn planlagt. Min jobb er å unngå marerittene, eller stå igjennom de til jeg våkner.

Jeg må huske at jeg er min egen lykke smed. Og det er igjen opp til meg. Godt rykende ferskt år.